Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

En liten påsketur til Arboretet

I dag var Olia og jeg på tur. Jeg skal ikke underslå at det også har en oppdragende effekt, jeg vil gjerne ha Olia inn i den norske turtradisjonen. Og jeg tenkte å gjøre det med lempe. I juleferien gikk vi stort sett småturer, i Ganddalsområdet avgrenset til Lundehaugen, tur kan det knapt kalles. Ned til endene, opp til Handelsskolen, fra Gaupeveien 5 er dette knapt å regne som oppvarming.

Men det er nå også påskeferien som er turferien. Værmeldingen og været har ikke vært på vår side, og det at dette ikke spiller noen rolle kommer i et senere stadium. I en myk innføring er det fornuftig med fint vær.

Nåvel, at man ikke kan gjøre noe med været er barnelærdom. Terrenget kan man gjøre noe med, man kan velge det, og i en myk start valgte jeg nå arboretet. Det er en fin overgang fra russiske (eg ukrainske) botaniske hager og parkanlegg, til fri norsk natur. Naturen er fri, men stelt til litt.

Vi kjørte av gårde i bilen til Tone og Torben, stor og brukt, og siden jeg er en av de få her i verden som kjører dårligere enn gjennomsnittet, så var ikke dette bilen å foretrekke. Men det var den vi hadde, og takk for lånet. Tone og Torben er i Bodø på besøk hos foreldre (til Torben) og svigerforeldre (til Tone).

Første ubehagelige overraskelse kom på parkeringsplassen. Den kostet penger. Jeg er enig i at man skal betale for å parkere i byen, der er det jo et problem med for mange biler, men når folk skal ut og gå i naturen, skal de slippe å betale for det. Flere ubehagelige overraskelser kom ikke.

Det er ikke alt med disse turene som blir slik som jeg er vant med. Slik er turene en innføring til et nytt liv også for meg. Noe av det nye vil bli lett å venne seg til, slik som for eksempel å gå tur med en elsket kone, man kan kysse på henne i ledige stunder, andre ting vil ta lenger tid. Hun liker for eksempel godt å fotografere, noe jeg også gjør, svært godt, men hun liker best oppstilte bilder, mens jeg liker best naturlige. Hun vil ha meg til å går bort forskjellige steder og gjøre forskjellige ting, mens jeg liker å ta bilde av henne nesten mens hun gjør det hun uansett gjør. Det ble fotografert 60 bilder denne korte turen. Det sier litt.

For meg er arboret litt vel striglet, og jeg synes mange av navnene på stiene virker kunstige. Stier gjør seg godt uten navn. Det var nå likevel en gang en innføringstur, og til det formålet fungerte det godt, her var ingen utfordring i å ta oss frem.

Vi kom oss til slutt inn i en granskog, og det var her vi fikk vår største naturopplevelse denne gangen. Jeg fant en lang, glatt trestamme, og ville som vanlig balansere på den. Jeg hadde knapt kommet i gang da Olia skrek. Jeg trodde det var fordi hun var redd jeg ville falle av, det var hun kanskje, men det var ikke derfor hun skrek. Hun så ekorn. Jeg skrek også, og dermed forsvant de. Det var to stykker som pilte oppover en lang trestamme, og gjemte seg i toppen. Det var synd, for det hadde vært kjekt å få noen ekornfotografier med speilreflekskamera. Neste gang skulle vi klare det bedre, tenkte jeg, og fikk neste gang med en gang. Et ekorn satt og tygget kongle like bortenfor.

Uten å si til Olia hva det var, tok jeg kameraet, zoomet inn og fotograferte. Etter hvert som jeg fikk noen fotografier, forsøkte jeg å gå nærmere. Resultatet ble slett ikke så verst, selv uten speilrefleks og zoom skulle jeg fått til noen gode nærbilder. La det være opp til andre å avgjøre om jeg er blitt flinkere, eller ekornene tammere.

Stort mer hendte ikke på den vesle påsketuren vår. Vi spiste matpakken vår, mengder med frukt, småkaker og sjokolade, te på termos og vann på flaske, fine greier alt sammen, og godt på tur. Olia insisterte på å sitte på en av de mange benkene som er plassert rundt omkring, så slik ble det.

Plutselig ville Olia hjem, som følge av fare for regn. Da var det bare å gå. I innkjøringsfasen er det åpent for kompromiss. Jeg skal kunne leve med ganske så mange kompromiss, så lenge de er med Olia.

Det var vår første lille påsketur. Det lover godt.

For interesserte er arboretet lett å finne. Kjører du fra Sandnes mot Ålgård, tar du til venstre etter Bråsteinsvannet, det er det eneste større vannet som ligger på venstre side. Kjører du fra Ålgård mot Sandnes, blir det selvfølgelig motsatt. Det er dessuten godt skiltet. Etter fem til ti minutter på litt smale og svingete veier er du plutselig fremme. Velbekomme!