Hjemme til rotehus og ny vår i Rogaland

Det er ikke ofte jeg begynner å vaske og rydde når jeg har tid for meg selv, i stedet for å skrive et eller annet. Det sier litt om meg, og min kjære kone som jeg holder høyest nesten samme hva hun gjør, er blant dem som liker dette minst. I går morges var imidlertid huset i en sånn forfatning at jeg i stedet for å oppdatere meg på mine ting de mange morentimene jeg fikk, så vasket jeg kjøleskapet.

Vi har vært vekke så lenge at vi nesten hadde glemt litt hvordan vi hadde det. Huset er under oppussing, og sånn ser det ut. I ett år har vi bodd i en byggeplass. To måneder i normale Kiev gjorde at i alle fall jeg glemte hvordan det er. Varmen hadde vi også av mens vi var borte. Fra jevnt over 10 grader tar det tid å varme opp et helt hus. Det er erfaring for boligeiere.

Avreisene hos oss er alltid litt dramatiske, det blir alltid litt hektisk. Vi gav bort all maten som blir dårlig til mor, men vi vasket ikke kjøleskapet, og matrester som ble igjen levde sitt eget liv, kan man si. Gav spirer til nytt liv, er å si det nøyaktig. Jeg satte ikke engang på kaffen.

Imidlertid gikk jeg opp til nærbutikken. På veien fikk jeg se at vi har det fint i hagen og rundt huset. Tullipanene er ikke sprunget ut ennå, rosene står nakene, frukttrærne står i knopp, magnoliaen har så vidt begynt årets liv, men når det gjelder planter og grønt, så er det fint. Det er bare veldig mange planker og uferdig arbeid som ligger rundt omkring. Vi følte vi hadde ryddet før vi reiste. Og vi hadde virkelig kjørt bort det meste av rotet og restene. Det sier bare hvor mye vi egentlig hadde liggende her.

På vei til butikken ser jeg også at våren ikke har kommet noen vei her i Rogaland hos oss. Det er som det var i Kiev for en måned siden. Morgenkulden er også helt annerledes, kald og fuktig, rim på bakken, det kjennes ikke slik ut i Kiev. Kanskje skyldes det at det tar lenger tid å varme opp jorden her oppe i nord hvor solen står på skrå, slik at nattekulden får god hjelp av den kalde bakken? 2 av 3 morgener i Kiev løp jeg til Hydropark, noen ganger var temperaturen rett rundt null. Det føltes helt annerledes, og så ut helt annerledes. Det var aldri rim på bakken der, som det er så karakteristisk i april, her.

God frokost fikk jeg kjøpt. Brød og melk og friskt pålegg. Den smakte godt da kona og barnet våknet en del timer senere. Lille Irisjka stråler over alle lekene hun hadde glemt at hun hadde. Jeg kjenner igjen meg selv i det, også jeg pleide å like spesielt godt å komme hjem i fra ferie, og leke med lekene jeg ikke hadde rørt på ukesvis. Irina har blitt to måneder større. Og i barns andre leveår skjer det mye på den tiden. En svær tøytiger vi har løfter hun nå rundt, lekene som gir lyd klarer hun plutselig nå å skru av og på selv. – Vi får ikke fred mer nå, sa jeg til Olia, – ikke på mange år.

Her hjemme går spaserturene til Ira og jeg ut i terrenget, naturlig nok. Fredagene har vi pleid å kjøre ut til Melsvatn ved Lye, nær Bryne. Det er en liten kjøretur, men den går langs smale jærveier med liten trafikk, god tid å se på det karakteristiske terrenget. På veien hørte jeg nyhetene om den forferdelige helikopterulykken i Øygarden utenfor Bergen. Jeg bodde jo i Bergen hele 17 år, kjenner godt også området rundt, og har selvfølgelig venner og kjente i oljå, som vi sier det her. Det var en nyhet som gjorde inntrykk. En helikopterferd skal være trygg. Det skal være trygt å reise til og fra jobben. Lille Irina sovnet på turen, så jeg stod på parkeringsplassen ved vannet og hørte videre til Ira ble vekket av at Olia ringte.

Det regnet rundt vannet. Irina satt i vognen hele turen, gumlet på et eple vi hadde kjøpt i gårdsbutikken på Skjæveland, den lille som bare tar kontakter. Det er også tradisjon å reise innom den for å kjøpe ukens frukt og grønt. Vi sparer noen kroner på det, og støtter også en liten nærbedrift vi gjerne vil støtte.

Også rundt Melsvatn har våren kommet ingen vei. Det er først når man går helt opp i trærne man ser at jovisst, det er på plass nye skudd, men de har ennå et stykke igjen før de åpner seg. Det er en sen vår hos oss i år. Spørsmålet om bjørka står i blader til 17 mai ser ut til å få et negativt svar dette året.

Mens Irina og jeg har var vært ute har Olia ryddet og vasket klær. Smått om senn er huset på vei til noe levelig, i hvert fall litt bedre. Olia og jeg er flinke til å ignorere rot og ting vi ikke kan gjøre noe med, eller ting det tar lang tid og mye arbeid å gjøre noe med. Lille Irina har ikke lært å bry seg. Selv YouTube er uinteressant for henne, hun har ikke sett det siden vi kom hjem. Det går i leker, og i å kravle opp på møbler hun ikke har vært i på en stund. Hun var i toppslag hele dagen. Et godt dunk og sår i tinningen bremset henne knapt. Litt morsmelk, så var hun i gang igjen.

Og vi laget oss slik et nydelig, godt måltid, Olia og jeg. Det er ikke så altfor ofte vi lager mat sammen, men slik ble det i går. Jeg hadde kjøpt inn laksefileter på morgenen, grønnsaker på gårdsbutikken. Poteter hadde jeg glemt, men vi hadde ris. Laksen ble stekt i smør, og så var det purreløk og gulrøtter, og lite grann vårløk. Olia vasket, skrellet og skar opp gulerøtter, veldig fine biter, hun brukte rivjern. Det tok tid, men gav mye smak. Noen sitronskiver slengte hun også oppi stekepannen, med skall og det hele. Jeg har aldri gjort det før, men det ble bra. Et smått tilfeldig utvalg krydder gav finishen, litt sukker ville Olia også ha på, og det ble virkelig et herlig, appetittelig måltid. In i tiden er det også, uten verken tjukk rømme eller fløte, typiske ingredienser når jeg skal lage laks (eller andre ting). Vi må holde oss i bevegelse for ikke å bli fete, her hos oss, virkelig en vinn-vinn situasjon.

Til maten hadde jeg god, tysk hvitvin, og etterpå koste jeg meg med litt svensk humor fra 90-tallet. Jeg jo selv semiprofesjonell, men ser jeg er låst fast i en periode noen få år før og etter 1990. Det var de formende årene. Da gikk revolvermagasinet på radioen, jeg så Tomas von Brömsen og de norske komikerne i hans generasjon, og vi tok på video opp noe som het Kurt Olssons television. Den har jeg siden ikke fått sett, jeg har ikke funnet den på YouTube, men jeg fant den i går, og fikk meg noen smil for meg selv. De har ikke mange treff, disse snuttene, blir ikke ofte snakket om eller referert til, men det overrasket meg nesten litt hvor direkte jeg har hentet setninger og ideer herfra i måten å snakke på og være morsom på. Det samme gjelder andre komiprogram fra denne perioden, vi tok dem opp på video, og jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. De formende årene. Gjensynet er nostalgisk.

Sånn gikk en flott dag. Magnus Carlsen vant Norway Chess, jeg fikk dessverre ikke anledning til å se dem live, dette året. I USA er Garry Kasparov tilbake der han hører hjemme, ved sjakkbordet, der liker jeg ham. På direkten var det siste jeg så før jeg la meg, at han nedspilte den nye amerikanske stjernen (med japanske aner) Hikaru Nakamura i lynsjakk. Det var flott! I dag morges våknet jeg tidlig, og nå er det ikke noe rydding. Nå er det data. Kaffen står på.

Trær, Skudd, Løvtrær, Vann, Gråvær

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

20121213-105209.jpg

20121213-105156.jpg

Snøfall

I dag har det snødd godt. Heldigvis overnattet jeg hos min mor (etter at vi hadde vært på nøtteknekkeren i går), og snilt lot hun meg låne bilen. Det var ingen dag for å sykle.

Det var ingen dag for å kjøre bil heller. Under snøen var flere steder klink is, og brøytemannskapene rakk ikke å brøyte vekk før ny snø var på plass, strø og salt ble også raskt nedsnødd.

Tilfeldigvis skulle jeg kjøre litt bil på jobb også i dag. Mors lille polo gikk fint, den kjenner jeg, og den tripper liksom over isen og snøen. En stor, gammel niseters Mercedes derimot… Jeg spant meg til og med fast på parkeringsplassen. Det er ikke noe jeg sier for å overdrive, jeg sier det fordi det skjedde.

På vei hjem kjøpte jeg ved og grønnsaker. Bare i løpet av de to korte parkeringene, ble bilen helt nedsnødd. På Jærveien stod en bil i veikanten med blinkende varsellys, hadde stått der hele dagen, sa de på gårdsbutikken. Jeg var glad for å komme meg trygt hjem.

Der tente jeg nokså snart opp i peisen. Sånne nedsnødde dager er det tingen å gjøre. Vi i Rogaland er egentlig ikke vant med snø og vinter. Vi pleier å ha den på trygg avstand i fjellene. Vi kan reise til den når det passer oss.

Kanskje tar vinteren kontrollen her etter læren fra Muhammed. Når Rogalendingen ikke kommer til Vinteren, får Vinteren komme til Rogalendingen. I dag har det vært kaos på veiene, og glede i heimene.

20121212-212421.jpg

Å sykle til jobb i Rogaland

En grytidlig, mørk morgen der min kone har satt seg på sykkelen for å sykle i regn og vind fra Ganddal til Sandnes for derfra å ta bussen videre til Stavanger og en bydel der, skal jeg skrive en post om hvordan det er å sykle til jobb i Rogaland. Vi bor på jærsiden av Sandnes, midt mellom Stavanger og Jæren, min kone og jeg, og vi har syklet i begge retninger. Jeg har gjort det frivillig, min kone har gjort det i helgene når det ikke finnes alternativ. Det er bare lørdager alternativet om å sykle til Sandnes og ta buss videre derfra finnes. Søndager er det ingen bønn. Da må hun sykle den lange veien inn til Stavanger, samme hva vær det er, minst halvannen time før jobben starter klokken halv åtte.

Særlig Sandnes har forsøt å opparbeide seg et navn av å være sykkelbyen. Det går en stund tilbake i tid. Jeg mener det var i en konkurranse med Sandefjord eller en annen by på S. En bestemt dag skulle de to byene se hvem som klarte å mobilisere flest syklister. Sandnes vant helt overlegent. Dermed var vi sykkelbyen.

Det er også lagt litt arbeid i å gjøre seg fortjent til navnet. Det gjelder ikke bare i Sandnes, men i hele regionen. Jeg lurer på om det ikke finnes en målsetting om at alle veier skal ha sykkelsti ved siden av, eller i hvert fall at det på alle strekninger skal være mulig å ta seg frem på sykkel uten å måtte sykle i bilvei. Målsettingen er til og med sånn passelig fulgt.

Likevel er det lett å la seg irritere når man skal ta seg frem på sykkel. Det gjelder kanskje særlig fra Sandnes til Stavanger, men også fra Sandnes til Bryne. Til tross for at fylket kan opprettholde skrytelisten sin, det er lagt til rette for sykkel overalt, så er tilretteleggingen mange steder lagt slik at det passer bedre å skryte av den enn å bruke den.

For eksempel er det dette med underganger. De er de aller fleste lagt helt vinkelrett på kjøreretningen, og med en krapp sving nederst i en bakke for å komme inn i den. Ofte er de lagt midt i en lang, flat strekning der man kan få god fart, for så å måtte bremse helt ned for å komme seg inn i undergangen. «Komme seg inn i undergangen» – det høres ut som en dødsdom. Noen steder kan det også føles slik. For disse undergangene er det mest trafikkfarlige man møter som syklist. Det er svært fristende å holde en litt større fart enn man egentlig burde når man svinger inn i dem, det er jo så sjelden man møter noen. Om man likevel gjør det, venter kollisjonen. Slik er det de fleste knall og fall jeg har hørt om har skjedd. Vi er gærne etter sikkerhet nå om dagen, og bruker både lys foran og bak, i tillegg til hjelm, refleksvest, refleksbånd, fullforsikring, alt som kan betales med penger, bare for ikke å utbedre den største egentlige risikoen. Det er bare å lage undergangene litt mer oversiktelig. Den nye undergangen ved Foss Eikeland viser at det ikke er umulig. Hvorfor er ikke alle underganger lagt slik?

Et annet problem man møter som syklist er kryssende bilvei. Kjører man bil fra Sandnes til Bryne kan man kjøre hele strekningen uten å bremse, man har alltid forkjørsrett. Det er selvfølgelig, man kjører på hovedvei. Sykkelstiene er svært sjelden hovedveier. Der har man også fått til å lage krysningspunktet et stykke inn på den møtende veien, ofte så kraftig at man til og med må bremse for å klare svingen. Det gjør at biler selv om de stopper for møtende trafikk, det vil si møtende biler, ikke trenger stoppe for oss. Da må de i så fall være oppmerksomme flere meter før innkjørselen. Mange bilister er det, ære være dem for det, men det er deres og ikke myndighetenes fortjeneste. Og så lenge ikke alle er det, kan man som syklist ikke oppføre seg noe i nærheten som en bil, motorsykkel eller moped gjør det – bare holde farten når man er på forkjørsvei.

Jeg har ikke nevnt et ord om kvaliteten på sykkelstiene. Rogalendingene er blitt mer bortskjemte enn jeg husket dem fra før jeg flyttet tilbake, jeg synes alle mennesker har godt av å finne seg til rette med at ikke alt er tipptopp alltid. Det hadde vært veldig kjekt om vi syklister kunne forvente samme standard på våre veier, som bilistene på sine, men det er en stor utgiftspost jeg ikke ville stemt for, om man stemte på slikt.

Jeg synes likevel det kanskje kunne vært mer oppe i transportdebatten i Rogaland, nå som økonomiske grenser er til for å flyttes i spørsmålet om bybane, lyntog og Rogfast. Det er skryteprosjekt for politikere som ønsker å peke på seg selv som en som satte spor etter seg. Det er det samme som i sykkelprosjektene, det er viktigere å vise dem frem at de blir brukt.

For en brøkdel av summene disse prosjektene krever kunne man oppnådd fantastiske forbedringer i sykkelforholdene mellom Bryne og Stavanger. Til Stavanger kunne man forkortet reisetiden på sykkel med et kvarter om det fantes en «motorvei» for oss. Et kvarter ekstra har mye å si om morgenen, og vil gjøre sykkelalternativet aktuelt for litt flere enn fanatikerne. Det ville være et skryteprosjekt å føle seg vel med, og ikke bare til å late som om man har gjort noe bra. Det er heller ikke så brautende som de andre skryteprosjektene er, der vi egentlig skryter av å ha funnet olje og har penger til å gjøre alt vi vil og alt det andre ikke har mulighet til, haha.

Vil vi få nye gardiner før 2020?

Om jeg hadde en fancy blogg med avstemninger kunne jeg hatt en avstemning her. Spørsmålet er hvor mye av huset vi får pusset opp eller skiftet ut, og hvor lang tid det vil ta. De som kjenner huset vil mene at vi må ta mye raskt, de som kjenner oss vet at vi vil ta lite og sakte.

Det er ikke at vi er interessert i at ting skal forfalle eller se stygt ut. Vi har respekt for huset, og vi har lite til overs for dem som lar ting skure og gå. Vi kommer til å holde det noenlunde fint. Men vi har nok en noe annen standard enn den som er blitt vanlig i strøket. Jeg har alltid foretrukket det som har vært gammelt og brukt, og ekte og ærlig, ting som kan forelle en historie, fremfor det som er nytt og shiny, og in i tiden. Jeg synes ikke noe om dem som kan bruke noen hundre tusen på å få alt i tipp topp stand, men samtidig så fint at det egentlig ikke kan brukes. Nede i gata her er det et hus jeg bare kaller «skilsmissehuset». Jeg tror ikke det er mulig å ha det så flott uten at etkeskapet ryker.

Alle vet at jeg ikke er noe særlig lett å påvirke når det gjelder å kjøpe nye ting. Jeg har bestandig gått i klær inntil mor og far, eller søstrene mine, har mistet tålmodigheten, og kjøpt noe nytt. Jeg har alltid syntes det er noe skummelt og falskt med folk som er for moteriktig og fint kledd, man er ulastelig antrukket for det står ikke så godt til innover i systemet. Med litt levd liv og livserfaring vet jeg jo også at det finnes fine folk i fine klær, jeg var nok ganske kategorisk i min ungdom. Men jeg får uansett ikke til å gå kledd særlig fint, selv når jeg prøver. Det er ikke min stil, er ikke meg.

Så alle vet også at skal det blir gjort noe i huset, så er det Olia som må gjøre det. De vet at enhver kvinne hadde måttet overvinne en liten hindring for å få til oppussing med meg. Så kanskje noen føler at de liksom vil hjelpe Olia litt, ta hennes parti i kampen om oppussing. Da er det lett å glemme at hun kommer fra et land og et hjem med en helt annen standard. Selv om de når det kommer til bolig var ganske velstående til å være fra Ukraina, med stor leilighet mitt i hjertet av Kiev, og en leilighet til også innenfor bygrensene, og en datsja like utenfor. Få Ukrainere er så velstående. Men disse leilighetene er fylt med møbler som er satt inn en gang for alle. Går noe i stykker, må det repareres. Det er ikke snakk om at man skal skifte ut noe, fordi man har gått lei av det.

Det er derfor kanskje litt overraskende for Olia at folk forventer at hun skal ønske å skifte ut noe her i Norge, der standarden er mange ganger bedre enn det hun har etterlatt moren og søsteren i, tilbake i Kiev. Hun har heller ikke bodd i hus i hele sitt liv, og aner ikke hvordan det skal se ut, hvordan andre vil ha det, hva som kan gjøres, hva som er nødvendig. Var det opp til henne, flyttet vi i leilighet. Gjerne i Kiev, der hun kommer fra og likte seg godt.

Kanskje er det mye forlangt at hun skal finne seg til rette med og omfavne den norske levemåten, og også overta norske drømmer. Det vil i hvert fall ta litt tid. Og i dette spørsmålet om tid er det også en annen ting som spiller og jeg. Olia og jeg har foreløpig og i overskuelig fremtid en årsinntekt som ligger noen hundre tusen under det som er vanlig rundt her vi bor. Vi har ingen mulighet til å følge med på oppussingsracet som er her. Vi kan ikke være med på standarden, når det er pengene som setter den.

Men vi kommer til å ha det veldig fint med oss selv og være veldig lykkelige. Det synes vi er ganske viktig. Jeg vet det er sant, men får meg ikke til å tro det at jeg eier et helt hus, og har en kone i det. Og Olia blir pussig glad når hun også har penger og kan være med og hjelpe til.

Så da er bakgrunnsinformasjonen gitt. Det er på tide å gjette. Hva vil vi få skiftet ut, før la oss si 2020? Det er gardiner i stuen, tapet, vindu, det er bad oppe og nede, gårdsplassen utenfor garasjen, for bare å nevne det aller mest presserende. Vi har noen gulvbelegg i forskjellige rom som sikkert kunne være skiftet ut, den en gang så fine peisestuen vår er nettopp betegnet med det, en gang var den fin. Vi har også møbler å kjøpe, sofa, spisebord, og et salongbord til å ha nede. Og så er det tingene vi sikkert burde skifte ut, reoler og bokhyller, digre stoler. Hvor lang tid vil det ta før vi får gjort disse tingene her.

Jeg vil ikke våge meg til å gjette. Men jeg må også få sagt avslutningsvis, at det gjennom hele livet har vært veldig bra for meg å ha slekt og venner som kan justere meg litt når det slitte og gammeldagse tar overhånd. Jeg er ikke intelligent nok til å være distre professor, og argumentet om at jeg er kunstnerisk anlagt holder ikke helt inn. Hvis ingen pirker litt i oss, og sier hva som ser snålt ut, kommer vi til å leve lykkelig og snåle resten av livet. Vi kan like gjerne lykkelige og greie.

Heim te’ kånå…

Så er jeg tilbake i Bergen igjen, og skal være her frem til jul. Siste dag i Rogaland for denne gang ble brukt til en liten rusletur på Sele med mor. Solen stod lavt og bølgene høyt, og det var trolsk å gå fra Bore til Sele. Vi hadde med en liten melketrull til niste, og fikk også tatt noen bilder i det vakre sollyset. Hengebroen over Figgjoelven var blitt så oppusset og fjong, som det i det hele tatt er mye som har forandret seg siden den gang jeg bodde i Rogaland, og følte meg hjemme der. I de fleste tilfellene foretrekker jeg det gamle, opprinnelige.

Hjemme hos mor igjen var det lammefrikasse til middag, en norsk delikatesse jeg håper også Olia lærer seg å lage, for dette er noe jeg gjerne vil spise jevnlig gjennom livet. To kaker hadde mor bakt til kaffen, begge de to kakene jeg liker. Riktignok var de både bakt og servert tidligere, men nå ble de servert samtidig og til meg. Kakespisingen var ledsaget av film, «All makt», med Clint Eastwood og Gene Hackman, nok en bekreftelse på hvorfor jeg ser så lite film. Underholdende er slike filmer, fordummende også. Men det var hyggelig å se den med mor, eller den stod nå på der i bakgrunnen.

Klokken åtte var kaffen drukket og kakene tilstrekkelig spist, filmen var slutt, og det var tid for pakking. Siden jeg bare hadde håndbagasje gikk det fort. Vi var ferdige slik at vi strengt tatt kunne kjøre hjemmefra mot flyplassen før tiden, og jeg hadde all ro i verden ute på Sola. Påfyll til stand up showet mitt (eller mitt og mitt, fru Blom, jeg er en av fem komikere, og en av de minst betydningsfulle) kommende onsdag og fredag på Rick’s fikk jeg også oppleve i sikkerhetskontrollen. Jeg er litt flau over å leve i en tid og i et samfunn der slik idioti er satt i system, og at opplyste, fornuftige folk finner seg i det.

Flyplassoppholdet og flyreisen ble brukt til å lese ferdig første del i tredje bind i Krig og fred. Jeg var ikke så verst fornøyd med meg selv over det. Siste del av Oblomov pluss denne delen av Krig og fred ble lest på russisk denne leseferien, og hundrevis av gloser ble skrevet ned. Jeg skjønte jeg måtte sette til side leseprogrammet for å være fullt ut med mor siste dagen, og jeg visste det var helt uaktuelt å sette seg ned og lese når jeg kom hjem til Olia, det hadde tatt seg ut etter fem dager borte fra henne. Så jeg var nødt til å lese på flyet for å få programmet mitt gjennomført, og slik ble det.

Olia satt så nydelig og ventet på meg da jeg omsider kom inn døren hjemme i Strandgaten. Hun var småforkjølet og småsyk, full av sine vanlige bekymringer, men også glad for å ha meg hjemme igjen. Og jeg var glad for å komme hjem, og for at jeg har flere jeg slik kan komme hjem til.

 

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Tonje hopper

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Jeg på stein, Ølberg

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Tonje, Ølberg

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.
 
På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

Mor og far på Ølberg

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Far, Ølberg

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 
Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.