Reisedagen (Fly hjem fra min første juleferie i Ukraina)

Kofferten er pakket. Klokken et litt over halv fem da jeg begynner innlegget. Taxi er bestilt, og skal komme kvart over fem. Vi har beregnet god tid, med tanke på at det kan være mye trafikk, som det var da jeg kom ned hit. Flyet går 1945. Det går via Riga, og lander i Stavanger 2345. Alt er klart. Posten vil bli skrevet ferdig under reisen, og oppdatert når jeg kommer frem.

*

Flere dager senere…

Slik gikk det ikke akkurat. På flyet satt jeg og leste aviser og annet på iPad, skrev ingenting, og i hvert fall ikke blogg. Det gikk også helt upåklagelig. Det var ingen trafikk ut av Kiev. Jeg var på flyplassen i veldig god tid. Jeg hadde husket å ha med akkurat til taxien, og taxien var billig – 140 hryvnaer. Som utlending vil man nok ikke ha forhåpninger om slike summer. Det var Olia som ringte, og forhandlet.

På flyplassen gikk innsjekkingen greit, 19,5 kilo veide bagasjen, håndbagasjen hadde ingenting som interesserte sikkerhetskontrollen. Flyet var i rute. Jeg satt behagelig, kjøpte vin. I Riga var det ny sikkerhetskontroll, irriterende, men det var jo ikke vanskeligere å komme gjennom denne, enn den i Kiev.

20140108-230725.jpg

Jeg har lastet ned gratis brukerhåndbok for Ipad. Der står hvordan man skal ta Screenshot av skjermen. Trykk «hjemknapp» og «avknapp» samtidig.

Fra Riga til Sola fikk jeg lest ut det jeg skulle, og lekte meg litt med iPaden, og fant noen nye funksjoner. Artig nok. Bøkene jeg hadde lagret for å lese, var for tunge eller dumme for flylesing, så sent på kvelden.

På flyplassen stod mor i miniskjørt og ventet på meg, som jeg skriver i neste post – og dermed er jeg i Norge!

20140108-230709.jpg

Utsikt fra flysetet – Ett og et halvt par føtter…

 

Mellomlanding i Riga

Det er fryktelig tidlig. 0540 gikk flyet i dag morges fra Sola. Mor og jeg stod opp i firetiden, alt var pakket, så det var bare å drikke litt juice, pusse tennene og bære ut i bilen. Selv om alt var pakket og lå fremme, greide jeg å glemme fotoapparatet. Vi måtte snu, og kjøre tilbake.

Jeg var trøtt og vond. Det hadde vært veldig kjekt og behagelig å være hos mor disse dagene, hun hadde som vanlig strukket seg langt, det var kvalitetsmat til alle måltid, og mange av dem. Men nå ville jeg sitte i bilen med øynene igjen. Nå ville jeg sove, hvor som helst, og samme hva.

På flyplassen var det kaos. Det er vanskelig med disse flyene, på Sola er det umulig å beregne. Sist gang satt vi som idioter ved gaten og ventet på å slippe inn i flyet, en time vi meget lurere kunne sove. Denne gangen var det en forferdelig kø foran innsjekk til AirBaltic. Det var som innsjekken nettopp hadde åpnet, og alle passasjerene stod der på en gang. De tar 90 kroner ekstra hvis du ikke sjekker inn på forhånd, men det så ikke ut til å hjelpe på farten. Dette gikk tregt.

Klokken fem over fem eller noe slikt, tiden vi skulle møte på gaten, da hadde jeg kommet fremst i køen, og AirBaltic åpnet også en nabosjekkinn, i regi av KLM. Først nå ble det tre skranker til å ta seg av passasjerene. Det var fremdeles mange bak meg, og sikkerhetssjekken stod igjen.

Sikkerhetssjekken stod igjen. De siste gangene jeg har flydd fra Sola, har den gått riktig fort. Det gjorde den kanskje denne gangen også, men det var bare så altfor mange passasjerer. De var ikke i nærheten av å få oss igjennom til flyet vårt skulle gå. Og det er verdt å merke seg at vi alle var på flyplassen i god tid, det var bare klin umulig å komme seg gjennom de trange passeringssystemene, så mange vi var. Det hadde ikke nyttet å komme tidligere, køen ville fremdeles vært der. Vi brukte alle tiden på å stå i den.

Etter sikkerhetskontrollen måtte jeg på toalettet. Klart jeg måtte det, alltid før en flytur. Jeg hadde klarhet i at det var folk bak meg, så de ville uansett bli senere enn jeg, og dessuten var dett en knall som skulle på samme fly, som gikk på taxfree. Det hadde alt sammen gått helt fint, etter forholdene, var det ikke for at flyplassen var ombygget. Jeg fant ikke gaten.

På skjermene stod det «Gate closing», så det er klart, det var ikke trivelig. Jeg befant meg i en ende av flyplassen uten dører. Det var bare nødutganger. Jeg gikk ut en av dem, og så flyet som måtte være vårt. I panikken tenkte jeg bare å løpe ned til det, men jeg ombestemte meg. Det blir for dumt var det feil fly. Dessuten liker ikke flyplasser at folk løper rundt omkring i det fri. I så fall bør de lage idiotsikre system å finne frem i.

En kar hjalp meg, sa det var ned en trapp. Jeg løp ned trappen. Der var det helt tomt. Et bygg med skilt «Passkontroll» dekket korridoren videre, men ingen var der, og lysene var av. – Skal dere til Rigs, spurte jeg de første andre som kom ned. Det skulle de ikke. De neste skulle, men ble forvirret over at jeg stod der og ikke fant frem. Vi skulle bare gå rett forbi denne «Passkontrollen». Gaten var bak der.

Flyet ble en halv time forsinket. Det er ikke så rart. Olia hadde også veldig store problemer da hun fløy ned, hun fløy også med AirBaltic. De må passe seg, så ikke pengene vi sparer på å reise med dem, blir oppveid av alle de ekstra ubehagelighetene det fører med seg.

På flyet kunne jeg endelig sove. Eller jeg kunne jo ikke det, jeg sov ikke der. Jeg leste noen gamle aviser, elektronisk, som jeg nå har den, og jeg døset med en podcast på øret. Turen gikk jo ganske fort. Vi var fremme i ruten, selv om avgangen altså var altfor sen.

I Riga tok jeg ut 10 lettere, eller hva nå de latviske pengene kalles, og tok bussen til sentrum. Bussen fra flyplassen i Riga er super, det er vanlig rutebuss, og like billig. Min plan var å gå på okkupasjonsmuseet i gamlebyen. Det hadde vært kjempekjekt, det er fem år siden jeg var der nå, ville være artig å få fristet opp litt. Men museet var stengt.

Hva skal man gjøre da? Jeg har vært i byen flere ganger før, sett det jeg vil se. Det finnes ingen andre museer jeg kjenner til, som jeg vil gå til en gang til eller for første gang, og kirkene her er jo ikke all verden. Det er koselig å tusle rundt i gamlebyen, men jeg kom klokken 0930, flyet videre til Kiev går 1800.

Det jeg gjorde, var å sette på en lydbok med korstogene fra muslimenes synspunkt, og trasket i vei i en retning vekk fra alt. Slik gikk jeg til jeg kom til et lyskryss der det røde lyset var for plagsomt, og så gikk jeg på samme måte til venstre. På denne måten får jeg sett de delene av byen som ikke er ment for turister, jeg kommer meg liksom ut i livet.

Riga er en fin by. Det er en særegen blanding av Øst-Europeisk manglende vedlikehold, kommunistisk betong, pittoreske gamle bygninger og nye bygninger i gammel stil, og gjennomkommersialisert wannabe vesten. Det lyser gammel sovjetisk by av den, som det også lyser at det er en by med historie. De som bor her har nok større problemer enn det ser ut på overflaten, men det er ikke verre enn at de ikke har noen problemer med bare å vise solsiden til turistene.

På Lido, en briljant stolovaja – det er rette navn, russisk kantine – like ved sentrum av sentrum i gamlebyen, der har de 1 liter latvisk øl for 2,10. Det har jeg kjøpt. Sist gang jeg var her, hadde de også Internett. Det har de sikkert ennå, men jeg prioriterer å sitte ute, heller enn å bruke det. Klokken er nå 1310. Det er ennå et par timer igjen, til jeg tar bussen ut til flyplassen for å reise til Kiev og Olia.

Er det rart solen skinner?

20130623-132950.jpg

Stasjonert i Kiev

Så kom vi oss trygt frem denne gangen også.

Pakkingen i går tok seg opp, og gikk helt fint, etter at Olia kom seg hjem med byttede sko. Da hadde hun ikke bare det nødvendige overskudd til å pakke, men også vaske og rydde. Klokken elleve var vi i seng. Matpakkene smurt.

Klokken 0333 våknet jeg av meg selv, syv minutter før vekkerklokken. Jeg hadde derfor god tid til å sørge for at alt var i orden ved avreise.

Da mor kom litt før fire, snill og presis som hun er, manglet bare den siste finishen fra Olia. Mor ville være med å bære ut i bilen, men det går ikke på russisk. Man skal sitte stille på koffertene før man reiser. Det stille minuttet roer nervene, og slår av stresset. Det som nå er glemt, er glemt.

Denne gangen var intet glemt.

Vi var ute på Sola litt over fire, godt over halvannen time før flyet gikk. Det er for tidlig, så godt som alt fungerer nå.

Jeg var litt urolig, for det var første gang vi reiste helt papirløst. Boardingkortet var på telefonen, der vi hadde sjekket inn. For sikkerhets skyld hadde jeg mailet det over til både min og Olias tablet, i tilfelle noe galt skulle skje, og vi for eksempel stod uten batteri.

Det var ingen grunn til å bekymre seg. Vi fikk vanlig boardingkort da vi leverte bagasjen. Vi viste bare passet. Som vanlig.

Bagasjen er alltid et risikomoment når Olia reiser til Kiev. Hun fyller godt opp med gaver, og det forundrer meg at hun aldri har måttet betale overvekt eller for feilpakket bagasje. Hun klarer det hver gang. Denne gangen også, enda to posebager (fra IKEA) var knyttet sammen med hyssing, så det skulle bli den ene bagasjen hun hadde lov til.

For øvrig lurer vi lit på AirBaltic. Olia mener hun bestilte to kolli for hver av oss nedover, og bare en på hver tilbake. I stedet ble det tre frem, og tre tilbake. Er det vi som husker feil, eller AirBaltic som har gjort feil?

Uansett gikk det jo fint. Vi fikk ned all bagasjen vi ønsket.

Om enn flyet gikk tidlig, har vi aldri reist mer komfortabelt til Kiev. Mellomlandingen i Riga var bare på en halv time. Vi var bekymret for om vi ville rekke fra det ene flyet til det andre, særlig siden vi er vant med det er både ny passkontroll og sikkerhetskontroll når vi reiser ut av EU. Men nå er heldigvis den ekstra sikkerhetskontrollen tatt bort. Vi spaserte rolig fra det ene flyet til det andre, og rakk det helt fint.

Bagasjen rakk det også.

Fra Riga til Kiev satt vi ved nødutgangen, så jeg hadde ekstra beinplass. Olia fikk seg også en samtalepartner, og snakket kontinuerlig. Som så mange ganger før når hun treffer russere, ble det så vidt jeg fikk med meg også utvekslet kontaktinformasjon.

Borispol er blitt mye større og bedre å komme til etter EM. Det er slutt på køer og migrasjonskort. Det er bare å gå rett gjennom passkontrollen, hente bagasjen, og komme seg ut. Denne gangen ville de imidlertid sjekke oss litt i tollen, det var mistenkelig mange tunge og rare bager Olia hadde. Ja, jeg må si her, at hyssingen hun hadde knyttet var løsnet under reisen, så den ene bagen var blitt til to likevel, slik vi antagelig hadde bestilt.

Vår faste sjåfør, Andrej, kjørte oss fra flyplassen og hjem. Det ble en del russiske syn, en overkjørt katt i veibanen, en bilkollisjon midt i veien i de firefeltede sentrumsgatene, det var riktig så hjemmekjært.

Og i leiligheten i Petsjersk ventet mama Irina med suppe, plov og vodka med tilbehør. Som om dagen ikke var bra nok fra før. Ukrainsk tid var klokken cirka tolv, på norsk cirka elleve, vi følte vi knapt hadde reist og hadde hele dagen.

Som vanlig var all vodka og det meste av maten bare til meg, og jeg ble sendt lykkelig inn på rommet for å hvile da jeg hadde spist den og drukket den. Ja, i mellomtiden hadde også søster Tanja rukket å stikke innom fra jobb. Hun hadde ekstra mat, og russisk champagne å feire med.

Vi er trygt stasjonert i Kiev. Til overmål har de pusset opp. Standarden er hevet betraktelig. Det kommer til å bli en god vinterferie.

Champagne og vodka til frokost

Jeg trodde jeg var nådd toppen da jeg drakk champagne til frokost på et hotell i Rostov na Don, Russland. Her blir imidlertid Rostov overvunnet av Riga, som serverer champagne og vodka. Ingenting er som en kopp kaffe, champagne og vodka, for å komme seg i gang om morgenen etter en dryg natt. Det er den beste måten å starte dagen på, viser alle undersøkelser jeg har rettet mot meg selv.

Alt blir morsommere på denne måten. Her er det forresten ganske mange som snakker tysk, som om dette er helt vanlig. Jeg er fristet til bare la flyet mitt bare fly av gårde av seg selv, det er så mye reising og jag her i verden. Man har det sjelden bedre enn der man er, spesielt ikke når der man er har champagne og vodka.

Man argumenterer ikke mot det. Man drikker.

20120731-073303.jpg

20120731-074342.jpg

Og så var vi tilbake i Bergen igjen…

Det er alltid noe eget med å være tilbake i Norge etter et opphold i Ukraina eller Russland. På nyhetene i dag morges var en av hovedsakene at Samferdselsdepartementet hadde en milliard kroner fra i fjor det ikke hadde fått brukt. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa var på plass og måtte svare for seg. Rett før hadde vi altså vært i Kiev, der vår faste sjåfør Andrej var mer destruktivt pessimistisk enn noensinne, nå var det omtrent ikke humor igjen lenger da han kritiserte landet sitt og fremfor alt regjeringen sin, og det var ikke antydning til spøk da han sa at om han hadde sjansen, hadde han reist fra landet med en gang. Som han sier og som jeg selv kan se har de nå i Kiev europeiske priser, det er ikke billigere der enn hos oss, men lønningene er ikke engang en tjuendedel av hva vi tjener. Og prisene går bratt oppover, spesielt av det man ikke slipper unna å betale, som skatter, kommunale avgifter og andre utgifter til bolig, mens lønningene står stille. I Norge blir alle ting hele tiden bedre, slik føler vi det og tar det for gitt at det vil fortsette, i Ukraina er disse forholdene det motsatte. Andrej sammenlignet med Libya, der har de revolusjon. Ukraina hadde sin oransjerevolusjon i 2004. Mannen som ble kastet da – Viktor Janukovitsj – er nå landets demokratisk valgte president. Hvem skal de revolusjonere mot nå? Hvem skal de få i stedet? Og vi føler oss plaget av en milliard, ikke fordi vi mangler den, men fordi vi ikke får brukt den.

Det er også vårt privillegium å okke oss over det jeg over har beskrevet. Jeg føler i alle fall en helt særegen glede over å være i Kiev, da føler jeg at jeg befinner meg i verden, mens hva som har skjedd med Norge ikke er så godt å forstå. Kiev har også en puls og en rytme, den krever noe av deg, mens i Norge er alt mykt og slapt, her kan du bare flyte med i velstanden. Olia blir jo et lite pustehull for meg, en ventil, som jeg kaller henne, når det blir for dumt med det vi her kaller «skandalesaker». Og jeg får mange fine turer til landet som er min kjærlighet og besettelse, med ekte innfødt veiledning. Det er helt topp.

Men i går var det altså på tide å reise hjem – enten bort fra eller hjem til virkeligheten. Olia kom til meg lørdag kveld, etter min herlige dag jeg beskrev så detaljert her på bloggen, hun banket så koselig på ruten og stod der utenfor i toppluen sin. Hun hadde jo ikke nøkkel, og ringeklokke finnes ikke eller virker ikke. Heldigvis bodde vi i første etasje. Hun hadde alt klart, alt var ordnet for morgendagen. Taxi var bestilt, moren hadde laget mat, og kofferten var medbrakt fra leiligheten i Petsjersk.

Et passe grumsete bilde av pakkeprosessen i leiligheten vår i Kiev.

Søndag morgen fikk jeg lest ut «Mortvije dusji», aldri har jeg lest noe så vanskelig og så mye på så liten tid på russisk, allerede det var en seier for meg. Og jeg blir i godt humør av seire. Frokosten var god, Plov, selv om vi ikke hadde noen mulighet til å varme den opp. Så var det å kjøpe varer å frakte til Norge, pakke kofferten, og der var allerede Andrej. På vei til flyplassen svippet vi innom Petsjersk, så Olia fikk en gripende avskjed med familien. Det kan bli en stund til neste gang, siden hun muligens skal få seg sommerjobb i Norge i sommer.Olia går inn i leiligheten i Petsjersk for å ta avskjed med familien.

Flyturer har jeg beskrevet mange av her på bloggen, hver eneste gang beskriver jeg dem. Det var litt småting og småirritasjoner denne gangen også, vi hadde ikke fått betalt for bagasjen gjennom reisebyrået, men bagasjen veide fem kilo for mye, så det var ingen problemer for meg å godta at jeg måtte betale den hos Baltic air. Sikkerhetskontroller er en pest og en plage, både i Borispol og i Riga som vi reiste via måtte vi gjennom dem, alltid med vrenging av lommer og ordning med sekk og PC, og gjerne en ekstra sjekk, for det er alltid et eller annet.Vi i vesten er splitter pine sprø når det gjelder sikkerhet.

Køen bak Olia virket til å være av irer og briter, et snodig system gjorde at vi måtte gå gjennom dem motsatt vei for å komme til transferhallen. Derfra gikk imidlertid alt fint (bortsett fra at Olia brukte klart lenger tid enn jeg i passkontrollen).

I Riga hadde og jeg en koselig pizza og hver øl. Det er tradisjon at jeg besøker pizzarestauranten der på flyplassen, dette var første gang jeg gjorde det med noen, og veldig hyggelig. Olia var også henrykt over at alle snakket russisk der, og fikk et veldig godt inntrykk av både Latvia og Riga, kun av å se flyplassen. Rike nordmenn på vift var det også mange av, velstanden er veldig tydelig, også for dem vi vil oppfatte som helt vanlige. Olia og jeg snakket konsekvent russisk, så de skulle høre godt etter for å høre min Rogalandsdialekt igjennom dem. Slik kunne vi høre og forstå alt de sa, uten at de kunne forstå at de ble forstått.

En liten nær uhell opplevelse hadde vi på grunn av klokken min. Den er en arv fra min far, og fryktelig vanskelig å stille. Så jeg har lenge levd med at den er helt fullstendig gal. Nå så jeg imidlertid at min klokke var 1200 når det var en halvtime til vi skulle møte for boarding (egentlig 1840, lokal tid), så da regnet jeg ut at min klokke ville vise 1230 når det var på tide å gå til gaten. Så jeg tok det veldig rolig, veldig rolig, spiste rolig opp min pizza, drakk min øl, og resten av Olias, og gikk fra den ene butikken til den andre, så rolig, kjøpte først etter lenge ølkvoten, og ble litt forundret over min klokke da bare så vidt viste over 1210. Jeg sjekket klokken på tableten min, måtte med det trekke den opp av lommen og skru den på, og så at den var blitt 1852. Det var på tide å løpe.

Men det gikk helt fint. Vi kom trygt ombord i flyet, reiste trygt hjem, fikk bagasjen vår med en gang, fant oss plass på flybussen, reiste hjem. Ingenting var knust eller ødelagt i bagasjen. Ingen problemer fantes i våre liv. Det var til og med ikke altfor sent på kvelden, 2100 og litt over var klokken, norsk tid. Jeg kunne lese noen aviser fra uken som gikk, de lå alle utenfor døren vår. Olia kunne strikke litt, snakke litt. Alt var ok, alt var i orden. Vi er tilbake igjen i Norge, i Bergen, og vil kanskje ikke være tilbake i Kiev igjen før i oktober. Akkurat det får vi se hvordan blir. Fremover har vi andre ting å tenke på, og om det er det for tidlig å skrive om her.

En svipptur innom Riga

Riga er hovedstaden i Latvia. Den ble grunnlagt, og har egentlig aldri vært hovedstad i noen stormakt. Men den har likevel sitt gamle historiske sentrum, som mange av de østeuropeiske byene har, og den gikk gjennom store prøvelser under andre verdenskrig og under Sovjetregimet som fulgte under Stalin. I dag er den hovedstad i et fritt Latvia, et land som da jeg var der for ett år siden var et optimistisk land, men som nå har fått møte finanskrisen verre enn de fleste.

 

Da jeg gikk omkring her noen dager for litt over et år siden var jeg ugift, og gikk rundt alene. I dag går jeg også rundt alene, men nå har jeg giftering og ei som tenker på meg. Hun er igjen i Kiev, og jeg tenker også på henne hele tiden. Jeg har gjort det som jeg aldri har gjort før, men alltid har sett på som en interessant mulighet: Benytte en mellomlanding til å besøke en ny by.

 

Flyet fra Kiev gikk klokken 1530 i dag. Før den tid rakk vi å spise en god frokost, suppe igjen, hele tallerkenen fylt. Vi drakk også en flaske champagne til ære og meg, mamma Irina, søster Tanja, min kjære kone Olia og jeg. Forresten var suppen bare forretten, det ventet en hovedrett med potetstappe og speilegg. Ingen må tro det dreide seg om ett speilegg.

 

Jeg var lykkelig og stappmett da jeg la meg for å hvile. Olia ble igjen på kjøkkenet for å lage nistemat. Jeg hadde ymtet frempå da vi satt på toget fra Simferopol til Kiev at slik niste som vi spiste der, ville være fin å ha på flyet også. Det var nemlig lenge fra jeg reiste til jeg kommer frem. Flyet vil ikke lande i Bergen før 0025 norsk tid, og jeg vil ikke være hjemme i huset mitt før langt utpå natten.

 

Olia tok meg fullstendig på ordet, og styrte på i kjøkkenet hele formiddagen. Jeg har sikkert mange lykkelige feminister blant leserne mine, og de har sikkert mange gode argumenter for meningene sine, men som mann og som meg selv må jeg si at det er herlig å bli servert rikelig med mat. Og tingene er så viselig innrettet at Olia blir lykkelig når jeg blir glad over maten hun lager. For meg er det en enkel sak å bli glad for mat.

 

Klokken ett var det ut av huset. Jeg hadde gjort noen runder i butikken for å kjøpe flere matvarer, og jeg hadde vært litt på rommet og pakket mens hun laget mat, så det tok litt tid før det gikk opp for oss at jeg faktisk kom til å reise og nesten to måneders samvær ville bli erstattet av halvannen måneds atskilles. Fryktelig.

 

Ikke før hadde dette gått opp for oss, så måtte jeg gå. Så noen stor sentimentalitet ble det ikke. Vi fikk alle tingene på plass i håndbagasjen i en fart, kofferten hadde jeg allerede pakket, og så var det tradisjonen tro å sette seg på koffertene og tie stille for en stund. Det må til av gammel overtro, og for å roe nervene.

 

Jeg hadde jo ikke gjort alt korrekt, for etter denne stille stund og etter jeg var ute av huset, så kom jeg på at jeg hadde glemt (den ukrainske) mobiltelefonen. Det er strengt forbudt å gå inn i huset etter å ha forlatt det, så telefonen måtte de andre finne, og det gjorde de ved å ringe til den. Vel ute av huset viste det seg at jeg hadde glemt noe atskillig mer alvorlig – ledningen til datamaskinen.

 

Men jeg har lang erfaring i å glemme ting og i å somle ting, og et veldig nyttig tips er å erkjenne det, glemme det og ikke å tenke på det. Det blir ikke bedre av å gå rundt og ergre seg,

 

Jeg var også veldig spent på om kofferten ville bli for tung etter å ha kjøpt 2 liter honning i en tung krukke, og rikelig med andre ting å frakte. Kofferten veide 21,1 kilo, men AirBaltic lot det klokelig gå. Pripne flyeselskap på vektgrensene er ikke å foretrekke.

 

Etter dette var det å kysse og klemme på Olia, oioioi, jeg blir trist når jeg tenker på det, det blir en stund til neste gang. Men der på flyplassen hadde vi så mye å tenke på, at det ble ikke så følelsesladd som det kunne. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontrollen. Og Olia hadde sendt med meg gaffel og skje for å spise maten hun hadde laget. Jeg hadde protestert mot gaffelen, men Olia hadde sagt det var et elendig kinesisk produkt uegnet til kapring av fly.

 

Men den verdensomspennende skrekken etter terrorangrepet som nå er 8 år siden, er ikke plaget av fornuft. Gaffelen måtte i søpla.

 

Så var det pass- og immigrasjonskortkontroll, og Olia og jeg kunne endelig ringes og snakke med hverandre ordentlig. Det må forresten med at under avskjeden stod taxien hennes og ventet, og det er måte på hva selv private taxisjåfører vil finne seg i for 150 griven frem og tilbake 40 minutter til Borispol. Oioi, det er trist å reise fra henne.

 

Under flyturen prøvde jeg å sove lite grann, det blir en sen natt, og jeg har litt å gjøre når jeg kommer frem til Bergen også. Men det ble som det pleier å bli med soving på fly; sovingen uteblir.

 

Riga

Jeg var likevel opplagt og målrettet da vi landet i Riga. Jeg kom meg raskt ut av flyet. Jeg hadde sjekket valutakurs og flybuss på forhånd, verdien er 1 lats er 12,5 kroner akkurat nå. Flybussen koster 0,50 ls, og tar cirka en halv time. Flyet lander 1710, og nest fly går 2230. Alt er allerede sjekket inn, så jeg har bare håndbagasjen. Det skulle bli et par timer i sentrum.

 

På flybussen ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det riktige. Om det så hadde vært bare å ta flybussen tilbake igjen, ville det vært riktig. Alt er bedre enn å kope på en flyplass, og 12 kroner frem og tilbake er ingen pris.

 

Da jeg kom frem til Riga ble jeg enda sikrere. Jeg kjente meg selvfølgelig straks igjen da jeg så elven, og vi kjørte inn i gamlebyen. Jeg gikk av med en gang, og begynte å gå meg i vill i de trange og svingte gatene.

 

Et delmål var bare å være litt i Riga. Et hovedmål var å finne en slags pub med internettilkobling, hvor jeg kunne ta en øl og oppdatere hva jeg holder på med på nettet. Etter en drøy havtimes gange endte jeg opp på Paddy Whealan, den irske puben, hvor det til overmål viste seg at Premier league hadde begynt. Og det med storkamp Tottenham – Liverpool. Jeg kom akkurat i tide til å se Tottenham sette det første målet (og juble over det), og akkurat nå er stillingen 2 – 1.

 

Jeg kommer ikke til å forlate puben før kampen er slutt, selv om det kan medføre aldri så lite grann nerver med tanke på flyet jeg skal ta hjem. Jeg tenker at alt etter åtte er kritisk, og kampen slutter åtte. Så er det å ta den forsiktige gamblingen om at bussen til flyplassen går fra sentralstasjonen som jeg vet hvor er, og at veien bort dit fra Paddy Whealan ikke er så lang, og at jeg går riktig med en gang, og også finner bussen. Backup plan er Taxi kl ni, om alt skulle gå riv ruskende galt.

 

Men sjansene for det er lik null. Jeg sitter glad og fornøyd med min øl og ser Tottenham lede 2 – 1, og jeg er helt overbevist om at jeg gjorde det riktige med å ta turen innom Riga.

Ingen skriver til obersten lenger

Man har ikke vært ordentlig i en by om man ikke har vært der natten gjennom i en nattklubb. Jeg har vært i mange byer i Øst-Europa, og ikke uventet er det slik at jo mer russiske de er, dess villere, snålere og på sitt vis gøyere er klubbene. Kaken – eller kanskje man skulle si tønnen – tat Hungry duck i Moskva, stedet der alt man kan forestille seg om russiske nattklubber simpelthen skjedde. Jeg var der med mine italienske venner som i likhet med meg var på russsisk språkkurs ved Lomonsov universitetet, og jeg brukte stort sett tiden på å stå og kope.

I går var jeg på nattklubb i Riga. Helt russisk kan det jo aldri bli, men nå har jeg jo levd så godt som sivilisert i en måned, det var på tide å se litt, gjøre litt. Og jeg falt for tittelen, navnet, «Pulkvedim Neviens Neraksta», som altså betyr «Ingen skriver til obersten lenger». Det er en ypperlig tittel, om det så er en bok, en film, eller altså en nattklubb. Som nevnt i gårsdagens post var jeg også i byens beste restaurant, i følge In your pocket, som er en guide jeg stoler på når det gjelder resaturanter (i motsetning til Lonely planet, for eksempel, som kan anbefale hva som helst), og det var også en ypperlig restaurant, der jeg fikk et fullt måltid for cirka 250 kroner. Vel verdt.

Det var altfor tidlig å gå på klubb, så jeg tok en liten runde med anbefalte puber også, først «Runcis» i sentrale Jana Seta, der lokalbefolkningen liksom skulle gå, og spille sjakk og sånt noe, lokalbefolkningen var der, men sjakk spilte de ikke. Deretter «Orange bar» like ved, der det ikke var vanskelig å få bord, og der det også var bra, det var fine puber begge de to.

Så var det nattklubb, og det var veldig bra, selv om det ikke var særlig russisk. Det var tvert i mot riktig så sivilisert, det var omtrent som et vanlig utested, bare de hadde åpent lenger og hadde dansegulv. Musikken var befriende fjernt fra Techno og støy, det var liksomrock fra tidlig 80-tall og rundt der, Billy Idol, U2 og den slags, Abba også, og til og med Jimmy Hendrix, flott musikk for en helnatt.

Jeg benyttet også anledningen til å menge meg med lokalbefolkningen, og folk fra resten av verden. Det mest spennende var selvsagt Latvierne, og hvordan det er å leve her i Riga, og hvordan de ser på russere og baltere og Europa og livet og det hele. Jeg prøvde meg også på litt russisk, og fikk til min skrekk høre at når jeg prøvde å si «Du snakker russisk uten problem», til ei som var omtrent tospråklig og også snakket engelsk flytende, og så var det visst «hvis du snakker russisk, så har du et problem». Tenk alt jeg kan ha sagt på min lange reise gjennom Sibir.

Utesteder her østpå stenger når den siste gjesten ikke er lykkelig lenger, som teaterfolk fra en av de tidligere Jugoslavia-republikkene (jeg husker ikke hvilken, men lurer på om det var Krotaia) så treffende uttrykte det, da vi halsende på norsk vis måtte fra sted til sted under Ideafestivalen i Bergen i 2001, ettersom de stengte. Lang setning. Utpå morgenkvisten gikk vi alle hjem fra «Ingen skriver til obersten lenger», de som skulle være lenger utvekslet telefonnummer, jeg som snart skulle til Vilnius, gikk.

Og dagen etter våknet jeg som jeg skal, godt uthvilt, men overbevist om at lillesekken min var stjålet. Jeg kjøpte slik en fin sekk, en veske, nærmest, treningsveske, kjøpt i sportsbutikk, liksom for å ha når jeg springer opp og ned Sandviksfjellet, tenkte jeg, og kjøpte den. Og hadde også bruk for den på nattklubb, til å ha mobiltelefonen i og kamera i og «In your pocket» i. Neste morgen fant jeg den ikke øyeblikkelig, og var helt overbevist om at den var stjålet. Men ingen panikk, ingen panikk, jeg er jo forsikret for tiden, og måtte bare justere planene litt til også å stikke innom politistasjonen denne dagen. Disse planene måtte tilbakejusteres da jeg fant vesken i det jeg skulle gå, jeg hadde snedig lagt den i kofferten. Haha, de bekymringsløse har det godt.

Frokost serverer de ikke på hostellet jeg bor på, det er i det hele tatt lite de gjør der, men de har gratis vann, og er veldig billige. Og så er det så få som bor der, at man har rom for seg selv, til tross for at det er ment å være felles. Jeg tenkte derfor å ta frokosten på «Klondyke», et sted med WiFi, for å justere meg i forhold til verden og kanskje også se på hoteller nær flyplassen i Vilnius, litt sån forskjellig. Og på veien stakk jeg innom den nygotiske kirken i Gertrudes gaten, den som også heter St. Gertrudes kirke. Der var det pyntet som til bryllup, og i det jeg kom inn, begynte orgelet å spille og alle snudde seg mot meg, som om det var jeg som skulle gifte meg. Og vet dere, der og da var jeg i så godt humør at jeg tenkte det kunne jeg godt gjort, jeg måtte bare mens jeg gikk oppover kirkegangen spurt noen hva er ja! på latvisk.