Varm dag i sentrum (- og ikke på stranden)

Det er kommet en liten varmebølge til Kiev igjen. Om dagene er det rundt 30 grader, om nettene rundt 20. Begge deler er i varmeste laget for meg, og det kan også bli noen litt urolige netter. Jeg har en teori at det delvis skyldes vi ikke får drukket nok, særlig Irina, slik at hun våkner og er tørst. I tillegg til varmen. Natt til i dag sov vi i alle fall alle sammen dårlig. Jeg var ikke ute av huset for trening før klokken sju, og da jeg kom tilbake i titden og fikk spist frokost, så hadde jeg god lyst til å sove litt etterpå.

Sånn gikk formiddagen, og vel så det. Jeg våknet jo etter hvert, og ble som vanlig utålmodig, men det var uvanlig seigt å få gjengen ut. Klokken var henimot to, før jeg endelig fikk på Irina noen klær å gå ut i, og så kunne hun og jeg gå ut. Olia skulle komme når hun bare fikk pakket sammen sakene våre, og gjort seg selv klar. Planen var enkel: Buss 118 – over til stranden.

I mitt hode hadde jeg videre planer om buss 49, buss 108, prøve ut et nytt sted, jeg hadde til og med sjekket kart og nett, men det skulle alt sammen være til liten nytte. Vi kom oss ikke ombord på 118 engang.

Det skyldtes en liten bagatell. Irina ble etter en stund utålmodig av å sitte på busstoppet, hun begynte å rusle rundt, og smatt etter hvert inn på et apotek. Der så hun på noen gummileker, hvorav jeg kjøpte den ene, en delfin i en redningsbøye. Jeg stusset litt over prisen, 90 griven, eller 30 kroner, men tenkte ikke mer over det, og betalte. Olia, derimot, syntes ikke det var noen pris å betale for en slik billig plastleke, og gikk inn på apoteket for å få den byttet, pengene tilbake. I Norge ville det vært en formalitet, varen var nettopp kjøpt, selvfølgelig ubrukt, det ville bare vært å annulere kjøpet. Her ble det bråk og spetakkel.

Mens det stod på, kom bussen vår, 118, og jeg ville selvfølgelig mye heller gå ombord på den, og reise til stranden, enn å krangle om de tretti kronene. For Olia var det uaktuelt. Hun hadde ikke fått byttet leken, så nå gikk hun for å ordne et eller annet i en fortauskiosk, om hun hadde planer om å kjøpe en av de tilsvarende, billige plastlekene der, eller hva hun hadde, og før hun hadde gjort det, kunne hun ikke ta noen buss. Irina gråt over bråket og over leken, og det var i det hele tatt bare tull alt sammen.

Det endte med at leken ble byttet, bussen var gått, og alle var gretne, sinte og irriterte. Bare tull, fra ende til anden. Neste buss 118 pleier å gå om tjue minutter, har jeg i hodet, men jeg vet ikke, og alt pleier være litt uregelmessig, her nede. Det skyet aldri så lite grann til, og Olia fikk overtalt oss til heller å reise til byen, til sentrum, og droppe stranden denne dagen. Det gjorde vi i metro, noe Irina liker godt.

Det tok lang tid å overvinne ergrelsen. Et tema for meg og denne bloggen er at alt er et eventyr, man må hoppe på muligheter, benytte seg av sjanser, prøve ut nye ting. Om den ene tingen ikke går, så går sikkert den andre, man må ha det kjekt der man er, og med det man gjør. Opp mot tretti grader i sentrum av Kiev, og med Irina på skuldrene, så var det ikke fritt for at disse ordene i meg ble mer ord enn virkelighet. Vi skulle heller vært på stranden.

Slik gikk det altså ikke. Metroen tok vi til Zoloty vorota, derfra gikk vi bort til området Olia liker så godt, det som går opp fra veien mellom stasjonen og polyklinisk institutt. Der satset vi på å finne en lekepark vi husket fra i fjor, men ikke hadde klart å finne igjen i år. Årsaken til det, var at vi husket den som større og bedre enn den var. Nå som vi fant den, skjønte vi at vi hadde funnet den før også. Da hadde vi gått forbi den, fordi den ikke var  «som vi husket den».

Irina fikk i alle fall disset litt, og hoppet litt på trampoline. Det liker hun godt. Deretter fikk vi spist lunsj på det vi kaller terrasserestauranten, jeg tror den er persisk eller noe sånt, det er i alle fall orientalske motiver. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en av de virkelig bedre, og den serverer businesslunsj itl 82 griven. Der er det jo alltid kjekt å spise, og med et par ufiltrerte øl, som det heter her nede, så er det klart humøret tar seg opp.

Etter det var det å spasere rundt, i det Olia kaller «romantisk tur». Sånne turer går på kryss og tvers i gater hun har minner fra. Hun gjør sitt beste for at det skal være kjekt for oss også, er blid og fornøyd, snakker hele tiden, og kjøper kaffe og godt til Irina og meg. Men hele tiden er det hos meg denne krypende følelsene, at det hadde nok vært kjekkere om vi bare hadde satt oss på buss nummer 118, om jeg aldri hadde kjøpt denne leken…

Jeg har lyst å få Irina til lekeplass, og foreslår etter hvert den oppe med taubanen, den latterlig lave taubanen, den bak den blå kirken. Olia er med på det, men veien vi går, går langt, langt nord for dette. Da jeg endelig, på ny foreslår noe lignende, nå også med muligheter for at Irina og jeg kan komme oss til stranden, med buss 115, en rask dukkert, så er vi langt unna, og Olia vil i buss. Det vil ikke jeg, så vi går på.

Og så finner vi det nye stedet som gjør også denne dagen til et eventyr, sånn at vi egentlig får reparert problemene som har vært. I alle fall for Irina, og det er det viktigste.

Det er Olia som finner en slags port, en åpning under de massive og karakteristiske bygningene. På andre siden er vi på høyden, de samme høydene som leder helt bort til Petsjersk, høydene langs elven. Utsikten er som alltid fantastisk, med elven og slettelandet på andre siden, og vi får tatt noen flotte bilder. Det er også koselig å gå, der oppe på promenaden, selv om både Irina og jeg helst har lyst til bare å gå rett ned vollen.

Vi har aldri vært her før, aldri akkurat her. Alltid når vi har hatt sjansen, har vi gått ned Andrevskij spusk, som regel kommer vi fra bysiden. Kommer vi fra andre siden, kommer vi i buss, og får ikke med oss denne muligheten. De har satt opp noen uvanlige lekeplasser, skulpturer i mosaikk. De er morsomme å klatre på og utforske, og Irina kaster seg inn i leken. Det er flere slike lekeplasser. Og det er rikelig med utsalg av kaffe og is, rikelig med utvalg. Det er lett for Olia å være mor, og gjøre mann og barn fornøyd med å kjøpe de riktige tingene.

Så er det en kar som lager store såpebobler. Det er mega for Irina, megagiga. Med is i hånden og isrester på haken og i ansiktet bobler hun rent over av glede og Irina. Hun må hoppe, hyle, hun løper helt vilt etter alle såpeboblene for å sprekke dem. – Den er min, den er min! roper hun, selv om det er andre og større barn der, og hun på ingen måte har rett til å gjøre krav på noen av dem. Han her som stod bak boblene, var mer snakkesalig enn han i Park Sjevtsjenko, han er taus, han her ledsaget med snakking og underholdning, og hadde også mer kontroll. Irina sjarmerte alle, selvfølgelig. Selv for barn er det sjelden å se noen som viser så intens glede, det bare spruter ut av henne.

Den samme gleden gjør det svært, svært vanskelig å få henne videre. Olia er ukrainsk, utålmodig, hun vil bare si nå er det nok, og så ta med seg barnet og gå. Jeg er norsk, endeløst tålmodig, så lenge barnet har det kjekt med noe som er bra, er det ingenting som er viktigere å gå til for meg. I det lengste vil jeg ha barnet med frivillig. Så her blir det litt manøvrering med Olia, som vil gå, og Irina som vil bli. Her er det en del lirking og ordning for å få det til.

Og hele tiden treffer Irina nye barn, og gamle barn. Et par hun var sammen med om såpeboblende, dukker opp, igjen og igjen. Irina gjør svært mye for å få kontakt, hun kan sikkert bli for intens, men det er jo også veldig sjarmerende og koselig hvordan hun stikker ansiktet opp i den andres, og smiler sitt aller bredeste smil. Det er jo ingenting vondt, her, hun vil liksom bare ha de andre barna med i gleden, selv om disse barna kanskje er på vei et sted, og de voksne gjerne vil ha dem dit. Noen lurer sikkert også litt på hva som foregår, når Irina har løpt 30-40 meter foran oss, og forsøker å ta kommandoen i en fremmed familie. Hun er jo ikke tre år, ennå.

Så er det ned Andrevskij spusk, der de nå er i ferd med å stenge ned bodene og butikkene. Irina er villig med, løper rundt, vil kjøpe matrusjkaer, vil se og være med! Barna fra såpeboblene dukker pussig opp her også, Irina hilser på, vi tusler oss ned.

Der, i enden av nedstigningen og øvre kant av Kontraktova, er det en fontene. Der kan Irina klatre opp, løpe rundt og leke. Nå er det lettere for Olia, som kan sette seg ned på en benk, med et nettbrett og tekster. Jeg kan gå rundt og fotografere, og repetere gloser. Fortsatt vil Irina ha kontakt med alle barn. Hun kan legge seg ned på kanten av fontenen, og om hun strekker seg helt ut, nå ned til vannet. Der plasker hun litt, så det kanskje skvetter litt på en noen år eldre jente. Til slutt skvetter hun tilbake, så Irina blir helt klissvåt. Det var nok litt i overkant av hva denne jenta hadde tenkt, for hun er etterpå i ferd med å forklare noe veldig for Irina. Jeg gjetter på at det er forklaringen på hvorfor hun ble skvettet på, at hun hadde skvettet selv. Det kan godt hende dette går over hodet på Irina, hun må jo høre ordene først, før hun kan begynne å skjønne dem. I alle fall er det ingen gråt, ingen anklager og ingen problemer fra Irinas side. Hun er bare kliss våt, i ansiktet, håret og på klærne.

I varmen tørker det raskt.

Til slutt kommer en nesten vakker episode med en enslige gategitarist, Irina og to fylliker. Irina løper med et par andre barn, da en kar stiller seg opp med gitar og mikrofon og en liten høytaler. Han håper å dra inn litt etterlengtede penger på å spille litt. Irina er den eneste som følger med. De andre barna løper av gårde, Irina blir stående og se. Jeg filmer hele scenen grundig. I kveldssolen er også Kontraktova plosjad vakker, og det er jo noe eget med denne artisten som tydelig har lagt litt ned i gitarspilling og synging, men som ikke oppnår større oppmerksomhet enn fra ei snart tre år gammel jente. Hun blir stående hele sangen, og også den neste.

To fylliker sitter i gresset. Det er fyllikere i ordets rette forstand, tydelig alkoholisert, ikke vet jeg om de har noe sted å gå til i  kveld, eller noe å våkne til i morgen. De ligger i gresset, med en tom plastflaske foran seg. Neppe har de penger til å kjøpe seg noe mer, og ikke vet jeg hvor de får penger fra i livet. Nå får de seg imidlertid litt glede, med denne seriøse gateartisten som med lukkede øyne og stort alvor synger sangene sine, og lille Irina som står og ser på ham. De gynger med armene sånn man gjør på konsert, rester fra et liv de kanskje levde tidligere.

Irina setter seg i gresset hun også, litt foran. De smiler nå, og er veldig glade, ler. Det er ikke noe overdrevet med dem, ikke noe påtrengende, litt sånn at de bare hiver seg på stemningen med Irina. Irina lærer også litt fra dem, hvordan man skal gjøre. Når en sang er slutt, klapper hun i hendene, slik de to fyllikene gjør, vennlig og oppmuntrende. Den ene fylliken, Olia tror han er blind, roper til artisten at han har fått seg en stor fan, og peker smilende på Irina. Han sier mer også, hyller ham. Artisten er kledelig seriøs, og mister ikke konsentrasjonen. Han går i gang med neste sang, på samme vis.

Lenger unna, er et band som spiller gamle slagere, med samme mål. Wicked game, hører jeg, i en sånn merkelig utgave det blir når de som synger, ikke kan helt engelsk. Gitaristen vår synger sanger som kanskje er kjente her, men som er ukjente for meg. For alt jeg vet, kan han ha laget dem selv. I Norge hadde man sikkert klart å finne en scene til ham. Men om han hadde klart å leve av musikken, er et annet spørsmål. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende her.

Artisten og de to fyllikene blir værende i denne situasjonen. Irina, Olia og jeg reiser videre når buss 62 kommer. Det er et godt bilde på hele situasjonen. Vi er bare på besøk, vi kan reise vekk, problemene som er her nede, gjelder ikke for oss.

På bussen også er Irina ellevill. Det er helt tydelig at hun har hatt en super dag, og hun fyker ennå avgårde på isen, såpeboblende og alt det andre, så mange inntrykk! En eldre dame, godt oppe i 70- og kanskje 80-årene, lar seg sjarmere. Hun veksler mellom å ta solbrillene av og på, åpne og stenge for verden. Vi sitter rett overfor henne. Med ordet trampoline, batut, avslører jeg at jeg ikke er russisk. Irina har sagt dette ordet riktig fra første stund, jeg får det bare ikke på plass, – badut, sier jeg. – Er De fra Hviterussland? spør damen, med høflighetsformen som er selvsagt her nede.

Jeg kunne skrevet mye mer om bussturen også. Om hvordan Irina fikk med seg at det er marsjrut 62, rute sekstito, og at det er avtobus nasj, vår buss. Da vi kjører forbi Marinskji park, vet hun det er Marinskij park, og sier det. Og så hyler hun av glede, så høyt at det blir pinlig for oss voksne foreldre. Det er jo helt tydelig at hun gjør det av glede, hun stråler av glede, og da vi sier dette må hun holde opp med, gjør hun det liksom videre for å erte oss. Helt sånn som sin far, og sin avdøde norske bestefar som aldri fikk sett henne.

Utenfor leiligheten er det som vanlig for Irina en ekstra sjarmøretappe, sammen med Tasia, Mike og babusjka og de andre barna. Veldig koselig har Irina særlig fått med seg en Vanja, Ivan, hun sier alltid navnet hans når vi snakker om denne lekeparken. Han er på alder med Tasia, men også jeg har lagt merke til ham som en veldig hyggelig gutt som er rolig og ordner opp.

Olia og jeg, derimot, får noen minutter fri, da vi kan gå opp og være inne, mens babusjka sitter på en benk på lekeplassen og har kontrollen. Disse minuttene blir imidlertid korte, da Irina ganske straks løper av gårde så de ikke kan finne henne, og Olia går ned for å hente henne. Helt i hundre.

Så vi kom oss ikke til stranden, ingen vet hvilke eventyr som hadde ventet oss der. Men dagen hadde en ordentlig sluttspurt, som gjør den minneverdig allikevel.

Og for Irina, gikk den i overdrive. Hun er fantastisk, og har det fantastisk her nede.

En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.