REM på Koengen i Bergen

R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, det er alle band og artister som har hatt storhetstiden tidligere, og som nå holder det gående og har hatt konserter i Norge. De har også alle nylig gitt ut plater, Dylan suverent best, men hadde da også jukset litt, og forsynt seg grovt av andres materiale, for så å utgi det som sitt eget. Bare tre av sporene på Modern times er fullt og helt hans. Neil Young durer i vei med sitt på Chrome dreams, mens R.E.M har kommet med rockeplaten Accelerate. Den har jeg skrevet fyldig om, her.

REM – Accelerate

På konsertene er Bob Dylan den soleklart mest kompromissløse og utilgjengelige. Det er ikke bare det at han ikke snakker med publikum, han ser heller ikke på publikum, og i alle fall ikke med noe som kan minne om et ansiktsuttrykk. Her er musikken ett og alt, og den er jo også udiskutabel, med musikerne Stu Kimball, Donnie Herron, Tony Garnier, Denny Freeman, George Recelie, disse folkene trår ikke feil, og kråkestemmen til Bob Dylan kan ikke ødelegge noen ting. Man får inntrykk av at denne gjengen er på turne mer for seg selv, enn for publikum, og det har ikke jeg noe i mot. Det er også grunnen til at noen kan vie livet sitt til å følge Dylan-konserter, her vil ingen konsert være en kopi av en annen, man vet aldri hva man får, bortsett fra at det vil være toppkvalitet. Neil Young er også kompromissløs, men han er det på sitt eget vis, og har liksom oppnådd en posisjon der han kan være kompromissløs og vennlig på en gang. Han kan begynne konserten med Love and only love, uten å være oppdresset som Dylan, uten at alt er så striglet, han bare griper gitaren og leverer en solo så lenge han vil. Og han er ikke redd for å ta de største hitene sine, selv om de kanskje ikke er helt representative, slik som Heart of gold og flere av de andre fra Harvest, men han slenger også på noen nyskrevne ingen har hatt sjanse til å høre før, om de ikke har lastet dem ned i fra internett. Og han småprater med publikum, uten at han kan beskyldes for å gjøre forsøk på å få publikum med seg, han er ikke full av triks, publikum får han med seg ved hjelp av musikken. Og med det at han er Neil Young.

R.E.M er helt annerledes disse to på konsert. De har frontfiguren Michael Stipe, og etter han overvant den fortvilte, pubertale sjenansen sin sånn like rundt Monster, er han blitt riktig så ekspressiv på scenen, og han har alltid vært karismatisk så det holder. Han har en nærmest magisk tiltrekningskraft, og er det soleklare midtpunkt samme hvor mye Mike Mills dresser seg opp. Stipe ikke bare småprater med publikum, han er full av historier og ideer om hva man kan gjøre, og han er i stand til å få jubel og ovasjoner når det måtte være, han kler rett og slett stadionkonserter. Han kler det så godt at det nesten blir for mye av det gode. REM, som tidligere var et alternativt band, et for dem som fulgte med og hadde meninger om musikk og andre ting, er vel kanskje i ferd med å bli et band for det minste felles multiplum, et band som litt for mye gjør alle til lags, og dermed gjør ingen ekstatiske.

Nesten. For jeg skal ikke innrømme annet enn samme hvor utdannet jeg er, og hvor trenet i å holde analytisk distanse, så er ikke jeg den som unngår å bli revet med av påfunnene, og må bare også innrømme at jeg gjerne skulle gjort sånt selv, om jeg bare skulle klart det. Jeg må bare innerømme at jeg syntes det var en riktig flott ide å holde mobilene opp som lyskilde under «Electrolite», og det hørtes fullkomment ærlig ut da Stipe etterpå sa «That was awesome!» Å vifte med hendene under «Tick tock» på Drive, er bare helt topp, og herlighet så gøy at det var en i publikum som fikk rope «Fire!» i mikrofonen – til Stipe -, under To the one I love. Og selvfølgelig er det bra å la publikum rope «fine!», og Stipe «I feel» på herlige It’s the end of the world as we know it. Publikum blir glade og lykkelige og ekstatiske av sånt, og det er jo nettopp derfor vi kommer.

Musikken til R.E.M er jo også helt topp, og påfunnene til Stipe vil alltid bare være krydder til den. De spilte flere sanger fra de tidlige IRS-platene, dette er sanger som har større magi enn de nyere, men i versjonene i går kom ikke magien helt til sin rett, synes jeg. Det R.E.M hadde da, har nå dessverre forlatt dem. Men når man tar ut det beste av det nyere, blir også dette feiende flott musikk, med «The great beyond», «I’m gonna DJ» (som jeg ikke syntes var helt topp i går), «Bad Day» (som var det), som høydepunkt, mens sangene fra den nyeste platen Accelerate, også fungerte fint, synes jeg. Virkelige høydepunkt og magiske øyeblikk, var for eksempel når Michael Stipe i en tipp topp versjon av «Imitation of life», der han hadde tryllet publikum i kjempestemning med en liten historie om hvordan denne sangen hadde slått an i Japan, i sekvensen «No one can see you tryyyyy» synger direkte til Mike Mills, som står der som en klovn i stjernedressen og hatten sin. Nei, det var bra, det var virkelig bra. Og versjonen av Let me in, med både bassist, trommis og Scott Mc Carthy på kassegitarer, mens gitarist Peter Buck spilte keyboard, nei, det var stort. Det var øyeblikkelig av gammel magi.

Slutten på det ordinære settet, og ekstranumrene er også det største band i verden verdig. Etter Let me in går de rett til I’m gonna DJ, den type sanger som liksom er laget for konsert, og enda høyere med Bad Day, en kjempesang, og høyere til topps med Orange crush. Ja, det var avslutningen sin. Så kommer ekstranumrene, med overjordiske «Losing my religion» som de riktignok spiller hver gang, men som også er the soundtrack of my life, som det en gang var, og som jeg alltid vil høre igjen, og så «It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)». Jeg undrer på om det ante dem, da de laget den, at de ville bli stadionrockere, og at denne sangen ville passe perfekt i gigantformat. Etter den sier de trademark-setningen, «we are R.E.M, this is what we do», og så kommer «Man on the moon», en annen sang for the gigantiske.

Da er det bare å si, well, alright, R.E.M, you do it very well.

… og så blir det enda en REM-konsert

Den fjerde i rekken, og den fullender et år der jeg allerede har fått sett Bob Dylan og Neil Young, bedre blir det ikke for meg. Setlisten fra Oslo tiltaler meg, der skulle jeg gjerne vært, med både Begin the begin og West of the fields, og med en overraskende Pretty Persuassions i ekstranumrene. Nei, det så ut til å være en skikkelig konsert. Måtte den bli gjentatt i kveld.

Min søster og jeg har de siste to dagene hørt gjennom alle platene fra Murmur til Accelerate, en oppvarming helt på sin plass. De spiller jo sangene mye mer energisk på konsertene, og spesielt Michael Stipe er jo riktig karismatisk, og magisk å se på. I det siste har han i tillegg blitt riktig blid, og godsnakker, smiler og vinker til publikum. Noe forretsten også Mike Mills prøver på, men han er ikke karismatisk, og slett ikke magisk å se på. Peter Buck ville aldri finne på verken å snakke, smile eller vinke til publikum, det beste vi kan håpe på fra ham, er et hoppesprett med gitaren.

Men live er jo musikken og stemningen, jeg er ikke den som applauderer sjarmoffensiver og publikumsfrierier, når musikken er god, er publikum fornøyd. I alle fall jeg. Og jeg kan ikke forestille meg annet enn at jeg vil være meget fornøyd i kveld. For nå kan jeg skrive at jeg straks skal på konsert med REM, og ikke være i nærheten av å overdrive! I feel fine!

Søsterbesøk med alt det innebærer

 
Tonje mekker kurver på badet
Tonje mekker kurver på badet

 Nå er min søster Tonje på besøk og har vært det siden i morges, og siden i morges, har det skjedd større endringer her, enn siden fra jul til nå. Hun snek seg inn mens jeg var på jobb, det vil si, hun fikk nøkkelen mens jeg var på jobb, og da jeg kom hjem etter tre kvarter, hadde hun allerede montert noen kleskurver og ryddet badet. Alt dette er sånt jeg har hatt stående litt sånn på vent, litt sånn på permanent vent, slik det meste egentlig er stående her. En lenestol er også montert, så nå har jeg to lenestoler, uten at jeg fortsatt har plass til mer enn den ene.

Tonje i stolen hun har mekket

Tonje i stolen hun har mekket

Vi har ellers slik jeg liker det brukt mesteparten av tiden til spising. Til frokost kjøpte jeg ferskt brød fra baker, og en god del ferskt pålegg, siden pålegg er så mye bedre, når det er ferskt. Vi drakk te fra Russland, det vil si, stort sett var det jeg som drakk den, siden Tonje ikke er så glad i te.

Jeg leser russisk

Jeg leser russisk

Etterpå var det ut å se på Bergen i finværet, og uten at jeg helt fikk med meg hva som foregikk, kjøpte jeg en rekke med ting. Jeg tentke jo å kjøpe en CD-plate med Neil Young, jeg hadde jo aldri før fått kjøpt Weld, så nå var det jammen på tide, og så trengte jeg kanskje en mappe for enkeltmannsforetaket mitt, og på veien gikk vi gjennom en bokhandel, hvor de hadde bøker. Og så ville Tonje ha meg til å kjøpe en hammer, og så hadde jeg jo akkurat en tilgodelapp på Jernia, fra 90-tallet, og den virket, jeg fikk hammer og ostehøvel og penger igjen, og så gikk jeg jammen på Clas Ohlson og kjøpte tørkestativ også. Da var jeg til gjengjeld helt utslitt, så da gikk vi begge hjem og sovnet.

Til middag har vi hatt kylling, ris, salat (salatblader, tomat, agurk, mais, ananas, eddik og olje) og sennepssaus, med en hvitvin fra Tyskland. På spilleren har vi hatt platene med REM fra nummer 1, Murmur, til nå Out of time. Jeg må forberede min søster til konserten i morgen, hun må jo kunne skjønne hva som foregår der, for å få noe ut av det.

Tonje skjærer opp kylling
Tonje skjærer opp kylling

 Ellers har vi fått lest litt, snakket litt, og til og med fått spilt litt gitar, ved siden av å følge med litt på internett og hva som skjer rundt omkring i verden. Det har i det hele tatt vært en bra dag. Og i morgen blir den enda bedre, for da kommer REM til Koengen, og der skal vi være, og den konserten har vi ikke tenkt å forlate skuffet.

Jeg i godlune i godstulen

Jeg i godlune i godstulen

REM – Dead letter office

To dager før konserten kommer den siste anmeldelsen av platene fra IRS-årene. Dette er en spesiell plate, ikke noen egentlig plate, men en samling av alle sangene og opptakene som ikke kom seg med på de offisielle utgivelsene til IRS. Den inneholder blant annet hele Chronic town, EP’en som er REMs første utgivelse (utenom Radio free Europe på singel), og en debut som ikke etterlater noe tilbake å ønske på kvaliteten. Her på Dead letter office, drukner de fem sangene innimellom alle de andre.

For her på denne platen er det mye rart. På de 22 sangene teller jeg noe sånt som 6-7 coverlåter, 6 studiolåter med sanger bandet laget, men ble lei av, og ikke ville ha med på noen av studioplatene (flere av dem nådde imidlertid frem til B-sider), 2-3 instrumentaler, 1 live, 5 fra EP’en Chronic town som nevnt, og den vanvittige Voice of Harold som ikke passer inn i noen kategori.

For meg var dette den tredje REM-platen jeg fikk, den gangen jeg prioriterte plater med mange sanger på. Her er ikke annet å si, enn at den var en ordentlig nedtur for meg som hadde Out of time og Automatic for the people fra før, dette er jo en helt annen kategori. Men noen av sangene ble fra første stund ordentlige favoritter, noen har jeg moret meg mye med, og noen har vokst med årenes løp. Likevel er det bare å innrømme at tilsvarende plate fra de første Warner-årene, The automatic box,  er way beyond Dead letter office når det gjelder kvalitet. REM var da bedre i alt.

Dead letter office har imidlertid en beholdning i Peter Buck som skriver på coveret om alle sangene, utenom Chronic town. Noe av det er riktig så minneverdig.

Dead letter office

Her er Dead Letter Office, REMs ungdomslek, sang for sang.

1. Crazy

Dette er en coverlåt, egentlig laget av «Pylon», et band eller artist jeg aldri har hørt om. Og hvordan den enn låter originalt, klarer ikke R.E.M bidra med noe særlig til den. Det er en helt ordinær sang som setter stemningen på en plate der hva som helst kan skje. Ved å høre sangen hundrevis av ganger, får den til slutt en viss sjarm. Jeg vet ikke om jeg har hørt den så mange ganger ennå.

2. There she goes again

Men her har vi med en gang en liten skatt igjen, en sang som i alle fall er veldig gøy å spille selv på gitar. Den er basert på akkorder, og har en rytme man ikke trenger være store talentet for å etterligne. Den har også en finfin koring når man er to, og «Better hit her!» er jo alltid gøy å se. Sangen tilhører selvfølgelig Velvet Underground, opprinnelig, og er vel laget av Lou Reed himself. Han har en helt annen stemning i den, enn R.E.M, med en forvirret, ung Michael Stipe, som kommer enda mer til sin rett på de andre to Velvet Underground sangene på denne platen. 

3. Burning down

Dette er den første av REMs egne sanger på platen. Den er laget for Reckoning, der det var helt riktig å utelate den. Sangen har sin sjarm, men det er noe uforløst ved den. Og i lengden blir man lei av den, slik REM også ble.

4. Voice of Harold

Jepp. Dette er favoritten. Dette er supersangen. Denne her kunne jeg tatt med, om jeg skulle satt sammen en plate med de 12 beste R.E.M sangene. Denne ville det vært et minne for evigheten om de spilte Live, og jeg var der. Det er et kunstverk av en sang, enkelt og briljant, og helt tvers igjennom ustyrtelig morsomt. Melodien er fra 7. chinese brothers, sang nummer to på Reckonning, teksten er fra baksiden av plate «The joy of knowing Jesus», med the Revelaires. Som alle virkelig store kunstverk, kommer den ikke gratis, men når det først kommer, er det ubegripelig det ikke danner skole for hvordan det skal gjøres. Teksten er bare en helt vanlig bakgrunnstekst, i full prosa, der det blir beskrevet hva lytteren har i vente, og hvor man smører litt tjukt på i prestasjonene til medlemmene i gruppen the Revlaires. Man har for eksempel «Reverend Bill Funderburk sings he cares that much for me/Charles Surrat introduces his own composition/The joy of knowing Jesus is a song of pure delight featuring John Barbee». Og så tar det helt av. Helt og fullstendig og på alle måter. Michael Stipe synger virkelig som han gjør det på Seven chinese brothers, og tvinger teksten inn i melodien med ufattelige resultat. Dette er sublim komikk, og aldri andre steder vil jeg bruke et slikt uttrykk. Og så kommer kronen på superverket når Stipe etter å lest bandets lovtale av seg selv, leser platekompaniets omtale av sitt eget platestudio «The finest sound available anywhere», med en ubetalelig sammenblanding av kors og kommers. Og hele tiden med Seven chinese brothers sugende rytme og riff i bakgrunnen. A must.

5. Burning hell

Jeg tar meg den frihet å sitere Peter Buck fra platecoveret: «Sometimes you write a song without even trying to. Sometimes those songs are the very best ones. That’s not the case with this one however.»

6. White tornado

Den første instrumentalen på platen, og også den mest forglemmelige.

7. Toys in the attic

Her skriver Peter Buck at dette er en sang det alltid er gøy å spille live, og det tror jeg nok. Det er ikke så kjekt å høre den på plate dog, det er en Aerosmith rockelåt, rask og hektisk, men jeg synes ikke REM får så særlig mye ut av den, og versjonen til Aerosmith har jeg ikke engang hørt.

8. Windout

Dette er en sang som jeg synes er nokså intetsigende, egentlig. Den går raskt og pregløst, og jeg må alltid anstrenge meg for å huske hva som egentlig skjer i den. REM har laget den selv, og den var ment for Reckonning.

9. Ages of you

Peter Buck skriver at dette er parlåten til Burning down, der jeg mener at Ages of you er den beste. Ja, jeg vil strekke meg så langt som å mene at dette er den beste av alle sangene REM har laget selv på denne platen, og som ikke hører hjemme på Chronic town. Men alle – eller så godt som alle – sangene som nådde frem til en offisiell plateutgivelse, er likevel bedre, mener jeg. Dog er dette en skikkelig lystig sang å spille selv, med et artig riff, og skikkelig Stipe-mumling i verset. Selv ikke internettpublikum klarer å lytte seg til hva han sier (http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/ages_of_you.txt – her mangler litt). Refrenget er skikkelig muntert, og uti der kommer en løsluppen «u-hu» man alltid slenger på litt flere steder, når man selv spiller den.

10. Pale blue eyes

Oi, denne sangen vekker minner, til denne sangen har jeg skrevet mange dikt med tanker jeg nå ikke lenger overhodet ikke kan finne frem til. Sentimental var de, og sentimental var jeg, og meget sentimental er også denne sangen. Men i motsetning til meg og diktene mine, er denne sangen vakker, og jeg synes fortsatt – skam og melde – den er vakrere enn versjonen til Velvet Underground.

11. Rotary ten

Den andre instrumentalen på platen. Ikke den mest uforglemmelige, men uforglemmelig denne også.

12. Bandwagon

Her har vi diskutert mye hva Peter Buck egentlig mener med «The fruity song» og «All the stuipd chord changes». Riktignok er det mange akkorder, og den kan kanskje være litt fruktig, hva nå det måtte bety, men forventingene Buck skaper med skriveriene sine, blir ikke oppfylt. REM har selv laget sangen, og den skulle vært på Fables of the reconstruction, om den hadde kommet seg med der. Noe den heldigvis ikke gjorde.

13. Femme Fatale

 Sammen med «Gardening at night» i akkustisk versjon, den absolutte favoritten på denne platen i sin tid. Og den er vidunderlig vakker fremdeles.

14. Walters theme

En instrumental, der R.E.M helt tydelig har drukket en del, og vokalist Michael Stipe ikke er den som har drukket minst. Peter Buck skriver sangen var et forsøk på å lage en reklame for Walters bar-B-Q. Meget morsomt, i så fall. Det er her Stipe sier «I got half the size of OOOOuuooooooooooooklahoma» og «Put it there» på en måte alle som har hørt sangen, vil kjenne igjen.

15. King of the road

Hvordan mon det går når REM spiller denne sangen til Roger Miller, direkte i studio, og skitings, kanon fulle. Det går sånn som dette her. Peter Buck skriver kjekt på coveret «If there was any justice in the world, Roger Miller should be able to sue us, for what we did to his song».

16. Wolves, lower

Innleder Chronic town på denne platen, og høyner øyeblikkelig kvaliteten. Dette er REM mer murmur enn Murmur, det går ikke an å høre et ord av hva Stipe sier, og gitaren er bare riff og fart. Men det er tøft, og det funker, og i bakgrunnen er Mike Mills og binder det hele sammen med kor og bass.

17. Gardening at night

Selv om jeg synes det er flott alt REM gjør på Chronic town, mener jeg denne overgår de andre udiskutabelt. Rockeversjonen, som vi har her i opprinnelig studioversjon, og som man for eksempel kan høre i liveutgave på bonusspor til nye Murmur-utgivelser, er REM-rock på sitt beste. Det er tøft og utydelig, med riff og koring, og en inntrengende Stipe med sin lyse stemme, karakteristisk og stemningsskapende, sint og fortvilet på en gang, eller hvilken stemning det må være. Denne ville jeg hatt høyt på ønskelisten, om det var jeg som valgte hva REM skulle spille på konsertene. Det sier sitt om kvaliteten på sangen, at den fungerer like bra rolig. Da har den en helt annen stemning, og er fortsatt noe av det vakreste jeg vet.

18. Carnival of sorts (Box cars)

Sammen med Gardening at night den enkleste å spille på Chronic town. En akkordbasert sang, med Stipe som synger med anstrengt stemme, og helt utydelig på den kryptiske teksten. Denne sangen har tekstlinjen «Chronic town, poster torn, reaping wheel», hvorfra EP-tittelen kanskje er hentet.

19. 1,000,000

Denne sangen er småtøff, og har også en Stipe som presser på med stemmen sin, i instrumentlandskapet og alle lydene rundt. Refrenget går «I could live a million/I could live a million/I could live a million time», og melodien gir ingen som helst indikasjon på hva de mener med det.

20. Stumble

Dette var også en favoritt for meg den første tiden, og denne første tiden varte temmelig lenge. Den varer på sett og vis ennå, det er en tøff sang med godt driv, men de enkle akkordskiftene Am G blir kanskje litt monotone, og det lekne i sangen blir kanske litt kunstig. Den er imidlertid ikke så utilgjengelig som de andre sangene på Chronic town, for ikke å snakke om på Dead letter office, og det er da noe.

21. Gardening at night (acoustic)

Det vakreste jeg visste da jeg var 20. Michael Stipe er aldri så nølende, usikker, forsiktig, svak, sår og resignert som her, fortvilet resignert, som jeg kalte det. Det er akkurat samme sangen som i rockeversjonen. Her går det bare saktere og mer lavmælt, og det blir et helt annet uttrykk både i tekst og melodi. Her har vi virkelig en sang som er stemning mer enn tekst, og en utydelig Stipe, slik at man hører den teksten man vil høre. Jeg for eksempel, har alltid villet høre: «I saw the money on the floor/I felt like I could change the world…» i stedet for «I saw the money on the floor/I felt the pocket change thorugh all…» Fortsettelsen er «a feeling, that broke throught the door/they said it couldn’t be arraaaa—aaanged». Det er virkelig vakkert. Jeg har ikke vokst fra dette.

22. All the right friends

Denne sangen ble en hit i en nyinnspilling i moderne tid. Betegnende nok er flere av de største hitene fra moderne REM, laget på det gode gamle 80-tallet, Bad day er et annet slikt eksempel. Men for meg har denne sangen alltid druknet i sangene like foran den.

REM – Document

Om en uke fra nå, våkner jeg varm av lykke, etter å ha vært på min fjerde REM-konsert i livet, og den første i Bergen. Rapportene tyder på at de spiller flere sanger fra de gamle IRS-platene, noe som er både gledelig, og ikke så helt gledelig. Det er gledelig, fordi disse sangene rett og slett er bedre enn de nyere, men dette er ikke så gledelig, for det tyder på et band over middagshøyden. Et band som begynner å spille det publikum vil ha, er i ferd med å resignere og har ikke lenger noe å melde, de må gå på kompromiss for å fylle lokalene og stadioene. Men alright, jeg må innrømme at jeg først og fremst ble glad da jeg så setlistene, også fordi det skal bli gøy å se hvordan moderne REM spiller sine gamle sanger.

Jeg har siden april gått gjennom plate for plate i de såkalte IRS-årene til REM, årene før de signerte kontrakten med giganten Warner Brothers, og ble også en kommersiell suksess, slik de alltid har vært en kunstnerisk. Document er den siste platen REM gav ut i disse årene, og den har noen storsanger som bærer bud om megahitene som skal komme, men den har også noen mindre bra spor, som bærer preg av å være litt venstrehåndsarbeid.

Tematisk følger sangene litt i samme gate som Life’s rich pageant. Det er sanger som liksom har noe på hjertet og som vil noe, men det er på REMsk vis kryptisk og tilbaketrukket, slik at det aldri blir påtrengende og pinlig. Michael Stipe er jo en uutdannet mann, men han skjuler det godt, og lar det være opp til lytteren å danne mening ut av sangene. Det gjør han smart i, og det gjør han godt. Platen har også REMs første kjærlighetssang, eller sang om kjærlighet. Når den kom, ble det ikke en lykkelig en.

Musikalsk synes jeg denne passer godt i mellomlandet mellom IRS-years og Warner brothers-årene. Noen av sangene er obskure og utilgjengelige av godt gammelt merke, mens andre kunne vært spilt på en hvilken som helst radiokanal. REM begynner å bli riktig profesjonelle, på denne platen. De kan håndverket, uten at det ennå går helt på bekostning av leken.

Document

Dette var sammen med Lifes rich pageant den første platen jeg skaffet meg, etter Out of time og Automatic for the people. Og jeg var fortsatt såpass grønn, at jeg syntes det var flott den hadde bonusspor (nå synes jeg det er en uting, sånt hører hjemme på ekstra utgivelser, eller for nedlastning på internett), og vel egentlig likte disse best. Document har også de suverent beste bonussporene av disse platene (Life’s rich pageant er nest best), med to tøffe alternative versjoner av finest worksong (noe som forresten skulle illustrere poenget, tre ganger samme sang på samme plate?), den fine instrumentalen «Last date», og noen helt vidunderlige, akkustiske vesjoner av To the one I love og en medly med Time after time, Red rain (av Peter Cetera, av alle) og So. central rain. Dette gjorde meg helfrelst på REM, og særlig den akkustiske, lavmælte versjonen av bandet, der også Gardening at night, egentlig var det eneste som kunne måle seg med de overjordiske sangene på Out of time, og enda mer overjordiske sangene på automatic.

Smaken min har jo forandret seg litt siden den gang, og jeg har knapt hørt bonussporene etter år 2000, men de er fortsatt vakre, og resten av platen har jo bare vokst. Da jeg hørte den på 90-tallet og lagde statistikker, hadde jeg en favoritt ingen klarer å gjette, mens jeg nå har slått meg til ro med at den fineste tittelen også er den beste sangen. Jeg er også blitt en så gammel og svoren og seig fan, at jeg mener at dette er den svakeste av IRS-platene, der jeg vitende og vel, vet at mange mener dette er den beste REM noensinne har gitt ut. La oss se på den sang for sang, som vanlig.

Platen er egentlig litt variabel, med noen sanger helt i ypperste toppkvalitet, noen som vel ikke helt holder REMs kvalitetsstempel fra denne tiden.

Finest worksong

I likhet med Lifes rich pageant begynner enne med solid rock. Men der Begin the begin har både trøkk og fart, har Finest worksong mest trøkk. Det er til gjengjeld voldsomt, med et karakteristisk en-tones riff som går gjennom hele sangen, og ingen akkordskift i verset, det er bare trøkk og innestengt energi. I sanger som dette skal man ikke henge seg for mye opp i teksten, men Stipe har nå fått til noen linje som passer godt inn i stemningen. Meldingen er: Take your instinct by the reins, what we want and what we need, has been confused, been confused! Med mike Mills som gauler «Blow your horn» i bakgrunnen, noe som også kan høres ut som «worksong». Dette er noe av det tøffeste REM har gjort, det er deres «Finest worksong».

Welcome to the occupation

Dette er en skjult perle på platen. Det er en ordentlig politisk sang, av ordentlig REM-merke. Okkupasjonen er altså livet og samfunnet i USA. Akkordene er Em – G – Em – D, med noen nydelige rullende bassganger opp og ned. I refrenget er det Am – C – Am – Fmaj og Am – D – G. Soloen over akkordene Fmaj og Em er noe av det søvnigste som finnes, og det er ment i aller mest positive mening. Den er herlig å sovne til, herlig avslappende. Denne sangen har også en flott avslutning, som også flere av platene her har, med Michael Stipe som roper «Listen to meeeee…» igjen og igjen, mens akkordene ruller og går. Dette er også veldig kjekt å spille selv.

Exhuming MacCarthy

Denne er en av sangene de har hentet frem for de nye konsertene. For min del kunne de godt tatt en annen, selv om denne også er artig. Det er en akkord- og rytmebasert sang, munter og hamrende rytme, akkorder i en dur som ikke blir altfor mye brukt – F#. Refrenget går slik «Enemy sited, enemy met/I’m adressing the real (tysk uttale) politic/look who bought the myth». Mac Carthy er jo den store kommunistforfølgeren i USA på 50-tallet, men selv en historiker som jeg, finner ikke så mange referanser til det i denne sangen, uten å ha sjekket det opp. Det er en munter sang, men i dette selskapet et hvileskjær.

Disturbance at the heron house

En ting som kan gjøre at jeg føler meg utenfor her i verden, er at en sang som denne, ikke er en større hit. Det er en briljant popsang, laget over et briljant riff, som durer og går mer eller mindre gjennom hele sangen. Verset er melodiøst, selv om det bare består av en d-akkord, og refrenget er ikke mer enn en G og en A. Enkelt og briljant. Og enda mer briljant når de får til en solo som en forløsning, en solo over C og G.

The feeding time has come and gone/They lose theyr heart, and head for home/Try to tell us something we don’t know»

og så gjentas den siste setningen igjen og igjen (eller burde gjøre det, vi gjør i hvert fall det når vi spiller det, og det blir veldig gøy, for når den blir gjentatt mange nok ganger, forandrer den mening!), eller det er vel «Everyone’s allowed», de gjentar.

Strange

Dette er en pussig en. Det var lettere å like den i ungdomstiden, enn nå, det er liksom litt fart og moro uten innhold. Teksten er «There’s something strange going out to night/There’s something strange, and it’s not quite right/Michael’s nervous and the light has changed/There’s something going on, and it’s not quit right» og et refreng med dudu-du-dudu-du-dudu. I rocken er det enkle ofte et kvalitetstegn, men jeg synes denne sangen beviser at det ikke alltid er slik. Man skal være i veldig god stemning på forhånd, for å la seg rive med av denne.

It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)

Om ikke annet, så er dette den sangen som har den beste tittelen. Den er herlig, og før man har hørt sangen, hvis det da er mulig å se tittelen og lure på hvordan sangen er, før man hører den, må man vel lure seg ihjel på hvordan den er. Jeg tror samme hva man tenker, blir man overrasket. Sangen er et fartsfylt fyrverkeri av en fest, der verset går så fort og med så mange ord at det er urolig det går an å holde det melodiøst, og i kontrast blir refrenget riktig så artikulert, det er hva man sitter igjen med, i kaoset.

Dette er en sang de spiller i ekstranumrene i konsertene nå for tiden, og den er ofte brukt i avslutninger, hvor den passer meget, meget godt, energiutblåsningen som den er.

Og gjentagelsen «I feel fine…» det er jo det beste man kan gå ut i konsertnattemørke med, it’s the end of the wold, eller ikke.

To the one I love

Dette er renget som REMs første kjærlighetssang, karakteristisk nok uten å være en kjærlighetssang i det hele tatt, i hvert fall ingen kjærlighetserklæring. «A simple prop to occupy my life», er meldingen, og «This one goes out to the one I left behind». Fremdeles mener jeg den akkustiske versjonen er bedre enn studioversjonen, og har nok mange uenige med meg i det.

Fireplace

Også en merkelig en, jeg likte bedre i ungdommen, enn jeg gjør nå. Den gang var det jo helt riktig med «Crazy, crazy world», i surrealistiske omgivelser, eller det jeg trodde var surrealistiske omgivelser. Jeg fikk alltid en følelse av alt svevde og snurret rundt, når jeg hørte denne dangen, det var «Crazy, crazy world». Så kom «Hang up your chairs/You better sweet, clear the floor for dance/Sweep the floor upon the fireplace»

Lightning hopkins

Det tøffeste i denne sangen er ropet: «Crow!»

King of birds

Vel, her har vi den gamle favoritten. Og fremdeles synes jeg den har sin sjarm, selv om den ikke står seg mot hitene på platen.

Oddfellow local 1-5-1

Platen åpner med en slager og en umiddelbar hit, og slutter med oddfellow local 1 – 5 -1, en sang jeg selv etter alle disse årene har litt vanskelig for å huske, og fortsatt kan komme i tvil om egentlig er denne, eller lighting hopkins, når jeg hører den. Jeg synes dette er en av de svakeste sangene REM laget på 80-tallet, og at den hadde passet bedre sammen med en haug med andre sanger, slik som Dead letter office, enn her på en offisiell plate. Dog skal jeg ikke underslå at jeg har lært den på gitar, og spilt den flere ganger. Det er jo REM. Man er ikke fan for ingenting.

REM – Lifes rich pageant

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller «livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling». Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige – men ytterst fabelaktige – fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje. Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. De har alle sammen karakteristiske gitartriller fra Peter Buck, karakteristisk koring fra Mike Mills, og Michael Stipes skarpe og karatkteristiske stemme.

Tekstene er langt mer konkrete enn de foregående platene, og Life’s rich pageant er kjent for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen «I’m so young/I’m so young/I’m so god damn young»). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere. Teksten går noe som dette: «Birdie in you hand/Like life’s rich demand/The insurgency began/and you missed it» og «I searched for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me»

Sangen har fullt av referanser for internettungdommen. «Philanders tie», som det blir sagt så meningsfylt i refrenget, er ikke bare en tullesetning. Philander er en morder, og oppfølgingen med «A murders shoe» setter det på plass. På samme måte kan den som vil søke på «Miles standish proud«, og finne at her er meningen også noe ganske så konkret. «Like Martin Luther stand» kan jo referere til to personer med det navnet, meningen vil jo blitt forskjellig, og slik kan den virkelig hardcore fansen fordype seg i en tekst jeg egentlig ikke tror betyr så mye. Dette her gjorde Michael Stipe meget bra på de tidlige platene, det er fra Monster det begynte å butte i mot, mener jeg. Det er ikke samme spenning over denne Kenneth, i «What’s the freequency, Kenneth?», selv om referansen også her er noe konkret. Men det begynner liksom å nærme seg å være et triks, det blir litt anstrengt, og fra Monster og utover snakket Michael Stipe stadig mer om at han hadde skrivesperre, når han skulle lage tekstene til sangene.

Det var liksom enklere da det ikke var så nøye. Og Michael Stipe kunne skrive tekster uten å tro noen ville få dem med seg, langt mindre studere dem og fylle dem med mening. Begin the begin er et fyrverkeri av et åpningsspor, både i tekst og melodi, det sitter som støpt og er stemning mer enn innhold – som det skal være i skikkelig rockemusikk. Og tenk å åpne en plate med en sang som heter «Begin the begin». Dette er en plate som mener det.

 

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete, at det aldri blir påtrengende (som det nok ofte blir for nyere REM)

«We have many things in common, name three»

«We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times» er jo en ting som kan sies riktig tøft og høres flott ut, men i motsetning til nyere REM, er det ikke så plagsomt meningsfylt. Vi har hele tiden følelsen av at de bare tuller.

Med Begin the begin og «These days» har platen fått en kjempestart.

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern. Og det er virkelig et kunstverk av en sang. Den begynner med en liten trille med to gitarer, før verset i D-moll og A-moll kommer i gang, og det søvnige, avslappende, trillende gitarspillet til Peter Buck. Den har også et aldeles nydelig mellomspill, der Stipe holder på i-en i «meeee», og koringen til Mike Mills rett og slett overtar. «Well I can keep it above/but then it wouldn’t be sky anymore/I got a message to you, you got to promise to take it home» og en Dm, Dsus4 kombinasjon, før refrenget begynner på ny i nesten salige omgivelser.

Oppbygningen til refrenget går slik: «Buy the sky and sell the sky, and tell the sky, and tell the sky«, og koringen er sånn: «What is it up in the air for/faalll on/if it’s there/it’s over, it’s over me«. I tillegg har en ekstra korstemme med «It’s gonna fall/it’s gonna fall» fra ingen ringere enn Bill Berry.

Den egentlig enkle sangen har mange finesser som løfter den opp til en fortjent plass blant det beste REM har laget.

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em – G – Em – D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen «Cuyahoga» sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som – som vanlig – utgjør magien. Michael Stipe synge «Hyena», mens Mills (utydelig) synger «I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you’re doing this, don’t you»

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, «A beautiful young lady».

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord. Sammen med triangler og lette trommeslag, og en forsiktig koring fra Mike Mills, gir det en nesten i overkant vakker stemning, før refrenget kommer inn med full instrumentasjon og tekstlinjene «Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything«. Det er liksom som om også instrumentene og refrenget «Covers everything». Verset har tekstlinjer som «Took a picture that I had to sell/People here are friendly and content«, og Mike Mills komme inn med koring aaaah-ahah-aaah, på siste ordet, som han liksom overtar.

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene «Don’t look into the sun«, som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er den store optimistiske sangen på platen, og i IRS-årene og hele REMs karriere. Glem kunstige falskspill som «Stand» og «Shiny happy people», det er slett ikke optimistiske sanger, REM tuller jo bare, og særlig sistnevnte, er jo ikke særlig ofte spilt på konserter, selv om den ble en hit. REM likte den aldri, og på 90-tallet gikk vi rundt og snakket om Robert Smith i The cure og Michael Stipe i REM som tok avstand fra sine egne mest populære sanger, «Friday I’m in love» og «Shiny happy people». De ble liksom mest populære når de løy. Resten av sangene var som de var. I believe går ikke i noen slik felle, det er en gladsang som passer flott inn i et hvilket som helst kult image, og som ikke skulle være noe problem for noen oppvakte mennesker å stå for.

Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel «ooooo», og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe kan believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier «What if we give it away», mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes «What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last»

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb «What’s the prize of heroes?» og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm – G – E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet «Hurrah! We’re all free now». Og han fortsetter «What noisy cats are we?» og «Stone and bone, he bore his cross». Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

«A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What’s the prize of heroes?»

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av «The Clique», og med tekst som handler om at «jeg er Superman», så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se «right through you» at hun ikke «love that man you’re making with now, do yoi?», i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, «if you go a million miles away I’ll track you down, girl», og «trust me when I say I know the pathway to your heart». Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

**

En svoren fan vil jo si at REM er på sitt beste jo nærmere man er Fables of the reconstruction, og dette er platen som kommer rett etterpå. Det er altså en meget bra plate. Den er også mer tilgjengelig enn de andre platene fra IRS-årene, og vil være et utmerket valg for dem som likere nye REM, og vil sjekke ut det gamle.

REM – Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som «So central rain», «Time after time» eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv – eller platen – interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: «Read the scene where gravity is pulling me around», «Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here«. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten «Step up, step up, step up/the sky is something odd«. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller «bridge», men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende «(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do«, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende «Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood«, mens Mike Mills ustanselig korer «Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends«. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: «Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green«. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen «The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination» (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: «And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination«, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen «but there still ways away«. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene «The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep», med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

«He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin«. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

«My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here«, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er «Listen to the holler«, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, «Auctioneer». «Holler» er et verb som betyr å rope, kanskje «gaule» gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert «Life and how to live it«, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre («a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best«), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

«Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost»

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og «Listen to the holler», og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: «If I write a book it will be called: Life and how to live it«, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så – mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) – Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å «read», «count» og «stand», før han ender opp som «clown on tv», «clown on the circus mount» og «clown in a marching band» (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: «Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake» eller «John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake». Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik «Feeling gravity pulls» har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

«When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.» Refrenget er Mike Mills som synger «I’ll been there I know the way«, mens Michael Stipe gjentar «I can’t get there from here» fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter «Gentlemen, testify», og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er «Thank you, Ray»

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i «the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo» og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, «lala-lala-leeiiii«, «Green grow the rushes» med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

«She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.»

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: «Get me to the train on time/take this nickel/make a dime«, eller «This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more«. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: «At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers«, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede «When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind«. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: «I like it here«, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) «Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy», mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut «boring» med «foreign», og «I’d like it here» i stedet for «I like it here», og til og med «if I could leave and see you from…» til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices – som så mange andre steder – fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så – av alle ting – slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, «this world was never ment for one as beautiful as you». Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

REM – Reckoning

Reckoning cover

Forrige måned begynte jeg å anmelde platene til den amerikanske rockegruppen R.E.M fra begynnelsen, og lovet jeg skulle fortsette med det frem til konserten i september. Fire dager før konserten med en kanskje enda større artist, Mr. Bob Dylan, i Stavanger, så fortsetter jeg med plate nummer 2: Reckoning.

Dette var den siste platen jeg skaffet meg fra IRS-årene, så jeg var allerede godt fan og kjente det meste R.E.M hadde gjort. Av sangene på Reckoning kjente jeg allerede meget godt og hadde som favoritt So. Central rain og Time after time (Ann Elise…), gjennom medlyen fra bonussporene på Dokument-platen jeg har (Nyutgivelsene av disse platene inneholder alle bonusspor, som man også kan finne en del av på bonusplaten Dead letter office). Jeg kjente også melodien til Seven chinese brothers, gjennom Voice of Harold, og jeg hadde sikkert vært innom Camera og Letter never sent, lite grann.

Der debutplaten Murmur er nettopp det, mumling,  med obskure sanger man skal lytte godt til for i det hele tatt å skille dem fra hverandre, består Reckoning av flere enkeltsanger det skal gå lang tid før R.E.M klarer å overgå. Særlig nevnte So. Central rain, Time after time (Ann Elise…) og Camera er nydelige, mens Don’t go back to Rockville er artig og Letter never sent interessant, og Seven chinese brothers altså udødelig gjennom hva som skjer med den i Voice of Harold. Mellom disse er en samling flotte popsanger, der Peter Bucks gitartriller og Michael Stipes assosiasjonsrike lyrikk og karakteristiske stemme sikrer for kvaliteten. Og jeg har ikke engang nevnt koringen til Mike Mills, den store musikeren i bandet, som på denne tiden fortsatt var en herlig nerd (i motsetning til nå, hvor han har langt hår og lilla blomsterdress).

Før jeg går over til sangene, vil jeg bare si at platen kom i 1984, og solgte bedre enn debuten, og fortsatt selger godt, så vidt jeg vet. Det skulle bare mangle. 

RECKONING

1. Harborcoat

Platen begynner med en enkel popsang, av typen R.E.M lager på denne tiden. Den består av en intro og mellomspill med et liten gitartrille, to vers som begge blir gjentatt to ganger, og et refreng med koring. Teksten handler ikke om særlig mye, og det gjør ikke sangen heller. Det er således en fin start til en fin plate.

2. Seven chinese brothers

Denne sangen består av et riff over en d-akkord gjennom hele verset, og en forløsende Cadd2 sammen med en d i refrenget. Riffet er utformet slik, at basstrengen alltid klinger, og gir en flott og suggererende effekt. Så har de en slags bridge, med en slags F#-akkord, som er veldig tøff, og det er d-riffet som blir forløsningen igjen. Sangen handler om 7 chinese brothers «swallowing the ocean», «7 years to sleep away the pain», med et lidende «she will return» som blir gjentatt. Det er en veldig bra sang, som blir suveren når samme riff og melodi blir brukt til teksten på coveret til en plate av The revelairs (tror jeg det staves), en fantastisk tekst som blir løftet til det sublime i sangen «Voice of Harold». Dere finner den på Dead letter office, og det er noe av det beste (og i hvert fall morsomste) R.E.M har gjort.

3. So. central rain

Denne sangen kåret jeg i sin tid som sangen med de vakreste akkordskiftene. Første gang jeg hørte den, var i versjonen som jeg fikk på min utgave av Document. Sangen er der en lang og akkustisk medly, bestående av denne, time after time (Ann Elise…) og av alle ting, Red rain, av Peter Cetera. Dette var noe av det vakreste jeg visste i 1994 og 1995, og det var ganske overraskende for meg å høre studioversjonen som er mye raskere, og med en mer markert bass. Den handler så vidt jeg har forstått om en flomulykke i USA, det var oversvømmelse, og telefonlinjene virket ikke. Tekstlinjen «Did you never call», blir dermed meget konkret, selv om det også går an å høre sangen som en ren kjærlighetssang, slik at «Did you never call», blir noe helt annet. Det følger «I waited for you call/This river of suggestion/Here’s a boy without a dream», og refrenget «I’m sorry», meget lidende, og sterkt sunget. Akkordene i refrenget er en c med et karakteristisk riff (av typen publikum alltid vil kjenne igjen og klappe for på konserter), og en d eller d-moll.

So. står for Southern, og enkelte andre steder er sangen oppført med tittelen Southern central rain, og noen steder også med parantesen (I’m sorry).

4. Pretty Persuassion

En enklere sang, som for meg lenge var anonym. Men denne har også et flott riff, og har den karakteristiske popsang-type melodien, som R.E.M var så flinke til den gangen. «She’s got, Pretty Persuassion,» og «Got damn, she’s good looking» er så talende som det blir.

5. Time after time (Ann Elise…)

Dette er en nydelig sang, der verset er bygget opp over en enkel d-akkord (det vil si, det er mulig det er Eb og capo på gitaren). Så kommer det en enkel og vidunderlig vakker forløsning i refrenget, med Em og deretter G, og tekstlinjene «time after time after time after time». Den passer som bare juling til ungdommen, verselinjene har også flotte setninger som «the third time you can’t lose» og «you can find me in my room» og en rekke med ting å spille videre på. Også denne var nesten overjordisk vakker på medlyen jeg snakket om, på Document-utgaven min, der sangen var satt sammen med Red rain og So. Central rain, men denne er ikke så ulik her på platen. Forskjellen er stort sett at den her er elektrisk, og har en kraftfull, eller kanskje heller man skulle si effektfull, Peter Bucksk, solo. Den er så enkel at selv jeg kan spille den, men den funker som bare juling, og det er jo det det gjelder om.

6. Second guessing

En rask gladsang, med d- og a-akkorder, og nøyaktig (eller så godt som nøyaktig) samme vers tre ganger mellom refrengene som består av «uuuuhh-uuuuhhh» og «heeere we aaaaare».

7. Letter never sent

Jeg leste for lenge siden en R.E.M bok (jeg leste alt som var om R.E.M på bibliotekene, det var omtrent én bok), og der snakket forfatteren om en undervudert sang på denne platen, og mente denne sangen kanskje var en av de beste R.E.M noensinne hadde laget. Jeg var sikker på han tenkte på Camera (neste sang her), som er både undervudert og nydelig, men det var «Letter never sent», som jeg ganske riktig hadde lagt merke til. Den består av et riff som ikke er så slående som det i Voice of Harold, og som det krever en del gjennomhøringer for i det hele tatt å huske, men når det er gjort, så vokser sangen. Den har også en slags abrupt rytme i teksten, eller sanglinjen, som spesielt fungerer bra i «knock, knock, knock on wood», og før refrenget en hylende «It’s so loooong/It’s sooooo daaark/I’m sooooo loooooost» og refrenget med «Heaven is yours/Heaven is yours», et refreng som fungerer veldig bra i overgangen til verset igjen. Nei, denne sangen er rett og slett riktig godt laget.

8. Camera

Dette er en skjult skatt. Verset består av enkle triller og riff rundt en d-akkord og en liten g, før det blir en oppbygning av spenning til refrenget med a og asus4, og en voldsom forløsning med G og D, siden C og A i refrenget. Bassgangene til Mike Mills løfter sangen ytterligere, som også velvalgte enkelttoner på gitaren gjør det fra Peter Buck. «Alone in the crowd, a battered lantern borrowed» er første linjer i refrenget, «If I could be your camera, than who will be your face» er den neste. Og før refrengene, slutter versene med variasjoner over tekstlinjene «Will you be remembered, will she be remembered». Assosiasjonsmulighetene er ubegrensede, noe som karakteriserer tekstene unge Michael Stipe laget. Men denne sangen er først og fremst melodi, og som sådan, en av de aller beste R.E.M noensinne laget.

9. Don’t go back to Rockville

Dette er en artig sang det er artig har funnet veien til en R.E.M-plate. Den hevdet seg langt oppe på countrylistene i USA, og er en country-sang eller en parodi på en country-sang, alt etter hvordan man ser det. Melodien er glad og rask og lett, og Michael Stipe legger seg til en liten countrystemme, om det da ikke er Mike Mills som synger her. Eller, på platen er det Mikael Stipe, nå for tiden er det Mills som synger den på livekonsertene. Det er visstnok hans sang, skrevet meget konkret til kjæresten hans på den tiden. Ved siden av bassen, tar han seg også av et lite countrypiano her, med plinging og plonging av akkorder. R.E.M på sitt beste har evnen til å få sangene til å høres skikkelig gøy ut å være med på, og denne er kanskje selveste kroneksempelet (den overgår i hvert fall uten sammenligning senere forsøk på feks. Stand, fra Green, og Shiny happy people. fra out of time). «To night I’ll drink myself to sleep, and I pretend I don’t care if you’re not here with me» er en flott tekstlinje, refrenget «Don’t go back to Rockville/and waste another year» er en annen, på en sang der hver eneste tekstlinje egentlig er en liten perle. «Looking at your watch a third time/waiting at the station for the bus» sånn er det i Rockville. Don’t go back, there.

10. Little America

Dette er en sang som lenge var anonym for meg, men når jeg først satte meg inn i den, ser jeg at den er riktig så tøff. Det er aggressiv D-C-G i refrenget, og tøff G-Em-d i refrenget. Stipe har så mye tekst, at han knapt har tid å si den i farten, og må si den riktig så aggressivt, mens særlig Peter Buck briljerer ved å trille rundt i verseakkordene. På refrenget blir det tøff lyd, og tekstlinjene «The biggest wagon/is the empty wagon/a consul a horse/Jefferson I think we’ve lost», der Jefferson kan være alt fra gamle, gode president Thomas Jefferson, via (mer sannsynlig) sørstatenes president under borgerkrigen, Jefferson Davis, til bandets manager Jefferson Holt.

 

Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa «Dette er livet ditt», så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er «Kohoutek», «Auctioneer (Another engine)» og «Old man kensy» fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, «Pilgrimage» og «West of the fields» og egentlig «Catapult» som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, «Pretty persuasion», «Letter never sent» og «Little America» fra Recokning, og «Just a touch» fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille «West of the fields» en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille «Pop song ’89» fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

REM – Murmur

I kveld blir det ny gitarkveld. Martin har kjøpt ny gitar, og i anledning det, og en rekke med andre ting, blir det gitarkveld hos ham. De er første gang hos ham i hans nye leilighet, så det blir jo litt spesielt, og nå om REM nettopp har gitt ut en ny plate, vil kvelden og natten i sin helhet bli viet dette bandet, hvis vi da ikke ombestemmer seg underveis. Som alltid har vi lagt listen høyere enn det er mulig å hoppe, og krevd av hverandre at hvis den ene foreslår en sang, har den bare å henge med, da er det bare å kunne denne sangen. Og siden vi langt fra er så flinke at vi klarer å ta sanger på gehør, rett og slett er vi ikke i nærheten, er det bare å sette seg ned og pugge.

Dette har gitt inspirasjonen til dagens post. Det var såpass gøy å anmelde Accelerate, at jeg tenkte det måtte jo gå an å skrive om platene som kom ut før bloggen ble opprettet også, det er jo nå en gang jeg som bestemmer hva som skal stå her. Så frem til konserten i september, i hvert fall, vil jeg en gang i måneden skrive en post om en av de tidlige REM-platene. Og på godt systematisk vis, begynner vi med plate nummer 1, Murmur.

Det vil si, vi begynner med et lite sidesprang. I posten der jeg gjorde forrige månedes oppdatering av bloggen, skrev jeg at jeg skulle slutte med å poste bilder og filmer jeg ikke selv har laget, eller som er laget av folk jeg kjenner og som det er greit for. I den forbindelse vil jeg sitere fra Hamsuns store roman Mysterier, og karakteren doktoren på sent nachspiel «(…) konsekvenser? på denne tiden av døgnet! (…) haha, på denne tiden av døgnet!» Et flott sitat som gjør seg godt til alle døgnets tider.[1] Denne posten skal ikke mangle youtube-snutter med eksempler fra sangene og perioden.

Murmur

Dette er bandets første ordentlige plate. De har tidligere gitt ut en EP, chronic town, med sangene ”Wolwes, lower”,  ”Gardening at night”, ”Carneval of sorts (Boxcar)”, ”1,000,000” , ”Stumble”, der særlig ”Gardening at night” er en fantastisk sang, som gjør seg både i rask, røff rockeversjon, og sår ballade, den sangen er til dags dato en av bandets beste. Ellers er både den og de andre sangene på Chronic town av en type som også Murmur er fylt av. De er obskure og vanskelig tilgjengelige,  med riff og klang og lyder, heller enn akkorder, og de går raskt og er tøffe. Tekstene er helt umulige å høre, og hvis man virkelig anstrenger seg for å få mening ut av dem, gir ikke det større mening. Her er assosiasjon og stemning alt.

Den første ordentlige platen kom i 1983, og her er ingenting gjort for å skjule det obskure. Hva det er bilde av på coveret er ikke godt å si, om det er en skog med visne planter, kanskje, noe hvitt og svart, og uklart, uskarpt, og tittelen ”Murmur” er akkurat hva tekstene er. På denne tiden er det spørsmål om Michael Stipe egentlig hadde tekster, om de var skrevet ned noe sted, eller om han bare sang lyder, som etter hvert nærmet seg ord og setninger, og så ble det teksten. Etter bandets kolossale suksess på 90-tallet, samtidig som internett eksploderte, var det mange som nilyttet til platene og la ut det nærmeste man kom en tekst på internett, og disse versjonene av tekstene er vel så å si blitt offisielle. Det er riktig snodige greier, men de fungerer utmerket på plate, og det er jo slik det skal fungere. Det er tøft, og tøft skal det være.

Selv fikk jeg denne platen i august 1995, som den nest siste av IRS-platene (den siste var Reckoning, og jeg hadde ennå ikke Green). Det tok litt tid før den falt helt i smak, først var det bare de enkle, lett tilgjengelige  ”Perfect circle” og ”We walk” jeg virkelig likte, men plater som dette er slitesterke, og man går ikke lei av dem. Dette er en plate sin er REM på sitt mest REMske, og det gir mening å si at fortsettelsen på karrieren deres har vært en eneste lang nedtur.

Her er platen sang for sang…

Radio Free Europe

 Dette var REMs første singel, og med den vant de en konkurranse, der premien var å gi ut en plate. Murmur var platen. Radio Free Europe er første sang. Og man blir så i godt humør av å høre den. En purung Michael Stipe mumler i vei, og grepene er ren rock, to grep i verset, to i refrenget, og en skikkelig bassgang i overgangen. «Calling out, in transit» er koringen i refrenget, og sangen skal spilles fort.

Pilgrimage

På sang nummer 2 komme REMs virkelige varemerke. Det er sanger som ikke er akkordbasert men bygger helt og fullt på et enkelt riff med bass eller gitar, og så et merksnodig lydbilde i bakgrunnen. Disse sangene er vanskelig tilgjengelig, og man skal være virkelig dedikert fan for å få utbytte av dem. Da får man det til gjengjeld. Og de har alltid en eller annen sekvens, der det utilgjengelige lydbildet og klangene bryter ut i vakre harmonier, som i kontrast skiller seg vakkert ut. Her gjør de det i refrenget, med en bassoppbygning med kor og trommer, før Michael Stipe kommer med det flotte refrengordet, «Pilgrimage», «take your time, take your fortune».

Laughing

Oioi, kom ikke og si at perlene ikke sitter tett på denne platen. Laughing begynner med et lite bassriff, så kommer Stipe med mumlingen sin, før et gitarriff overtar. Refrenget er enkelt og greit, og melodiøst, Laughing.

Talk about the passion

Denne sangen er en hit på alle sett og vis, og ved siden av Perfect circle, selvsagt, min klare favoritt på denne platen. Denne er erketypisk REM, og i slekt med Disturbance at the heron house, i den merkelige blandingen av hitpotensial og særhet, og slik sangen er oppbygd. Talk about the passion er i sin helhet bygget opp med et svært enkelt riff, som rett og slett er skikkelig catchy, og så er det trommene som gir sangen et skikkelig driv. Teksten er enkel, og til og med lett å høre, «Empty prayer, empty mouth, talk about the passion», repetert to ganger, og så «not everyone can carry the weight of the world», også reportert. I refrenget skifter riffet og akkordene, til noe som er like enkelt og catchy, men som i motsetning til verset som har driv, har ønsket om repetisjon og allsangpreg, «talk about the passion,» og med mulighet til å dra det skikkelig ut på slutten «passiooooeeeen», lidende og morsomt. Og jeg har ikke engang nevnt bridgen.

Moral kiosk

På REMs mest obskure plate har vi her en ny skatt. «So much more attractive, inside the moral kiosk». Det er ungdommen som ikke trenger å ha så mye innhold i tekstene, assosiasjonene er alt. Verset er sedvanlig alt, tekstlinje og gitarriff med elektrisk bending, så kommer refrenget, der koring og trommer blir fremtredende «Inside, outside, fire», høres det ut som de sier, og det er nok, det er mer enn nok. (Egentlig sier de «Insidie, outside, dark, fire, twillight», så dere ser, det er ikke så farlig om man får med seg alt)

Perfect circle

Denne ubeskrivelig vakre sangen kjenner mange fra unplugged på MTV i 1991, slik at fans som stort sett kjente REM fra Out of time og Automatic, likevel kunne si at den beste sangen til REM er denne. Og unplugged på MTV mener også jeg den er et absolutt høydepunkt.

Catapult

Dette er en annen av hitsene på platen, som sammen med Radio free Europe og Talk about the passion, pleier å nå frem til samleplatene. Verset er sedvanlig enkelt, «Ooooo, when we were little boys, when we were little girls,» med en skikkelig d-bending mellom linjene. Før refrenget kommer «Did we miss anything» repetert flere ganger, og så tøffe og kjekke, «Catapult!» der akkorden også liksom skyter seg ut fra en vanlig gitar-d på andre bånd, til samme grep på syvende bånd, og samme riff, selvsagt, catapult opp til 7’de bånd, pang! Og hele veien er det fullt av overskuddstriller og koring og påfunn, klart dette måtte bli en hit, og teksten kan som alltid bety hva som helst.

Sitting still

Jeg kjenner ikke egentlig så godt samleplatene, men det er egentlig ingenting i veien for at også denne skulle nå frem dit. Dette er tøff rock. Verset er E, og enkel leking rundt en B-akkord, og tekstlinjer av typen «we can gather throw a fit», riktig bra, og overgangen fra vers til refreng er beintøft, B og A, og vanskelig å høre andre ord enn «wasting time, sitting still», assosisajoner er alt. Og jeg glemte å nevne den flotte verselinjen, som munner ut siste vers, «You can move away from me, move away from me» og så denne eksplosjonen av et refreng, der det altså var vanskelig å høre annet enn «wasting time, sitting still». Nei og nei så gøy det må ha vært å være på rockekonsert med REM i denne perioden.

9-9

Denne sangen er den vanskeligste for min del på denne platen. Oppbygningen er lik de andre, vers med tekstlinjer og rifflek, så større harmonier og mer som skjer i refrenget. Til slutt munner alt ut i stillhet og 9-9, og man er klar for nytt vers. Nå som jeg hører den igjen, virker det som om rytmen er viktigere enn melodien, det er kanskje derfor den er så vanskelig å spille på gitar. «Conversation fear» er siste tekstlinje, som blir repetert tre ganger, hvis det da ikke er noe annet Stipe sier.

Shaking through

En gammel gitarfavoritt for oss dette, enkel å spille, og fin i solskinn. Jeg har også sett første linje som en favorittlinje av alle REMs tekster, på en diskusjonsgruppe på 90-tallet, den gangen det fantes diskusjonsgrupper på internettet. «Could it be the one small voice, that doesn’t count in the world?» Som vanlig på denne tiden er alle versene like, eventuelt at de har to vers som de bytter på og gjentar. «Yellow like a geisha gown, denial all the way» er en annen flott linje. «Could it be three bit tuned?» Er det ikke flott? Og så det enkle refrenget, med enkle akkorder, «Shaaaaaaking through, opportuned». Med litt mindre mumling og renere produksjon ville dette vært en popsang, nå er det indipop. Den har til og med modulasjon til slutt.

We walk

Denne sangen skiller seg fullstendig ut, og innleder en tradisjon der jeg også vil sette sanger som Stand og Shiny happy people, som folk bør kjenne bedre. We walk er ikke helt som dem, men der REM ofte er representanter for kunstrocken, med eksperimenter og nye lydbilder, er denne sangen så enkel som den blir, med rytme som om man går ned en trapp, og akkorder fra C til Aml, «up the stairs and to the land, up the stairs and to the ho-oo-ho-hold», og refrenget «we walk, we walk med like rene harmonier ,» hele sangen har ikke en krevende tone, en koselig sang jeg til og med kan spille på piano.

West of the fields

Etter sidespranget med We walk, er REM her tilbake i sitt vanskelige, utilgjengelige spor, som jo blir riktig tilgjengelig etter et par gangers gjennomhøring, litt aktiv lytting og noen anstrengelser. Denne sangen er en produksjonssang, med Mike Mills rundt omkring i høyre og venstre høytaler, så den blir ikke så bra på gitar, og sikkert ikke så bra live.


[1] Hele sitatet ser slik ut: ” Hahaha! lo doktoren besat. Han forlanger konsekvenser… på denne tid av døgnet! … Kan De si «encyclopedister», kjære mand? «Ideasociationer»? Kom så, lat mig hjælpe Dem hjem… Haha, på denne tid av døgnet! …” og finnes på side 270 i min utgave av boken, som er første bok i samleverket fra Gyldendal forlag.