Første flyttelass Bergen – Sandnes

Et par kompromiss er gjort i denne posten. Den er tilbakestilt, skrevet søndag formiddag – og vel så det, mandag ettermiddag er hovedvekten skrevet – og satt tilbake til torsdagen vi reiste. Og jeg har valgt å bruke Sandnes i stedet for Ganddal, for det kan være flere som er interessert i hvordan man får et lite flyttelass billig og greit fra Bergen og Hordaland til Stavanger og Rogaland.

Vi leide varevogn fra Rent a wreck. Den kostet drøye 3 000 kroner for en helg. Opprinnelig skulle vi ha en mellomstor Renault Trafic, men da den ikke var kommet inn i tide fra den forrige som lånte den, fikk vi en kjempestor Mercedes Sprinter i stedet. Det var positivt med tanke på plassen, her skulle vi få plass til mer enn vi trengte å flytte, negativt med tanke på manøvreringen, vanskelig var den å kjøre.

Olia i bilen ved begynnelsen av pakkeprosessen.

Det meste var pakket og gjort klart på forhånd. Men det er rart med det, det meste gjenstår allikevel når tiden først er der. Den lange, gode frokosten før jeg reiste ut og hentet bilen klokken ti ble det ikke tid til, det gikk det meste i hui og hast som vanlig. Biluleien befinner seg like ved Flesland flyplass, så nær at det ville være naturlig å benytte flybussen. Jeg ville likevel forsøke å spare noen kroner, flybussen tar skampris så man kan av rent prinsipp forsøke å spare noen kroner på den, så jeg tenkte å ta en buss til Birkelandskrysset og spasere videre derfra. Nå i ettertid vet jeg jo at Rent a wreck ligger i Lilandsveien, og hvor den er, så en buss ut mot Hjellestad vil være den aller beste løsningen med tanke på pris og kort gangavstand. Uansett: Sånn som det gikk for meg, så rakk jeg ikke bussen til Birkelandskrysset, og tok derfor flybussen uansett. Så mye for den kronesparingen.

Jeg skrev under de nødvendige kontrakter og fikk de nødvendige instruksjoner, raskt og kjapt, og så smalt døren igjen og jeg var alene i bilen. Aldri har jeg vel jeg kjørt noe slikt beist. Jeg følte meg som i den tiden jeg skulle prøvekjøre moped for kameratene mine i Ganddals aller stilleste gater, og ikke våget meg til å gire, av frykt for hva som da ville kunne skje. Sånn var det her også. Bilen staret i nedoverbakke, så den var det jo greit å rulle ned. Men det kom jo raskt et punkt hvor man burde begynne å gi gass, og dermed et punkt hvor man trengte den i både andre og tredje gir. Det var en bratt læringskurve, der, fra Lilandsveien til Birkelandskrysset. På motorveien som fulgte burde tiden for prøving og feiling være over. Jeg kom meg nå inn til byen på et vis, valgte konsekvent minste motstands vei når det kom til kjørefil, seilte forbi bystasjonen, rundt ved Grieghallen, opp Festplassen, til venstre ved DNBs hovedkontor – og alle som vet hvor jeg bor og hvordan det nå ser ut i Bergen, vil i likhet med meg vite at jeg allerede hadde kjørt for langt. Nå gikk det nedover til Bryggen, mens jeg skulle ut til Nordnes, og langs med Bryggen var det ingen steder å snu for en med mine kjørekunnskaper og en slik svær Mercedessprinter, i ett ord. Det gikk til Bontelabo og vel så det, Sandviken var det i alle fall, mot NHH var jeg på vei, da jeg endelig fant en parkeringsplass stor nok til at jeg kunne svinge rundt på den. Tilbake gikk det bedre. Da fant jeg frem.

Et nydelig bilde av Olia og lenestolen min jeg bare måtte ha med, selv om det ikke passer helt inn i dramaturgien i teksten.

Etter et mindre – men ikke ubetydelig – reversmellomspill på parkeringsplassen bak bygget vårt, denne parkerinsplassen skulle også fungere som lasteplassen vår, reversmellomspillet besto at jeg ikke fikk bilen i revers, det tok noen kvarter og noen telefoner før det gikk, men etter det, så begynte også flyttingen. Klokken var en del over elleve.

Dette bildet passer bedre. Her styrer hun og ordner for at alt skal få plass i bilen, og komme uskadet frem.

Vi bar ut i bilen i fire timer. Det er et slit og et strev, et kav og et mas. Olia var fabelaktig i å stue alt i bilen så det fikk plass og ikke skulle bli skadet på reisen, hun hadde også fått pakket det meste på forhånd, men det tar uansett fryktelig lang tid å få alle ting gjort. Effektive Olia hadde også fått malt baderomsdøren denne dagen, og hun måtte demontere den uhåndterlige skrivepulten, og så var det alle disse ekstra småtingene vi fant ut vi like godt kunne ta med med en gang. Krangle måtte vi også, lite grann, og spise litt. Den første interessenten meldte seg også for å kjøpe leiligheten, det var naboen i underetasjen. Det tok alt sammen tid, og når jeg nå i ettertid regner gjennom det og ser det var bare fra drøyt elleve til drøyt tre, blir jeg overrasket.

Det underlige er ikke hvor godt hun har fått surret fast stereoanlegget mitt, men hvor i all verden hun fikk tauet fra.

Så kunne vi kjøre. Det var sjarmøretappe, det var strålende. Olia i forsetet, jeg sjåfør. Vi kunne begge se etter skilt og finne veien, E39 skulle vi holde helt inn, Stavanger var målet, Halhjem et delmål. Jeg instruerte Olia nøye i alle bilens utfordringer, hun var entusiastisk tilhører og enda mer entusiastisk radio når jeg selv ikke snakket (jeg snakket forresten sjelden). Vi kom oss lett og greit ut av byen, fant lett og greit alle veier og filer, alt gikk veldig lett og greit og uten kollisjoner. Olia kunne peke og forklare hvor hun har jobbet i barnehage hen, særlig spennende var Kaland på Os, vi så og kommenterte landskap og bygninger, jeg forklarte hvor jeg før hadde bodd på Øvsttun, og at jeg den gang kunne kjøpe hybelen der til prisantydning 85 000. Jeg må ha husket feil.

En spøkelsesleilighet som ikke ennå har blitt helt spøkelsesaktig. Dette er like før vi reiser.

Ferge, Olias første ferge i sitt liv. Halhjem – Sandvikvåg er distansen, jeg forklarer Olia alle prinsipper jeg kjenner når det gjelder ferger. Vi har kjøpt sjokolade og brus, kaffe har vi med, glemt i bilen, Olia løper ned og henter den, vi må selvfølgelig ha kaffe på fergen. Tekstmelding til mor om at vi er på vei går også. Her gjør vi ingenting feil.

Her er vi i ferd med å ta, riktignok er jeg på vei inn feil dør i forhold til førersetet, men litt kunsterisk frihet må man tillate ved fotografering.

Så er det den lange mellometappen mellom Sandvikvåg og Årsvågen, over Sunnhordaland og Nord-Rogaland, langs med, over og under fjorder og sund, flott, norsk, vestlandsk kystlandskap. Olia er selvfølgelig henrykt, og jeg enda mer selvfølgelig enda mer henrykt. Jeg forklarer Olia hvor fælt det er å ligge bak lastebiler og andre store biler, og hvor viktig det er å komme forbi når det er mulighet i krabbefelt. Slike krabbefelt finnes det jo en del av, i de nye tunnelene som skal under både land og fjord, men sprinteren vår er jo også tung, så det er ikke snakk om å få den i mer enn 70 når det går maks oppover. Hele tiden er vi oppmerksomme på å holde oss på E39.

Ferjekø. Dette er noe Olia sjelden ser.

Til slutt får vi øye på fergen på vei inn til Årsvågen. Det var akkurat i tide til at vi også var på vei ned der. Jeg sendte mor optimistisk melding, om 40 minutter er vi hjemme, og kjørte like etter like optimistisk ombord i fergen. Det skulle gå atskillig mer enn 40 minutter før vi virkelig var hjemme.

Olia på ferjen. Vi ser hun gjør alt riktig.

Men til slutt var vi det. Vi svingte inn Gaupeveien, inn til nummer 5, hvor mor ventet med mye god mat og mye god omtanke. Vi bar inn det aller verste fra bilen, lass etter lass, tunge esker med bøker, sekker med tunge bøker, veldig mange bøker, og dessuten CD-plater, musikkanlegg og forskjellige slags tekniske ting. Vi bar alle tre, og forsøkte også å få satt tingene sånn noenlunde et sted de kunne bli stående en tid. Det ventet oss en travel helg, og satte vi det ikke på plass med en gang, måtte vi uansett gjøre det senere.

Statoils storanlegg på Kårstø. Det syntes Olia var spennende, så spennende at hun fotograferte det gjennom bilvinduet.

Underveis fikk også mor varmet opp middagen, laget spaghettien, gjort alt klart. Jeg rasket meg til en dusj, Olia skiftet litt – og så var det mat og hvile. Mor har også skrevet om seansen på sin blogg. Hun legger mye vekt på et kakefat som knustes, men det skal ikke overdrives, det vakte fortjent lite oppmerksomhet. Middagen var overlegen super, og til alt hell hadde vi feil vin, slik at det ble 17,5 i stedet for 12,5 alkoholprosent. Hvem kunne vite det, forutenom Olia, når informasjonen stod på ukrainsk? Og hvem sjekker på forhånd? Vi merket vi ble gladere og gladere. Mor hadde laget enorme mengder spaghetti, og det var akkurat nok. På sine gamle dager har hun gjort kjøttdeig og spaghetti om fra et håndverk til et kunstverk, ingen andre er i nærheten.

Etterpå var klokken allerede mye, og vi var søvnig slitne etter en laaang dag med pakking, bæring, flytting og kjøring, sånt tar på. Men det var nå denne omtalte kaken, Firkløverkaken, vi måtte nå spise den, når den først var laget. Og når man først skal ha kake, må man også ha kaffe. – Ikke lag så mye kaffe, er en setning man sjelden får høre fra meg. Her sa jeg den. Mens vi ventet på kaffen og kaken mistet mor altså kaken i gulvet. Sånt er alltid ergerlig, særlig når kaken står på et kakefat og fatet er av glass, og knuses, i tusen biter kaken lander på med fyllet ned. Det er selvsagt ergerlig, og enda ergerligere er det jo å spise disse knuste glassbitene. Men det er selvsagt ikke nødvendig, fyllet skrapes enkelt bort der det er nødvendig. Resten av kaken er like god, om ikke like fin.

Til kaffen hadde jeg cognac.

På vei inn til Mortavigå, som vi sier i Rogaland.