Ankomst Kiev – ingen bagasje, men fantastisk velkomst!

Det ble ikke tid til å skrive posten med en gang. Det var en del annet å gjøre, viktigere, og kjekkere. Velkomstkomiteen som møtte meg i leiligheten vår overgår det meste jeg har kunnet forestille meg, med vår lille Irina, niesen Tasja, konemor Olia, babusjka svigermor, søster Tanja, mannen hennes (!), og til og med hunden Mike i fyr og flamme. Det var ganske spesielt, og helt forskjellig fra å komme hjem til huset på Ganddal, der jeg har alene, og bare rotet og støvet har vært der for å hilse meg.

Mellomlandingene på vei ned var ganske korte, så jeg fikk ikke tilbrakt mye tid på flyplasser, utenom i Oslo. Der vimset jeg rundt, vant med å ha et hav av tid, til jeg oppdaget «gate closing» på min flight til Riga, og jeg fikk meg en ganske lang og ufrivillig løpetur. Flyet fra Stavanger landet 1400, flyet videre gikk 1430, så det var kort tid, men jeg gjorde det verre med ikke å ha kikket skikkelig på billetten.

Fra Oslo og inn til Kiev var det Air Baltic, så nå var det slutt på all servering. Det var ikke engang kaffe å få. Jeg satt med mine tyske og russiske gloser, og fikk tiden til å gå på den måten. I Riga var jeg rask med å finne riktig gate, klok av skade etter hva som skjedde i Oslo. Tiden ble forstyrret av en merkelig gassregning jeg fikk fra Lyse, og som jeg kanskje skal skrive mer om. Så var det også noen meldinger på Skype, til de jeg savner så veldig. Løpeturen i Oslo var også motivert av det. Ikke for noen pris i verden ville jeg miste et fly og bli forsinket til de jeg vil være med, nå.

Som alltid er det surrealistisk på ukrainske fly inn til Kiev. All informasjon er på ukrainsk, og engelsk, alt snakk jeg hører, er russisk. Jeg lar dette være som det vil, forlater flyet, går inn i bussen fra flyet til ankomsthallen, inn dit, leverer pass, går for å hente bagasjen, først på do, jeg er tidlig ute med alt, men ingen bagasje kommer.

Vi hadde funnet ut Olia ikke skulle møte meg på flyplassen. De to siste årene har vi krasjet i taxien på vei ut, så Olia ville ikke ta noen sjanser. Fornuftig nok. Men det hadde vært veldig koselig om hun hadde vært der i ankomsthallen, slik som de første få gangene da hun bodde her, og jeg i Norge. Nå kunne hun også være til god hjelp med å få ordnet med bagasjen, om det ikke var for at alt foregikk inne i området der folk som ikke har reist, ikke har adgang. Jeg måtte uansett ha ordnet alt selv. Og det tok lang tid.

Her var det ukrainsk, østeuropeisk høflighet, slik den er så foraktet i Norge og Vesten, men som en som jeg har den fulleste forståelse for. De snerrer til meg første plass jeg prøver meg, dette er ikke riktig sted, ikke riktig selskap, og det samme skjer på plass nummer to. Det ser ut til at hvert flyselskap eller gruppe av flyselskaper har sine egne folk til å ordne med mistet bagasje. Det tredje stedet jeg prøver, er baltic air. Der får jeg utdelt et skjema, og kommer etter en kort stund inn i det å snakke russisk igjen. Det har vært noen uker uten. Jeg fyller ut det enkle skjemaet, og blir henvist videre for å få skjemaet stemplet. Det kan kanskje også skrives på kontoen for østeuropeiske vanskeligheter, at det er forskjellige steder for skjema og stempel, men jeg finner til slutt frem til damen i offisiell uniform, som sitter og ikke ser ut til å ha noen andre oppgaver enn å stemple skjemaer som dette.

  • Hva er det med norsk ost? spør hun. Jeg er ikke forberedt på spørsmålet, og ikke heller så altfor lysten på noen samtale, jeg vil hjem til familien, men jeg forklarer så godt jeg kan det lille jeg vet om norsk geitost. Det er ikke så uvanlig å lage ost av geitemelk, men det er uvanlig at den er så brun, og at den smaker som den gjør. Hun viser også bilder av flatbrød. Hun har visst en venninne, som har kjøpt inn, og det virker kanskje som hun har tenkt å ha brunosten på flatbrødet. Det er ikke så lett å oversette flatbrød til russisk, hun bruker ordet khleb, ordet for brød, og ser ikke ut til å skille mellom flatbrød og vanlig brød. Jeg forteller henne at det er ikke så vanlig i Norge å spise flatbrød.

Det var hyggelig med en koseprat med en offisiell ukrainsk tjenestemann, i form av en kvinne, men det var når sant skal sies enda hyggeligere å få levert fra meg alle skjema, og komme meg ut av flyplassen.

Der pleide vi tidligere å bli overfalt av folk som ville tilby oss taxi. Nå som jeg trengte det, var det ingen. Det er sånne ting som er tegn på at Ukraina er blitt Europa, noe de selv er så opptatt av, men som på meg virker veldig anstrengt og kunstig. Nå står taxiene linet opp i fin rekke, og man setter seg inn i den som står først. Tidligere var det nødvendig å avtale prisen på forhånd, nå er det taksameter. De få utenlandske turistene som kommer har kanskje glede av det, men prisene er nå doblet, og de har andre måter å svindle utlendinger på, enn å forlange overpris.

Så sent som i sommer kunne vi håpe på priser mellom to og tre hundre, eller så vidt over tre hundre, før det var det betydelig lavere. Nå klokker taxameteret inn til 400 griven, en pris jeg aldri ville gått med på, om den skulle vært avtalt på forhånd. Det er blitt ryddigere, og dyrere, som Europa. Jeg er også erfaren reisende i disse landene, så jeg vet at de aldri har vekslepenger når det er utenlandske passasjerer, og at de også kan prøve seg med de innfødte. Jeg sender tekstmelding til Olia, fra taxien, at nå nærmer vi oss, og at jeg har bare 500-sedler. Om hun ikke kommer ut og møter meg, vil den ryke.

Ganske riktig. Taksameteret stoppet på 398. Jeg betalte med 500, og den stakkars taxisjåføren slo seg på lommene, vekslepenger hadde han ikke. Det får så være. Den ekstra hundrelappen i ukrainske penger er cirka 35 kroner i norske. Vi står det over. Taxisjåføren vil naturlig nok gjerne ha oss som fast kunde, og insisterer på å utveksle telefonnummer. Han heter Vladimir, sier han, og så Vladimir Putin, med en latter. Jeg ringer ham, som jeg får beskjed om, slik at han også får nummeret mitt, men jeg kommer ikke til å ringe ham igjen.

Olia kommer ut akkurat litt for sent til å betale den riktige summen. Taxisjåføren får panikk, da han ser henne, men jeg glatter over situasjonen, alt er ordnet, alt er ordnet, det blir for pinlig å ordne med ny betaling nå. Olia kan bli veldig stresset når vi betaler overpris, men jeg er klar over det, og roer henne straks ned, alt er ordnet, la oss gå inn. Der inne venter denne fantastiske velkomsten jeg skrev om tidligere, aldri har jeg vel blitt tatt så godt i mot, det er noe ufattelig deilig å komme til sine egne, og bli satt pris på der. Å bety mye for de som betyr mest for deg.

Lille Irina hadde ikke kropp stor nok til å uttrykke den boblende gleden hun følte, det boblet ut av henne. Hun løp rundt på gulvet, i et stort smil, og sa navnet på alle tingene hun visste, og lo! – Øynene, øynene! sa hun om hunden, som også løp rundt og var glad. Da vi spiste, krøllet hun seg sammen på fanget mitt. Og konemor Olia, babusjka, alle var oppriktig glade for at jeg kom, at nå var vi på ny samlet.

Det var en deilig velkomst, gjensidig glede, og hvor dyp lykke det er å se du betyr mye for de som betyr mye for deg.

Reklamer

Flyplass, 2017

Så sitter jeg sannelig enda en gang på en flyplass, enda en gang på Sola. Denne gangen skal jeg gudskjelov til Kiev, og gudskjelov til familien igjen. Det er kjekt å være på reise, hver reise har vært full av eventyr, men snart en måned med nesten ukentlige reiser er i drøyeste laget for meg. Nå skal det bli godt å kysse på kona igjen.

Reisen denne gangen går fra Stavanger til Oslo til Riga til Kiev. Etter opptøyene i Ukraina i 2013-14 har reisemulighetene dit tatt seg ned, blant så mange andre ting som har gått nedover i det landet. Det er en kombinasjon av SAS og Air Baltic som får meg ned, jeg skal nok stå det i. Selv om hele dagen går med til flyving, er jeg fremme 2005, og får kvelden med de andre der nede.

Jeg får kvelden med de andre der nede. Det er så jeg må skrive det en gang til. Det blir mat og barn og liv hos familien i Kiev.

Da jeg var barn syntes jeg flyreiser var ganske gøy, særlig det å fly opp og ned, lette og lande. Nå er det blitt ganske anstrengende. Flyplassene er blitt ganske sterile, og det er få andre plasser man blir så klient, så åpenbart at de vil loppe noen penger av oss. Sola flyplass har ennå noen gode stoler å sitte i, her og der, men det er få steder man blir så zoombifisert som i det alltid for skarpe lyset og store rommene og akustikken på en flyplass. Det er få som bruker flyplasser og flyreiser som arbeidssted, for eksempel, det er vanskelig å få gjort noe her. Selv en ganske aktiv kar som jeg, blir ganske bedøvd.

Kastrup i Köbenhavn er blitt et skrekkeksempel. Der var det tidligere sovestoler og rolige steder til å slappe av, det var en flyplass hvor man kunne hvile mellom avgangene. Nå er det shopping, mat, den ene kjedebutikken mer liksomeffektiv og kulere enn den andre. Som på Flesland i Bergen er det flere gater – sagt på engelsk, som det blir på flyplasser, en gate, flere gater, utganger, ville vi kanskje sagt – som ikke har sitteplasser i det hele tatt. Den vi skulle reise fra, lå nede i kjelleren, dit vi ble sluset ned et kvarter før vi kunne trille videre med bussen. Så stod vi der som sild, eller mennesker, i tønne, og ventet.

Sist kom jeg hjem mandag. Så jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å være bittelitt hjemme. Jeg har besøkt min mor, der det er forandringer, og jeg har forsøkt å slappe bitte lite grann av, mellom arbeid og plikter. Og så har jeg forsøkt å snakke litt med familien.

Det skal jeg gjøre lenge og inderlig, nå.

Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Nytt reisebrev fra Kiev

I går var en kald dag igjen. Temperaturen nådde på sitt høyeste 6 grader, men vår allvitende iPhone kunne fortelle oss at det føltes som 2. Da jeg løp ut i går morges var temperaturen 2-3 grader, det føltes varmere i vannet enn i luften da jeg badet i elven. Det var ikke noe kortbuksevær, men jeg fulgte som vanlig kalenderen, og ikke været, i april skal det være kortbukse. Så sånn ble det.

Vi har også blitt litt syke igjen, merkelig nok. Vår lille niese har vært borte fra skolen denne uken. Det er en liten forkjølelse, vi i min familie var aldri hjemme fra noe på grunn av noe sånt, men de ser annerledes på tingene her, og jentungen holder seg hjemme. De er mye reddere for kulde enn for smitte, så å være ute eller på noen måte ha det litt kaldt er ikke bra, mens det å være uforsiktig med mat og bestikk og tallerkner og bestikk knapt er noe tema. Min søster som nylig var i et arabisk land kunne berette om noe lignende derfra. Kulde og regn er farlig, å kjøre uten barnesete og sikkerhetssele er ingenting.

Lille Ira vår har rennende snue, men er ellers helt seg selv, energinivået er helt upåklagelig. Hun løper rundt fra rom til rom, jager katten og hunden, prøver lue og sko, jubler av glede, løfter hendene til værs, og styrter inn til neste rom der det kanskje er noen. Hun er uimotståelig søt der hun løper av gårde så fort hun kan, men ennå er så liten at hun har litt problemer med balansen, så armene må opp og til siden for å justere, og alltid disse gledeshylene. Uimotståelig.

Søndag var på ny en veldig god og varm dag. Det var en dag der Irina og jeg reiste ut alene, til Dnjeprs venstre bredd. På søndagene går ikke buss nummer 55 så ofte, så vi måtte ned til Druzjba naroda («Folkets vennskap» – fint navn!) for å ta en buss derfra. Det er et metrostopp på grønn linje, og bussene går hyppig alle dager. Jeg tror de alle sammen går over Patonabroen til andre siden av elven, vi gikk i alle fall bare på en buss, og ble transportert trygt over.

Der var det Irina og jeg ved elven, og derfor stor frihet. Jeg tok av henne alle klærne, så hun kunne vase helt usjenert, uten å være redd for å bli våt eller skitten noe sted det ikke er lett å få det bort. Huden vår er et overlegent materiale, ingen flekker setter seg fast der, skitt renner av, vann er lett å tørke – mye bedre enn klærne vi går i. Det var en annen liten gutt der i badebukse, ellers var de godt kledde i det varme været, Kievianerne. Det var bare Ira og jeg som var i vannet. To unge jenter roste oss for tøffheten vår, malatsi, men jeg hadde en naturlig forklaring i at vi er norske. 23 grader og sol er sommer for oss, det blir ikke bedre enn det.

Jeg vet at de som bor her er redde for å ha unger lenge i vannet selv når det er 30 og 35 grader, selv når det er uutholdelig å være på land. Jeg har hele mitt liv vært mer plaget av varme enn av kulde, mye bedre å være litt for kald enn litt for varm, så jeg vil veldig gjerne ha lille Ira i vannet når det er varmt. Det skal være behagelig for henne. Jeg husker også egen barndom, blå lepper og kraftig skjelving var standard etter lange bad i kald, norsk sjø, ingen av oss tok noen skade av det, så vidt jeg kan registrere. I vår familie er vi sjeldnere syke enn de fleste å sammenligne seg med, og i alle fall enn de som er forsiktige og har det varmt hele tiden. Så jeg lot lille Irina vasse og kose seg og leke ved vannet så lenge hun ville.

Responsen var ikke til å ta feil av. Hun hylte av glede så hele stranden hørte det, kastet våt sand i været så den landet på henne selv, og lo, og gjorde det igjen og igjen og igjen. Så var det å løpe langs vannkanten, så var det å prøve seg litt lenger utover, der vannet var kaldere, så derfra gikk hun inn igjen, og så var det å finne ting og tang i vannet, løfte det og kaste det. Jeg tenkte nok mange så på meg som en dårlig far som lot barnet bade så lenge, men herre min hatt, lille Iras sunnhet og friskhet skulle være bevis godt nok på at hun har det veldig, veldig bra. Heller være henne, enn de godt kledde barna som fikk se, men ikke røre.

Senere på dagen kom også mor Olia over til oss. Hun hadde sagt at hun skulle komme, men jeg hadde gitt opp det håpet. Det var allerede begynt å kveldes. Irina og jeg var på vei hjem, hadde bare en kort stopp ved en av lekeplassene langs promenaden. Lille Irisjka briljerte ved å kravle opp stiger og trapper slett ikke ment for barn på hennes alder, selv en vant klatrer som jeg og mine ble overrasket, vi har alltid fått prøve oss i fjell og steiner og trær, om vi selv har hatt lyst, og fått det til. Vår Irisjka jublet høyt hver gang hun nådde toppen, akkurat sånn vi føler det hele livet når vi har klart en utfordring, men hun har ennå ikke noe behov for å legge bånd på seg. Hun viser gleden sin helt utilslørt.

Selvsagt blir det nye høydepunkt for henne når også mor kommer, og hun får melk, og mat, som Olia på mødres viser løper og kjøper i en av nærbutikkene. Det er knapt forskjell på søndager og andre dager her. Til meg kjøper hun øl, alle er fornøyde. Lille Irina sovner rett og slett av all gleden, utladet må være et riktig begrep, faller i søvn er også passende, hun blir satt i vognen, og så er det slutt.

Dermed får hun ikke med seg sin første tur i metro. Vi tar den fra Levoberezjdna til Arsenalna, rød linje, en annen rute for de som vil til denne siden av elven. Men fra Levoberezjdna er det et stykke å gå til den koselige promenaden, veien går samme vei som elven renner, for de som vil forsøke. Jeg har også spesielle minner herfra, siden det var på denne siden av elven jeg bodde første gang jeg var her, i 2007. Og det var denne veien jeg gikk for å komme meg fra der jeg bodde til skolen jeg hadde privatundervisning i russisk, med Irina Teselenko, ei søt jente jeg dessverre har mistet kontakten med nå.

Uken etter det har vært fylt med forskjellige gjøremål. Olia og hennes lille familie har balet med noen store spørsmål og store prosjekter, det har tatt tid og energi, og vi har forsøkt å spise lunjsen ute, så mama Irina får hvile fra å lage suppe til oss, som hun ellers insisterer på å gjøre. Olia er også veldig glad i blomster, hun blir litt besatt av interessene sine, og kjøper inn i stor skala. Mye tid har gått med for oss til å reise rundt i byen og hente inn blomstene hun har bestilt. Det har jo ikke vært noe problem, akkurat, det har jo vært en del av å være her, og det har bestemt hvor vi skulle reise om dagene.

Tirsdagen reiste vi til utkanten av byen, i nærheten av Ivano Lepse Boulevard, der familien har sin andre leilighet. Det er trikk nummer 3, den går fra stasjonen, men det er neppe noen tur for turister, annet enn for dem som bare vil se en tilfeldig del av byen. Få en følelse av hvor stor den er. Vi reiste vel i en halv time fra stasjonen, og kom likevel til et sted med karakteristisk Kiev, boligblokker, lekeplasser og butikker. Restaurantene er imidlertid ikke så tett på hverandre her ute, men straks vi er ute av trikken ser vi både McDonalds og en sushi-kjede, de trenger seg inn overalt.

Årsaken for reisen var å hente noen magnolia. Det var fint og eksotisk, Olia sparte en del i porto, og fikk se en del av Kiev der hun tilbrakte deler av sin barndom, og jeg synes også det er kjekt å se noe nytt. Den ene vinterferien vi var her bodde vi også litt i Lepse, og jeg kunne fornøyd konstantere at jeg kjente meg litt igjen. Det er også kjekt å se hvor glad Olia blir når hun får noen nye planter. Hun kjøper mer enn vi har plass til, synes jeg, men de koster så lite at det skjer ikke store skaden, jeg bruker mye mer penger på å glede meg selv, enn hun gjør. Plantene går også til glede for oss begge.

Dette kjøpet endte imidlertid i en liten tragedie. Olia hengte posen med de små trærne på den lille vognen Irina satt i. Trærne stod i jord, så posen var tung. Og da Irina skulle ut, veltet vognen over posene slik at to kvister knakk. Det var omtrent det det lille treet bestod av, så det var virkelig en liten tragedie. Det var så fint som det var, det lille treet, og skaden var så ugjenkallelig.

Olia forsøkte tappert å teipe treet sammet med scotch, som det heter her, men skjønte nok selv at det var fånyttes. Kanskje overlever treet allikevel, men det vil ta en god stund for det å bli så fint som det var. Eller, skjønnheten det hadde er tapt, nå får det finne seg en annen skjønnhet.

Onsdagen ble en litt mislykket dag i botanisk hage. Det er rart å kalle en dag der mislykket, men det er likevel litt på sin plass. Dagen startet med en lang treningsøkt for meg, jeg var ikke tilbake før halv elleve, og da ville Olia snart ha meg ut igjen. Jeg rakk bare en kort frokost, til meg å være, knapt en halvtime, og uten å kose meg og tulle med internett og sosiale medier.

Så reiste vi ut, Irina og jeg, Olia skulle komme senere. Men det ville seg ikke for henne, hun kom aldri. Lille Irina oeg jeg ventet hele dagen. Jeg hadde i overkant dristig prøvd meg i kortbukse, noe temperaturen ikke forsvarte i det hele tatt. På overkroppen hadde jeg både genser og jakke, i sekken hadde jeg bukse. Først på ettermiddagen fikk jeg sett mitt snitt til å komme meg i den. Jeg kjøpte meg en øl for å kose meg, men det var så kaldt at det var ikke mye kos i den.

Irisjka hadde det forunderlig i lekeparken, selvfølgelig, hun hadde ikke noe sted i hodet at vi ventet på mor, hun var storfornøyd med tingene som de var. Veldig sjarmerende krøp hun inn igjennom et hull i et av lekeapparatene, et hull slett ikke ment for å klatre gjennom, det var et kikkehull. Og for å komme inn gjennom det, måtte overkroppen altfor høyt opp, sånn at hun kom ned med hodet og armene først på andre siden, måtte åle seg gjennom. Som om ikke det var nok, krøp hun gjennom hullet tilbake igjen også. Da med bena først. Da lo damen ved siden av meg. – Hun er selvsendig, den lille jenta di, sa hun.

Da jeg skjønte Olia ikke ville komme, gikk jeg min egen runde i parken. Det er ikke det samme uten Olia, og Irina var uvanlig grinete. Jeg mente hun skulle sove, men hun fikk det ikke til for seg, og ville stadig ut av vognen, uten at det var så mye for henne å gjøre der. Blomstringen av magnoliaen hadde nå kommet lenger, jeg kunne fornøyd konstatere at vi hadde truffet høydepunktet da både Olia og jeg var der, nå var de vakreste blomstene på det største treet begynt å visne.

Snart sovnet lille Irina omsider, og jeg satt meg på en benk og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Til slutt fant jeg ut at jeg like godt kunne gå hjem, noe jeg gjorde til fots. Og hjemme hadde Olia en veldig god forklaring på hvorfor hun ikke kunne komme.

I går hadde vi bare noen små gjesteopptredener ute, kaldt som det var. Dagen ble også avsluttet ved at Olias familie fikk avsluttet prosjektet og løst problemet som tæret sånn på dem denne uken, slik at alt på ny er bare velstand.

Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.