Formidable problemer fremover

For lengst går alle avgjørelser om Ukrainas fremtid langt over hodet på vanlige folk. Min kones lille familie bor i sentrum av Kiev, og frykter de nå vil få 90-tallet om igjen. Den gang var vi i vesten overbevist om at alle i de tidligere Sovjetunionen hadde det godt, nå som landet hadde gått i oppløsning, og folket hadde fått sin frihet. Men de følte seg nok ikke særlig frie, min kone og hennes søster og mor og far, der de var tvunget til å selge eiendeler for å holde det gående, og alt var bare kaos. Sånn kan det meget, meget vel ende opp enda en gang, når kameraene og mikrofonene forlater Ukraina og Krim, og politikerne og folket blir overlatt til seg selv. Da er det ingen som følger så særlig nøye med på hva politikerne foretar seg, og folk som bare sliter helsen av seg for å få endene til å møtes, uten helt å klare det, er ikke så spennende for oss, som de som står i fare for å bli banket opp eller drept. For min kones familie er det daglige slit fremover de frykter, og ikke at Krim, Kiev eller Ukraina skal eksplodere i vold eller krig. Og det finnes millioner av andre slike anoynome familier rundt om i Ukraina, som ikke går ut på demonstrasjonsplassene og lar seg intervjue, eller skriver meldinger til internasjonale medier og sosiale medier om hvordan de har det.

I dag kom den ulykkelige meldingen om at Russland fremskynder folkeavstemningen om Krim, og straks gjør den til et spørsmål om Krim skal overføres fra Ukraina til dem. Parlamentet på Krim har allerede gjort vedtak med overveldende flertall, 78 for mot 8 blanke, om at slik skal det være. Nå skal det bare godkjennes i en folkeavstemning. Som om ikke dette er nok, er det et ekstra spørsmål på folkeavstemningen, om Krim ønsker å gå tilbake til konstitusjonen av, der de hadde selvstendighet i gjensidig avtale med Kiev, altså ikke selvstyre underlagt Kiev. Så hvordan skal man telle opp stemmene her?

Her er så mange problemer. Valget trenger selvsagt internasjonale valgobservatører for ikke å bli oppfattet som ytterst tvilsomt, tatt i betraktning Russlands juks under det ukrainske presidentvalget i 2004. De har vist at de er ikke helt til å stole på. Men så lenge folkeavstemningen ikke vil bli internasjonalt anerkjent, vil det heller ikke komme valgobservatører. For russerne og parlamentet på Krim vil det ganske sikkert regnes som gyldig likevel, i hvert fall hvis det kommer et positivt resultat.

Og i vesten strever vi med å henge med slik Russerne fyrer på. Vi blir hver gang tatt på sengen hvor langt de vil gå, hvor fullstendig de brenner broer, hvor forferdelig skremmende all in de satser. Det er direkte konfrontasjon, fordømmelser, sanksjoner, boikott, USA sender til og med F16 fly til Polen. Som om det hjelper å vifte med røde kluter.

Det er et par ting jeg ikke har registrert hos noen kommentatorer ennå. Det er det, at når Krim nå gjennomfører denne folkeavstemningen sin, og det temmelig sannsynlig ender med at Krim blir russisk, i hvert fall i egne øyne, så er det klart at russerne straks vil behandle Krim som russisk jord. Det gjør de for øvrig allerede. Vi har tidligere sett hvor innbitt russere forsvarer russisk jord. Det blir ikke lett å jage dem bort da. Og akkurat på Krim har Russland minst to ganger kjempet mot en enorm overmakt, i Krim-krigen og andre verdenskrig. Det sitter godt i. Det er fullt av statuer, monumenter og bygninger, der enhver Krimbeboer kan si at der og der skjøt tyskerne, der ser vi kulehullene, sånn var det, der er det. Å jage dem bort militært kommer ikke på tale. Det må være med å lage det så fælt for dem ellers i verden at de bare må finne seg i å trekke seg tilbake. Jeg tviler på det lar seg gjøre. Vanligvis blir folk bare mer innbitte når de føler seg urettferdig behandlet. Da gir de seg aldri.

Et annet problem, som er litt mer direkte og akutt, er at om Krim blir erklært russisk, så vil de selvsagt ikke delta i ukrainsk politikk. Dermed vil de heller ikke delta i det ukrainske valget i mai, som så mange håper skal løse så mye, siden landet da vil få en folkevalgt president, og kanskje en mer legitim regjering. Men det er allerede problemer, siden det bare er Vest-Ukraina som har kandidater å stemme på, og hele den delen av Ukraina som nå føler seg overkjørt, må se at Ukraina får et styre som skal vare i fem år (eller frem til neste parlamentsvalg, jeg er ikke sikker på hvordan de har tenkt å gjøre det, landet er på så mange måter i kaos), uten at de har fått sjansen til å få frem noen som kan representere dem. Om ikke Krim deltar i valget, blir det enda verre.

Russerne har allerede signalisert at de ikke kommer til å anerkjenne dette valget uansett. Det gjør det meget vanskelig å få til noen dialog. Med en gang russerne forholder seg til den nye regjeringen, betyr det på en måte at de har anerkjent dem. Lignende er forholdet mellom den nåværende regjeringen i Kiev, og det nåværende styret på Krim. Begge har nokså tvilsomt kommet til makten. Regimet i Kiev er kanskje det beste som var mulig å få til, sånn som situasjonen endte opp, mens det nåværede styret på Krim er en reaksjon fra dem som veldig langt fra er fornøyd med situasjonen man endte opp med. Vi i vesten er bestandig så glade når folk i gatene kaster voldelige, korrupte og dårlige regimer. Det er ikke alltid det som kommer etterpå er noe bedre. Litt for ofte den siste tiden, har det blitt betydelig verre.

Og mens toppolitikere, toppdiplomater, toppbyråkrater og det beste som er av politiske rådgivere i verden forsøker å finne ut av hva man skal gjøre med den aldeles forferdelige krisen, lider folket i Ukraina. Det skal de gjøre lenge. Det er derfor jeg er så forbannet på den voldelige delen av demonstrantene på Majan. Selv om de fikk jaget bort en stor ulykke av en president, en forbannelse for Ukraina, så kastet de også Ukraina ut i en verre krise enn Janukovitsj noen sinne klarte å få dem opp i.

Mange mener det er Russland som har skylden for at situasjonen har eskalert så voldsomt. Det er forståelig, Russland har opptrått bøllete og aggressivt etterpå. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å bli så forbannet på dem, for de står der og tar i mot hatet fra en samlet verden, mens alle som er i mot dem kan påberope seg moralsk overlegenhet. Gjennom hele konflikten har USA og EU undervurdert Russland, ignorert dem, som om Russland ville gi fra seg sitt viktigste naboland uten kamp. Her må det vel kunne sies at de grovt feilberegnet kruttet som lå i situasjonen. EU og USA skulle da kjenne Putin etter alle disse årene, og kjenne Russlands historie. Når dette er kommet på avstand, vil det vente dem kraftig kritikk for at de tok så lett på dette, vil jeg tro.

Selv jeg, som ikke er russisk, blir provosert når jeg ser hvor glatt våre vestlige politikere menger seg med ukrainske politikere som har vært en del av det gjennomkorrupte systemet hele sin karriere, som har hatt sin sjanse og vist seg like pil råtne som gjengen til Janukovitsj. I den ukrainske regjeringen er også åpenlyse høyreekstremister, med alt som kjennetegner slike, uten at dette ser ut til å bry verken våre politikere eller medier, annet enn at det blir nevnt. Tenk bare på hvordan det føles for russerne. De ukrainske høyreekstremistene er rasistiske mot dem.

Det er virkelig deprimerende, for oss som ikke bare skal tenke prinsippielt om situasjonen, men også leve i den. Tre ganger om året reiser vi til Kiev. Så godt som hver sommer reiser vi til Krim. Det er landet vårt. Nå forandrer det seg i en retning som uroer oss veldig. Vi er der når vi reiser ned dit. Tenk da på dem som må leve der. Tenk litt på dem. Ikke bare med den truende situasjonen som nå er, den vil gå over, men på tiden som kommer etterpå. Det er mange som vil måtte leve i et land de ikke kjenner igjen, som de ikke føler seg hjemme i. For den allerede elendige økonomien er det en katastrofe det som nå skjer. Folk flest i Ukraina går meget vanskelige tider i møte.

Tenk litt på det. La ikke prinsipper stå i veien for løsninger det går an å leve med. Man må ta hensyn til Russland som Russland er, og ikke bare mene at nå får de bare innrette seg etter lover og regler og avtaler sånn som vi andre. Russland gjør ikke det. Det er ikke sikkert det er den beste veien å gå og forsøke å tvinge dem. Vi liker jo å føle oss moralsk overlegne, og ha rett når vi kjører i vei med våre prinsipper og regler, men det har jo vist seg temmelig mange ganger etter Sovjetunionens fall at vår moralske overlegenhet har vært til stor skade for landene vi liksom forsøker å hjelpe.

Tenk litt på det. Det er formidable problemer vi står overfor. Hvordan vi løser dem går ikke ut over oss, det går ut over folket i Ukraina. Der bor det både ukrainere og russere. Før man tar hensyn til begge, tror jeg ikke det går an å finne en løsning å leve med.

 

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.

Nettopp ankommet revolusjonært Kiev

Det er morgen lørdag 21. Desember, en dag etter innlegget ble postet, jeg sitter på rommet etter en stor og tung frokost, med kraftige kjøttkaker og solid, russisk øl. På øret er juleplaten til Bob Dylan, akkurat nå «I’ll be home for christmas», kanskje den beste julesangen jeg vet, (you can plan on me, den linjen kan ikke synges bedre enn her), og jeg har denne platen her, siden Wimp har kommet med et nytt, beleilig tilbud, 3 måneder til prisen for 1, og dermed er jeg klar til å skrive innlegget om hvordan ankomsten hit ned var.

Etter en god siste dag hos mor var jeg ivrig etter å reise. Jeg hadde gjort alt i min makt for å bli sliten og trøtt, og greie å sovne, jeg hadde løpt langt og fort, jeg hadde til og med latt være å drikke kaffe. Likevel var det slik at det kroppslige jeg ikke skjønne vitsen med å sovne da jeg la meg litt over elleve. Og da jeg endelig gjorde det, våknet jeg igjen ved den minste lyd, eller uten hjelp av lyd. Vekkerklokken halv fire fikk jeg aldri bruk for. Kvart over tre fikk det være nok. Jeg stod opp, gjorde meg klar, og ble kjørt av mor til flyplassen.

For en gangs skyld gikk flyreiser ned helt fint, uten problemer eller ergrelser av noe slag. Ivrig var jeg fremdeles. Matpakken spiste jeg på sola flyplass, i tråd med det herlige prinsipp å alltid spise alt opp før reisen begynner. Til Riga kom vi 20 minutter før tiden, og det er nå slutt på tullet med at vi må gjennom en ny sikkerhetskontroll for å reise ut av EU. Fra Riga til Kiev hadde jeg sete ved nødutgang, og dermed bedre beinplass. Bare velstand.

På Borispol, flyplassen i Kiev, suste jeg rett gjennom passkontrollen, ingen problem av noe slag. Bagasjen kom kjapt og greit. Tullete måtte vi sende den gjennom røngtenstråling, men vaktene som sjekket virket til å synes dette var like dumt og kjedelig som oss. Noen gikk rett forbi uten å sende bagasjer på dette båndet. De som ble sett, fikk beskjed om å legge bagasjen på båndet de også. Men vaktene var nok gladest for dem som ikke ble sett.

Revolusjonært Kiev

Ved ankomst var det ingen som ventet meg. Jeg var forberedt på at Olia ikke skulle være der. Hun sa det var blitt dyrere, så det var ikke nødvendig for vår faste sjåfør, Andrej, å kjøre innom og hente henne, før de sammen hentet meg på flyplassen. Jeg var ikke helt forberedt på at ikke Andrej skulle være der heller. Og på flyplassen i Kiev gjelder det å ikke se forvirret ut. Det må ikke se ut som du ikke helt vet hva du skal gjøre. Da er taxisjåførene over deg. De var straks over meg.

Heldigvis fant jeg Andrej, før jeg virkelig ble nødt til å tenke gjennom alternativene mine. Han var blitt merkbart tynnere. Kanskje et tegn på at alt ikke er som det skal være i Ukraina for tiden. Og da tenker jeg ikke på demonstrasjonene. Det er vanskelig å tro det skal komme noe godt ut av dem. Og hittil kan det nesten se ut som folk bryr seg mer hjemme hos oss, enn her nede. Jeg tenker på økonomien. Ukraina har gigantiske pengeproblemer, og det blir verre. Det når for noen et punkt der det ikke engang er mulig å late som man lever et normalt liv.

Vi kjørte hjemover, selvsagt med mindre prat enn når Olia er i bilen. Men jeg fikk nå ymtet frempå om at det er revolusjonære tilstander i byen, hvorpå Andrej smilte, som jeg også gjorde det. «Folk har fått nok av Janukovitsj», sa han. Og det kan jo være troverdig nok. Andrej pekte også på en bil med ukrainsk flagg, en del av revolusjonen. Det virket ikke til å være noe stort trykk. Mitt førsteinntrykk er at folk bare vil bli ferdige med hele greiene.

I sentrum var det trafikkork. Det kan forklare hvorfor Olia ikke kunne være med og hente meg. En kjøretur som til vanlig tar fem minutter, tok nå to timer. Det stod bom stille. «Det er revolusjonen», sa Andrej. Og nå var det han som hadde fått nok av den. Det var en tålmodighetsprøve han ikke besto, dette her. Ikke så rart, han var jo på jobb, og tok bare fri lite grann for å hente meg, for litt ekstra inntekt. Det var ikke med i beregningen at flere timer skulle gå med.

Flere enn Andrej var åpenbart utålmodige. Man kan trygt si folk ikke oppførte seg i denne trafikkorken. Det viste seg å være politiet som forårsaket den, som Andrej formulerte det. De dirigerte i hvert fall uten at det var helt forståelig hva hensikten var. Det kunne virkelig føles som de skapte mer brems, enn flyt. For meg gjorde det ikke så mye, bare litt kjedelig at jeg kom senere frem til Olia, og dumt at det plaget Andrej så mye. For Ukrainerne må det være fryktelig, hvis dette er hverdagen. Som om de ikke har nok å bekymre seg over, om de ikke skal kaste bort timer av sitt liv og arbeidstid også.

Ankomst leiligheten

Til slutt kom vi frem. Andrej hjalp å bære koffertene, fikk betalingen sin, og forsvant. Der var jeg med Olia og familien. Som vanlig var det dekket overdådig på, rikelig med mat og drikke. Det var forrett med russiske grønnsaker, og hovedrett med borsjtsj, som det skrives. Tilbehør var grovt, russisk brød, svart brød, som det heter der, «brødet som biter tilbake når du spiser det», som en amerikansk professor en gang formulerte det. Senere på kvelden ventet det potetkaker, «drainiki», og forresten var det satt frem en skål kylling også. Så det var nok mat.

Olia mente en stund at jeg ikke så nok på henne. Så hun fant etter en stund frem matematikkbøkene. Denne forklaringen fikk jeg senere. Aldri kunne jeg gjettet det da. Men sånn er det. Det er vel halvannen uke siden vi så hverandre sist, og enda lenger siden vi var med hverandre i fred og ro. Så denne ferien vil bli kjærkommen.

Den er startet nå.

En idé om hva slags overflod som blir servert ved russiske måltid.

Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.