100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.

Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

Ukrainas stygge omskriving av historien

I dag gav Olia meg en fridag. Den første hele og fulle fridagen i ferien, så langt. Jeg benyttet den til å komme meg ut kjapt etter frokost, sette på ørene foredrag om den kalde krigen, og gi meg ut i gatene som jeg pleide gjøre før vi fikk barn i familien. Jeg gikk til Patrick pub, like ved parken til minne om andre verdenskrig, like ved Lavra, og aller mest like ved – skulle det vise seg – et minnesmerke over det ukrainerne kaller Holodomor.

Holodomor er sultkatastrofen i Ukraina i årene 1932 og 1933. Katastrofen ramme ikke bare Ukraina, men Ukaina ble rammet hardest, og betegnelsen Holodomor gjelder bare for dem. Derfor kvier jeg meg litt for å bruke den. I den ukrainske bruken ligger en ide om at Holodomor var en politikk rettet spesielt mot ukrainere, og at det her ble begått et folkemord mot den ukrainske befolkning. Igjen kommer bruken av folkemord, og igjen er det problematisk. Det ordet og den ideen er blitt sin egen fiende. Enorme menneskelige tragedier blir redusert til diskusjoner om begrepsbruk, og til politiske markeringer.

Holodomor passer utmerket for den ukrainske nasjon til å bygge opp sin egen identitet, som offer for en russisk overgriper. Tallene er overveldende, flere millioner døde, og det samme er kynismen i det kommunistiske regimet som gjennomførte politikken. Forskjellige slags brigader reiste rundt i ukrainske landsbygder, og samlet inn det som var av mat, slik at de kunne oppfylle kvotene i Stalins planer. De gjorde det, selv om de visste det betydde den visse død for familier som mistet all mat de hadde, og selv om de tydelig kunne se familiene – menn, kvinner, barn – var helt utsultet. Overgrepet er utvilsomt.

Jeg har alltid hatt i hodet at minnesmerket for Holodomor der i parken var et minnesmerke for andre verdenskrig. Jeg mener jeg har gått ned trappene, og at det brenner en flamme der. Kanskje jeg blander med noe annet. På Wikipedia leser jeg museet ble opprettet i 2008, første gang jeg var i Kiev var i 2007. Nå når jeg går ned trappen er det et museum man må betale penger for å gå inn i. Merkelig jeg ikke la merke til dette den gang jeg trålet Kiev etter alt som var museer, det er noe jeg ikke får helt til å stemme. Og Internett oppklarer ingenting.

Andre verdenskrig er ikke noe for ukrainerne å minnes. Det var Sovjetunionens krig, og lidelsene som også rammet ukrainerne den gang, var ikke noe som rammet ukrainere spesielt, og dessuten var det ikke påført dem av Sovjetmakten. I forbifarten må vi nesten ta med at Sovjetmakten de verste årene var ledet av Stalin, en georgier, og at hans verste håndlanger, Beria, også var georgier. Ukrainske nasjonalister liker å sette likhetstegn mellom Sovjetunionen og Russland. Sannheten et at etter Lenin var det bare en leder som var helt og holdent russisk – Andropov. Resten var stort sett ukrainere, faktisk. Og i andre verdenskrig var ukrainske nasjonalister på lag med nazistene, de var med på jødeutryddelsene og på utbredte massemord på russere og polakker. I dagens Ukraina er disse folkene helter, og det er forbudt ved lov å men noe annet.

Vel hjemme igjen sjekket jeg opp nettet, for å finne ut av dette Holodomor-monumentet. Min frykt var at de hadde fjernet minnesmerker for andre verdenskrig, for å erstatte det med andre minnesmerker som passer bedre til ukrainsk historiebygging. Jeg fant ikke ut av det, men jeg fant en del andre ting. Det mangler ikke på informasjon og desinformasjon på det store nettet.

Jeg har lært det slik at det døde 5-7 millioner mennesker i sultårene 1932-33. Det er tall jeg har hatt lenge i hodet. Jeg kan ikke huske at det var noe spesielt med Ukraina, annet enn at de ble hardest rammet. På nettet ser jeg at en amerikaner ved navn Timothy Snyder har stedet emnet, og anslår tallet døde i Ukraina til å være 3,5 millioner. Dette er ikke nok for ukrainske nettsider, som smeller til med tallet 10 millioner. En annen nettside har kanskje forklaringen, de «adderer opp», og om det betyr de regner med ufødte barn vet ikke jeg.

Ukrainske nettsider underslår også det som var årsaken til katastrofen, målet med den sovjetiske politikken. Det var tvangskollektiviseing, folk som eide jord og kveg måtte gi det over til staten. Mange hatet dette, og kanskje var hatet ekstra sterkt i Ukraina, hva vet jeg? I hvert fall var det mange som heller brente jorden og drepte buskapen, enn å gi det over til det forhatte kommunistregimet. Problemet var at Stalin og kommunistpartiet hadde laget femårsplaner, meget ambisiøse, og med brent korn og drept kveg kunne ikke bøndene levere de bestemte kvotene, og samtidig holde seg selv i live. Her var kommunistene nådeløse. Kvotene kom først, og hadde du vært så obsternasig å brenne jorden eller på annen måte latt være å produsere det som var krevd av deg, så var det ikke verdt å ha deg i live.

Det er grusomt. Men det er ikke grusomt på den måten ukrainerne vil ha det til å være grusomt. Det var ikke noe overgrep spesielt rettet mot dem. Det var ikke noe mål for Stalin å få litt færre ukrainere i Sovjetunionen. Men hvis dette var nødvendig for å nå andre mål han hadde, så var det slik det fikk bli. Det er rapporter om formuleringer sentralt i regimet om at det ikke gjorde noe om noen millioner mennesker døde, for de som ble igjen ville være lettere å styre. Jeg vet ikke om de brukte ukrainere i stedet for mennesker, her, og heller ikke om sitatet er til å stole på. Så sterkt som historien blir manipulert her omkring, er det vanskelig å vite hva man skal tro.

Relevant for historien mener jeg også det er at tvangskollektiviseing og annen form for inndraging av privat eiendom stod svært sterkt i den intellektuelle offentlighet i svært mange land, også Norge, der Stalin og hans metoder hadde oppslutning til langt opp på 70-tallet. Det var en lignende, og langt verre sultkatastrofe i Kina, skapt av formann Mao, av litt andre årsaker, men også i et slags horribelt forsøk på en slags kommunistisk politikk. Også Mao hadde støtte av mange toneangivende intellektuelle. Særlig i Noge.

Ukrainerne må justeres når de driver med slik villmannskjøring gjennom historien. Det er ikke pent som de forsøker å gjøre seg til et offer, russerne til en overgriper, og å selektivt skrive sin historie slik at dette blir narrativen.

I begynnelsen av 2014 en gang, mens Maidan ennå stod på og det var uklart hvordan det hele ville enda, så jeg et klipp på BBC med et intervju av en av medlemmene i Pravyj sektor, en av ultranasjonalistene. Han kunne fortelle at det var forskjell på ukrainere og russere, ukrainerne var nemlig slavere, et stolt folkeslag, mens russerne egentlig var etterkommere av tatarer-mongoler. På russisk blir begrepet tatar brukt om begge, mens på norsk vil vel ingen finne på å kalle Djengis Khan noe annet enn en mongol. Uansett er det spesielt sagt av den ukrainske ultranasjonalisten, så spesielt at det vanskelig kan tas alvorlig.

Så kom jeg over denne utrolige artikkelen om ukrainsk og russisk historie, skrevet av det som visstnok skal være en PhD (det står ikke umiddelbart hva han er PhD i), Yaroslav Dasjkevytsj. Søk på ham på Google gir noen formidable treff, et sted er han vissnok forfremmet til professor. Han har vært meget produktiv, om enn han kanskje ikke alltid har vært like faglig etterrettelig, og i alle fall ikke faglig anerkjent. Artikkelen det er lenket til heter How moscow hijacked the history of Kyivian Rus, og er hos meg hentet fra Euromaidan press, men er både lenket til og postet flere forskjellige steder. Pro ukrainere bruker den og bruker Dasjkevytsj i sin historieforståelse og i sin sverting av russere, mens pro russere bruker den til å sverte ukrainere og deres stygge nasjonalisme.

Artikkelen er så ekstrem at den gjør seg best oversett. Den er opprinnelig trykket i noe som heter How to speak the truth with no lying lips, en tittel som vel setter standarden. Her blir historiske kjensgjerninger og konsensus i tolkningen avfeid som løgner, myter og forfalskninger, med argumentasjon på et par setninger, og ingen henvisning til hvordan man kan gå argumentasjonen etter i sømmene. Slett ikke måten man skriver historie på.

Teksten oser også av uforfalsket rasisme. Sannelig ser vi her den samme måten å omtale russerne på, som den villfarne ultranasjonalisten i Pravyj sektor brukte. Russere er ikke slavere, de er blandet med tatarene, og har arvet deres karakteristikker om å herske og erobre, og målet er til slutt – verdensherredømme. Sannelig blir litt ideer fra tradisjonell antisemettisme også hentet inn, det er ikke bare jødene som opererer med hemmelige planer om verdensherredømme, russerne gjør det også. Dere kan lese selv under avsnittet om Great Russians, det er syke greier, og vitner om et nasjonalistisk Ukraina og Euromaidan press på helt ville veier. Med slike ideologer blir ukrainske nasjonalister sin egen fiende, og gjør skam på nasjonen de vil være stolte av.

Dasjkevytsj er født i 1926, og døde i 2010. Hans skriverier har hatt innflytelse, men han er for de villfarne, de som mangler utdannelse, de ekstreme. Han vil ikke ha noen påvirkning i vest, og heller ikke på normale ukrainere. Det han skriver er for vilt, og han har – etter hva jeg kan se – ikke hatt adgang til anerkjente utdanningsinstitusjoner eller anerkjente tidsskrift. Det er propaganda mer enn vitenskap han holdt på med, historie med en agenda, der agendaen er viktigere enn historien.

Helt det samme kan man ikke si om professor Alexander J. Motyl. og artiklene han har skrevet. Motyl er professor i det som på engelsk kalles political science ved Rutgers universitetet i New Jersey. Han er etter hva jeg kan finne ut amerikansk statsborger, men en ukrainsk sådan, og han er toneangivende i ukrainsk tenkning og i amerikansk tenkning om Ukraina. Han er vel kanskje det nærmeste man kan komme en sjefsideolog for det nyeste ukrainske nasjonale prosjektet. Det er sjelden jeg ser han imøtegått. Sant å si har jeg aldri gjort det.

Første gang jeg støtte på ham var i en artikkel jeg anså som så ekstrem at jeg regnet med det var mer stoff fra den store hopen propagandister på begge sider. Det vil ta for lang tid å finne frem til den igjen nå, betegnende var den postet på russisk side, som en del av russisk propaganda mot Ukraina, og hva de står for, men så var det altså skrevet av en professor i samfunnsvitenskap ved et universitet i USA.

Han har en blogg på World affairs, der han nokså fritt kan legge ut artikler om emner han finner for godt. Antagelig var det derfra den første artikkelen jeg fant av ham var fra også, jeg husker ikke lenger. I hvert fall er det mye å ta tak i. Om Holodmor var folkemord eller ikke, er for Motyl ikke noe spørsmål, faktaene er for ham «overveldende», slik at det bare er dem med «en beinhard politisk agenda som kan la være å bli overbevist». I samme innlegg kaller han Putin «nystalinist», noe som i aller beste fall kan kalles drøyt, tatt i betraktning hva Stalin gjorde, og Putin gjør. Motyl må nesten skrive mot bedre vitende, her, som russiskspråklig og familiær med den russiske verden, må han da kjenne til at forholdene under Stalin og Putin umulig kan sammenlignes.

Betegnende nok har Motyl også skrevet et innlegg om Donbass bør blokkeres. Motyl kaller området en enklave, en bruk av ordet som ikke stemmer overens med min forståelse av det, Kaliningrad er en enklave, et område tilhørende et land eller en stat, men som ikke har geografisk sammenheng med dette landet eller staten. Uansett, det kommer neppe som noen overraskelse at professor Motyl mener at en blokade av Donbass er riktig, og måten han argumenterer på følger den krasse, komprissløse linjen ukrainsk nasjonalisme har lagt seg til.

Først skriver han at innbyggerne i Donbass er ukrainere, og at de ikke fortjener å lide for ugjerningene til separatistene. Sympatien for ukrainerne i Donbass går imidlertid ikke lenger enn at viktigere argument enn deres lidelser, er at disse lidelsene bare vil føre området «rett i armene til Russland». Dette er en ganske karakteristisk argumentasjon fra ukrainsk side om dagen. Problemene med nyfascistene og krigen og volden er ikke så mye disse tingene i seg selv, men at det vil tjene russisk propaganda, og gjøre russernes sak sterkere. At folk i Donbass lider ville ikke være et så stort problem, om dette ikke førte til at sympatien deres for Russland vil øke.

For Motyl er imidlertid ikke motargumentene for en blokade særlig sterke. Disse argumentene får fem linjer i et avsnitt, og så er det i gang med å argumentere for, tross alle de humanitære problemene og andre problemene en blokade innebærer. Det er altså snakk om full blokade, økonomisk, gass, vann og elektrisitet, rene livsnødvendigheter. Men for Motyl er det mest av alt et spørsmål om hvem man vil skade – de 40 millionene i resten av Ukraina, de som har «valgt riktig», eller de 3 millionene i Donbass, de som har «valgt feil». Det er en ikke-sak, et spørsmål med et svar som sier seg selv.

Kanskje kan man kalle det spesielt at en professor som er så uproblematisk skråsikker på at Sovjetisk politikk mot den opprørske ukrainske sovjetrepublikken på 1930-tallet var folkemord, nå er like uproblematisk overbevist om at det er riktig å kutte av vannforsyningene og andre livsnødvendigheter til den opprørske Donbass-regionen i Ukraina. Liv vil gå tapt, det er en villet politikk, om enn skalaen er mindre, og man ikke stjeler den lille maten de har, som Sovjetregimet gjorde. Ellers er det vel ikke til å komme bort fra at begge deler er beinhard maktpolitikk mot et problematisk område?

Motyl setter 3 millioner ukrainere i Donbass opp mot 40 millioner ukrainere i resten av landet, som for å gjøre det til en bagatell at denne delen av befolkningen må lide, en brøkdel av det samlede tallet. Men 3 millioner er mange mennesker, det er nesten hele Norges befolkning, og deres lidelser uten normale bankforbindelser, uten vann, uten gass, uten elektrisitet, kan ikke sammenlignes med de 40 millionene som nå har problemer på grunn av redusert, relativ inntekt. Motyl skriver – som så mange andre- at «Russland kan ta seg av dem», men vet godt at det kommer Russland ikke til å gjøre, og de har heller ingen forpliktelser til å gjøre det. Donbass er ukrainsk land, slik verden er innrettet nå, da er det også ukrainsk ansvar.

Kanskje skulle vi også ta med at å kutte alle økonoimske forbindelser med Kosovo var et alternativ Serbia aldri hadde tilgjengelig. Man kan bare forestille reaksjonene i vest, innsamlingsaksjonene for nødhjelp til Kosovo – den samme nødhjelpen Russland blir kritisert for (!), til Donbass. Og amerikanerne ville hatt et påskudd for å bombe Beograd, støttet av NATO, for å få slutt på den «humanitære katastrofen». Er det ikke alt sammen bare politikk? Og en voldsom vilje til å skrive historien slik at vår side står igjen med den moralske retten? Sovjetunionen var forferdelig i akkurat dette, det skal på ingen måte underslås. Men Ukraina – dagens Ukraina, det liksom vestlige og demokratiske og liberalistiske – har fortsatt i akkurat samme lei, på en måte som ikke står tilbake for Russlands manipuleringer og tolkninger av historien. Sannheten er vel heller kanskje snarere at den ukrainske historieskrivingen overgår den.

Denne posten tok litt tid å skrive ferdig, og den fikk en del kommentarer før den var klar. Delen med minnesmerker fra Holodomor er skrevet først, så er resten om artiklene til Dasjkevytsj og Motyl skrevet stort sett formiddagen 4. august. Noen av argumentene opprinnelig tiltenkt selve posten, er lagt i kommentarene.

 

 

Johnatan Dimblebys ønske om demokrati i Russland

Da vi kjøpte huset på Ganddal hadde mor en løpende avtale med Canal Digital. Den gjør at Olia og jeg de siste ukene har hatt tilgang på flere TV-kanaler enn vi ellers ville hatt, og som vi ville betale for. Blant dem har vært BBC HD. Et av programmene denne kanalen har sendt er Russia: A journey with Johnatan Dimbleby. Det er en serie på fire programmer, og de har alle sammen blitt sendt rett som det er, både i sommer og gjennom høsten. Programmet er enkelt tenkt ut. Briten Johnatan Dimbleby reiser inn i Russland oppe ved Karelen, og så tar han turen ned til St. Petersburg, videre til Moskva, og deretter ned til Syd-Russland og problemområdene i Kaukasus. Derfra reiser han opp til Jekaterinburg, hvorfra han med noen små avstikkere følger den transsibirske jernbanen til Vladivostok. Russland er et enormt land, og ut i fra årstidene å dømme har reisen tatt noen måneder. Det er med andre ord gjort grundig arbeid.

Siden Johnatan Dimbleby har med seg en tolk og disponerer alle ressursene til BBC, får han tilgang mange forskjellige steder og kommer i kontakt med mange mennesker. Det er garantert mange han har snakket med som er klippet bort fra programmet, og blant dem som er med må man regne med at mesteparten av det de har sagt, er klippet bort. Det er likevel gjort med britisk grundighet og høflighet. Dimbleby har helt sikkert gjort grundig forarbeid før reisen, og rådgiverne hans har kunne fylle inn med det han selv ikke har hatt kjennskap til. Han virker også oppriktig interessert i menneskene han møter, og ser ut til å møte alle med dyp respekt og et åpent sinn. Det er rett og slett skikkelig gjort alt sammen.

Et tema Dimbleby liker å ta opp med sine russiske samtalepartnere er deres syn på demokrati. Han gir uttrykk for at han er overrasket at russerne fra St. Petersburg til Vladivostok ikke ser ut til å ønske seg et demokrati etter vestlig modell. I Volgograd finner han til og med en passe ung dame som ønsker seg tilbake til Stalin. I regien virker dette sterkt, da Dimbleby nettopp har vært i Voronzeh, hvor folk sultet i hjel i hundretusener på grunn av Stalins redselsfulle jordbrukspolitikk med kollektivbrukene og tvangsinnløsningen av korn, og i Tsjetsjenia, hvor hele befolkningen ble deportert til sentral-Asia under andre verdenskrig, fordi de angivelig sympatiserte med nazistene. Det er da selvfølgelig sjokkerende at russerne ikke har noe sterkere forhold til sin egen historie, enn at det ennå finnes mange som ser med lengsel tilbake til Stalintiden og beundrer den store despoten.

Dimbleby er selvfølgelig britisk korrekt. Han behandler også denne kvinnen med respekt, og konfronterer henne med reaksjonen han har når han hører hun snakker pent om Stalin, i stedet for å bare henge henne ut på TV. Russerne selv er herlig lite korrekte. Denne kvinnen er en «baba», en gammel kjerring fra landet. Fra henne kan man ikke forvente noe som helst, i hvert fall ikke noe som har med kunnskap og dannelse å gjøre. Det er rått parti når Dimbleby snakker med henne om historie, også russisk historie, og man kan se hvor redd hun blir, når hun plutselig må forsvare sine meninger.

Det er slående hvordan russerne omtaler sin fryktelige fortid og hvordan for eksempel tyskerne gjør det. Det finnes ikke et normalt utstyrt menneske i Tyskland eller resten av verden som vil finne på å glorifisere nazitiden, og ønske seg Hitler tilbake. Den lille gruppen som gjør dette er erklærte nynazister, de vet de provoserer ved å si det, og er klare til å backe opp sine argument med knyttnevene om det skulle bli nødvendig. Den russiske kvinnen ønsket ikke å provosere ved å glorifisere. Hun uttrykte etter min mening et genuint ønske om bedre tider, og en ærlig mening om at bedre var det under Stalin. Hun ble overrasket da Dimbleby plutselig ikke var enig med henne.

Volgograd - eller Stalingrad, som byen het under andre verdenskrig - er en by hvor stoltheten og nostalgien over fortiden er spesielt sterk. Det var her sovjetrusserne vant det blodige slaget som snudde krigen, og satte nazityskerne på defensiven. Monumentene er storslåtte, som også slaget og seieren var det.

Jeg mener videre at denne kvinnen og hennes drøm om Stalin er representativt for noe som sitter svært dypt i det russiske folk, og som vi i vesten vanskelig kan sette oss helt inn i hvordan må være. Russerne ønsker drømmen, det fantastiske, storheten, og de ønsker det like inn i det vanvittige. Det er derfor russerne i sin historie aldri har tatt overgangen fra en tid til en annen i mange skritt. Det skjer alltid øyeblikkelig, ledet av en sterk mann eller til og med ikke særlig sterk mann, bare en som kan vise retningen, denne veien går inn i det eventyrlige! Slik valgte russerne sin religion, den ortodokse kristendom der messene åpnet portene til himmelen, slik erobret de det som nå er verdens suverent største land, slik åpnet Peter den store sitt vindu mot Europa, slik innførte Lenin kommunismen, slik tok Stalin den nye kommuniststaten til å bli en supermakt, og slik ble liksomdemokratiet og kapitalismen overført omtrent over natten etter Sovjetunionens fall.

Det er for russerne bare å se på kartet og å lese historiebøkene. På 1920-tallet lå Russland helt nede i søla, etter en ødeleggende verdenskrig og en enda mer ødeleggende borgerkrig. Etter krigen i 1945 var Sovjetunionen en av verdens bare to supermakter, selv fantastiske USA skalv, og hadde grunn til å skjelve. Den gang var det i Sovjetunionen tingene skjedde, riktignok ikke så mye i virkeligheten som i propagandafremstillingene av dem, men dog: det var sovjetrusserne som ledet an i romkappløpet og de fikk kjernefysiske våpen bare noen få år etter de fikk det i vesten. I dag føler russerne at alle ler av dem, og har grunn til å le av dem. Om historiekunnskapene ellers ikke er helt på topp, som den jo ikke trenger være for den jevne mann og kvinne i noe land, så er det lett å ikke få med seg alt av hva som egentlig skjedde i Stalinperioden, og la være å tro på det man får med seg, men som ikke passer helt inn i bildet man ønsker seg. Jeg sier ikke at det ikke er farlig, jeg tror tvert i mot dette kan være meget farlig. Det russiske folket er veldig lett å få med seg i halsbrekkende endringer, når de aldri vil ta et ordentlig oppgjør med fortiden, og en sterk leder har så lett å få folket med seg på storslagne løfter om en bedre fremtid.

I St. Petersburg og Vladivostok snakket ikke Dimbleby med noe gudsord fra landet. Her var det unge mennsker med utdannelse og studenter som  ikke ville gå med på at demokrati etter vestlig modell er noe for Russland. Ungdommene i St. Petersburg minnet forresten fryktelig om de høyere, dannede kretsene i samme by i Lev Tolstojs roman, krig og fred. I den byen klarer man mer enn kanskje noen annen å leve helt atskilt fra verden og virkeligheten, og diskutere alt som om det var en konkurranse i teorier og meningsutveksling, som om alt snakk er et middel for å holde kjedsomheten unna, og ingenting av det man sier eller mener egentlig er tenkt å ha konsekvenser.De mente at friheten stod høyere enn demokratiet, og at de der i St. Petersburg var friere enn for eksempel tyskerne. I Tyskland er det nemlig lover for alt, mens i St. Petersburg kan man gjøre hva man vil.

Diskusjonen i Vladivostok foregikk også med unge russere som snakket engelsk. Med disse forsøkte Dimbleby å argumentere for demokratiet, slik den argumenter som er overbevist om at man selv har rett, og de man diskuterer med en gang vil forstå det. De kom inn på USA, og Dimbleby argumenterte med at om amerikanerne var misfornøyd med presidenten, så kunne de kaste ham og velge en ny. Det er kanskje ikke et argument som holder helt inn til mål. De fikk riktignok kastet George W. Bush, men mange av problemene har vist seg å fortsette også under Barack Obama. Det er ikke så enkelt å kaste ham, for alternativene republikanerne for tiden er i stand til å komme opp med er ikke akkurat forlokkende. Det amerikanske demokratiet har også i det siste demonstrert problemene med at de ulike partiene snakker seg i hjel. De blokkerer for hverandre, slik at de ikke får funnet en skikkelig løsning på økonomikrisen. Og det er stadig vekk en ny valgkamp som er litt for nærme. De demokratiske lederne i EU har vel heller ikke i det siste levert noen overbevisende demonstrasjoner på at demokratiet er en overlegen styreform. Både i USA og i EU har man vel tvert i mot fått demonstrert at demokratiet kan være en uheldig styreform i krisetider der tøffe tiltak kreves, fordi det er vanskelig å samle flertall for å gjennoomføre dem. Og å gjøre det, krever tid og diskusjoner. Det er det ikke alltid man har.

Russland er et land som mer eller mindre permanent har vært i krisetider. Det er vanskelig å se for seg hva demokrati man skulle få til der, på kort sikt. I dag har russerne tatt ut i gatene og demonstrert mot parlamentsvalget. Vestlige medier har rapportert dette som et rop om mer demokrati. Det er kanskje å lese mer inn i demonstrasjonene enn de er. Demonstrantene vil ha nytt valg, fordi det ble jukset med opptellingen. De har ingen kandidat de vil ha i stedet for Putin, ingen motkandidat å samles om.

Det er gledelig at det russiske folk engasjerer seg. Der i landet er en av de farligste fiendene apatien. Det hadde vært enda mer gledelig om demonstrasjonene hadde ført til at demokratiet i Russland fungerte bedre, at folkets vilje ble mer hørt og at makten ikke ble konsentrert på så få hender og rikdommene i så få lommer. Det hadde vært gledelig, men historien til Russland har vist at der i landet lønner det seg helst å være pessimistisk, om man vil være sannspådd.

Stalin i den røde tsarens hoff

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter «Den røde tsarens hoff». Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

 

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda «Grums i stedet for musikk», der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I «Den røde tsarens hoff» blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har «Den røde tsarens hoff» fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

 

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.