Magnus Carlsens sponsoravtaler

I forbindelse med at Magnus Carlsen nå nylig kvalifiserte seg til tittelkamp mot verdensmester Viswanathan Anand har mange norske medier vært opptatt av at «markedsverdien til Carlsen nå øker». Som om sjakk var forretninger, og Carlsen en handelsvare. For noen er det slik det selvfølgelig er, de måler verdien av alt etter sin pengeverdi. Da har sjakken blitt mer interessant, nå som det er et eventyr av en ung nordmann som er i ferd med å slå seg frem, og ikke enda en fra det tidligere Sovjetunionen. Vi liker det best når det er den uventede som vinner, og vi liker det aller best når denne ligner oss selv.

For en stor del er Carlsen selv uforskyldt i sirkuset som omgir ham. Men ikke helt. Vi skal ikke lenger tilbake enn forrige kandidatturnering, mai 2011, da Carlsen lot være å stille opp. Han var riktignok uenig i formatet, han ville ha turnering i stedet for matcher, og han mente verdensmester Anand var urimelig forfordelt. Nåvel, Anand har akkurat samme fordelen denne gangen, han er direkte kvalifisert til tittelkampen. Slik har det alltid vært i sjakken, og i flere andre idretter, der hver kamp er en duell mellom to spillere. For å bli verdensmester i boksing, må du slå verdensmesteren. Det er kanskje spesielt når utfordreren lar være å stille opp, fordi han mener verdensmesteren skal kjempe om sin egen tittel på lik linje med alle andre.

Denne gangen ble kandidatturneringen arrangert etter systemet der alle spiller mot alle to ganger, som en vanlig sjakkturnering med litt mer på spill, og ikke som en cup-turnering der to og to spiller og slår hverandre ut. Det viste seg at turneringssystemet produserte mye mer spennende sjakk, i cup-turneringen som sist ble holdt i Kazan, ble redselen for å tape større enn viljen til å vinne, noe som resulterte i forsiktig spill og mange remiser. Nå i London var spillerne nødt til å ta sjanser for å vinne, slik at de kunne holde følge med dem som allerede hadde vunnet noen ganger. Dette var årsaken til mye av dramatikken, helt frem til sisterunden, der vanligvis så forsiktige Kramnik spilte den uoversiktlige Pircs åpning, og frivillig gikk inn i uklare stillinger som viste seg ikke å være en fordel for ham. Det er nå veldig bred enighet om at turneringssystemet er bedre. Kanskje vil det medføre litt urettferdighet, med at noen får lettere gevinster mot enkelte motstandere enn andre, man er ikke helt herre over egen suksess i turneringen (for eksempel er det ment at Carlsens nærmeste utfordrer i starten av turneringen, Aronian, fikk noen enkle seire mot Ivanchuk og Gelfand), men over så mange som 14 runder jevner dette seg vanligvis ut, og det er vanskelig å hevde annet enn at vi får en verdig vinner. Carlsen hadde nok rett i at det forrige opplegget var dårlig, men at det skulle være så dårlig at han nektet å stille opp? Det er et langt skritt.

Samme halvår som Carlsens rivaler lå i hardtrening og forberedte seg til kandidatturnering i Kazan, reiste Carlsen rundt på modelloppdrag for motemerket Raw, og andre  mer spennende ting enn hardt arbeid. For en 20 åring på vei opp og frem er det kanskje ikke slik det skal være. Det er tidlig å hvile på laurbærene før man har fått dem.

Men det er også disse tingene som gjør historien om Carlsen lettere å selge, for dem som lever av å selge historier. Han er den norske 20 åringen, som tilsynelatende uanstrengt hamler opp med alt den sovjetrussiske maskinen har å stille opp med. Det blir laget et bilde av at disse spillerne har tilgang til alle mulige ressurser, de er oppvokst med sjakk, de er en del av en kultur, de ofrer livene sine for sjakken og bruker alle timene hver dag til å studere sjakk og øve. Vår egen Carlsen kan reise på modelloppdrag for motemagasin, og allikevel vinne. Det var vel samme år Carlsen reiste til storturneringen Wijk-an-Zee, og ble overrasket over at Anand hadde tatt med sekundant, Heine Nielsen, som Carlsen hadde sett frem til å spille playstation med. Jeg vet ikke om det er noe som ligger spesielt for norsk kultur, for vestlig kultur, eller om det er universelt, men vi aner vel kanskje her en større begeistring for naturtalentet, enn for dem som har jobbet hardt for resultatene sine.

Kanskje bør jeg nå ta med for å unngå misforståelser at Carlsen selvsagt også var meget godt forberedt til denne turneringen, gratis har heller ikke han kommet til resultatene sine. Jeg vil ikke fornærme ham. Det er de som betaler seg inn i historien hans for å gjøre penger på den jeg vil reagere mot.

Per i dag er det avisen VG, meglerfirmaet Arctic securities og advokatfirmaet Simonsen som har sponsoravtaler med Carlsen. De er alle sammen (kanskje bortsett fra VG) merkelige avtaler. Noe av poenget med sponsorer, mener jeg, er at utøveren eller idretten skal identifiseres med merket. Men det er temmelig åpenbart at Carlsen ikke har noe med meglerfirmaet Arctic å gjøre. Han har ikke i noe han har sagt eller gjort vist noen som helst interesse i pengeplasseringer. Enn mindre advokatfirmaer. Kjøpt og betalt er ordene på sin plass. Han godtar å ha disse firmanavnene på klærne sine, fordi de har betalt ham for å ha dem der.

Det ser også merkelig ut med at han er den eneste i sjakksirkuset som går med sponsornavn på klærne. Alle andre har sin integritet i behold, går i pene dresser de har valgt selv. Carlsen får dressen sin ødelagt ved at det står VG på den. Det kunne kanskje vært forståelig om Carlsen hadde vært i pengemangel. Men han får såpass mye i deltaker- og seierspremier, at han ikke akkurat skulle ha problemer med å dekke sine daglige utgifter. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han går med på det. Og jeg skjønner ikke helt hva sponsorene mener de kan tjene på det.

Jeg har skrevet et innlegg om dette før også: Hjernekraftverk?

 

Hjernekraftverk?

Forskerforbundet har for tiden en reklamekampanje de kaller «Hjernekraftverk». Den går over helsides annonser i norske aviser, den har egen hjemmeside, de er på facebook og de er på Twitter, og der valgte jeg å stoppe min research. En av helsidene bruker sjakkspilleren Magnus Carlsen som utgangspunkt for reklamen. La oss se litt nærmere på den.

Blikkfanget for meg var overskriften «Det er typisk norsk å være verdensmester». Det er en merkelig overskrift når man bruker et bilde av Magnus Carlsen, for han er nå vitterlig ikke verdensmester i sjakk. Han har heller ikke vært i nærheten av å bli det. Det er typisk norsk å tro man er verdensmester, uten å være det.

Så leser vi videre i selve annonseteksten: «Magnus Carsen vet alt om viktigheten av å tenke langsiktig og å forutse motstanderens plan». Slik snakker bare de som ikke vet så mye om sjakk. Dette karakteriserer overhodet ikke en god sjakkspiller, og i hvert fall ikke Magnus Carlsen. Hans styrke er at han er så kreativ, og så enorm til å finne sine egne planer. Han ser muligheter som gir motstanderen problemer, også i stillinger som for andre ser døde ut, altså at her er det ingenting å spille om. Han er så god til dette, at han frivillig går inn i stillinger som ikke gir ham noen spesiell fordel fra åpningen. Han vet at så fort de teoretiske åpningstrekkene er forbi, vil hans som oftest overlegne spillstyrke komme til sin rett. Det er ikke noe langsiktig, ut over det banale at han på sikt satser på å vinne partiet ved å opparbeide seg små fordeler han stadig utvider.

Det neste er påstanden om at «Norge som nasjon er i konkurranse med andre land». Det er nå en måte å se det på. Vi kunne jo også se på det som om vi har sjansen til å samarbeide med andre land. Det gjelder særlig innen forskning. Men i følge reklamen til forskningsforbundet er det ikke noe som heter «remis» i forskning, her er det «dersom vi ikke vinner, taper vi». Det er jo et flott signal å sende til utenlandske forskere, som kanskje vil samarbeide med oss. Jeg har alltid tenkt at innen forskningen bør man i størst mulig grad holde på idealismen, at her har vi alle sammen felles mål, størst mulig kunnskap om verden vi lever i og hvordan vi lever i den. Nå ser det ut til at vi skal «vinne» over de andre.

Reklameannonsen fortsetter teksten sin som om den plutselig var med i et sjakkparti. «Heldigvis kjenner vi «motstanderens» neste trekk». De har selv satt «motstanderen» i hermetegn, heldigvis. Kanskje er det litt spesielt at norske forskere ser på utenlandske forskere som motstandere. Det denne motstanderen gjør, er å bruke «store summer på forskning». Det gjør vi i Norge også, om noen skulle være  tvil om det. Luftige påstander gjør seg i reklameannonser, jeg er klar over det. Men i en annonse fra forskningsforbundet skulle vi vel kanskje ønske at påstandene også var noe treffsikre og etterrettelige.

Annonsen foreslår at vi som mottrekk bør «investere oljeinntektene i kunnskap og forskning – i stedet for bare å kjøpe aksjer». Wow. Er det ikke nettopp forskere som har foreslått og forsvarer handlingsregelen, da? Mener de at denne skal brytes, at utgifter til forskning skal komme på et eget budsjett, slik at de kan få mer penger, uten at det ser ut som over 4 % av avkastningen på oljefondet blir brukt?

Vi kunne stille en rekke med tilleggsspørsmål. Er det for å beseire våre motstandere, forskerne i resten av verden, at vi skal bruke så mye penger på forskningen? Det er vitterlig det som står i annonsen, men det er nok ikke slik de som har laget den vil den skal leses. De vil nok heller ha det til at den økte pengebruken skal gi innovasjon og nye arbeidsplasser. At pengene skal være en investering som på sikt gir avkastning. Men det er bare noen få forskningsgrener som generer inntekter, forskernes saksområde er kunnskap. Denne har enorm verdi, jeg ville støttet opp aldeles helhjertet om det var dette som var poenget i annonsen. Men ikke engang antydningsvis står det skrevet at det er dette det gjelder om. Her er det å besiere motstanderne i kampen om fremtidens inntekter, og det er nåtidens oljepenger som ser ut til å være middelet som skal sørge for at den kampen blir vunnet. Pussig forskning.

De avslutter med «Det er hjernekraft vi skal leve av i fremtiden». Ordspillet på «kjernekraft» er klart. De har jo også kalt helle kampanjen «Hjernekraftverk». Men påstanden om at det er hjernekraften vi skal leve av i fremtiden, den er syltynn. Det er i hvert fall ikke hjernekraft vi har levd av de første tusen år Norge har eksistert. Vi har aldri satset noe særlig på eller brydd oss noe særlig om hjerner.

Nå ser det ut til at også forskerne har gittt etter, ved å presentere en så hjernetom annonse. Hadde jeg vært medlem av forskerforbundet, ville jeg nå spurt meg om det var på tide å melde seg ut, etter å ha brukt penger på noe sånt. Det er synd, for Forskerforbundet har en god sak. Hadde de bare ikke betalt et reklamebyrå dyrt for å pakke det inn i dårlige argumenter.

Frieles kaffeinformasjon

Kaffehuset Friele har begynt å produsere flere typer kaffe. Jeg er av typen som kjøper vanlig, standard kaffe til trakte- eller kokekaffe, og italiensk brent espresso til espressokaffe. Skal jeg ha presskannekaffe, kjøper jeg noe spesielt, som indisk malabar eller gjerne en afrikansk type. Dette siste kjøper jeg fordi jeg liker Afrika, og ikke fordi jeg nødvendigvis synes den afrikanske kaffen er så mye bedre eller annerledes enn den Sør-amerikanske. Jeg er ikke så fin på det. Og jeg kan også drikke vanlig, standard blandingskaffe i presskanne, selvsagt, som jeg her forleden gjorde, men jeg synes ikke Friele skal slippe unna reklameinformasjonen på baksiden av posen, uten en liten post.

På baksiden skriver de (jeg siterer): «Friele presskanne er en utsøkt blanding av kaffe fra Brasil, Colombia, Guatemala, Peru, Mexico, Kenya og India». Du verden. Det er vel ikke stort flere kaffeproduserende land å ta av. Men det er på det de skriver videre de virkelig trår til (jeg siterer igjen):

Kaffen fra Brasil er hovedingrediensen i blandingen, og utgjør en svært viktig basis for den endelige smak og aroma. Det er særlig kaffe fra sørlige deler av staten Minas Gerais, Sul de Minas, som benyttes.

Hva er dette for noe? Først skriver de at at her har de fjernet ethvert særpreg ved å blande sammen kaffe fra hele vide verden, og så skal de plutselig ha det lokale preget også, ikke bare kaffe fra Brasil, men fra staten Minas Gerais, Sul de Minas (sørlige deler av den), den utgjør en viktig, svært viktig basis for den endelige smak og aroma.

Jeg vil illustrere mitt poeng med å snakke om vin. Denne rødvinen er produsert av en blanding druer fra Italia, Frankrike, Spania, Portugal, Chile, Brasil, Argeninta og Austraila. Hovedingrediensen er er druer fra Italia, de utgjør en svært viktig basis for den endelige smak og aroma. Det er særlig vindruer fra den sørøstlige delen av staten Puglia som benyttes. Skal dette liksom være reklame for vinen?

Nei, folkens, drikk gjerne kaffe fra Friele, men ikke la dem slippe unna med sånt tullprat på baksiden av posen.