Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Bergenstesten bestått!

I dag kom brevet om at Olia har bestått Bergenstesten! Hell og lykke til henne, og til oss!

Tidligere var det slik at man måtte bestå tre av fem tester i norsk språk. De fem er leseforståelse, lytteforståelse, referat, grammatikk og skriving. Testen er laget for innflyttere fra det store utland, det er den testen de må ta for å bevise at de kan norsk godt nok til å ta høyere utdanning her i landet. Normalt må man bo i landet noen år før det er aktuelt å klare den, man vil selvfølgelig ikke ha utlendinger som ikke skjønner hva som foregår i undervisningen på universitetene og høyskolene våre, og det forventes selvsagt at studenter skriver feilfritt.

Akkurat når Olia skulle ta den første gang ble kravene skjerpet. Nå skal immigrantene bestå alle fem testene. Jeg er enig i det, man gjør innvandrerne en bjørnetjeneste om man later som om de kan norsk godt nok før de kan det. Det er også et problem for lærestedene, om undervisningen må gå saktere fordi det er studenter som ikke forstår hva som blir sagt. Det vil bli problemer i kollokviene, hele tiden er det en på gruppen som ikke skjønner ordene, og det er bortkastede ressurser både for studenten og lærestedet om han eller hun blir holdt der for å stryke. Man skal ikke late som det er enklere enn det er. Å lære språk er vanskelig, og man må lære det skikkelig for å kunne bruke det som de som snakker det til vanlig.

Olia er et naturtalent når det gjelder språk. Det er ikke riktig i tiden å si at kvinner lærer språk lettere enn menn, det er vel heller ikke helt forsvarlig vitenskaplig, men det må fremdeles være lov å ha en følelse av at sånn er det. Jeg hørte i fjor en forelesningsserie om vikingene. Der sa den amerikanske professoren ubetinget i forbifarten at de svenske vikingene som reiste i Russland fant russiske kvinner å ha med seg som tolker, kvinner har denne evnen til å «pick up a language», som han formulerte det. Om man skal være forsiktig med å mene det generelt, er det sikkert når det gjelder Olia. Hun har lært norsk tilsynelatende helt uanstrengt.

Hun hadde kommet til leksjon 32 i den sovjetiske læreboken for norsk språk fra 1987 da jeg møtte henne første gang. Vi kunne lekesnakke på norsk. Da hun kom til Norge et knapt år senere, og vi hadde giftet oss, snakket hun norsk godt nok at hun aldri brukte engelsk når hun skulle ut og klare seg i det norske samfunnet. Men det første halve året var det ikke så lett å klare seg. Hun fikk avslag på det meste hun prøvde på, var ikke i jobb, og hjemme snakket vi russisk. Allikevel prøvde hun seg på Bergenstesten fem måneder etter hun kom, og stod på grammatikkdelen.

Så kom hun ut i jobb, først i barnehager som ringevikar, så på gamlehjem i fast deltidsstilling. Både barnehager og gamlehjem har den fordelen når det gjelder språk, at her nytter det ikke å beherske språket halvveis. Skjønner ikke ungene hva du sier, så later de ikke som de gjør det. Og det er ingen sjanse til å bruke engelsk for å bygge bro over vanskelige setninger. Dessuten snakker ungene utilslørt sin egen dialekt, og akkurat så tydelig som de vil. Det samme gjelder de gamle på gamlehjem. Muntlig var ikke norsk noe problem for Olia etter kort tid i slikt arbeid.

Men hun skriver ingenting. Hun har tatt noen forkurs ved den gamle høyskolen i Stavanger, det som nå kalles universitet. Det er imidlertid ikke fag der det er nødvendig å skrive noe, og Olia har ikke skrevet noe frivillig. Så når hun nå forsøkte på Bergenstesten i høst, stod hun på den beryktede lytteforståelsen og på leseforståelsen hun ikke hadde stått på sist, og hun stod som forrige gang på grammatikkdelen. Men hun stod ikke på delprøve 3 og 5, referat og skriving.

Det var en skuffelse. Hun kan norsk godt, og har lett for det, med litt innsats i å øve på skrive hadde hun bestått uten vanskeligheter. Slik ser jeg på det, hun kunne skrevet tekster til meg, jeg kunne rettet dem, jeg er tungt utdannet i å gjøre det, og så kunne hun sett hva hun gjorde feil, og fått gjort det riktig. Jeg vet hun ikke skriver feilfritt. Hun så det imidlertid ikke slik som jeg. Hun mente testen var helt håpløs, at hun aldri kom til å klare den, og at hun måtte finne andre veier for å kunne gå i gang med høyere utdanning neste høst.

Det var bare en liten ting, ekstra. Stryker man på delprøve 3 og 5 har man klagerett. Det er forståelig, de andre delprøvene 1, 2 og 4 – lese- og lytteforståelse og grammatikk – har klar fasit. Enten gjør man feil, eller så gjør man riktig, det er ikke gjenstand for vurdering. Det er imidlertid skrivingen. Da kan den ene mene man skriver godt nok, den andre mene at man ikke gjør det. Så Olia klaget. Det gjør, tenkte jeg, i det minste at hun får en begrunnelse for hvorfor det ikke holdt helt inn.

Begrunnelse fikk hun ikke. Hun fikk endret resultatet til bestått. Så enkelt var det. To nye sensorer har kommet til en annen vurdering enn de første. Fra folkeuniversitetet er det nå på vei testbevis for norsk språktest. Fra nå av har Olia studierett på alle universitet og høyskoler i Norge, om hun får studieplass på dem, og til høsten 2012 er planen å begynne på et eller annet ved universitetet i Stavanger. Om de ikke blir realisert, er de der i hvert fall som en mulighet. Det er en svært viktig forskjell.

Derfor drakk vi ukrainsk champagne i dag, sjampanskoe bør det sikkert kalles, det er jo musserende vin mer enn champagne, og det russiske navnet er mer sjarmerende enn det franske, drakk det gjorde vi i hvert fall. Og vi hadde ukrainske pirosjki, deig med steikte epler, og norsk sei og poteter kjøpt på tilbud på Jærhagen. En herlig blanding av hverdag og fest. Og virkelig hadde vi noe å feire. Med bestått Bergenstest er en av de viktigste dørene i Norge for Olia åpnet – retten til høyere utdanning.

Gratulerer!

 

Vil vi få nye gardiner før 2020?

Om jeg hadde en fancy blogg med avstemninger kunne jeg hatt en avstemning her. Spørsmålet er hvor mye av huset vi får pusset opp eller skiftet ut, og hvor lang tid det vil ta. De som kjenner huset vil mene at vi må ta mye raskt, de som kjenner oss vet at vi vil ta lite og sakte.

Det er ikke at vi er interessert i at ting skal forfalle eller se stygt ut. Vi har respekt for huset, og vi har lite til overs for dem som lar ting skure og gå. Vi kommer til å holde det noenlunde fint. Men vi har nok en noe annen standard enn den som er blitt vanlig i strøket. Jeg har alltid foretrukket det som har vært gammelt og brukt, og ekte og ærlig, ting som kan forelle en historie, fremfor det som er nytt og shiny, og in i tiden. Jeg synes ikke noe om dem som kan bruke noen hundre tusen på å få alt i tipp topp stand, men samtidig så fint at det egentlig ikke kan brukes. Nede i gata her er det et hus jeg bare kaller «skilsmissehuset». Jeg tror ikke det er mulig å ha det så flott uten at etkeskapet ryker.

Alle vet at jeg ikke er noe særlig lett å påvirke når det gjelder å kjøpe nye ting. Jeg har bestandig gått i klær inntil mor og far, eller søstrene mine, har mistet tålmodigheten, og kjøpt noe nytt. Jeg har alltid syntes det er noe skummelt og falskt med folk som er for moteriktig og fint kledd, man er ulastelig antrukket for det står ikke så godt til innover i systemet. Med litt levd liv og livserfaring vet jeg jo også at det finnes fine folk i fine klær, jeg var nok ganske kategorisk i min ungdom. Men jeg får uansett ikke til å gå kledd særlig fint, selv når jeg prøver. Det er ikke min stil, er ikke meg.

Så alle vet også at skal det blir gjort noe i huset, så er det Olia som må gjøre det. De vet at enhver kvinne hadde måttet overvinne en liten hindring for å få til oppussing med meg. Så kanskje noen føler at de liksom vil hjelpe Olia litt, ta hennes parti i kampen om oppussing. Da er det lett å glemme at hun kommer fra et land og et hjem med en helt annen standard. Selv om de når det kommer til bolig var ganske velstående til å være fra Ukraina, med stor leilighet mitt i hjertet av Kiev, og en leilighet til også innenfor bygrensene, og en datsja like utenfor. Få Ukrainere er så velstående. Men disse leilighetene er fylt med møbler som er satt inn en gang for alle. Går noe i stykker, må det repareres. Det er ikke snakk om at man skal skifte ut noe, fordi man har gått lei av det.

Det er derfor kanskje litt overraskende for Olia at folk forventer at hun skal ønske å skifte ut noe her i Norge, der standarden er mange ganger bedre enn det hun har etterlatt moren og søsteren i, tilbake i Kiev. Hun har heller ikke bodd i hus i hele sitt liv, og aner ikke hvordan det skal se ut, hvordan andre vil ha det, hva som kan gjøres, hva som er nødvendig. Var det opp til henne, flyttet vi i leilighet. Gjerne i Kiev, der hun kommer fra og likte seg godt.

Kanskje er det mye forlangt at hun skal finne seg til rette med og omfavne den norske levemåten, og også overta norske drømmer. Det vil i hvert fall ta litt tid. Og i dette spørsmålet om tid er det også en annen ting som spiller og jeg. Olia og jeg har foreløpig og i overskuelig fremtid en årsinntekt som ligger noen hundre tusen under det som er vanlig rundt her vi bor. Vi har ingen mulighet til å følge med på oppussingsracet som er her. Vi kan ikke være med på standarden, når det er pengene som setter den.

Men vi kommer til å ha det veldig fint med oss selv og være veldig lykkelige. Det synes vi er ganske viktig. Jeg vet det er sant, men får meg ikke til å tro det at jeg eier et helt hus, og har en kone i det. Og Olia blir pussig glad når hun også har penger og kan være med og hjelpe til.

Så da er bakgrunnsinformasjonen gitt. Det er på tide å gjette. Hva vil vi få skiftet ut, før la oss si 2020? Det er gardiner i stuen, tapet, vindu, det er bad oppe og nede, gårdsplassen utenfor garasjen, for bare å nevne det aller mest presserende. Vi har noen gulvbelegg i forskjellige rom som sikkert kunne være skiftet ut, den en gang så fine peisestuen vår er nettopp betegnet med det, en gang var den fin. Vi har også møbler å kjøpe, sofa, spisebord, og et salongbord til å ha nede. Og så er det tingene vi sikkert burde skifte ut, reoler og bokhyller, digre stoler. Hvor lang tid vil det ta før vi får gjort disse tingene her.

Jeg vil ikke våge meg til å gjette. Men jeg må også få sagt avslutningsvis, at det gjennom hele livet har vært veldig bra for meg å ha slekt og venner som kan justere meg litt når det slitte og gammeldagse tar overhånd. Jeg er ikke intelligent nok til å være distre professor, og argumentet om at jeg er kunstnerisk anlagt holder ikke helt inn. Hvis ingen pirker litt i oss, og sier hva som ser snålt ut, kommer vi til å leve lykkelig og snåle resten av livet. Vi kan like gjerne lykkelige og greie.

Olia åpner bankkonto og går på handlerunde

Blant de som følger bloggen vet jeg det er en del som mest av alt er interessert i hvordan det går med Olia i Norge, om hvordan det er å finne seg en kvinne i utlandet, gifte seg med henne, og finne seg vei gjennom alt som kreves for at hun skal få lov til å bo her og klare seg godt her. Olia og jeg er for lengst over de viktigste problemene, vi er lykkelig gift og får bo sammen, Olia har nettopp fått fornyet oppholdstillatelsen med enda et år, det var bare å stikke innom politiet, levere søknad og betale 1100 kroner, dyrt, men forståelig.Vi har videre fått godkjent utdannelsen hennes fra Ukraina etter standarden, alt godkjent minus ett år. Olia har også klar den høyeste norsktesten hun er nødt til å ta, norskprøve 3. Det holder til normalt arbeid, og til noen høyskolelinjer, for høyere utdannelse kreves Bergenstesten som hun ennå ikke har. Etter alt dette formelle er selvsagt det viktigste å finne seg noe meningsfylt å gjøre, enten en god utdannelse eller en god jobb.

Dette neste skrittet har vært Olias største bekymring og hva hun har satt alle krefter inn mot fra første dag hun kom til Norge. Hun har satt inn støtet alle retninger hun kan få napp, og har brukt timevis, dagevis og uke- og månedsvis på å søke rundt på Finn.no etter jobb, og på nettsidene til forskjellige utdanningsinstitusjoner etter studieplass. Hun har søkt på alt som har vært relevant og det meste som ikke har vært relevant, ingenting for høyt eller lavt, fjernt eller dumt, og som regel fått høflige avslag, eller noen få kanskje, men likevel ikke. Det har på det verste gått på humøret løs, men det er jo til å overleve, at det bare er humøret som blir råket.

Og nå i det siste ser det ut til å ha løsnet. Hun er ringevikar i et vikarbyrå, og storfornøyd med det, fordi hun nesten hver dag blir ringt til, og må ut å jobbe i en eller annen barnehage. Når hun kommer hjem skriver hun sirlige notat hvor hun har vært og hvor lenge hun har jobbet, og gleder seg veldig over muligheten hun har til å tjene egne penger. Hun er med det storfornøyd, og har for øyeblikket slått fra seg alle planer om å bli noe som helst annet enn ringevikar i barnehage, så lenge hun er ønsket der og får penger for å jobbe, har hun det bra.

Nå har hun nettopp fått seg egen mobil og egen bankkonto. Hun logget seg inn på Skandiabanken første gang i går. Snart skal pengene komme direkte inn på hennes konto, og ikke via en gammel reservekonto hos meg. Å bestille alle disse tingene har gått like greit for Olia, som for en hvilken som helst nordmann, det har ikke vært andre problemer enn de vi selv har tullet til.

Pengene Olia tjener går foreløpig uavkortet og vel så det til gaver. Selvoppofrelse er en så stor og naturlig del av Olia, at om noen mener oppofrelse er galt, så er det ikke så mye igjen av Olia om hun må gi slipp på dette. Det er ikke tillært eller noe hun mener er godt eller dårlig, det er henne. Det er fryktelig vanskelig å få gitt henne noe eller få henne til å kjøpe noe til seg selv, mens hun til enhver tid vil være parat til å gi fra seg absolutt alt for en av sine nærmeste. Her er vi komplimentære. Jeg er alltid parat til å ta i mot det meste, mens jeg vanligvis har vondt for å gi fra meg noe.

Jeg sier for spøk til Olia at det er farlig de dagene hun har fri, for da stikker hun alltid ut i en butikk for å kjøpe seg noe, det vil si, kjøpe seg noe å gi bort. Det har vist seg det er like farlig om hun ikke har fri, for hun stikker gjerne innom en butikk på vei hjem. Sånn som i går, hun hadde vært på en kjempejobb, varslet på forhånd og over åtte timer, og på vei hjem kjøpte hun hele dagens fortjeneste i gaver til familien for neste gang vi reiser til Kiev. Heldigvis finnes det en grense med at det fysisk blir umulig å få mer ned i kofferten, eller inn på flyet, så drøye to måneder før vi reiser ser det ut til å bli en nødvendig kjøpestopp. Og til Olias enorme glede og endeløse forundring kommer pengene raskere inn på konto enn hun klarer å bruke dem opp. Først nå er hun i ferd med å skjønne at Norge er et godt land.

Olia med dagens fangst. Interesserte kan jo gjette om hun er godt kledd fordi hun ikke har tatt av seg ennå, eller fordi det er kaldt i leiligheten min.

Olia er innkalt til Bergenstesten

I helgen fikk Olia innkallingspapirene til Bergenstesten som skal bli holdt 24. april. Dette er siste sjanse for å klare testen om hun vil studere fra høsten av, som hun vil. Klarer hun ikke testen, må hun nok regne med at studieplanene blir utsatt med et helt år, men vi skal selvsagt eventuelt undersøke om det er en mulighet å begynne fra januar av i 2011. Vi må i det hele tatt legge planene på ny om testen ikke blir bestått, noe det er en reell sjanse for at den ikke blir. Det er en krevende test, og det er høyst unormalt at noen klarer den etter bare å ha bodd i Norge noen måneder, slik Olia har. Hun er et språktalent jeg ikke kan annet enn beundre, men her blir selv hennes evner alvorlig utfordret.

Påmeldingen til testen gjøres gjennom folkeuniversitetes nettsider. Jeg har skrevet om fremgangsmåten i en tidligere bloggpost. Det koster 1500 kroner, og pengene blir ikke refundert hvis man trekker seg fra testen eller ikke klarer den. Det er tydelig de vil ha folk fra å prøve seg uten å være kvalifisert.

I følge innkallingspapirene består testen av fem deler, og man må ha bestått alle fem for å få bestått testen. Hvis man ikke består, vil man få informasjon om hvilke deler man strøk på. Det er også mulig å få «godt bestått» eller «bestått med godt resultat», eller noe sånt, altså litt bedre enn bare bestått. For de fleste vil nok imidlertid beståt med beste resultat ha liten verdi. Så lenge man bor i landet, vil språket bli bedre med tiden uansett, og så lenge universiteter og høyskoler bare krever bestått, skulle saken være grei. Olias mål er i alle fall bestått.

Ellers er det verdt å merke seg at dette er en test der det ikke er lov til å bruke hjelpemidler. Det står jo litt i kontrast til utviklingen i norsk skole, og også etter hvert høyskoler og universiteter, der stadig flere hjelpemidler blir tillatt. Det er godt at man i alle fall noen steder ser at skal man kunne en ting, så må man kunne det også uten å måtte slå opp i oppslagsverk. Mesteparten av livet må man klare seg uten ordbok, så det er etter min mening bare rett og rimelig ordboken må ligge på denne testen også. Hadde det bare vært like strengt på skolen, og ved universitetene. Det kan jo ellers se ut som om man vil la nordmenn komme lettere til det.

Reglene på testen ser også ut til å være strengere enn ved norske eksamener. Her er alle samlet i samme lokalet, og det blir presisert at man ikke har lov til å gå ut, og om man allikevel må, skal man ha følge av en vakt. Strengt tatt kan mye foregå på toalettene ved eksamener i skole- og universitetssystemet. For å sjekke at våre innvandrere kan norsk blir det testet skikkelig, og det er bra. Man er etter min mening litt for opptatt med å kamfulere kunnskap i Norge. Slik Bergenstesten ser ut til å være, er man der fortsatt opptatt av å avdekke den. Det er klart man gjør innvandrere en bjørnetjeneste om man sender den inn i et utdanningsløp de ennå ikke har forutsetninger for å klare. Måtte bare vanlige nordmenn også få en litt sterkere garanti mot denne ufrivillige tjenesten.

Men dette skulle altså handle om Olia og hennes innkalling. Jeg har allerede sagt at jeg følger henne til lokalet, realfagsbygget i Bergen, lørdag morgen den 24. april. Det er en viktig dag, og ingenting skal overlates til tilfeldighetene. Vi skal gi den vårt beste forsøk.

Etterpå må vi vente 6 uker på resultatet. Det er lenge, og vi hadde nok satt pris på om det gikk litt raskere, slik at det ble lettere for oss å planlegge sommeren og fremtiden vår. Ett år fra eller til er jo ikke helt ubetydelig, i denne fasen av livet, og når det kommer til år med utdannelse og år med arbeid i yrket man har utdannet for. Olia er fortsatt ung, så vi skal nok klare oss, men de vil gi oss en spennende mai, om testen går slik at det kan se ut for Olia som om det er en sjanse for at hun har bestått.