Ekornet er ingen idiot (heller ikke leppen)

Hver morgen her nede i Kiev leser jeg en liten novelletekst av Tsjekhov på balkongen. I dag var turen kommet til den som på norsk heter «Glemsel», på russisk Забыл, noe som på russisk er perfektiv fortid av å glemme. «Har glemt», ville vi sagt på norsk. «Ja zabyl», «jeg har glemt». En kvinne må si «ja zabyla», for verbene bøyes også etter kjønn her hos russerne, når verbet er i fortid. Så det er litt av hvert å huske på.

Det gjør også tittelen umulig å oversette. Забыл betyr både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. «Glemsel» er et helt greit kompromiss.

Den lille novellen om glemselen, handler om en forhenværende damevenn og kurtisør, nå falmet og sviktende gammel godseier. Navnet hans, Гауптвахтов, betyr «vaktarrest», så det er jo allerede ganske morsomt. Han er langt fra det han var, han er ferdig, og nå skal denne skrale gamlingen kjøpe noter hos en tysker. Gauptvaktov, som navnet vel må bli på norsk, husker ikke hvilke. Hele novellen er om hvordan han strever med å komme på hva det nå var for noen noter han skulle kjøpe. Men han husker det jo ikke i det hele tatt.

Da hjelper det jo ikke å nynne.

Forleden dag, det er sikkert et par år siden, skal jeg gjette, var det i 2010, da fotograferte Olia og jeg et ekorn i Arboreet, Rogaland, uansett, plutselig sa min kone Olia: белка не дура. «Ekornet er ingen idiot».

Det er et stående uttrykk i Russland.

Vi har hatt mye moro med det. Jeg har sagt til Olia at hun ikke er noe ekorn. Jeg har også kalt henne ekornet mitt, når hun har løst en matematikkoppgave, eller sagt noe smart. Vi har tullet og tøyset. Kanskje er det bare meg det appellerer sånn til, at det kvikke og oppvakte dyret, ekorn, det skal bli brukt i en sånn setning.

Det er nesten bedre før man tenker etter på det. For det er klart, ekornet er på sin måte klokt, når det samler nøtter og kongler for vinteren. Det spiser ikke alt på en gang. Det sparer i tider med overflod, til tider med for lite. Det er ikke dumt, ekornet er ingen idoot, det tenker fremover. Det bør vi også gjøre.

Men jeg liker altså bedre å tenke at det lille røde dyret som piler rundt omkring, nysgjerrig på alt, men tryggest i trærne, det er ingen idiot.

Plutselig stod det i novellen «Zabyl» (har glemt): губа не дура. Leppen er ingen idiot.

Det var da voldsomt.

På ny måtte jeg spørre Olia. Hun kunne fortelle at også dette er et stående uttrykk, «endelig hadde jeg funnet det», sa hun til overmål. Fra nå av kunne hun bruke det.

Forklaringen var at leppen avslørte noe om en persons sinnstilstand, leppen visste alltid hvordan man hadde det. Det var noe slikt. Hun avslørte veldig hvordan sure lepper avslører surhet.

Så sånn er det. Ekornet er ingen idiot. Og det er heller ikke leppen.

For øvrig, for dem som lurer, så var notene den gamle Vaktarresten var ute etter, Ungarsk Rhapsody nr 2, i C-moll, av Franz Liszt.

«… drakk te kastet løst over skuldrene»?

«Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie», sa Julius Cæsar. Jeg er enig. Derfor lastet jeg ned Tsjekhovs samlede verker i 30 bind, den store og offisielle russiske utgaven, med omfattende noteverk.

Hvert av de 30 bindene er på opp mot 900 sider. Alt er ikke av Tsjekjov, noen hundre sider går alltid med til noteverk og presentasjon, det er noen bilder og skanning av originaltekster og originalutgaver, ting som ikke trengs leses så nøye. Men det er likevel godt et halvt tusen sider Tsjekhov i hvert av bindene, løst regnet 15 000 sider til sammen.

Det er en stor oppgave, så det er ikke noe å overveie. Det er å starte på side 1, og stave seg fremover, med ordboken i hånd, og skrive ordforklaringene til de mange ordene jeg ikke forstår, i iPadens helt utmerkede notatsystem for iBooks. Det kan ta et helt liv å gjøre seg ferdig. Men det passer bra, for jeg har et liv.

Allerede har jeg kommet litt på etterskudd etter planen om en tekst til dagen, start fra første juli. Jeg er på tekst nummer 9, i dag er det den 12’te.

Det er mange problemer. Jeg er nå ved Tsjekhovs aller tidligste tekster. Han var 20 år da han skrev dem, og han bruker et ungdommelig språk som blomstrer opp med svært mange adjektiv, sammenligninger og beskrivelser, mange ord som ikke er nødvendige, akkurat som jeg skriver blogg.

Det er tidvis svært mange ord for meg å slå opp. Noen lar seg ikke slå opp heller. Og noen gir ikke mening, selv om de blir slått opp.

I dag støtte jeg på en ekstra vanskelig setning:

«Любит больше всего на свете свой почерк, журнал «Развлечение»* и сапоги со скрипом, а наиболее всего самого себя, и в особенности в ту минуту, когда сидит в обществе девиц, пьет чай внакладку и с остервенением отрицает чертей»

Utdrag fra: Антон Павлович Чехов. «Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974. iBooks.

Det er fra novellen «перед свадьбой», eller «Før bryllupet». Det er beskrivelsen av en svært kjedelig byråkrat, han som skal gifte seg.

Jeg prøver å oversette, og må slå opp og gjette meg til litt her og der:

Han likte mer enn alt i verden sin egen håndskrift, avisen «Razvletsjenie», støvler som knirker, og enda mer enn alt dette til sammen, og særlig i det minuttet, der han sitter i fellesskap med jenter, drikker te kastet løst over skuldrene og med raseri tegner grensen.

Spørsmålstegn.

Her er det åpenbart noe som er galt. Jeg har samvittighetsfullt slått opp ordene jeg ikke skjønte, og fylt ut meningen så godt jeg kan. Men det blir jo helt sprøtt på slutten.

Det er på tide å spørre Olia, min russiskspråklige kone. Problemet er dette ordet внакладку, «vnakladku», det er et ord som står akkurat sånn i ordboken, og det er en eneste forklaring: «kastet (løst) over skuldrene». Det er ordboken som har «løst» i parentes. Det er jo allerede litt spesielt at russerne har et eget ord for sånt, det sier litt om hvor vanskelig det er å lære det, ett ord beskriver en hel handling. Det passer for sjal og skjerf og slikt noe, men for te?

Jeg er fristet til å sette på et spørsmålstegn til. Men jeg er pertentlig når det gjelder språk, spørsmålstegn og utropstegn sløser man ikke med. To etter hverandre er ekstremt.

Olia syr gardiner, men kan godt hjelpe meg med problemet mitt. Jeg leser opp setningen, hun retter på meg allerede lenge før jeg kommer til problemet. Jeg har feil trykk på så godt som samtlige ord jeg måtte slå opp, i tillegg til flere av dem jeg trodde jeg kunne. Det er et annet problem for oss som vil lære russisk som fremmedspråk. Trykket kan i prinsippet være hvor som helst i stavelsen, og det er veldig viktig å få det rett. Ellers blir man ikke forstått.

Etter noen minutter med lesing, retting, øving og forklaringer, kommer jeg frem til slutten av setningen der problemet er. Jeg oversetter for Olia, og hun ler av meg. – Nei, nei, ler hun, – når det gjelder te, så betyr vnakladku te med noe ekstra, noe attåt, som vi vil si, det betyr ikke «løst over skuldrene», selvsagt, og det er ingen som snakker sånn nå lenger. Dette er fra 1880-tallet.

Videre kunne hun rette litt opp mot slutten også. Чертей – «tsjertej» – er ikke av черта – «tsjerta» -, som betyr » linje, grense, strek», og slikt noe. Det er черть – «tsjert» -, «djevel». Nærmere bestemt smådjevler, og i genitiv flertall, i følge Olia. Og ordet отрицает – «otritsajet» -, som jeg var sikker på betydde «tegner», det er «nekter» eller «fornekter». Så han trekker ikke grensen, han fornekter smådjevlene.

Og han drikker te med noget attåt. Han kaster den ikke over skuldrene.

Det var en eneste setning i en liten og ubetydelig novelle, cirka halvveis i den. Jeg vet ikke hvor mange noveller jeg har igjen. Men jeg er på side 57 av 894 i dette første bindet.

Det er 29 bind igjen etterpå. Heldigvis er det ikke noe å overveie. Det er en stor oppgave.

Norskundervisning i Kiev

Jeg skrev tidligere om at jeg deltok i en leksjon i japansk på en språkskole her i Kiev. Den samme språksskolen tilbuyr også norsk, og der har jeg også vært med – som en lærer! Jeg rekker foreløpig bare å skrive det sånn skissemessig, men skissemessig rekker jeg det.

Språkskolen – som med tiden skal få sin helt egen post – tilbyr undervisning i ethvert språk der det finnes studenter og lærere. Nettsiden oppfordrer begge grupper å ta kontakt, kan du et språk eller ønsker å lære et, så er det bare å ringe, og når man finner noen i den motsatte gruppen kan undervisningen begynne. Innehaveren Olga Jurjevna mestrer selv engelsk og italiensk, og tilbyr privatundervisning i de språkene der, slik at skolen liksom hele tiden holder seg i gang. 

En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst. En oppvakt klasse språkeelever i Kiev med innehaver av språskolen, Olga Jurjevna, aller fremst.

Nå var det tre stykker fra Kiev som skal til Norge om et par uker og jobbe på hotell. De ønsket intensiv undervisning for i det minste å kunne knote et par fraser når de kommer, og hvem er vel da en bedre lærer enn jeg? Jeg har et mellomfag og vel så det med vekttall fra universitetet, blant annet med norsk som andrespråk i fagkretsen, riktignok bare et halvt års studium, men begynt har jeg, og jeg har selvfølgelig pedagogikk, og jeg har flere somre med erfaring om hvordan det er å lære et språk fra begynnelsen av. Dessuten kan jeg jo litt russisk. Og for meg var det jo også artig å høre hvordan de oversatte de enkle norske tekstene til russisk. Det er alltid herlig å høre innfødte russere formulere seg. De gjør det så mye enklere, enn vi som har lært oss språket må gjøre det. 

En blid lærer og en elev som følger med - hvem kan ønske seg mer? En blid lærer og en elev som følger med – hvem kan ønske seg mer?

Læreboken var også interessant. Den var riktignok trykket i 2007, men jeg nekter å tro annet enn at dette var opptrykk fra tidligere verk, og gjerne et riktig så gammelt, for her var det hoteller med sentralbord for å ringe ut, og det var gratis lokalsamtaler og rikssamtaler ble skrevet på regningen. Pikkolo og bærere fantes det også. Jeg har aldri opplevd noe slikt, om det noensinne har fantes i Norge, så jeg gjetter denne teksten må være opprinnelig skrevet i Sovjettiden. Og den var ikke skrevet av en nordmann, det var helt tydelig. Blant annet hadde boken en setning som «Peter liker ikke noen skrivingen», og formuleringen «Neste uken» (russisk har jo ikke bestemt form i substantivene, så det er jo ikke så lett for dem), og den riktige artige replikken fra karakteren «Anne»: Jeg og min hustru…

Hvis man skulle være i tvil, så er det spørsmål knyttet til teksten formulert slik: «Hva skal Anne og hans hustru gjøre i ferien…» Lignende små trykkfeil, feilformuleringer og artigheter finnes i alle tekstene og oppgavene, men Ukrainerne er herlige og går på med det de har. De har forbausende god uttale etter bare å ha lært seg norsk i to uker, og de er forberdt godt nok til å kunne klare å oversette selv ganske så avanserte tekster i alle fall sånn noenlunde.

En engasjert lærer og elever som ikke følger med - akkurat som hjemme i Norge En engasjert lærer og elever som ikke følger med – akkurat som hjemme i Norge

Innhaver Olga Jurjevna – som selv deltok i undervisningen – akkurat på grensen mellom å være lærer og elev, hun er slett ikke verst i norsk – hvor var jeg i setningen? – Olga Jurjevna hadde sågar som en ekstra service til studentene sine kopiert opp et gammelt nummer av Vi menn (lettkledde sider var klokelig redigert bort), her kommer alle ressurser godt med, og et tidlige Norgesbesøk hadde med nettopp dette bladet til henne. Veldig rart for en nordmann å se Vi menn oppbevart som en skatt. Men her nede er det eksotisk, og en av få muligheter til å se norsk tekst slik vi nordmenn selv formulerer den. Jeg har tjenestvillig lest inn to av artiklene på bånd (eller på Windows mediaplayer, for å være presis), en om kriminelle sigøynere og skikkelig vi menn kriminalitet, en om den amerikanske våghalsen Evel Kanivel. Så nå vet jeg litt mer om ham også.

Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete. Og tavlen ser ut akkurat som den gjør hjemme i Norge. Rotete.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Postene blir så som så, men den store roman til Fjodor Dostojevskij er uovertruffen. I går fullførte jeg sjette og siste del, der mye av oppmerksomheten litt overraskende går til Svidrigajlov.

Det er mange kapitler her.

Første kapittel har en opphetet samtale med vennen Razumkin, som er hos moren og søsteren, mens Raskolnikov nokså merkelig har forlatt dem. Det er det kommer frem at søsteren Dunja har fått et brev som har opprørt henne, og Raskolnikov gjetter det må være fra Svidrigajlov. Da han går ut døren, støter han plutselig på etterforskeren Porfirij i oppgangen. Dette er et grep Dostojevskij gjør ofte, en av karakterene tenker på en person, og møter så denne personen straks etter.

Andre kapittel har samtalen mellom Raskolnikov og Pofirij Petrovitsj, der sistnevnte som vanlig prøver å tåkelegge at han har noen mistanke, men avslører til slutt at han ikke har mistanke til noen annen, og at Raskolnikov bør tilstå.

Tredje kapittel er en samtale med Svidrigajlov på en kneipe. På ny er det slik at Raskolnikov virrer omkring uten egentlig mål eller mening, og ender opp et sted han aldri pleier å være, og der er Svidrigajlov. Denne forklarer ham at han flere ganger har forklart ham at han ofte oppholder seg der, og nettopp de tider han gjør det. Svidrigajlov fremstår på denne kneipen litt underlig, men Raskolnikov kan ikke la være å bli fascinert av ham. Senere skal vi få vite mer om hvorfor oppførselen til Svidrigajlov er som den er.

I fjerde kapittel fortsetter samtalen mellom Svidrigajlov og Raskolnikov. Svidrigajlov har avsløt han har en forlovet, en altfor ung liten jente, som foreldrene hennes har latt velge ham av pengenes skyld, og han nyter det. Så Raskolnikov trenger ikke frykte noe for søsteren Dunja. Raskolnikov er likevel skeptisk, og vil gjerne følge Svidrigajlov hvor hen han går, og høre hele historien til endes. Raskolnikov er overbevist om at Svidrigajlov skjuler noe. Svidrigajlov blir ikke kvitt ham.

I femte kapittel lykkes det endelig Svidrigajlov å få bort Raskolnikov. Det er nå blitt helt klart at Svidrigajlov vet at det er Raskolnikov som har drept pantelånersken, han har lyttet til samtalen Raskolnikov hadde med Sonja. Det lykkes endelig Svidrigajlov å få Raskolnikov bort, da han inviterer ham inn i en hestedrosje for å kjøre ut på noen av øyene i St. Petersburg. Det er altså en slags omvendt psykologi, når Svidrigajlov vil ha Raskolnikov bort, blir han, når han inviterer ham med, fatter han ikke lenge mistanke. Men mistanke skulle han hatt, for øyeblikket etter møter Svidrigajlov Dunja, Raskolnikovs søster. De to har hatt en avtale, og det er derfor Svidrigajlov har vært så underlig (senere vil det komme frem flere grunner), møtet med Dunja legger han veldig mye i, og det blir så avgjort kritisk. Kapittelet tar så en forferdelig vending, der Svidrigajlov tar med seg Dunja hjem til leiligheten sin, der det ikke er noen hjemme, og heller ikke blant naboene. Der viser han hvordan han har sittet ved døren og hørt på samtalen mellom Raskolnikov og Sonja, og han truer Dunja med at hun er den eneste som kan redde ham. Hun må ligge med ham, og hvis hun ikke gjør det frivillig, vil han ta henne med makt, der og da. Hun står altså i valget mellom å gi seg hen frivillig, og med det redde broren, eller bli tatt med makt uansett, og verken redde seg selv eller broren. Om hun gir seg frivillig, vil Svidrigajlov også støtte dem med penger. Det er en forferdelig scene som går over flere sider i romanen.

Jeg skriver ikke helt ut hvordan det går, men det viser seg at Svidrigajlov ikke er slik en gjennomført usling som han ser ut til å være. For da Dunja nekter, lar han henne allikevel gå. I sjette kapittel virrer han bare rundt, det har blitt sent og natt, og han går på kneiper og hoteller, og besøker også sin unge forlovede, som han gir en betydelig pengesum. På hotellet har han en betydningsfull drøm, flere, om et lite jentebarn han har funnet i korridoren, her går han gjennom sin straff og renselse. Den har imidlertid en annen form enn Raskolnikovs, og også en annen utgang. Det ender med at han skyter seg, og all den underlige oppførselen hans, får sin forklaring. I de siste kapitelene har Svidrigajlov, og ikke Raskolnikov, vært hovedpersonen.

I kapittel 7 overtar Raskolnikov igjen, først med et besøk til moren, der han under omfavnelse og gråt forbereder hva han har  gjøre. Moren er helt fortvilet og på god vei mot å bli sinnsforvirret, men det er også tegn som tyder på at hun dekker seg under snakket sitt, og forstår mer enn det synes som. Deretter er det avskjeden med Dunja, som nå vet at Rasklonikov er morderen.

I kapittel 8 (utgaven til Solum forlag fra 1993 har kapittel 7 en gang til, her) tar han oppgjøret med Sonja, og de siste foberedelsene. Den troende, gudfryktige Sonja, sier at Raskolnikov for å bli tilgitt å få soning, må bekjenne sin synd for alle mennesker og kysse jorden, og si «jeg er morder». Raskolnikov gjør det bokstavlig senere, på markedsplassen på høytorvet, men han får seg ikke helt til å si «jeg er morder», for alle tror han er full eller en galning, når han plutselig legger seg ned og kysser jorden. Det må da også se rart ut. Så skal han til politistasjonen og melde seg. Det går heller ikke som planlagt. Han møter en politioffiser, Ilja Petrovitsj, som ikke et øyeblikk forstår hvorfor Raskolnikov har kommet, og skravler i vei om alt mulig annet. Raskolnikov forlater faktisk politistasjonen igjen, men får da øye på Sonja, og snur og går tilbake. Denne gangen bekjenner han forbrytelsen øyeblikkelig. Siste setning i romanen (før epilogen) er: «Raskolnikov gjentok sin bekjennelse».

Av forskjellige grunner har jeg ikke særlig tid til bloggskriving for øyeblikket, så fremgangen i disse postene er litt sporadisk. Her er i alle fall de andre delene av romanen.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

I dag fullførte jeg lesningen av femte del i Fjodor Dostojevskijs store roman «Forbrytelse og straff». Det er den nest siste delen. Som vanlig blir det av det en post, og som vanlig gjenstår å se hvor mye jeg får skrevet på den.

Romanen nærmer seg nå slutten, det er etterpå bare et kapittel som gjenstår.

Femte del består av fem lange kapitler. Første kapittel handler om Pjotr Petrovitsj Luzjn, forloveden til Raskolnikovs søster, Dunja, og hans samtale med Andrej Semjonivitsj Lebezjatnikov, hans medlosjerende fritenker, og også en scene mellom Luzjin og Sonja. Alt foregår i leiligheten til Lebezjatnikov, der Luzjin altså også bor, og vi blir godt kjent med ham og får vite hvilken fullblods drittsekk han er. Andre kapittel er gravølet hos Katerina Ivanovna, hun som var gift med Marmeladov, drukkenbolten, som Raskolnikov snakker med på kneipen i kapittel 2, første del. Dette gravølet er finansiert av Raskolnikov, og Katerina Ivanovna slår det stort opp for å vise hvilken adelskvinne hun egentlig er, hun kommer fra et fornemt hjem, og hører ikke hjemme i den fornedrende situasjonen som hun befinner seg i. Men hennes forsøk på å få til et verdig gravøl går ikke noe bra, det er bare fattigfolk og drukkenbolter som kommer, og ingen fra de finere kretser hun også har invitert fra. Tredje kapittel er aldeles grusomt, da kommer Pjotr Petrovitsj inn, og anklager Sonja for å ha stjålet 100 rubler av ham. Det er en forferdelig scene, og for egen del må jeg si det var uutholdelig å lese den på russisk, og ikke komme raskt nok frem til hvordan det gikk. Jeg husket det ikke fra første gangs lesning. Det ender med full skandale, om enn ikke som man hadde ventet, og i fjerde del blir Raskolnikov med Sonja hjem, eller han besøker henne hjemme, like etter gravølet, og bekjenner for første gang at det er han som er morderen på pantelånersken og hennes stedatter. Det er et stort kapittel, et fantastisk kapittel, der Sonja står frem som en av de flotteste karakterene i verdenslitteraturen. Femte kapittel er rent tragisk, Katerina Ivanovna går fra forstanden etter fornedrelsene ved gravølet, og tar med ungene ut på gaten for å tjene til livets opphold ved å synge og danse. Det er grotesk.

Jeg kommer sikkert til å skrive litt mer om denne delen.

Her er for øvrig de andre delene:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Frem til jeg reiser til Kiev i vinterferien har jeg tenkt å investere enda litt mer tid på russisk enn vanlig. Jeg gjorde stor lykke med Brødrene Karamasov i høst, lest på russisk og norsk, og lykken ble ikke mindre av Mesteren og Margarita, også på russisk og norsk, og nå følger jeg opp med Forbrytelse og straff, på russisk, og på norsk. Det blir ett kapittel til dagen, og siden disse kapitlene er lange og inneholder lite dialog, går det lang tid med til dem. Det er det vel verdt.

Forbrytelse og straff var den første store, russiske roman jeg leste, og den første store roman jeg leste overhodet. Man kan trygt si den forandret mitt liv. Siden jeg leste den først gang har en betydelig del av livet mitt bestått i å lese bøker, litteratur har blitt en av mine største interesser, og russisk litterarur, kultur og språk har bergtatt meg helt.

Første del av romanen inneholder kapitlene der Raskolnikov gjør prøvebesøket til pantelånersken, der han møter drankeren Marmeladov på en kneipe, der han mottar brevet fra moren om søsteren som skal gifte seg i ulykken for ham, der han drømmer om den gamle hesten som ikke klarer å trekke det enorme lasset og blir pisket av alle til døde, der han overhører samtalen med ideen om å drepe den onde panelånersken og bruke pengene hennes til noe godt, der han gjør seg klar til å gå og går, og selve mordet. Det er 7 kapitler. Kapittelet om Marmeladov er at mine favorittkapitler i hele verdenslitteraturen, i årevis har jeg gått rundt med fullt av setninger i hodet derfra. Og jeg har i årevis tenkt på hva russerne gjør som får meg så grepet av denne Marmeladov, ingen andre forfattere enn russiske har jeg sett skape en figur. Og Marmeladov er kongen av dem alle.

Oversettelsen til Jan Brodal er ikke slik jeg synes en god oversettelse skal være. Han oversetter riktignok romanen, men han gjør det ikke med Dostojevskijs ord, og ikke med Dostojevskijs rekkefølge på ordene. Gang på gang ser man at når oversettelsen byr på en utfordring, tyr Brodal til en lettvint løsning, og legger til et nødvendig ord eller skriver helt om til noenelunde samme mening. Det er ikke godt nok, mener jeg, når det dreier seg om en av de største romanene i verdenslitteraturen. Man kan lese den engelske utgaven, om man ikke er russiskkyndig, og se forskjellene. Jeg leser med en gråblyant, og skriver ned de verste eksemplene på at oversettelsen ikke stemmer riktig overens med originalen, og med Forbrytelse og straff bremser det lesningen.

Men bevares, jeg blir fullstendig grepet av Brodals oversettelse også, man skal lese uhyggelig oppmerksomt for å bli plaget av problemene med den. De første 7 kapitlene i denne store romanen er 7 perler, de kan hver og en leses på ny og på ny, de er forbløffende eksempler på mesterskapet til verdenshistoriens største romanforfatter. Med Dostojevskij er det mulig å komme med en sånn setning, og slippe unna med den.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Nikolai Gogol (1809-1852)

I dag hentet jeg frem min russiske bok på størrelse med et leksikon, 1039 sider, samlingen tekster av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, og startet på side 1. Det vil si, jeg startet på side 13, for det tok litt tid med omtaler og forord og tittelblader før selve verket begynte. Og jeg kom til side 15, for det var en uhyre vanskelig tekst, men dette er det første alvorlige verket jeg leser uten støtte av en norsk oversettelse. Og nå er få ting mer sikkert, enn at jeg kommer til å lese dette verket til ende.

All denne lesingen gjør riktignok at bloggen ikke kan oppdateres ordentlig, men det kan jeg love dere, det vil bli gjort. Gogol forlater jeg ikke halvveis. Han er kanskje ikke den største russiske forfatteren, han er vel knapt min favoritt, det er det Dostojevskij som er, men han er den som kanskje ligger nærmest til mitt temperament, og som jeg mest føler det er magi for meg å lese. Det er også den første russiske forfatteren jeg leste samtlige verker av, riktignok bare på norsk, men dog, det var starten, det var begynnelsen. Og fortsettelsen ser ut til å være helt uten ende.

Flere russiske ordtak…

Forrige fredag skrev jeg en post om middels vanskelige russiske ordtak og munnhell. Denne fredagen har turen komme til de vanskelige.Som dere vil se, er inndelingen «Russian context» mellom de «middels vanskelige» og «vanskelige» ordtakene ikke helt enkel å forstå seg på, så stor forskjell skulle det vel ikke være mellom norsk og engelsk kultur?

Бабушка надвое сказала (гдадала) – Bestemor sa det på to måter. Det betyr at det ene, eller det andre kan skje, og kan brukes på samme måte som «den som lever, får se». Den russiske versjonen har assosiasjoner til en bestemor, babusjka, som en ærverdig person nesten med litt sånn muligheter for spirituelle og profetiske evner. En god profeti er som regel vag og tvetydig, og kan tolkes på flere måter, slik at man egentlig ikke kan vite noe om hvordan det kommer til å gå. Bestemor sa det på to måter, den som lever, får se.

Без меня меня женился – De giftet meg bort uten meg. Eller kanskje bedre oversatt: Uten meg, ble jeg giftet bort. Det er i hvert fall en som er giftet bort, uten selv å ha et ord med i saken. Ordtaket går tilbake i tiden til den gang bestemmelser om giftemål gjerne ble tatt over hodet på den det gjelder. Og akkurat når det gjelder giftemål, så er det jo en rimelig viktig begivenhet i livet, som vil få rimelig stor betydning fremover. Det er derfor akkurat på sin plass at den gjelder, skal få ha et ord med i laget. Ordtaket kan brukes i alle situasjoner, der avgjørelser blir tatt over hodet på én.

Дают – бери (а быот – беги) – Når de gir – ta (og når de slår – løp). Denne synes jeg er veldig fin, på russisk som hogget i stein «Dajot – beri, a byjot – begi», med denne russiske konjuksjonen «a», som er en mellomting mellom «og» og «men». Veldig grei å ha. Tenker man over det, er det ikke lett å vite hva som passer best av «og» og «men» i den norske versjonen, russerne løser det med å sette noe midt i mellom. Det er en enkel og tanketom livsvisdom, når man får noe (godt), skal man ta det, uten å stille så mye mer spørsmål om hvor det kommer fra, og hvorfor man får det. Når det kommer noe vondt, for eksempel slag, så skal man heller komme seg unna. Dette er ordtak på instinktsnivå. Moderne, tøffere russere, har etter kommunismens fall skiftet ut andre halvdel med: når de slår – slå tilbake. (Бют – сдачи давай).

Дома и стеы помогают/лечат – Hjemme hjelper til og med veggene. Dette er den russiske versjonen av «borte bra, hjemme best» (В гостях хорошо, а дома лучше) og jeg – som jo er russofil – synes den er mye finere. Russiske hjem er jo sjelden så overdådige som de norske. Det er enten triste leiligheter i blokker fra kommunisttien, eller det er små, slitne trehus spredt over den russiske provinsen og provinsbyene. I en lang, kald og mørk vinter kan det vel være vanskelig å finne trøst innenfor slike vegger som disse hjemmene har. Men for den som har vært ute i vinterkulden, frivillig eller tvunget, og særlig da tvunget gjennom år med forfølgelse og forvisning, så er disse triste, sjarmerende hjemmene reneste drømmen. Den norske versjonen har at det er greit å være på besøk, men det er best å være hjemme. Den russiske har at når du er så heldig å få være hjemme og i trygghet, så hjelper til og med veggene.

Et helt vanlig russisk hjem, Sliudjanka, Sibir (ved Bajkal)

Et helt vanlig russisk hjem, Sliudjanka, Sibir (ved Bajkal)

За битого двух небитых дают – For en som er slått, gir de to som ikke er det. Dette ordtaket er også fra den gode gamle tiden, for russerne er det ikke så uhørt å bli slått og banket opp, som det er for oss. En som har prøvd å bli banket litt, skjønner mer av hva livet går ut på, og er mer herdet, enn sveklinger som ikke har vært gjennom noe vanskelig. Det gjelder også i overført betydning, en som har vært gjennom noen prøvelser, er mer verdt enn bortskjemte folk som har glidd lett igjennom livet, og ikke fått testet seg litt når det røyner på.

И на старуху бывает проруха – Til og med en gammel dame kan feile. Det er kjekt å ha denne som en liten oppveiing til de noe kjønnsdiskriminerende ordtakene russerne ellers har (særlig den om saltet, som forrige fredags post handlet om). På nosk heter det «selv den beste kan feile». På russisk er «den beste» byttet ut med «gammel dame». Vi ser igjen ærverdigheten russerne ser på sine gamle koner med. I verdens mest alkoholiserte land, der hver levende person i gjennomsnitt drikker en god flaske vodka i uken, og mennene uten sammenligning drikker mer enn kvinnene, er det mange gamle koner som må holde familien og slekten sammen, og ta ansvar både for økonomi og helse og hva som ellers måtte være. Til og med en sånn kone kan feile.

На миру/людях и смерть краснаю. Med selskap er til og med døden vakker.  Det russiske ordet «Mir» er et ord mange kjenner, selv om de ikke kan russisk. Det betyr verden, og det betyr fred. «мир», skrives det på kyrillisk, og миру er dativformen. Det betyr at det er «til verden», eller «til freden». I den første betydningen, altså verden, kan det også bety den lille verdenen innenfor et lite samfunn, eller en liten landsbykommune. Людях «ljodaks» er lokativ flertall av «человек», som betyr menneske, eller person. Her kan jeg ikke skjønne annet enn at «Russian Context» har gjort en trykkfeil, for i denne varianten gir det ikke mening, «людям», skal det være i den riktige formen, dativ flertal. Ordtaket understreker i hvert fall viktigheten av å høre hjemme et sted, å ha et sted å høre til. Da kan til og med døden bli vakker.

Не откладывай на завтра то, что можешь сделать сегодная. Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag. Denne er en av mine russiske favoritter, og jeg er fristet til å ha skifte ut «utsett» med «oppsett» for å gi det den riktige schwungen også på norsk. Selve uttrykket er ikke så stilig, som alle variantene russerne har av det. For eksempel har vi den som ikke engelskmennen får så godt frem, men som vi også har i Norge Не откладывай на завтра то, что можешь сделать послезавтра. Oppsett (der har vi det) ikke til i morgen det du kan gjøre i overimorgen. «The day after to morrow» er litt mer tungvint enn norske «overimorgen» og russiske «poslezavtra». Russerne har også det mer kreative, som jeg ikke har sett før: Работа дело не волк/медведь, в лес не убежит. Arbeidet er ingen ulv/bjørn, det stikker ikke av i skogen. En flott måte å si at arbeidet må gjøres på. De har også den enda mer subtile (og moderne(: Работа не член: постоит. Arbeidet er ikke noe lem – det vil henge på. Det russiske ordet «Tsjlen», kan bety både «lem» (inklusive de mer pikante assosiasjonene) og «medlem». Arbeidet er altså ikke noe det går an å kvitte seg med, uten å få det gjort. Jeg liker imidlertid aller best den jeg for lengst har innført for min egen del her i Norge: Не откладывай на завтра то, что можешь съесть сегодная. Ikke oppsett til i morgen det du kan spise i dag.

Незваный гость хуже татаина. En ubuden gjest er verre enn en tartar. Russerne er rasister, og når det gjelder tartarene, har de vel kanskje en viss grunn til å være det, i hvert fall historisk sett. Tartar er altså det russsiske navnet for mongolene, som herjet det russiske riket og styrte over sørdelen fra et stykke ut på 1200-tallet til langt inn på 1400-tallet. Siden har russerne tatt godt igjen, meget godt igjen, og verst av alle Stalin med deporteringen av Krim-tartarene under andre verdenskrig. Det er for øvrig en morsom vits, her, som «Russian context» gjengir. Det er tartarene som klager til Stalin, og synes dette ordtaket er for galt, de vil gjerne ha det forandret. Og Stalin holder møte med sine menn, og kommer tilbake med forandringen: Незваный гость лучше татаина. En ubuden gjest er bedre enn en tartar. Det rasistiske i ordtaket er nokså uhyggelig. Men meningen er at man skal ikke komme på besøk uten å være meldt, og ordtaket skal ramme snyltegjester og folk uten sosiale antenner, folk som ikke skjønner at de ikke er velkomne.

Пришла беда – отворяй ворота. Når ulykken kommer – åpne portene. Her er enda en favoritt for meg, og enda et kjent uttrykk som på russisk kommer litt annerledes ut enn i resten av verden. Det tilsvarer vår «En ulykke kommer sjelden alene», engelskmennene har «when sorrows come, they come not single spies, but in batallions». Både den norske og engelske versjonen har en nokså passiv mottaker av ulykkene, når først en ulykke har kommet, kommer det gjerne flere. Men ingen har så herlig som russerne, at vi må åpne portene og gjøre plass til dem!

Стрепится – слюбится. Holder du det, vil du også like det. Russerne får sagt det mye mer elegant, ved å bruke bare to ord, refleksive verb i tredje person presens. Ideen er at alt vil du venne deg til, og til slutt vil du også bli glad i det, og til og med like det. Man kan tenke litt av hvert om et sånt ordtak i et land som har opplevd så mye lidelse. En beslektet variant er  Тери казак, атаманом будешь Hold ut, kosakk, og så vil du bli en hetmann (høvding)!  Det betyr ikke akkurat det samme, her er det om du holder ut noen midlertidige lidelser, så vil det til slutt gå deg vel. Dette kan for eksempel bli sagt av mødre til barn som gråter.

Чтобы человека узнать, надо пуд соли сьесть. For å kjenne et menneske trengs en pud salt. «Pud» er en gammel russisk måleenhet som tilsvarer omtrent 16 kilo. Det tar tid å få i seg så mye salt. Det tar omtrent et helt liv. Like lang tid tar det å kjenne et menneske.

Det var 12 russiske ordtak og munnhell til glede og oppbyggelse. Neste fredag kommer 12 lette. Dypt interesserte kan også sjekke min engelske blogg, for ytterligere russiske poslovitsy og pogorovki.

For lite salt, på bordet, for mye salt, på ryggen

Jeg er en aktiv person som liker å lese flere bøker på en gang, ha flere ting på gang, samtidig. En av bøkene jeg leser nå for tiden, og har lest på lenge, er utmerkede «The russian context», en slags samling over tekstbrokker og kollektiv hukommelse i den russiske kulturen. Tilsvarende på norsk ville favnet alt fra Henrik Ibsen til Øystein Sunde, og hva vi kan fra barne TV, TV-programmer, filmer, historie og våre gamle ordtak og munnhell. Det ville stått opp trollet og draugen, om folkeeventyrene og karakterene der, om alt det enhver nordmann får med seg. Veldig greit å ha det samlet på ett sted, når man skal lære et fremmedspråk og en fremmed kultur.

Akkurat nå holder jeg på med russiske ordtak av middels vanskelighetsgrad. Det vil si at de er «Middels» vanskelig å forstå, i motsetning til de lette, som man forstår med en gang, og de vanskelige», som man ikke forstår i det hele tatt. På kanten av en lang natts ferd med vodka og gitar, er det fint å vie en post til dette. Og den som rekker å se denne posten før i morgen, kan jo tenke litt over hva dette ordtaket mon betyr. — Og der er tiden gått, og mer tid til å tenke, er det ikke. Her kommer en samling middels vanskelige russiske ordtak, med forklaring.

Без бумажки ты букашка, а с бумажкой – человек. Uten papirer er du en lus, med papirer er du et menneske. Dette kommer fra gammelt av, men er i høyeste grad gjeldende også i dag. Uten gyldige identifikasjonspapirer kommer du ingen vei i Russland, enten du er turist eller innbygger. Du er nødt til å vise passet for å kjøpe togbillett, reise med tog, ta inn på hotell eller hvor som helst ellers, for å søke på et eller annet, eller hvis politiet bare spør deg om det på gaten. Jeg husker enda panikken damen i skranken hadde da jeg i Volgograd i 2005 skulle kjøpe flybillett fra Astrakhan til Moskva, og jeg bare hadde kopi av passet. Sjelden har jeg sett tydeligere gestikulering på at dette var helt umulig, jeg snakket jo den gang bare to måneder russisk, det vil si nisjto – intet – og kunne risikere å bli strandet der nede i det russiske syd, men passet hadde jeg. Frustrasjonen over byråkratiet er til å ta å føle på der borte, og dette ordtaket er fra folk som mener det. En moderne og mer humoristisk variant er : Сирака – больше, чем жизнь. Et sertifikat er større enn livet. 

За «спасибо» некрасиво, надо денги платить.  En «takk» er ikke pen om det ikke følger penger med den. Russland er et veldig land, et fattig land, og et land med mange genuint hjelpsomme mennesker. Mange ønsker oppriktig å hjelpe, og gjør mye mer enn hva man skulle forvente, som damen i Irkutsk, som gikk helt opp i var det fjerde eller femte etasje i leiligheten sin i Irkutsk, hentet et glass vann, og gav meg det, fordi jeg var tørst og spurt om det var noen butikker åpne som solgte vann. Jeg var for dårlig i russisk til å forklare at det var ikke nødvendig å hente det der vannet, men det var veldig snilt. Folk du så vidt har blitt introdusert for, og knapt kjenner, kan finne på å reise med deg fra stasjon til stasjon i Moskva og stå i kø for å hjelpe deg å kjøpe togbilletter. Og når du bor hos vertsfamilie, eller får komme på besøk til noen, er det ikke måte på hvor mye mat du blir servert, og hvor godt det skal være for deg. Men mange er fattige, noen virkelig fattige, og de må spe på en laber inntekt med å hjelpe og til dels utnytte forvirrede og uvitende turister, og andre som måtte trenge hjelp. De har flere forskjellige måter å uttrykke at «takken ikke er nok» på.  Za «spasiba» nekrasivo, nado dengi platitj, som de russiske bokstavene uttales, er standard. En annen variant er: На «спасибо» платя не сошьёшь. En «takk» syr ingen kjole. Og skal man være riktig frekk og grov, er det nok å velge mellom også der. Men riktig grov og frekk er ikke jeg, så de variantene styrer jeg unna.

Зараза к заразе не пристаёт. Smitte smitter ikke smitten. Det er «Zaraza» som betyr 1. smitte, 2. (om person) beist 3. djevel, «Zaraze» er dativ, styrt av preposisjonen «k» (mot, eng «towards»), mens «pristajot» er tredje person entall av det imperfektive  verbet «pristavatj», som betyr 1. klebe seg fast til, 2. smitte og flere andre ting. Så det kan også ovesettes til «Smitte klebes ikke til smitte», eller kanskje aller best, «smitte blir ikke klebet ikke til et beist». Dette er altså slett ikke noe optimistisk ordtak, som kan tolkes i retningen «hvis man først er smittet, så blir man ikke smittet på mer», eller noe sånt, det er det godt, russisk pessimistiske at smitten ikke når den som fortjener det. Et beist og en slask og en djevel vil ikke bli smittet, det finnes ingen slik rettferdighet i verden, den som er ond slipper unna. Om man vil insistere på å bruke uttrykket positivt, så kan man si det om man selv er syk, og en annen person nærmer seg, som en mild advarsel om å være forsiktig.

Лиха беда начало. Starten er forferdelig trøbbel. Eller: «Likhoj», betyr ond og vond, «beda» er ulykke, trøbbel og vanskeligheter, «natsjalo» er start eller begynnelse. Dette er den russiske versjonen av våre «Enhver reise begynner med det første skrittet», «Det første skrittet er alltid det verste» og uttrykket «Dørstokkmila». Russerne får best at dette skrittet, å komme i gang, at dette er noe ordentlig vanskelig og problematisk, det er «bad trouble» som min «Russian context» oversetter det med. Selv den midterste versjonen vår inneholder litt optimisme med det at når du først får begynt, så er det verste over, da blir det lettere. Russerne har ingen løfter om noe slikt. De sier bare at starten er fryktelig vond.

Много будешь знать, скоро состараться/плохо будешь спать. Den som vet mye, blir fort gammel/sover dårlig. Dette er et uttrykk som må ha levd godt under kommunismen, og i andre tider med stor undertrykking. Under propagandaen foregikk mye graps, og løgnene var mange, den som visste for mye, stod selv i fare for å få problemer. Legg bare merke til hvor forsiktige russere og andre folk som har levd under diktatur, er med spørsmål, både med å stille dem, og svare på dem. De stiller dem ikke, og svarer bare vagt. I Stalin-tiden var siste variant uhyggelig presis, det hemmelige politiet slo alltid til om natten, og den som følte seg overvåket, kunne aldri sove godt. Ordtaket hyller uskylden.

На тебе, Боже, что нам не негоже. Til deg, Gud, hva vi ikke behøver. Dette er et flott ordtak som kan brukes når noen gir deg noe helt verdiløst. Jeg liker veldig godt at de trekker inn Gud, noe som viser at selv i møte med det hellige, er mennesket dypt egoistisk, og gir ikke fra seg noe man selv kan ha glede av. Det opprinnelige ordet var imidlertid ikke «bozje», dativ av «bog» som betyr «Gud», men «Ubozje», dativ av «Ubogi», som betyr krøpling. Like bra blir det, til krøplingen gir man bare det man selv ikke har bruk for. Det er av overfloden vi gir, og knapt nok det, enten det er til Gud eller til fattige. Og det sier russerne, som en hvilken som helst nordmann kan lære seg å dele av.

Не пониман – не вор. Ikke fanget – ingen tyv. Dette er den russiske versjonen av at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. «Vor» betyr «tyv», men har opprinnelig betydd også «kriminell, juksemaker og forræder», og ordtaket er så gammelt at det skal dekke alle meningene. Jeg forstår det slik at ordtaket skal brukes nokså uskyldig, som når man stjeler et ekstra kakestykke, sniker litt i køen eller gjør noen andre småting. Det er ikke et amoralsk forsvar av tyverier så lenge man slipper unna med det.

От добра добра не ишут. I det som er godt, søker man ikke mer (som er godt). Den engelske oversettelsen her er fin: If it isn’t broken, don’t fix it.

Семеро одного не ждут. Syv venter ikke på èn.

Я началник – ты дурак, ты началниц – я дурак. – Jeg er sjef, du er en tosk. Du er sjef, jeg er en tosk.

Я – последняя буква в алфабита. «Ja»/»Jeg» er den siste bokstaven i alfabetet. (den russiske bokstaven Я, som også betyr jeg, er sist i alfatbetet).

og til sist…

Недосол на столе, а пересол на спине. – For lite salt, på bordet, for mye salt, på ryggen. Logikken er enkel, når det er for lite salt i maten, så er det bare å salte den litt mer. Saltet står på bordet. Men hvis det er for mye salt, er maten ødelagt, og den som har laget den, har skylden. En god omgang juling med slag på ryggen, vil kanskje få kokken til å være mer påpasselig med saltet neste gang.  Ordtaket er egentlig nokså uhyggelig, da det går tilbake til en tid da konevold var utbredt i Russland, og det nok fantes en god del av dem som banket konene sine for å lage for dårlig mat. I dag blir derfor ofte bare første del av ordtaket brukt, som en munter kommentar når man salter maten under måltidet.

Neste fredag kommer de vanskelige.

Братя Карамазовы, Федора Достоевского

Der er den utlest. Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij, på russisk. Jeg leste den første gang som siste bok av alle jeg leste av Dostojevskij. Etter å ha lest «Forbrytelse og straff», kjøpte jeg de samlede verker, og startet på bind 1 med «Fattige folk», og leste meg fremover. En bok i måneden, 29 måneder. De tre siste var de tre bindene av Brødrene Karamasov.

Så herlig da, at noe så sjelden som å lese Brødrene Karamasov som siste bok av Dostojevskij, selve hovedverket, så var dette den første ordentlige boken jeg leste på russisk. Det er inngangsport.

Det begynte som en innskytelse. Jeg stod ved litteraturhuset i Oslo, skulle i bryllup til Marte og Hernan, og tenkte jeg måtte kjøpe meg en bok å lese over den transsibirske jernbanen. Så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det skikkelig, gå rett til toppen. Jeg kjøpte Karamasov-brødrene i Pocket-utgave, på norsk, og kjøpte den russiske utgaven da jeg kom til Moskva. Så begynte jeg. I dag sluttet jeg.

Det er vidunderlig.