Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.

Advertisements

Lavere temperaturer når ferien går mot slutten

Det er rart med det, her i Kiev, når temperaturen først faller, gjør den det gjerne med 10-15 grader, og i stedet for sol, får vi regn. I sentrum gikk folk i langbukser og jakker i dag, på strendene var det tomt, kunne vi se. Irina, Olia og jeg hadde også vår tur ned til byen, sentrert rundt at Olia skulle kjøpe noen blomster og gå til tannlegen. Mens Olia var og fikk sine tenner behandlet, reiste Irina og jeg hjem for en tidlig – og endelig kjølig – kveld.

I går var siste søndagen i sommerkiev for i år. Som alltid denne sommeren, og stort sett den forrige, reiste vi over til venstre bredd, og området jeg nå vet heter Rusanivka. Det er et sted som passer for søndagsidyll, til å gå og tasse langs promenaden, sløve på stranden, bade, og kjøpe kaffe og leskende drikke i noen av utsalgene som er satt opp. Søndager er det også et orkester som spiller opp, med et par av de lokale ivrig dansende. Søndager hører jeg hjemme her.

Vi reiste et stopp lenger enn vanlig denne søndagen. Jeg har etter 8 års intens bruk omsider slitt hull på sandalene jeg kjøpte på Krim etter vi giftet oss, det soleklart mest brukte fottøyet jeg har hatt, vil jeg tro, men nå må jeg altså finne nye. Der på venstre side av Dnjepr, over Patona-broen, har de billig utsalg, marked, vil vi vel kanskje kalle det. Fullt av boder med all slags ting, og billigere enn andre steder i byen. Vi fant ikke sandaler i rett størrelse, det var virkelig størrelse 41 som dominerte, alt virket til å være 41, og det var heller ikke en type som kunne matche de jeg hadde. Likevel syntes selv jeg det var interessant å gå der, mellom bodene, og vi kjøpte en rekke med ting, helst til Irina. Jeg også kjøpte, en badering.

Så var det å gå over broen litt lenger oppe i kanalen, kanalen som heter Rusanivka, og har gitt navn til området, slik at vi kom liksom litt på oppsiden. Der var det en lekeplass vi ikke har sett før, malt i pastellfarger, liksom en lekeplass for jenter. Der løp Irina bort, og lekte en liten halvtime, eller så. Olia og jeg daffet oss i skyggen.

Deretter var det ned til den lille vika vi pleier å bade ved. Her er vannet litt ekstra varmt, siden det ikke er så stor gjennomstrømming, og solen får varmet det godt opp på solrike dager. Denne dagen skulle det ikke være nødvendig, riktignok, med et par og tredve grader i skyggen, er det bare bra vannet er litt kjølig. Irina koste seg i den nye baderingen, og jeg kunne slenge henne omkring slik jeg pleier.

Neste post på programmet er lekeplassen like ved, der Irina har lagt sin elsk på den lille barnekarusselen. Hun liker seg også godt borte i sportsapparatene lenger borte, selv om disse er for voksne. Denne gangen falt hun ned fra det ene, uten at det gav henne grunn til å gråte noe særlig. Jeg stod og passet på, at hun ikke skulle falle, men jeg holdt også øye på ei lita jenta som prøvde seg på et annet apparat, uten at det var noen foreldre i nærheten. Jeg syntes dette så skummelt ut. Og i det jeg vurderte om jeg skulle spørre henne om hun trengte hjelp, falt vår egen Irina rett ned i bakken. Det var å skrubbe vekk sand og graps, sjekke at tenner og alt var på plass, så var det videre i mer aktivitet.

Den foregikk borte på restauranten Pesto. Så varmt som det er, er alle restauranter og steder med aircondition velkomne, og denne restauranten har også et lekerom for barn. Da får det heller stå seg at maten ikke holder italiensk kvalitet, selv om det er italiensk den gir seg ut for å være. Jeg bestiller øl og spaghetti carbonara, Olia melon og en hamburger og franske, det var visst mer i denne restaurantens ånd, og Irina var som alltid ellevill i lekerommet.

Vi reiste tidligere hjem enn vi pleier, klokken var sikkert mellom seks og sju, jeg er ikke sikker. Jeg hadde noe jeg gjerne skulle ha gjort, og trengte datamaskinen for å få det til, så den tok jeg med meg til en av kaffebarene i nærheten. Med aircondition. Olia fikk sin blabla med moren sin, og Irina fikk lekt med Tasia og de andre barna på lekeplassen.

Det var en varm dag, en fredelig dag, en dag som de fleste andre her i Kiev, og akkurat som vi vil ha dem. Det eneste vi kunne ønske, er litt kjøligere, noe vi har fått oppfylt i dag, til overmål.

Mandag på kaffestedet – ny varmebølge i Kiev

Med en tidlig morgen uten trening har jeg endelig klart å bli oppdatert på bloggen igjen. Poster som er gjort ferdige er den for i går og for forgårs, i tillegg fra tre poster fra tidligere tilbake. Noen av dem er riktig morsomme og interessante, for de som er interesserte i de tingene jeg denne sommeren blogger om, hvordan vi har det her nede i Kiev, vår lille norsk-ukrainske familie.

I går kom solen og varmen på ny til Kiev, og nå skal den vare ut ferien. Ennå var det i går rundt 25, altså levelig, fra nå av skal det bli rundt 30 og opp mot 35. Altså for mye. Det vil bli mange turer til venstre bredd, og Kievs mange strender, for å avkjøle oss i elvevannet.

Det gjorde vi også i går. Om morgenen gikk jeg gjennom tyske eksempelsetninger og grammatikk på vei til og fra trening, atskillig lurere enn å gå gjennom dette for meg ennå vanskelige stoffet sene kvelder etter kveldsmat og øl. På ny fikk jeg kontroll over sakene. Det samme gjaldt for treningen, der mengden selvfølgelig gir resultater, og for foredraget på øret, den amerikanske revolusjon og krigen som fulgte. Det var sol, men kraftig vind, så ganske få folk både i anlegget og på stranden. På vei hjem stakk jeg innom kaffestedet, for en kopp cappuccino og flere gloser på mobilen, nå russiske, og hentet fra russiske dikt og poesi. Den slags gloser fester seg godt nå, etter år med møysommelig arbeid og trening.

Frokosten var russisk pasta, pelemeni, og i stedet for å trøtte meg selv ut med nyheter, gikk jeg over til PC og blogging etter hvert som frokosten trakk ut. Da lille Irina kom og ville ut, ble alt lagt til side, og vi gjorde oss raskt klar til avgang. Irina og jeg først, Olia med alle tingene kort etter.

Søndagen har jeg fått innarbeidet en rutine, da reiser vi til Rusanivka, den kunstige øyen klemt inni kanalen med samme navn, og en sidearm av elven Dnjepr. Bussen som frakter oss dit er nummer 118, superbussen som er ny av året, og vi er alle sammen pene, friske og i godt humør. Akkurat denne dagen vet jeg knapt hvem av oss som overgår alle, før jeg skjønner at det som vanlig må være Irina, nå i blått skjørt og lysebrun, lett genser. Håret i hale på toppen, og aktiv på skuldrene mine, eller løpende rundt på bakken, alltid på farten. Olia er også svært pen, i lett sommerkjole, og jeg er også pen, fordi jeg føler meg så glad og lykkelig.

På vei til stranden vår har vi en liten kaffestopp, det er rutine, men nå i det siste har vi begynt å ha den ved aller første sjanse, en liten kiosk som ikke egentlig er noe kaffeutsalg, og der maskinen de bruker til å lage kaffen er sånn billig som noen har hjemme på kjøkkenet. Ikke de store og kraftige dedikerte kaffeutsalg har. Men kaffen er grei, og Irina har en liten lekeplass med et par disser og en liten sklie. Lekeplassen så vi ble laget i fjor, bokstavelig talt, de hamret og spikret den opp, som del av restauranten ved siden av. Lekeplassen finnes ennå, restauranten er konkurs, og det er ikke spor i den uthulte bygningen hva som en gang var der.

Vi følger ofte Irinas rytme. Når hun vil videre, går vi også. Et toalettbesøk av stor type blir tatt på strak arm, det som ikke er ren rutine, finner vi ut av på stedet, og så er det rutine etterpå. Jeg fikk mye skryt av Olia her, det kan jeg godt legge ut på nettet, fordi jeg reagerte så raskt da Irina sa hun måtte på do, slik at truse og klær ble reddet. Olia hadde bare med den lille vesken sin, og ikke en hel sekk, og dermed ikke så mye skift å sjonglere med, som hun pleier.

Irina husker at det er en restaurant her som har et gøyt lekerom, «gøyt» er et ord som ikke er lov å skrive eller bruke på norsk, men som er i ferd med å gli inn allikevel. Irina husker det er et gøyt rom, men hun husker ikke i hvilken restaurant, så hun vil inn i alle, med den etter hvert gjennomskuelige forklaringen «jeg er sulten». Det at hun sier hun er sulten, går rett i hjertet på moren, hun får det som regel som hun vil da, om det gjelder å komme seg inn et sted eller få utsatt leggetiden, men nå har vi spist tung frokost, og det er bedre å vente med spisingen til etter vi har badet. Olia har også kjøpt grapsemat i kiosken vi kjøpte kaffen i, hun liker denne frityrstekte fast-food plasten, jeg rører den ikke, og Irina er et sted mellom meg og Olia. Men at hun ikke ville ha denne maten, svekket argumentet hennes om at hun var sulten.

For likevel å lokke Irina med til stranden, smatt Oia unna for å kjøpe noen leker. Jeg ble stående igjen med en grinete unge, som ville inn i lekerommet til en restaurant vi ikke ville inn i ennå. Jeg løste dette med å sette Irtsjik resolutt på skuldrene mine, og så lange ut mot småstranden vår. På veien kjøpte vi en molotsjnij koktail, en melkecoctail, med jordbærsmak, og dermed var alt greit. Coctailen koster 30 griven, omtrent 10 kroner, og blir servert i halvlitersglass. Det er i meste laget for et lite barn, noe også Olia påpekte da hun kom. Min norske innvending om at dette er den eneste størrelsen de tilbyr, blir møtt med liten ukrainsk forståelse. Her nede må man lære seg ta det alltid finnes veier rundt, man kan forhandle, be om ting som ikke er på menyen, ønske tingene blandet sammen på en annen måte. Jeg har selv sett Olia det samme utsalget komme med den interessante bestillingen: et eller annet som passer for barn, og som ikke er kjemikat.

På stranden gjorde de nye lekene til Irina stor lykke. Det var en plasthval og en plastsel, antageligvis, de var ikke så godt laget at det var helt tydelig å se hva det var. Men de fløt i vannet, og kunne ta opp vann i seg, som det igjen gikk an å sprute ut av munnen ved å klemme på dem. Irina fikk seg straks en venninne å leke med disse plastlekene med. Hun og jeg var også litt lenger uti, nå og da, for å gjennomføre vår type bading, av den litt villere og mer intense typen. Bunnen virket til å være litt skaket opp av vinden, den var veldig ujevn, og med et så stort hull at Olia rett og slett mistet balansen, og snublet i det. Det gjorde også at lille Irina kunne gå fra vann til livet til vann til halsen på et skritt, noe hun ikke likte helt. Hun er trygg i vann, men dette er å overdrive. Det er enda godt instinktene i henne er såpass på plass, at hun skjønner at vann kan være farlig, selv om det stort sett er kjekt.

Mye graps er også virvlet opp fra bunnen. Jeg er for lengst forbi barndommens dilldall om at det var ubehagelig å trå i bunn med planter, tang og tare, trå på annet enn fast sandbunn. Nå trår jeg i hva som helst, så lenge det ikke er farlig, eller stikker. I Kiev har de noe som stikker skikkelig. Det er noe som ser ut som en helt meningsløs plante, noe som onde har tenkt ut for å demoralisere og lage vondt, nesten som miner, bare at de gjør mindre skade. De er runde, og har spisse tagger på alle kanter. Trår man på dem, gjør det selvfølgelig vondt. Det er ingen sjanse for å trå på dem, uten også å trå på en pigg. Jeg vet ikke hvilke planter disse tingene en gang har hørt til, hvor de har falt ned fra. At de eksisterer selv på denne måten, på bunnen av elven, har jeg ingen tro på. De finnes også på stranden. Men alle som trår på én eller finner én, plukker den opp og kvitter seg med dem. Jeg kvittet meg med et par, ved å kaste dem inn blant vannliljene like ved.

Vi var ikke så veldig lenge å badet denne dagen. Bunnen var dårlig, det blåste litt, og vi hadde ikke noe teppe eller pledd å ligge på. Vi gikk heller opp til lekeparken. Der kunne vi voksne sitte på benker, mens Irina løp rundt og lekte. Etter at dissene ble fjernet fra lekeplassen, er det en liten snurrekarusell som er slageren. Her er Irina ganske ustoppelig, og fullstendig uredd. Hun løper bort til den, og tar tak og vil om bord, samme hvor mange andre og hva slags folk som er på den allerede. Denne gangen var det en gjeng litt eldre gutter, 6-7 år, og de var ikke så veldig interessert i å ha med en lita jente på to år og ti måneder. De ville kjøre fort. Irina skjønte kanskje dette, for hun tok tak i snurrekarusellen, og løp rundt og rundt så fort hun bare kunne, før hun hoppet oppi og snurret hun med. Det gikk imidlertid ikke fort nok for guttene, som gjentatte ganger ba oss ta Irina bort, de ville kjøre fort. Jeg tok Irina bort, til vill hylgrining, og ingen sjanse for trøst. Irina skulle tilbake. Guttene ba på ny om at Irina ikke måtte bli med, de skulle kjøre fort, men nå fikk vi Irina til å forstå at hun bare måtte sitte på plassen sin og holde seg fast, så kunne guttene snurre så fort de ville.

Det er akkurat som om Irina i denne lille snurrekarusellen ikke er i stand til å bli svimmel. Problemet med at guttene ville kjøre fort, var ikke at hun da ble redd, men at Olia og jeg så at Irina ikke holdt seg fast, og ikke satt skikkelig på plassen sin. Så fort hun gjorde dette, var ingen fart stor nok, ingen lengde for lang, det gikk rundt og rundt og rundt og rundt så fort de tre guttene bare kunne få det til. Irina satt med et stort smil, øynene igjen, og snurret rundt på hodet også, akkurat som om hun ville forsterke effekten hun var i. Guttene lekte de var på metro, og den ene annonserte med høytalerstemme at dørene lukkes, neste stopp — , og så var de i gang. Alt sammen på russisk.

Også ved andre apparater presset Irina grensene denne dagen. På treningsapparater, for voksne, fikk hun det til hun også på et vis, et slikt apparat som vi også har i Norge, der man holder seg i en stang og beveger føttene. Irina rakk ikke opp til denne stangen, men kunne svinge på føttene likevel. Og hvis hun satset litt, kunne hun vippe seg opp til stangen også, og henge litt i den. Etter en stund klarte hun alt sammen selv, uten hjelp fra meg. Det er jo litt skummelt, for alt er tungt og av jern, og når disse fotfestene svinger, vil det gjøre vondt å få dem på seg, om hun skulle ramle eller noe. Det lille dunket hun fikk for dagen, fikk hun da hun forsøkte å svinge seg i en jernstang, og smalt kinnet litt i jernbjelken opp til tverrstangen stangen var festet i. Da var det også på tide å gå.

Nå var det Pesto, restauranten. Irina viser seg så tøff og uredd at vi voksne foreldre ikke er helt sikre på om vi skal være bekymret eller stolte. Denne gangen var det en ett år eldre jente hun kranglet litt med, i alderen tre og fire er det stor forskjell, Irina snart tre, hun allerede fire. Hun hadde også den litt eldre broren sin med seg. Men Irina gav ikke fra seg territoriet sitt uten kamp. For oss som satt  utenfor lekerommet, og bare kunne se inn gjennom glassburet, så fikk vi ikke med oss hele opptrinnet, og hvem som til å begynne med hadde rett. Det gjaldt i alle fall en gummiball som hang i en snor, og som begge ville snurre på og leke med, og ikke med hverandre. Barnepasseren var inne og skilte dem noen ganger, og også Olia og jeg var lynraskt på pletten flere ganger. Hva vi er sikre på, er at Irina ikke må få det for seg at hun har rett på ting andre har, og at hun må lære seg å vente på tur. Vi vil heller ikke at hun skal få ideer om at det nytter å grine seg til ting. Irina var veldig insisterende på at hun skulle ha den ballen, tre voksne (barnepasseren, Olia og jeg) og to barn (jenta og broren) var ikke nok til å overbevise henne om noe annet. Hun ville ikke gi seg, gråt og pekte på ballen. Moren til den andre jenta kom også, og mente at det nok var hennes som var problemet, hun var jo ett år eldre. Til tros for det, hadde jeg en bestemt følelse av at det var hun som måtte beskyttes. At Irina var parat til å kjøre over henne. Men hun var beintøff hun også, og gav ikke opp kampen om ballen hun heller.

Det var ingen stor situasjon. Irina var straks i godt humør da vi tok henne ut av lekerommet. Og hun stakk innom igjen, og rutsjet litt, helt uredd for denne jenta som satt nede i ballene hun rutsjet ned i, ingen vonde følelser eller frykt. Her tenker jeg hun vil gjøre det bra i lagsport, ingen skumle spillere på det andre laget vil skremme henne i kampen om ballen.

På vei hjem var det litt lek på de tre lekeplassene på veien. Først er det en stor, som gjennom dagen ligger sånn i solsteiken at den er umulig å være på, men nå i kveldssolen er grei. Deretter er det den på baksiden, der vi nå i år har fått noen kjente. Så er det den lille, utenfor den nedlagte restauranten, der vi begynte dagen. Til slutt er det opp på skuldrene til far, og bort til bussholdeplassen. Hjemme venter babusjka med kveldsmat.

Her på kaffestedet har de et system med klisterlapper for hver kaffe man kjøper. For hver sjette får man en gratis, jeg bestiller alltid espresso når det er gratis, den billigste. Men i dag, da jeg etterpå skulle ha en cappuccino, ville de ikke ha mer penger enn til en espresso. 10 griven fikk holde, prisen for en espresso. Cappuccino koster 14. Sånn er det her. Jeg fullfører cappuccinoen, fullfører denne posten, og så er det hjem til frokost og en ny dag. Akkurat som de andre.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.