Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som «gå tilbake på» eller «ta tilbake», slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

I want to see the bright lights tonight, Richard Thompson

Jeg har siden jeg gikk på videregående skole hver eneste måned innvilget meg en ny CD-plate til glede og fornøyelse over at tiden går, og at jeg får mer musikk å høre på. For februar var platen en CD jeg fikk i bursdagsgave, en innspilling av briten Richard Thompson. Jeg har ikke hørt noe av denne artisten, men min venn har snakket varmt om ham i årevis, og ble til slutt lei av at jeg lot være å kjøpe ham, og kjøpte i stedet  I want to see the bright lights  fra 1973 selv.

Dette er en plate Richard Thompson spilte inn sammen med sin kone, Linda Thompson. I omslaget på platen ser man raskt at man har en kvalitetsopplevelse i vente. Richard Thompson var med i Fairport convention, som han forlot i 1971 for å satse på en solokarriere. Han spilte da i noen særdeles aktive år sammen med noen av de gamle vennene fra Fairport convention, i tillegg til  flere navn jeg ikke kjenner, og et jeg kjenner meget godt, nemlig Nick Drake. Om Richard Thompson er noe i nærheten av Nick Drake, så er det helt riktig at det har vært helt galt av meg å vente så lenge på å høre ham.

Og allerede ved et par gangers gjennomhøringer blir det helt klart at dette har vært helt galt. Dette er stor musikk, og viser bare enda en gang hvilke fantastiske musikere som har kommet fra de britiske øyer, og spesielt hvilke fantastiske musikere som fantes der rundt 1970.

Øyeblikkelige favoritter er The calvary cross, The end of the rainbow og i litt mindre grad When I get to the border. Ved gjentatte lyttinger kommer den ene perlen etter den andre, blant annet den direkte smertefulle Has he got a friend for me, der den nydelige stemmen til Linda Thompson åpner med «Saturday evening and I am all alone» så vondt som det aldri er blitt sagt. Sangen er dempet og lavmælt, med klimprende gitar og fløyter, og det herlige budskapet at hun spør sin venninne med den vakre kjæresten «Has he got a friend for me». Aldri er det spørsmålet stilt med mindre håp. Og for å få den riktige snerten på sangen, er det artig å tenke på at det er mannen til hun som synger, som har skrevet den og spiller gitaren.

Men dette er sterkt fra begynnelse til slutt, enkel gitarmusikk, sterke, enkle tekster, og den vakre stemmen til Richard Thompson og særlig konen Linda.

Tenk at Richard Thompson har vært to ganger i Bergen, den ene gangen hadde jeg til og med billett, men somlet den bort. Den andre gangen glemte jeg det av. Neste gang vil ikke det skje.