Gode sensommerdager i Molotsjnoje

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

 Det er tidlig morgen og jeg er allerede våken siden vi legger oss så tidlig her. Det finnes ikke belysning i gatene, så når mørket kommer, må man pent holde seg inne. Og inne har ikke Olia og jeg stort mer enn det lille rommet vårt på 15-16 kvadratmeter, eller vi må være på kjøkkenet hos vertsfamilien. Olia er nokså sliten etter noen uker ukrainske arbeidsdager og lite søvn, så hun foretrekker veldig tidlige kvelder for oss. Siden jeg greier meg med mine 7-8 timer nattesøvn, blir det dermed litt tid for meg våken alene. 

Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje. Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje.

Og i dag vil jeg bruke den til å skrive en bloggpost om hvordan vi har det her i den lille landsbyen Molotsjnoje på Krim. Vi ankom litt uheldig søndag, som jeg skrev, etter at det var blitt mørkt. Men vi var likevel veldige heldige med rommet og vertsfamilien vi fant. Så heldige at Olia på egen hånd bestemte seg for å skifte ut planene våre om å reise videre til Jalta og Santa Barbara etter et par dager, og i stedet betalte ut beløpet for å være her hele den lille uken. Det er ikke noe stort beløp, for en norsk tusing får vi kost og losji, pluss rikelig overskudd til å kjøpe alt vi trenger og har lyst på her borte.

En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut. En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut.

Kosten koster 50 griven for hver av oss (1 griven = ca. 80 øre, nå for tiden). For dette får vi to eller tre måltider til dagen. Vi hadde helt sikkert fått tre, frokost, middag og kvelds, om vi bare hadde greid å spise dem opp. Men etter en svært tung frokost med flere, store varmretter, er vi enkelt mette for en full dag på stranden. Olia er imidlertid aldri riktig sikker, og kjøper gjerne litt ekstra niste med for stranden i tillegg. En mann skal være mett, som vertskvinnen i huset så korrekt uttrykte det her, og som alle russiske kvinner ser på som en naturlov. Når vi kommer hjem fra stranden er det middag, med nye, tunge og store varmretter. Alle fat er alltid fulle, og det er helt tydelig at vertskvinnen den gamle babusjka koser seg med å lage mat til oss, og med at vi spiser den.

Olia, syklist, okse og romstasjon - Molotsjnoje, Krim

Mandagen gikk vi en ekstra tur ut etter middagen. Oppholdet på stranden denne første dagen vår var ganske kort. Svigersønnen i huset, Sergei, var med, for å vise oss hvor det var, og for bare å være med. Hele storfamilien ser ut til riktig å kose seg over å ha fått besøk. Det er gode ekstra penger for dem, men det er tydelig at de også liker å få noen utenfor landsbyen å snakke med, og Olia sjarmerer dem jo også naturligvis i senk. Så Sergej var med på stranden, og tok oss med hjem igjen til normal middagstid mellom to og tre en gang. Etter det skulle Olia og jeg ut på rulleskøyter. Olia hadde niste, rester fra togmaten, pluss noe ekstra ost hun hadde kjøpt her. Allerede før vi hadde kommet ned til stranden, cirka to tredjedeler ned verdens korteste jernbanelinje, fant hun ut det var på tide å ta en pause og spise nisten.

Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje.

Så vi satte oss ned i gresset langs veikanten. Trafikk er her ikke, verken av biler eller mennesker, og det lille toget som betjener den lille skinnegangen er for lengst satt bort for vinteren. Det var bare Olia og jeg, og kveldsolen som gikk ned over steppen. Det var riktig så vakkert, og riktig så romantisk, og Olia og jeg fotograferte hverandre og nappet i nisten, og bestemte oss for å droppe hele strandturen. Det var like greit å være her.

En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. Som Olia, og livet selv.

Og da vi kom hjem var det ny mat. Fatene var på ny fylt opp, og nye retter var kommet til. Det meste av maten kommer fra landsbyen selv, direkte fra dyrene vi ser gå rundt i gatene. Her er ikke bare russisk rømme, eller smetana, som det heter, men hjemmelaget russisk rømme. Og det er te og kaffe, søtsaker og dessert.

Olia, Molotsjnoje

Ellers pleier det være slik at Olia og jeg har lange, rolige morgener. Sånn mellom ni og ti et sted pleier matmor å miste tålmodigheten, og rope oss til frokost som da alltid er ferdig dekket. Så spiser vi til sånn cirka elleve, og er så stapp mette at vi må hvile litt før vi kan gå ned til stranden  Fra huset vi bor i til sjøen er det maksimalt to kilometer. Den første halve går gjennom landsbyen, der vi får følge og blir hilst velkommen av katter og hunder, kuer og geiter, og høns og gjess og til og med kalkuner av og til. De ukrainske, selvbygde husene er også fascinerende å se på for en som ikke er vant med dem, og som oftest er en eller annen landsbybeboer ute å gjør noe arbeid med dem, eller med dyrene her. Det er alltid noe å se på.

Jeg slår følge med en flokk gjess på veien. Jeg slår følge med en flokk gjess på veien.

Et par kilometer unna landsbyen er en gammel, sovjetisk romstasjon som fortsatt er virksom. Den sovjetiske begeistringen for store dimensjoner har gjort seg gjeldende i en gigantisk satellitt, som snur og vender på seg og tar i mot signaler fra verdensrommet. Spredt rundt omkring er også andre og mindre satellitter, noe som gir en helt spesiell stemning i disse ellers så landlige omgivelser, med enkle hus og bare steppen.

Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romfartssenteret i bakgrunnen. Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romforskningssenteret i bakgrunnen.

Verdens korteste jernbanestrekning er også fascinerende å gå langs. Ved siden av den går det som også kanskje er verdens korteste landevei? Det er landevei så godt som det blir, rett frem over den flate steppen ned til stranden. På denne landeveien i russisk standard, hullete og humpete, går jeg gjerne på rulleskøyter, mens Olia veksler mellom å gå på rulleskøyter og til fots.

Olia på rulleskøyter på vei hjem. Olia på rulleskøyter på vei hjem langs den lille ukrainske landeveien fra landsbyen til sjøen.

På stranden er det alltid svært vakkert lys, siden solen går lavere på himmelen nå som det ikke er full sommer her. Temperaturen i sjø og på land er sånn cirka sånn det er på Jæren i juni. Jæren i juni 1841 er et godt bilde på hvordan det er her nede, med altså denne alltid synlige romstasjonen som en pussig kontrast. I det vakre sollyset tar Olia og jeg mange bilder, Olia med en forkjærlighet for de oppstilte og gjennomtenkte, jeg med de naturlige og plutselige.

Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar et naturlig bilde av Olia. Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar naturlig bilde av Olia.

Stranden er aldeles folketom, bortsett fra noen få fiskere spredt langs sjøkanten. Noen få russiske turister har vi også sett, men aldri flere enn at vi kan telle dem på ene hånden, og de har alltid forlatt stranden etter å ha tatt seg en liten dukkert. Som regel er det bare Olia og jeg. Og vi ligger på teppet og mer eller mindre soler oss, inntil jeg finner tiden inne for min daglige svømmetur i den kanskje 18 grader kalde sjøen.

Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand... Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand…

Etter at jeg alltid har badet litt for lenge blir Olia bekymret for at jeg skal bli kald og bli syk, og vil ha meg opp igjen og helst hjem. Også hjemturen går i ro og mak. Det er hyppige stopp for å ta bilder, og for å fortelle hverandre hvor fint det er her, og for å peke på en fugl som den andre må se. Når vi nærmer oss landsbyen kommer husdyrene frem. Da er gjerne en geiteflokk på vei nedover gaten, kalkuner bakster og gurgler og kommer seg unna, noen gjess kommer rundt en svin, en okse og en kalv står i veikanten og glor, en katt er på taket, hunder, høns. Det er akkurat som det var da vi forlot det, og ganske som det må ha vært både i Sovjettiden og kanskje også før den tid. Her blir lite forandret. 

Hvordan så det ut her for 50 år siden her? Hvordan så det ut her for 50 år siden her?

Hjemme venter familiens katter og hunder, familien selv, og en stor middag. Vi får spise i fred, men dukker det opp muligheter for en samtale, er de alle sammen med, gamlefar og gamlemor Tatjana, svigersønn Sergej og i mindre grad eldstedatteren, og aller minst minstejenta som nøyer seg med noen ”priatnaja apetita” her og der.

Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir - som jeg - glade i henne. Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir – som jeg – glade i henne.

Etter middagen er jeg ivrig på å komme ut igjen mens det ennå er dagslys. Men vi pleier sjelden å få det til. Vi er så sprengmette at vi må hvile litt, og Olia vil alltid se bildene vi har tatt i løpet av dagen. Slik går kanskje en time, klokken nærmer seg sju, det begynner å mørkne og da er det slutt. Fra cirka halv åtte kan man ikke gjøre noen ting fornuftig ute. Det er mørkt som i skauen. Siden vi allerede er forspiste, er det ikke mye vi kan gjøre inne ved kjøkkenbordet heller. Så det blir til at vi bare er på rommet. Og her vi dobbeltsengen og våre tre lenestoler, en TV som virker, men som vi ikke bruker, og ellers oss selv og vår bagasje. Sånn blir det til at vi legger oss veldig tidlig. Men at jeg står opp igjen for jeg får ikke sove, eller jeg får sove og våkner grytidlig neste dag, sånn som nå.

Olia, landeveien, Krim, Ukraina

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Jeg og Olia

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17'de mai. Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17’de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Olia, rulleskøyter, Khresjtsjatik, Kiev

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev. Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Tonje og mor, restaurant

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Olia, jeg, mor, Tonje, Trude, Tone, Dennis

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Mor, Tonje, Tone (delvi skjult), Olia, Trude, Lars (bak Trude)

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.

Olia og jeg

På rulleskøyter gjennom Kiev

Jeg bruker denne uken til å gjøre en rekke med nye ting jeg aldri har gjort før, og til å gjøre dem i Kiev.

Jeg på rulleskøyter

Det heter kanskje «rollerblades» nå, men jeg liker ikke å bruke ord som er kulere enn jeg, så jeg holder meg til det gamle «rulleskøyter», selv om de nye rulleskøytene ikke kan sammenlignes med de gamle som hadde to rader med dobbelthjul. Det var et leketøy. Nye rulleskøyter er tøft.

Jeg var ørlite grann i tvil om jeg skulle kjøpe slike skøyter til meg selv, jeg kunne aldri se for meg at jeg var flink til å gå med dem. Men da jeg fikk prøvd et par i en butikk, riktignok litt for små, så merket jeg med en gang at dette vil jeg ha kontroll på. Vi nordmenn har det jo i blodet, med ski på beina er vi født, og fra ski til skøyter er det ingen problemer.

Tirsdag kveld, var det vel, kanskje mandag, passerer vi en sportsbutikk, stikker innom, de er i ferd med å stenge, men jeg rekker å snike inn et kjøp av noen ypperlige rulleskøyter.

Først var det bare øving inne i leiligheten, så var det ute på plassen, og så kjørte vi bort på markedet for å kjøpe poteter. Det er virkelig gøy, og det går jo mye fortere med mye mindre krefter, men her i Kiev er gatene gjerne litt ujevne, så på den måten får vi noen ekstra utfordringer.

Olia, rulleskøyter