En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

Blodoverføring, Haraldsplass

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Ulriken09, Martin

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Olia med ring, hender

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!

Mitt russiske bryllup i Kiev!

 Olia og meg

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

Mor, Olia og meg

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg jeg «>noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

Olia! Nå kommer jeg og henter deg!                  Olia! Nå kommer jeg til deg!

På vei…

Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.  Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

Og her er vi hele søskenflokken Og her er vi hele søskenflokken

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg jeg «>har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden aldri «>skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

Brudeparet forlater leiligheten  Brudeparet forlater leiligheten

Registerpunkt

Vielsen foregår ved Kievs Sentrale Departement for Sivil Registrering, klønete oversatt direkte fra engelsk av meg. Jeg har ellers bare den ukrainske benevnelsen, og ukrainsk verken forstår jeg eller har lastet ned alfabetet til, det blir noe sånt som ”Tsentralnij viddil rjeestrtsii sjliobiv M. Kieva”, forkortet ZAKS. Jeg er ikke helt sikker på om alle slike registreringspunkter blir forkortet ZAKS, vårt ble i hvert fall det. Og Olia forenklet det enda mer, og kalte det hele tiden ”Registerpunkt”, slik at jeg til og med trodde det var det offisielle navnet.

Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.  Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.

Uansett, da vi kom dit lenge før avtalt tid klokken 12 var stedet allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.  Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.

Mens vi ventet strømmet andre brudefølger frem og tilbake, etter hvor langt de hadde kommet i seremonien. Alle hadde smilende ledsagere med navneskilt, som forklarte hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. På storskjerm vistes til overmål film av andre bryllup på samme sted, delvis for å sette stemningen, men mest for å reklamere nye brudepar til å betale for en slik filming av sin egen seremoni.

Man kan kysse bruden så ofte man vil  Man kan kysse bruden så ofte man vil

På dette punktet var vi forresten ganske godt gift allerede. Vi hadde begge stempel i passet om at vi nå var gift, Ukraina er et av ytterst få land som fortsatt stempler passene ved ekteskap. Jeg liker det.

Så var det endelig etter en drøy halvtime vår tur. Jeg tror halvtimen var temmelig drøy, for vi skulle være der tolv, og begynne kvart på ett. Men vi var der lenge før tolv og begynte en god stund etter kvart på ett. Mange fine bilder ble tatt mens vi ventet.

Ganske utrolig...  Ganske utrolig…

 Seremonien

Skal man gifte seg i en ortodoks kirke må man regne med en seremoni på opptil 4 timer og enda mer. I russiske kirker finnes ingen stoler, og man må stå hele tiden, både brudeparet og brudefølget. Det er også presten som trer ringen på fingeren, en meget symbolsk handling som ikke blir riktig om man ikke er ortodokst troende, eller vil gifte seg inn i den russiske kirke. Og man må uansett til ZAKS – eller registerpunkt – for å gjøre alle nødvendige registrendinger. Så vi giftet oss der på registerpunktet, som det ble hetende for oss. Og de hadde også der fått laget til en ganske fin seremoni.

Ingrid og Olia snakker russisk?  Ingrid og Olia snakker russisk?

I Norge vet jeg at man har man generalprøver før man gifter seg, der man går gjennom seremoniene, og liksom øver seg. I Ukraina har man jeg «>jeg «>ikke noe sånt, der var min opplæring at like før vi gikk inn, så fortalte Olia meg på engelsk «whatever she asks, just say yes», eller «da», på russisk. Det skulle tenkte «>jeg klare å huske, tenkte jeg. Men hva jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke ville skjønne hva som ble sagt. For det første stod jeg jo der svimmel av lykke, for det andre snakket de ikke russisk, men ukrainsk. «Tak», sa Olia, plutselig, noe som på russisk betyr «slik», og jeg tenkte straks at her var instruksjonen den, at kvinnen ble spurt om hun ville gjøre sånn og sånn, elske og ære, være trofast, alt det vakre og vanlige, men at de i Ukraina ikke svarer «ja», men «slik», i betydningen: «slik vil jeg gjøre det.» Annen forklaring fant jeg ikke på dette «tak». Men annen forklaring var det, og det er selvfølgelig at «tak» betyr «ja» på ukrainsk.

Etter en stund stund «>ble det min tur. Det ante meg at jeg skulle si noe, da hun som ledet seremonien tidde stille en stund. Jeg ventet enda litt, i tilefelle det skulle være en kunstpause, men så samlet jeg meg sammen akkurat som jeg gjorde når jeg bestemte meg for å gifte meg med henne og fri, det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satset alt på et høyt og tydelig «da». 

Det var riktig. Og nå fulgte utdeling av ringer, vi hadde ikke øvd, men det var ikke vanskelig å treffe, og alle sammen gråt, særlig ukrainerne til Olia som ligger litt foran i følelsesliv, alt er litt sterkere der borte. Så de gråt skikkelig. Og så ble mødrene hentet opp, og stod så fint ved siden av oss, som det er bilde av i en annen post, og på Olias lysbildeserie på Flickr. Deretter – eller om det var før dette – rekkefølgen husker jeg ikke lenger, så var det å skrive under dokumentene, og drikke rituell champagne. Så det var derfor vi hadde stresset slik med å kjøpe de glassene, her kom de til bruk.

Til slutt forlot vi det mest formelle rommet, og var på ny ute i foajeen. Nå var champagnen åpen for alle, for nå var vi lovformelig og lykkelig gift. Nå skulle vi ut og kjøre lomousin, og feire.

Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne...  Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne…

Kjøring i limousin og bilder

Etter registreringene og seremonien kommer det som i russiske bryllup utgjør et av tyngdepunktene. Man skal reise rundt i flotte biler, og ta bilder av brudeparet i naturskjønne og historiske omgivelser. Hele brudefølget skal være med, og det blir holdt kontroll over at alle har noe godt i glasset, det skal ikke være stusselig.

Noen av de kulere blant brudefølget.  Noen av de kulere blant brudefølget.

Olia tenkte nå at hun kanskje hadde kjørt litt mye limousin, og foreslo at hun kanskje skulle sitte i en av de vanlige bilene nå, sammen med meg, slik at også andre fikk prøve limousinen. Det kom selvfølgelig ikke på tale, hun var jo med på å la kjøringen i limousin være et eventyr, hun var jo langt på vei selve eventyret, og i alle fall årsaken til limousinen. Selvfølgelig skulle hun ha hedersplassen. Og jeg skulle ha den enda større hedersplassen, ved siden av henne.

I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.  I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.

For dem som er veldig godt kjent i Kiev, så kjørte vi først ned til statuen med de tre vikinger ved elven. Etter sagnet var det disse som grunnla byen, og det ble her mange fine bilder med elven i bakgrunnen. Siden kjørte vi opp til et sted der jeg ikke har vært før, det var et slags parkanlegg, med fine hus i eventyrstil, og noen finurlige statuer å fotografere ved. Det er dukketeateret i byen, har jeg siden fått vite. Her gikk Olia amok i forslag til motiv, det var ikke måte på, fantasien løp løpsk, og det var forskjellige temabilder, morobilder, bilder med forskjellig bakgrunn, alt mulig, det tok flere timer, faktisk stort sett den tiden vi hadde til rådighet før middagen. Resten av gjestene kortet ventetiden med å kjøpe seg noen øl på den lokale kafeen.

Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.  Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.

Ved neste etappe kom Pål og Ingrid også med i limousinen. De virket vel vante, og fant enkelt både whisky og vodka, i tillegg til all champagnen vi allerede hadde. Alt var betalt for, så det var bare å forsyne seg. Haken var bare at klokken nærmet seg halv fem, fem begynte middagen, og vi hadde fortsatt det viktigste stedet igjen å fotografere. Det er oppe på høyden, der det er praktfull utsikt over Dnjepr og den nye (og riktignok ikke så veldig prakftulle) betongbyen. Også Kiev er blant de byer der de fattige bor i øst, her er arbeiderne og folket, dette er betongblokkene. På østsiden av Dnjepr er ingen turistattraksjoner. Men som kulisse for fotografering blir også dette nokså vakkert, store, åpne utsyn pleier jo være tiltalende for øyet. Og det er også på disse høydene det gamle, ærverdige klosteret  Lavra er plassert, starten for den russisk-ortodokse kirke. Her finnes også minnesparken for andre verdenskrig, monumentalt anlagt, som alltid i det gamle Sovjetunionen. Brudefølget løp frem og tilbake, og vi fikk faktisk rukket å få tatt et par bilder, før vi måtte kaste oss i bilene og kjøre til middagen.

Her er vi i fullt arbeid med fotografering.  Her er vi i fullt arbeid med fotografering.

Nå gjaldt det også å få drukket det som var av Whisky. Ingrid så sant at det var litt tidlig, der vi kjørte til disse høydene sånn litt før halv fem, men klokken ti på fem var det ikke tidlig lenger, og det ble servert whisky til alle som ville ha. Den ble herlig styrtet da vi kom til restaurant Kazbek klokken 1700. Der var det middag i georigsk stil, og med en ordentlig russisk bryllupsfest med det meste av alt som der hører til.

Her blir et vakkert bilde tatt  Her blir et vakkert bilde tatt

Middag

Olia og jeg, middag, bryllup

Hele mitt liv har jeg drømt om, at om jeg noensinne giftet meg – som jeg jo også forresten drømte om, men den drømmen var litt mer hverdagslig, – så skulle jeg ha en bryllupsmiddag som står i stil til meg og min personlighet. Det skal være drømmemåltidet på drømmedagen. Og for meg er det jo ting som jeg terper på når det gjelder mat, to ufraviklige og like viktige krav, det skal være kvalitet, og det skal være kvalitet. Jeg drømte derfor om en bryllupsmiddag, der gjestene satt fornøyde til bords og jeg satt uvirkelig med min kone, og maten bare kom, og kom, og kom. Jeg drømte om at forretten skulle være overdådig som et fullt måltid, og at man også før forretten skulle ha litt å bite i, mens man ventet. Når hovedretten kom, skulle alle være mette, og overrasket over at det kom mer mat. Men med tiden og vinen og stemningen til hjelp, får man alltid ned litt til fordi det er så godt, og aldri tar det slutt, aldri tar det slutt. Nettopp slik ble min bryllupsmiddag.

Pynt...  Pynt…

Det var mulig siden jeg giftet meg i Russland, det vil si Ukraina, eller Kiev, som jo er en gammel russisk by og den eldste hovedstaden. Der er det mulig å gi kommandoen, fyll på med mat og vin, ingenting skal være tomt aldri. Og maten var som restauranten far Georgia. Det er i min verden det tredje beste kjøkkenet som finnes. Det nest beste er Italia, og det beste er min kones, har jeg lært meg til å si. Så sånn er det. Av nasjonale kjøkken er det ingen som slår Italia, men ingen som slår Georgia når det gjelder å være undervurdert. All mat fra Kaukasus er førsteklasses, er du i ØSt-Europa og ser en restaurant fra Armenia eller Georgia kan du være helt trygg, dette er supermat.

Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.  Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.

Og Georgia har også spesialisert seg på småretter. Da vi kom var bordet tomt, men aldeles nydelig dekket, jeg ville bare begynne å gråte om jeg ikke hadde vært så lykkelig. Vi satte oss ned, og maten begynte å komme, og vinen begynte å komme. Og slik fortsatte det egentlig, time ut og inn, etter beste russiske bryllupstradisjon. Det var ikke helt lett å avgjøre når smaksvekkere og apertiffer gikk over i å bli forrett, og når hovedretten overtok for forretten, og om det var en eller flere av det ene eller andre. Hele tiden stod det fullt av alt mulig lekkert å forsyne seg av, og hele tiden kom det mer. Og når hovedretten kom, var alle mette, og Pål uttrykte drømmesetningen «er det mer mat nå?» Han hadde spist disse smårettene som om det var hovedretten, som man jo også skal. Det var drømmemiddagen til drømmebryllupet, og etter hva jeg forstår, helt vanlig standard i Russland. De vet å dekke opp til stor fest.

Mor og Tonje, bryllupsmiddag

Av finurlige episoder kan jeg sikkert nevne at min søster Tonje er på vei mot dødelig allergisk mot nøtter, og særlig valnøtter. Mor hadde så søtt og omsorgsfullt skrevet en mail til meg om at dette måtte vi ta hensyn til, med utførlige forklaringer om eller «>hva som ville skje, om hun likevel fikk i seg valnøtter, og ikke «>hvordan hun og vi da måtte gjøre, for at hun skulle redde livet. Så det var sikkert lurt å si fra på forhånd om hva hun eller «>ikke tålte, som hun så fint konkluderte til slutt, og som vi selvfølgelig gjorde. Vi fikk beskjed om at det var valnøtter i den ene salaten, eller i en av de første rettene, eller hva det var, det var noe det skulle være valnøtter i, men det skulle ikke være noe problem, det var bare å forsyne seg av noe annet. Problemet var bare at vi ikke riktig visste hvilken rett valnøttene var i, og heller ikke husket på det da maten kom, og vi spiste. Om det var mor eller Tone som oppdaget av noe de satt og spiste på — og som forresten jeg også spiste på, men jeg har aldri spist valnøtter bevisst, og aner ikke hvordan det smaker. Nå vet jeg det smaker godt, for det var valnøtter vi spiste. Tonje også. Dette var helt i begynnelsen av middagen, akkurat den tiden de høflige av oss ikke ønsker noe videre oppmerksomhet om seg selv, i hvert fall ønsket Tonje ikke det. Så nå stod hun overfor valget om hun skulle tygge valnøttene ned, og diskret svime av og bli kjørt til nærmeste sykehus i håp om at livet lar seg redde, eller diskret gå ut på toalettet og spytte nøttene ut igjen. Hun valgte det siste, men lyktes ikke i det hele tatt i å gjøre det diskret, og fikk all den videre oppmerksomheten hun ikke ønsket, men som skapte god stemning da den kom. Og med Tonje gikk det helt bra.

Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.  Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.

Som det også gjorde med alle andre. Middagen er en drøm for selv. Av ekstra russiske tradisjoner til fordel for brudeparet, særlig for brudgommen, vil jeg si, for min del, er at gjestene stadig vekk roper «gorka! gorka!» som detaljert innvidde i russisk litteratur og Maksim Gorkij, vet at hans kunstnernavn Gorkij betyr «bitter», og «gorka» er samme ordet, og årsaken til det blir sagt, er at det er så mye bitterhet i forsamlingen. Det er veldig russisk komisk, for i den alltid muntre forsamlingen som sier det og klapper i hendene og kanskje tramper litt mens de gjør det, virker det ikke til å være mye bitterhet. Men den lille bitterheten som er, og som blir så kraftfullt uttrykt, må brudeparet døyve, og det kan de bare gjøre med et søtt kyss. Brudeparet kan også selv rope «gorka!», noe jeg selv prøvde ut en del ganger.

Natasja, Dennis, Tanja og mama Irina

Talene

En bryllupsmiddag blir aldri ordentlig fullendt om den ikke er fylt opp med taler, og det russiske systemet er russisk, like så mye som det norske er norsk. Det var morsomt når jeg og Olia diskuterte ikke «>dette på forhånd, det vil si at det var jeg som diskuterte, for Olia var ikke dette noe å tenke på. Talene sier seg selv, som kan stå som det russiske synet på dette. Jeg spurte om det var noen som styrte talene, hvem som skulle si hva når, men det var jo ikke nødvendig i så små bryllup, og neppe i det hele tatt. «Alle reiser seg opp og sier sitt, den ene etter den andre,» sa Olia greit. Jeg spurte om det var noen bestemt rekkefølge på talene, men det var for henne et komisk. Til slutt spurte jeg om det bare er slik at man slår på glasset når man har noe å si, og til det klarte hun ikke å holde seg lenger, og sprutet ut i latter: «man trenger da ikke slå på glasset!»

ukraina 330

Så sånn fungerer talene der nede. Dennis – som var en veldig kjærkommen gjest, omgjengelig som han var, og et utmerket bindeledd mellom de forskjellige miljøene. Han snakket like godt russisk, som engelsk, og oversatte enkelt og greit, uten noe mer med det. Plutselig hadde han reist seg opp, og så sa han bare hva han hadde på hjertet akkurat der og da, før alle ropte Gorka, og vi kysset. Veldig greit. Siden reiste mama Irina seg opp, og sa at også hun hadde sittet på akkurat samme restaurant da hun giftet seg tilbake i 1979. Og så reiste de seg bare opp, den ene etter den andre, Dennis for sikkerhets skyld tre ganger. Ingen problem.

De fleste fra Norge ikke «>kom og sa at de ikke kom til å holde noen tale her, for de hadde ikke ikke «>forberedt noe. Men i Russland trenger man da ikke å forberede noe! Her er det ikke veltalenheten som teller, men følelsen. Her er den tankevekkende og velformulerte talen ikke noe mål, her skal man gråte, og her skal man le. Og det er veldig lett, for russerne gråter og ler for ingenting, de kaster seg inn i følelsene på en måte som sjarmerer meg rett i senk. Så når mine søstre sier jeg er en god bror de alltid har beundret, er det aldri så sant og aldri så rørende som her, og når mor forteller hvor glad hun er for at jeg gifter meg og at det er med Olia, så går det rett i hjertet der det for anledningen ikke finnes noen norsk beskyttelse. Følelsene er umiddelbare. Ingrid sier i sin tale mot slutten av kvelden at jeg har betydd mye for henne, og det er alldeles gripende. Som jeg husker det, sitter alle og hikster av lykkelig gråt. Men jeg kjenner at jeg på ny er grepet av den russiske stil, og kaster meg inn i følelsene.

Hender med ringer

Til slutt er det min tur. Og jeg har bestemt meg for å holde min tale på russisk for å gjøre kvelden komplett. At jeg skulle holde bryllupstalen på russisk i mitt eget bryllup aldri «>jeg «>har ikke engang en drøm klart å få til i hodet mitt, før det altså skjedde her midt i virkeligheten. Det må man si. Det var kveldens siste tale, og jeg «>kunne «>jeg tok runden rundt bordet og fortalte hvor mye alle hadde betydd for meg, og Dennis oversatte, og ingen hadde noe forsvar, for nå var vi i Russland, og der er alle sterke, fine helt sanne og ikke noe man må tenke over. Runden sluttet med min kjære, vakre, nå strålende kone, Olia. Og til henne kunne jeg bruke de største og skjønneste ordene på russisk jeg kunne, for alt fint om henne er sant, og aldri har jeg ment det sterkere enn der og da, og aldri skal jeg heller gå tilbake på det. Hun er min lykke, og nå som jeg har fått denne lykken, er min viktigste oppgave i livet å ta vare på den. Og det skal jeg gjøre, som jeg forsikret om da, og som jeg forsikrer igjen nå, på ny.

Avslutning

Dans og moro Dans og moro

Av tingene jeg ikke har skrevet om er mye, tross jeg har skrevet en del, som man ser. Plutselig kommer en georgisk sangerinne inn, og det blir dans og moro, alle svinger seg, i Russland finnes ingen blygsel slike øyeblikk. Plutselig er det også en kake som kommer inn, med fyrverkeri. Det er bryllupskaken, Olia og jeg skal skjære i den, og vi skal også mate hverandre litt, noe som alt sammen er veldig gøy, som man forstår. Og etterpå oppstår gjerne en god del bitterhet, som vi må kysse bort.

Foreviget...  Foreviget…

Så er det kastingen av brudebuketten, der russerne følger det som jeg tror også er en amerikansk tradisjon, at den som fanger buketten, er den neste som må til pers. Det er bare jenter som deltar, og det er svært hvor «>viktig å vinne. Her var det søster Tonje til meg og kusine Natasja til Olia som var kandidater, alle de andre var allerede gift, og ingen kan på noen måte klage på den stemningen som ble bygget opp før blomsten ble kastet. Ingen skulle være det minste i tvil om hvor viktig dette var, og hvor engasjert også publikum i tillegg til deltakerne var i det som skulle skje. På hojende telling til tre kastet Olia buketten rett til Tonje, som avtalt, kan man si, så resultatet av tevlingen ble et lite antiklimaks. Et slikt kast går jo ganske fort, særlig i forhold til tiden det tok å bygge opp tilstrekkelig stemning.

Forresten brukte Tonje blomsten for alt det var verdt utover hele kvelden, og forsvarte den svært godt, for eksempel når den ble tatt, da hun uforsiktig hadde latt den være igjen, en gang hun skulle på toalettet.

Tonje har sikret seg brudebuketten.  Tonje har sikret seg brudebuketten.

Vin og dessert kom det også etter hvert, og kaffe, og cognac. Og cognacen – russisk cognac – ble fylt på som vinen ble det, diskusjonen om halvtomme og halvfulle glass er ingen diskusjon her, glassene skal være fulle. Akkurat som alle festens deltakere. Lovprisningene fløt nå helt ubegrenset, akkurat som drikken, og den ene etter den andre kom bort til oss brudeparet, og fortalte hvor glade de var, hvor vakkert alt var, hvor kjekt de hadde det, og hvor lykkelig hele verden var, for at vi nå giftet oss. Det siste var nå mine ord, men jeg blir jo lett revet med.

Og den kvelden ble jeg revet med til himmels.

Olia og jeg

Og hjem

Hjemturen ble vidunderlig, en parademarsj på 500 meter i taxi for oss, 50 meter til fots for de andre. Vi hadde funnet leilighet til mor og søstrene mine så nærme restauranten som mulig. Det var nabohuset nevnte 50 meter unna. Det ble likevel ble for mye for Tone, som gikk kompromissløst over ende, og slo kneet til blods. Er det fest, så er det fest.

Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.  Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.

Og Olia og jeg tok taxi sammen med alle de andre russerne, eller ukrainerne, de føler seg litt som begge deler, disse her, vi tok alle sammen samme taxi hjem til leiligheten til Olia og søsteren, der vi nå alle sammen bodde.

Nå var det de utrolige og uvirkelige tingene som i løpet av denne dagen plutselig ble sanne. Olia og jeg var gift, det er et faktum og en sannhet, og denne herlige sannhet skal vare ved hele livet. 

Jeg har lagt ut 24 av de offisielle bildene fra bryllupet i denne bloggposten her. Min søster Tonje skriver om det og har også mange bilder i sin egen blogg, her. Min kone Olia har lagt ut 32 av de offisielle bildene på Flickr photostream her.