Gass hos Lyse?

Jeg har vært utsatt for en del dårlig kundebehandling opp gjennom årene, og jeg har skrevet om det også, men jeg har aldri opplevd noe lignende som høstens føljetong med LyseAS, der jeg ikke engang er kunde. Likevel har jeg fått gjentatte regninger og påminnelser om gass, til en annen adresse enn der jeg bor, og bestilt til et tidspunkt da jeg var på sommerferie i Kiev. Tross gjentatte påminnelser fra meg om at dette er feil, gir de seg ikke, og nå har jeg fått inkasso med betalingsfrist 31. oktober.

Jeg synes det er kriminelt. Det er en annen som har bestilt gass i mitt navn, og Lyse sender regningen til meg og krever at jeg skal ordne opp. Beløpet er bagatellmessig, noen hundrelapper, men sånn man bare kan betale i farten, for alle er jo nødt til å bruke Lyse til nettleisen for strøm, så det var bare det at jeg leste regningen nøye, og så at det var for gass. Det har vi ikke, og har aldri hatt.

Jeg tok kontakt med Lyse kundesenter, som startet i ny, moderne service tradisjon, å anklage meg for ikke å ha lest av «måleren», og at det «derfor skyldtes beløpet kunne være feil». Dette var på chat, før de skjønte at det nok kanskje var de som hadde gjort noe feil. Jeg bor på Ganddal, i Sandnes kommune, dette var gass til en husstand på Klepp, og den var altså bestilt – om det var 7. eller 9. juli – i alle fall et tidspunkt jeg var trygt plassert på ferie i Kiev.

Men der på chaten greide de ikke å ordne opp i dette, og «henviste meg videre». Jeg er av den bestemte oppfatning at det ikke er jeg som skal ordne opp når Lyse har latt noen registrere gass i falskt navn, og jeg har ikke noe mer med det enn at dette navnet var mitt.

I et sivilisert land som Norge burde det være lover og regler for når man kan kreve regning av folk, og attpåtil sende den inn til inkasso. Man burde i det minste fra utsenders side være sikker på at regningen sendes til rette vedkommende, særlig når den som sender er en stor og ressurssterk bedrift som Lyse.

Hver gang jeg har fått regninger og påminnelser, har jeg kontaktet dem igjen. Lyse er en moderne «servicebedrift», så nettsidene deres er fulle av «kundeinformasjon», men det er helt umulig å komme i kontakt med dem. Alternativene er chat, eller sosiale medier som Facebook eller Twitter. Chaten har jeg dårlig erfaring med, der klarer de ikke å ordne opp (antagelig fordi at de som jobber i chaten ikke har noe med bedriften å gjøre, og bare er dårlig betalte deltidsansatte uten ansvar, rettigheter og fullmakter).

Jeg har siden prøvd Twitter, der det ender opp med det samme, jeg må «ringe» for å «ordne opp». Det lengste de har strukket seg, er til «om de kan ringe meg». Det var en Twitter-melding, der jeg også involverte Stavanger Aftenblad. Det gjorde dem engstelige nok til å «ville kontakte meg», men «ikke å ordne opp i saken». Tidspunktet var jo også dårlig, for min del, for jeg sendte meldingen til dem da jeg satt på Flyplassen i Riga, på vei til Kiev, for to og en halv uke i utlandet. Da er jeg ikke interessert i å bli oppringt av Lyse.

Og så er det altså ikke min oppgave. Det er en eller annen som har bestilt gass til en bolig i Klepp, og så er mitt navn og min adresse og mitt telefonnummer lagt inn, og så holder Lyse meg ansvarlig.

I gode gamle dager kunne man sende en epost, og gi beskjed, og dermed også ha juridisk dokumentasjon for at man «bestrider kravet» om det skulle gå til forliksrådet og retten, om Lyse ikke vil gi seg fra å kreve pengene fra meg. Det er latterlig å snakke om rettsvesenet, selvfølgelig, men det er der sånne saker havner, og det er der jeg har fått svar fra Forbrukerombudet at de vil hjelpe meg, om det skulle bli noen problemer, der. Forbrukerombudet kan jo ikke vite at min versjon av saken er den riktige, så de må uttrykke seg forsiktig. Men det gjør jo at man føler seg ganske hjelpeløs som vanlig samfunnsborger.

For hvor skal man henvende seg? Lyse har ingen epost, for å skrive til dem må man være logget inn, og jeg har ikke noe brukernavn og passord jeg kjenner til, jeg er kunde hos dem minst mulig, betaler bare nettleie for strøm der, fordi jeg ikke har noe valg. Men jeg kan ikke sende dem et vanlig brev, og få vanlig svar. Det er å ringe rundt omkring, bli henvist videre, de må liksom «undersøke hva som har skjedd».

Det er Lyse sin oppgave å finne ut hva som har skjedd. Jeg aner ikke hva som har skjedd, har ikke noe med det, har ikke gass i mitt hus og har ingen hus utenom det jeg bor i, dette har ingenting med meg å gjøre. Er det sånn, hos Lyse, at det bare er å skrive inn et navn og en adresse og telefonnummer når man bestiller gass, eller strøm, og så er det denne personen som får regningen og problemene? Må man ikke ha en underskrift, eller en identitetsbekreftelse, eller noe som helst?

Tror noen det hjelper å skrive denne posten, og sende den til Lyse AS så godt man kan? Som lenke på Twitter? Og er det noen som kjenner til rettighetene man har som vanlig borger, når man blir utsatt for sånt som dette her? Jeg trodde Norge var et av de tryggeste landene å leve, og at individets rettigheter er ivaretatt bedre her enn omtrent noen andre land i verden. Vi er landet som har gitt ordet «ombud» og «ombudsmann» som fremmedord, vi har «kunden har alltid rett» langt fremme i bevisstheten, vi er en rettsstat og har rettssikkerhet og forbrukerrettigheter.

Men det er altså slik at man kan reise på ferie, og komme hjem til regninger for noe andre har bestilt i ditt navn, og uten at den som sender ut disse regningene lar seg kontakte eller gidder gjøre noe med det – annet enn å sende til inkasso. Jeg er rystet.

I morgen ringer kona dem, og skal skylle over dem med litt øst-europeisk temperament. Kanskje det hjelper. Uansett skal Lyse vite at jeg aldri kommer til å betale, selvfølgelig, og at hvis de vil ha pengene sine, så må finne ut hvem som egentlig har bestilt gassen.

 

Samtale på kjøkkenet

I dag hadde vi en samtale på kjøkkenet igjen. Det har vi hatt tidligere, om sovjettiden, perestrojka og nåtiden. I dag var samtalen mer om nåtiden. Og jeg satt der og tenkte, hvor lite vi i Norge skjønner av hvordan verden er. Det har gått umåtelig fort for oss å glemme hvordan det er å være fattig. Vi er dypt engasjert i rettigheter, ytringsfrihet og klima, vi er svært bekymret for verdens nød og fattigdom, vi strør om oss med honnørord om toleranse, mangfold og demokrati. Men vi skjønner ingenting av hvordan det er å se på lønnsslippen og matprisene, og se at dette ikke går rundt.

Mor til Olia hadde sett på TV i går, der de hadde satt opp hvor mye man kan få for en ukrainsk gjennomsnittslønn på litt over 1300 hryvnaer, eller griven, som vi sier. En hryvna er tre fjerdedels krone (0,759), så i norske kroner blir det litt mindre. Matvareprisene ligger omtrent på det samme, og klær er generelt dyrere her, enn hjemme i Norge. Så denne gjennomsnittslønnen ville rekke til 60 gram kjøtt, to poteter og en grønnsak, for eksempel en gulrot. Et par skiver brød ville man også ha råd til, 100 gram, hun husket ikke helt. I løpet av fem år, kunne en kvinne kjøpe seg en kjole for penger hun har spart opp.

Det er ganske utrolig. Og det er virkeligheten. Da blir det sikkert litt provoserende når vi kommer og snakker om mangfold og toleranse, og om hvor viktig det er med demokrati og ytringsfrihet. De kunne jo snakke til oss om hvor viktig det er å kunne spise seg mett. Men vi ville nok ikke skjønne noe uansett. Vi snakker jo om hvor priviligerte vi er, og vi sier vi er takknemlige, men dette er ikke noe vi føler dypt. Det er vel heller slik at vi sier de tingene som er riktige å si.

I går kom Olias søster, Tanja, hjem fra jobb etter at alle hadde lagt seg i huset. Jeg la meg vel omtrent halv tolv, nesten midnatt. Det var en tolv timers arbeidsdag. Hun ser bare sitt lille barn om formiddagen, og litt på kvelden, før barnet legger seg. Barnet har døgnrytme som gjør at hun er våken når moren kommer hjen, som regel i ti-tiden. Vanligvis har Tanja fri søndager, men nå før den store nyttårsfeiringen er det travelt, så hun jobber søndagene også. Hun har ikke hatt noen ordentlig ferie siden Olia og jeg traff hverandre, for snart fem år siden. Den offisielle lønnen hennes er under 1000 hryvnaer i måneden.

Dette skjønnet ikke vi. Vi skjønner at det er veldig bra, når det nå er protester på majdan-plassen, for da kan Ukraina komme til oss og få demokrati og rettigheter, sånn som vi har. Vi blir ufattelig provosert når Putin lager lover som forbyr homofil propaganda, og de ivrigste vil boikotte OL i Sotsji på grunn av dette. Vi skulle nok kutte lønningene våre til en tidel (vi ville fremdeles tjene det dobbelte av ukrainere flest) før vi uttalte oss så vakkert. Det er enkelt å være prinsippiell og idealistisk når man er god og mett, og har mer penger enn man har bruk for. Det er når man jobber 10-12 timer daglig, og likevel ikke har nok til å forsørge seg og familien at man skulle ha uttalerett om hva som er vakkert og viktig her i verden.

Ny ladeledning til Sony Xperia Z (den irriterende teknikken)

Jeg er meget godt fornøyd med min Sony Xperia Z, som jeg kjøpte i begynnelsen av april. Særlig godt fornøyd er jeg med kameraet. Den tar suverene bilder til å være mobiltelefon, rent så vi ikke lenger har bruk for speilreflekskameraet. Endelig er det kommet et kamera det er naturlig å ta med overalt, og som ikke etterlater noe å ønske i kvaliteten.

De fleste andre tingene fungerer også godt. Det går greit å skrive og lese på den, den store skjermen bidrar godt, om enn min gamle iPhone hadde bedre tekniske løsninger til lesingen og skrivingen. Jeg kan løpe med Endomondo treningsapp, om enn GPSen har hatt litt problemer i (litt for store) perioder. Det er lett å følge med på Twitter, og sjekke ting raskt opp på nettet. Kartene fungerer helt utmerket, så bra at det nesten er bedre å bruke mobilen, enn minipaden med større skjerm. Walkman-funksjonen er også upåklagelig. Veldig greit at det er så lett å overføre alle typer filer, og at det er mulig å utvide kapasiteten med eksterne minnebrikker.

Mobilen har vært et godt kjøp.

Men her om dagen virket plutselig ikke ladeledningen. Jeg satte på lading på formiddagen, og så på kvelden at ingenting var skjedd. Jeg tenkte jeg hadde gjort noe feil, og prøvde på ny. Prøvde å sette ledningen godt i. Sjekket alt, alle steder det kunne være problemer med kontakten. Nei, det gikk bare ikke.

Sånt er dumt når man er på ferie. Mobilen er blitt viktig i dagliglivet, både til hverdags og til ferie, det går ikke lenger at den skal slutte å virke. Bare kamerafunksjonen er noe som vil være veldig dumt å unnvære. Vi fotograferer jo, for å ha minner om ferien vi var på. Alle de andre tingene jeg bruker mobilen til kommer i tillegg. Dette er mp3-spilleren min, veldig kjekk å ha når jeg går lange turer i Kievs gater. Det går ikke at den ikke skal virke.

Og tre og en halv måned er altfor kort tid.

Jeg gikk smått stresset bort til en av Kievs undergrunnsbutikker. Undergrunnsbutikk er det rette navn, det er en av disse sjappene som ligger ved metrostasjonene, under jorden. En av dem hadde alle mulige slags ledninger og datating. Bitte liten kiosk, sjappe. På mobilen var 1 % igjen av batterikapasiteten. Jeg ville være ille ute, om jeg måtte vente nesten tre uker før jeg var tilbake i Norge, og kunne ordne det skikkelig.

Mannen i sjappa tok et raskt blikk på ledningen, og fant en tilsvarende. Nesten tilsvarende. Denne var merket HTC, jeg har Sony. – Hva er forskjellen, sa innehaveren. Vi prøvde om den passet, den passet. Han tok til og med og satte den i en kontakt, for å vise at mobilen fikk strøm. Den ladet seg opp.

Men alt er ikke bare godt. Den nye ledningen lader mye saktere. Det er ikke lenger bare å starte ladingen kvelden før, så blir den ferdig ladet gjennom natten. Er det lite batteri igjen, som det bør være når det lades opp, så må man starte om ettermiddagen for å få det ferdig om formiddagen dagen etter.

Det holder ikke. Jeg håper jeg får ordnet dette problemet. Telefonen er så god og så ny, at det skal ikke være noen ladeproblemer med den allerede nå. Jeg gir meg ikke på dette, og kommer til å følge opp.

En streik er slutt

I dag ble streiken i kommunal sektor avsluttet. Det var svært mange som deltok i den, og enda flere som ble berørt av den, så om det er riktig som det står i Nettavisen at det endelige resultatet er 0,3 % (3 promille) høyere enn utgangspunktet da gruppene gikk ut i streik (oppgjøret som det ble i Oslo), så er jeg enig med nettredaktør Gunnar Stavrum at det er en skam. Men det er mange måter å regne på. For lærererne som deltok i streiken, må i hvert fall resultatet fortone seg bedre enn det gjorde for to år siden, da streiken ble avblåst mot «løfte om bedre betingelser i kommende oppgjør», eller hva det var. Det ser ikke akkurat ut til å være noen streikefrykt i kommunal sektor.

Selv hører jeg til dem som mener at en streik for offentlig ansatte kanskje er noe som snart må høre fortiden til. De streikende tar ingen risiko, det er ingen bedrift som kan miste kontrakter eller gå konkurs, arbeidsplassen vil være like sikker som før streiken, og man har i det hele tatt absolutt ingenting å tape på. For arbeidsgiver er det enda verre, eller enda bedre, alt etter hvordan man ser det. De har ingen eller helt ubetydelige ekstra utgifter som følge av streiken, de taper ingenting på den, og de sparer inn lønnsutgiftene. Streiken bedrer kommuneøkonomien. At folket må være uten de kommunale tjenester noen uker er sånt man må regne med under en konflikt, det betyr ingenting. Man kan snakke om tapt omdømme, men det blir ingen penger tapt for kommunene i tapt omdømme.

For helt å understreke hva jeg mener, kan man sammenligne denne streiken med streiken de kabinansatte nylig gjennomførte i British Airways. Det er risiko, omtrent som at piloten bestemmer seg for å streike mens flyet er i luften. Man får bare håpe streiken er avsluttet før flyet er styrtet. Som alle flyselskap er British airways i store vanskeligheter, de taper millioner på streiken, og kommer i enda større vanskeligheter. Og for flyselskap, kan flyreisende bare velge et annet flyselskap som ikke streiker så mye for flyreisen sin, SAS vet jo også et og annet om dette. Det er ikke så lett for folk å velge en annen kommune.

Det er imidlertid ganske sterke krefter som holder på streikevåpenet. Folk gir ikke slipp på rettigheter de har opparbeidet seg, uten at de blir erstattet av noe bedre eller de er plent nødt, og ingen av de to ser ut til å kunne bli helt oppfylt med det første.

Så da kan man kanskje forlange litt bedre vilkår av de eneste som blir berørt av en streik i offentlig sektor, brukerne av de offentlige tjenester. Det er vel litt ergerlig at vi med ujevne mellom må finne oss i at tjeneste vi skulle være sikret enten blir redusert eller faller bort, fordi partene i lønnsoppgjøret ikke klarer å bli enige uten å la det gå ut over oss. Hvis det var hva som var rett og galt som bestemte her i verden, skulle vi selvfølgelig i det minste slippe å betale for tjenester vi ikke får, men det er ikke engang en delvis reduksjon i prisen. Skatter og avgifter blir som før. Og vi får en variant av problemet med at de som vedtar lovene er de som har glede av dem.

Akkurat på dette punktet er argumentasjonen min litt haltende. Men jeg synes vitterlig at byråkratene som argumenterer for at alt skal betales fullt ut, har enda større problemer med argumentasjonen. Jeg hørte for eksempel at de om søppelsamlingen sa at «alt søppelet vil jo uansett bli samlet, det tar bare litt lenger tid». Hun setter vel fingeren nokså på problemet, når hun nevner dette med tiden, og vi har vel også et ganske kraftig motargument når vi sier at i den perioden søppelet ikke blir samlet, så betaler ikke kommunen en krone. Skulle de betale ut lønnen med tilbakevirkende kraft, eller hva, siden søppelet uansett blir samlet? For de som har barn i barnehagen blir problemet enda mer direkte. De får jo store problemer med å organisere hverdagen på en ny måte, kanskje må de til og med betale for barnepass. Da virker det på meg veldig urimelig om de fortsatt må betale full barnehagepris hele måneden. Her må gjerne bedre opplyste enn meg rette meg, om rettferdigheten skjer fyllest, og prisen blir redusert.

Man skulle sikkert glede seg over at streiken er slutt og både arbeidsgiver og arbeidstaker kan presentere oppgjøret på en ny måte, enn sånn det så ut da streiken ble innledet. Det er sjonglert litt. Jeg har bare litt problemer med å se at denne sjongleringen skal være verd prisen det har kostet, og at det først og fremst er de som ikke har vært involvert som har måttet betale. KS og arbeidstakerforbundene skulle selv tatt alle utgiftene med dette. Da hadde det i det minste blitt mer rettferdig, og vi hadde kanskje unngått en del av streikene.