Reisen til Bergen

I går skrev jeg om hvordan jeg ikke reiste med elbil til Bergen. I dag kommer hvordan reisen ble. Det vil ikke bli en informativ post.

Jeg er flink til mye. Men ikke til å pakke. Nå skulle jeg pakke både finklær og turklær, for doktorgradsfest og skitur, og jeg måtte pakke det slik at jeg fikk det med meg frem og tilbake til stasjonen, og med på bussen, og hele reisen. Om jeg hadde reist i egen bil, ville mye vært løst, nå var det ikke noe særlig løst.

Og kona var i Kiev.

En ekstra vanskelighet, eller litt ekstra krydder i historien, var at jeg skulle få elektriker til å montere strømmåler mellom 1200-1400. Så skulle jeg reise til Bergen etter det.

Som alltid står jeg tidlig opp, frisk og uthvilt. Klokken var rundt seks. Jeg hadde god tid. Planen var å kontrollsjekke at alt var i orden for reisen med elektrisk bil, og registrere ladebrikken min til grønn kontakt. Det tok noen timer å finne ut at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg burde skjære gjennom, og ta kystbussen. Da er det å bestille billetter, pakke, reise.

Men så var det dette med tidspunktet. Bussen klokken 1515 ville være fremme 2015, bussen 1415 klokken 1945. Så er det å gå fra bystasjonen til klosteret. Det vil bli lite kveld, når vi også skal på skitur i morgen, og jeg på fest på kvelden. Det ville virkelig være bedre å ta bussen 1315, den er fremme 1815. Det er soleklart det er den jeg må ta. Men så er det jo det, at elektromontøren vil være her på det tidspunktet.

Jeg ringte mor. Hun har nylig hatt slag, og har problemer med kortidshukommelsen, og for henne har det vært veldig, veldig mye med disse reisene mine, og denne elektrikeren. Det er ikke bare denne helgen jeg reiser, nemlig, jeg reiser hver helg i april. Og det var snakk om hun skulle være vakt for meg med montører, slippe ham inn og ut, for jeg hadde annet å gjøre. Det skrev hun inn i boken sin, og strøk ut. Nå ringte jeg og sa hun kunne skrive det inn igjen. Så kan jeg reise med denne bussen.

Mor stilte som alltid opp. Det skulle hun visst gjøre mye denne dagen.

Elektrikeren kom ikke så lenge etter dette. Klokken var mellom ti og halv elleve, halvannen time før planlagt. Han ville være ferdig lenge før det ville bli problemer for meg å rekke toget til Stavanger, så jeg får tatt kystbussen derfra. Jeg sendte mor melding. Hun trengte ikke å komme likevel.

Og så var det å pakke. Og så var problemene. Det er jo ganske flaut, egentlig. En mann på 44 år, og så er han ikke i stand til å finne ut hva han skal ha på seg. Det skyldes i anstendighetens navn at kona har overtatt garderoben. De klærne jeg er vant med, er vekk. Hun har installert nye. Og så er det problemet at jeg må pakke i sekk. Der vil de bli skrukkete. Så jeg kan ikke ta dressen, for eksempel.

Rett og slett måtte jeg prøve forskjellige klær på, og se hvordan det så ut. Veldig ulikt meg. I hele mitt liv har det bare vært å ta et eller annet. Jeg vet ikke hva som har skjedd, at jeg nå må bruke tid på det.

Så var det skiene. Og klærne å ha til skitur. Det har jeg vært på mange ganger, det sitter, der vet jeg hva jeg skal ha med. Men så har for eksempel kona ryddet skoene, satt dem unna et helt annet sted enn jeg vil forvente å finne dem. Og så går det tid med dette også.

Og med maten. Drikken. Undertøy. Toalettsaker. Tekniske ting, ladere. Og alle tøysete ting å tenke på. Skal jeg ta med den? Hvor skal jeg legge den? Skal jeg ta den, eller den? Eller begge.

Kort sagt: klokken var plutselig 1216. Toget går 1238, trodde jeg. Fra der jeg bor til stasjonen er det 5-10 minutter. Det var bare å fylle sekkene. Få på kaffemaskinen, fylle kaffekoppen. Få skiskoene oppi skiposen. Få mat i pose og i sekk, det man på fly kaller håndbagasjen. Skru av kaffemaskin. Se over at alt ellers i huset er skrudd av. Lirke ut av dørene de to sekkene, og skiposen med ski, sko og staver.

Klokken var 1231. Tøysete brukte jeg også tid på å spurte tilbake en gang til, for å sjekke at døren var låst. Og så var det å gå – fort.

Men det var ikke så lett. Sekken var grei, men sekken jeg hadde i hånden hadde mat og drikke, og var litt tung og uhåndterlig. I skiposen lå også skiskoene, og gjorde den veldig tung og uhåndterlig. Skoene lå ikke i midten, men ute ved toppen, og gjorde at de hele tiden vippet nedi bakken.

Så det var vanskelig å gå fort. Jeg ble også varm og gretten. Jakke og genser som jeg hadde på. Og siden jeg måtte holde skiene i hånden, var det ikke lett å få sett på klokken. Da jeg gjorde det, var den 1235. Jeg var ennå noen meter i fra at jeg kunne se toget komme, og ytterligere noen meter før jeg ville kunne rekke det om jeg så det kom.

Om toget kom klokken 1239, som jeg trodde, ville jeg nok rekke det. Om toget kom 1237, ville det bli problemer. Jeg spurtet derfor på. Det kunne jo være jeg hadde blingset med togtider, jeg hadde ikke sett på det altfor nøye.

Og så kom toget susende over broen. Uten bagasje ville jeg hatt sjanse om jeg spurtet maksimalt. Med bagasje og ski var det sjanseløst. Det manglet 100 meter, eller noe sånt.

Så jeg ringte til mor igjen. Hun måtte komme. Klokken var 1237. Bussen går 1315. Mor bor på Klepp stasjon. Derfra og til Ganddal, der jeg bor, er det ti minutter. Videre til Stavanger er det omtrent 25 minutter.

Det var altså kritisk. Igjen.

Og slike situasjoner har jeg vært i så mange, mange ganger før. Slik jeg er, havner jeg i dem. Det gjelder å vite forskjellen mellom hva man kan påvirke, og hva som ligger i andre krefter og mekanismer. Nå var det å vente på mor. Det var ingenting mer jeg kunne gjøre for at ting skulle gå fortere.

Da mor kom, var det å få skiene og resten av bagasjen i, i en veldig fart. Så sette meg inn. Bagasjeluken var ikke ordentlig lukket igjen, så det måtte jeg ut og gjøre. Så inn igjen. Deretter er det å sitte og hvile, og la det stå til.

Vi kjørte utover mot Stavanger, på motorveien. Klokken ble 1300. Før tunnelen var den noe sånt som 1305, eller kanskje var det 1302. Det var sånn, kanskje vil det gå, kanskje ikke. Det som stod på spill, var om jeg ville komme til Bergen 1815, eller 1945. Om jeg skulle bruke den halvannen timen med min gode venn, og mat og vin, eller vente i Stavanger og på bussen.

Innover mot Stavanger er det veiarbeid. Alt går saktere. I selve byen er det trafikk, og rundkjøringer, og endret kjøremønster. Men klokken er ikke mer enn 1309. Det er seks minutter igjen. Og nå er vi der. Vi vil rekke det, om det ikke skjer noe uforutsett, eller bussen ikke står der jeg forventer å finne den.

Klokken 1311 setter mor meg av. Jeg tar på meg en genser, tar ut ski, sekk og en sekk til, løper keitete med all denne uhåndterlige bagasjen. Ser flere busser kjøre ut av stasjonen, men også en det står NorWay på stå igjen. Det ser ut til å være den. Jeg spør, det er den.

Jeg lasser inn bagasjen. Setter meg inn. Finner frem iPaden. Tar et bilde, en selfie. Slike minner er gode å ta vare på.

Og selv om jeg har skrevet mye, er det tusen detaljer jeg ikke tok med. Fullt av ting jeg drev og tenkte på, og vurderte, og lette etter, og gjorde dumt, slik at det tok meg nesten to timer å pakke, når jeg bare skulle være borte en helg. Det igjen førte til at jeg mistet toget, men på grunn av mor, altså ikke bussen. Dermed er alt godt. I det jeg setter dette punktumet, kjører vi inn i Nesstun. Om tjue minutter er vi i Bergen. Den bussen jeg ellers ville vært på, vil da være på vei inn mot Sandvikvåg, om en stund.

Reklamer

Til Kiev, som et takvrak

Takvrak er ikke noe ord. Men rytmen i ordet dekker hvordan jeg følte meg da vi kom frem.

Reisen gikk for øvrig ganske fint. Det er sjelden vi får det til så sømløst og smertefritt. Alt var ganske pakket og klart dagen i forveien. Alle tre sovnet tidlig på kvelden. Vi våknet før vekkerklokken halv fire. Mat og niste ble smurt. Mor hentet oss 0415. Etter litt strev fikk vi de mange og store koffertene inn i bilen. På Sola kom vi greit igjen kontrollene. Flyreisen var uten stort sresss og problemer. Men det har vært stress, og jeg gikk rett i seng og sovnet etter å ha spist.

Vi hadde bestilt billetter hver for oss. Det skyldes at Lufthansa som vi reiser med, er mye billigere når man bestiller tur/retur. Olia og Irina reiser hjem i mai, jeg reiser etter påske. Dermed måtte vi bestille hver for oss. På forhånd greide vi ikke å sjekke inn. Så det var spennende å se om vi fikk sitte ved siden av hverandre da vi skulle gjøre det på Sola. Klokken var fem da vi kom, en time til flyet gikk, og jeg var smått stresset. Vi stod med hver vår innsjekkingsmaskin, og tøyset det til sånn at vi måtte sitte langt fra hverandre de to første flyturene, men fra München til Kiev ville vi sitte sammen. Annet trøbbel her, var at Olia ikke fikk skrevet ut bagasjelapper for sin egen koffert og Irinas. Det skulle – kanskje – gi oss problemer da vi kom frem.

Først gjaldt det å få bagasjelapper på kofferten og sendt dem av gårde herfra. Det gikk fint, det eneste var at hun bak skranken sjekket all bagasjen inn på ny, inkludert min, som allerede var sjekket inn, og som jeg hadde bagasjelapp på.

Gjennom sikkerhetskontrollen ble det trøbbel med yoghurt og juice vi hadde med til Irina. Her ble det for en gangs skyld noe søtt i disse kontrollene. Jeg skulle ut og spise yoghurten, vi hiver den da ikke, men imens jeg organiserte og forhørte meg hvordan det fungerer, ble juicen også funnet, og det kom frem at det var til Irina. Da var det greit. Det var barnemat. Det er lov. Yoghurten var også for Irina. Dermed var den også lov. De sendte den gjennom en ekstra kontroll, for å sjekke at det ikke gikk an å lage bomber av juicen og yoghurten, og så var det greit. Sånn det selvfølgelig skulle være uansett.

Det ble skikkelig styr med plassene vi skulle sitte fra Stavanger til Oslo. Olia ville på død og liv ikke plage noen, så selv om jeg satt meg ved siden av dem, og få folk ville synes det var noe problem at en familie på tre satt sammen, mot at de satt et annet sted den timelange reisen, så måtte jeg altså flytte meg. Tre ganger. Først til et sted like bak, vi snappet opp skulle være ledig, men som ikke var det. Så til et sted langt fremme, der jeg selv hadde billett. Så like foran seteraden til Olia og Irina, der det var en ledig plass. Han som satt ved siden av Olia og Irina, tilbød seg flere ganger å sitte på denne plassen, men Olia takket nei. Det hører med til historien at hans familie (eller de han reiste med) satt like over til den andre raden. Da Olia og Irina gikk på do, skiftet jeg en fjerde gang, så jeg fikk sitte med Irina, og Olia satt foran. Slik kom jeg også i snakk med han som satt på plassen jeg ville hatt. De skulle til Bangok, og hadde i vente en flyreise tolv timer lenger enn oss.

I Oslo var det bare å gå av, finne riktig gate, og gå rett ombord i neste fly. Her satt jeg meg straks med Irina, mens Olia satt seg lenger fremme. Billettene våre var ekstra dumme denne reisen, vi hadde tre atskilte plasser, to i midten, og så en vindusplass, som var min. Ved den var det et ledig sete da vi sjekket inn, så vi gamblet det ville være ledig fremdeles. Det var det ikke. Men hun som skulle hatt plassen, fant seg i hun måtte sitte et annet sted. Det går ikke an at lille Irina sitter alene. Denne flyturen sov Irina mye på foten min, mens jeg sjekket tyske gloser på Anki. Olia satt på sin plass, og strikket. Og bestilte en ekstra øl til meg, i bevertningen, søt hun er.

I München hadde vi halvannen times mellomlanding. Det er en stor flypass, med flere terminaler. Så vi tok ingen sjanser, og gikk rett til vår gate. Det betydde at Irina ikke fikk leke med det lille flyet hun hadde så lyst til, hun husker det skal være noe sånt på en flyplass, men det var ikke det den terminalen vi var, og i hvert fall ikke i nærheten av gaten vår. I stedet ble det til at vi spiste nisten vår, og Irina så på flyene utenfor. Olia strikket.

Fra München til Kiev hadde vi endelig plasser ved siden av hverandre. Irina sov det meste av turen, med hodet mot låret mitt, og jeg skulle gjerne også ha sovet selv. Det er slitsomt med sånne reiser.

For første gang på lenge, lenge landet vi i Kiev i dagslys. Jeg kan ikke huske å ha sett det ser sånn ut rundt flyplassen, med boligblokker og greier. Jeg husker det som ganske øde. Men boligblokkene var gamle og vitnet om å ha stått der i årevis. Vi smilte og lo litt av dette.

Passkontrollen er ikke noe vanskelig i Kiev lenger. Men på ny var det en koffert som ikke var kommet frem. Det var det også i sommer. Andre uhell var at en tung koffert falt over leggen min, og skrapte den godt opp. Alt kostet oss ekstra tre kvarter. Den kofferten som ikke kom frem, var den jeg først hadde sjekket inn, og fått bagasjelapp på, og så hadde hun bak skranken sjekket den inn på ny. Jeg kunne ikke helt huske om jeg fikk noen bagasjelapp på den, og heller ikke kan jeg helt huske nøyaktig hvordan denne kofferten ser ut. Det er Olia som pakker den og bruker den. Vi har fått den fra andre i familien, jeg hadde hatt problemer med å beskrive den, det måtte bli cirka.

Uansett var kofferten i Oslo, og under kontroll. Den vil bli ettersendt.

Nå om dagen er det like greit å ta offentlig taxi, som noen annen, her i Kiev. Det er ikke lenger noen rabatt for å være herfra, og å kunne språket. Vår sjåfør var fra Simferopol, på Krim. Og praten var straks i gang da Olia spurte hvordan det er i Ukraina nå. – Vsjo plokha, sa han. Alt er dårlig.

Ukraina er ute av det vestlige nyhetsbildet nå. Alt som er igjen er et dårlig forhold til Russland. Nå skyldes det andre ting, valget i USA, et drapsforsøk i Englang, mange forskjellige ting. Av og til blir det nevnt at Russland tok Krim, og lager uro i Donbass, men det er langt fra så intenst som det var. Ukraina ble et ødelagt land av det som skjedde. Og den vestlige verden er langt fra uten skyld. Vi blandet oss også veldig inn, med mye god vilje og intensjoner, sikkert, men lite kunnskap om hvordan det egentlig er her nede.

Nå er fasiten her. Og bilet taxisjåføren gir, er grimt. Det er ikke brød, ikke mat, folk sulter, i følge ham. Den syke politikken har ført til at Savsjenko er arrestert, av ukrainske myndigheter, for å planlegge statskupp i landet. Dette var hun som ble en folkehelt, blant nasjonalistiske ukrainere og heiagjengen i vest, fordi hun ble arrestert og ført over til Russland. Hun ble kalt Ukrainas Jeanne de’arc. Retorikken er sterkere enn kunnskapen, får man si. Få visste hva slags menneske dette er, og hva hun egentlig hadde gjort og ble beskyldt for. I god vestlig tradisjon ble bevisbyrden endret til å væe at de slemme har alltid feil, de snille alltid rett. Siden hun ble arrestert av Putin, måtte hun være uskyldig, og dette et justismord.

Diskusjonen mellom Olia og drosjesjåføren er skikkelig. Sånne diskusjoner går det ikke an å ha i Norge. Det er derfor det er litt vanskelig for henne her, og sikkert for mange andre innvandrere. Og det er det veldig få i Norge som ser. Det er ikke bare grensene for hva det går an å si, men også måten man snakker på, hvordan diskusjonen skal føres. Mellom drosjesjåføren og Olia er det kamp om å komme til orde, de slår hverandre i hodet med argument, etterretteligheten er ikke noen hovedsak, det gjelder å få til knock out. Ingen uttrykker tvil, om noe, ingen viker en tomme. Uenigheten stakk ikke veldig dypt, men gjaldt Krim. Han var fra Simferopol, og insisterte på at folk fra Krim ikke ønsket å tilhøre Russland, og at de nå hadde fått det verre, enn da de tilhørte Ukraina.

Det var spennende å høre. Han hadde ennå familie der, barn, og var der stadig vekk. Hadde det vært jeg som førte samtalen, ville jeg søkt informasjon, spurt ham ut, hvordan kommer han seg dit, praktiske spørsmål. Men sånne spørsmål ville signalisert at man ikke vet noe, det forekommer sjelden i ukrainske og russiske diskusjoner. Det er en helt annen mentalitet. Folk og folkeslag er forskjellige, selv om vi av og til liker å insistere på at de er like.

Taxisjåføren kjørte en litt annen vei for å bringe oss hjem. Slik kom vi helt frem til døren. Den første som møter oss er Mike, hunden. Her er det ikke båndtvang, og den hvite labradoren løper fritt. Babusjka er like bak. Det er en veldig varm og hjertelig velkomst. Det er rett og slett fritt utløp av glede. Alle vet hvordan hunder blir når de ser igjen kjente og kjære. Men her var det ikke så stor forskjell på hunden og babusjka, og lille Tasja. De hoppet rundt alle sammen. Olia og Irina gikk rett inn i modusen. Her hører de hjemme.

Jeg vet ikke om de gjorde noe, spiste noe, hva som skjedde med dem. Jeg var utladet, takvrak. Inn i dusjen, myke klær, spise mat. Babusjka serverte vodka i melkeglass. Shotglassene er vekk. Jeg greide ikke engang drikke den opp. Det var å spise litt innkjøpt pizza, litt borsj. Drikke litt øl. Så var det beste som kunne skje med meg, å sovne. Det fikk jeg lov til. Helt i fred. Klokken var fem, eller noe sånt. Hvem vet?

Alle sammen sammen igjen!

Så er vi på ny samlet, Olia, Ira og jeg, vår lille familie på tre. Alt gikk bra på flyreisen hjem, jeg i en grytidlig taxi, så Athen – Milano – Köbenhavn – Stavanger, de Kiev – München – Oslo – Stavanger, enda et hakk tidligere. På flyplassen hentet min søster Tone meg, riktig denne gangen, og kjørte meg hjem for et par timers tid, før jeg reiste til flyplassen på ny, for å hente Olia og Irina. Det ble et rørende øyeblikk, sterkere enn jeg hadde tenkt, selv om jeg hadde tenkt meg det sterkt.

Det var intenst og kjekt å være i Athen. Temperaturen lå på rundt 25 grader, heller litt over enn under, og jeg hadde allerede glemt hvor behagelig det er med gode sommertemperaturer. Jeg hadde også glemt hvor godt det er å bade i ordentlig hav, varmt og klart, i stedet for kalde jærstrender, eller det skitne elvevannet i Dnjepr. Jeg er antikk historiker, hovedfag der, og å komme tilbake til Athen har sin virkning også med tanke på dette. Det er en stund siden jeg har vært i slike historiske byer, alt går til Kiev de siste årene, og selv om dette er en by jeg er blitt veldig glad i, så ble jeg med Athen minnet om at det er byer jeg går glipp av ved stadig å reise til Kiev. Maten og vinen ved utallige små, koselige restauranter er også virkelig å skryte av, og det er mat og kultur man føler er virkelig gresk, mens i Kiev er restaurantkulturen litt importert, om enn maten som serveres kanskje er tradisjonell.

Jeg skulle gjerne blitt i Athen en dag ekstra, eller mer, om det var mulig, men å reise hjem og se familien igjen, vil alltid være bedre enn alt.

Klokken to kom jeg hjem natt til søndag, klokken fem våknet jeg som vanlig av meg selv, pusset tennene, gjorde mitt toalett, og pakket sammen resten av kofferten. Turen til flyplassen eller flyplassen selv bød ikke på noen uhell, denne dagen, det var bare det vanlige styret med å sjekke inn, og å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Hele tiden var jeg spent på om Irina og Olia kom seg med sitt fly. Det sitter litt i, at de ikke klarte det tilbake i 2015. Så da det kom inn melding på Skype om at de var med bokseren og politikeren Klitsjko på flyplassen i München, så var jeg vel så glad over at de kom seg med flyet, som at de var i nærheten av denne kjendisen. Vi fikk utvekslet et par meldinger, særlig da jeg satt ved flyplassen i Köbenhavn, de i Oslo. Lille Irina sov da, noe som var veldig godt.

Jeg har fått nok av flyvning og flyplasser for en stund. Flyet mitt videre var forsinket med en halv time, noe som ikke bød på noen problemer. Hjemme var jeg for trøtt til å få gjort noe særlig, noe som gjorde at jeg ikke fikk ordnet og vasket huset til kona kom hjem. Dessuten fant jeg ikke fjernkontrollen til varmepumpen, så jeg fikk ikke satt på varmen. Huset var kaldt som temperaturen ute. Jeg tenkte kanskje det var Olia som hadde ryddet den, og lagt den et sted, men det viste seg at det var jeg som har gjort det. Varmepumpen var av for sommerhalvåret, og jeg hadde lagt den i et skap, siden lille Irina kunne bli fristet av den. Ganske unødvendig, siden den henger så høyt at hun ikke rekker opp.

Så var tiden kommet til at jeg kunne sette meg i bilen, og kjøre ut i mørket til flyplassen på Sola. Klokken var litt over 1800, høst var i ferd med å gå over til vinter. Langs veien var veiarbeid som gjorde det litt vanskelig å kjøre, og at det tok litt lenger tid. Da jeg kom frem, fikk jeg først melding, så telefon, om hvor jeg var. Da var det kjekt å si jeg var på flyplassen, på vei.

Og det var så godt å se dem igjen. Min kone er så pen og god, og til så stor hjelp på alle mulige måter, og vår lille Irina er fantastisk, hun har utvidet virkeligheten min, hva jeg trodde var mulig. Hun er glad for å se meg, og løper rundt, klarer ikke å slutte å le og å smile. Og så snakker hun så godt, fulle setninger på russisk, atskillig bedre uttale enn jeg, tydelig som et par. Nå skal hun også lære norsk, skikkelig, og snakke det på samme måte, veksle som ingenting.

Olia tar det med stor ro at hun vil få mye å gjøre når hun kommer hjem. Hun er opptatt av et fotballag eller annet lag hun var på flyet med, snakker mye om det. Hjemme går hun straks i gang med å rydde, for å gjøre det lettere å finne fjernkontrollen til varmepumpen. Det kunne jo være vi hadde lagt den et sted, bare sånn uten videre. Det ville vært typisk oss. Irina blir også straks glad i huset vårt. «Garasje», sier hun først, så «hus», begge deler på russisk. Inne løper hun rundt, og prøver alle lekene sine, sånn jeg husker det fra min egen barndom. Alle disse første dagene har vært nesten helt uten skjerm, derimot har hun lekt en god del med sjakkbrikkene.

Opprinnelig var planen å lage god mat, tenne opp i peisen, kanskje vin, men vi er altfor trøtte. Vi spiser litt av flymaten Olia hadde medsendt fra Kiev. Jeg kjenner en uke med korte netter presser på, nå er det søvnbehov. Utrolige Olia får kjørt en klesvask, og hengt opp tøy for natten. Irina er smil og latter helt til det er på tide å legge seg, da hun roer seg på et øyeblikk og sovner straks. Det gjør vi alle. Endelig samlet igjen.

Ankomst Kiev – ingen bagasje, men fantastisk velkomst!

Det ble ikke tid til å skrive posten med en gang. Det var en del annet å gjøre, viktigere, og kjekkere. Velkomstkomiteen som møtte meg i leiligheten vår overgår det meste jeg har kunnet forestille meg, med vår lille Irina, niesen Tasja, konemor Olia, babusjka svigermor, søster Tanja, mannen hennes (!), og til og med hunden Mike i fyr og flamme. Det var ganske spesielt, og helt forskjellig fra å komme hjem til huset på Ganddal, der jeg har alene, og bare rotet og støvet har vært der for å hilse meg.

Mellomlandingene på vei ned var ganske korte, så jeg fikk ikke tilbrakt mye tid på flyplasser, utenom i Oslo. Der vimset jeg rundt, vant med å ha et hav av tid, til jeg oppdaget «gate closing» på min flight til Riga, og jeg fikk meg en ganske lang og ufrivillig løpetur. Flyet fra Stavanger landet 1400, flyet videre gikk 1430, så det var kort tid, men jeg gjorde det verre med ikke å ha kikket skikkelig på billetten.

Fra Oslo og inn til Kiev var det Air Baltic, så nå var det slutt på all servering. Det var ikke engang kaffe å få. Jeg satt med mine tyske og russiske gloser, og fikk tiden til å gå på den måten. I Riga var jeg rask med å finne riktig gate, klok av skade etter hva som skjedde i Oslo. Tiden ble forstyrret av en merkelig gassregning jeg fikk fra Lyse, og som jeg kanskje skal skrive mer om. Så var det også noen meldinger på Skype, til de jeg savner så veldig. Løpeturen i Oslo var også motivert av det. Ikke for noen pris i verden ville jeg miste et fly og bli forsinket til de jeg vil være med, nå.

Som alltid er det surrealistisk på ukrainske fly inn til Kiev. All informasjon er på ukrainsk, og engelsk, alt snakk jeg hører, er russisk. Jeg lar dette være som det vil, forlater flyet, går inn i bussen fra flyet til ankomsthallen, inn dit, leverer pass, går for å hente bagasjen, først på do, jeg er tidlig ute med alt, men ingen bagasje kommer.

Vi hadde funnet ut Olia ikke skulle møte meg på flyplassen. De to siste årene har vi krasjet i taxien på vei ut, så Olia ville ikke ta noen sjanser. Fornuftig nok. Men det hadde vært veldig koselig om hun hadde vært der i ankomsthallen, slik som de første få gangene da hun bodde her, og jeg i Norge. Nå kunne hun også være til god hjelp med å få ordnet med bagasjen, om det ikke var for at alt foregikk inne i området der folk som ikke har reist, ikke har adgang. Jeg måtte uansett ha ordnet alt selv. Og det tok lang tid.

Her var det ukrainsk, østeuropeisk høflighet, slik den er så foraktet i Norge og Vesten, men som en som jeg har den fulleste forståelse for. De snerrer til meg første plass jeg prøver meg, dette er ikke riktig sted, ikke riktig selskap, og det samme skjer på plass nummer to. Det ser ut til at hvert flyselskap eller gruppe av flyselskaper har sine egne folk til å ordne med mistet bagasje. Det tredje stedet jeg prøver, er baltic air. Der får jeg utdelt et skjema, og kommer etter en kort stund inn i det å snakke russisk igjen. Det har vært noen uker uten. Jeg fyller ut det enkle skjemaet, og blir henvist videre for å få skjemaet stemplet. Det kan kanskje også skrives på kontoen for østeuropeiske vanskeligheter, at det er forskjellige steder for skjema og stempel, men jeg finner til slutt frem til damen i offisiell uniform, som sitter og ikke ser ut til å ha noen andre oppgaver enn å stemple skjemaer som dette.

  • Hva er det med norsk ost? spør hun. Jeg er ikke forberedt på spørsmålet, og ikke heller så altfor lysten på noen samtale, jeg vil hjem til familien, men jeg forklarer så godt jeg kan det lille jeg vet om norsk geitost. Det er ikke så uvanlig å lage ost av geitemelk, men det er uvanlig at den er så brun, og at den smaker som den gjør. Hun viser også bilder av flatbrød. Hun har visst en venninne, som har kjøpt inn, og det virker kanskje som hun har tenkt å ha brunosten på flatbrødet. Det er ikke så lett å oversette flatbrød til russisk, hun bruker ordet khleb, ordet for brød, og ser ikke ut til å skille mellom flatbrød og vanlig brød. Jeg forteller henne at det er ikke så vanlig i Norge å spise flatbrød.

Det var hyggelig med en koseprat med en offisiell ukrainsk tjenestemann, i form av en kvinne, men det var når sant skal sies enda hyggeligere å få levert fra meg alle skjema, og komme meg ut av flyplassen.

Der pleide vi tidligere å bli overfalt av folk som ville tilby oss taxi. Nå som jeg trengte det, var det ingen. Det er sånne ting som er tegn på at Ukraina er blitt Europa, noe de selv er så opptatt av, men som på meg virker veldig anstrengt og kunstig. Nå står taxiene linet opp i fin rekke, og man setter seg inn i den som står først. Tidligere var det nødvendig å avtale prisen på forhånd, nå er det taksameter. De få utenlandske turistene som kommer har kanskje glede av det, men prisene er nå doblet, og de har andre måter å svindle utlendinger på, enn å forlange overpris.

Så sent som i sommer kunne vi håpe på priser mellom to og tre hundre, eller så vidt over tre hundre, før det var det betydelig lavere. Nå klokker taxameteret inn til 400 griven, en pris jeg aldri ville gått med på, om den skulle vært avtalt på forhånd. Det er blitt ryddigere, og dyrere, som Europa. Jeg er også erfaren reisende i disse landene, så jeg vet at de aldri har vekslepenger når det er utenlandske passasjerer, og at de også kan prøve seg med de innfødte. Jeg sender tekstmelding til Olia, fra taxien, at nå nærmer vi oss, og at jeg har bare 500-sedler. Om hun ikke kommer ut og møter meg, vil den ryke.

Ganske riktig. Taksameteret stoppet på 398. Jeg betalte med 500, og den stakkars taxisjåføren slo seg på lommene, vekslepenger hadde han ikke. Det får så være. Den ekstra hundrelappen i ukrainske penger er cirka 35 kroner i norske. Vi står det over. Taxisjåføren vil naturlig nok gjerne ha oss som fast kunde, og insisterer på å utveksle telefonnummer. Han heter Vladimir, sier han, og så Vladimir Putin, med en latter. Jeg ringer ham, som jeg får beskjed om, slik at han også får nummeret mitt, men jeg kommer ikke til å ringe ham igjen.

Olia kommer ut akkurat litt for sent til å betale den riktige summen. Taxisjåføren får panikk, da han ser henne, men jeg glatter over situasjonen, alt er ordnet, alt er ordnet, det blir for pinlig å ordne med ny betaling nå. Olia kan bli veldig stresset når vi betaler overpris, men jeg er klar over det, og roer henne straks ned, alt er ordnet, la oss gå inn. Der inne venter denne fantastiske velkomsten jeg skrev om tidligere, aldri har jeg vel blitt tatt så godt i mot, det er noe ufattelig deilig å komme til sine egne, og bli satt pris på der. Å bety mye for de som betyr mest for deg.

Lille Irina hadde ikke kropp stor nok til å uttrykke den boblende gleden hun følte, det boblet ut av henne. Hun løp rundt på gulvet, i et stort smil, og sa navnet på alle tingene hun visste, og lo! – Øynene, øynene! sa hun om hunden, som også løp rundt og var glad. Da vi spiste, krøllet hun seg sammen på fanget mitt. Og konemor Olia, babusjka, alle var oppriktig glade for at jeg kom, at nå var vi på ny samlet.

Det var en deilig velkomst, gjensidig glede, og hvor dyp lykke det er å se du betyr mye for de som betyr mye for deg.

Flyplass, 2017

Så sitter jeg sannelig enda en gang på en flyplass, enda en gang på Sola. Denne gangen skal jeg gudskjelov til Kiev, og gudskjelov til familien igjen. Det er kjekt å være på reise, hver reise har vært full av eventyr, men snart en måned med nesten ukentlige reiser er i drøyeste laget for meg. Nå skal det bli godt å kysse på kona igjen.

Reisen denne gangen går fra Stavanger til Oslo til Riga til Kiev. Etter opptøyene i Ukraina i 2013-14 har reisemulighetene dit tatt seg ned, blant så mange andre ting som har gått nedover i det landet. Det er en kombinasjon av SAS og Air Baltic som får meg ned, jeg skal nok stå det i. Selv om hele dagen går med til flyving, er jeg fremme 2005, og får kvelden med de andre der nede.

Jeg får kvelden med de andre der nede. Det er så jeg må skrive det en gang til. Det blir mat og barn og liv hos familien i Kiev.

Da jeg var barn syntes jeg flyreiser var ganske gøy, særlig det å fly opp og ned, lette og lande. Nå er det blitt ganske anstrengende. Flyplassene er blitt ganske sterile, og det er få andre plasser man blir så klient, så åpenbart at de vil loppe noen penger av oss. Sola flyplass har ennå noen gode stoler å sitte i, her og der, men det er få steder man blir så zoombifisert som i det alltid for skarpe lyset og store rommene og akustikken på en flyplass. Det er få som bruker flyplasser og flyreiser som arbeidssted, for eksempel, det er vanskelig å få gjort noe her. Selv en ganske aktiv kar som jeg, blir ganske bedøvd.

Kastrup i Köbenhavn er blitt et skrekkeksempel. Der var det tidligere sovestoler og rolige steder til å slappe av, det var en flyplass hvor man kunne hvile mellom avgangene. Nå er det shopping, mat, den ene kjedebutikken mer liksomeffektiv og kulere enn den andre. Som på Flesland i Bergen er det flere gater – sagt på engelsk, som det blir på flyplasser, en gate, flere gater, utganger, ville vi kanskje sagt – som ikke har sitteplasser i det hele tatt. Den vi skulle reise fra, lå nede i kjelleren, dit vi ble sluset ned et kvarter før vi kunne trille videre med bussen. Så stod vi der som sild, eller mennesker, i tønne, og ventet.

Sist kom jeg hjem mandag. Så jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å være bittelitt hjemme. Jeg har besøkt min mor, der det er forandringer, og jeg har forsøkt å slappe bitte lite grann av, mellom arbeid og plikter. Og så har jeg forsøkt å snakke litt med familien.

Det skal jeg gjøre lenge og inderlig, nå.

Til Kiev, uten meg

Så sendte jeg dem av gårde til Kiev. Vi kjørte sammen til flyplassen, mor, far og barn. Lille Irina ellevill i baksetet. Hun fortalte oss når vi kjørte inn i tunnel, og så en til. Hun fortalte oss når hun så fly. På kortidssparkeringen på Sola forlot de bilen, ikke jeg.

Det blir tre uker til jeg ser dem igjen. Jeg vet på forhånd at jeg kommer til å gå på veggene, og savne dem så det ikke er til å holde ut. Men sånn er det. De vil ha det bra der nede, mens jeg er på andre reiser. Og ingenting betyr mer for meg enn at Irina har en bra barndom.

I dag har jeg fulgt med på Word cup i sjakk, der mine spillere, alle de som kan russisk, gjør det bra, og favoritten min Ivantsjuk vant et flott parti mot hollenderen Giri. Den nye og fremadstormende russeren, Fedoseev, vant også, mot israeleren Rodstein. Både Giri og Rodstein er utflyttede russere, og snakker russisk, så det er greie folk, de også.

På ettermiddagen løp jeg ut til mor, for en bedre middag og lit vin og behag. Hun skal kjøre meg til flyplassen i morgen tidlig, jeg skal til Oslo. Den samme reisen Olia og Irina gjorde i dag, med det første flyet. Deretter bar det til Frankfurt, og videre til Kiev. Antagelig er de i ferd med boardingen nettopp i det jeg skriver disse linjene, flyet fra Frankfurt pleier å gå i ti-tiden. De vil være i Kiev litt over midnatt. De har ringt og snakket med mor, mens jeg var ute og løp. Da hadde det kommet vel frem til Oslo, og satt og ventet på flyet videre.

Jeg savner dem kolossalt.

Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.