Søndag morgen på balkongen

Det er søndag. Det er morgen. Min kone ligger i sengen. Jeg sitter på balkongen. Med meg har jeg mitt nettbrett og den store russisk-norske ordboken til Berkov. Det er den samme som kunnskapsforlagets blå kjøpt hjemme i Norge, men denne er kjøpt her i Kiev, på bokmarkedet i Petrovka, og ser litt annerledes ut.

Jeg pleier alltid lese en novelle av Tsjekhov før min kone våkner. Jeg skriver «novelle», men det er ikke alltid det er novelle. Det hender det er noen småstykker, en samling brev og telegram – korte, morsomme og oppdiktede – eller, som i dag, en liten side med en liste over et eller annet. Jeg har ikke lest den ennå. Det er den første teksten hans fra 1882, det året han runder 22 år. Tekstene fra 1880 og 1881 er jeg ferdig med. Store deler av livet mitt er jo russisk litteratur, hadde jeg ikke vært gift, hadde det tatt enda mer plass. Jeg synes det er spennende å se hvordan Tsjekhov utvikler seg fra ung og uferdig moroskribent til den mesteren han blir.

Det vil gå raskt å lese den ene siden. Min kone rekker ikke å våkne så fort. Hun elsker å sove, når hun har tid til det. Det har hun nå. For første gang på lenge føler hun ikke pliktene henge for tungt over henne, om enn hun har tatt frem boken med differensialligninger igjen, og allerede er i gang med bekymringene om det vil gå bra på ingeniørstudiet og om hun vil få seg jobb etterpå og om hun har valgt rett og gjort det bra nok, og alt som hører med. Alt.

På tableten har jeg hele samlingen til Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov, Gogol og Turgenjev. Jeg vil aldri gå tom. Jeg har begynt på side 1 i Dostojevskij også, «Fattige folk», бедные люды. Den kan jeg enkelt fortsette med, når jeg har lest ferdig dagens Tsjekhov. På ferie er tableten uovertruffen. Tidligere måtte jeg ha med tykke bøker i sekken, og alltid gjøre et utvalg. Her er utvalget tilnærmet ubegrenset. Og jeg har alltid med meg alt sammen. Også nå, som jeg setter meg ut på balkongen, i Kievs lette sommervarme.

Når resten av familien våkner, pleier det alltid komme frokost ut her på balkongen. Den er en gammel russisk fyrste verdig. Kraftig, og ofte med en god flaske øl. Så er man veldig klar til å tilbringe resten av dagen.

Det er veldig gode dager å tilbringe.

Advertisements

Oblomovs drøm

I dag leste jeg ut det lengste kapittelet jeg noensinne har lest på russisk uten norsk oversettelse som støtte, og skrev ned et rekordantall gloser jeg aldri kommer til å slå. 20 sider med gloser måtte til, der hver av dem har 40 russiske gloser, flere av dem med ekstra synonymer og russiske forklaringer og ord i nærheten, altså 800 ord inn i vokabularet mitt om jeg hadde lært dem alle. I forståelse av at omverdenen ikke er like interessert som jeg i hvor mange gloser jeg skriver ned og hvordan jeg systematiserer dem, skal jeg straks slutte å skrive om det, og heller skrive om kapittelet og dets plass i boken jeg leser. Det vil inneholde en anbefaling alle intereserte i russisk litteratur bør ta opp.

Romanen Oblomov er skrevet av Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov (1812-1891). Det er en forfatter som vanligvis kommer i skyggen av sine store samtidige, Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og Turgenjev, og også de andre store russiske forfatterne som Pusjkin og Lermontov før ham, Tsjekhov og for eksempel Pastrnak etter ham. Jeg hadde lest alle disse i det som er å oppdrive av norske oversettelser, før jeg i det hele tatt hadde hørt om Gontsjarov. Mitt første møte med Oblomov ble derfor meget hjertelig, her var en ny russisk roman på høyde med de aller mest fornøyelige. Man kan knapt kalle den undervurdert, ukjent er mer passende. Ingen som har lest romanen, vil finne på å undervurdere den.

Romanen handler om Ilja Ilitsj Oblomov, en av de mange litterære figurene som har blitt et begrep i Russland. Oblomov er på en måte idealrusseren, ikke slik han bør være, men slik han innerst inne drømmer om å være. Oblomov dekker den del av den russiske sjel som ønsker at alt bare skal være i orden, og at man ikke trenger gjøre noe. Det høres kanskje ut som negative egenskaper, men det er vanskelig å ikke la seg begeistre av karakteren, der han stort sett ligger i sengen og har det som best når han får lov til å sove der. Karakteristisk er hvordan jeg ved første gangs lesing av romanen ble spurt av han som hadde anbefalt meg den hvor langt jeg hadde kommet, svarte at Oblomov foreløpig ikke hadde stått opp ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det, svarte min venn.

Som de fleste store russiske romaner er denne skrevet i stor kjærlighet til figurene som opptrer i dem. Selv om Oblomov er en type som ikke engang når opp til begrepet «lat», er det som om Gontsjarov viser ham fra hans beste side, med kjærlighet og ikke med anklage. Det er for eksempel en scene jeg liker godt, der tjeneren Zakar har forstyrret ham lite grann, de har hatt en liten diskusjon der Oblomov har måttet sette ham litt til rette, og nå er det på tide for Oblomov å vende seg til dagens gjøremål. Det dreier seg om et brev han må skrive, om han vil ta i mot en leilighet. Men som han så sjarmerende, bebreidende sier til Zakar: «Nå er det bare to timer igjen til middag. Og hva kan man gjøre på to timer? Ingenting». Så brevet blir ikke skrevet i det kapittelet. Og ikke det neste heller.

I denne romanen er det Oblomovs drøm forekommer. Den er forberedt gjennom 8 kapitler, der Oblomov i det åttende har fått den marerittaktige anbefalingen fra legen om å reise til utlandet for helsens skyld, og om å prøve å ikke tenke for mye. Det er en absolutt umulig anbefaling fra Oblomov å få. Bare å gå ut på kjøkkenet er et fryktelig tiltak, å forlate boligen noe man unngår og å forlate byen er den ytterste grense. Og om han ikke får tenke og drømme der han ligger, hva da?

Så drømmer han altså først i våken tilstand, om hvordan han befinner seg i et stort og vakkert landskap der det blir slått opp til stor fest, og Zakar behendig holder kontroll på alle matrettene og serverer alt uten å knuse noe (Zakar er notorisk i å knuse alt som er, la være å tørke opp og i det hele tatt la være å gjøre noe – en ypperlig tjener for Oblomov, og for Zakar er Oblomov den eneste mulige). Det er overflod av alt, og latskap og behag.

Hoveddrømmen er lenger, og nesten løsrevet fra resten av handlingen. Den er ypperlig som et litterært studium, eller en liten mellomfagsoppgave av god, gammel type, semesteroppgave heter det vel nå. Hva er denne drømmen for noe, hvordan plasserer den seg i romanen og i russisk litteratur, og i russisk kultur og samfunn i det hele tatt. Jeg kan selvfølgelig ikke svare utfyllende på dette her, det er bare en bloggpost, og selv om jeg leste rundt 50 sidene veldig samvittighetsfullt og slo opp svært mange ord, er russisken min fortsatt så ustødig at jeg går nok glipp av noe og misforstår litt her og der. Det er særlig de store, maleriske skildringene som er problematiske for meg, og her blir det ekstra problematisk siden Gonsjarov i dette kapittelet slår over i et svært litterært, gammelt og lite brukt russisk språk.

Hovedideen i drømmen, slik den kommer frem i slutten av den, er en stor familie Oblomov, der alle er som Oblomov selv, og lille Ilja Ilitsj er barnet i denne familien. Her er idealet at hver dag skal ligne på gårsdagen, og morgendagen skal være som i dag. Ioverimorgen skal ikke være annerledes enn i morgen. Hver dag skal være den samme. Det blir opphøyd til en filosofi, det er slik man finner mening, slik man finner ro. Sånn har det vært i generasjoner i denne familien, og det store håpet og forventingen er at det alltid vil være slik. Man gleder seg når mørket siger inn, for da er det allerede slik at man kan legge seg. Om morgenen skal man ikke stå opp, om ettermiddagen hvile. Alle er smittet av den oblomovske syke, initiativ blir dysset ned i søvn eller er ikke noe som vil eksistere, selv et så enkelt initiativ som å stå opp morgenen.

Også i drømmen er det snakk om besøk, som selvfølgelig aldri blir noe av. Om sommeren er det for varmt, og om vinteren for kaldt, og om høsten regner det ofte og også om våren er det plutselig regn. En fornøyelig scene er når familien Oblomov får et brev, og brevbringen forteller hvordan han måtte anstrenge seg litt for å få tak i brevet, og alle okker seg over hvorfor han ikke bare lot være! Tenk så nære de var at ingenting skjedde. Og nå er altså dette brevet her, en forandring.

Dette var rett før det var på tide å legge seg, sånn en god stund før klokken ti, akkurat i det det ble antydet at det så smått kanskje begynte å bli mørkt. Så altså dette brevet. Faren må åpne det og lese det, det har jo kommet, men først må han finne brillene, og så går en halv time. Dermed er det allerede for sent. Brevet kan forstyrre søvnen, så alle er enige om at det er bedre å åpne det i morgen. Og om morgenen var det heller så bra, det kan forandre dagen. Etter tre fire dager ble det mer snakk om å åpne brevet, og etter kanskje to uker var presset så stort at det var bedre å åpne det og få det ut av verden. Alle var glade da det var fra en venn, og altså ikke noe som skulle gjøres. Brevet inneholdt invitasjonen til besøket som aldri ble.

Slik går verden i denne drømmen. Og Oblomov forsøker å leve denne drømmen ut i den virkelige verden slik den fortoner seg i romanen. Det må ikke forveksles med noe bevisst prosjekt Oblomov holder på med, eller et aktivt valg. Det er ikke en måte å leve på han vil forsvare eller noe han mener kan være løsningen på livsgåten. Han følger bare sin natur fullt og helt, og den består i å gi seg hen til søvnen og latskapen og drømmene.

Det er en fornøyelig bok og et riktig mesterverk. De flest biblioteker vil sikkert ha en norsk oversettelse, engelske oversettelser finnes på nettet, og for de virkelig interesserte finnes en russisk original i et hvert russisktalende land for maks 25 kroner. Verden betaler ikke for tingene hva de er verdt. Dere står fritt til å utnytte det.

Og husk: Er dere som Oblomov, leser dere aldri i verden boken ut, men lar den bli stående med bokmerket på en av de første sidene eller kapitlene, om den er aldri så fornøyelig. Det er Oblomov. En varm hyllest til latskapen.

Slik foregår lesingen av romanen. På balkongen i leiligheten i Keiv, med roman, ordbok, gloseblok og blyant i fanget.

En uke med Tsjekhov

Litt på etterskudd avsluttet jeg i dag den første uken med å lese en novelle av Tsjekhov hver dag på russisk. De syv første er lest, jeg startet forrige mandag. Boken jeg leser fra heter Повести и рассказы, eller noe sånt som «beretninger og fortellinger» på norsk. Samlingen er fra 1980, og er laget for den som skal lære seg språk. Det vil si at den har kommentarer. Verken jeg eller min kone har helt klart å finne ut om kommentarene er ment for russere som lærer russisk, altså barn og mindre velutdannede, eller utlendinger som lærer russisk, altså jeg. Uansett er dette den første novellesamlingen jeg gir meg i kast med, ellers har jeg jo konsentrert meg om store romaner der sidetallet skal opp mot tusen, eller teaterstykkene til Tsjekhov som en slags bigeskjeft i fjor jul. Det er også den første russiske tekstsamlingen jeg leser uten norsk støtteoversettelse overhodet. Her er jeg alene, alene sammen med den gigantiske ordboken fra kunnskapsforlaget, og altså hjelpekommentaren fra det sovjetiske forlaget Русский язык (russisk språk).

Hjelpekommentarene har vist seg like mye tidkrevende, som hjelpende. Ofte inneholder de jo bare nye ord jeg må slå opp, ofte er forklaringen helt opplagt, og ofte gir de en ganske kraftig forenkling av hva som egentlig står i den opprinnelige teksten. Med det siste mener jeg at de forklarer akkurat hva uttrykket betyr slik det står, og lukker ute alle andre betydninger som vanligvis kanskje vil være viktigere. Uansett må jeg i alle fall slå opp i ordboken en gang til.

Tsjekhov er vel strengt tatt kjent for å være en som skriver et veldig ryddig og enkelt språk. De som leser oversettelse av ham, vil straks se at dette er et mindre komplisert språk enn for eksempel hos Dostojevskij. Dostojevskij lar alt skje på en gang, lar setningener vikle seg inn i hverandre, og sløser ikke med punktum. Men Tsjekhov er mye mer presis i beskrivelse av omgivelsene, og siden jeg ikke er vant med slike beskrivelser, blir det mange ord å slå opp for alle mulige klesplagg og måter de er fillete og gamle på. Tsjekhov lar også sitt enkle folk snakke sitt enkle språk, som ikke trenger å være grammatisk korrekt, og heller ikke korrekt på noen som helst måte (utenom at det var slik de snakket, selvsagt). På den måte får jeg min introduksjon til folkelig, russisk 1800-talls slang. Min kone ler av meg.

De fleste av Tsjekhovs noveller har jeg allerede lest på norsk, og de kjente husker jeg godt. Jeg har lånt alt som har Tsjekhovs navn ved bibliotekene både i Bergen og Sandnes, og jeg har også kjøpt det som har vært å kjøpe. Samlingene har imidlertid ofte vært tilfeldige, så selv om jeg har lest alt som er å få tak i, er det slett ikke sikkert jeg har lest alt. Det er tvert i mot tvilsomt. Jeg mener å huske at Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller og småfortellinger, og at han selv slettet omtrent 400 av dem, slik at det var rundt 300 igjen. Jeg er selvsagt interessert i å lese dem alle, og har ennå ikke opplevd å lese en tekst av Tsjekhov, som var uinteressant.

De syv første fortellingene er: En embetsmanns død, Den tykke og den tynne, Kirurgi, Kamelonen, Ørreten, Jegeren og Forbryteren.

Oversettelsene av titlene er mine egne, og slett ikke offisielle. Ørreten heter på russisk Налим, det blir i ordboken oversatt med «Lake», og kalt en fisk. Siden jeg ikke vet hva Lake er for noe, oversetter jeg med ørret, som er kjent. Fisken de to gossene i teksten strever med å få opp skal det ikke være noe eksotisk med, det skal være en vanlig, russisk fisk.

Kjennere av Tsjekhov vil selvsagt kjenne til flere av tekstene som er nevnt her, det er klassikere. Både kamelonen, jegeren og forbryteren er etter hva jeg forstår pensum i russisk skole fra småskolen, alle russere kjenner dem, det samme gjelder sikkert også Den tykke og den tynne. De to første novellene jeg har nevnt handler om hvordan russerne respekterer overordnede, og de må kalles ganske humoristiske. En embetsmanns død var av en slik karakter at når jeg hadde lest den, så trodde jeg at jeg ikke hadde skjønt teksten. Men det hadde jeg, den er så enkel som den står, og at embetsmannen til slutt dør, er ikke ment i overført betydning eller som noe kritisk eller noe som vi nordmenn gjerne vil lese inn i det. Han dør bare.

Jegeren er den vakreste av disse syv. Den får nydelig frem det Tsjekhov var slik en mester til å fremstille, og som alle hans teaterstykker handler om, nemlig hvordan så mange russere venter på noe som aldri kommer, og håper på noe de aldri kan få. Ofte er kravene deres veldig små, og drømmene egentlig enkle å få oppfylt, kvinnen i teksten ønsker bare at jegeren hennes skal komme hjem til henne av og til. Det er svært vart og ømt fremstilt, der de to snakker med hverandre. Hun husker alt de to har gjort, og er rede til å føye seg i alt, hun er som det står helt fornøyd med å være gift med en slik dumrian som denne jegeren, om han bare ville komme hjem litt av og til. Om det bare kunne være litt любовь, kjærlighet. Men han skjønner ingenting, snakker om store forskjeller mellom de to, at han er en jeger, og hun bare er en dum kvinne som aldri kan forstå ham og forresten kjeder ham til det uutholdelige.

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

I dag fullførte jeg lesingen av min femte russiske roman på russisk, og den tredje av Dostojevskij. Jeg er fortsatt ganske avhengig av den norske oversettelsen å støtte meg til, så jeg har lest den også samtidig. Jeg leser først på russisk, og så går jeg etter på norsk og ser etter hva jeg egentlig har lest. Jeg merker at hele stemningen blir en ganske annen når jeg leser på norsk, og det har ikke bare med at det er noe helt annet å lese i original og at russisk er noe annet enn norsk, og alt slik, det kan være så enkelt at på russisk er det alltid ett og annet ord jeg ikke forstår, og dermed fyller hjernen inn det som trengs, eller overser det helt, og glemmer å ta med seg en detalj. Særlig gjaldt dette i de dystre, siste kapitlene mot slutten av romanen, der fyrsten går rundt som i transe i St. Petersburgs halvmørke, og leter etter Rogosjin.

Idioten er også den første russiske romanen hvor jeg har skrevet ned gloser og slått dem opp i ordbok fra start til mål. Jeg har skrevet ned 38 eller 76 gloser for hvert kapittel, alt etter hvor mye plass jeg hadde i gloseboken og hvordan den så ut til å bli utskrevet. Det vil si jeg skrev 38 gloser for kapitlene i del 3, 76 for resten. I begynnelsen slo jeg ikke opp alle glosene jeg fant, jeg bare skrev dem ned, men fra kapittel 3 i del 3 er hver eneste glose skrevet ned på norsk og russisk. De som kan litt russisk, vet at her er ikke en glose bare en glose, ett ord kan ha opp til noen og tjue forskjellige betydninger på norsk, og de har også dette systemet med perfektive og imperfektive verb, og til og med av og til perfektive verb som har forskjellige imperfektive verb knyttet til seg alt etter betydningen det har. Generelt har jeg skrevet ned det meste, og ikke utelatt noen ting som kan vise seg å være interessant. Så det har selvfølgelig tatt lang tid dette her.

Og jeg har selvfølgelig ikke lært meg alle glosene, selv om jeg har skrevet dem ned. På den måten har det blitt til at mange gloser er skrevet ned flere ganger, noe jeg har tenkt har vært helt ok, for det betyr at jeg får flere repetisjoner på ord som blir brukt hyppig. Om det er et ord som blir brukt en gang i ett kapitell, og jeg ikke lærer meg det, så er det ikke så farlig. Jeg vil kanskje aldri komme i kontakt med dette ordet igjen.

Så slik har det vært en delt glede der hver del har gjort helheten større. Jeg har lest utmerket litteratur, og lært mye russisk mens jeg gjorde det. Min kone Olia har bidratt med hindringer og hjelp, hindringer i det at hun stadig forstyrrer meg og snakker til meg og spør meg ting og forteller meg andre ting, mens jeg leser, hjelp med det at om det er et ord jeg ikke finner øyeblikkelig, kan hun med en gang fortelle meg hva som er problemet, og hva som er oppslagsformen på ordet. Hun kan jeg også sjekke med om det er et ord jeg tror jeg husker, men så gjør jeg kanskje ikke det allikevel, eller om det er et ord jeg vet jeg har slått opp altfor mange ganger, men likevel har glemt. Så kan jeg spørre henne og få svaret med en gang. Hun forteller meg også i klare ordelag hvilke ord som er nyttige å kunne, og hvilke som ikke er i bruk lenger. Akkurat dette er jo litt vanskelig for meg å huske, men det blir oppveiet av at i dagligtalen med Olia, så bruker hun selvfølgelig et moderne, muntlig språk, og dermed kommer også de ordene inn. I løpet av året håper jeg at jeg skal få lært meg dette vakre språket slik at jeg kan si at jeg kan det uten forbehold.

Selve romanen var naturligvis også et godt gjensyn. Jeg er omlag ti år eldre enn den gang jeg leste den første gang, og ble overveldende imponert. Det ble jeg denne gangen også. I min verden blir ikke romaner bedre enn hos Dostojevskij, og Idioten hører til blant hans aller største. Med det er denne romanen blant de aller største i verdenslitteraturen, og det er herlig å ha lest den i original.

Handlingsreferat

Kap 1: Refleksjoner over dusinmennesket, Ganja m/familie. Ganja og Varvara samtaler om fyrstens forestående bryllup med Agalja, og annet som har skjedd siden forrige del.

Kap 2: Opptrinn da Ippolit kommer, og irriterer gamlegeneral Ivolgin, deretter Ganja, ved å påpeke hans middelmådighet. Ganja har en triumf for søsteren i det minste, da Agalja ønsker å møte ham og har skrevet en lapp om dette.

Kap 3: General Ivolgin. Nytt snakk om lommeboktyveriet, Lebedev har funnet lommeboken og det er noe rot derom.

Kap 4: Ivolgin meddeler fyrsten at han skal flytte fra fyrsten. Etterpå serverer han den fantasifulle historien hvor han ti år gammel blir med Napoleon som hans rådgiver. Ivolgin bryter siden med fyrsten pga hans medlidenhet, og siden med alle andre. Det ender med at han får slag.

Kap 5: Jepantsjins vurderinger om fyrstens forlovelse. Sekvensen der Aglaja og fyrsten spiller sjakk – Agalja vinner, svarteper – fyrsten vinner uansett, selv om Agalja jukser. Sekvensen med pinnsvinet. Agaljas kryssforhør med fyrsten om han skal fri og hvordan han skal gjøre henne lykkelig. Etterpå ber hun om unnskyldning. Ippolit og fyrsten har en samtale, der de kommer inn på Stepan Glebos død, og at folk i tidligere tider var mer helstøpte og ikke drevet av flere tanker på en gang.

Kap 6: Forberedelse til selskap der fyrsten skal vises frem, eller testes, som Agaljas husbond. Agalja advarer fyrsten at han kommer til å snakke tull og sikkert knuse en vase, dette gjør fyrsten meget nervøs og han sier han på grunn av nervøsiteten kommer til å knuse vasen. Lebedev kommer og forteller om en moralsk ørefik, i forbindelse med noen brev. Det fornemmme, flotte selskapet begynner og gjestene beskrives.

Kap 7: Fyrsten kommer inn i samtalen da det snakkes om Pavlitstsjev, han roter og blir forvirret men fullstendig begeistret. Enda mer opphisset blir han da det han begynner å snakke om katolismen. Deretter knuser han vasen (Agaljas advarsler går nøyaktig i oppfyllelse). Fyrstens forskekkelse løsner stemningen, og det blir atter rolig. Fyrsten forteller på ny om sine tanker, og avslutter med å klappe sammen.

Kap 8: Forutanelser. Ippolit snakker om et forestående møte mellom Agalja og Nastasia Fillippovna. Møte mellom Fyrtsten, Aglja, Nastasia og Rigosjin. Sterk sjalusi og forakt mellom Agalja og Nastasia, oppgjør dem i mellom. Fyrsten velger Nastasia.

Kap 9: Forfatterbetraktninger. Bryllupsplanlegging mellom fyrsten og Nastasia. Jevgenij Pavlovitsj kommer med sine analyser av fyrsten, fyrsten får høre hvordan han oppfører seg og tenker. Fyrsten bestemmer seg for å forklare for Agalja, «jeg elsker begge to» sekvensen. Side 237 i den norske oversettelsen.

Kap 10: Dagene før bryllupet. Bryllupet hvor Nastasia flykter igjen,

Kap 11: Fyrsten reiser straks selv til St. Petersburg for å oppsøke Rogosjin. Det viser seg at Rogosjin har drept Nastasia. Fyrsten trøster ham. Det siste ordet i den egentlige romanen er «Idiot».

Kap 12: Oppsummering hvordan det gikk med karakterene i boken. Rogosjin innrømmer alt om mordet, og blir dømt etter formildende omstendigheter til 15 års straffarbeid i Sibir. Fyrsten er sendt tilbake til sanatoriet i Sveits, hvor han på ny får behandling. Agalja endte opp gift med en polakk som påstod han var en rik greve, men viste seg verken å være greve eller rik. Innen den tid har hun rukket å melde seg i en polsk nasjonalistisk organissjon for gjenopprettelse av Polen.

*

Analyse

Ideen i denne romanen er å plassere den mest hjertegode og troskyldige person i det mest hjerterå og forfalskede miljø. I miljøet fyrst Mysjkin ferdes i, er det ingen som gjør noe uten baktanke.

Problemet i romanen er at fyrstens handlinger ikke fører til noe godt. De to som elsker ham og på forskjellige måter kunne vært reddet av ham, går til grunne på hver sin måte. Nastasia Filipovna blir drept av sin elsker Rogosjin, og det er slett ikke sikkert han ville gjort det, om han ikke hadde hatt fyrsten som sin rival. Lignende kan sies om hvordan Agalja velger sin polske, falske greve. Det er ikke sikkert hun ville valgt ham, om det ikke hadde vært for de følelsesmessige påkjenningene hun fikk gjennom fyrsten.

Da jeg leste romanen for 10 år siden var jeg brennende opptatt av at Dostojevskij gav sine motstandere de beste kort på hånden. Han mener vi skal handle godt, også når det beste fører til det onde. Det er atskillig mer kraft i et slikt forsøk, enn i det å vise at om du gjør godt, så vil det også gå godt. Da ville valget og livet være enkelt, og alle vi som lever det, vet at slik er det ikke alltid.

*

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

– Med handlingsreferat og personkarakteristikk (påbegynt)

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

– Med handlingsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

– Med handlingsreferat

*

Jeg har også skrevet om andre russiske romaner. Dere kan klikke på «Litteratur» under kategori for å finne frem, eller dere kan trykke direkte på lenkene under (merk at de fleste romanene består av flere poster, så dere må regne med å klikke dere videre for å få lest alt):

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij

Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Generelt må sies at kvaliteten på disse postene varierer. Noen av dem er ikke skrevet ferdig, og vil kanskje aldri bli det.

I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

Mikhail Bulgakov – Mesteren og Margarita

Teaterstykker

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Kategorien litteratur inneholder også annen litteratur enn russisk, det er bare å klikke seg frem og tilbake og lete. Velbekomme.

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Det tok lenger tid å lese tredje del enn planlagt, men nå er den ferdig, og post skal skrives. Det vil bli gjort med det første. Og det vil bli gjort litt gradvis.

Tredje del bruker litt tid på å komme gang, men når det først har gjort det, er det noen av den samme intensiteten som det var i det første kapittelet også her.

Det er fyrstens fødselsdag, og fødselsdagsselskap borte hos ham. De kommer dit alle sammen, og vi får mye informasjon om at det er mye som foregår.

Handlingsreferat

Kap 1

Betraktninger om praktiske mennesker og originalitet, Betraktninger om Jepantsjins (særlig Lisaveta), Det fortsetter fra hvor forrige handling sluttet når Lisaveta kommer med fyrsten, Det er besøk og enkle samtaler om liberale og det nasjonale , Jevgenij Pavlovitsj fører ordet,  Fyrsten troskyldig og naivt interessert, De kommer inn på rettssaken med den fattige morderen og fyrsten har en skarp iaktagelse derom, Snakk om hva som har skjedd siden (Ippolit har flyttet ut på landet)

Kap 2

Fyrsten ber Jevgenij Pavlovitsj og alle andre om unnskyldning hvorpå Agalja hisser seg, Hun hevder alle sier hun skal gifte seg med ham men det vil hun ikke, Fyrsten ber på ny om unnskyldning og sier han er uskyldig i dette, Forsamlingen besøker en musikkpavaljong og fyrsten er meget lykkelig fordi han har gått arm i arm med Agalja, Nastasia kommer og fyrsten blir intuitivt overbevist hun er sinnsyk og og føler en voldsom redsel og medlidenhet, Nastasia fornærmer Jevgenij og det utvikler seg til en slosscene med offiseren og fyrsten

Kap 3

Agalja spør fyrsten hvordan han ville reagert om han ble utfordret til duell, Jepantsjin forteller fyrsten om Jevpantsjins friere til Agalja og Nastasias innblanding og mer om Agalja, Keller tilbyr fyrsten sin tjeneste som sekundant hvorpå fyrsten ler og forteller hvordan man lader «kruttet før kulen», Aglaja inviterer fyrsten til den grønne benken, Rogosjin kommer med en meddelelse og fyrsten forsøker å ordne deres anstrengte forhold etter drapsforsøket, Fyrsten har lang monolog om drapsforsøket og at han selv er skyldig fordi han tenkte det ville skje, og om kjærlighetsforholdet fra Nastasia, Rogosjin avslører at Nastasia skriver brev til Agalja

Kap 4

Fyrstens fødselsdag, Snakk om jernbaner, hungersnød, fortæring av munker i middelalderen (Lebedev).

Kap 5

Ippolit forseglede brev om sin forestående død, det store krypdyret, hvordan folk som ikke skal dø kan unngå å lykkes, hvordan det er umulig å formidle det vesentlige i sine tanker, det blir alltid noe tilbake som følger en i graven

Kap 6

Ippolyt fortsetter å lese, historien om doktoren og konen, et møte med Rogosjin, maleriet av Kristus på korset kommer igjen, Rogsojin kommer igjen kanskje som et syn (og ikke ulikt krypdyret fra forrige drøm),

Kap 7

Ippolyt leser om sitt planlagte selvmord, Forsvarer det med frie vilje, Folk er like holdne til hele greiene, Det blir til at Ippolyt skyter seg men pistolen klikker fordi det ikke er festet fenghette på den, Igjen blir det snakk om ære, Jevgenij Pavlovitsj snakker om det som er hendt og ikke det de skulle snakke om, Fyrsten får en flashback av Ippolits fluesekvens,

Kap 8

Møte mellom Agalja og fyrsten på benken, Agalja sier hun vil rømme med fyrsten, Fantasiepisoden hvor Ganja holde hånden i lyset, Agalja konfronterer fyrsten om Nastasia, Fyrsten forsvarer Nastasia og forklarer henne, Agalja kaster brevene i synet på fyrsten og sier det ikke er sinnsforvirring men sjalusi som driver Nastasia, og at fyrsten er alldeles hjerteløs hvis han ikke tar hensyn til sjalusien, Lisaveta kommer midti et av Agaljas raseriutbrudd der Agalja ender med å si at hun skal gifte seg med Ganja.

Kap 9

Lisaveta angrer litt at hun tok fyrsten hjem, det er jo ikke for Agalja å treffe ham. Lebedev forteller om de fire hundrelappene som er forsvunnet fra lommen sin, «Tyst og forsiktig strider de til verket»

Kap 10

Fyrsten leser Nastasias brever, går ut i parken, blir først overrasket litt av Alexandrevna, så overrasket av Nastasia.

*

Andre poster om Idioten

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

– Med handlingsreferat og personoversikt

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

I dag leste jeg ut andre del av Idioten. Jeg har det litt for travelt om dagen, og kan bare grovt risse opp hva som sjer der og hva jeg liker med det.

Jeg skrev i første del litt om hvordan romanen var komponert, og litt om Dostojevskijs skrivestil. Det er typisk for Dostojevskijs store romaner at det er svært mye som skjer på en gang, og svært mye som står på spill for mennsker svært utsatt for følelsesmessige påkjenninger. Først del av Idioten er reneste mesterverket i så måte, da handlingen der er presset sammen til bare en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn til St. Petersburg med fyrsten og Rogosjin ombord, til den store, heidundrende festen som ender med at Rogosjin stikker av med Natasja Filipovna.

Andre del er ikke like imponerende. Her har det gått seks måneder siden første del utspilte seg. I mellomtiden har fyrsten vært i Moskva, det samme har Rogosjin, og med flere av de andre karakterene har det også skjedd ting, som nå må fortelles som tilbakeblikk. Tilbakeblikk var det også i første del, men der var tilbakeblikkene alltid nødvendige for å forklare hva som skulle skje der og da. Karakterenes bakgrunn måtte med, fordi vi måtte vite mer om hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Tilbakeblikkene i andre del er mest for å forklare hva som har skjedd siden sist, og har mer preg av å være referat. Disse referatene tar opp ganske store deler av andre del.

Det er et par scener som blir spilt ut ordentlig.  Den første er med fyrsten og Rogosjin, der fyrsten går og besøker ham for å snakke ut med ham. Her får vi de meget berømte historiene om troen, og det vil sikkert forundre andre like mye som det forundret meg, at Dostojevskij mener disse historiene på alvor. Han mener at det er dette som er troen, morderen som korser seg og ber om tilgivelse før han dreper kameraten sin for å stjele klokken hans, han er innenfor troen. Bibelen har også historien om Gud som elsker den fortapte sønn som venner tilbake. Gud vil også tilgi denne morderen.

Jeg skal ikke skrive altfor bastant om dette, det er lenge siden jeg har lest om det. Denne gangen leser jeg bare boken.

Den andre scenen som blir spilt ut ordentlig er på godset ute hos Lebedev i Pavlosk, der fyrsten og huset tar i mot gjester. Her kommer det mest skruppelløse pakk som tenkes kan, og gjør krav på arven fra fyrst Mysjkin på et grunnlag som ikke ligner noen ting. Fyrsten er imidlertid innstilt på å gi fra seg deler av arven likevel, og det til tross for at det uærlige kravet blir fullstendig avslørt, og at banden også grovt har fornærmet både fyrsten og folk han står i takknemlighetsgjeld til, folk som betyr noe for ham. Alt er lagt opp slik at han skal være i sin fulle rett til å avvise kravet, selv en idiot vil jo ikke gå med på noe sånt. Men fyrsten går med på det, med begrunnelse av at han som blir brukt som påskudd for å få arven, han er uvitende i det hele, og fyrsten synes synd på ham.

Vi ser i del to noe som er hele romanens hovedtema. Den mest godtroende, ærlige, oppriktige menneske blir satt inn i et miljø der det bare finnes løgn, forstillelser, bedrag og bakvaskelser. Dostojevskij viser hvordan det da vil gå. Og konklusjonen på romanen er jo i så måte direkte sjokkerende, som også moralen i den er det. I del to er det fortsatt uklart hvordan det kommer til å gå, men temaet er fullt ut introdusert. Romanen er også halvveis.

Handlingsreferat

Kap 1

Oppsummering, En del personer skrives ut, Trotskij gifter seg og reiser til Frankrike, Ivolgin havner i gjeldsfengsel, Ferdystsjenok havner på fylla et sted, Fyrst Sjt. kommer inn i historien og gjør at Jepantsjins utsetter utenlandsreise, Fyrsten lar Kolja overlvere sentralt brevet til Agalja,

Kap 2

Fyrsten besøker Lebedev og må megle i en sak mellom han og søstersønnen, Lebedev avslører seg som en selvfornektende notorisk løgner, Lebedev forteller hvordan det har gått med Nastasia og Rogosjin,  Lebedev forteller også om sin tolkning av Åpenbaringen.

Kap 3

Fyrsten besøker Rogosjin, De snakker om Nastasia og om fyrstens medlidende kjærlighet og Rogosjins hatefulle, Rogosjin forteller om Nastasias fornedrelser av ham og hvordan hun hevner seg etter at han banket henne, sterkt, Nastasias viser egenskapen at hun for enhver pris vil være egen herre, Rogosjin nevner for første gang at han kommer til å drepe henne, Rogosjin avslører at Nastasisa elsker fyrsten og sier med rene ord at hun ikke gifter seg med fyrsten fordi hun vil ødelegge ham men slike hensyn ikke gjelder for seg, Kniv

Kap 4

Maleriet av Kristi nedtagelse av korset, Spørsmål om troen og Fyrstens fire fortellinger, Vitenskapsmannen som ikke tror på Gud og som liksom alltid snakker om noe annet, Han som ber myrder, og stjeler klokken, Han som selger sølvkors av tinn, Bondekonen som korser seg når barnet smiler fordi hun er like glad som Gud når en synder ber om tilgivelse, Rogosjin er henrykt særlig over de to første historiene, Fyrstens fortolkning av de fire historiene er nøkkelforståelse for hele verket, Fyrsten og Rogosjin blir fostbrødre da de bytter kors slik at fyrsten får Rogosjins av gull og Rogosjin fyrstens av nikkel, Rogosjin sier han ikke vil drepe fyrsten for et lommeur (s. 211)

Kap 5

Fyrsten går omkring og reflekterer mens han føler seg forfulgt, Bebreider seg selv for å tenke vondt, Mordforsøk av Rogosjin, Fyrsten får epileptisk anfalll

Kap 6

Fyrsten på Lebedevs landsted, Lebedv avslører at Nastasia er redd for Aglalia, Besøk fra Jepantsjins, General Ivolgin får en sentimental påkjenning fra sin lykkelige fortid, Snakk om den fattige ridder, Forsøk på å dekke over at det er fyrsten

Kap 7

Agalja deklamerer diktet og insinuerer fyrstens forhold til Nastasia Filippovna Barjaskova, Besøk av fire unge menn tydelig med noe på hjertet

Kap 8

Kolja leser artikkelen som forulemper fyrsten grovt, Burdovskij gjør krav på fyrstens arv, Krangling og diskusjon, Fyrsten er villig til å betale selv om Burdovskij beviselig ikke er Pavlistjevs sønn,

Kap 9

Ganja beviser Burdovkijs opphav, De fire unge menn fremstår som fullkomne prinsippfaste idioter, Radomskij forteller om forsvarsadokaten og den fattige morder, Lisaveta Prokofjevna hisser seg voldsomt opp og gir dem en grundig lekse der hun tilbakeviser ikke bare deres syn i saken men hele deres prinsiper, Ippolyt er dødssyk og får forklart litt og vekker sympati hos Lisaveta, Situasjonen løsner seg fyrsten ber om unnskyldning og serverer te.

Kap 10

Det kommer frem at Lebedev rettet artikkelen til Keller, Ippolit tar ut ny dybde i situasjonen etter Lisavetas utbrudd, Jevgenij Pavlovitsj går ned til neveretten, Ippolyt snakker om sin forestående død og sine tanker, Deretter angrer han sin ynkelighet og sprer eder og galle over fyrsten, Agalja oppfordrer fyrsten til å bryte med disse menneskene, Nastasia snakker om en veksel med Jevgenij Pavlovitsj,

Kap 11

Adelaida besøker fyrsten og det skinner gjennom at Jepantsjins er i dårlig humør, Fyrst Sjt. og Adelaida forsøker å få noe ut av fyrsten om Nastasias snakk med Jevegenij Pavlovitsj, Fyrsten skjønner det er en intrige og alt forvirrer ham, Ganja vet litt om dette, Keller vil fortelle fyrsten sin livshistorie, Fyrsten tror godt om ham også bare han kunne kommet under god innflytelse, Det viser seg at Keller ville låne penger og det får han, Siden kommer Lebedev, Fyrsten blir sjalu og vil ikke høre om Agalja, Kolja kommer også, og til sist Jepantsjin, alle de siste er korte besøk.

Kap 12

Lisaveta kommer for å spørre fyrsten om brevet til Agalja, De snakker også om andre mennesker, Fyrsten ber Lisaveta godta sine beste følelser og ikke tro vondt om alle (Burdovskijs brev), Det kommer frem at Agalja har nektet fyrsten besøk men Lisaveta menere avslaget var en invitasjon og tar fyrsten med seg (selv om hun sekundet før selv har nektet fyrsten å besøke dem),

*

Her er de andre delene

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

I min lesning av russiske romaner på originalspråket har jeg lagt meg for vane å ta for meg de aller største. Det begynte med Brødrene Karamasov, fortsatte med Mesteren og Margarita, deretter leste jeg Forbrytelse og straff, så var det Anna Karenina, og nå er det altså Idioten. Alle har jeg selvfølgelig tidligere lest på norsk, og den norske oversettelsen er også nå god å ha å støtte seg til. Idioten er oversatt av Geir Kjetsaa, det er også han som har oversatt den versjonen av Brødrene Karamsov jeg for det meste støttet meg til (siste del leste jeg i en utgave oversatt av Olaf Broch, mener jeg å huske). Kjetsaa er som vanlig en stødig oversetter, men han har en uvane med å gjøre det lett for seg selv når han støter på problemer. Det dekker som regel noenlunde meningen, men det er slett ikke alltid det samme som Dostojevskij selv har skrevet.

Romanen Idioten blir til på 1860-tallet, den gang Dostojevskij selv er gjeldsslave og må flykte fra Russland for ikke å havne i gjeldsfengsel. Han legger seg for vane å få penger på forskudd fra forleggeren, og for å få disse forskuddene, sier han at han er kommet mye lenger med romanprosjektene sine enn han egentlig har. Dermed får han noen forferdelige tidsfrister å forholde seg til for å få ferdig romanene sine, og ved en anledning risikerte han å miste rettighetene til alle verkene han hadde skrevet og kom til å skrive, om han ikke fikk ble ferdig i tide. Romanen han da tenkte å skrive var Forbrytelse og straff, da han så det ble helt umulig, skiftet han til en kortere roman og skrev Spilleren i stedet. Så skrev han Forbrytelse og straff i stedet.

Også Idioten er skrevet stort sett like raskt som det tar å bevege pennen over papiret. Han var heldig og var gift med en herlig kvinne som kunne renskrive manuskriptene hans, hun er etter min mening den suverent viktigste konen i litteraturhistorien, uten henne hadde rett og slett ikke Dostojevskij fått ut bøkene sine. Hun stod også med ham en periode i livet der han slet skikkelig, både med epilepsien og med spillegalskapen, og altså med gjeldsbyrden og sin egenpålagte landsforvisning. Det er også i denne perioden Dostojevskij skriver noen av sine aller største romaner.

Dostojevskij er min ubestridte favorittfavorittforfatter, og jeg har lest alt av ham og mye om ham. Hva jeg skriver om Idioten er slett ikke alt suget av eget bryst. Min tolkning og lesning henter nok mest fra Bakhtin, men jeg kjenner ikke Bakhtin så godt at jeg kan kalle meg noen disippel. Jeg tror bare at han har påvirket også andre som skriver om Dostojevskij, inkludert oversetterne våre og deres tanker i forordene og etterordene.

Et herlig kjennetegn med Dostojevskij er at alt skal skje på en gang. Der Tolstoj skuer ut over det hele og har full kontroll på det hele fra start til mål, står fortelleren til Dostojevskij alltid midt i tingene, og vet ikke hva han skal fortelle først av alle opplysningene han har. Handlingen er uhyre intens, det står alltid svært mye på spill og det blir alltid avgjort i løpet av svært kort tid. Romanene hans er svært tykke, men handlingen strekker seg gjerne bare over et par dager. Karakterene er alltid sterkt utsatt for og sterkt mottaglige for påkjenninger og inntrykk, og blir kjørt gjennom de verst tenkelige situasjoner og utfordringer, akkurat det som ikke må skje, skjer hele tiden.

Første del av Idioten har kolossalt mye handling presset inn i de drøye sidene det tar å fortelle det som skjer. Men tidsrommet fortellingen foregår er ikke mer enn en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn på stasjonen i Petersburg, med fyrsten og Rogozjin ombord, til Rogozjin samme kveld rapper med seg Nastasia Filipovna fra fødselsdagsselskapet hennes. Situasjonen er helt skjebnesvanger, for henne, for Rogozjin, for Ganja, for general Jepantsjin, for Totskij, og for mange, mange flere.

Å lese Idioten på ny er et meget behagelig gjensyn. Det er også sjelden Dostojevskij utmerker seg med slik herlig humor, som her, når han lar fyrsten varte opp med de mest uventede handlinger og utsagn midt i dette verst moralsk forkrøplede russiske samfunn man kan tenke seg. Og første del er bare en fjerdel av handlingen…

Handlingsreferat

Handlingsreferatet er foreløpig basert på gamle notater, og er ikke renskrevet til god standard ennå.

Kap 1

Historien begynner med at fyrst Myskjin sitter på toget hjem fra Sveits. Sammen med ham sitter Rogosjin og Lebed, som han på dette tidspunkt ikke kjenner. De kommer naturlig i snakk, men samtidig som snakket er naturlig, blir karakterene med en gang avslørt. Rogosjin som stiller nokså ubehagelige spørsmål, Myskjin som naivt, godtroende svarer. Lebed avslører seg som narr og intrigemaker.

Kap 2

Deretter blir familien Jepantsjin presentert. Først generalen selv, siden konen Lisaveta, og de tre døtrene Alexandra, Adelaida og Aglaja. Den klassiske ekteskapsproblematikken skinner igjen for søsknene, den yngste er vakrest og mest bedårende, Alexandra på 25 begynner å bli for gammel. Fyrsten besøker familien, da de visstnok muligens skal være i slekt, og han sjarmerer dem med sin naitivitet selv om de på forhånd frykter ham
Kap 4

I det sentrale fjerde kapittel blir den første tragedie presentert. Nastasia Filippovna blir etablert i første kapittel, da hun er hovedperson i en historie Rogosjin forteller. I fjerde kapittel er hun også med i en historie liksom utenfor handlingen. Historien viser hvordan Trotskij skal gifte seg, men på grunn av Natasja har problemer med det. Siden Trotskij er hovedpersonen i fortellingen, og han fremstilles med varme, kommer en dirrende spenning over Nastasia. Men når man tenker gjennom saken skjønner man hun har grunn til sin harme, etter isolasjonen der ute på Trotskijs gods. Med opplysningene som siden kommer frem er harmen til og med berettiget. Leseren forstår bare at det er komplikasjoner i forbindelse  med et ekteskap, og at det har store forgreininger, og at det i stor grad dreier seg om å ha fasaden i orden.

Kap 5

Handlingen fortsetter med at fyrsten blir kjent med generalinnen og døtrene. Fyrsten får god tid til å presentere seg, leseren får presentert noen fine anekdoter fra tiden i Sveits. De har nesten form som selvstendige noveller. Det handler om dødsstraff, frafalne, barn og kjærlighet. Etterpå forsnakker fyrsten seg, og avslører at han har hørt om Nastasia Filippovna. Handlingen bygger seg ut. Ganja har skrevet brev til Agalja, om giftemål og vil at hun skal råde ham til å la være. Agalja leser langt mer enn leseren har sjanse til, og fyrsten blandes troskyldig opp i det hele. Ganja hisser seg voldsomt opp. Det ender med at fyrsten flytter inn til ham, i kapittel åtte hvor Nina Aleksandrovna og Varvara Ardaliovna også blir presentert sammen med de andre som bor i leilighetskomplekset Ganja bor. General Ivolgin lyver så det renner. Familieforholdene er komlekse og typiske, og så dukker Nastasia opp midt under en krangel.

Nastasia blir sentrum i situasjonen. Ganja skammer seg over familien, og gamle Ivolgin kommer og dummer seg ut. Nastasia virker til å nyte det, mens de andre gremmes. Historien om hunden og sigaren forekommer her, attpåtil med general Jerpantin i hovedrollen. Nastasia avslører brutalt løgnen til slutt. Det er ikke noen god stemning, da Rogosjin og Lebedev kommer. De gjør alt verre ved å begynne å by på Nastasia, Rogosjin går fra atten- til hundre tusen rubler. Det blir skandale, Varja spytter Ganja i ansiktet, og fyrsten ordner opp og får betalt med en ørefik.

Kapittel 11 brukes til å snakke ut om tingene. Kolja og fyrsten, fyrsten og Ganja.

Det 12 kapittel foregår på puben med general Ivolgin, og på leting etter selskapet til Nastasia, som foregår i

Kap 13
Fyrstens ankomst vekker forbauselse siden han ikke er invitert, men han er en fin balanse i et selskap med mange spisse konflikter. Ferdystsjenok irriterer alle, og Nastasia er uberegnelig. Ferdystsjenok foreslår sin selskapslek, og avslører sin dumhet med å fortelle en historie som sannsynligvis er ærlig, og som i alle fall stiller ham i et forferdelig lys. Trotskij og Jepantsjin er sluere, og forteller hisorier der slettheten engentlig er edel, og mer en følge av uhell enn av bevisst handling. På toppen av det hele ligger det langt tilbake i tid, og med helt andre personer enn dem som er til stede i selskapet. Det er meget sterkt når Trotskij forteller, og Nastasia er til stede og kan avsløre ham så inderlig. Nastasia skaper en historie der og da, og forteller den – en selskapslek. Hun gifter seg ikke med Ganja, fordi fyrsten sier nei.

Kap 15

Rogosjin kommer med hundre tusen kroner. Nastasia avslører seg i rene ord. Det er sterkt. Fyrsten frir. Fyrsten har arvet.

Kap 16

Nastasia sier ja til fyrsten, Darja Alexandrovna i fyr og flamme, Fyrsten tilgir Nastasia, Nastasia går likevel med Rogosjin, Nastasia kaster hundre tusen rubler i peisen for at Ganja skal hente dem, Ganja avstår fra dem..

*

Persongalleri

Som vanlig blir tingene skrevet litt pø om pø, så vi får se hvor nøye jeg får gjort dette.

Fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin (Fyrsten) – Dette er hovedpersonen og den romanen spenner seg rundt. Ideen til Dostojevskij er å plassere en absolutt og fullkomment god person inn i et vanlig, forfallent og forkvaklet miljø i den tidens moderne Russland. For Dostojevskij er bare Kristus fullkommen, og Dosojevskij lar derfor fyrsten være en slags kristusfigur. For å gjøre ham kunstnerisk troverdig, er han nødt til også være en slags idiot, for man skal være temmelig naiv for å holde det gode og tro blindt på det gode i det miljøet fyrsten opererer i.

Anastastia Fillipovna Barasjkov (Nastasia) – Dette er den ene av de to kvinnene i trekantdramet om Idioten. Hun er blitt seksuelt misbrukt og så forlatt i barndommen, og er nå en forfallen kvinne og aller mest i egne øyne. Denne type karakterer blir ingen steder fremstilt så overbevisende som i russisk litteratur, og aller mest hos Dostojevskij selv.

Rogosjin – Dette er konkurrenten til fyrsen om Nastasia. Han er den hun kan flykte til når selvforakten blir for stor. Hun straffer seg selv med å væe med ham.

Jepantsjin-familien

Ivan Fjodorovitsj Jepantsjin
Lisaveta Prokofjevna
Alexandra
Adaledia
Agalja – Den yngste søsteren og den viktigste karakteren i Jepantsjin-familien. Hun er konkurrenten til Nastasia om fyrsten, og også det beste brudeemnet i romanen. Mange ønsker denne unge, vakre og rike kvinnen av god slekt.

Ivolgin-familien

Det er hos denne familien fyrst Mysjkin bor i første del av romanen.

General Ardalion  Ivolgin – Tragisk figur som har mistet all sin verdighet, og utvikler en stadig større alkoholisert galskap utover romanen, inntil han dør av slag i del fire.

Nina Alexandrovna Ivolgin – Konen til general Ivolgin.

Ganja – Sønn av general Ivolgin, og i følge Dostojevskij selv i romanen den personifiserte middelmådighet. Han skammer seg frykelig over sin miserable tilstand, over sin far, over at han har så sterkt behov for penger, over at han mangler penger, og at han ikke er i stand til å oppnå noe av det han føler han burde oppnå.

Varvara Ardaliovna Ivolgin (senere Ptitsyn) – Ganjas søster. Også en av dem som forsøker å få skikk på familien. Hun ser opp til sin bror Ganja, og forsøker å få ham gift med Agalja Jepantsjin.

Nikolaj Ardalionovitsj Ivolgin (Kolja) – Yngstebror til Ganja og den yngste karakteren i romanen. Han er 14 år, og har ennå et rent og lettpåvirkelig sinn. Han lider fryktelig under farens problemer, under vanskelighetene til Ganja og også til vennen Ippolit, som han ser veldig opp til. Kolja tror fortsatt at problemene kan løses.

Banden til Rogosjin

Lebedev – En sleiping

Vladimir Doktorenko

Antip Burdovskij – Er kun med i romanen for å gjøre krav på fyrstens formue i del 2. Egentlig er han en uskyldig figur som blir utnyttet.

Bokseren Keller – Min favoritt.

Andre

Ippolit Terentjev – Koljas unge og dødssyke venn.

Ferdatsjenko – Deltar i begynnelsen av romanen. Bor hos hos Ivolgin, der han spiller rollen som klovn og narr. Forsøker å være en interessant og original figur, men vet for lengst godt at han ikke er det.
Darja Alexandrovna

Fyrst Sjt. – Forlovet med Adelaida Jepantsjin

Ptisyn – Blir i løpet av romanen gift med Varvara Ardaliovna Ivolgin, søsteren til Ganja.

Trotskij – Deltar i begynnelsen av romanen. Det er han som har misbrukt Natasia på godset sitt ute i provinsen.

Jevgenij Pavlovitsj Radomskij – En av beilerne til Agalja Jepantsjin.

*

De andre postene om Idioten finner dere her:

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

– Med handlinsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

– Med handlingsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

– Med handlingsreferat og analyse