Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

Badetid

Ukraine feirer grunnlovsdagen sin med intet mindre enn fire fridager. Fra lørdag 25. Juni til tirsdag 28. Juni var det offisiell høytidsdag. De respekterer grunnloven mer på denne måten, enn de gjør i realiteten, siden ukrainske styresmakter har for vane å endre den hver gang makten skifter. Den nåværende grunnloven er eldre enn vår datter Irina, men ikke eldre enn at hun allerede var unnfanget i det den forrige konstitusjonen ble revidert. Forvent ikke ar den nåværende grunnloven skal vare lenge den heller. Det er kanskje derfor de har satt så mange fridager til den, for å late som de respekterer den og late som de synes den er viktig.

Det har vært noen tunge frokoster hos oss disse dagene. Kombinert med varmen som er her pleier jeg bli slått ut noen timer etter å ha spist. De er også engstelige for varmen her nede, og vil helst ha oss inne, særlig lille Irina. Det blir en slags lang, spansk siesta, bare i Kiev. Jeg har mange nyheter å oppdatere meg på, det skjer mye i verden om dagen, og jeg bruker tiden jeg har til det til å lese meg opp, og ta igjen.

Fra i går kom jeg meg også i gang med morgentreningene i Hydropark. Jeg våkner før de andre, før sju, og sniker meg ut for å trene noen timer med In our time fra BBC på øret. Det er en fin tid for meg, men det er med på å tulle med døgnrytmen etter flyturen og alt, med på å gjøre at jeg ikke er så ivrig som vanlig på å benytte dagen, og komme meg ut.

I går kom vi oss ut først i firetiden. Det var mama Irina som tok initiativet, vi skulle ut og bade. Hun, lille Tasja, Irina og jeg. Det var tydelig godt for henne at hun fikk dagen som hun ville. Om ettermiddagen og kvelden er det kjøligere. Da går det an å gå ut. Konemor Olia ville hvile, og fikk lov til det.

Turen gikk med buss og metro til Hydropark. Det var meldt regn og torden i noen meldinger, og mama Irina var tydelig redd noen tunge, mørke skyer som samlet seg over oss. Vi skulle ikke være lenge, i følge henne, jeg skjønte greit at ved første regndråpe var det rett hjem. Vi vestlendinger har større stayerevne, tenkte jeg.

Stakkars lille Irina fikk bade et blunk med babusjka. Hun hylte av glede, som hun alltid gjør i vannet, men det er stor frykt for at hun skal bli kald, og så er det opp og i tørre klær. Irina koste seg i sanden også, pekte på båtene og andre ting som beveget seg, og var generelt i storslag. Men hun kunne nok ikke skjønne hvorfor hun ikke fikk bade mer, når hun har badet atskillig lenger i atskillig kaldere norske vann og i nordsjøen langs jærstendene.

Mama Irina er en nesten urimelig snill svigermor med meg. Hun har det for seg at jeg blir plaget og sliten av barna, og vil gjerne liksom avlaste meg, selv om hun gjør veldig mye mer av arbeidet som er kjedelig og krevende. Jeg overtar når det blir kjekt. Her på stranden fikk jeg gå og kjøpe meg en øl eller gjøre hva jeg ville en stund, da hun skjønte det ikke ville bli regn. Jeg var ikke vanskelig å be med det.

Dagen ble avsluttet på et lite slags tivoli som er der. Irina fikk sin første tur i karusell, sittende på fanget mitt, men hun hadde det sant å si vel så kjekt da toget vi satt i stod stille, og hun kunne utforske vognene og lokomotivet som hun ville.

Kanskje ville hun hatt det kjekkere i hoppeslottet, men der mente lille Tasja på snart sju at hun kunne falle og alt slags, så i hoppeslottet hoppet Tasja alene. Lille Ira utforsket etterpå bilene og helikopteret man kunne putte mynter på, så ville det bevege seg. Dette var det kjekkeste for henne, krype opp og ned i dem, trykke på knapper og styre ratt. Det var slett ikke nødvendig å legge penger på for å få bevegelsen, det var overhodet ikke noe savn.

På vei hjem sovnet lille Ira, som hun så ofte gjør når vi glemmer henne og ikke tenker på det. Hun sart bare der på fanget til babusjka, i taxibilen, og sovnet. Jeg spiste pizzarester fra frokosten og fikk maten jeg trengte, og så var det ikke mer å gjøre denne dagen enn å sovne.

Onsdag

I dag var det Olia, Irina og jeg som tok ut, og litt tidligere. Det var også bedre vær, ned mot 25 grader, og ikke opp mot 30. Olinka vår hadde som så mange ganger før noen ærender, i en bank, og lille Ira og jeg ventet på en av de mange lekeplassene de har her. Så reiste vi led buss 55 over til Dnjeprs venstre bredd.

Der hadde vi businesslunsj på en god restaurant, den eneste på den siden av elven, så vidt jeg har funnet ut. Ellers er det stort sett kjeder, hurtigmat, burger og pizza på den siden. Olia fikk nesten en tung depresjon over seg da hun skjønte hun hadde bestilt utenlandsk hveteøl til 73 hryvnaer, i stedet for vanlig ukrainsk eller østeuropeisk til under halvparten. Med det kom måltidet opp i mot 400 hryvnaer, drøye hundrelappen, noe hun tenkte mye på utover dagen.

Det var ikke nødvendig. Det var et godt og kjekt måltid, suppe, salat og hovedrett til hver av oss, pluss øl og te for to, 130 kroner er ingenting for sånt.

Også på denne siden av elven hadde Olia ærende i bank, så lille Ira og jeg kom først til elvebredden. Vi kunne imidlertid ikke begynne bading, for Ira hadde gjort stort i bleien, og Olia hadde badebuksen min. Hun kom, fikk ordnet opp i alt, og så var det Badetid.

Nå var det badetid, og nå var det ingen begrensning hvor lenge vi kunne være uti. Ira var ustoppelig, med på ethvert sprell, svømte og plasket og hang i armene mine, det var mye mer jeg enn hun som var bekymret for at hun skulle svelge for mye av det skitne elvevannet. 

Olia er også skeptisk til lange badeseanser, så for hennes skyld forsøkte jeg å lirke Irina opp. Men det var ingen som helst til om hva barnet ville, det var uti igjen, alene eller med meg, ligge i vannet, sitte i vannet, gå så langt uti som mulig i vannet, gjøre absolutt alt mulig i vannet, fort og voldsomt. Hun parkerer alle barn i Kiev i dette. Konkurranse må komme fra andre steder i verden, steder vi ikke kjenner.

På vei hjem langs Dnjeprs venstre bredd

På vei hjem traff Olia ei venninne. Det var ganske spesielt, og helt tilfeldig. Vi tok ikke den snareste veien, gikk på en uvanlig buss, og der var hun, mens vi gikk fra holdeplassen og hjem, den ganske lange veien. Hun hadde vært elev ved språkskolen til Olia, lært italiensk, Olia har snakket en del om henne, men jeg har aldri sett henne.

Hun kansellerte straks avtalen hun hadde, og ble med oss hjem. På ukrainsk vis kjøpte hun vann selv, for ikke å belaste oss med drikke. Jeg tilbød det vi hadde, hun avslo. Men hun spiste av ploven Mama Irina hadde laget, som vanlig rikelig nok til flere. Olia og venninnen utvekslet telefonnummer og email og navn på Facebook, de opererer ikke med egne, fulle navn her, de er mer skeptiske enn oss, gir ikke fra seg personlige opplysninger så lett. Og de snakket som en foss, begge to, fulle av informasjon om alt som har skjedd alle årene de ikke har sett hverandre.

Venninnen hadde en trist historie. Mannen hennes hadde forlatt henne for ATO, som de eufemistisk kaller det her av og til, krigen i Donbass. Olias historie er den med meg.

Påskeaften for de rike, og de andre

Verden er ikke rettferdig. På grunn av at vi er født i Norge har vi en månedslønn folk flest i verden ikke kan drømme om, vi kan reise hvor vi vil, gjøre hva vil, vi har en stat vi kan forvente arbeider for oss, og vi kan både forvente og forlange å få oppfylt våre rettigheter. Vi er privilegerte så vi ikke skjønner det selv.

Våre dager begynner å ligne hverandre nå. Vi våkner tidlig. Jeg sjekker nyheter, og skriver ferdig bloggposten fra dagen før, mens jeg i løpet av samme tiden spiser en overdådig frokost, denne gangen bestående av salat, smørbrød fra ovnen og koteletter, og med en liter øl, siden det var lørdag.

Så var planen vi skulle gå sammen alle tre til det Olia kaller park Slavjanskij, parken ved Lavra-klosteret, og monumentene for andre vrdenskrig. Det hadde vært veldig koselig, men vi kom oss aldri av gårde. Det var barnet som skulle spise litt, så var det det ene, så det andre, og så sovnet både mor og barn, og da vi endelig skulle komme oss ut, var det fare for regn, og Olia ville etter en del om og men heller være inne.

Blant nyhetene en nyhetsfattig påskedag var en liten reportasjesnutt på ti minutter laget for et uavhengig nyhetsprosjekt kalt «The nose». Det er frilansjournalist, Francesca Ebel, som dekker flyktningesituasjonen på ukrainsk side. Det er lenge siden tallet på flyktninger rundet millionen, nok til å kalles en flyktningekatastrofe i de fleste andre konflikter i verden. Her er det imidlertid russisk side som er mest opptatt av flyktningene, siden en svært stor del av dem kommer til dem, og har en historie å fortelle som passer til deres narrativ.  Flyktningene i Ukraina får liten oppmerksomhet.

Flyktningene i reportasjen til The nose kommer for en stor del fra Debaltsevo, den siste byen som falt i opprørernes hender, det siste store slaget i krigen, etter at fredsavtalen var undertegnet. Dette slaget var spesielt også med det at befolkningen i den lille byen fikk god til å bli evakuert før bombene falt. Det ble satt opp busser, og folk kunne selv velge om de skulle til ukrainsk eller opprørernes side. Menneskelig, men ikke mer enn at disse menneskene reiste fra hjemmene sine, med de eiendelene man kunne ta med i en buss, og med håp om at ikke deres leilighet skulle være blant dem som ble bombet.

Jeg tok med det avsnittet for å vise at de som blir intervjuet på denne filmen i utganspunktet var pro Ukraina, nok til å flykte til ukrainsk side. Det er likevel en grim historie de forteller. Det er ikke bare at de ikke får penger, ikke har jobb, slike ting som kan være vanskelig å forlange fra en fattig stat i store problemer. De har også store problemer med det ukrainske byråkratiet. De får ikke registrert seg, får ikke de nødvendige dokumentene, dermed må de oppholde seg på flyktningemottakene, trygge for bomber, men en eksistens uten liv.

Det stiller de tre artiklene under til Leonid Bershedsky på Bloomberg view, i et litt annet lys. Særlig den første, om at noen og 30-åringene bygger det nye Ukraina, om lithaueren som jobber med å forenkle byråkratiet, og svarer ja på stort sett alle henvendelser, det skulle vel også være mulig å lage noen forenklinger med flyktningeregistreringen. Vanskelighetene for mediene å gjøre avtaler, og jobbe, hører til det samme problemet.

https://twitter.com/bershidsky/status/583555782253350912

Alene gikk jeg ut på gaten, med BBC Newshour på øret, en spesialutgave om valget i Nigeria. Også der er korrupsjonen omfattende, også det landet er delt, også der er nok håpet større enn realitetene gir dekning for, når det gjelder hva som er mulig å få til. Det er en gammel general som kommer til makten, etter at han med det fengende navnet Good Luck Jonathan, har hatt makten siden 1999. Før det har Nigeria Afrika-rekord i antall statskupp. Ved siden av alle de andre enorme problemene, sliter de veldig, veldig med den lave oljeprisen, og de har vanvittige Boko Haram å sloss med.

Jeg går inn på en italiensk restaurant, Prego, en dyrere enn jeg vil klare å få min kone inn i. Her må man betale over hundre hryvnaer for et måltid, opp mot 40-50 kroner hvis man vil ha drikke til, når det finnes billigere alternativ, foretrekker min kjøre kone dem. Jeg bestemmer meg for å være litt kakse. Jeg vil ha vin, ikke øl. Så jeg forsøker å bestille en liten flaske på 500 ml, som det står i menyen, men denne mengden finnes ikke. Jeg må ha glass, eller helflaske.

Så blir det helflaske. Glass er for lite, og med vin er det bedre med litt for mye enn litt for lite, noe av kosen er jo at det skal være nok, og bestiller man glass, bekymrer man seg alltid om man skal kjøpe et til. Med en flaske slipper man det problemet. Jeg skjønte at mine treningsplaner med det ville bli erstattet av andre planer, men det fikk så være. Jeg bestilte en kjøttrett i kremtet soppsaus og potetmos, ikke akkurat italiensk, heller slik vi lager oksekjøtt hjemme, men det fikk også gå. Menyen var på ukrainsk og på engelsk, i en by der så godt som samtlige snakker utelukkende russisk, og en del av byen der alle gjør det.

Jeg fikk ikke Internett til å virke med en gang, så det ble til å gjøre ting på nettbrettet der Internett ikke var nødvendig. Deriblant å lese videre i Richard Sakwas bok om krisen i Ukraina, en bok som provoserer, inspirerer og informerer meg mye om dagen. 

There were other creative ways in which Russia could be damaged, including giving Iran unrestricted access to energy markets to offset Moscow’s position, as well as the right to enrich uranium.

Denne posten vil også bli skrevet ferdig dagen etter den er postet.

Overflod og nød

I dag var en vidunderlig dag for oss i Kiev. Olia og jeg våknet begge tidlig, etter en forholdsvis god natts søvn, ypperlig for min del, en del runder med barnet for hennes. Hun ville spise frokost tidlig. Min døgnrytme er innstilt på tung frokost litt utpå formiddagen, så jeg var ikke sulten. Men når den blir meg servert, er jeg ikke av veien for å spise. Det var rester fra dagen før, tykke, små russiske pannekaker, kalt bliny, og koteletter. Mett som jeg var gikk det sakte å spise. Og siden Olia etter en stund ammet barnet, og sovnet med det, kunne jeg drøye tiden med å skrive og lese om situasjonen i landet vi er i.

Siden det er påske og langfredag i vestlige land, går nyhetsstrømmen litt saktere. Men det er så mange som engasjerer seg i denne saken, viktig som den er for den geopolitiske situasjonen, at det er overveldende med informasjon. Russisk side har gitt ut to oversikter – kalt hvite bøker – over ukrainske overgrep mot fundamentale rettigheter. Den ene omhandler perioden fra november 2013 til mars 2014, og er utgitt i april 2014. Den andre dekker perioden fra april til midten av juni 2014, og er gitt ut i juli. De hvite bøkene er gitt ut av det russiske utenriksdepartementet, og er skrevet komprimert og faktabasert. Disse faktaene hadde veid tyngre om russerne hadde brukt kilder i utgivelsene sine, men skulle på den annen side være enkle å imøtegå skulle det være feil. Den ukrainske siden har gjort så mye stygt at russisk side trenger ikke lyve, men den gir selvsagt heller ikke noe balansert bilde av situasjonen. Overgrep fra regimets side før Janukovitsj forsvant, og overgrep fra opprørsregioner i Donbass blir fortiet, som også enhver russisk involvering blir det.

En annen samling med tekster som opptok meg var bloggen til dr. Dmitry Gorenburg, ved Harvard universitetet. Han ser ut til å ha en spesiell interesse for tilstanden til den russiske hæren, da særlig marinen, og viser at den slett ikke er så skremmende som NATO forsøker å gjøre den til. Tvert i mot er den preget av forfall, og av at mange av skipene er i for dårlig stand til å være operative. Det var mine ord at NATO gjør den skremmende, det var ikke poenget i Gorenburgs tekst. Han hadde også mange andre fyldige og interessante tekster og synspunkt, på bloggen sin. Jeg kom over ham gjennom Ponars Eurasia, instituttet for europeiske, russiske og asiatiske studier, ved George Wahington universitetet. Også de har en samling tekster verdt å se på. Hjemmesiden deres har ytterligere informasjon og tekstmeldinger. Nøkkelteksten var en tekst som Ponars lenket til på Twitter, om at den russiske marinen var i ferd med å kollapse. Det var å trekke Gorenburg litt langt. Kollapsen skjedde på 90-tallet, i følge ham. Nå bygger de seg opp igjen, men sakte. Interessant i disse tekstene er også at Russland får store problemer med skipsbyggingen, siden store deler av den foregår i Ukraina, og det vil ta år å bygge tilsvarende forsyninger fra Russland.

Denne formiddagen gikk imidlertid helst med til å skrive gårsdagens post. Vi lever herlig usunt her nede, fet mat, øl til alle måltid, og det gode liv så lenge barna, hunden og katten spiller på lag. Jeg kjøper alltid inn mengder med drikke, juice og vann forsvinner raskt, og da blir det øl igjen til meg, også til frokost. Jeg er av det bestemte inntrykk at familien her aldri kjøper verken juice eller vann. De tar vann fra springen gjennom et filter, og drikker ellers te. Særlig lille Tais liker godt når jeg kommer med boblevann, som hun kaller det, vann med litt kullsyre, og hun liker også godt juice.

Jeg var så vidt ferdig å spise min frokost og skrive bloggposten, da Olia ville ha en frokost til, i den tradisjonelle frokosttiden vår. Sånn i ti-elleve-tiden. Da hadde jeg nettopp pusset tenner, og ville ikke ha, enda Olia insisterte.

Hvor godt vi har det illustreres av at vi straks etter Olia hadde spist dette mellommåltidet, som det nå må kalles, så gikk vi ut for å spise businesslunsj. Først tenkte vi å ha med Ira på en usbekisk restaurant nede på Kontraktova Plosjad, den er fin med sofaer hun kan tusle på, men babusjka mente Ira fremdeles hadde rester av sykdommen hun har hatt her nede, og måtte være hjemme med henne. Slik ble det.

På veien til Kontraktova stakk vi innom basaren her i Petsjersk, området av byen vi bor i. Det var Olia som skulle ha kopiert nøkkelen til datsjaen. Det er en kar som skal bo der nå. I den lille boden til nøkkelsmeden hang flagg til Pravyj sektor, det røde og svarte fra Bandera, i tillegg til en vimpel fra Azov-bataljonen, pent pyntet med det karakteristiske nazi-lignende symbolet vi bruker. Det hang også en pyntegjenstand til å henge på veggen, laget i stilen fra andre verdenskrig, med glorifisering av hæren og soldater, og det ukrainske Slava Ukraine, Slava geroem. Med kunnskapen om at ukrainske g er vår h, altså de sier h for g, så skulle det være mulig å skjønne hva det betyr. For Slava vil vi på norsk si «heder og ære», engelsk «gloy».

I stedet for å gå på den usbekiske restauranten vi først hadde tenkt, gikk vi på Kievskij, i samme område, Kontraktova Plosjad. Den anbefales varmt. For ufattelige 48 hryvnaer for man en tre retters businesslunsj man setter sammen selv, pluss drikke. Delt på tre blir prisen latterlig, i norske kroner. Restauranten ser eksklusiv ut, det øvrige klientellet ser ut til å være businessmenn og deres kvinner. Lokalet er enormt, med mange forskjellige rom. Vi fant en plass helt for oss selv, i kjelleren.

Der hadde vi vår første romantiske middag for påsken. Det var veldig koselig, Olia hadde fiskesuppe, jeg en ostesuppe. Det var brød med fett, det går vel ikke an å kalle det annet, fett man smører på. Vi spiste lenge og vel, snakket rolig og kjærlig, vi var jo helt for oss selv i dette rommet, og hadde for en norsk femtilapp et overdådig måltid for to.

Deretter forsøkte jeg å få orden på telefonen min, jeg har jo vært uten kontakt med omverdenen i nesten en hel uke, nå, til stor frustrasjon for mor, som ikke fikk hentet ut bilen på flyplassen, der jeg hadde satt den, og som ringte og sendte sms til en telefon som ikke var på nett. Det var lørdag sist uke, den gang var jeg ikke klar over at telefonen min hadde problemer, og antok alt var greit når jeg ikke hørte noe. Det er ennå et stykke på vei før alt er i orden.

Mens jeg holdt på med dette, og sjekket nyhetene, fikk Olia endelig lest litt ingeniørfag. Det var første gang her nede. Fri fra barnet og plikter hjemme, kunne hun konsentrere seg fullt og helt. Det var deilig for henne, og hun fikk gjort mye.

Samtidig kunne jeg også oppdatere meg på nyhetene. De vestlige mediene har påskefri, men Ukraina går på for fullt, deres påske kommer senere. Og så kom jeg over denne siden fra Mashable, om at Porosjenko signerer loven som gjør visse typer russisk film og TV-show ulovlig i Ukraina. Mashable er etter hva jeg forstår en av disse nye buzzmediene, der det er om å gjøre å få klikk, så det gjelder å skrive raske artikler som får mye oppmerksomhet med lite arbeid, og det er ut i fra nettsiden litt vanskelig å forstå nøyaktig hva loven går i. At det er regelrett sensur, og at det direkte hindrer motparten å komme til orde gjennom bruk av lovgivning, kan det imidlertid ikke være tvil om.

Og det provoserer meg voldsomt. Jeg må si det. Ukraina er et delt land, og har ikke blitt mindre delt nå. Det er dem som mener Ukraina er et land for ukrainere, for ukrainsk språk og kultur, og det er en del av Europa, og ikke en del av Russland. Så er det dem som mener at Ukraina er et sammensatt land, med egne særtrekk og med språk og kultur felles med Russland, en del av den russiske verden. Det provoserer meg desto mer at min kone og hennes familie tilhører denne delen av Ukraina. De vil ikke ha den ukrainske kulturen som blir påtvunget dem. De er registrert som ukrainere, men føler seg som russere, eller begge deler, – hva er forskjellen, sier de.

Jeg har tenkt ut sammenligningen med at Skottland skal løsrive seg fra England, for å dyrke skotsk språk og kultur. Det må de kanskje få lov til, hvis de vil. Men for Ukrainas sak, så er det ikke slik at Skottland bare vil løsrive seg selv, de vil dra med seg hele England, og tvinge engelskmennene til å snakke og skrive skotsk i offentlige sammenhenger, og til å dyrke skotsk kultur og historie, særlig skotter som har drept mange engelskmenn, slik Bandera har drept russere. Det ville selvsagt være hårreisende. Og det er denne hårreisingen jeg får, når jeg ser disse vanvittige lovene det ukrainske parlamentet klubber igjennom, og kravet om at ukrainsk språk skal være det eneste offisielle i hele Ukraina. En engelskmanns syn på det skotske språket dekker godt den russiskspråkliges syn på det ukrainske, det byr ham i mot å snakke det, og han vil føle han gjør seg til eller forbedrer seg, men der engelsk og skotsk vel kan sees som dialekter av samme språk, er russisk og ukrainsk helt forskjellig. Det er mange som rett og slett ikke kan språket, og må kommunisere med egne myndigheter på et språk de ikke forstår.

Vi spiser opp, betaler, og reiser hjem. Der venter mer mat. Pannekaker satt inn med kyllingkjøtt, kål og agurk i lake. Vodka å drikke, ferien går mot slutten. Alle er glade. Lille Ira er helt frisk, energisk og fin, og med en kolossal appetitt på all mat og drikke og verden. Vi er alle sammen samlet på kjøkkenet i et lite festmåltid. Ferien går mot slutten, og det er langfredag.

I ledige øyeblikk sjekker jeg opp den siste videosnutten til Simon Ostrovsky, Vice news. Han har vært i Donbass, der regimet i Kiev blokkerer mattilførselen til innbyggerne. Det er grensekontroll som var det en statsgrense. Ukrainsk side slipper svært lite gjennom, særlig ikke mat. Den ukrainske grensevakten snakker om «tillatelser», i en setning så lang at det er umulig å oppfatte hva han mener. I hvert fall ser det ut til å være blank løgn når han påstår mat slipper gjennom. En gruppe lastebilsjåfører som også blir intervjuet, er av en annen oppfatning.

For meg er det umulig ikke å bli provosert. Og jeg tror synet på konflikten ville endret seg også hos oss i vest, om flere slike filmer hadde sluppet til hos oss. Det er sterkt å se den ene sjåføren fortelle at han ble stoppet, med begrunnelse at «man ikke skulle mate terroristene», han svarte er min 9-årige datter en terrorist? Det sier mye om hvordan Kiev ser på menneskene i Donbass, de umenneskeliggjort dem ved å kalle dem «terrorister» og «separatister». I flere kilder har jeg sett uttalelser av typen «alle normale mennesker har allerede forlatt Donbass», underforstått at de som er igjen, er det ikke så farlig med.

Ostrovsky besøker et supermarkedet i Donetsk, med tomme hyller, og matutdelingsstasjoner i de mest krigsherjede områdene, utenfor byen. Der får innbyggerne brød på rasjoneringskort, som under andre verdenskrig. De som uttaler seg, uttaler seg mot Kiev. Det er slett ikke rart, det er Kiev som skal betale pensjonene deres, og pengene uteblir. Det er også Kiev som hindrer mat i å komme inn på normal måte. Hjelpesendingene kommer for det meste fra Russland, men noen er fra EU og noen er fra oligarken, Akhmetov.

Dette vil ikke Kiev ha frem. Derfor kaller de det en informasjonskrig, og sensurerer russiske medier. Så kan de kjøre på i fred med sin versjon, at Ukraina er invadert, og at befolkningen i Donbass er separatister og terrorister. De klarer å få store deler av befolkningen på ukrainsk side med på denne versjonen, særlig befolkningen i de vestlige delene av landet. Men befolkningen i Donbass lever i en annen virkelighet. Og sånn det ser ut nå, skal det svært mye til at disse to virkelighetens blir forenet.

Det er også vanskelig å se hvordan nøden i Donbass skal gå over. Kiev ser ut til å kjøre taktikken med å lage det så vanskelig å leve i opprørsregionene, at de skal skjønne det ikke finnes noen annen utvei enn å vende tilbake til Kievs kontroll, fullt og helt. Nettopp derfor har befolkningen i Donbass stadig mindre lyst til å gjøre denne tilbakevendingen. De er dømt til en limbotilværelse, ikke en del av Ukraina, slett ingen del av Russland, og langt i fra noen uavhengighet.     

En gang var de motoren i Sovjetunionens industriproduksjon. Nå er de en humanitær katastrofe.

Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Sofie på stranden

Olia har reist

Omstendighetene har gjort at Olia har måttet reise tilbake til Kiev en dag tidligere enn planlagt, og en dag tidligere enn jeg. Selv om jeg har brukt årevis på å reise rundt i verden alene, det vil si reise rundt i Italia og Russland, stort sett, så var det vemodig å følge Olia til bussholdeplassen og se henne av gårde med bussen. Det er bare to dager til jeg ser henne igjen, i morgen reiser også jeg, og allerede fredag er vi sammen i Kiev. Men jeg er nå en gang blitt vant til henne, og savner henne med en gang.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å bare gjøre ingenting denne dagen. Bussen til Olia gikk ti på halv to, og jeg hadde deretter tenkt å stikke ned til stranden her i Alusjta, stupe litt, og så være ferdig med sjøbadingen for i sommer. Men da jeg stod der med Olia vendte den gamle eventyrlysten tilbake. Det stod en annen buss der, skilt til Utos, like ved siden av favorittstedet, Santa Barbara. Jeg er så godt vant at det er allerede litt skummelt å reise slik ut på eventyr uten Olia, hva om jeg ikke kommer meg hjem igjen, for eksempel, eller det blir noe trøbbel. – Sett deg på bussen, sa Olia. – Den kjører deg til Santa Barbara, litt dyrere enn bussen vi pleier å ta, men hvis du vil bruke de pengene er det bare å sette seg på.

Litt dyrere ville si 8 kroner, så det var avgjort mulig å stå det i. Og det ble en flott dag for meg der i Santa Barbara, selv om ikke Olia var der annet enn i tankene. Jeg gikk av bussen da den var kommet helt frem, fant en tilfeldig liten, nokså ubrukt vei å gå på til Santa Barbara. Den var så lite brukt, at jeg så mitt snitt til å få på meg badebuksen der. Så var det opp på berget, der i Santa Barbara, legge fra seg posen med tingene mine, en MP3-spiller, penger, visakort og litt klær, og stupe rett uti vannet fra berget selv. Det var naturligvis helt herlig. Og min lille frykt for at tingene skulle bli stjålet ble snart helt overvunnet av gleden ved å bade, og lysten til å svømme ut til småholmene litt uti sjøen. Jeg svømte ut til alle sammen, og stupte fra de høyeste plassene. Det var alt som det skulle være.

Med sjeldne mellomrom stakk jeg innom berget for å se om sakene mine fortsatt var der. Tiden på berget ble også brukt til å drikke en øl, tappet i plastglass, og lov til å frakte hvor man vil. Jeg så meg også ut det høyeste stupestedet som var der. Ingenting kunne hindre meg fra å stupe derfra, utenom en skikkelig skittstripe som seg innover fra sjøen. Det var brunt og ufyselig, og hvor det kom fra, var ikke godt å si. Og det veldige motet som ingenting kunne hindre, utenom denne skitten, ble et lite hakk lavere når skitten forsvant og jeg endelig kunne stupe. Et lite hakk lavere var snakk om 20 centimeter, og fortsatt moderat rekord for meg. Jeg er ingen superstuper, 3 meter var cirka dette, og høyere kommer jeg neppe til å stupe noen gang.

Etter dette kraftstupet svømte jeg ut til øyen aller lengst borte. Der stupte jeg også fra alle de mest skremmende stedene, deriblant ett som jeg avgjort ikke turde å stupe fra i fjor, men som jeg regelrett elegant stupte fra i år. Jeg svømte fra denne øyen til en annen liten holme, som også har noen fine stupesteder, og stupte i vei herfra også. Til sist var det tilbake til berget, sjekke om tingene var på plass, og så ta runden. Først et stup fra stedet jeg startet badingen denne dagen, et sted jeg må innrømme Olia forbyr meg å stupe fra, men det er bare fordi hun påtar seg rollen som kvinnelig bekymret. Det er ikke farlig, man skal stupe virkelig dårlig for å slå seg herfra, og jeg stuper virkelig ikke dårlig. Neste sted var lavt, men slik at man på stupe litt utover for å komme over en liten steinhelle ved land, og stupe litt utover må man uansett gjøre. Så gjensto bare fra høyden, det jeg tenkte skulle være mitt siste stup denne dagen og denne ferien. Det var høyt, men jeg vet jo at jeg stuper rett ned i vannet med hodet først, og at det da ikke kommer til å gjøre vondt. Det gjorde det da heller ikke, det gjorde godt.

Dagen ble avsluttet i henhold til tradisjonen, middag på Korona, den beste restauranten i Santa Barbara og på Krim. Vår faste kelner kom prompte med to menyer selv om det bare var jeg som kom, og jeg måtte dessverre meddele ham om at denne dagen ble det bare meg, Olia var hjemme. Jeg fikk likevel spist godt, og skålte med Olia, selv om hun ikke var der.

Det siste punktet for nervøsitet var om jeg ville komme meg på noen buss hjem.  Jeg har overhodet ingen kontroll på busstidene, men har noenlunde skjønt at går man til holdeplassen før solen går ned, så kommer det en buss en eller annen gang. Det gjorde det denne gangen også. Og jeg fikk også reist hjem for åtte kroner.

Mens jeg opplevde alt dette satt Olia og svettet på en buss til Kiev. Det er ingen rettferdighet i det. Hun er fremme litt over klokken fem i morgen tidlig. Jeg reiser med buss til Simferopol klokken 0836 i morgen og videre til Kiev med tog klokken 1048. I Kiev vil jeg være 0415 fredag morgen. For meg er det lenge å være borte fra Olia. Tenk at det er ikke lenger siden enn i fjor, at da sommeren sluttet, hadde jeg flere måneder foran meg uten minste mulighet til å se henne og være med henne.

Tre utflukter fra Alusjta

Jeg tenkte jeg skulle vente med å skrive nye bloggposter til jeg hadde fått skrevet ferdig de gamle, men ser at dagene de går, og tid til å skrive ferdig bloggposter har jeg ikke. Jeg har satt i gang fullt kjør med leseprogram i russisk litteratur, det er «Krig og fred» som må til pers, og jeg har til hensikt å ta igjen det tapte fra alt jeg ikke fikk lest i eksamensperioden som for meg i år varte ganske lenge. Lesingen begynner fra dagslyset. Seks står jeg opp, da er det nydelig å lese ved det lille bordet vi har utenfor vinduet vårt. Det er akkurat passe kjølig, og sollyset er ikke så sterkt. Og siden vi legger oss tidlig her nede, det er ikke stort å gjøre når nattmørket kommer, så får jeg også nok søvn. Frokosten tar vi når brødet blir kjørt ut til butikkene, sånn mellom åtte og ni en gang, og så er det fortsatt lesing til vi legger ut på dagens utflukt. Denne posten skal handle om uftluktene.

Første utflukt var på tirsdag. Planen var å reise til Partenit, men vi gikk av på feil stoppested, og havnet i stedet i Santa Barbara. Begge steder er kjente for oss, og når jeg får tid, skal jeg skrive om hvordan det var. Den tiden tar jeg meg nå, vel kommet tilbake til Kiev, og flere uker i ettertid. Vi tok altså bussen denne varme sommerdagen. Fra Alusjta til Jalta koster trollybussen 2 hryvna, litt under 2 kroner, og man kan gå av omtrent hvor som helst langs den kanskje halvannentime lange trollybusstrekningen. Merk at trolleybussen går svært langsomt, er regnet som lite bekvem, og derfor er billig. Minibusser går raskere, er ubetydelig litt mer behagelige, og koster 3-4 ganger mer, altså nesten åtte kroner. Det er også mulig å stå i.

Slik ser det ut på trollybussen. Komforten taler for seg selv. Den er det ingenting å si på.

Men Olia og jeg foretrekker altså trollybussen. Det er tradisjon for henne, og den er det ikke jeg som har tenkt å bryte. Veistrekningen mellom Alusjta og Jalta går litt oppe i fjellene, med praktfull utsikt ned mot havet og opp mot de enda høyere fjellene, men ikke særlig bebodd. Bebyggelsen ligger nede ved havet. Og det kan være litt vanskelig å huske hvor man skal gå av, for å komme til de forskjellige stedene. Denne gangen kom vi altså til stoppet som fører til Santa Barbara, mens vi egentlig ønsket oss til Partenit.

Skiltet oppe ved veien sier det er 4 kilometer ned til Utos. Santa Barbara ligger en halv kilometer foran, de er så tett at man like godt kunne skåret gjennom og gitt hele bebyggelsen samme navn. Går man langs vannkanten er det i alle fall meningsløst å snakke om når man er i det ene og det andre. Men Utos har en park, et gammelt, ærverdig pensjonat, eller en gammel fyrsteville som til Olias stor irritasjon er omgjort til pensjonat, og også en gammel kirke. Santa Barbara er en ren ferieby, utelukkende med ferieleiligheter, feriebutikker og hoteller. Her er ikke noe næringsliv utenom turismen. Fra bussholdeplassen oppe ved hovedveien og ned til Santa Barbara er det altså 3,5 kilometer, nesten som fra Ganddal til Sandnes, for de som bor der i området, eller fra Bergen til Nesttun, for de som bor der. Det er ikke mange utenom Olia og jeg, som velger å gå.

Det er også tradisjon for henne. Og jeg er som sagt ikke den som vil bryte den, selv om man for et ensifret antall kronestykker kunne fått transport helt ned, eller for en liten tjuekroning kunne gjort reisen i taxi. En hvilken som helst gammel bil i gamle Russland er å regne som taxi, det er bare å strekke ut hånden, avtale pris, og reise. Russerne regner denne type taxi som både sikrere og bedre enn den offentlige typen, som de generelt regner det meste bedre og sikrere enn det som er offentlig.

Uansett, Olia og jeg tok ingen taxi. Vi gikk den kanskje halvannen time det tar å gå ned. Kanskje tar det mindre, neppe mer, vi har ikke aktiv klokke på disse turene, og går i vårt eget tempo. Eller vi går i hvert vårt tempo, er kanskje riktigere å si, siden jeg har en tendens til å havne langt foran Olia, og hun må rope på meg for å fortelle meg noe, ta bilde av meg, eller få meg til å gå litt mer inn til siden, for å passe meg litt bedre for de viltkjørende bilene her. I solsteiken er det varmt å gå. Og jeg har mine minutters irritasjon, når Olia vil ta bilde med meg midt i solen, gjerne sittende, gjerne på huk, gjerne i andre positurer som medfører aktivitet for å komme til dem.

Det eneste bevarte bildet av dem vi tok på vei ned til Santa Barbara denne gangen.

Nede i Santa Barbara er imidlertid enhver irritasjon forbi. Det er den beste badeplassen på Krim, i hvert fall for en nordmann av min støpning. Denne dagen var imidlertid badingen litt forsiktig. Vi var litt sent ute, det var jo strengt tatt til Partenit vi ville, og vi hadde ikke spist noe særlig i løpet av dagen. Så etter et par dukkerter var det bort til restaurant Korona, favorittrestauranten vår, den vi alltid besøker når vi er her. Vi har også vår faste kelner, og da vi ikke fikk ham denne gangen, var Olia frisk nok til å spørre etter ham. Og mens Olia var på toalettet kom han til meg, og håndhilste som på en gammel god «tjuvak». Det er svært god mat her, det er pent og det er billig, og mer kan man ikke forlange av en restaurant.

Olia på restaurant. Først og fremst bestiller vi vin.

Etter restaurantbesøket er det alltid litt nerverpirrende hvordan vi skal komme oss hjem igjen. Strekningen fra hovedveien og ned er mulig å gå nedover, men opp igjen er det ikke like aktuelt. I fjor hadde Olia og jeg et par mer eller mindre planlagte uhell, der vi ble strandet i Santa Barbara etter siste buss var godt, og måtte ta taxi til hovedveien eller helt hjem til Alusjta. Så lenge det er lyst går imidlertid bussen fra Utos, og den kan man sitte på også fra Santa Barbara. Den koster 8 hryvna, og bringer oss hjem til Alusjta.

Jeg vil ikke være dårligere, og koser meg også med vinen. Og maten.

Det er alltid gode dager i Santa Barbara.

*

Andre utflukt var i går, onsdag. Da reiste vi til den botaniske hagen her på Krim, Niktinskij sad, heter den. Der fikk Olia utfolde sin fotograferingsbegeistring, og jeg nådde mitt høydepunkt i begeistring da vi kjøpte hvert vårt glass vin. Får jeg tid, skal jeg skrive mer. Og som med utflukten til Santa Barbara har jeg fått tid akkurat nå, et par uker etter reisen, og trygt stasjonert tilbake i Kiev.

Olia og jeg var på Krim en god måned i fjor. Vi hadde den gang ikke tilgang på internett, så bloggingen ble det så som så med, men jeg tror det fortsatt er mulig å lese noenlunde om hvordan det var, om man blar seg tilbake til juli og august 2009. Mesteparten av tiden var vi i Alusjta. Og det var ikke mye mellom Alusjta og Jalta med omegn vi ikke fikk sett, de beste stedene opptil flere ganger. Men den botaniske hagen besøkte vi ikke. Jeg skjønte ikke helt vitsen med en hage i sommervarmen, jeg ville i sjøen og bade.

Det var i fjor. I år var jeg interessert i å se et sted jeg ikke hadde vært, om det var aldri så «botanisk» og «hage». Det heter også «Niktinskij sad», og var vel etter hva jeg forstår gammelt herskapshus med standsmessig park for fyrst Nikitin, men dette er ikke ordentlig kildesjekket, så opp til standarden til en helt grei blogg er det ikke. Det var imidlertid nok til at jeg ble med på turen.

Som alltid starter utfluktene våre ved bussholdeplassen i Alusjta. Det er å vente på trollybussen til Jalta, som går omtrent hvert kvarter, tror jeg, og når den kommer, storme på, for å forsøke å finne seg en sitteplass. Niktinskij sad er bare et av mange stoppesteder langs ruter, og helt usynlig fra der stoppet er. Så enten må du eller bussjåføren vite hvor du skal av. Denne gangen var det bussjåføren som visste det, og fikk oss av på riktig sted.

Denne søylerekken er plassert der veien ned mot den botaniske hagen begyner. Selve hagen er et par kilometer lenger nede.

Som vanlig venter en liten spasertur etter å ha forlatt bussen. Det er et par kilometer før man kommer til selve den botaniske hagen, og man kan regne med det er en og annen taxisjåfør som vil tilby deg transport, og overdrive lengden på turen. Det var det i alle fall for oss.Vi var imidlertid ikke interesserte i en taxi for en pusletur som dette. Vi pleier jo gå like ned til sjøen samme hvor vi går av langs hovedveien til Jalta, og den botaniske hagen ligger bare litt over halvveis ned. Det er ingenting. På veien tok Olia sine sedvanlige bilder. Og vi hadde også en liten matbit på en hjemlig kafe uten ølservering, sikkert fordi de eldre damene som drev den ergret seg slik over alkoholforbruket. Olia og jeg bestilte te.

Jeg leser litt spansk, av alle ting, på denne hjemmlige kafeen på Krim, for å forberede meg på en senere tur til Spania.

Vi var en tid usikre på om vi hadde gått for langt til den botaniske hagen. Den dukket opp nokså plutselig, og da var vi ikke i tvil. Det var stor inngangsport, stort område for folk som vurderte å gå inn, og dette området hadde sine kafeer og salgsboder å friste turistene til å bruke litt penger før de gikk inn i den botaniske hagen. Det var lang kø for å komme inn, så det kunne saktens friste å kjøpe noe. Olia og jeg lot imidlertid denne fristelsen være, og nøyde oss med å bruke de 15 hryvnaene hver det kostet å komme inn.

Her står jeg bakerst i køen på vei inn i hagen, eller for å betale for å komme inn i den.

Også inne i hagen ville Olia aller helst fotografere, og aller helst ha meg med på bildene i forskjellige mer eller mindre naturlige positurer. Jeg stilte mer eller mindre medgjørlig opp, men må innrømme at jeg i varmen ville satt større pris på å luske rundt i parken, og få med meg blomstene visuelt sett. Det er ikke så viktig for meg å være med på bilder med dem. Men jeg er en gift mann, og min kones vilje teller også. Og ganske så snart fikk vi den felles vilje å stikke innom en kafe og kjøpe oss et glass vin. Da ble med ett hagebesøket mye bedre.

Olia er helt i overkant begeistret for dyr. Og fotograferte denne katten mens vi satt og drakk vin på utekafeen.

Jeg vet ikke hvor sterkt jeg vil anbefale denne botaniske hagen for andre turister til Krim. Kanskje vil jeg skrive en mer omfattende post om den senere år. I sommervarmen er det nok mer å anbefale å bruke tiden ved sjøen, når man først velger å reise til et sydlig og varmt sted som Krim. Stor og flott er hagen, mange vakre blomster har den, men jeg tror nok jeg i alle fall vil sette den litt nede på listen over steder viktige å besøke på Krim. Slik sett gjorde Olia og jeg den riktige vurderingen, med å vente med å besøke hagen til vi hadde besøkt de fleste av de andre plassene på halvøyen.

Slike insekt finnes nok ikke i Norge. Men de finnes i den botaniske hagen på Krim, og de lar seg fotografere!

Dagen endte som de alltid gjør, med at vi fortsatte nedover til vi kom til sjøen, og badet i den. Badeplassen var helt på det jevne, standard Krim.En lang og uforståelig betongmolo fra Sovjettiden går ut i sjøen, og fra den kan man stupe. Vannet er akkurat litt skitnere enn det som er helt behagelig, men ikke verre enn at man kan se noenlunde ned til bunnen. Som badeplass er det bedre andre steder, det er vanskelig å se for seg noen være her, som ikke først har vært i den botaniske hagen.

Slik ser det ut, der vi badet. Det ser jo ikke så verst ut.

Vi måtte et stykke oppover for å finne bussen hjem igjen. Men til slutt fant vi den. Jeg skriver ikke mer om det. Jeg skriver generelt ikke mer om denne dagen, og denne utflukten. Den var på det jevne, og det jevne er på Krim høy standard.

*

Tredje utflukt var i dag, og gikk ikke så langt, bare rett ned til stranden like her nede. Jeg skal skrive om den turen også.

Men nå skal jeg sove, for i morgen tidlig er en ny dag med ny lesing og nye utflukter. Jeg må forresten få med at mens jeg leser russisk litteratur, leser Olia økonomi, spansk og matematikk  i den rekkefølgen. Så det er ikke bare jeg som leser. Flere detaljer – og bilder – kommer.

Feiringen av bryllupsdagen

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost hadde Olia og jeg bryllupsdag i går. Den ble forsiktig, men behørig, feiret i det som en gang var en av Kievs bedre restauranter. Hadde ikke posten vært skrevet i ettertid (det er første juli her jeg sitter), så hadde jeg skrevet uforbeholdent at det er en av Kievs beste restauranter, men siden sist har det skjedd et par ting som gjør at jeg må konkludere med at min gamle favoritt Hatinka har tapt seg lite grann. Det er en restaurant som befinner seg ved Palats Ukraina på den blå metrolinjen, gaten heter Krasnaja Armea etter den røde arme, og er en god gammeldsags, Sovjetisk paradegate. Der har de klart kunstykket å sette opp en romslig, liten restaurant som ser ut som et gammelt, landsens hus etter tradisjonell ukrainsk modell. Derav har de også navnet, Hatinka, som betyr lite hus eller liten hytter. Hver gang jeg har vært i Kiev har jeg besøkt denne gangen, og det var også hit jeg tok med familien for å spise tradisjonell, ukrainsk mat før bryllupet i fjor. Det passet godt å gå dit igjen for å feire bryllupsdag.

Helt uvanlig for meg, men helt vanlig her, skjorten blir kjapt strøket før vi går.

Veien fra leiligheten vår i Petsjersk til restauranten bringer også mange minner for Olia og meg. Her gikk vi en god del ganger opp og ned mens vi forsøkte å få ordnet med dokumentene våre for at vi skulle få lov til å gifte oss. Disse turene hadde også ekstra farge av at jeg var i blodmangel på den tiden, og virkelig måtte slite for å komme meg opp trappene på tilbakeveien. Det var også her Olia for alvor begynte med fotograferingsiveren sin, da vi skulle reise til museumsparken Pirogova, men faktisk tilbrakte vel så mye tid langs denne helt oversseelige veien. Nå gikk vi her igjen, og det på vei for å spise bryllupsmiddag etter å ha vært gift i ett år.

Olia, klar for å spise, fotografert i litt for mye blitz.

Det pleide å være en god restaurant med god atmosfære, og er det fortsatt, men Olia ble litt plaget av en overivrig kelner som forlangte å hjelpe oss med bestillingene straks vi hadde åpnet menyene. Olia forsøkte høflig og smilende å få ham til å forstå at vi foreløpig er litt fortapt i alt vi har å velge mellom og  trenger litt mer tid, men vi lyktes bare delvis og i forfjamselsen bestilte vi en rødvin. Det ble litt uheldig, da mitt valg siden falt på en fiskerett, og det jo er en egen følelse med hvitvin og fisk, selv om rødvin også går. Samme kelner var også svært ivrig etter å fylle opp glassene med denne vinen. Vinkjennere vil sikkert smile av at restauranten hadde store vinglass, som man skal ha for at man skal kunne surre vinen rundt og forløse smaken, men som her ble brukt til å fylle til randen for at kelneren skulle få ta med seg den tomme flasken. Nok om det.

Jeg spiser også. Og Olia fotograferer som alltid med en plante i forgrunnen.

Olia er alltid småspist på restaurant, og nøyde seg med en italiensk salat og smakebiter fra meg, mens jeg kjørte på med forrett og hovedrett uten å spare på noe. Selv om kelneren var litt ivrig, var maten fortsatt delikat og god, om enn ikke den vidunderlige opplevelsen den hadde vært tidligere her på denne restauranten.

Maten ser i alle fall delikat ut. Og smaker også godt.

Opplevelsen med Olia var imidlertid vidunderlig. Og den skulle fortsette utover kvelden. Godt animert av det proppfulle vinglasset hun hadde satt i seg, gikk det så langt at hun ble med meg på fotballkamp, Argentina – Mexico. Straks vi bestemte oss for å se kampen, var det en pub ved siden av oss. Den så altfor eksklusiv ut med sofaer, puter og det som så ut til å være høy stil, men lokket også med øl fra 7 hryvna, det vil si en norsk femmer. Olia spurte om det virkelig var slik, og fikk til svar at det gjaldt 0,33, halvliteren gikk for en tier. Tenk var det slik i Norge.

Olia gir en siste hilsen til fotografen (som er jeg) under en artig lampe på Hatinka, Kiev.

Stedet var også så godt som folketomt, et par satt rolig i et av sofakompleksene og spiste, en gruppe menn satt i et annet. Disse viste seg å være de som jobbet her, resten av setene var aldeles ledige, og vi fant den aller beste plassen like under en ny og flott flatskjerm. Det var for godt til å være sant. Og det var heller ikke helt sant. Jeg tenkte å kjøpe litt snacks til kampen og ølet (og Olia), og fant noe som i alle fall inneholdt kylling til 20 hryvna, også det usannsynlig billig. Verten kunne imidlertid meddele at denne kyllingretten hadde de ikke, og han ville i stedet anbefale noe som het «afosi» og kostet 40 hryvna. Jeg ønsket heller det andre som kostet 20, men verten mente det var et dårlig kjøp fordi det var så lite av det, ta heller disse «afosiene», det er godt. Litt etter kom han med en skål peanøtter, og jeg tenkte i all verden, er det til og med gratis peanøtter her, skal si de må kjempe for å få besøkende. Men det var nok ikke så vel, peanøttene var «afosi», og den stakkars skålen kostet 40 hryvna, og samlet for øl og nøtter ble 50 hryvna, og dermed ikke så altfor langt under et billig norsk sted.

Her ser dere ølen og her ser dere skålen med peanøtter. Og her ser dere meg på fotballkamp på en slags pubrestaurant i Kiev.

Men man skal ikke ergre seg. Olia og jeg var på fotballkamp, så å si, på pub og så på. I min familie var mormor alltid beryktet for sin ubeseirede mangel på fotballkunnskap, hun lurte under en kamp på hva mannen i svart gjorde der ute på banen, men hun ville i Olia ha møtt sin rival. Det var helt umulig å få henne til å forstå hvem som var hvem av Argentina og Mexico, og var heller opptatt av en mann i gult som gjorde en ypperlig jobb, og blant annet tok ballen med hendene. Hun insisterte dessuten på at det var Jamaica Argentina spilte mot, for i Russland var det en sang som gikk «Kakaja bol, kakaja bol, Argentina – Jamaica, Pjat – nul.» Det rimer, og betyr «Hvilken smerte, hvilken smerte, Argentina – Jamaica 5 – 0». Hun hadde også sin klare oppfatning av Argentinas noe tvilsomme førstescoring, et mål jeg selv som helhjertet Argenina-entusiast ville kalle en skandale. Olia kunne imidlertid melde at det var en helt flott scoring, hun hadde fått det med seg under repetisjonen, der det helt tydelig kom frem at det stod en mann der inne og nikket ballen i mål med hodet, de grønne må helt ha glemt ham!

Her er bildet av TV-skjermen, passende med de to lags reservebenk som Olia ville ha med.

Vi gikk etter første omgang. Det var et kompromiss. Bryllupsdagsfeiringen var over, og Argentina var på vei videre i VM. Alt var bare velstand og ville vært det uavhengig av resultatet i fotballkampen. Hvilken glede, hvilken glede, Olia mot resten, 5 – 0.

Så glad blir man når man får gå på pub for å se fotballkamp med Olia og har vært gift med henne et helt år!