Ekornet er ingen idiot (heller ikke leppen)

Hver morgen her nede i Kiev leser jeg en liten novelletekst av Tsjekhov på balkongen. I dag var turen kommet til den som på norsk heter «Glemsel», på russisk Забыл, noe som på russisk er perfektiv fortid av å glemme. «Har glemt», ville vi sagt på norsk. «Ja zabyl», «jeg har glemt». En kvinne må si «ja zabyla», for verbene bøyes også etter kjønn her hos russerne, når verbet er i fortid. Så det er litt av hvert å huske på.

Det gjør også tittelen umulig å oversette. Забыл betyr både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. «Glemsel» er et helt greit kompromiss.

Den lille novellen om glemselen, handler om en forhenværende damevenn og kurtisør, nå falmet og sviktende gammel godseier. Navnet hans, Гауптвахтов, betyr «vaktarrest», så det er jo allerede ganske morsomt. Han er langt fra det han var, han er ferdig, og nå skal denne skrale gamlingen kjøpe noter hos en tysker. Gauptvaktov, som navnet vel må bli på norsk, husker ikke hvilke. Hele novellen er om hvordan han strever med å komme på hva det nå var for noen noter han skulle kjøpe. Men han husker det jo ikke i det hele tatt.

Da hjelper det jo ikke å nynne.

Forleden dag, det er sikkert et par år siden, skal jeg gjette, var det i 2010, da fotograferte Olia og jeg et ekorn i Arboreet, Rogaland, uansett, plutselig sa min kone Olia: белка не дура. «Ekornet er ingen idiot».

Det er et stående uttrykk i Russland.

Vi har hatt mye moro med det. Jeg har sagt til Olia at hun ikke er noe ekorn. Jeg har også kalt henne ekornet mitt, når hun har løst en matematikkoppgave, eller sagt noe smart. Vi har tullet og tøyset. Kanskje er det bare meg det appellerer sånn til, at det kvikke og oppvakte dyret, ekorn, det skal bli brukt i en sånn setning.

Det er nesten bedre før man tenker etter på det. For det er klart, ekornet er på sin måte klokt, når det samler nøtter og kongler for vinteren. Det spiser ikke alt på en gang. Det sparer i tider med overflod, til tider med for lite. Det er ikke dumt, ekornet er ingen idoot, det tenker fremover. Det bør vi også gjøre.

Men jeg liker altså bedre å tenke at det lille røde dyret som piler rundt omkring, nysgjerrig på alt, men tryggest i trærne, det er ingen idiot.

Plutselig stod det i novellen «Zabyl» (har glemt): губа не дура. Leppen er ingen idiot.

Det var da voldsomt.

På ny måtte jeg spørre Olia. Hun kunne fortelle at også dette er et stående uttrykk, «endelig hadde jeg funnet det», sa hun til overmål. Fra nå av kunne hun bruke det.

Forklaringen var at leppen avslørte noe om en persons sinnstilstand, leppen visste alltid hvordan man hadde det. Det var noe slikt. Hun avslørte veldig hvordan sure lepper avslører surhet.

Så sånn er det. Ekornet er ingen idiot. Og det er heller ikke leppen.

For øvrig, for dem som lurer, så var notene den gamle Vaktarresten var ute etter, Ungarsk Rhapsody nr 2, i C-moll, av Franz Liszt.

«… drakk te kastet løst over skuldrene»?

«Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie», sa Julius Cæsar. Jeg er enig. Derfor lastet jeg ned Tsjekhovs samlede verker i 30 bind, den store og offisielle russiske utgaven, med omfattende noteverk.

Hvert av de 30 bindene er på opp mot 900 sider. Alt er ikke av Tsjekjov, noen hundre sider går alltid med til noteverk og presentasjon, det er noen bilder og skanning av originaltekster og originalutgaver, ting som ikke trengs leses så nøye. Men det er likevel godt et halvt tusen sider Tsjekhov i hvert av bindene, løst regnet 15 000 sider til sammen.

Det er en stor oppgave, så det er ikke noe å overveie. Det er å starte på side 1, og stave seg fremover, med ordboken i hånd, og skrive ordforklaringene til de mange ordene jeg ikke forstår, i iPadens helt utmerkede notatsystem for iBooks. Det kan ta et helt liv å gjøre seg ferdig. Men det passer bra, for jeg har et liv.

Allerede har jeg kommet litt på etterskudd etter planen om en tekst til dagen, start fra første juli. Jeg er på tekst nummer 9, i dag er det den 12’te.

Det er mange problemer. Jeg er nå ved Tsjekhovs aller tidligste tekster. Han var 20 år da han skrev dem, og han bruker et ungdommelig språk som blomstrer opp med svært mange adjektiv, sammenligninger og beskrivelser, mange ord som ikke er nødvendige, akkurat som jeg skriver blogg.

Det er tidvis svært mange ord for meg å slå opp. Noen lar seg ikke slå opp heller. Og noen gir ikke mening, selv om de blir slått opp.

I dag støtte jeg på en ekstra vanskelig setning:

«Любит больше всего на свете свой почерк, журнал «Развлечение»* и сапоги со скрипом, а наиболее всего самого себя, и в особенности в ту минуту, когда сидит в обществе девиц, пьет чай внакладку и с остервенением отрицает чертей»

Utdrag fra: Антон Павлович Чехов. «Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974. iBooks.

Det er fra novellen «перед свадьбой», eller «Før bryllupet». Det er beskrivelsen av en svært kjedelig byråkrat, han som skal gifte seg.

Jeg prøver å oversette, og må slå opp og gjette meg til litt her og der:

Han likte mer enn alt i verden sin egen håndskrift, avisen «Razvletsjenie», støvler som knirker, og enda mer enn alt dette til sammen, og særlig i det minuttet, der han sitter i fellesskap med jenter, drikker te kastet løst over skuldrene og med raseri tegner grensen.

Spørsmålstegn.

Her er det åpenbart noe som er galt. Jeg har samvittighetsfullt slått opp ordene jeg ikke skjønte, og fylt ut meningen så godt jeg kan. Men det blir jo helt sprøtt på slutten.

Det er på tide å spørre Olia, min russiskspråklige kone. Problemet er dette ordet внакладку, «vnakladku», det er et ord som står akkurat sånn i ordboken, og det er en eneste forklaring: «kastet (løst) over skuldrene». Det er ordboken som har «løst» i parentes. Det er jo allerede litt spesielt at russerne har et eget ord for sånt, det sier litt om hvor vanskelig det er å lære det, ett ord beskriver en hel handling. Det passer for sjal og skjerf og slikt noe, men for te?

Jeg er fristet til å sette på et spørsmålstegn til. Men jeg er pertentlig når det gjelder språk, spørsmålstegn og utropstegn sløser man ikke med. To etter hverandre er ekstremt.

Olia syr gardiner, men kan godt hjelpe meg med problemet mitt. Jeg leser opp setningen, hun retter på meg allerede lenge før jeg kommer til problemet. Jeg har feil trykk på så godt som samtlige ord jeg måtte slå opp, i tillegg til flere av dem jeg trodde jeg kunne. Det er et annet problem for oss som vil lære russisk som fremmedspråk. Trykket kan i prinsippet være hvor som helst i stavelsen, og det er veldig viktig å få det rett. Ellers blir man ikke forstått.

Etter noen minutter med lesing, retting, øving og forklaringer, kommer jeg frem til slutten av setningen der problemet er. Jeg oversetter for Olia, og hun ler av meg. – Nei, nei, ler hun, – når det gjelder te, så betyr vnakladku te med noe ekstra, noe attåt, som vi vil si, det betyr ikke «løst over skuldrene», selvsagt, og det er ingen som snakker sånn nå lenger. Dette er fra 1880-tallet.

Videre kunne hun rette litt opp mot slutten også. Чертей – «tsjertej» – er ikke av черта – «tsjerta» -, som betyr » linje, grense, strek», og slikt noe. Det er черть – «tsjert» -, «djevel». Nærmere bestemt smådjevler, og i genitiv flertall, i følge Olia. Og ordet отрицает – «otritsajet» -, som jeg var sikker på betydde «tegner», det er «nekter» eller «fornekter». Så han trekker ikke grensen, han fornekter smådjevlene.

Og han drikker te med noget attåt. Han kaster den ikke over skuldrene.

Det var en eneste setning i en liten og ubetydelig novelle, cirka halvveis i den. Jeg vet ikke hvor mange noveller jeg har igjen. Men jeg er på side 57 av 894 i dette første bindet.

Det er 29 bind igjen etterpå. Heldigvis er det ikke noe å overveie. Det er en stor oppgave.

Norskundervisning i Kiev

Jeg skrev tidligere om at jeg deltok i en leksjon i japansk på en språkskole her i Kiev. Den samme språksskolen tilbuyr også norsk, og der har jeg også vært med – som en lærer! Jeg rekker foreløpig bare å skrive det sånn skissemessig, men skissemessig rekker jeg det.

Språkskolen – som med tiden skal få sin helt egen post – tilbyr undervisning i ethvert språk der det finnes studenter og lærere. Nettsiden oppfordrer begge grupper å ta kontakt, kan du et språk eller ønsker å lære et, så er det bare å ringe, og når man finner noen i den motsatte gruppen kan undervisningen begynne. Innehaveren Olga Jurjevna mestrer selv engelsk og italiensk, og tilbyr privatundervisning i de språkene der, slik at skolen liksom hele tiden holder seg i gang. 

En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst. En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst.

Nå var det tre stykker fra Kiev som skal til Norge om et par uker og jobbe på hotell. De ønsket intensiv undervisning for i det minste å kunne knote et par fraser når de kommer, og hvem er vel da en bedre lærer enn jeg? Jeg har et mellomfag og vel så det med vekttall fra universitetet, blant annet med norsk som andrespråk i fagkretsen, riktignok bare et halvt års studium, men begynt har jeg, og jeg har selvfølgelig pedagogikk, og jeg har flere somre med erfaring om hvordan det er å lære et språk fra begynnelsen av. Dessuten kan jeg jo litt russisk. Og for meg var det jo også artig å høre hvordan de oversatte de enkle norske tekstene til russisk. Det er alltid herlig å høre innfødte russere formulere seg. De gjør det så mye enklere, enn vi som har lært oss språket må gjøre det. 

En blid lærer og en elev som følger med - hvem kan ønske seg mer? En blid lærer og en elev som følger med – hvem kan ønske seg mer?

Læreboken var også interessant. Den var riktignok trykket i 2007, men jeg nekter å tro annet enn at dette var opptrykk fra tidligere verk, og gjerne et riktig så gammelt, for her var det hoteller med sentralbord for å ringe ut, og det var gratis lokalsamtaler og rikssamtaler ble skrevet på regningen. Pikkolo og bærere fantes det også. Jeg har aldri opplevd noe slikt, om det noensinne har fantes i Norge, så jeg gjetter denne teksten må være opprinnelig skrevet i Sovjettiden. Og den var ikke skrevet av en nordmann, det var helt tydelig. Blant annet hadde boken en setning som «Peter liker ikke noen skrivingen», og formuleringen «Neste uken» (russisk har jo ikke bestemt form i substantivene, så det er jo ikke så lett for dem), og den riktige artige replikken fra karakteren «Anne»: Jeg og min hustru…

Hvis man skulle være i tvil, så er det spørsmål knyttet til teksten formulert slik: «Hva skal Anne og hans hustru gjøre i ferien…» Lignende små trykkfeil, feilformuleringer og artigheter finnes i alle tekstene og oppgavene, men Ukrainerne er herlige og går på med det de har. De har forbausende god uttale etter bare å ha lært seg norsk i to uker, og de er forberdt godt nok til å kunne klare å oversette selv ganske så avanserte tekster i alle fall sånn noenlunde.

En engasjert lærer og elever som ikke følger med - akkurat som hjemme i Norge En engasjert lærer og elever som ikke følger med – akkurat som hjemme i Norge

Innhaver Olga Jurjevna – som selv deltok i undervisningen – akkurat på grensen mellom å være lærer og elev, hun er slett ikke verst i norsk – hvor var jeg i setningen? – Olga Jurjevna hadde sågar som en ekstra service til studentene sine kopiert opp et gammelt nummer av Vi menn (lettkledde sider var klokelig redigert bort), her kommer alle ressurser godt med, og et tidlige Norgesbesøk hadde med nettopp dette bladet til henne. Veldig rart for en nordmann å se Vi menn oppbevart som en skatt. Men her nede er det eksotisk, og en av få muligheter til å se norsk tekst slik vi nordmenn selv formulerer den. Jeg har tjenestvillig lest inn to av artiklene på bånd (eller på Windows mediaplayer, for å være presis), en om kriminelle sigøynere og skikkelig vi menn kriminalitet, en om den amerikanske våghalsen Evel Kanivel. Så nå vet jeg litt mer om ham også.

Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete. Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Postene blir så som så, men den store roman til Fjodor Dostojevskij er uovertruffen. I går fullførte jeg sjette og siste del, der mye av oppmerksomheten litt overraskende går til Svidrigajlov.

Det er mange kapitler her.

Første kapittel har en opphetet samtale med vennen Razumkin, som er hos moren og søsteren, mens Raskolnikov nokså merkelig har forlatt dem. Det er det kommer frem at søsteren Dunja har fått et brev som har opprørt henne, og Raskolnikov gjetter det må være fra Svidrigajlov. Da han går ut døren, støter han plutselig på etterforskeren Porfirij i oppgangen. Dette er et grep Dostojevskij gjør ofte, en av karakterene tenker på en person, og møter så denne personen straks etter.

Andre kapittel har samtalen mellom Raskolnikov og Pofirij Petrovitsj, der sistnevnte som vanlig prøver å tåkelegge at han har noen mistanke, men avslører til slutt at han ikke har mistanke til noen annen, og at Raskolnikov bør tilstå.

Tredje kapittel er en samtale med Svidrigajlov på en kneipe. På ny er det slik at Raskolnikov virrer omkring uten egentlig mål eller mening, og ender opp et sted han aldri pleier å være, og der er Svidrigajlov. Denne forklarer ham at han flere ganger har forklart ham at han ofte oppholder seg der, og nettopp de tider han gjør det. Svidrigajlov fremstår på denne kneipen litt underlig, men Raskolnikov kan ikke la være å bli fascinert av ham. Senere skal vi få vite mer om hvorfor oppførselen til Svidrigajlov er som den er.

I fjerde kapittel fortsetter samtalen mellom Svidrigajlov og Raskolnikov. Svidrigajlov har avsløt han har en forlovet, en altfor ung liten jente, som foreldrene hennes har latt velge ham av pengenes skyld, og han nyter det. Så Raskolnikov trenger ikke frykte noe for søsteren Dunja. Raskolnikov er likevel skeptisk, og vil gjerne følge Svidrigajlov hvor hen han går, og høre hele historien til endes. Raskolnikov er overbevist om at Svidrigajlov skjuler noe. Svidrigajlov blir ikke kvitt ham.

I femte kapittel lykkes det endelig Svidrigajlov å få bort Raskolnikov. Det er nå blitt helt klart at Svidrigajlov vet at det er Raskolnikov som har drept pantelånersken, han har lyttet til samtalen Raskolnikov hadde med Sonja. Det lykkes endelig Svidrigajlov å få Raskolnikov bort, da han inviterer ham inn i en hestedrosje for å kjøre ut på noen av øyene i St. Petersburg. Det er altså en slags omvendt psykologi, når Svidrigajlov vil ha Raskolnikov bort, blir han, når han inviterer ham med, fatter han ikke lenge mistanke. Men mistanke skulle han hatt, for øyeblikket etter møter Svidrigajlov Dunja, Raskolnikovs søster. De to har hatt en avtale, og det er derfor Svidrigajlov har vært så underlig (senere vil det komme frem flere grunner), møtet med Dunja legger han veldig mye i, og det blir så avgjort kritisk. Kapittelet tar så en forferdelig vending, der Svidrigajlov tar med seg Dunja hjem til leiligheten sin, der det ikke er noen hjemme, og heller ikke blant naboene. Der viser han hvordan han har sittet ved døren og hørt på samtalen mellom Raskolnikov og Sonja, og han truer Dunja med at hun er den eneste som kan redde ham. Hun må ligge med ham, og hvis hun ikke gjør det frivillig, vil han ta henne med makt, der og da. Hun står altså i valget mellom å gi seg hen frivillig, og med det redde broren, eller bli tatt med makt uansett, og verken redde seg selv eller broren. Om hun gir seg frivillig, vil Svidrigajlov også støtte dem med penger. Det er en forferdelig scene som går over flere sider i romanen.

Jeg skriver ikke helt ut hvordan det går, men det viser seg at Svidrigajlov ikke er slik en gjennomført usling som han ser ut til å være. For da Dunja nekter, lar han henne allikevel gå. I sjette kapittel virrer han bare rundt, det har blitt sent og natt, og han går på kneiper og hoteller, og besøker også sin unge forlovede, som han gir en betydelig pengesum. På hotellet har han en betydningsfull drøm, flere, om et lite jentebarn han har funnet i korridoren, her går han gjennom sin straff og renselse. Den har imidlertid en annen form enn Raskolnikovs, og også en annen utgang. Det ender med at han skyter seg, og all den underlige oppførselen hans, får sin forklaring. I de siste kapitelene har Svidrigajlov, og ikke Raskolnikov, vært hovedpersonen.

I kapittel 7 overtar Raskolnikov igjen, først med et besøk til moren, der han under omfavnelse og gråt forbereder hva han har  gjøre. Moren er helt fortvilet og på god vei mot å bli sinnsforvirret, men det er også tegn som tyder på at hun dekker seg under snakket sitt, og forstår mer enn det synes som. Deretter er det avskjeden med Dunja, som nå vet at Rasklonikov er morderen.

I kapittel 8 (utgaven til Solum forlag fra 1993 har kapittel 7 en gang til, her) tar han oppgjøret med Sonja, og de siste foberedelsene. Den troende, gudfryktige Sonja, sier at Raskolnikov for å bli tilgitt å få soning, må bekjenne sin synd for alle mennesker og kysse jorden, og si «jeg er morder». Raskolnikov gjør det bokstavlig senere, på markedsplassen på høytorvet, men han får seg ikke helt til å si «jeg er morder», for alle tror han er full eller en galning, når han plutselig legger seg ned og kysser jorden. Det må da også se rart ut. Så skal han til politistasjonen og melde seg. Det går heller ikke som planlagt. Han møter en politioffiser, Ilja Petrovitsj, som ikke et øyeblikk forstår hvorfor Raskolnikov har kommet, og skravler i vei om alt mulig annet. Raskolnikov forlater faktisk politistasjonen igjen, men får da øye på Sonja, og snur og går tilbake. Denne gangen bekjenner han forbrytelsen øyeblikkelig. Siste setning i romanen (før epilogen) er: «Raskolnikov gjentok sin bekjennelse».

Av forskjellige grunner har jeg ikke særlig tid til bloggskriving for øyeblikket, så fremgangen i disse postene er litt sporadisk. Her er i alle fall de andre delene av romanen.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

I dag fullførte jeg lesningen av femte del i Fjodor Dostojevskijs store roman «Forbrytelse og straff». Det er den nest siste delen. Som vanlig blir det av det en post, og som vanlig gjenstår å se hvor mye jeg får skrevet på den.

Romanen nærmer seg nå slutten, det er etterpå bare et kapittel som gjenstår.

Femte del består av fem lange kapitler. Første kapittel handler om Pjotr Petrovitsj Luzjn, forloveden til Raskolnikovs søster, Dunja, og hans samtale med Andrej Semjonivitsj Lebezjatnikov, hans medlosjerende fritenker, og også en scene mellom Luzjin og Sonja. Alt foregår i leiligheten til Lebezjatnikov, der Luzjin altså også bor, og vi blir godt kjent med ham og får vite hvilken fullblods drittsekk han er. Andre kapittel er gravølet hos Katerina Ivanovna, hun som var gift med Marmeladov, drukkenbolten, som Raskolnikov snakker med på kneipen i kapittel 2, første del. Dette gravølet er finansiert av Raskolnikov, og Katerina Ivanovna slår det stort opp for å vise hvilken adelskvinne hun egentlig er, hun kommer fra et fornemt hjem, og hører ikke hjemme i den fornedrende situasjonen som hun befinner seg i. Men hennes forsøk på å få til et verdig gravøl går ikke noe bra, det er bare fattigfolk og drukkenbolter som kommer, og ingen fra de finere kretser hun også har invitert fra. Tredje kapittel er aldeles grusomt, da kommer Pjotr Petrovitsj inn, og anklager Sonja for å ha stjålet 100 rubler av ham. Det er en forferdelig scene, og for egen del må jeg si det var uutholdelig å lese den på russisk, og ikke komme raskt nok frem til hvordan det gikk. Jeg husket det ikke fra første gangs lesning. Det ender med full skandale, om enn ikke som man hadde ventet, og i fjerde del blir Raskolnikov med Sonja hjem, eller han besøker henne hjemme, like etter gravølet, og bekjenner for første gang at det er han som er morderen på pantelånersken og hennes stedatter. Det er et stort kapittel, et fantastisk kapittel, der Sonja står frem som en av de flotteste karakterene i verdenslitteraturen. Femte kapittel er rent tragisk, Katerina Ivanovna går fra forstanden etter fornedrelsene ved gravølet, og tar med ungene ut på gaten for å tjene til livets opphold ved å synge og danse. Det er grotesk.

Jeg kommer sikkert til å skrive litt mer om denne delen.

Her er for øvrig de andre delene:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Frem til jeg reiser til Kiev i vinterferien har jeg tenkt å investere enda litt mer tid på russisk enn vanlig. Jeg gjorde stor lykke med Brødrene Karamasov i høst, lest på russisk og norsk, og lykken ble ikke mindre av Mesteren og Margarita, også på russisk og norsk, og nå følger jeg opp med Forbrytelse og straff, på russisk, og på norsk. Det blir ett kapittel til dagen, og siden disse kapitlene er lange og inneholder lite dialog, går det lang tid med til dem. Det er det vel verdt.

Forbrytelse og straff var den første store, russiske roman jeg leste, og den første store roman jeg leste overhodet. Man kan trygt si den forandret mitt liv. Siden jeg leste den først gang har en betydelig del av livet mitt bestått i å lese bøker, litteratur har blitt en av mine største interesser, og russisk litterarur, kultur og språk har bergtatt meg helt.

Første del av romanen inneholder kapitlene der Raskolnikov gjør prøvebesøket til pantelånersken, der han møter drankeren Marmeladov på en kneipe, der han mottar brevet fra moren om søsteren som skal gifte seg i ulykken for ham, der han drømmer om den gamle hesten som ikke klarer å trekke det enorme lasset og blir pisket av alle til døde, der han overhører samtalen med ideen om å drepe den onde panelånersken og bruke pengene hennes til noe godt, der han gjør seg klar til å gå og går, og selve mordet. Det er 7 kapitler. Kapittelet om Marmeladov er at mine favorittkapitler i hele verdenslitteraturen, i årevis har jeg gått rundt med fullt av setninger i hodet derfra. Og jeg har i årevis tenkt på hva russerne gjør som får meg så grepet av denne Marmeladov, ingen andre forfattere enn russiske har jeg sett skape en figur. Og Marmeladov er kongen av dem alle.

Oversettelsen til Jan Brodal er ikke slik jeg synes en god oversettelse skal være. Han oversetter riktignok romanen, men han gjør det ikke med Dostojevskijs ord, og ikke med Dostojevskijs rekkefølge på ordene. Gang på gang ser man at når oversettelsen byr på en utfordring, tyr Brodal til en lettvint løsning, og legger til et nødvendig ord eller skriver helt om til noenelunde samme mening. Det er ikke godt nok, mener jeg, når det dreier seg om en av de største romanene i verdenslitteraturen. Man kan lese den engelske utgaven, om man ikke er russiskkyndig, og se forskjellene. Jeg leser med en gråblyant, og skriver ned de verste eksemplene på at oversettelsen ikke stemmer riktig overens med originalen, og med Forbrytelse og straff bremser det lesningen.

Men bevares, jeg blir fullstendig grepet av Brodals oversettelse også, man skal lese uhyggelig oppmerksomt for å bli plaget av problemene med den. De første 7 kapitlene i denne store romanen er 7 perler, de kan hver og en leses på ny og på ny, de er forbløffende eksempler på mesterskapet til verdenshistoriens største romanforfatter. Med Dostojevskij er det mulig å komme med en sånn setning, og slippe unna med den.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Nikolai Gogol (1809-1852)

I dag hentet jeg frem min russiske bok på størrelse med et leksikon, 1039 sider, samlingen tekster av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, og startet på side 1. Det vil si, jeg startet på side 13, for det tok litt tid med omtaler og forord og tittelblader før selve verket begynte. Og jeg kom til side 15, for det var en uhyre vanskelig tekst, men dette er det første alvorlige verket jeg leser uten støtte av en norsk oversettelse. Og nå er få ting mer sikkert, enn at jeg kommer til å lese dette verket til ende.

All denne lesingen gjør riktignok at bloggen ikke kan oppdateres ordentlig, men det kan jeg love dere, det vil bli gjort. Gogol forlater jeg ikke halvveis. Han er kanskje ikke den største russiske forfatteren, han er vel knapt min favoritt, det er det Dostojevskij som er, men han er den som kanskje ligger nærmest til mitt temperament, og som jeg mest føler det er magi for meg å lese. Det er også den første russiske forfatteren jeg leste samtlige verker av, riktignok bare på norsk, men dog, det var starten, det var begynnelsen. Og fortsettelsen ser ut til å være helt uten ende.