Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?

Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.

Rettssak for Røde Khmer i Kambodsja

I dag startet rettssaken mot Kaing Guek Eav, eller Khang Khek leu, eller bare «Duch», som var dekknavnet hans. Kambodsjanske navn er ikke de enkleste å transkribere. Khang Khek var kommandant i en fangeleir i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, under redselsregimet til Røde Khmer fra 1975 til 1979. Det er forresten ikke sikkert Khang Khek var kommandant så lenge, eller at fengselet eksisterte så lenge, og det er heller ikke Khang Khek og rettssaken mot ham jeg hovedsaklig skal skrive om her. Det er Pol Pot, og det verste regimet verden har sett.

Da Pol Pot tok makten i 1975 var Kambodsja et land herjet av krig, nød og kaos. De hadde vært en kasteball i stormaktspolitikken først under imperialismen, så under den kalde krigen. Kambodsja er et land med en noenlunde stolt historie, det gamle Angkor-imperiet var den dominerende makten i Indokina mellom år 1000 og 1300, og det fantastiske palasset Angkor Vat er det mektigste i hele regionen. Befolkningen ble kalt Khmer. Storheten fikk imidlertid ikke bestå, først kom Thai-folket fra vest og Cham-folket fra øst, siden kom franskmennene. Etter andre verdenskrig, hvor Kambodsja ble okkupet av Japan, ønsket man i Kambodsja som i resten av Indokina å bli fra det franske kolonistyret. Historisk sett står Kambodsja her litt i skyggen av Vietnam, som fikk en langt mer velkjent frigjøringskamp, siden amerikanerne involverte  seg i den, og det ble en krig. Årsaken var naturligvis at Vietnam truet med å bli kommunistisk, og USA og den vestlige verden ønsket på ingen måte ytterligere kommuistisk ekspansjon i Øst-Asia (eller noe annet sted i verden, for den saks skyld). Kambodsja ble et monarki i 1953, med utrolige kong Sihanouk som monark. Han er uten sidestykke når det gjelder å ha maktposisjoner med skiftende titler under skiftende tider, skiftende regimer og totalt skiftende styreformer. Bare sjekk ham opp.

Her skal det kommunistiske Røde Khmer være hovedsaken. De kunne komme til makten fordi det eksisterende styret var ustabilt, og i løpet av Vietnamkrigen i nabolandet økte støtten til kommunismen blant folket i Kambodsja, samtidig som misnøyen med myndighetenes nøytrale politikk også økte. I 1970 ble det foretatt et statskupp under ledelse av general Lon Nol, mens prins (nå var han prins) Sihanouk var på utenlandsreise. Dette kuppet var det lett å påstå var plantet av CIA, det ble gjort og det ble trodd på, og det bidrog bare ytterligere til å øke hatet mot et USA som på dette tidspunktet forlengst hadde kjørt seg godt fast i Vietnam. CIA blånektet for at de hadde noe med kuppet å gjøre, det gjør de alltid, men denne gangen har også ettertiden vist at de snakket sant. Uansett fulgte en fem år lang borgerkrig, fortsatt i skyggen av Vietnam, og folket i Kambodsja var både krigstrøtte, nødtrøtte og utslitte av alt kaoset og ustabiliteten. I en bok jeg leste mens jeg ennå gikk på skolen, eller like etter, så skrev en Kambodsjaner som overlevde regimet (ved å flykte til Laos) at det fredelige, buddhistiske folket nå bare ønsket ro og fred. De kunne godt holde ut at regimet ikke var så veldig bra, så lenge det ikke var krig, og de fikk sjansen til å arbeide og skaffe seg mat, og selv spise maten. Men det finnes ikke det folk i verden som kan utholde det regimet Pol Pot innførte.

Jeg synes alltid det er interessant å sammenligne forbrytelsene til nazistene og kommunistene, og se på hvordan ettertiden dømmer dem. Litt flåsete kan man nesten si at Adolf Hitler satte en stopper for nazismen en gang for alle. Nazismens ideer og holdninger er fullstendig uakseptable for alle, og til og med i flere land forbudt. De nazistiske symbolene vekker den dag  i dag frykt, og blir de likevel brukt og tegnet på vegger, er det straks en avissak. Selv på noe så ytringsfritt som internett, skal man lete godt etter nazistiske blogger og hjemmesider, siden til Vigrid jeg snublet over ved et uhell en gang, ser mest av alt uskyldig ut, med sitt ubehjelpelige språk og forskrudde meninger. Kommunistiske blogger og hjemmesider finnes imidlertid fortsatt, og noen av dem ser ut til å være ivaretatt av temmelig ressurssterke mennesker. Det er naturligvis en betydelig forskjell i at kommunismens ideologi ønsker likhet for alle mennesker, og deres forsvar for de undertrykte ser også bedre ut enn forakten for det svake i nazismen, og deres grusomme rangering av menneskeraser. Men i gjerning står ikke kommunismen så altfor langt tilbake for nazismen. Eller – det er vel så mange grusomheter begått i kommunismens tegn, som for nazismen. Og Pol Pot overgår alle.

At Pol Pot ikke er enda mer kjent og beryktet enn han er, skyldes bare at han styrte et forholdsvis lite land og at han aldri truet med å ekspandere makten sin. Hva som har foregått i Kambodsja har spilt fint liten rolle for verden, mens Hitler startet verdenskrig, Stalin styrte verdenshistoriens nest største sammenhengende rike og Mao Zedong over flere mennesker enn noen annen i verden. I Pol Pots Kambodsja bodde omlag 8 millioner mennesker, og av dem døde om lag en firdel. Mine damer og herrer – det er flere enn i Hviterussland under andre verdenskrig. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten.

Det var et slags kommunistisk styre etter modell av Mao Zedong Pol Pot ønsket. Men det var mer radikalt, det var helt og holdent radikalt, alt skulle forandres til den øyeblikkelige, fullendte kommunismen. Og i den skulle folket ikke bo i byer og studere, men bo på landet i landsbyer og arbeide med jorden. Det var det eneste som trengtes. Og han kom også med den beryktede uttalelsen at for å oppfylle målet, trengte de så og så mange mennesker, resten var overflødige. De kunne drepes. Og ingen som hadde utdannelse trengtes, de var tvert i mot farlige, fordi fra slike kunne det komme protester. Både Sovjet og Kina hadde moderasjoner i tvagskollektiviseringen, brenningen av bøker og arrestasjoner av folkegrupper og yrkesgrupper. I Kambodsja var det slik, at hadde du briller, ble du drept, var du lærer, ble du drept, og var du ikke villig til å jobbe med jorden, ble du drept.

Fra første dag ved makten ble hovedstaden Phnom Penh evakuert. Den nye kommunistiske staten trengte ikke byer, i byer bodde snyltere som levde på maten folket på landet produserte, nå skulle alle selv produsere sin egen mat. I dag blir det oppgitt at 1,3 millioner mennesker bor i Phnom Penh, den gang var tallet opp i mot 2 millioner, man kan lett forestille seg hvordan det blir når alle skal evakuere på en gang. Og det gjaldt absolutt alle, også dem som lå på sykehus, det er flott skildret i den omtalte boken jeg leste. Lignende skjedde i andre store byer, og i små byer. De kom ut på landet, der de fikk et jordstykke å dyrke, og på det måtte de arbeide dagen lang, under oppsyn av Røde Khmers hjernevaskede soldater som blindt lystret den store leder Pol Pot. Og som hadde sine klare ordre, det er for mange mennesker i dette landet, noen må bli drept.

Kambodsja skiller seg også ut fra Kina og Sovjet ved at drapene ble foretatt med sånn grusom og unødvendig tortur. Man ble flittig torturert i Kina og Sovjet også, men det var som oftest for å få frem en tilståelse, og ofte var torturen slik at den ikke skulle være så synlig, om den torturerte en dag skulle slippes fri igjen. Dødsdømte i Sovjet ble stort sett skutt. Historien har også eksempler på offentlig tortur, brukt for å skremme. I Kambodsja ble fangene grotesk torturert inn i døden, bak lukkede dører i fengsler der ingen skulle få vite hva som skjedde, og der ingen tilståelse var krevd.

Det finnes ikke noe bedre eksempel i verdenshistorien på at et helt land blir gjort om til en konsentrasjonsleir. Dr. Judy Ledgerwood ved Northern Illinois University har generøst lagt ut en omfattende tekst på nettet, der hun skriver at matrasjonen for ris var på 250 til 400 gram per dag.  Til sammenligning oppgir Anne Appelbaum i sin GULAG på side 102 for dem som vil sjekke at matrasjonene i de Sovjetiske GULAG på slutten av 1930-tallet var på 400 til 500 gram brød, med strafferasjon på 300 gram. Det er strafferasjon på hovednæringen større enn standardrasjonen i Kambodsja. Det er vanskelig å finne hvor mange som døde i de russiske arbeidsleirene, men jeg tror rett og slett det godt skal gjøres å komme opp i en av fire fanger. Sjansene var større for å overleve i en russisk GULAG-leir, enn i Det demokratiske Kambodsja fra 1975 til 1979.

Regimet praktiserte også folkemord, et uttrykk man skal være forsiktig med. Her lar det seg kanskje ikke forsvare, siden omfanget ikke er så stort som de virkelig store folkemordene verden har sett, det dreier seg om omlag 10 000 vietnamesere som ikke ville forlate landet. Nevnte Judy Ledgerwood skriver at praktisk talt samtlige ble drept.

Jeg mener at det i tilefellet Pol Pot og Røde Khmer ikke går an å skille mellom ideologiene. Man kan ikke si at støtte til Pol Pot og hans regime er tilgivelig, fordi ideene han trodde på springer ut fra de sosialistiske ideene som begynte med Karl Marx, og ble utviklet av kamerat Lenin og formann Mao, og som hadde likhet for alle som ideal. For å få gjennom disse ideene gjore han folket til slaver. Statens vilje var alt, den enkeltes vilje var verdiløs, slik også det enkelte livet var det. Både gjerningene og ideologien er forkastelig.

Khang Khek, eller «Duch», kommer sannsynligvis til å bli dømt. Det er mer symbolsk, enn noe ordentlig oppgjør med det grusomme regimet til Røde Khmer. Det er altfor mange med altfor mye blod på hendene som fikk leve lykkelig i alle sine dager. Jeg har nevnt flere ganger i denne teksten at Kambodsja har vært i skyggen av Vietnam. Sånn er det også her. På midten av 1970-tallet var verden lykkelig over at USA trakk seg ut av Vietnam. Hva som skjedde i nabolandet i vest var det få som fikk med seg, og færre som brydde seg om. Det er ikke lenger siden enn at alle vi over 30 levde mens det skjedde.