Hilsen fra Bergen

Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.

Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.

Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.

I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.

Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.

Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.

Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.

Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.

Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.

Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.

Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.

Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.

Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.

Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.

På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.

I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.

Bra poesi, dårlig stand up

Der er ukens opptredener gjennomført, og resultatet ble at opplesningen mandag gikk like bra som stand upen onsdag gikk dårlig. Så kan den som var på det ene stedet, lett forestille seg hvordan det var det andre.

Jeg leste mandag dikt fra den i likhet med alle mine andre diktsamlinger alltid uutgitte diktsamlingen Lyrikk07, en samling dikt skrevet i løpet av året 2007. Helt sant er jo ikke dette, for da året 2007 var slutt, var slett ikke diktsamlingen det. De siste endringene ble gjort nå i helgen, før opplesningen.

Jeg brukte også opplesningen til å reklamere litt for poesibloggen min, og sa at jeg hadde en slik blogg der jeg la ut et dikt hver dag, mine egne om hverdagene, dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Pussig nok fant publikum grunn til å klappe her, og det gav akkurat den fine starten å flyte på gjennom hele seansen. Det gikk over all forventning.

I dag gikk det helt stikk motsatt. I starten fant ikke publikum noen særlig grunn til å klappe bare fordi jeg stod på scenen, og etter hvert viste det seg at de verken fant grunn til å klappe eller le når jeg begynte å snakke og si morsomme ting heller. Sånn kan det gå av og til. Og sånn gikk det i dag.

Nå blir det antageligvis ikke flere opptredener for meg i år, i hvert fall ikke offisielle. Men jeg kommer tilbake med nye små suksesser og store fiaskoer til neste år.

 

 

Min første stand up på Rick’s for i høst

I går var første gang for i høst jeg prøvde meg på Stand up på Rick’s. Jeg har tidligere vært på Latter, der jeg representerte nybegynnerne på Latterfestivalen i slutten av august. Det var jo riktig morsomt, og gikk riktig ok, men det er nå en gang Rick’s og Bergen som er hjemmebanen, da. Det er der det er lettest.

Stand up Bergen satser bare sterkere for hvert halvår som går. Nå er det ikke bare hver onsdag det er forestilling i visekjelleren på Rick’s, i tillegg er det samme sted hver første fredag i måneden, og  humorlaboratoriet på Pasific (om de ikke har flyttet) hver siste torsdag i måneden. Det siste er mer spesielt, her er det nye komikere som får slippe til og prøve seg, og gamle komikere som får prøve ut nytt materiale og eksperimentere litt, og øve litt. Dette er vel så mye for komikerne, som for publikum, kan man si. Men det er likevel et flott tilbud for publikum også, med halv pris på inngangsbilletten, og mange av de samme komikerne som man betaler det dobbelte for på Rick’s.

Til tross for den store aktiviteten har de (eller vi, jeg er jo strengt tatt med selv) nok komikere å ta av, til å snekre sammen skikkelige program hver eneste gang. På Rick’s er man garantert minst fem komikere, minst to av dem etablerte, og alle sammen virkelig flinke. I går var det foruten meg selv, det morsomme talentet Nils Ingar Aadne som konferansier, TV-kjente Henrik Thodesen som toppnavn på plakaten, siddisen Harald Ellingsen og fra Bergen utflyttede til Danmark Adam T. Jonna Strømme var også i byen, og steppet inn som en ekstra overraskelse. Så publikum fikk virkelig valuta for pengene, som de får hver gang.

Jeg har lenge ligget og ruget på manuskriptet jeg fremførte i går. Det ble unnfanget sommerferien på Krim, der jeg var med min som meg nygiftede hustru, og vi virkelig begynte å diskutere våre lands fortrinn. I den diskusjonen kom jeg som man kan vente sørgelig til kort, og i det mente jeg å ha et glimrende utgangspunkt for en god tekst stand up. Det viste seg at det var materiale nok å ta av, og jeg rakk ikke engang å komme frem til selve hovedpunktet, det som var selve ideen og inspirasjonen til å skrive på denne måten. Så denne gangen er det delt i to, resten kommer neste gang. Diskusjonen fortsetter, og mitt liv som gift mann fortsetter.

I går fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de andre. Før det er min tur, hadde jeg min vanlige gange frem og tilbake med å repetere tekst og finpusse hvordan jeg skal fremføre den, og etterpå satt jeg bare og drakk øl og diskuterte med de andre. Det var jo to politikere der, og man må jo benytte anledningen til å spørre hva partiene virkelig mener. Harald Ellingsen var også et nytt og hyggelig bekjentskap. Det er alltid morsomt med siddiser på besøk.

Nå har jeg ikke vært der på en stund, og når jeg har vært der, har jeg ikke gått ut etterpå. En ikke ubetydelig årsak til det er at jeg begynner grytidlig på jobb torsdager for året. Og mens jeg har vært borte, har det skjedd en helt vill omkalfarting  av hvor vi går hen etterpå. Der vi før gikk til Biskopen, eventuelt innom Hectors hybel,  gikk vi nå til Corta eller Carta eller noe sånt, nede ved hotell Norge, hipt så det holder, og dyrt som det er hipt. Men i godt selskap blir det jo trivelig hvor det enn er, og de aller fleste komikerne var der, både av de som hadde stått på scenen, og de som hadde sett på, og det er alltid gøy å utveksle erfaringer etterpå.

Jeg ser for eksempel at jeg er helt ute når det gjelder å få meg jobber. Jeg skal kanskje justere opp dette her lite gran, for det er jo morsomt, og jeg er jo morsom. Jeg skal se om jeg kan få opp aktiviteten et hakk, slik at jeg går fra mine cirka 20 % deltidskomiker nå, til et tall i landet mellom 22-25 %. Og så får vi heller ta det videre derfra.

Neste opptreden for meg er ennå ikke kjent, men jeg tror ikke det skal bli så altfor lenge til. Hva Stand up Bergen har på programmet fremover, finner dere på hjemmesiden deres: www.standupBergen.no.

Siste stand up på Rick’s våren 2009

Det var avslutning for vårsesongen i regi av Stand up Bergen i dag. Som vanlig foregikk det på utestedet Rick’s, nede i Visekjellern, og vi hadde linet opp med et godt hjemmelag bestående av Tor Inge, Vidar, meg og Grim som var konferansier, mot importen Jason Rouse fra Canada. Alle leverte det de er gode for, og det ble en vellykket kveld for alle som var til stede. Det er forresten en fin ting at en som deltar selv, selv skriver anmeldelsen.

Jeg hadde som så ofte før litt forsinkelser med å få ferdig manuskriptet. Det er mye som foregår i livet mitt for tiden, og selv blant mange uvanlig hektiske uker i det siste, er denne uvanlig hektisk. Jeg kom akkurat hjem fra Kiev mandag kveld, enn si natt, og har ikke engang rukket å blogge om hva som da skjedde. En egen bloggpost blir det ikke tid til, men det som var skjedd, var at en flaske var knust, med alt det merarbeid det fører til når man har pakket i sekk. Når det attpå skjer midt på natten, med arbeidsdag dagen etter, og sterk søvnlyst, så blir det gjerne noen ytterligere forsinkelser, som når jeg skulle helle ut glasskårene i søpla, før sekken var pakket ferdig ut. Resultatet var at det falt også en kortbukse og et belte ned i søppeldunken utenfor, og jeg måtte inn etter hodelykt, for å fiske det opp igjen.

Som jeg også skrev i manus ble manus skrevet på flyreisen på vei ned, og frisket opp tirsdagen og særlig onsdagen. Begge dager var arbeidsdager, men særlig nå på vårparten før sommerferien er det mulig å snike seg unna litt for å skrive litt andre ting. Jeg går også rundt og er litt halvsyk, jeg skal til og med til legen for første gang i mitt liv (minus noen konsultasjoner hos far, som knapt kan regnes med, man har jo alltids blitt sydd sammen litt opp gjennom livet), og det gikk litt treigere å lære manuset inn enn vanlig. Men det er likevel artig at det lar seg gjøre fra jeg skriver det ut klokken syv, til jeg går på klokken ti. Folk som ser meg på Rick’s er garantert ferskt stoff, ferskere blir det ikke.

Etter at jeg hadde vært på gikk jeg rett opp i storsalen og fikk med meg avslutningen på mesterligafinalen mellom Barcelona og Manchester United. Manchester United er egentlig mitt lag i England, men mitt hjerte ligger i Italia, og det var helt kjekt at Barcelona vant. I barndommen var jeg helt oppslukt av fotball, både av å spille, se på og lese om, og til og med leke, jeg spilte fotballkamper med plastfigurer. Spillerne var autentiske, og hentet fra alle årstall etter krigen, og ingen kan da sette sammen et større stjernegalleri enn Barcelona. De har vært der alle sammen, Kocksis, Cruyff og Maradona, mange andre, og det ringer noe magisk over laget. De er også storlaget med størst tribunekapasitet, 108 000 er det vel plass til på Nou camp, jeg tar det fra hukommelsen og har ikke sjekket det opp. Det var fullt fortjent at de vant.

At jeg måtte lære meg mitt eget manus og følge med på fotballkampen, gjorde at jeg fikk enda mindre med meg av de andre, enn vanlig. Men utifra publikumsreaksjonene å dømme var det kjempegreier, man hørte latteren og applausen helt inn til bakrommet. Det var en vellykket kveld, som jeg så riktig skrev i innledningen.

Stand up Bergen har i morgen (torsdag) siste kveld for humorlaboratoriet, stedet der nykommere får slippe til og de erfarne får prøve ut nytt stoff. Det er på Pasific, nede på Bryggen i Bergen, og er så vidt jeg vet halv pris i forhold til på Rick’s. Neste gang på Rick’s er i midten av juni, da Stand up Bergen kjører i gang sommerprogrammet sitt. Kanskje skal jeg også være med her, om jeg får plass en g

Stavanger stand up på Rick’s

I dag er det opptreden igjen, denne gangen er det stand up. Det er Stavangerkveld, med meg, som strengt tatt er fra Sandnes, nærmere bestemt Ganddal, og bosatt i Bergen, og med fire komikere fra miljøet i Stavanger. De fire er Vegard Hoel, Rune Bjerga, Fede (Fredrik) Brimsø og konferansier Terje Torkildsen. Forrige gang det var en slik Stavangerkveld, var det en suksess, så jeg tror det blir morsomt. Jeg må bruke tiden på å skrive manuskript, og ikke blogg. Så inntil videre er dette alt.

Om komikerne kan dere lese her, og om det generelle programmet kan dere lese på hjemmesidene til Stand up Bergen: http://www.standupbergen.no/.

Det begynner klokken 2100, dørene åpner klokken 2000, og det er som vanlig på Rick’s.

*

Jeg kan nå i ettertid melde at jeg fikk manuskriptet ferdig, det ble skrevet ut klokken syv, så var det å lære det utenatt til ni. Det er alltid litt stress, og denne gangen måtte jeg gå enda mer frem og tilbake på bakrommet, enn vanlig. Og de to første komikerne, Fede Brimsø og Rune Bjerga, fikk jeg ikke med meg i det hele tatt. Men Rune Bjerga kjenner jeg fra før, og vet er bra, og Fede Brimsø klarte seg også godt, hørte jeg. Vegard Hoel og konferansier Terje Torkildsen er stødige folk som alltid gjør det bra.

Etter at jeg hadde gjort mitt på scenen, til latter og applaus på steder ingen skulle tro noen ville klappe for, morsomt som vanlig, og alltid gøy, så gikk Terje og jeg opp og fikk med meg avslutningen på fotballkampen mellom Chelsea og Barcelona. Det var en gledelig avslutning, det kan man trygt si. Finalen går 27. mai, som er samme dag som jeg skal på neste gang.

Prioriteringen skulle være enkel. Ingen kamp mellom Barcelona og Manchester United kan måle seg med god stand up på Rick’s. Det er tross alt bare en finale, og stand upen 27. mai er den siste for i år, og Grim skal være konferansier. Vi gleder oss.

Stand up på Rick's, 6. mai 2009

I kveld er det stand up på Rick’s!

Sjekk opp nettsidene til Stand up Bergen, 18. mars er i morgen, da er det denne gjengen som skal på:

http://www.standupbergen.no/?vis=417

For min del blir det andre gang på Rick’s for i år, og som alltid på Rick’s blir det helt nytt manus der ingenting er sagt av meg før, og alt vil være temmelig komisk. Morgendagens manuskript er for en god del tenkt ut i Kiev, uten at det har noe som helst med Kiev å gjøre, jeg satt bare og tenkte over det mens jeg for eksempel spiste frokost. Det forklarer hvorfor jeg av og til brøt ut i latter, for den som skulle sett det, det hadde jo vært temmelig sensasjonelt om noen skulle sett det, og leste denne bloggen, det tror jeg ikke på. Men manuskriptet er altså morsomt at man kan le av det selv under en frokost i Kiev, selv når man selv har tenkt det ut og kjenner vitsen på forhånd, så nå gjelder det bare at jeg klarer å fremføre det like morsomt som det er.

De andre som skal på i morgen er også flinke folk, et skikkelig A-lag. Både Selda Ekiz og Tor Inge Ulveseth gikk videre fra «Usett og uhørt» under Humorfestivalen i Stavanger i sommer, Selda er den tøffeste av oss alle, og i tillegg den mest sjarmerende, så vi har ikke så mye å stille opp med. Tor Inge er både komiker og tryllekunstner, og er blant dem av oss som får mest oppdrag rundt omkring, han er allerede profesjonell i alt han gjør, det er aldri noe tull med ham, han leverer varene. Og han er en skikkelig fin fyr.

I tillegg til oss helter fra Bergen – eller Stand up Bergen, kan man si, fra Bergen er vi jo ikke, ikke alle av oss, ikke jeg, ikke Selda, hun er snarere fra Tyrkia – så kommer Linda Mathisen som hovedattraksjon og Nils Ingar Aadne som konferansier. Det er litt av et lag. Nils Ingar var for et par uker siden over som erstatning for en engelskmann som måtte avlyse, og jeg kan vanskelig tenke meg at engelskmannen ville holdt et bedre show enn Nils Ingar holdt. Han var virkelig morsom.

Linda er også en tøffing som pleier å få publikum til å le lenge og høyt. Hun har morsomme historier, og forteller dem morsomt, og mer er det jo ikke som kreves.

Det kommer til å bli en kjempekveld, og det kommer til å bli utsolgt. Det er klokken 2100 på Rick’s, da begynner det, så det gjelder å være ute litt før. Sjekk ytterligere program på Stand up Bergens hjemmesider.

Are Kalvø på Rick’s

I dag var det storfint besøk på Stand up Bergen. Are Kalvø var hentet over for å gjøre et forsøk på å oppsummere 2008, og vi var full storsal på Rick’s til stede for å se på ham. Oppvarmer var vår egen Rocky, Vidar Hodnekam, som har hatt en stor høst på alle mulige scener i Bømlo, Bergen, London, Oslo, Ikea og dørvaktenes julebord, Haugesund har han også vært, alt utenom Øygarden har gått bra. Som oppvarmer gikk det også bra.

Are Kalvø har jeg ikke sett på scenen tidligere. Men jeg har vært trofast lytter til Hallo i uken i årevis, virkelig i årevis, og virkelig trofast. Om jeg ikke får hørt programmet en lørdag, laster jeg det ned på internett og hører det etterpå. Jeg leser også hans ukentlige spalte i Bergens tidende når avisen er å oppdrive, og jeg lytter oppmerksomt når det er han som har morgenkåseriet på P2. Jeg synes han er en stor humorist og en stor skribent, og jeg var spent på hvordan han ville klare seg på scenen.

Det viste seg at han hadde full kontroll også i dette formatet. Han begynte med noen sjarmerende vitser om det Vidar hadde gjort, det var nødt til å være improvisert, og det viste at han jammen hadde fulgt med på hva Vidar gjorde. Det fungerte også veldig bra, og selve showet kunne begynne.

I oppsummeringen av 2008 gikk det i det samme som vi som har fulgt med på Kalvø og Hallo i uken har hørt før, vi vet hva han er opptatt av. Han mener at norsk politikk er litt liten, og litt ubetydelig, og det er vanskelig å ta noe helt alvorlig i dette landet her, når det ikke skjer verre ting enn at Åslaug Haga leier ut et stabbur. Han har mye å spille på når det gjelder immitasjoner, og han har særlig Stoltenberg og Hareide godt inne, pluss han journalisten fra Dagbladet (og VG) som er blitt så kjær i Hallo i Uken. Men han trakk det ikke så langt ut at han stjal Hallo i Ukens ideer, journalisten hører hjemme der.

Han er også opptatt av valget i USA, og hvor mye styr dette valget førte til i Norge. Her tar han særlig utenrikskorrespondentene i USA på kornet, og det er også flott hvordan han viser at det som funger i USA, aldri ville fungert i Norge. Vi har bare ikke politikere som kan holde en tale som Obama, det er ikke en gang mulig å forestille seg, det vil ikke engang ta seg ut. Norge er en ting, USA noe annet.

Are Kalvø er gjennomført ironisk i alt han gjør. Og han veldig moderne i det at han tar veldig distanse til alt han snakker om, det er alt sammen ufarlig, det er umulig å forestille seg Kalvø provosert, såret eller noe annet enn muntert fornøyd, det spiller ingen rolle for ham. Han er moderne norsk. Men dette gjør også at han aldri kan ha noen ordentlige meninger. Han kan bare vise frem andres.

Dette siste gjør han imidlertid best i landet. Han har riktig intelligent humor, og så lenge landet vårt er så ufarlig og så problemløst som det er nå, så ligger alt til rette for ham. I mangel av virkelige problemer hisser vi oss opp over de små, og Are Kalvø er en mester i å vise dette frem. Det gjorde han også i kveld på Rick’s scene.