Ekstravagant 17. mai der vi langt fra fikk spist all maten vi hadde kjøpt inn

I en travel hverdag ble det knapt tid til å feire nasjonaldag, i hvert fall ikke å skrive blogg om den. Det vil si, selve dagen ble den fristunden i en travel hverdag den skal være, blogging ble det knapt tid til i en pause dagen etter.

Som i fjor hadde vi kjøpt inn rikelig med godmat for dagen. Men vi hadde også lært noe. I fjor skulle vi – eller det vil jo si særlig jeg – spise en ekstravagant frokost allerede fra morgenen av, med hvitvin og luksuspålegg, og det meste man ellers skulle kunne ha lyst på. Problemet var bare at jeg fra morgenen av rett og slett ikke var særlig sulten. Nærmest motvillig drakk jeg min russiske champagne.

I år hadde vi derfor ikke noe fastsatt program. Maten var kjøpt inn, det fikk bli opp til oss når vi skulle spise den. Fra morgenen av gikk jeg i gang med å lese fysikk, heller enn å spise 17. mai-mat. Det var Olia som nærmest i smug begynte å spise frokost, mens hun bakte rundtstykker til den. Så da spiste jeg også etter prinsippet maten kom på bordet etter hvert.

Så var det på tide å slappe av. Det gjorde vi grundig. Neste måltid var et sideprosjekt Olia hadde satt i gang. På en dag vi hadde kjøpt inn det meste av kulinariske goder, laget hun russisk-norske piroger, i praksis kjøttdeig og løk pakket inn i deig. Så spiste vi dem. Jeg rakk akkurat å huske at vi hadde jordbær vi måtte spise, så det ble litt dessert, før vi la oss og sovnet.

Selvfølgelig, alt av prosesjoner, 17. mai-liv, alt det vanlige begynte å gå ut – om ikke på dato, så – på klokkeslett. Jeg hadde en liten tur ned på kaien, i kortbukse og t-skjorte, en tur som mest er å sammenligne med en luftetur, for det er det det var. Olia var inne hele dagen.

Klokken seks var det ny mat. Denne gangen reker. Olia hadde bakt brød, for anledningen en eventyrlig suksess. Den eneste mangelen var selve brødet, det var for lite av det. Med dette ferske brødet som Olia hadde diktet sammen som underlag ble reker kjøpt dagen før for 19,90 kroner kiloen en fest. Festen ble ledsaget av – ikke ukrainsk, eller russisk, men – spansk champagne kjøpt av meg for i hvert fall 15 år siden.

Hele dagen hadde vi tenkt å invitere gjester. Men vi kom aldri så langt. I stedet var det en gjest her som inviterte seg selv. Det var Henriette. Hun kom akkurat når middagen gikk over i enda en dessert, over til kaffen og teen, kan man si. Eller te og whisky, rettere sagt. Whiskyen var Gledfiddich, 18 år lagret, single malt. Teen hadde vi kjøpt i Ukraina. Olia hadde trikset sammen en jordbærdessert. Og fant som hun pleier frem en rekke med ting ekstra, som passet veldig godt, men jeg aldri ville gjettet ville passe delikat inn akkurat her og nå.

Med Henriette hadde vi det som på dannet vis kan kalles en dannet konversasjon. Ved midnatt gikk hun hjem. Vår nasjonaldag var over. Mesteparten av pålegget vi hadde kjøpt inn ligger i kjøleskapet. Uåpnet.

1. mai-tur

Det har vært sol i ukevis, vi har solgt leiligheten, vi elsker hverandre, nå fikk det være nok snakk og på tide med feiring. Det var også en slags «overklassen slår tilbake» på arbeidernes dag, Olia er strengt tatt gammel adelsslekt, mens jeg er utdannet lektor. Det kvalifiserer knapt til overklasse, jeg ser den, men arbeiderklasse er det i alle fall ikke, og solidaritet gav vi ganske enkelt blaffen i der vi ved et av Bergenfjellenes vakre vann nøt solen med reker, rundstykker, sitron og russisk champagne. Riktignok kostet rekene 20 kroner kiloen på Kiwi, omtrent det samme kostet champagnen, og rundstykkene var bakt av Olia samme morgen. Vi sparket vel rett og slett oppover også, ingen goder er avstengt for oss.

Avgang Strandgaten 204, parkeringsplassen.

Blogging er det første som ryker når det røyner på med travelhet. Turer ryker aldri. Det gir styrke og krever ingenting. Kanskje kan man her holde unntatt en mild overtalelse av Olia. Det er sjelden hun som ivrer mest for disse turene. Men min iver holder rikelig for begge.

Vi forlater Tarlebøveien, og går over bekken inn i skogen.

Planen min var å komme oss oppover Tarlebøveien mellom Ulriken og Fløyen, opp til demningen ved Tarlebøvannet, så videre opp og til høyre, der jeg hadde tenkt å vise henne en for meg og Martin langt viktigere demning, som vi selv har laget, og derfra opp til vannet på toppen av denne dalen, om et slikt uttrykk kan brukes. Det heter Langelivatnet, vet jeg nå.

Olia har ikke den rutinen vi nordmenn har med å finne fine steder å ta pause.

Søndagsfrokosten gikk med alle rutiner. Olia var velvillig, laget te og kjærlige rundstykker, dekket flott på, vi spiste, men så var det hvile for henne. I mens pakket jeg sekken, eller sekkene, som det til slutt endte opp med, mens hun strikket. Det tok tid. Strikkingen lengst. Jeg måtte endog bruke overtalelseskraft. Til slutt gikk jeg til og med ut på gaten og ventet i finværet. Halv ett var vi ute og gikk.

Legg merke til at hun også sitter i skyggen.

Forrige gang vi prøvde oss på en tur som dette fotograferte Olia det meste som var av hus og villaer oppover Kalfaret. Det forsinket oss kraftig, det samme gjorde vårt langsomme tempo, og lenge før vi var fremme ved noe som helst, ville Olia snu. Da det begynte å regne gikk jeg tom for argumenter, vi snudde.

Olia på vei langs stien rundt Tarlebøvannet.

Denne gangen gikk vi i strakt tempo – bortsett fra noen ufraviklige vindushoppingsøyeblikk fra Olia, det forsinket oss litt gjennom sentrum – like opp til Tarlebøveien, og vel så det. Olia valgte til og med skogsveien, antagelig fordi den gikk nedover etter en lengre periode med stigning. Men jeg visste jo at fraværet av stigning var høyst midlertidig, turer i Bergensfjellene går jo helst oppover før nisten.

Her er jeg ved demningsverket vårt fra 2009. Vår bekk er til venstre. Den fantes ikke i 2008.

Olia er jo utlending og finner interesse i en skyggelagt bekk med innslag av foss, der stoppet vi litt for at hun skulle få skyllet ansiktet sitt. Ikke engang mine forsikringer om at dette var Bergens drikkevannskilde fikk henne til å drikke noe særlig. Litt etter begynte hun å ta seg sine pauser.

Olia lar seg imidlertid imponere så lite at hun verken får med seg vannet eller demningen.

Men det var alt sammen midlertidig. Vi kom oss oppover. Oppover og oppover. Riktignok havnet vi til slutt tilbake på Tarlebøveien, det ergrer meg rett og slett at jeg aldri klarer å finne veien i den vakre dalen like nedenfor Ulriken, jeg får bare gått denne dalen nedover. Nøkkelen er å huske at man aldri kan komme for langt til høyre denne dalen, der stenger en massiv fjellvegg, mens til venstre har det en tendens til å friste seg med åpent og lett landskap og stier.

Vi har oss en toddy ved demningen. Det fortjener den. Og vi.

Olia visste ikke hva hun gikk glipp av, og ergret seg ikke i det hele tatt. Sammen gikk vi så opp til demningen. Først den viktige ved Tarlebøvannet, så den viktige som Martin og jeg har laget. Der stoppet vi og hadde oss litt Toddy og kjeks. Men når sant skal sies, lot Olia seg aldri imponere av denne demningsbedriften vår, selv om den i meg hadde sin mest velvillige presentør.

Olia lot seg imidlertid imponere av bekken som smatt frem under snøen.

For uinnvidde må med at stien opp fra Tarlebøvennet til Langelivannet virkelig er vakker. Underveis kommer man så høyt at man ser over byfjellene, og virkelig begynner å få oversikt. Det er hav og fjell og vann, det åpner seg mer og mer, det er noe av det beste området har å by på. Den lille bekken som putler seg ned ved siden av gir en fin lydkulisse.

Dette må kunne kalles et vakkert utsiktspunkt. Og jeg poserer velvillig.

På toppen oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde forregnet meg lite grann. Vi hadde gått forbi mange steder Olia hadde funnet mer enn gode nok for en lang, lang rast, jeg hadde drevet på videre, og nå var vi ved mitt mål. Det var riktignok vakkert der, men ikke overveldende, og det var dessuten litt halvkaldt. For det første var det høyere, for det andre blåste det litt. Og vannet gav ikke noe særlig dekning for noe.

Oppe på det øverste platået i dalen er det et flott vann. Dette er vannet, Langelivatnet.

Så, alright, det var ikke verre enn at jeg ikke et øyeblikk lot være å sitte i bar overkropp. Men det var heller ikke bedre enn at Olia ikke et øyeblikk tok av seg jakken.

Det eneste bildet fra overdådigheten. Resten finnes nå bare hodene våre.

Rekene, rundstykkene, salaten, eggene, mayonesen, sitronen, tilbehøret, champagnen – alt det var for Olia og meg, det var vår feiring. Den var strålende.

Mannen og fjellet

Deretter var det den lange og vakre veien ned igjen. Nå begynte også solen å gå lavt og det ble litt skygge etter hvert. Men det er i hvert fall til å begynne med en nesten litt spektakulær nedstigning, det er en av mine standardturer i Bergensfjellen og jeg velger bare de bedre. Det var virkelig bra, og første gang med Olia. Klokken halv ni var vi hjemme, herlig utslitte etter åtte timer i fjellet. God 1. mai!

Mannen og månen.