Den kronglete veien hjem

Det ble en kronglete vei hjem på alle måter denne gangen. Både reisen gjennom Russland med tog og fly fra Sotsji til Rostov, Rostov til Mosvka, Moskva til St. Petersburg, og så fly derfra til København, og derfra og hjem til Bergen. Men den aller tyngste og verste og lengste ble fra bussholdeplassen ved festplassen i Bergen, og hjem til leiligheten på Nordnes. Der fikk jeg en telefon som gjorde alt annet tungt i livet ubetydelig.

Jeg sparte en del penger på å reise hjem som jeg gjorde, men det er strevsomt, og jeg mistet tid på ferie, og brukte tid på reise. Fra Sotsji gikk toget klokken seks lørdag kveld, og fra rundt fire var jeg på vei for å finne jernbanestasjonen. Som vanlig tar jeg det gående, og med all bagasjen. Frem til da hadde jeg badet og bare badet, og tatt meg en lang og god lunsj på favorittrestauranten min, Rimskij. Så jeg nøt ferien til det siste, men det siste kom kanskje litt for tidlig, og jeg kom også litt skjeivt ut med det å finne stasjonen. Jeg følte meg så kjent at jeg kunne ta det uten kart, men så kjent var jeg ikke, og jeg havnet innpå noen markeder, i stedet for på hovedgaten opp til stasjonen. Men det gikk nå til slutt, jeg var fremme i god tid. 

Utsikt fra toget fra Sotsji

Utsikt fra toget fra Sotsji

Togstrekningen fra Sotsji til Rostov er vakker, den går helt inntil svartehavskysten. Men det blir tidlig mørkt, og jeg var også trøtt, så jeg la meg tidlig i overkøyen min. Og jeg våknet om morgenen klokken seks i Rostov. Der er jeg kjent, og tok greit ut med kofferten og bagasjen på vei opp for å finne meg først og fremst frokost, dernest en nettkafe. Allerhelst skulle det være WiFi, men vanlig internettilgang ville også være bra, jeg hadde flere ting det hastet med å sjekke opp. Flyet til Moskva skulle gå klokken 1245, og jeg regnet ut at jeg måtte komme av gårde til flyplassen senest klokken 1100.

Jeg hadde sett meg ut det jeg tror er byens eneste WiFi forbindelse da jeg var der sist, det er en kafe godt oppe i Bolsjaja sadovaja. Og da jeg kom dit i 7-tiden var det vitterlig folk inne der på vei ut, og jeg gikk glad inn for internett og frokost. Men det viste seg at stedet stengte, og ikke åpnet klokken sju. Så det ble plastikkfrokost på McDonalds i stedet. Og ikke noe internett.

Det ble ikke noe internett, faktisk. Og det viser hvor uviktige de viktige tingene egentlig er. Alle nettsteder åpnet klokken 1000 eller 1100, og de som åpnet klokken 1000, lå så langt unna, at det ble langt å komme seg bort dit. Dermed skar jeg igjennom, og fant meg en pub og tok meg en øl, og det var veldig bra og veldig rett. Det var en flott pub som lå helt nede i hovedgaten, og de ringte også og bestilte taxi for meg, og avtalte en pris under halvparten av hva jeg var forespeilet. Så her sparte jeg inn de to ølene og mer til, og hadde en trivelig formiddag på kjøpet. Den skulle ikke forbli like trivelig. Det kan dere lese om i posten Trøbbel i Rostov, fra i går.

I Moskva kom jeg i kontakt med internett igjen. Tiden der benyttet jeg på restaurant. Jeg var godt fornøyd til at jeg klarte å resonnere meg frem til hvilken metrostasjon jeg skulle til, og hvor denne restauranten lå, som Vladimir hadde anbefalt meg i sommer. Det var Majakovskaja, og restauranten heter bare PilsnerUrquell, og er amerikansk nummeret opp fra hurtigmat, Hamburgere, kylling og biff, pommes frites og tomat og salat, og forskjellige Mexicanske variasjonsmuligheter, ikke det jeg ville gått på til vanlig, men de har internett der, og dyrt er det ikke. Så der tilbrakte jeg ettermiddagen.

Toget til St. Petersburg er lett å greit å finne på Leningradskij-stasjonen, og på kupe er det luksustog. Man sovner og er fremme.

Kupe på toget fra Moskva til St. Petersburg
Kupe på toget fra Moskva til St. Petersburg

Mitt tog gikk 2130 og var fremme litt over fem. Enda det går fire, fem nattog og flere dagtog, pluss fly, mellom Moskva og St. Petersburg, er de som regel godt fulle, og man er ikke garantert plass på det billigste og beste alternativet. Men det dyreste er heller ikke noe dyrt, og denne ferien var det jo et tema og komme inn i en russisk by grytidlig om morgenen. Og i St. Petersburg er jeg jo også noenlunde kjent. Moskvatogene kjører inn til Moskovskij-stasjonen, som ligger helt nederst i berømte Nevskij prospekt. Den er det bare å vandre oppover, og man har en god formiddag.

Jeg brukte også formiddagen til å spise en god frokost, og en enda bedre lunsj. Turen til flyplassen gikk lett og greit, det samme flyreisen hjem via København. 

Frokosten min i St. Petersburg

Frokosten min i St. Petersburg

Svett og fæl og lenge udusjet gikk jeg hjem fra flybussen i Bergen, klar for å ordne meg inn i hverdagen igjen, da jeg får telefon fra min søster Tone om at min far er død, og hverdagen vil aldri mer bli den samme.

Den kronglete veien hjem var soleklart verst de siste metrene.

Trøbbel i Rostov

I dag fikk jeg litt skikkelige problemer, av typen som ikke bare var en spøk. For at ingen større bekymringer skal slå ut, vil jeg først bare slå fast at jeg kom meg gjennom det 200 kroner fattigere og ellers i god behold og alt vel. Men behandlingen jeg fikk på flyplassen i Rostov, kan få selv en Russlandselsker som jeg til å vakle.

Det begynte så lovende og fint. Hele reisen fra Sotsji og hjem vil jeg skrive i morgendagens post, vel hjemme i Bergen, her vil jeg bare gå inn der jeg hadde en morgenøl og to på et veldig trivelig sted i Bolsjaja Sadovaja, hovedgaten i Sotsji. Det er slett ikke vanlig at jeg drikker øl sånn på formiddagen, for dem som måtte tro det, men når dette er noe jeg har lyst på, er ikke jeg den som lar meg forhindre av et klokkeslett.

Og jeg var stort sett den eneste i puben, og fikk førsteklasses behandlingen. Vertinnen ringte til og med taxi for meg, og avtalte en pris godt under halvparten av hva jeg var forespeilet det ville koste. Så jeg kom inn på flyplassen i godt lag, og ved godt mot.

Mitt gode mot varte ved da det ikke  var noen innsjekking i gang, overhodet ikke noen. Jeg var der litt over 11, når flyet mitt skulle gå klokken 1245, så det var god tid. Men innsjekkingen kom aldri i gang. Den varte og rakk. Etter hvert bygde det seg opp en god kø ved skranke 7, hvorfor den var akkurat der, vet bare hun som stod først, jeg stod som nummer tre, og på godt russisk vis, var det skranke nummer 8 som åpnet når klokken var omtrent noe sånt som 1200. Og den åpnet uten å ha noe hastverk. 

Den litt underlige køen ved en tilfeldig skranke

Den litt underlige køen ved en tilfeldig skranke

Etter en stund åpnet nummer 7 også, da hadde jeg allerede kommet midt mellom begge skrankene, og måtte skjære i gjennom i nummer 7 for å komme meg frem. Jeg hadde jo ventet lengst. Så veide jeg kofferten min, den veide 20,4 kg, og så fikk jeg beskjed om å legge håndbagasjen også oppå der. Til sammen ble det 28 kilo. Overvekt. Jeg fikk beskjed om å gå opp i andre etasje og betale, og komme tilbake med kvitteringen.

Dette var galt. Jeg leste gjennom billettinformasjonen min, og der stod det vitterlig at 10 kilo håndbagasje var tillatt. Det er jo dessuten det vanlige på alle flyreiser, det er noe helt nytt at man skal begynne å veie innsjekket bagasje og håndbagasje sammenlagt.

I andre etasje var det på vanlig russisk vis kaotisk og uoversiktlig, med fullt av kontorer, og slett ikke lett å vite hvilket man skulle betale overvekt i. Første kontor jeg forsøkte var feil, andre var riktig. I mellomtiden hadde jeg fått god tid til å tenke gjennom hva som hadde skjedd, dette var ikke riktig.

Og det sa jeg til damen bak skranken på min skrankende russisk. Men hun var ikke innstilt på å pleie min vennlige holdning til russere og alt russisk generelt, hun ville tvert i mot representere russerne på det aller verste. Hun var fra første stund nebbete og frekk, «Betaler De eller betaler De ikke?» ville oversettelsen blitt til skingrende, skrikende bokmålsnorsk. Da ble jeg mektig irritert, og fikk plutselig langt bedre ordforråd enn jeg har til vanlig. Og jeg fikk forklart at dette var skikkelig dårlig, det fikk jeg forklart igjen og igjen, for det var av de ting jeg var sikker på hvordan jeg skulle si «otsjen plokha», og jeg sa også at her kommer jeg til landet deres som gjest, og så blir jeg utnyttet fordi jeg er utlending. Hva er dette for et flyselskap som Aeroflot? «Betaler De eller Betaler De ikke?»

Klokken var kvart over tolv, flyet mitt gikk kvart på ett. Kjerringen – og det er et uttrykk jeg ikke kommer til å bruke ofte her på bloggen – hadde tiden på sin side, jeg betalte. «Otsjen plokha», sa jeg. «Eta otsjen, otsjen plokha».

På veien tilbake fikk jeg godt innom også ett av de andre kontorene og klaget, et av kjerringens argument – det eneste, faktisk, utenom «Betaler De eller ikke?» – var at hennes jobb bare var å ta i mot betalingen og skrive ut kvittering, noe annet i arbeidslivet kunne ikke hun få til. Det siste sa hun ikke, men hun lot det skinne gjennom. På det andre kontoret sa de på ny at jeg hadde for mye sammenlagt, og jeg sa på ny at dette var skammelig kundebehandling fra Aeroflot, og at jeg aldri noensinne hadde opplevd noe lignende. Jeg sa også at jeg kom til å skrive om det på internet, og det skal jeg selvfølgelig, og ikke bare på norsk.

Velvel, jeg skulle jo gjennomføre denne reisen. Jeg måtte jo til Moskva. Og jeg leverte kvitteringen så klokken ble ti på halv, og jeg gikk mot sikkerhetskontrollen, der jeg på forhånd sjekket om jeg hadde alle viktige dokumenter. Det hadde jeg ikke.

Oioioi, jeg hadde ingen av dem. Dokumentmappen var vekk. Der hadde jeg billetter, pass, visa, og alle stempel og kvitteringer og registreringer man bare ikke mister i Russland. Oioioi, sekken min er jo full av lommer og hulrom og steder den kan komme bak, jeg sjekket alle om og om igjen, den var ingen steder, jeg måtte ha glemt den et sted.

Og det var hos kjerringen på «ta i mot betaling for overvekt og skriv ut kvitterings-kontoret». Nå fikk hun demonstrert at hun kunne andre ting i arbeidslivet også, hun kunne ta vare på slike dokumentmapper. Og hun forklarte meg at hun hadde sendt ut melding over høytalersystemet og gjort alt hun kunne for å underette meg. Takk skal hun ha.

Nå var det 20 minutter til flyet gikk og sikkerhetskontroll. Der ble det straks oppdaget at jeg var utlending, det kom jo klart frem av passet, og jeg ble tatt til side for nøyere undersøkelser. Jeg måtte vise frem en voucher. – Voucher? – Ja, en sånn reisevoucher, invitasjon. Det hadde jeg ikke, den hadde jeg lagt igjen i Norge. Og det var visst et stort problem, men det kunne være så stort problem det bare ville. Nå var jeg forberedt, nå var jeg irritert. Jeg hadde gjort feil med bagasjen, aldri igjen.

Det var det samme da jeg kjøpte leiligheten. Først gjorde jeg feil med å skrive for raskt under på et fastrentelån. Siden var jeg urokkelig når det kom til forsinkelsesavgift. Den skulle jeg ha, og ingenting skulle overtale meg fra det.

Sånn var det her også for de stakkars politifolkene. De undersøkte og snakket og tok meg inni siderom og byttet mann til å ta seg av det, aldri kom jeg til å betale dem noe, aldri tale om. Jeg ville blånekte like inn i evigheten, de måtte ha stjålet pengene fra meg ved vold, og da ville jeg anmeldt dem etterpå. Om flyet gikk fra meg, ville jeg ta det opp på alle mulige nivå, og det tenkte jeg forresten ikke på i det hele tatt. Jeg visste at når bagasjen min var sjekket inn, så ville ikke flyet ta av uten at jeg var ombord eller bagasjen var ute, de kunne holde meg så lenge de ville, betale ville jeg ikke. Jeg hadde alle papirer i orden, og det fortalte jeg dem. Voucher er ikke nødvendig.

Flere ganger sa de at det var et stort problem, det er nye tider, krig og alt mulig, men de kom ingen vei og i alle fall ikke med meg. Sotsji har jo ingenting med denne krigen å gjøre. Og skulle man være spion, er ingenting lettere enn å kjøpe en voucher for 20 dollar. De var bløffmakere, og bløffmakere skal man bare ta det med ro med. Til slutt gir de seg. Og disse politifolkene gav seg da de til slutt sa enda en gang at vi har et problem her, og spurte om jeg forstod, og jeg sa at jeg forstod, men at jeg ikke var enig. Så fikk jeg gå, med beskjed om at jeg skal ta med meg voucheren neste gang. Kan tro.

På fraktebussen til flyet traff jeg en svenske fra Ikea. Gjennom henne fikk jeg kontakt med flere svensker i Moskva, en annen fra Ikea. Han kunne si at noe sånt hadde han aldri hørt om, at man må betale overvekt for håndbagasje veid sammen med den innsjekkede bagasjen. Men han kunne fortelle at de var verre med svindelen nede i Sydrussland, de er etter utlendingene der. Helt sant. Noe lignende har ikke jeg opplevd andre steder.

Politifolkene kan jeg tilgi. De er drittsekker i drittsekkjobb, de vet man hvor man har, de får altfor lite lønn og er altfor dårlige mennesker og er del av et altfor dårlig system, sånn er det i Russland og det kan man forberede seg. Men disse ansatte i Aeroflot, et flyselskap med i Star allience, stort og anerkjent, og basert på tillit til kunden og kundens tillit til selger, når man kjøper en billett skal man få det man har kjøpt. At disse også har ansatte i systemet som svindler til seg noen rubler, og som nekter meg flyreisen min om jeg ikke betaler dette ekstra, det kan jeg aldri tilgi. Jeg reiser ikke med Aeroflot mer om jeg kan unngå det, og det tror jeg skal være meg meget lett å unngå.

Flyplassen i Rostov, Russland
Flyplassen i Rostov, Russland

Joda, fra Rostov til Krasnodar

 
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme

Jeg jeg begynner å bli gammel, og kjente det fristet å bare ta nattoget rett til Sotsji og være der resten av ferien og bare slappe av. Det vil spare meg for mye slit. Toget fra Rostov til Sotsji er enkelt, det går klokken åtte om kvelden, og er fremme klokken ti om morgenen. Og om dette skulle være fullt, er det flust med tog med jevngode tider. Man trengte en billett, et hotell, og hva skal jeg egentlig i Krasnodar å gjøre?

 

Ja, jeg begynner å bli en gammel mann, til å være så ung, men den slags følelser blir fortsatt umiddelbart overvunnet. Jeg vil heller tenke tilbake på en dag jeg var i Krasnodar, enn en dag jeg slappet av. Slik er det kjekt å se tilbake på livet mitt og alt jeg har gjort, og slik skal det forsette en god stund til. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg nesten gjorde

 

Så jeg tok fatt i går, etter luksusfrokosten og litt internettarbeid på Don Plaza, gikk jeg ut i Rostov, og tok meg av hovedgaten Bolsjaja sadovaja på kryss og tvers. Det var sol og blå himmel og godt vær, og folk så glade ut, som jeg også var glad. Den enorme Gorkij-parken er russisk park god som noen. Her er benker og blomster, tivoli og kafeer med plastikkbord og parasoller, her er folk som spiller sjakk, og folk som selger nipsgjenstander. En statue av Lenin var her også, samt en scene, og flere monument. Hit ville jeg nok gått ofte, om jeg skulle vært i byen lenger. Og de gamle menn som spilte sjakk, så ut som om de akkurat på denne måten hadde tilbrakt hele sin alderdom.

Noen spilte også backgammon

Noen spilte også backgammon

På stasjonen som ligger nederst i gaten, og som nå i dagslys var oversiktlig og klar, hadde jeg tre billetter å kjøpe. En del av internettarbeidet jeg hadde gjort, var å sjekke ut mulighetene, og de var legio (i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Lonely planet, som jeg skrev litt om i går). Nå var det bare å stille seg i køen, og la det stå til med russisken. Fra Rostov til Krasnodar i natt, fra Krasnodar til Sotsji i morgen natt, og fra Moskva til St. Petersburg natt til mandag. Det tok cirka syv minutter og 500 kroner, så var alle billettene i hende, og jeg hadde som alltid lyst til å feire.

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Feiringen gjorde jeg ganske rolig ved å gå opp og ned langs elvebredden. De har en egen stemning ved elvene sine, russerne, og her i byene i sør er det meget karakteristisk. Det er liksom strandsonen. Her er også parker og blomster og benker og kjærestepar og joggere. Men først og fremst var elvebredden dominert av fiskere. De stod på rekke og rad, med en bjelle på fiskestangen, og kameratslig opptatt av hverandre og hverdandres fiskelykke. I likhet med sjakkspillerne i Gorkijparken, gav de inntrykk av at de hele sitt liv stod her og gjorde nettopp dette som de nå gjør. 

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Krasnodar er jo det jeg skal skrive om. Dit kommer jeg. På vei hjem gjorde jeg noen forsøk på å spise middag, det ene mislyktes i mangel på servering, det andre i mangel på korrekt skotøy, men det tredje var på Jolkij Palkij, anbefalt som ”authors choice” av skribenten i Lonely planet. Temmelig spesielt. Det er jo en kjede, som ikke nettopp er mest dominant i Rostov. Men maten er god, servicen god, prisen god, og omgivelsene også gode. Alt er godt på Jolkij Palkji, men ”authors choice”? Den er for drøy.

 

Toget mitt skulle gå på den ugudelige tiden 0058 (kommer inn på stasjonen 0027), og være fremme 0514. Mellom middagen og avgangen satt jeg og hvilte på hotellet, og lyttet til taffelmusikken jeg skrev om i går. Jeg hadde også internett der, og ble litt opphengt i nyheten om at kongressen stemte ned forslaget om den økonomiske redningspakken. Du verden, verden går videre mens jeg er på ferie. Eller kanskje er det nettopp det den ikke gjør, verden stopper opp.

 

Alright, Krasnodar, det er jo dit jeg skal. Og akkurat det hastverket jeg har med å komme dit i bloggposten, fikk jeg plutselig også i går. Klokken var 2330, og jeg hadde tiden og veien cirka for å være på stasjonen klokken 0000. Jeg var ikke sikker på om det gikk buss, og på et så viktig tog som dette, ville jeg være ute i god tid. Det var tomt og kveldsmørkt, mandagsstemning og ingenting, men en Marsjrutka kom likevel forbi, og jeg leste ”Voksal” på skiltet. Jeg spurte om den skulle dit, og holdt den til og med igjen, da sjåføren ikke var så ivrig etter å svare, men den skulle dit, og jeg kom meg inn. Flaks, kan man være fristet til å si, dundrende uflaks viste det seg å være. For jeg mistet mobiltelefonen der.

 

Drit. Det er noe drit. Plutselig er jeg uten mobiltelefon. Det er drit. Men på ferie og særlig i Russland er jeg alltid i Mr. Fix it modus. Heldigvis har jeg den russiske telefonen i tillegg, det var et par telefoner til min egen telefon, for å få bekreftet at ingen tok den, og at den var tapt. Så var det telefon hjem, og ordne med sperring og forsikring og bestilling av simkort og alt det praktiske. Det er drit, men drit skal man bare få bort. Ny telefon vil komme, og alt vil bli som før. (Inntil videre og mens jeg er i Russland må eventuelle meldinger sendes til mitt russiske nummer: + 790 677 14 688) 

Stasjonen i Rostov

Stasjonen i Rostov

Krasnodar! At det skulle være så vanskelig å komme seg til Krasnodar! Det var jo egentlig ganske lett, det var bare å kjøpe billetten. Og det er bare å skrive at jeg reiste dit. Men jeg er jo og blir jo fortapt i detaljer. Jeg ringte hjem og snakket med far mens jeg gikk inn på stasjonen, og da ble jeg mistenkelig for sikkerhetspolitiet der inne, og måtte vise frem passet og greier. Det er alltid morsomt når politiet skal se gjennom passet. De har jo ingenting å se etter, så de pleier å stoppe opp ved en tilfeldig side de leser nøye, som oftest et påheftet skriv jeg har fra den gang jeg var i Hviterussland, og som ikke teller noen ting nå lenger. Etter å ha lest dette skrivet nøye, fikk jeg passet tilbake og kunne gå inn på stasjonen.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av, men var i fyr over å ha mistet telefonen og gikk bare rundt på gulvet og tenkte. Toget kom, og jeg kom meg om bord. Det ville bli en kort natts søvn, så den måtte jeg benytte meg av. Jeg hadde plaskart, altså andre klasse, eller tredje er det vel, åpen kupe, og jeg delte med tre lekre jenter som trippet rundt og flyttet bagasje mens jeg lå og skulle sove. Pussig, tenkte jeg, og sovnet.

 

Om natten merket jeg at hun ene bredte et teppe over meg. Snilt gjort, tenkte jeg, og sovnet på ny. En senere gang jeg våknet tenkte jeg ”Jeg blir godt tatt vare på her”.

 

Rett skal være rett. Jeg våknet kontinuerlig denne natten her. Livredd for å forsove meg, eller for at noen skulle stjele tingene mine. Jeg hadde litt ubekymret lagt alle klærne mine på gulvet, med pass og penger og fotoapparat, så om det ble tatt, var det riktig dumt. Det var galt det der, verdisaker skal jo i sekken under sengen, men jeg gadd bare ikke styre med det.

 
Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Og kvart på fem – et kvarter før vekkerklokken – ble jeg vekket av togvertinnen. Om en halvtime ville vi være i Krasnodar. Planen min der var å gå inn på stasjonen, og vente til det ble lyst. Den planen fulgte jeg. Dessverre var alle stolene opptatt av gamle koner, som viste seg å være torgkonene, her sover de altså, helt utrolig, og de var så trenet i det, og okkuperte så alle stolene, at dette var ikke tilfeldig. Her sover de. Jeg fikk plass på den eneste stolen det ikke lå en kone over, hun som hadde disse tre stolene, satt bare og sov i hjørnet, og da jeg kom, mumlet hun et eller annet om kontrabander.

 

Da klokken ble sju og det skulle lysne, hentet jeg frem tannkosten og pusset tennene på det russiske togtoalettet, et morgenstell jeg slett ikke var alene om. Så satte jeg kofferten til oppbevaring for dagen. Toget til Sotsji går 2330. Frem til da er Krasnodar byen for meg. 

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

* * *
Jeg hurtigskrev denne posten fra en nettcafe i Krasnodar, og syntes det var så artig skrevet, at jeg ikke vil ta det bort. Så her er meldingen om at posten er på vei…

Joda, til Krasnodar også

Postene er skrevet og er helt greie, men før jeg kommer meg på WiFi, får jeg ikke postet dem. Det er akkurat som å være tilbake i Sibir.

En viktig ting – jeg har mistet mobiltelefonen min. Så alle som prøver å melde meg, vil mislykkes. Jeg har en russisk telefon. Men den er for tiden uten batteri, og i hodet har jeg ikke nummeret. Ellers kunne jeg lagt det ut her (Det er +790 677 14 688).

Klokken er sju her nede, om  tre og en halv time går toget til Sotsji. Og jeg er i kjent stil i ferd med å få til siste rest av reisen, å komme seg tilbake nordover viste seg å være skikkelig vrient. Jeg mangler fortsatt en billett på å være sikret å komme meg hjem. Og den vil jeg helst ikke betale over 2000 kroner for, helst en del mindre, og den skal helst være bra, og ikke medføre noe bry. Derimot skulle den medføre mye som er skikkelig kjekt. Sånn vil jeg ha det.

Champagne til frokost på Don-Plaza

 
Don-Plaza i Rostov

Don-Plaza i Rostov

Det tok meg litt tid før jeg skjønte at Don Plaza ikke skal bety ”Don” i tradisjonell, spansk betydning, men rett og slett er en henspilling på elven. Hotellet befinner seg akkurat der gamle, ærverdige, eller ikke akkurat ærverdige, intourist, skulle være. Disse gamle hotellene fra Sovjettiden pleier å være mursteinsblokker fra en tid da turismen skulle være industri som alt annet, og den sovjetiske befolkningen ble sendt rundt i byer hvor de ikke bodde, for å bo på hotell litt annerledes innredet enn leiligheten de bor i til vanlig. Hotellene kunne ikke bygges store nok, og samme hvilken kvalitet de holdt, så ville de bli fylt opp. I dag er disse hotellene som oftest tre stjerners hoteller hvor det alltid er mulig å få seg rom, og hvor prisen er ganske lav, slik kvaliteten også er det.

Typisk russisk utsikt fra hotell Don-Plaza i Rostov

Typisk russisk utsikt fra hotell Don-Plaza i Rostov

Lonely planet skriver om Hotell intourist i Bolsjaja sadovaja 115 at det er kraftig renovert, noe vel egentlig er mer villedende enn opplysende, for det er renovert i en slik grad at det har blitt et helt annet hotell. Det er nå et fire stjerners luksushotell, med et annet navn. Jeg kom dit imidlertid sent på kveld og i mørke, og Lonely planet nevner ikke så mange andre hotell i denne byen, og jeg var sånn i farten etter å ta inn her, at jeg gjorde det selv om det var dyrt. 
Det resaurerte hotell intourist - nå hotell Don-Plaza - i Rostov, Russland

Det resaurerte hotell intourist - nå hotell Don-Plaza - i Rostov, Russland

Jeg vil ta med et avsnitt om delen som omhandler Kaukasus i Lonely planet Russia and Belorussia. Denne delen er klart dårligere enn de andre, han som har hatt ansvaret, har gjort en dårlig jobb. Alle byene har dårlige opplysninger om hoteller og restauranter, de er få og tilfeldige, ingen by utenom Sochi er utstyrt med kart, og de tingene han liksom har gjort og sett, virker temmelig halvhjertet. Og opplysningene om hvordan man skal komme seg fra by til by, er så mangelfulle at de er til hinder, mer enn til hjelp. Men dette skal jeg komme tilbake til. Nå er det frokost på luksushotellet Don Plaza.

 

Eller det er det riktignok ikke. Frokosten jeg spiser mens jeg skriver posten, spiser jeg på intourist i Krasnodar (jada, alle byer i Sovjetunionen som kunne ta imot turister, hadde et slikt hotell, og det står fortsatt). Det er skikkelig plastikkfrokost, som den skal være på disse hotellene. Overpriset – ikke fordi det er så dyrt, men fordi det er så dårlig.

 

På Don Plaza var det imidlertid overpriset fordi det var så dyrt. Det var russisk luksus. Men de har jo ofte dette forholdet at de vil så gjerne, og kan så dårlig. Jeg har tidligere skrevet om russisk kaffe, den er udrikkelig, også på luksushotell. De hadde imidlertid flere sorter te, og den var nydelig. Man kunne velge mellom pose og løsvekt, og valgte man løse teblader, fikk man fylt opp en liten hvit kanne for seg, å ta med tilbake til bordet.

 

Til mat hadde de prøvd seg med litt baguetter og litt kjøttpålegg og litt egg og litt forskjellig, men baguettene var nok litt tørre, og de bløtkokte eggene var kokt i tre minutter, for dem som vet hva det betyr, og kjøttpålegget, vel, egentlig kan russerne dette med kjøttpålegg. I en hvilken som helst nærbutikk med skiltet ”Produkti”, får man kjøpt førsteklasses kjøttpålegg av alle sorter. Fortrinnsvis som passer til vodka, rett skal være rett, og sant, sant. På hotellet var kjøttpålegget svett og fett.

 

Nei, takke meg til det russerne kan, det fant jeg jo ut etter hvert. Russerne spiser jo ikke frokost som oss, og man gjør ofte lurt å ta etter de vanene landet har lært seg, når man er på besøk. Pannekaker og sånne som jeg aldri lærer meg navnet på, nei, det er jo ganske utrolig at jeg ikke vet hva de heter, de blir jo alltid servert til frokost, sånne, og med den fantastiske russiske rømmen ved siden av.

Russiske pannekaker - Blini - og rømme - Svetlana - og champagne til frokost på Hotel Don-Plaza i Rostov

Russiske pannekaker - Blini - og rømme - Svetlana - og champagne til frokost på Hotel Don-Plaza i Rostov

Og ved siden av og på toppen av alt i hop. Russisk champagne. Rikmannsaktig plassert i en bøtte med isbiter til fri forsyning for alle. Og jeg som ikke kan drikke noen ting uten at det blir tomt. Nå hadde jeg jo både teen og champagnen å ta meg av, og etterpå ventet likør. Likør fra Krim, eller fra Georgia, jeg glemte å sjekke. Jeg var godt i gang med å legge de aller største planer, da behovet for å gå på do, ble større enn frykten for at jeg ikke ville slippe inn igjen, om jeg gikk ut. Jeg satt jo godt over stengetid, og jeg var forberedt på å knipe sammen for alltid, heller enn å forlate disse delikatessene jeg hadde forsynt meg av og spiste på, og drakk av, for ikke å glemme det. Og jeg leste en russisk avis. Selv i ettertid er jo dette morsomt. Jeg satt og leste en russisk avis og spiste russiske frokostingredienser, og drakk den ene sorten russisk te fra Kina, India og London, og drakk russisk champagne og russisk likør (hvis den ikke var fra Krim eller Georgia, da, men det er jo russisk begge deler, kan jeg skrive, nå som jeg er litt i farten og blir litt påvirket av den russiske avisen, for ikke å snakke om likøren). Jeg leste en russisk avis. Det er som å skrive at jeg bladde gjennom Galeois teorier, eller så over beviset på Fermats teorem.

 

Men så fikk jeg øye på et toalett i matsalen. Og uten å tenke meg om et sekund stakk jeg av gårde, for å komme tilbake og finne bordet mitt ryddet, inkludert alt, også guideboken min. Med en verdig mine grep jeg guideboken, og gikk tilbake til rommet.

 

Om hotell Don Plaza hører også med at jeg tilbrakte kvelden der. De hadde taffelmusikk av en annen verden. Enn all taffelmusikk var sånn. Dette var en pianist som kunne spille, eller en pianistinne liker jeg å kalle det. Hun spilte skikkelige klassiske stykker, Mozart, Schubert og Chopin av det jeg kunne kjenne igjen, og hun spilte så man kunne betalt penger for å høre på henne. Men ingen betalte henne penger, utenom hotellet som betalte lønnen, og ingen hørte på henne, foruten jeg. Til gjengjeld hørte jeg oppmerksomt, og avslutter denne posten til ære for henne. 

Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Man skal være godt skrudd sammen å kjenne igjen «mot syd, mot syd som den ville gås» fra Garborgs Bondestudenter. Men uten den ville jeg ikke fått til denne overskriften. Og jeg er i alle fall på vei mot syd. Og det er jeg i et russisk tog, med en kupe for meg selv.

Dessverre er datamaskinen tom for batteri, så denne posten er av alle steder skrevet på mobilen (Dessverre igjen, viste det seg at det ikke gikk an å overføre notater fra mobilen til datamaskinen, så jeg må skrive det inn manuelt, og kunne like godt skrevet på papir der i toget). Den gode avslappningen har jeg fått, i natt sov jeg som om det ikke gjaldt om noe annet. Og det fortsatte jeg med utover morgenen. Jeg fikk te gratis av togvertinnen, hun bare slo ut med armene da jeg ville betale. Se her har jeg høner utenfor vinduet! De løper rundt. Og gjess! en hel flokk,de sitter og døser i solen. Et helt virkelig syn her nede. Det var jo det jeg ville skrive om. Om hvordan det ser ut i togvinduet et russisk tog sydover.

Men får å få den rette stemningen, må vi komme dit først. Og da er det frokosten, den etterlot mye å ønske, hurtigpakningen jeg hadde kjøpt denne gangen var dårlige greier, en slags potetmos med smak. Takke meg til nudlene. Men det hadde de ikke i butikken jeg kjøpte nisten, utvalget var dårlig, så det måtte bli denne plastmosen med smaksantydning.

Se der stanser toget. Kanskje får jeg en medpassasjer? Det er rart med det, nå er jeg liksom blitt vant med å kupeen for meg selv, og har breiet meg godt. Skal det liksom komme en til inn hit? Jeg tror ikke det er noen fare, toget virker ganske tomt. Det er noe annet om sommeren. Da kjører togene stappfulle.

Tilbake til frokosten. Den etterlot noe tilbake å ønske, og det ble selvfølgelig oppfylt. Vi stanset ved en stasjon i 15min. Da er det alltid selgere på plass med stedets spesialiteter. Russerne kjøper, og denne gangen gjorde jeg også det. En pirog med poteter, og en pakke med te. Ja, jeg nevnte jo at jeg fikk en kopp te gratis av togvertinnen. Da hadde jeg koppen, og varmt vann er det ubegrenset av på russiske tog, så da manglet bare teen. Og jeg tenkte at det var måte på hvor mange teposer jeg ville få gratis av vertinnen, derfor var jeg godt fornøyd med fangsten min på stasjonen. Plutselig hadde jeg skikkelig mat og den utømmelige mengden te jeg ville ha. Stemeningen var der, nå var det bare å sette seg til med datamaskinen og fordype meg i utsikten.

Riktignok fungerte ikke datamaskinen, men utsikten fungerer som bare det. Den gir sterke minner tilbake til for tre år siden, da jeg kjørte buss til Volgograd. Det var steppelandskap, russisk steppe, av en type som finnes hele veien fra Ukraina, over Russland og Kazakhstan og bort til Kina. Gresset er tørt, og har bare en svak grønnfarge, om det ikke er alldeles gult. Det er store åkre og jorder, men enda større områder som ligger ubrukt. Her er gamle Sovjets kornkammer, hvor det vanvittig var hungersnød i Stalinårene 1932-33. Her dyrkes alle typer korn, og også solsikker, men de står ikke nå i blomst. Om sommeren dominerer de landskapet.

Og Russland er så flatt, så flatt. Det minner meg om havet, det har jeg skrevet flere steder. Slik nordmenn er vant til å se utover uendelig med hav som taper seg i horisonten, ser russerne over land som heller aldri tar slutt. Og det bølger seg i små, men vide høydedrag, det er ikke flatt som en bordplate, slik som Danmark og Nederland. Det går opp og ned i skråninger på 10-12 meter, akkurat som enorme krusninger på havet. Lanskapet er liksom variert, selv om det ser likt ut. Og når solen lyser på det, som den pleier å gjøre det her sydpå, så blir det et meget karakteristisk lys, som man bare finner her, og som på et blunkt bringer meg tilbake tre år i tid. Da satt jeg i buss ved siden av den største russiske damen, og så ut over det samme landskapet, bare noen titalls mil lenger vest.

Ja, dette var stort sett det jeg fikk skrevet på mobilen. Senere skulle Russland vise seg fra sin mest russiske side, «så du lot deg liksom imponere av dette, bare vent og se du, mister». Utpå kvelden kom kveldssolen, og russerne sydøst for Ukraina tok ut for å nyte søndagskvelden på sensommeren. Brede, langsomme elver rant gjennom landskapet, og ved dem hadde folk slått seg ned. Stadig vekk var det fiskere. Plutselig så jeg en bil, midt i landskapet, ikke antydning til vei, verken bilvei eller kjerrevei. Og dette var stort russisk landskap, flatt så langt øyet kunne se. Men hvordan bilen hadde kommet seg dit den var, var ikke til å forstå. Så fikk jeg øye på to hjulspor tvers over gresset, og flere biler, ved flere elver. Det var familier og kjærestepar og nygifte på tur. Alle hadde funnet seg sin egen, fredelige plett. Og alle satt bare og gjorde ingenting. Kyr og hester spaserte rundt omkring, uten at jeg kunne se noe gjerde. En rytter til hest gjette kuer. Forlatte traktorer stod og ruster, om de ikke fortsatt var i bruk, hvem vet her nede? Lokale bondemenn og -koner stod i grupper og snakket sammen, en matet gjeitene sine, det var så man kunne være i tvil om hvilket årstall man var i.

Så kom selve Don. Den store, mektige elven, som flyter så stille i romanen til Sokholov, her var en ruste holk, en gammel ferge, hvor landgangen fortsatt var på plass, og hvor gamle ladaer stod på gresset som om de var parkert. På meg virket det bare alt sammen forlatt, og i ferd med å ruste. Det er den russiske overflod, det russiske sløseri. Plutselig var havnen, store skip til kai, og uvirksomme kraner og lossere, alt fra Sovjettiden da lønnsomhet ikke var noe kriterium for økonomisk aktivtet. Robåter og prammer var der også, og folk i dem. Det er noe med Russland, som gjør at det kan være idyllisk selv midt i industriskrotet og alt søppelet, de som rodde på elven hadde det i alle fall riktig fint. Og på bredden stod flere russere og snakket sammen og diskuterte.

Men elven Don indikerte jo at jeg snart ville være fremme, kveldssolen at det snart ville være mørkt. Begge deler inntraff kort etter. For Rostov har ikke Lonely planet noe kart, og informasjonen om hvordan man skulle finne frem der var mildt sagt ufullstendig. Jeg kom ut av en gigantisk stasjon til et område hvorfra det var helt umulig å anslå retningen til byen. Det var også det karakteristiske kaos, med taxisjåfører og selgere og uteliggere og alkoholikere og kjeltringer og vanlige russere på vei hjem. Jeg brukte litt tid på å orientere meg, jeg skulle til Bolsjaja sadovaja, det var i følge Lonely planet hovedgaten, og stasjonen skulle ligge vest i denne. Det var også skrevet ned noen busser som kunne bringe meg dit, men busser med slike nummer var ikke å se. Jeg måtte spørre meg frem, og etter et par forsøk, og en drøy halvtime, hadde jeg funnet frem til buss nummer 3 – som ikke er nevnt i Lonely planet – og i den betalte jeg 9 rubler, i håp om at den skulle bringe meg og bagasjen min til Ulitsa bolsjaja sadovaja, der jeg hadde sett meg ut et hotell.

En svipptur innom Moskva

 
Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

 Posten er skrevet på toget fra Moskva til Rostov ved Don. Det er tog nummer 75, som går fra Kurskaja stasjon i Moskva klokken 1804, og har endestasjon Adler, eller Sotsji, som det egentlig er. Jeg skal altså bare til Rostov foreløpig. Og jeg har fått min helt egen kupe. Med det kan jeg innrette meg som jeg vil. Men noe av planen med å ta dette toget var jo å komme i kontakt med russere, og snakke russisk. Slik sett ser den foreløpig mislykket ut.

Jeg vil skrive litt om tilsvarende ferie i fjor, det er altså høstferien. I fjor falt det seg så heldig ut at jeg hadde fri allerede fra torsdagen, slik at når søndagen kom og jeg reiste til Jalta, så hadde jeg allerede hatt en langhelg i Odessa. Når jeg nå kommer til Rostov i morgen klokken 1930, har jeg bare vært på reise hele ferien.

 

Det begynte i går kveld med fly fra Bergen til København. Deretter var det morgenflyet fra København til Moskva, hvor jeg kuriøst på vei inn i gaten og flyet, så en kollega ivrig vinkende i vinduet til ventehallen, han skulle til St. Petersburg. Flyet fra København til Moskva tar vanligvis 2 timer og 40 minutter, i dag gikk det fortere, men jeg var på grunn av tidsforskjellen likevel ikke fremme før klokken var omtrent halv to.

 

Og det var den litt sjeldne flyplassen Sheremetjvo (eller engelsk Sheremetyevo) nr 1, 10 minutter lenger unna enn den vanlige Sheremetjvo nr 2 for utenlandstrafikken. Det var en flott, fredelig flyplass, og for første gang noensinne her omkring ble jeg ikke straks omringet av taxisjåfører som ville ha meg i taxifellen. Jeg visste at det fantes Marsjrutka, jeg visste bare ikke hvor den var, og brukte noen minutter i letingen. Det skyldtes at jeg hadde gått litt omkring i flyplassen på jakt etter minibank, og dermed kom ut av en annen utgang enn hovedutgangen. Holdeplassen er ved ankomst, altså mot høyre om du skulle komme ut feil utgang, og der er de lette å finne, og de står linet opp så du får plass med en gang.

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Jeg var heldig og fikk sisteplassen i en bil som straks var i ferd med å gå. 60 rubler, eller 12-13 kroner er en langt bedre deal enn tusenrubelen taxisjåførene sikkert skal ha. Men de kjører til en litt avsidesliggende del av byen, til Retsjnoj voksal (Речной вокзал), endestopp på grønn metrolinje (linje 2). Og den tar sin lille time.

Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva
Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva

 

Og på metrostasjonene som tar i mot for dem som kommer flyvende inn i byen utenfra, er det alltid kø ved kjøp av metrotallonger, eller klipp, eller hva billettene nå skal kalles. Moskva har et system med et slags elektronisk klippekort, selv for meg, som bare skulle ha to tre billetter.

 

Jeg hadde sjekket togene til Rostov på forhånd, og visste at de beste togene gikk fra Kurskaja stasjon. I sommer lærte Vladimir fra Connax meg trikset om at brun linje (nr 5), sirkellinjen, passerer alle stasjonene, så da er det bare å komme seg til den, for å finne frem. Og det gjorde jeg enkelt, men klokken var blitt nesten fire når jeg stod på stasjonen og skulle kjøpe billetten.

Kurskaja stasjon i Moskva
Kurskaja stasjon i Moskva

 

Toget jeg egentlig ville ta var nummer 23 (meget oppmerksomme lesere vil huske fra tidligere poster at lavere nummer har bedre tog), det skulle gå klokken 1657, men var innstilt med den opplysende beskjeden ”går ikke”. Det er bra, skikkelig russisk, man trenger ingen annen forklaring enn den viktige. Om toget ikke går, kan det være det samme med hvorfor.

 

Neste tog gikk bare en drøy time senere, så til Rostov er det hyppigere avganger. Det er dog et dårligere tog, nummer 75, og nå som jeg sitter i det, kan jeg bare bekrefte det. Dette toget er dårligere. Benkene er slitt opp som gamle norske busseter, skumgummien er på vei ut gjennom sprekker. Vinduene er fylt med konstant og stivnet dogg, og hvit skitt man bare skulle tørke av, men man kommer ikke til, for det er på innsiden. Og det gjør at man ikke får sett ut skikkelig. For første gang gikk jeg også om bord uten å måte vise billetten. Vanligvis må jeg jo vise både billett og pass.

 

Men det er greit. Det skal bli veldig godt å slappe av litt nå. De to timene jeg hadde mellom jeg kjøpte billetten og toget gikk, brukte jeg til å spise en liten middag, eller en skikkelig middag med artisjokksuppe og stekt svinekjøtt i koriander, og til å kjøpe min sedvanlige niste – nudler.

Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva
Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva

Jeg har hatt meg noen minutter på de gode russiske benkene. De er meget gode å slappe av på, og jeg har bare måtte passe på å ikke sovne pladask, og bli sovende så jeg må ligge våken om natten. Jeg har noen vanlige, små bekymringer. Hva skal jeg gjøre i Rostov når jeg kommer bort dit? Om toget er i rute, vil det være klokken 1930, og da vil det være mørkt. Jeg har sett meg ut noen hotell, og vet hvilken gate de ligger i, og at dette er hovedgaten, men jeg har ikke kart, og millionbyen Rostov er kanskje ikke den letteste å finne frem i på måfå. Men sånn går seg alltid til. Jeg har også ganske god snøring på hvordan og når jeg skal komme meg videre nedover til Sotsji, og hvordan jeg skal få meg med Krasnodyar, det gjenstår bare å få kjøpt billettene.

Så var det det at togvertinnen, som jeg verdensvant hilste ”Strasvjute” da hun kom, og mens hun sjekket billetten, allerede var på vei til å hente passet, samtidig som jeg også sa det, ”i vot passport”, jeg gav kanskje helt feil inntrykk om at jeg snakket russisk flytende, og sjelden gjør annet enn å ta slike tog som dette her. Og da hun bladde litt rundt i passet spurte hun raskt ”jest?” som her betyr noe sånt som ”har du det”, og jeg sa ”jest”, ”det har jeg” uten helt å vite hva hun spurte etter. Så nevnte hun noe om ”militia” på vei ut, og jeg kom til å tenke på at det kanskje allikevel ikke er riktig at singel entry visa holder for denne togreisen som på veien dit jeg skal også går inn og ut av Ukraina.

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang