Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

Bompengeregning for elbil

Jeg kommer neppe til å drive folkeopplysning med denne posten her. Folk i målgruppen vil antagelig være vel kjent i hva det går i, og ha fått informasjon fra bedre informerte slik at de har unngått regning jeg har fått. I går dumpet en regning på 800 kr ned i postkassen. Bompenger. Men jeg har elektrisk bil, som skal være fritatt. Hvordan kan dette ha seg?

Timingen var pikant. Vi har storoppussing på huset, med skifte av kledning og etterisolering, og utskifting av mur og betong i gårdsrommet på fremsiden av huset, blant annet. For å spare de små tusenlappene det koster med en container (misvisende kalt «miljøkontainer», som om det fantes «miljøsøppel»), kjører vi små turer til gjenvinningsanlegget på Forus, og leverer avfall for en hundrelapp. Det var mellom to slike turer jeg sjekket postkassen, og fant regningen.

Det blir litt ekstra pikant at min kone og jeg er som vi er, har det som vi har det, tenker og mener som vi gjør. Jeg har alltid likt å spare penger, være forsiktig og økonomisk, ikke bruke penger man ikke trenger bruke. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev, og tar dette til et annet nivå. Det var et viktig argument for å få henne med på å kjøpe bil, at bilen var elektrisk, og at vi derfor ikke trengte betale bompenger.

Videre hadde vi fått vært i butikken og handlet på vei hjem. Ferskt brød, fersk fisk. Klokken var blitt nærmere to. Jeg hadde ikke lyst til å reis ut igjen, og havne i rushtrafikken. Da heller å spise lunsj lenge, med det fersk brødet. Sånn er jeg. Om vi kjørte ut med resten av avfallet mandag, kunne vi reise innom butikken på ny, og gjøre nye innkjøp. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise ut en gang til, denne fredagen, virkelig ikke lyst.

Vi kranglet nesten. Kona er møkkalei av alt rotet i gårdsrommet, hun vil ha det vekk, så hun kan komme seg videre i arbeidet. Det er hun som står bak praktisk talt all oppussingen, det er hun som gjør arbeidet. Hun la mye press inn i dette, at vi måtte kjøre ut en gang til, denne dagen, få det vekk. Hun la så mye press i det at jeg skjønte her var det bare å gi seg.

Så fant jeg altså dette brevet i postkassen. 800 kr. Fullt av bompengepasseringer fra vi kjøpte bilen i oktober, til slutten av desember. «Svina har latt oss kjøre lenge i bomkontrollene, slik at regningen får blitt stor før vi skjønner vi må betale», tenkte jeg, unektelig. Fra slutten av desember til nå hadde vi ohså gjort mange ganger gjennom bommer. Alltid med en viss glede, siden det var gratis.

Trodde vi.

Kona stod ute og lesset betong i bilen. Jeg hadd spist en lang, god lunsj, over et halvt bød hadde jeg spist, sikkert en 8-10 skiver, fordi det var så godt, varmt brød til 25 kr, fra Helgø meny. Nå måtte jeg vifte med regningen, 809 kroner, vi må betale, hvis vi reiser ut igjen.

Kona er et tankskip, vond å snu. Hun va innstilt på å reise ut til Forus en gang til, arbeide, få betongen vekk, hun ville ikke betale noen regning. Dette måtte jeg finne ut av.

Og jeg sjekket på vår tids leksikon, søkte på Google. Og ganske riktig, det er gratis å kjøre med elbil i bomringer, hvis bare, om atte, men, med et lite forbehold, og så videre. Man trenger en brikke som bekrefter at man har elbil. Denne må man bestille. Eller, rettere sagt, man må søke om den. Inntil man har en slik brikke, autopass heter den her i Rogaland, så må man betale som alle andre.

Jeg gikk forsiktig ut og sa dette til kona. Nettbrettet i hånda. Der det stod svart på internettet. Vi må betale, om vi kjører ut en gang til.

Jeg klikker av slike ting. Kona klikker i vinkel. Jeg blir forbannet når det er noe man har rettigheter til, og så mister man det på grunn av en dum regel, eller det er et eller annet formelt. Gjør det enkelt, tenker jeg, la nå bare elbilene være utstyrt med en slik autopassbrikke når man kjøper den. De hadde også bilnummeret mitt, El, står det først i det, el for elbil. Det var bare noe tull. Nå måtte jeg betale hundrevis av kroner fordi jeg ikke hadde fått med meg denne dumme regelen. Lignende har det vært svært mange ganger før, i svært mange forskjellige ting. Det er prisen for å være ubekymret. Av og til gjør man seg erfaringer som viser at de bekymrede har rett (men vi ubekymrede har det best).

Kona klikker som sagt i vinkel. Hun blir rasende. I kjeledressen slenger hun fra seg hammeren og keiseren hun har knust betong med, tar fra meg regningen og finner telefonen. Ringer til bomselskapet, og forteller dem i rene ord hva jeg tenker inni meg. 

Det hjalp.

Regningen vil bli slettet. Det er jo også rett og riktig, vi har elbil, og skal kjøre gratis. Jeg må melde meg som kunde, som jeg nå ha gjort, bestille brikke, som er på vei, og så vil regningen bli slettet. Å bestille brikke var enkelt, på nettet, jeg fotograferte vognkortet med nettbrettet, og la ved. Det skal nå være på vei. To ganger ble jeg medlem, i farten.

Så gikk kona ut igjen for å flytte betong. Men nå hadde jeg et uovervinnelig argument. Gjenvinningsanlegget på Forus stenger klokken 1600, fredager. Klokken var 1538. Vi ville ikke rekke det.

Jeg dikk den fredagsettermiddagen og -kvelden som jeg ønsket meg.

Ommøblering!

Forrige lørdag flyttet vi inn med at Olia og jeg tok kontroll over lørdagsfrokosten. I dag var det ommøblering, og det er det denne posten skal handle om når den endelig skal bli skrevet ferdig noen dager senere.

Vi har det veldig godt for tiden, Olia og jeg. Jeg er lykkelig fordi vi får flyttet hjem til Ganddal, og får oss et skikkelig hus å bo. Vi kan lage oss en familie og et hjem, kanskje i omvendt rekkefølge. Olia er glad fordi det endelig ser ut til å løsne litt med arbeidet hennes. Hun har fått en liten deltidsstilling ved et sykehjem i Stavanger, og med ekstra vakter får hun opparbeidet seg en ganske grei inntekt med dette. Det er også mye mer stabilt enn de usikre ringevikarvaktene, der hun hver dag kunne bli sendt til nye barnehager med nye rutiner, om hun i det hele tatt fikk seg noe å gjøre.

Men vaktene på sykehjemmet er dessverre ofte kveldsvakter. Så når jeg kommer hjem fra jobb, er Olia gjerne allerede reist. Om hun ikke har arbeid, har hun studier ved Stavanger universitet, der hun har kommet seg inn på et forkurs. Hun er aktiv.

Denne morgenen skulle også Olia på jobb. Mot at vi betaler bensinen får vi disponere bilen til mor når hun selv ikke trenger den. Om morgenen i helgene er det egentlig ganske kritisk nødvendig, for det går som man vet som har satt seg inn i det ikke tog eller buss fra Sandnes til Stavanger om morgenen i helgene. Alternativet er å sykle. Og så sakte som Olia sykler, er det et alternativ som må kalles ugunstig. Det er et alternativ vi vil utsette, for å si det sånn. Når mor flytter er det ingen bønn, da har vi ikke bil.

Alright, jeg kjørte Olia til jobb denne lørdags morgenen. Det var grytidlig, og for Olia ganske tøft å måtte stå opp litt over seks når hun ikke hadde fått sovnet før litt over midnatt. Men sånn er det, det er kjekt med jobb, og ypperlig at vi har fått det til slik at hun får anledning til å jobbe. Vi kjørte til Stavanger i godt humør. Jeg slapp henne av, og benyttet også anledningen til en kjapp løpetur rundt Stokkavannet.

Da jeg kom tilbake – jeg merker at jeg går i min vanlige felle, det blir lange poster, denne skal handle om ommøblering – viste det seg at Olia hadde ringt syv ganger. Mens jeg kjørte på motorveien ringte hun enda en gang, de hadde satt opp vaktlistene feil. Hun skulle ha ettermiddagsvakt denne dagen. Hun var på Sandnes.

Vi brukte ikke mye tid på å ergre oss over dette. Tiden ble brukt til å glede oss over at vi fikk spise frokost sammen. Vi svippet innom Mega på Brueland, der kjøpte vi rikelig av alle varer som var på tilbud, og også rikelig av flere andre varer. Jeg fikk også forsynt meg av litt kaffe og kake som var satt ut gratis, slike sjanser lar jeg aldri gå fra meg.

Så hadde vi en fin og lang frokost hjemme. Den varte akkurat så lenge at det var på tide for Olia å gå på jobb igjen. Hun må jo gå ganske tidlig, siden hun er avhengig av kollektiv transport. Tilbudet er ikke all verden her i området.

Det var på ettermiddagen jeg fant ut at jeg ville ta opp stereoanlegget. Det hører jo hjemme i alle hjem som jeg vil bo i, det skal være skikkelig anlegg for musikk. Forrige uke hadde vi hørt bare på en liten tivoliradio, koblet til en bærbar PC, spilt av Wimp. Vi har egentlig et ganske flott anlegg, gammelt og dyr, med tjukke kabler og kraftige høytalere. Det skulle jeg bære opp.

Så er det bare det, at for å få disse kablene fra høytalerne til anlegget måtte vi flytte litt på og styre litt med den store bokreolen fra det brune 70-tallet. Det lå jo i kortene at da burde egentlig hele reolen flyttes. Særlig slik vi kommer til å få det når mor tar ut møblene herfra, så vil den se bra dum ut om reolen står ved langveggen. Dessuten ville de store høytalerne da sende lyden på tvers av rommet, og ikke ut i det. Reolen måtte til kortveggen. Vi spilte kortene ut.

Og så gikk det som det pleier. Jeg gav øyeblikkelig opp, slik flytting og styring er noe av det verste jeg vet. Ved ethvert tidspunkt vil jeg være klar til å utsette alt sammen til senere. Mor får imidlertid kjempekrefter når det kommer til slik flytting og styring og ordning, det er akkurat som hun liker det. Hun liker det i alle fall veldig godt når det er gjort, og er alltid villig til å legge i mye krefter og energi i å komme dit raskt. Hun vil ikke utsette noen ting. Få det gjort med en gang, er slik det blir når hun velger.

Karakteristisk hentet vi frem målbåndet og målte om det ville gå først når vi hadde kommet så langt at det var for sent til ikke å forsøke. Målbåndet gjorde oss verken sikrere eller mer usikre på resultatet, det ville holde akkurat, eller akkurat ikke.

Det gikk med mye lenger tid enn planlagt å få hentet opp dette stereoanlegget. Det gikk med hele kvelden. Men da det var gjort, var resultatet helt åpenbart bedre. Det gjaldt til og med for den overflod av møbler vi sitter med nå. Reolen er presset inn i kortveggen. Sofagruppen står med salongbord og lenestoler, begge to, nede i langhjørnet, og ikke i korthjørnet. Lenestolen får vi plass til nede ved vinduet, i det hele tatt fikk de fleste møblene seg en mye bedre plass enn de fra før hadde hatt. Og vi hadde stereoanlegg som kunne spille flott musikk flott ut i stua. Slik har det ikke vært på årevis.

Nå kunne vi slappe av med god mat. Olia og jeg hadde kjøpt inn på tilbud, og ikke fullt så godt tilbud. Mor laget til. Olia var riktignok på jobb, så hun fikk ikke være med på festen. Dumt nok skjedde til og med en feil med bussen hun skulle ta hjem. Bussjåføren fikk henne ikke av på Ganddal, så hun ble med til delfinene på Foss Eikeland, og måtte bruke ytterligere en halv time og vel så det i kraftig regnvær før også hun endelig var hjemme. Da var det på ny midnatt.

Men vi var alle veldig godt fornøyd med ommøbleringen. Neste ommøblering er når mor tar med alle tingene sine ut. Det skjer den helgen september blir oktober.

 

 

 

En katastrofal hjemtur

Jeg er fristet til å bruke en litt kraftig overskrift denne gangen, og som dere ser, vant fristelsen frem. Det dreier seg ikke engang om det å gå fra sol og fri og sommer og kone i vakre Krim og Ukraina, til hverdagen med regn og jobb i Bergen, for meg har liksom det uvirkelige blitt vanen nå, og det er det daglidagse som føles utrolig. Leiligheten blir ryddet ordentlig hver gang mor eller søstre er her, hver gang blir den på forunderlig vis rotete igjen. Og jobb er nå en gang jobb, det er alltid noe der man skulle ønske litt annerledes. Det er hverdagen, sånn er det.

Det katastrofale er hvor elendig jeg pakket kofferten min. Jeg nevnte jeg hadde lagt igjen ledningen min til datamaskinen i Kiev, laderen, det er jo noe av det viktigste jeg har. Det er få ting jeg ikke heller ville glemme. Jeg har nå måttet hente frem min stasjonære igjen, og bruke den. Jeg får se hvordan det går, kanskje må jeg kjøpe en lader til. Nå har jeg liksom vennet meg til å bruke den bærbare. Og på reiser går det jo ikke med den stasjonære. Dessuten var jeg blitt vant med å sitte i sofaen og hvor jeg vil med WiFi og bruke bærbar, den stasjonære er på en konstant rotete pult.

I tillegg til å glemme min egen lader, tok jeg med to fra min kjære kone.  Hun har to mobiltelefoner, jeg fikk til å ta med begge laderne. En for Samsung, en for Nokia. Særlig Samsungen er en prestasjon, siden jeg aldri selv har eid en slik telefon.

Enda hvor forsiktig jeg hadde pakket all ting i sekken, var noe blitt knust. Det er så fortvilet, det skulle være en gave.

Og honningkrukken på 2 liter, på den var lokket gått opp. Dere kan tenke dere, honning. Og jeg som allerede har et dominant gen av handlingslammelse. Når det er honning overalt greier jeg naturligvis ikke gjøre noen ting. Honningen er så overjordisk god at jeg på alle måter forsøker å få den i meg, selv om den er sølt ut. Jeg tørker med en brødskive, og spiser brødskiven. Jeg legger en plastpose tilsølt av honning ned i en kopp, og heller kaffe over, og drikker den. Jeg biter litt i klærne med honning på.

Sånn blir honningen flyttet litt rundt omkring. Siden jeg ikke har hjerte til bare å tørke honningen opp med en fille, og hive fillen i vaskemaskinen, blir honningen liggende. Og siden den er så herlig flytende, flyter den ut over kjøkkenbenken og ned på gulvet. Og når den er på gulvet, tråkker jeg på den. Slik blir den spredd over hele gulvet. Og med fingrene berører jeg den, og sprer den over alle ting. Det er liksom alt sammen litt klissete her, sammen med alt rotet.

Nei, jeg trenger virkelig en kone. Og det som er så fint akkurat nå, er at nå har jeg det. Derfor er ikke overskriften så katastrofal allikevel, selv om dette var et ord jeg brukte.

Og så var juleferien i gang på Ganddal…

Helt uten forviklinger gikk det ikke. Det ville da også være unormalt.

Jeg har i natt sovet i tre timer, så vidt kommet meg med på et fly og enda mer såvidt fått bagasjen med, men alt gikk bra, som vanlig, og på Ganddal har jeg værrt siden i dag morges. Det har vært frokost med mor og Tonje, tenk at far ikke er her lenger, det har vært disiplinert lesning av Brødrene Karamasov på russisk, det har vært slitsom TV-titting, og det har vært feiring av Saras treårsdag borte hos Tone og Torben, familien Sivertsen.

Julebordet i enkeltmannsforetaket ble en raus affære. Tor Inge, Rune, Tomas og Glam Chris var også med. Det begynte med biff og fløtegratinerte poteter på Egon, og fortsatte med øl og mer øl på Biskopen og et sted jeg ikke engang helt vet hva heter, Vamoose, kanskje, eller noe sånt, i Nygårdsgaten. Tor Inges selskap er et kombinert komiker- og tryllekompani, og han hadde derfor tatt med tryllesakene sine på julebordet sitt. Særlig Glam Chris ble imponert – og lurt.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å gå tidlig hjem for å pakke, men hva jeg opprinnelig planlegger pleier sjelden få for stor innvirkning på hva som kommer til å skjer. Derfor bruker jeg ikke så mye tid på å legge planer. Det var jo gøy, og når det er gøy, går man ikke hjem. Det er et enkelt prinsipp som er lett å huske, og det har jeg levd godt etter hittil.

I tre-tiden var jeg hjemme, i fire-tiden kunne jeg legge meg. Jeg hadde sjekket busstidene for flybussen, den gikk 0720 og 0750, mitt fly gikk 0900, flybussen til Flesland tar cirka en halvtime søndags morgener. Så jeg skulle satse på den første bussen der, og lat og rotete som jeg er, tenkte jeg det ikke ville være vits i å begynne å stille på vekkerklokken. Den ringer godt klokken 0700. Det kunne den gjøre i dag også. Om alt var pakket og klart, og jeg bare kunne gripe tingene med meg, så ville jeg rekke de ti miniuttene det tar å gå bort til sentrum og bussholdeplassen i Olav Kyrres gate.

Det er klart, det ble ikke mye søvn. Og pakkingen kunne nok blitt klart mer vellykket. Jeg husket som vanlig pertentlig på alt som har med bøker og tekniske ting og mat å gjøre, data og foto er med, russiske bøker er med, leverpostei, paprika og Camenberre er med, findress og sko er lagt igjen i Bergen. Synd, når det både er jul og nyttår å feire.

Dog ble det ingen problem å rekke bussen. Den rakk jeg akkurat på nippet, som vanlig. Den stod på holdeplassen da jeg kom, siste passasjer på vei inn. Jeg gikk også inn, hilste på mitt søskenbarn Pia, som tilfeldigvis også var der, hun kan jeg jo hilse på på ny her i Cyber space, hei Pia!, fant meg en plass i den etter hvert overfylte bussen, satte meg ned, og slumret hele veien til Flesland.

Det gikk nok litt langsomt i hodet her på morgenkvisten. Jeg var jo egentlig ute i god tid, litt over åtte, når flyet skulle gå ni, men somlet utilbørlig og brøt det forbaskede prinsippet om at på flyplasser lønner det seg å sjekke inn og komme gjennom alle kontroller og finne frem til gaten, før man begynner med andre ting, her gjorde jeg andre ting først, og opplevde å være et halvt minutt for sen til å sjekke inn bagasjen en halv time før. Ved manuell innsjekking er ikke slikt noe problem, her var det automatisk, og min avgang var ikke lenger å finne klokken 0831. Manuell innsjekk hadde kø herfra til kvart på, jeg tok en øyeblikkelig avgjørelse med å prøve å sjekke inn med full bagasje sånn det gikk an uten problemer i gode gamle dager på 90-tallet.

Kort fortalt – det gikk.

På Sola ventet mor, på Ganddal ventet frokost. Tonje skulle etter hvert på jobb, mor og jeg skulle etter hvert i bursdagsselskap hos familen Sivertsen, min søster Tone og Torben, og lille Sara som ble født på denne dag i 2005. Hun mente selv at denne dagen ikke var noen grunn til å feire, tvert i mot var det grunn til å protestere mot feiringen, og hun ville verken ha gave, sang eller kake. Særlig gaven er det verdt å legge merke til, sjelden at barn på tre år ikke er interessert i gaver. Og mot kake og sang protesterte hun på det aller, aller kraftigste.

Hun vennet seg imidlertid snart til situasjonen. Trude og Lars hadde med seg sine barn, selvfølgelig, Daniel, Sofie og Benjamin, og med de fem ble det det reneste lille barneselskap, i tillegg til det lille voksenselskapet. Tone serverte karbonader, laks og loff, som hun selv var godt fornøyd med. Ingen vil protestere.

Sara fra den gang hun nettop var født, julen 2005. Sofie følger med.

Sara fra den gang hun nettop var født, julen 2005. Sofie følger med.

Mor og jeg kom sent hjem, til oss å være, halv ni-ni, og jeg gjorde noe så sjelden som å slå meg ned foran TV’n. Det var et program på Animal planet om den russsiske Amur-tigeren, eller Amber, som de litt uvanlig kalte den her. Programmet var et godt argument for hvorfor jeg så sjelden ser TV. Det var jo et førsteklasses emne, russisk og det hele, fjerne østen, med utgangspunkt i Vladivostok, ut i skogen og vinteren i grensetraktene mellom Russland og Kina, på russisk side, med russisk reisefølge, på jakt etter en tiger. Det er bra. Men det sluttet med konklusjonen «nettopp fordi vi ikke så en tiger, så lærte vi den bedre å kjenne» og «jeg følte at jeg så den allikevel». Nå ja, nå ja, nå ja, alright, alright, alright, det var nå en gang være måte på. De hadde jo vist en tiger luske rundt gjennom hele programmet, den ble til slutt avslørt å være en tiger i fangenskap. Jeg liker ikke å bli holdt for narr.

Da var det en langt renere glede å lese to nye kapitler videre i russisk Brødrene Karamsov. Nå har jeg den norske oversettelsen fra Olaf Broch som støtte, en langt bedre oversettelse enn den til Geir Kjetsaa, mener jeg, om det skal jeg skrive mer senere. De som er orientert i Brødrene Karamsov, kan få vite at kapitlene i går kveld var de to siste i niende bok, der vitnene blir avhørt i Mokroje, og Dmitrij Karamasov har sin fantastiske drøm om de nedbrente husene, moren og barnet (eller bånet, som Olav Broch kaller det) som gråter. Her har han sin renselse, og er klar til å sone sin straff, til og med en urettferdig straff. Avslutningen på denne boken er sublim, som alt i denne store romanen er sublimt.

Dermed var en ny og lang og begivenhetsrik dag til ende, og juleferien på Ganddal hadde fått sin start. Det blir en annerledes jul i år, men den skal også i år bli god.

Nisser