I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.
Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.
Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.
Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.
Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.
Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.
Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.
Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.
Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.
Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.
Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.
Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.
Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.
I dag hadde Olia annet å gjøre, og ble ikke med meg på rundturen min. Jeg kompenserte ved å gå litt langt.
De siste dagers turer har vært fantastiske, men vi har alltid kommet litt sent i gang. Det samme gjelder meg, når jeg har gått alene. Jeg tilpasser alltid dagen etter måltidene, og et av de store spørsmålene er om jeg skal ta treningen i Hydropark før eller etter lunsj.
Det blir alltid etter. De som har fulgt litt med på instagram og tidligere års blogger, har fått med seg at jeg alltid blir servert store og tunge frokoster her. De gjør en strengt tatt mett til kvelden, om dette var dagens eneste måltid, ville ingen gått sulten. Jeg pleier være fullt ut ferdig med den, og ha pusset tennene, sånn mellom ti og elleve et sted. Et godt måltid tar jo gjerne en drøy time, såpass respekt bør en ha for et godt måltid
Så er det slik at de aller fleste restaurantene her nede har businesslunsj mellom 12 og 16, da er det meget gode tilbud hvor man får spist godt for trygt under femtilappen. Det er dumt å komme for sent til den. Det er også dumt å spise lunsjen for sent, for det blir jo middag til kvelden, også den rikelig.
Når klokken blir over tolv, som den gjerne blir før jeg kommer meg ut, er det like greit å ta lunsjen først, Hydropark etterpå. Sånn var det også denne dagen. Og siden jeg også denne dagen hadde spist tungt og var temmelig mett, tenkte jeg det var best å få gått et stykke før jeg var fremme ved restauranten. Slik gikk jeg på kryss og tvers i sideveiene mello Petsjersk (hvor vi bor) og Kresjtsjatik (hovedgaten), og oppover den, og videre til jeg kom til nordsiden av Kontraktova Plosjad (stedet Andrejevski nedstigningen går ned til).
Der gikk jeg inn på restaurant Kievskij. Det var første gang jeg var der, men jeg kommer gjerne igjen, for det var en utmerket restaurant. Businesslunsj kostet 40 hryvnaer, sjenerende billig for suppe, salat, ris og kjøtt. Det eneste å påpeke er at denne restauranten som het Kiev, og spesialiserte seg på ukrainsk mat, ikke serverte ukrainsk øl, og russisk øl bare på flaske, så hvis man ville ha tappet øl, måtte man ut med over 40 hryvnaer for et tysk merke. Det er jo litt spesielt.
På restauranten sjekket jeg kartet over Kiev på mobilen. Nord for Kontraktova Plosjad har jeg sjelden vært, jeg har bare tatt metroen videre til Petrovka, det fantastiske bokmarkedet som fort kan komme til å slite litt nå, som det er blitt mulig å laste ned bøker billig og gratis. Jeg liker veldig godt å gå nye steder, være der jeg aldri har vært, se mer, vite hva som er lenger borte, andre veier og i mellom. Etter å ha reist hit noen år, må jeg gå stadig lenger for å få sjansen til å bli kjent med noen nye steder. Her på nordsiden av Kontraktova Plosjad hadde jeg muligheten.
Nye veier
Så jeg sjekket kartet, fant en bro jeg kunne gå over, med en backupplan med en bro litt lenger unna, jeg kontrollerte at ved å gå først videre mot nord et stykke, så ta til høyre mot elven, så ville planen være trygg. Jeg vil aldri gå meg vill, elven er et stort og bredt hinder. Den vil jeg komme til før eller siden. Og der vil jeg et eller annet sted finne en bro. Den kan jeg forhåpentligvis gå over, og så er det bare å følge elven nedover på østsiden av den, til jeg kommer til Hydropark.
Dette var en flott og typisk plan. Det var ikke noe problem at målestokken på mobilkartet var ganske stor, slik at avstandene var større enn de så ut til, det er bare å gå litt ekstra. På øret hadde jeg et slags foredrag over en lydbok om avslutningen av den amerikanske borgerkrig, om hvordan det splittede nord og sør kom sammen igjen. Han som snakket var professor, men til det å være, var han altfor opptatt av muligheten for sørstatene å gå til geriljakrig, og gjorde et veldig stort poeng av at general Robert E. Lee valgte ikke å gjøre det. «His finest our», kalte han det. Drøyt sagt, til å gjelde Lee. For uansett hvor sterkt professoren forsøkte å gjøre det til en reell mulighet, så ville det være svært dumt, og helt utypisk Lee. Jeg tror spørsmålet var uaktuelt for ham, selv om det ble foreslått. Jeg har ikke noe i mot å gå litt lenger, og få hørt litt mer av alle foredragene jeg har lastet ned.
Verre var det da at jeg ganske snart havnet ved en ganske kraftig bilvei. Det var en av hovedveiene, inn mot Kiev. På venstresiden hadde jeg slitte, sovjetiske mursteinsbygninger, eller en jernbanelinje, på høyresiden ofte en mur, eller utsikt inn til et arbeidsanlegg av forskjellig sort. Det var ikke mye å se.
Men det var langt å gå. Så langt at jeg kom litt i tvil om min idiotsikre plan, jeg måtte opp med GPSen, og der sjekke at jeg var helt på riktig vei. Det var bare et stykke igjen.
Og da jeg kom frem til det jeg trodde var broen min, fikk jeg meg en skuffelse. Det var en jernbanebro. Umulig å passere til fots.
Videre over Moskvabroen
Å gå tilbake er nederlag. For meg som liker så godt nye og uutforskede steder, er det veldig dumt å tilbake dit man nettopp har vært, særlig når man er kommet så langt at alt rundt en vil være nytt og friskt. Jeg måtte videre, til broen lenger unna.
Den så ut til å være tung av biltrafikk. Og jeg så ingenting av noe som kunne være menneskehender, folk som gikk til fots. Var det utelukkende for biler, var det ingenting å gjøre ved. Da måtte jeg tilbake.
For å komme dit måtte jeg krysse en bilvei med tre filer i hver retning, og med tett trafikk. Det fantes også en bro å gå over, men det ville bety en dum omvei, og jeg så Kievianerne selv passere veien på denne måten, så da gjorde jeg som dem.
Med det fikk jeg se at broen – som var Moskvabroen – godt kunne passeres til fots. Det var fire felt i hver retning, alle fulle av biler alltid, men det var en liten passasje for fotgjengere ved siden av.
Det var skummelt. Moskvabroen er en hengebro, høyt over elven, og den ristet med alle bilene som passerte. I tillegg var det kraftig vind, svært kraftig, jeg tviholdt på posen med badetøyet mitt. Når jeg fotograferte, våget jeg meg ikke ut mot gjerdet ved kanten, i frykt for å miste et eller annet, og jeg klemte plastposen min sammen mellom beina. Jeg tok heller ikke mange bilder.
Det var en opplevelse å krysse denne broen. Jeg vil huske den.
På østsiden av elven
På andre siden av elven var det ikke lenger noe spørsmål om veien. Det var bare å gå tilbake. Det ville være umulig å bomme. Og alle veier ville være nye for meg.
Foredragsserien var nå kommet til freden mellom Sherman og Johnson, om mordet på Lincoln, om alt det som fulgte etter at general Lee hadde overgitt sin hær, og krigen langt på vei skulle være slutt. Professoren fortsatte å dramatisere, her var mye «hva hvis», og hele tiden lå dette med geriljakrig som en reell og farlig mulighet. Han skulle nok heller bruke tiden på hva som faktisk skjedde, enn på fantasifulle skildringer om hva som kunne skjedd.
For meg som var ute og gikk, skjedde det at veien på østsiden av elven ikke gikk så beint som jeg hadde sett for meg. Kanskje fantes en sånn bein vei, jeg fant den ikke. Jeg gikk på kryss og tvers, inn mellom boligblokker, over trikkeskinner, ofte vekk fra elven, dessverre.
Så dette tok lang tid. Det var blitt kveld da jeg endelig så blå vogner i det fjerne, det måtte være metroen. Kom jeg til den, skulle jeg ikke lenger, men følge den parallelt mot byen til jeg kom til Hydropark. Lenger øst enn metrostoppet Liboberezjna har jeg heller aldri vært, men dette stoppet kjenner jeg godt, siden det var nær dette stoppet skolen lå, hvor jeg lærte russisk første gang jeg var her. Men området rundt metrobanen jeg kom til nå, var ikke til å kjenne igjen.
Men det var ingenting å nøle etter, det var bare å følge linjene. Snart kom jeg til Liboberezjna, og snart deretter til Hydropark. Klokken var nå halv åtte.
Trening og hjem
Fra Hydropark og hjem er en time å gå. Det har jeg gjort så mange ganger, her er lite å knipe inn, jeg vil være hjemme tidligst halv ni. Og så skulle jeg jo vitterlig trene, det var derfor jeg hadde gått hit, om enn ad omveier.
Jeg prøvde å være rask, men det går sin tid. Man blir sliten, og trenger pause mellom repetisjonene.
Da jeg var ferdig, var det mørkt. I undergangen ved Dnjepr metrostopp så jeg ingenting, og det gjorde heller ikke de andre som gikk der. Det var helt mørkt.
Jeg gikk så fort jeg kunne. Det kunne jo hende de hjemme ville bli engstelige, og de hadde ganske sikkert laget middag. Foredragsserien om borgerkrigstiden gikk ut, jeg startet den neste, alfabetisk, om amerikansk utenrikspolitikk og diplomati gjennom tidene. Det hørtes ut til å være en annen standard. Her var det professor med tyngde som snakket, her blir det ikke noe tull.
Klokken 2230 var jeg hjemme. Der vasket Tanja trappen, i forberedelse til gjestene som skal komme i morgen. Alt var klart til det, skinnende rent og ryddig.
Det var også middag. Kjøtt. Skikkelig godt kjøtt, i mengder, i en skål der det også var tomater, sopp og løk. En kraftig rett, passende som avslutning på dagen.
På denne min siste dag i Kiev i denne omgang skal jeg skrive en liten liste over restauranter jeg anbefaler her i byen, og hvorfor jeg anbefaler dem. Min inspirasjon er Kiev in your pocket, et guidehefte som kommer ut oppdatert annenhver måned, og som helt overgår mer kjente som Lonely planet og rough guide, i hvert fall når det kommer til mat og restauranter.
Jeg var i Kiev første gang sommeren 2007, og har siden vært her minst to ganger i året. Etter at jeg traff min kone Olia her nede, har det blitt flere. Jeg har også reist mye rundt i Russland og Italia, og også litt rundt ellers i Europa. Jeg har alltid brukt guidebøker og annet tilgjengelig for å oppspore gode restauranter, og har må jeg si vært på en del etter at reisevirksomheten min for alvor begynte sånn litt utpå 2000-tallet.
Kiev er en helt utmerket by for restaurantbesøk. Det finnes gode restauranter spredd over hele byen. Konkurransen mellom dem er knallhard, og du får meget god mat til moderate priser i artig innredete restauranter veldig mange steder. Kelnerne er høflige og greie, men har en tendens til å ville anbefale deg retter, eller diskutere rettene med deg, noe jeg har sett russere gjerne liker å gjøre når de er på restauranter. Flere steder vil ikke kelneren gå, selv om du ikke har bestemt deg ennå. Han eller hun vil gjerne hjelpe deg og bestemme. Dette gjelder nok helst om du snakker russisk. Og uansett er det du som bestemmer.
En siste anbefaling som må med her i innledningen er det som kalles businesslunsj. Den blir servert et sted mellom cirka 1200 og 1600 for de restaurantene som tilbyr dette, og du kan da få et meget godt måltid til en meget god pris. I lunsjtiden er konkurransen ekstra hard.
Så går jeg over til anbefalingene. Jeg tar dem alfabetisk.
(Trattoria) Al falo
Jeg har vanligvis som prinsipp at jeg ikke spiser italiensk mat utenfor Italia. Italienske restauranter hører Italia til. Nå er det imidlertid så lenge siden jeg har vært der, at jeg denne sommeren fikk lyst på en ekte, god italiensk pizza, selv her midt i Kiev. Jeg fant denne restauranten mellom Respublikanskij stadion og Palats sportu. Det er bare å gå oppover hovedveien der, restauranten er lett synlig med store, gule skilt, svart skrift, og et lite fuglebur utenfor. Menyene henger utenfor, så man kan greit se prisstandarden. Restauranter med respekt for seg selv gjør ikke dette.
Inne i restauranten er det godt fungerende aircondition, og en ekte italiensk brenneovn er plassert midt i rommet, så alle kan se hva kokken holder på med. Den vanlige pizzaen er så italiensk som den kan være utenfor Italia, den smaker godt, har sprø bunn, og er stekt i ovn som italiensk ovn skal være. Men da jeg bestilte calzone, ble de nok litt forvirret, og våget ikke ta den helt ut og pakke hele pizzen inn i deigen. I stedet hadde de brettet over halve, skåret opp i biter, og for sikkerhets skyld lagt skinken på til slutt oppå toppen.
ANI
Dette er en armensk restaurant som ligger rett overfor Respublikanskij stadion metrostopp. Det er en av de aller beste restaurantene i Kiev. Maten er aldeles nydelig, og prisen ikke så høy at den ikke er overkommelig. Prisen er lav i forhold til kvaliteten. Businesslunsj koster 85 hryvna (nå i 2010), og består av tre retter, salat, suppe og middag, pluss brød og et glass med drikke. Omgivelsene er også nydelige, selv om det ikke ser sånn ut fra utsiden.
Da Vinci
Dette er kanskje den beste restauranten i Kiev, om man ser bort fra prisen. Det er en italiensk restaurant som har spesialisert seg på sjømat, Kiev in your pocket kaller det en «fiskerestaurant», men de serverer andre ting også der. Jeg har holdt meg til businesslunsjen, og den består ikke av fisk i det hele tatt, annet enn eventuelt i suppen eller salaten. Maten er utmerket, serveringen også, selv om jeg ved en anledning forlot en businesslunsj med opp mot et halvt tusen i regning, etter at den blide kelneren hadde foreslått meg utvalgte retter i tillegg. Jeg klandrer henne ikke, går man til en så flott restaurant, bør man ha penger, og man diskuterer ikke pris når man velger hva man vil ha.
Businesslunsjen har ingen fast pris, men et utvalg retter til litt lavere priser enn vanlig. Det er suppe, pasta og en biffkjøttrett nå for tiden. Alt sammen meget godt. Restauranten oser av kvalitet, men er også dyrere enn de andre.
Hatinka
Dette er en gammel favoritt som nå har tapt seg litt. Den ligger nede ved Ukrainskij dvorets, like over på andre siden av gaten fra metrostoppet. Hatinka betyr på ukrainsk liten hytte, eller lite hus, altså et lite landsted ment for å bo i. Den er også innredet som en slik. Det er godt gjort, midt i travle sentrum av Kiev. Kelnerne er kledd i tradisjonelle ukrainske drakter, og de serverer tradisjonell ukrainsk mat. Maten er god og prisen er overkommelig, men nå i det siste har ikke serveringen hatt den stil den har hatt til vane å ha. Noen av kelnerne er gjerne litt hissige på bestillingen, og hissige på å rydde av igjen etterpå. Jeg hadde også den ubehagelige episoden å ville se fotballkamp her (bare det at de viser fotballkamp, viser forresten at det ikke lenger er en restaurant av topp klasse), og ble jaget ut ti minutter før kampen var slutt.
Hvis man ønsker tradisjonell ukrainsk mat i tradisjonelle ukrainske omgivelser – midt i Kiev – er fortsatt denne restauranten en av de aller beste.
Pervak
Denne restauranten har jeg besøkt hver gang jeg har vært her nede, og den seiler opp som den kanskje aller beste. Businesslunsjen er ikke til å tro, 48 hryvna for en treretters middag, brød og drikke. De serverer også litt ukrainsk salo og annet snadder til brødet, uansett hva du bestiller, og serverer som ren rutine en liten kurv tørt, saltet brød når du bestiller øl. Også utenom businesslunsjen er maten god og billig. Kelnerne er mange og blide, og her har jeg aldri opplevd å bli mast på eller foreslått mer enn jeg vil ha.
Restauranten har flere avdelinger. Blant annet har de en avdeling mer i pubstil, med barkrakker laget som hesterygger, med sadel og det hele. Her er det godt å sitte om man bare vil ha en øl, eller om det ikke er så farlig med maten.
På TV-skjermer artig satt inn i rammer for maleri viser de gamle stumfilmer, gjerne med Charlie Chaplin. WiFi er gratis, og man trenger ikke noe passord eller stress for å logge seg på. Restauranten er rett og slett utmerket.
Selve festningen i Tobolsk, med de karakteristiske russiske tårnene og trekanttakene
I dag reiser jeg videre fra Tobolsk, eller Toboljsk, som det kanskje egentlig burde vært skrevet (på russisk er det «Тобольск», med myk lyd ” ь”). Dette var min inngangsport til Sibir, dette veldige området som er Russland. Her er folket, provinsen, landskapet, det som er Russland, og samtidig ikke er det. Det er så mye med Sibir, jeg skal skrive fyldigere om det i en senere post, her skal jeg bare skrive om mine tre første dager her.
Utsikt bortover vollen og vestsiden av gamlebyen i Tobolsk
Og posten ble så lang, at jeg har laget en liten innholdsfortegnelse. 1. Innledning 2. Torsdagen 3. Fredagen 4. Lørdagen og 5. Avslutning. Sånn måtte det bli.
Spir på spir i Kremlin i Tobolsk. Vi ser forbønnskirken, klokketårnet og den herlige St. Maria katedralen
Innledning
Jeg valgte meg Tobolsk som første stoppested. Og jeg har tenkt litt på om dette er en typisk Sibirsk by, om den er representativ, om jeg virkelig har vært i Sibir, når jeg har vært her. Det er en del som taler for det, og en del som taler mot det. Den ligger jo helt mot grensen, og i et enormt område som Sibir, kan man liksom ikke si at man har vært der, når man bare har vært helt ute i det ene ytterpunktet. Slik kan man kanskje også si at man liksom ikke har vært i Russland, når man bare har vært i St. Petersburg. For å være i Sibir, skulle man sikkert ikke være i en by i det hele tatt, byene kan jo aldri dominere et gigantisk land som dette, Sibir er den urørte natur. På samme måte skulle man kanskje være her om vinteren, for virkelig å oppleve det.
Ingen russisk by uten et krigsminnesmerke
Men det er nå en gang om sommeren jeg har ferie. Og på denne ferien min, reiser jeg til byer. Da er Tobolsk kanskje ikke helt representativ, med det at den ligger ikke ligger langs den transsibirske jernbanen. Den er på et slags sidespor, nordover fra Tyumen, oppover mot Nizhnevartovsk, Purpe og Novy Urengoy (for foreløpig å bruke engelsk transkripsjon), det er endestasjonene, Tobolsk er sånn cirka midtveis. Kanty Masynsk, med sjakkturneringene, ligger også nordover her. Innbyggertallet er om lag 100 000, sånn midt på treet, og den har både gamle bydeler og nybygg fra Sovjettiden, som beskrevet i en tidligere post. Det er en kulturby, mer enn industriby, men det er folkekultur og historie, mer enn finkulturen man egentlig bare finner i europeisk Russland, og stort sett kun i Moskva og fremfor alt, St. Petersburg. Der er alt. Kunstmuseet i Tobolsk var knapt verdt den norske 10-kroningen det kostet å komme inn, enda det var restaurert etter alle kunstens (artig ordspill) regler, maleriene var ganske enkelt for enkle (nytt ordspill).
Kunstmuseet i Toblsk, med buss nr 4 foran. Like til venstre ligger hotell Sibir, som jeg bodde på.
Nei, jeg skriver dette, fordi jeg føler jeg ikke helt har vært i Sibir ennå, selv om jeg altså nå er her. Jeg må innover mot det indre, det må være Sibir på alle kanter for at det skal være noe, Tobolsk ble liksom for fint og kultivert og russisk, ville Sibir er lenge mot øst. Jeg vil likevel på det varmeste anbefale å dra hit, om man likevel skal ta den transibirske jernbanen. Fra Jekaterinburg får man enkelt billett, det går daglige tog, og tidene passer fint, om bord klokken åtte om kvelden, og opp og av klokken ti på sju etter en god natts søvn (hehe), tog nr 342, her er hvorfor og hvordan, mine tre første dager i Sibir.
Er det rart jeg ble fenglset av den klassisk russiske St. Maria katedralen i Tobolsk?
Torsdagen
Hotell Sibir i Tobolsk, med en gul Martsjrutka foran
Torsdagens post om reisen fra Jekaterinburg hit til Tobolsk, endte med at jeg steg om bord på bussen ved den russisk plasserte togstasjonen, her, en mil utenfor selve byen. For dem som vil kopiere reisen, er det bare å gå ut av stasjonsbygningen, stå der med ryggen mot togene, når buss nummer 4 kommer, gå om bord. Det koster to russiske tiere, og man får penger igjen. Det er en tidløs buss, den ville ikke vakt oppsikt på 60-tallet, og man må respektere den for å ha holdt stand somre og vintre i årevis i Sibir, forvent ikke at den skal være komfortabel, lydløs og rask. Den er det motsatte, og milen inn mot sentrum tok sin tid, jeg ble som alltid litt i tvil om jeg var på riktig buss, det kunne jo bli kritisk ellers, men det er den riktige, og hva jeg ikke visste, men som jeg kan opplyse dere om, er at den kjører helt inn til Kremlin og at det er endestasjon. Når motoren blir stoppet, skal dere av. Kremlin rager ved siden av, man er ikke i tvil.
Her er buss 4 i Tobolsk, foran Kreml og vanntårnet. Utsikt fra vinduet, hotell Sibir
Hoteller jeg like varmt som byen anbefaler, ligger like om hjørnet, følg bare festningsmuren, gå mot det røde vanntårnet, det er mot venstre fra bussholdeplassen når man står med ansiktet mot festningen, det er bare å gå ditover, og rundt hjørnet, der er hotell Sibir. Her får man for om lag et halvt tusen norske kroner, et romslig rom med fliselagt bad, og med stil og ordentlig og pent og rent overalt. Utsikten er upåklagelig, rett mot Kremlin, man har den største attraksjonen like utenfor døren, og kan gå ut og ta bilder og se på den i forskjellig lys (og mørke) til alle døgnets tider. Bak festningen, er en praktfull utsikt til gamlebyen, som ligger nedenfor åsen, der det på vanlig russisk vis er bare sletteland, og selveste elven Irktusj igjennom, man kan tilbringe timevis der.
Utsikt fra vestvollen mot østvollen og elven Irtysj, Tobolsk, Russland.
Jeg var trøtt da jeg ankom, og etter å ha briljert med min russisk og fått meg rom, de snakker ikke engelsk her, ikke i det hele tatt, ikke noen, gikk jeg og hadde meg en liten strekk på en komfortabel seng, og fikk luftet litt ut av kofferte og lagt litt forskjellige ting, rundt omkring. Det er lenge siden jeg har hatt plass nok.
Sengen min i Hotell Sibir, Tobolsk
Så var det ut å gå, som jeg alltid gjør det og mener det er riktig når man kommer til en ny by, man skal ut og gå, og gjøre den til sin. Kremlin var et naturlig startpunkt, jeg ble fullstendig fengslet av den, faktisk, langt sterkere enn av den mer berømte i Moskva, uten at jeg helt kan si hvorfor. Den er jo ganske enkel og hvit, og med St. Sophia-katedralen, et lite klokketårn og den mindre Pobkrovsky-katedralen som hovedattraksjoner midt i, det var noe med de gylne løkkuplene, noen av dem blå med stjerner, og at det var i Sibir, som bergtok meg fullstendig. Jeg tok bilder fra alle vinkler, og gikk lenge omkring overalt hvor jeg kom til.
Inne på selve festningsområdet, Kremlin i Tobolsk
Deretter gikk jeg på baksiden, og fikk se utsikten jeg ikke var forberedt på, endeløst, endeløst, endeløst slettelandskap. Som vi pleier se ut over havet, ser russerne ut over dette, det taper seg i horisonten, men man vet det fortsetter, og fortsetter, og fortsetter. Rett nedenfor var gamlebyen, fin å se på, og full av aktivitet, mange heisekraner og byggeprosjekt, det kommer seg raskt, her i Russland. Og til høyre lå elven, Irktusj, med båten som kontinuerlig frakter passasjerer fra den ene siden til den andre. Stort flere båter så jeg ikke, enda jeg stod der lenge, og kom flere ganger tilbake.
Denne fergen gikk i skytteltrafikk over elven Irtysj i Tobolsk (noen bro fantes ikke der), stort andre båter var ikke å se der
Jeg gikk etterpå rett i retning av elven, for å se om det var mulighet for å komme seg ned og få et bad, det var det ikke, så jeg ble i stedet gående på måfå rundt omkring i denne midterste delen av byen. Det var varmt og godt, og fullt opp av gode billedmotiv. Det var også langt færre russere som gikk rundt med en ølflaske enn vanlig, men de så mange av dem fattige ut, og det var de nok også, ut i fra husene de bodde i å bedømme. De var også mørkere, og mer strammede og furete i ansiktet enn russerne lenger vest, de antydet eskimoer mer enn europeere, og de så alle sammen ut som de hadde vært her noen vintre. Det var en vennlig, fredelig stemning, folk så egentlig ut til å ha det ganske bra, her.
Fredagen
Slik ser det ut med kyrilliske bokstaver: Gostinitsa Sibir
Selv om jeg anbefaler Hotell Sibir som bare juling her i byen (jeg har sett de andre, de er ingenting), så har det en lei mangel sommerstid, og det er aircondition. De har det nede i restauranten, så der er det kjølig og godt, likeledes i resepsjonen, som får kald luft fra restauranten. Men med en gang man kommer opp trappen til andre etasjen, blir det svett stemning, og inne på rommene er det enda verre. Det viste seg til og med at ovnen stod, et slags varmtvannsopplegg på badet, som gav varme til hele rommet. Smart om vinteren, men om sommeren ble det bortimot ulevelig der, i hvert fall vanskelig å få sove, jeg svettet meg gjennom natten uten noe som helst over meg.
Sikkert godt i den Sibirske vinteren, men i den Sibirske sommeren ble denne varmekilden litt drøy.
Men allright, det var en liten bagatell. Jeg stod opp morgentid, og hadde meg frokost i den utmerkede restauranten, en slags grøt, tror jeg det var, russerne legger ikke mye i frokosten, men det var fint servert og smakte godt, helt ok. Så var det opp på rommet eller varmestuen, for å gjøre noe forefallende arbeid, og så var det ut.
Restauranten, hotell Sibir, Tobolsk
Gamlebyen var målet. Og hotellets utmerkede plassering kom på ny til sin rett. Det er bare å gå strake veien gjennom Kremlin, ned trappene, selvsagt etter å ha konsumert litt utsikt først, og studert Sofia-kirken enda en gang. Jeg har siden tenkt at denne Kremlin overgår Moskvas, fordi denne får man se i fred, i Moskva er det jo fullt av turister, i Tobolsk er det bare du og russerne. Og det er bare så vidt russerne er i flertall.
Nærbutikk og utsikt opp mot Kremlin i Tobolsk
Gamlebyen, jajaja gamlebyen i Tobolsk, jeg hadde sjekket guideboken at den skulle ha en del kirker, og jeg hadde fra utsiktspunktet ved festningen sett meg ut hvor kirkene måtte være. Men straks jeg var nede, krevde instinktet sitt, det bar strake veien mot Irtush. Om det var noen som helst mulighet, skulle jeg bade i den.
Ferjekaien i Tobolsk ved elven Irtysj. Badeplassen er like ved.
Og det er rart med det, der det er sommervarme og vann, blir det gjerne noe bading også. De russiske elvene, brede og fine, har nok av sandstrender, selv om de er litt mudrete, og elvene nok er litt skitne. Enda verre er det at russerne er så fæle med søppelet sitt, og at glasskår blir behandlet som annet søppel, det vil si at det blir liggende. Men kan russerne, så kan jeg. Kaldt vann fra Kina, via Kasakhstan, og så opp til Tobolsk der jeg dukket og svømte og fløt på ryggen og gjorde som jeg pleier i vann, om enn litt engstelig, da det ville være en ulykke om bagen jeg hadde ble stjålet.
Her er jeg! Badeplassen ved Irtysj, Tobolsk.
Etter badet var jeg en skikkelig russer. Jeg skiftet ikke tilbake til den anstendige korte buksen, men ble gående i den korte kortbuksen og med bar overkropp gjennom gatene. Det var så skikkelig russisk det hele, jeg gikk til og med barbeint, så lenge det var mulig. Her og der tok jeg noen bilder. Ved et hus stod en hund og tygget gress, nei, det var visst ei ku. En mann kom trillende med en mugge vann, hentet i vannposten, hvor en gutt nå stod og fylte, og en annen ventet på tur. I hus man skulle tro ingen kunne bo, henger klær til tørk, en ku kommer gående langs veien, nei, det er jo ikke mulig. Det kommer flere kuer, jeg må ta bilde av det, ku etter ku langs veien, og bilene kjører som ingenting, bortsett fra at noen tuter. Og ved siden av går jeg i bar overkropp, og filmer det hele.
Vel, det er litt av et land, og denne gamlebyen i Tobolsk tror jeg er så representativt som det blir, dette er kjernerussisk, opprinnelsen, selv om flesteparten i dag bor i de redselsfulle betongblokkene. Jeg var forresten bortom alle kirkene, alle var til restaurasjon, og umulige å gå inn i, og utenpå var det bare kuplene som skinte.
Kirkte til restaurering i gamlebyen i Tobolsk, vestre Sibir
Jeg fant meg et stille sted å skifte, akkurat det der var ikke så lett å gjøre, som det var å skrive det. Jeg gikk rundt ganske lenge på jakt etter dette stedet, og jeg skal ikke underslå at det var flere steder jeg var på nippet til å prøve, i det en eller annen russer dukket opp fra et eller annet sted, og gikk forbi i dagliglivet sitt. Det stille stedet var slett ikke risikofritt det heller, det var langs en vei med hus på begge steder, og det virket ganske forlatt der på dagtid.
Typisk vei i gamlebyen, Tobolsk
Like etter kom imidlertid tre slitne russere ut av buskaset. Disse var brent av solen, de tilbrakte tydelig mer tid utendørs enn inne, og det sier jo sitt at de ikke var på arbeid eller ferie denne hverdagen, de var rett av slett av typen til og med jeg prøver å unngå. Og så, vet dere, stiller den ene av dem, meg et spørsmål. Hva er klokken? Og jeg har klokke, og vet jeg kan ikke svare på dette spørsmålet, uten å avsløre at jeg er utlending. En av de andre spør også, og klokken min skinner så tydelig på armen, ”pjat”, sier jeg bare, som betyr fem, men som sikkert ikke er sånn russerne skal si det, når de sier klokken, jeg tror heller de sier tilsvarende femte, altså at det er den femte timen. Og klokken var heller ikke fem, men kvart på. De vinket og smilte og gikk.
Gamlebyen i Tobolsk, med en karakteristisk grapsete russisk dam
Det gjorde jeg også. Det begynte å bli guffent der nede i gamlebyen. Jeg ville opp igjen til tryggheten på haugen. Her var så mange hunder og kuer og ville menn (selv om jeg strengt tatt tror alt var like trygt). Jeg gikk inn en kirkegård, der var det en som tigget, og helt sikket en som bodde i bakgården, hva er dette for et land?
Her bor det folk
Oppe på haugen min ventet en kjedelighet som virkelig var noe. Restauranten på hotellet var bortleid til bryllupsfest. Og selv om jeg hadde gått rundt ikke så rent lite, både i gamlebyen og oppe rundt festningen, så hadde jeg ikke funnet en eneste annen restaurant. Jeg gjorde et tappert forsøk på å ta meg opp til nybyen, dog ikke taprere enn at jeg valgte å spasere, jeg tok ikke bussen, selv om jeg visste det var nummer 4, og hadde gjort det om sulten var prekær. Det var den ikke, og jeg snudde på halvveien.
Jeg på festningvsollen i kveldssolen
Lørdagen
Etter en ny varm natt, våknet jeg til en besynderlig frokost. Restauranten var vasket og ren, men bordsettingen var som om det fortsatt var bryllup, og jeg måtte spise i et slags siderom. Pølse og en slags spaghetti, typisk russisk frokost, god som vanlig, og jeg etterpå som vanlig opp på rommet og gjorde forfallende arbeid. Ikke så mye denne gangen, og jeg måtte også pakke. I motsetning til elendige hotell Sverdlovsk i Jekaterinburg, var det ingen problem her på hotell Sibir i Tobolsk å oppbevare bagasjen, jeg kunne gå ut og være fri.
Slik ser det ut. Pølse og spaghetti til frokost i Russland.
Og jeg rett til Kremlin, og ned til gamlebyen, og bort til elven. Jeg var fast bestemt på ikke å bade, badet likevel, skjønt denne gangen ville det være virkelig krise om bagen ble stjålet, alt av verdisaker lå i den. Men det gikk bra, og jeg gikk etterpå opp og soltørket og så oppover og nedover Irtysj, og på russerne som badet på sin måte og holdt på med sitt.
En russisk arbeider tar en telefon på festningsvollen i Tobolsk
Så gikk jeg opp på hotellet, i det håp om å få meg lunsj, men nå var restauranten lånt ut til bankett. Det var uheldig, jeg kunne greit hoppe over middagen en dag, men ikke gå hele dagen på den puslete frokosten russerne serverer. Jeg husket plutselig jeg hadde gått forbi et slags hotell på en av turene mine rundt i byen, og lette meg frem tilbake dit, mon de hadde restaurant der? Det hadde de, men også der skulle det være bankett.
Restauranten satt ut for bankett
Sånn er det, om hverdagen går ingen russere på restaurant, så uten banketter og bryllup, vil ikke restaurantene i sånne provinsbyer klare seg, og turister som jeg, de få gangene det er noen der, må klare seg på annen måte. Jeg gjorde det på russisk vis, kjøpte meg ei pølse og et brød og en øl, og satte meg i parken. Det hadde gått bra, det, om det ikke hadde begynt å regne, som det gjorde.
Russisk lunsj i parken, Tobolsk
Velvel. Uten godt med mat og foreløpig uten sted å bo, og lenge til toget gikk, gikk jeg rundt i den lille byen og fant meg ly der det var. Jeg brukte en time på internett, men hadde lite utbytte av det, for ingen sider å logge inn på virket. Nei, det beste er bare å være på festningen og se på den, og se på utsikten. Den er virkelig nydelig.
Jeg ved festningsvollen, Tobolsk
Til middagen fikk jeg en briljant ide, sjekket lonely planet for absolutt alle hotellene i den forholdsvis lille byen (som altså er nesten dobbelt så stor som Sandnes), og fant et til i min del av byen. Jeg gikk dit, og så en utbombet dør, med et ark i en snor, og russisk tekst. Heldigvis klarte jeg å lese denne teksten, administrasjonen var i andre enden av bygget, jeg gikk dit, og fant jammen en kafe, der jeg hadde et anstendig måltid til en femtilapp.
Ikke lett å skjønne at dette er et hotell, men det er det. Og jeg fikk mat der.
Deretter gikk jeg til Kremlin en siste gang, og ble der også denne gangen en god stund, før jeg i ti-tiden tok buss nummer 4 til stasjonen. Der var det å vente nesten tre timer før toget gikk 0140, lokaltid. Mine tre første dager i Sibir var over.
En pust i bakken med sekk på ryggen.
Avslutning
De første dager oppfylte alle ønsker, hva nå de skulle være, som om man reiste til Russland med ønsker. Russland er forundringens land, og Sibir er blitt så russisk Russland, som det bare kan få blitt. Selv om det ble innlemmet i riket nokså sent, bor det nå omtrent bare russere der, og de som ikke er russere, er blitt skikkelig russifisert, i hvert fall i de byene jeg skal reise til (kanskje bortsett fra Ulan ude), og i hvert fall med Tobolsk.
Her også...
Det var en veldig stille by, absolutt ikke noe uteliv i det hele tatt. Ungdommen satt på benker, og det så ikke ut til å være noen sirkulasjon av venneflokker i det hele tatt. Kanskje var det noen flere utesteder i nybyen, guidboken nevner en pub og en klubb på et av hotellene der, men hvilke russere har vel råd til å gå dit?
Internettilgangen var også dårlig. De hadde et sted der man kunne betale 20 rubler pluss ekstra for hver nedlastet Mb i min del av byen, men der kunne man ikke bruke minnepenn, og den siste dagen, ikke engang logge inn på noen sider. Så disse postene ble skrevet litt i hytt og vær, noe før, noe underveis, og noe etter at jeg var der.
Denne parken som ligger noen få hundre meter syd for Hotell Sibir langs hovedveien, har både krigsminnesmerket og en liten internettsjappe.
Videre går ferden til Omsk. Guideboken sier turen tar 12 timer, men billetten sier den tar nærmere 14, og det samme sier guideboken for reisen motsatt retning, så her har vi kanskje en trykkfeil i Lonely planet. Når jeg kommer dit, vil det samme gjenta seg. Det blir å kjøpe ny billett, orientere seg, og lage nye planer for veien videre, planen blir til mens jeg går, som jeg sier.
Jeg vil til sist fremheve hotellets utmerkede, virkelig utmerkede restaurant, soleklart den beste i byen (fordi den omtrent var den eneste, men hadde det vært andre, ville de vært dårligere). Jeg spurte i resepsjonen hvor lenge de hadde åpent, og lærte et nytt ord, ”sutki”, «суткы», ”Døgnet rundt”. Sånn er Russland. Jeg ville som sagt spise alle måltider der, men så var den altså bortleid i helgene, det er en risiko. Når den ikke var bortleid, var den stort sett tom hver gang jeg gikk inn, allikevel stod alle bordene ferdig oppdekket. Og en av bestandig to servitører var straks på pletten, alt var på russisk, men selv om man ikke kan noen ting, er det bare å peke, alt var godt og skikkelig laget.
Her er pannekaker med russisk kaviar, hotell Sibir, Tobolsk
Tobolsk er en favorittby, jeg vil sammenligne den med Suzdal, utenfor Moskva, en av byene i den gylne ring. Disse russiske småbyene, som fikk stå mer eller mindre uberørt av kommunismen, er meget vakre og idylliske, og det er en tragedie at det ikke finnes flere av dem.
En helt grei blogg 