Avslutningskveld for studentene fra Novgorod

I dag var det avslutning for besøket fra Russland. På programmet skulle arrangementet vare fra 1800-2000, men det trakk ut, og endte for meg i en pikant avslutning da jeg med fire studiner i bilen ble tvunget til å kjøre hjemom for å lade bilen.

Vi var med disse studentene også sist fredag, på grillfest i Vagleleiren. Da var lille Irina med, og jeg fikk ikke så mye kontakt akkurat med studentene. Det var også deres første dag, her, mye var uvant for dem. Nå har de vært her en uke, de har vært på prekestolen, skoler i området, sett bedrifter og fabrikker, besøkt ordføreren, og feiret 17. Mai. Alt i sjeldent finvær, til Rogaland å være.

Arrangementet i kveld skulle være i det som vel kalles Tinnhuset, huset til den gamle tinnfabrikken, på Storhaug i Stavanger. Huset er nå i privat eie, og disponibelt for oss i Rogaland-Novgorod. Jeg har vært der før med dem, og notert meg at det er ikke så barnevennlig. Derfor hadde jeg ikke lille Irina med, noe som viste seg å være feil, da det norsk-italienske paret hadde med seg sin Gabriel, en av Irinas aller beste venner. Nå måtte han klare seg selv.

Avslutningen besto av enkel servering, tapas fra ostehuset, kaffe og is, ledsaget av korte informasjonstaler og musikalske innslag. Det er mange hobbymusikere i Rogaland-Novgorod, nå var det forsterket med Solveig fra kulturskolen, på fiolin. Dermed var det fiolin, trekkspill, kornett, klarinett og keyboard. Norsk og russisk folkemusikk. Eller, norsk folkemusikk og russiske sanger, er riktigere å si.

De russiske studentene satt på helt andre enden av bordet for meg, så jeg fikk ikke snakket med dem. Men jeg hørte de holde en avslutningstale, der hver av dem oppsummerte sine inntrykk av Norge. Og det er virkelig imponerende hva de har å si, det er en hjertelighet og takknemlighet jeg finner ganske sjelden. Norske taler blir lett veldig formelle i sånne sammenhenger, og uhøytidelig formelle, «alle var enige om at det var en fin tur», og at «vi har lært mye». Her var det poengtert, og med alvor, dette, dette og dette har imponert oss. De har hatt sitt livs tur, og de klarte å overbringe det i ord.

Klokken var mellom ni og ti da det var på tide å reise hjem. Jeg ble spurt om å være sjåfør. Det ville være veldig gøy, sånn sjanser gir jeg ikke fra meg, men det var et problem at det bare var 35 km igjen på elbilen. Fra Stavanger og inn er det drøyt to mil, så det skulle gå. Vagleleiren er rett ved der jeg bor, et par kilometer unna, eller så.

Dermed kom fire sprudlende russiske studiner inn i bilen min. Det var veldig kjekt, jeg snakket jo i vei, der jeg hadde noe å si, men det var et problem at kilometerne for rekkevidde ble slukt raskere enn veien. Kanskje var det kveldskulden? Kanskje at jeg kjørte litt fort, altså på motorvei, ikke i idealfarten på cirka 60?

I alle fall var jeg nede i 11-12 km igjen da vi parkerte på Rema 1000 for å handle. Flyet deres skulle gå 0600 i morgen neste dag, nå skulle de handle norske varer som minne og gaver på veien hjem. Jeg kunne jo også handle litt, det blir pinse, og vi må også ha mat. Men det uroet meg med ladingen, bilen hadde selv gitt beskjed: «lad nå», da vi parkerte.

Da jeg startet igjen, ville ikke bilen vise hvor langt vi hadde igjen. I stedet viste den en strektegning av lading. Da det også kom melding: charge immediately, våget jeg ikke mer. Jeg sa jeg måtte kjøre hjem, lade. Det er jo ganske pinlig, men enda mer pinlig hadde det vært å bli stående et sted på veien, uten mer strøm igjen.

Så dermed var jeg i den litt vriene situasjon å parkere en bil med fire unge russiske studenter oppi i garasjen, og uten å vite hvor lang tid en lading til forsvarlig nivå ville ta. Jeg har ikke noe hurtiglading eller noe sånt i garasjen, det er vanlig stikkontakt. Og så er jeg fullstendig klar over at det er helt uakseptabelt å kjøre en bil med fire jenter et annet sted enn avtalt.

Først tenkte jeg å få lånt en bil av en av naboene, det hadde gått helt fint, minst to hadde hjulpet, om de var hjemme, men så introduserte jeg dem for Olia og lille Irina, som var våken ennå. Jeg sa Olia måtte finne på en gave, de måtte få kompensasjon for ubehaget, klokken var over halv elleve, og de hadde en svært kort natt foran seg. Men det var ikke så lett å finne på noe å gi, vi var jo ikke forberedt.

Lille Irina gjorde imidlertid sjarmjobben, som hun pleier. Særlig med hun som het Katja ble det full kontakt. Irina var rett og slett utrøstelig, da disse jentene skulle reise igjen, og hun ikke kunne være med. – Jeg kan også fly om natten, sa hun, på russisk. Med Olia ble det også øyeblikkelig kontakt. Jeg snakker godt russisk, men det er litt anstrengt, og særlig i lange utlegninger om ting jeg ikke er vant å snakke om, kan det stokke seg til i det uforståelige. Med Olia fikk de også direkteinformasjon, om hvordan det er å komme til Norge, som russer, hvordan livet egentlig er, om man kan si det sånn. Under en ukes omvisning er det alltid den polerte versjonen man ser.

Under disse samtalene gikk bilen fra 6 til 7 til 8 og 9 % av fulladet. Hadde jeg visst det var 6 % igjen, kunne jeg kanskje tatt risken til Vagleleiren uten å kjøre hjemom, det hadde nok godt, men jeg kjenner ikke bilen så godt, og visste ikke annet da vi kjørte enn at jeg måtte lade øyeblikkelig. Klokken var cirka elleve, nå, det hadde tatt 20 til 30 minutter, dette ekstra eventyret. Forhåpentligvis ser de på det som en ekstra opplevelse, slik jeg alltid ser på sånne ting. Men det var veldig pinlig å ikke klare å kjøre dem dit de skulle, straks.

Det endte uansett godt. Da vi kjørte ut fra garasjen hadde jeg 14 km rekkevidde, og da jeg var fremme i Vagleleiren hadde jeg 12. Fra hjemme og dit var de fire fulle av spørsmål, mye ny informasjon å spørre ut i fra, og nå hadde vi jo allerede snakket sammen om litt av hvert. De var virkelig forundret over at jeg kunne russisk, og så mye russisk fra dagligtalen, vanlige ord og formuleringer, sånne som de også bruker, og ikke alltid så innlært og formelt et fremmedspråk blir, når man ikke bruker det til vanlig. De sa også de var glade for å ha møtt min kone, Olia, og de var selvfølgelig sjarmert av lille Irina.

Jeg for min del hadde rett og slett litt vanskelig for å roe meg. Det var noen sterke inntrykk, litt uvirkelig, ennå, med vaskeekte russere i min bil og i mitt hus, og så dette vanvittige med at bilen ikke hadde nok strøm. Da vi parkerte i går, etter 17. Mai, var det 40 % igjen. Med det skulle jeg kjøre Ganddal- Klepp – Stavanger – Klepp – Ganddal. Så lenge den ikke er under 40, pleier jeg ikke å lade den opp, om det ikke er noe spesielt. Dagens reise var ikke spesiell nok, før jeg visste hva den ville komme til å bestå i.

Det ble veldig spesielt, og veldig kjekt. Neste arrangement i Rogaland-Novgorod er vårfesten i Arboretet.

Reklamer

Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.

Møte i foreningen Rogaland – Novgorod

Det skjer så mye provoserende i Ukraina, og i verden. Søndagens ufattelige ulykke i Middelhavet, 800 mennesker drept. Afrikanere, uten navn og ansikt for oss, fra Libya, Nigeria, Sudan, Somalia, Syria også, hver av dem hadde betalt minst 500 dollar for sjansen til å komme seg til Europa i denne overfylte båten. Årsaken til at de ville forsøke denne vanvittige reisen er kriser vi delvis er skyld i. Libya var det vi som bombet. Hvor mange var det egentlig som fulgte med på hva som skjedde der? Kan vi stole på at regjeringen vår gjorde det?

Folk jeg har snakket med de siste dagene har ikke hørt om de fire drepte i Kiev den siste uken, at de er en del av 10 opposisjonspolitikere og journalister som er dødd under uklare omstendigheter. De har heller ikke hørt om de vanvittige lovene som er vedtatt, lover som forbyr diskusjon om historien. Det er så totalitært som det blir. Når statsmakten tar monopol på historien, da vil den også ha monopol på tenkningen i landet. Ukraina er et land som vandrer ut i mørket, det er ikke mye håp der nå.

Jeg har hovedfag historie, og reagerer sikkert mer på det enn andre. Det gjør meg fysisk vondt. Jeg synes det er et ufattelig overgrep. Det er som om en statsmakt i Norge skulle forby 17 mai, gjøre Quisling til helt og Gerhardsen, så hardt rammer de nye lovene Ukrainas befolkning i øst. Det lukker døren for gjenforening. Har man den minste sympati for befolkningen på Krim, ønsker man at landet aldri skal tilbake til Ukraina. Lovene er et direkte angrep på deres identitet. Det er ikke mye som er styggere. En statsmakt som omdefinerer historien ved lov, og så sletter alle spor, forbyr diskusjon, gjør motargument straffbart, det er ikke lett å finne noe sidestykke i nyere historie. Man må tilbake til Sovjettiden, som Ukraina vil vekk fra. Ikke på denne måten, skulle vi sagt til dem, var det verdighet i oss.

Men vår verdighet strekker seg ikke lenger enn at vi lukker øynene, og ser en annen retning, når utviklingen ikke går som vi hadde tenkt i land vi ville støtte. Det var stor oppstand da Ghadaffi bombet Bengazi, jeg vet ikke hvor mange sivile som døde i denne bombingen, kanskje var det 800? Samme antall som nå døde i båten som havarerte, en båt som aldri ville seilt ut om Libya var en stat som fungerte. I Europa er vi ikke i nærheten av å ta i mot så mange flyktninger som vi skaper. Russland har tatt i mot en million flyktninger fra Ukraina. Hvor mange flyktninger har Europa tatt i mot fra hele verden? Hvor mange har USA tatt i mot?

Det var deilig å være på møte i foreningen Rogaland – Novgorod på søndag. Det var deilig å snakke om Russland, uten å måtte forsvare noe, forklare noe. Bare snakke helt vanlig, med vanlige mennesker. Dette er en forening som har eksistert i mange år, og som jeg burde ha hørt om, men aldri har bitt meg merke i. De har noen samlinger i året, reiser av og til til Russland, har ikke noe mål eller visjon eller noe slikt, annet enn å samles.

Søndag var vi i direktørboligen til den gamle tinnfabrikken i Stavanger, det vil si det var ikke boligen, men kontorbygningen. Ærverdig og fin, fra en tid det var forskjell på folk, direktøren hadde eget kontor og eget toalett, og egen trapp, kom du inn dit, skulle du vite hvem du var. Det var mer snakk om denne direktørbygningen, og om tinnfabrikken og gamle Stavanger, enn om Russland.

Det gjorde godt. Verden er mer enn død, sensur og krig. Dette var folk som bare ville samles, spise litt middag sammen, synge litt, snakke litt, mimre litt. Det var 4-5 russere der, alle kvinner. Mange med norske ektemenn, men jeg vet ikke med alle. En av dem var fra Estonia, fra Narva. Hun var sint over hva det var blitt med byen hennes etter Sovjetunionens oppløsning og Estonias selvstendighet, stedet er forfalt, det blir ikke tatt vare på. En gang var hun stolt over å være derfra, hun sa alle var det, det status. Nå følte hun at hun ikke hørte hjemme der, at hun ikke hadde noe hjemsted. Hun følte seg ikke helt velkommen i Norge heller. Av og til liker jeg det, av og til hater jeg det. Her snakker hun på vegne av mange innvandrere, det har jeg fått mer innsikt i etter selv å ha blitt gift med en.

Det var veldig kjekt for meg å snakke russisk med alle disse folkene. Blant de norske var russiskkunnskapen sparsom. Det var en som snakket som jeg, noen som kunne litt, de fleste kunne ingenting. Blant de russiske snakket alle godt norsk, så nær som en. Jeg tror hun var kontaktpersonen i Novgorod, jeg fikk ikke helt tak på alt, det var min første kveld i denne forsamlingen. Denne kvinnen skulle reise videre til Barcelona neste dag, og holdt en tale, full av følelser, som bare russerne kan det. – Jeg er så glad i dere alle sammen, sier hun, og det er ingen tvil om at hun mener det. Russerne gir så mye i vennskap, når man tilbyr dem det.

Det finnes også et kynisk, grisk og farlig Russland. Det er det politiske Russland, det økonomiske, representert av eliten. Der må man være ulv for å overleve, blant ulver, vær ulv selv, er et ordtak de har. I Sovjettiden var det dette Russland de fleste så, i hvert fall her i vest.

Nå er dette endret, med åpenhet og innvandring. Vi skal være sjeleglade for det, for sjansen til å lære menneskene å kjenne. De er langt fra så umenneskelige som politikerne som styrer dem, de er smilende, kjærlige og varme, og med et svært sterkt ønske om at folk skal ha det godt rundt dem. Slik er det også med de jeg har møtt i Ukraina. Det er akkurat det samme der. Førsteklasses mennesker, elendige politikere, skruppelløse businessfolk.

Dessverre er det de siste som har makten. Men om det en gang får roet seg, er det millioner av mennesker klare til å synge sammen og spise middag sammen, til bare å ha det helt vanlig igjen. Jeg tror mange er møkkalei krigen, ødeleggelsene og hatet.