Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

En liten episode

Det har kommet en varmebølge over Ukraina igjen. Temperaturene her i Kiev kryper opp mot 35 grader, godt over grensen for hva som er behagelig for meg. Her er ingen fluktmuligheter, ingen air condition, så det gjelder å komme seg ut, finne et svalt sted, med litt skygge, og litt vind. Jeg presser på for at vi sånne dager må reise over til venstre bredde av elven, der badeplassene er, men Olia er litt gjenstridig. Hun tenker på barnet vårt, de liker ikke her nede at småbarn bader så mye, og Olia er ikke helt med på at det er bedre for Irina på stranden varme dager.

Vi våknet tidlig denne dagen, både Olia og jeg. Det gjorde at jeg fikk en serie med frokoster, hele tiden med kraftig kost, hele tiden med vin eller øl å drikke. Først var det mddagsrester fra dagen før, en risrett, med kjøtt og kraftige grønnsaker. Til denne var det også en delikatesse, paprika fylt med tvorog og dill. Tvorog er en slags feit ost, den ligner mest på Cottage cheese, men er noe helt annet. Sånn mat passer best til vin, ukrainsk rødvin, søtlig og tung, Kolbeva bakkardo. Dette var før sju.

Så var det ny frokost da mama Irina våknet i ti-tiden, hun lager alltid frokost til meg, og tar ikke hensyn til at jeg har spist tidligere, eller noe sånt. Hva det var husker jeg ikke lenger, men jeg gikk over fra vin til øl, siden vinen gikk tom. Jeg tror kanskje dette var en kjøttrett med poteter, eller så var dette også med ris.

Lunsj var det klokken tolv. En ny risrett, godt krydret, og med linser eller bønner, og ingefær, tror jeg. Mor til Olia finner oppskrifter på Internett for tiden, og eksperimenterer med nye retter og mer krydder. Denne lunsjen rakk jeg så vidt å spise ferdig før en solid tallerken Borsj stod klar, ukrainsk suppe. Godt man da har øl i tolitersflaske, så man ikke går tom, og slipper å løpe etter nye hele tiden.

Mellom måltidene leste jeg videre i Stepehn Cohens siste bok, Soviet fates and lost alternatives. Faste lesere vil kanskje huske at dette er en mann jeg har anbefalt og referert til, han er fast bidragsyter til nettstedet The nation, og husker jeg det riktig er konen hans redaktør der. Han er meget skarp og klar når det gjelder krisen i Ukraina, og han er en av dem som er meget bekymret for den. Jeg deler hans syn. For å støtte ham, kjøpte jeg også boken hans på Kindle appen. Dagens kapittel var en interessant diskusjon rundt spørsmålet om Sovjetunionen lot seg reformere. I vesten har det etablert seg en oppfatning av det Sovjetiske systemet var dødsdømt allerede fra begynnelsen av, det var hele tiden et spørsmål om når, ikke om, det hele ville bryte sammen. Historien har en del eksempler på slike etteretablerte «uunngåeligheter», og han siterer Torqueville, som skrev «den franske revolusjon er den mest uforutsette forutsigbare hendelsen i verdenshistorien». I likhet med denne revolusjonen, er det sovjetiske sammenbruddet noe svært, svært få – om noen – skrev om på forhånd, men alle skriver det som noe selvsagt og uunngåelig nå. Ingen ventet noen revolusjon i Frankrike, ingen ventet noe sammenbrudd av Sovjetunionen. Cohen argumenterer for at det fantes alternativer.

Denne boken kom ut i 2009, etter konflikten i Georgia, men i god tid før den større og verre i Ukraina. Det er også interessant å lese noteapparatet. Her er de alle sammen, Richard Sakwa, forfatteren bak eminente Ukraine – crisis in the borderland, som jeg også har anbefalt og skrevet mye om. Her er Mike McFaul, USAs tidligere ambassadør til Russland, Anders Åslund, den sterkt pro ukrainske svenske økonomen, og mange flere som har uttalt seg og skrevet artikler om krisen. Man kan se et tydelig mønster. De som ser Sovjetunionens fall som en gledelig del av historiens gang, en historisk nødvendighet, det er de som nå er mest pro-Ukraina, og anti-Russland og anti-Putin. Problemene som fulgte Sovjetunionens fall blir bagatellisert. Den økonomiske katastrofen på 90-tallet der var langt verre enn den amerikanske depresjonen i mellomkrigstiden eller den greske krisen nå. Kriminalitet, vold, drap, krig og mafiastyre har også vært mer eller mindre direkte konsekvenser av oppløsningen, og politikken til de som overtok. Det ble ikke bedre å leve i de tidligere sovjetrepublikkene etter oppløsningen, det ble verre.

Om dette skal jeg skrive mer, men ikke i denne posten, den fortsetter der jeg er stappmett etter fire måltider før klokken er to, og Olia og jeg går ut med Irina. Det er lørdag, og det går ikke mange busser til Dnjeprs venstre bredd. På bussholdeplassen til buss 55 over Patonabroen er det ingen som venter. Det er et dårlig tegn. Det er så varmt, selv i skyggen, at det er ikke fristende å vente for oss heller. Så vi gir oss i kast med å gå nedover Ulitsa Staronavoditska til vi kommer ned mot selve broen, og kan sette oss på busser fra hovedveien E95.

Vi kom aldri så langt. Et stykke nedi gaten holdt de på med å asfaltere. Det ble for mye gasser og lukter for Olia, det ville hun ikke at Irina skulle være i, slett ikke i denne varmen. Så vi hev oss inn på en liten sidevei, i håp om at den skulle lede til noe. Det gjorde den ikke. Og det endte med at vi satte oss ned på en benk ved et par ordinære boligblokker, der gav Olia Irina mat fra brystet, mens jeg gjorde ingenting. Her ble vi dumt lenge, Olia ville gi opp hele prosjektet med stranden, hun gav seg til å lese til eksamen, mens jeg ruslet rundt med lille Irina, der det var skygge.

På vei hjem igjen, opp den samme Ulitsa Staronavoditska, så vi plutselig buss nummer 55 komme nedover. Vi så oss fortvilet om etter et stoppested, noe bussjåføren åpenbart la merke til, og stoppet generøst for oss, slik at vi kom oss på. Dermed kom vi oss over til venstre bredd, og fikk ruslet i den svale luften fra elven. Vi fikk kommet oss til stranden. Vi fikk badet, Irina fikk bade, og jeg fikk løftet meg litt i noen enkle treningsapparater like ved. Olia fikk også lest litt «ingeneering», som vi kaller det på russisk.

Det ble i det hele tatt en bra dag.

Og nå, når vi nå omsider var på vei hjem igjen for alvor, skjedde den lille episoden jeg varslet i overskriften. Det var mørkt, sen kveld, og vår buss nummer 55 er ikke av de hyppigste, særlig ikke en lørdagskveld. Etter å ha sett mange marsjrutkaer og busser stoppe på stoppestedet vårt, ventet kanskje 20 minutter eller så, hev vi oss bare på buss nummer 115, som også er sjelden, og går til Kontraktova plosjad. Derfra kunne vi ta buss nummer 62, som går oftere. Tenkte vi.

Denne kvelden ikke. Da vi kom til Kontraktova var det en elektronisk tavle som kunne opplyse oss om at neste buss 62 ville gå om 52 minutter. Gud bedre. Klokken var allerede over ti, lørdagskvelden, og vi hadde lille Irina med oss. Hun sov riktignok, men det var jo ikke noe å ønske å vente med henne nesten en hel time, en aktiv lørdagskveld i hjertet av Kievs uteliv. Kontrakova plosjad og området rundt myldrer av restauranter og utelivstilbud. Vi begynte å gå.

Jeg har gått veldig, veldig, veldig mye rundt omkring i Kiev, og kjenner de fleste ruter til og fra området vi bor, og hvor lang tid det tar. Hjem fra Kontraktova er sjanseløst på mindre enn en time. Nå var det dessuten kveld, mørkt, og vi hadde barnevogn. I tillegg går turen over områder Olia (og moren) anser som farlige, der hun ikke vil ha oss. Jeg var egentlig ikke sikker hvilken rute Olia ville gå, opp ved gamle Kiev stadion, langs ved Marinskij-parken, opp til parlamentet, eller over hovedgaten Kresjtsjatik, til Lesu Ukrainki, som vi bor i. Begge var farlige.

Olia var i godt humør, snakket og forklarte, men Kontraktova plosjad likte hun ikke lenger. – Jeg føler ingen sjel, her, sa hun, – det er ikke noe ekte liv. Hun tenkte på alle de glorete neonlysene, og alle menneskene som her gikk omkring og koste seg, spiste og lo, som i en hvilken som helst turistby. – Kanskje er det bare vi som blir gamle? sa hun så.

Det viste seg at hun anså Kresjtsjatik og Maidan mindre farlig enn veien opp til parlamentet. I alle fall var det denne veien vi valgte å gå.

På et tidspunkt kom Olia på at vi måtte sende en tekstmelding til moren, som sikkert var redd. Som vanlig måtte det gjøres øyeblikkelig, og jeg gav henne mobilen min. Dette var akkurat i det vi skulle krysse en vei, vi ville gjerne unngå alle underganger, så lenge vi hadde Irina i vognen, hun våkner lett opp og ned trappene. Jeg krysset gaten, der med Maidan, på andre siden av hotell Ukraina (tidligere hotell Moskva, det er fun fact), motsatt ende, den med kuppelen, og etter å kommet meg trygt over med Irina og vognen, så jeg at Olia var vekk.

Det var ikke noe særlig. Hun har det med å være mer enn normalt engstelig for biler, hvis hun ikke sitter oppi dem. Men at hun skulle forsvinne helt? Jeg trodde ikke egentlig at hun skulle være kidnappet eller noe slikt, det var ingen reell frykt, sånt skjer ikke, men litt urolig var jeg.

Plutselig dukket hun opp bak et hushjørne. Hun hadde gått litt unna for å skrive tekstmeldingen for moren, hun ville ikke vise noen at hun hadde fin mobiltelefon. Etter mye styr med å komme over veien kunne hun fortelle at moren var vettskremt, og hadde svart vi måtte komme oss straks hjem med en eneste gang.

Men fra Maidan til Petsjersk går det en god halvtime og vel så det, det er ikke gjort på et øyeblikk. Nå var også Irina våknet, og satt i vognen og så forundret på kveldslivet i Kiev. Det vesle hodet beveget seg hit og dit, alle lydene, luktene, lysene. Hun våknet da vi til slutt ble nødt til å bruke en undergang, for å komme oss over til vår side av Kresjtsjatik, venstresiden, i den retningen vi gikk.

Jeg har mange ganger skrevet at Olia tar ansvar i situasjoner der det skjer noe. Hun får det med seg før alle andre, og går resolutt bort og gjør noe med det. Hun er aldri den som later som hun ikke ser det, eller som håper dette er noe andre får ta seg av. Det gjaldt den gang en kar svømte for langt ut på stranden i Solnitsa, Krim, en fyr forsøkte å ta selvmord på toalettet der vi bodde i Alusjta, en gammel mann som falt om i køen i passkontrollen på flyplassen i Købehavn, en annen som falt om i eplipsi i Kiev – eksemplene er legio.

Denne kvelden var det en mann som rev og slet i vesken til en dame, nede på Khresjtsjatik, vestenden. Enda så farlig Olia sier og mener alt er, gikk hun uten å nøle bort for å spørre hva som foregikk. Forfjamset ble jeg stående igjen med barnevognen, og kunne lite annet gjøre enn å betrakte opptrinnet – som det så ofte skjer, enda så mye jeg beundrer Olia denne egenskapen hennes, og gjerne vil klare å ta litt etter. Den eneste andre som engasjerte seg var en gutt i 20-årene, en spjæling, mens veske-sliteren var en feit plugg rundt de 40. Han var sint på innblandingen, og kjeftet på Olia, og på han andre, og gikk truende mot dem, viftet med pekefingeren. På avstand kunne jeg ikke høre hva som ble sagt.

Det viste seg å være en familiekrangel. De var sammen, hun og han. Olia fortalte etterpå at hun aldri var redd når sånne ting skjedde. Hun sa folk alltid måtte reagere, for det var alltid flere normale enn unormale, som hun kalte det. Hvis alle normale reagerer, så vil ikke de unormale slippe unna med ugjerningene sine. Det er svært godt sagt, og kan gjelde i så meget.

Etter ytterligere en halv time kom vi hjem. Klokken var halv tolv. Mama Irina satte opp et fjes som ville vise at hun var glad og trygg vi var hjemme, men det var tydelig det hadde vært en stor påkjenning. De fire store måltidene jeg hadde hatt før vi gikk rakk for hele dagen for meg, men Irina måtte spise litt, og alle måtte vi bade og dusje litt, etter skitne Dnjepr og stranden, og den svette varme dagen. Det gikk unna på rekordtid. Og så kunne vi legge oss, etter nok en begivenhetsrik dag i Kiev. Med en liten episode.