Remont

Så er vi tilbake i Kiev. Siste dag i Alusjta ble utnyttet maksimalt. Her var ikke noe ekstra stress fordi vi skulle reise. Vi fikk vært på Internett, vi fikk etterpå spist lunsj på en billig Stolovaja, og vi fikk badet lenge, lenge.

Badingen var ekstra kjekk, fordi det har blåst litt i det siste. Det var sjeldent svære bølger, og det gjorde at det ikke bare var rett frem å komme seg opp på de mange betongmoloene som ble satt opp i Sovjettiden. Vi var på den aller høyeste, drøye to meter over vannet, og til og med her slo de høyeste bølgene over. Det var artig å kravle seg opp, skjønt, Olia mente det var livsfarlig, og svømte i stedet inn til en av betalingsstrendene lenger borte. De kan ikke godt ta betaling av folk som kommer opp fra vannet. Hun insisterte på at jeg skulle gjøre det samme, altså svømme bort dit, men mandig som jeg er, måtte jeg først kravle meg opp på moloen, for å vise de andre som strevde i bølgene at det ikke var fordi jeg ikke kunne jeg svømte bort. Jeg kravlet opp, stupte uti igjen, og svømte bort, fordi det passet meg slik.

Etterpå badet vi enda litt til fra en litt mindre molo. Her var det ingen sak å komme seg opp for dem med litt trening fra høyere moloer, her kunne jeg stupe fra meg. Også Olia badet seg litt, ved å sette seg øverst på bølgebryterne, og la vannet skylle over seg med de største bølgene. De fleste badet på denne måten.

Så fikk vi litt dårlig tid. Olia hadde sagt feil tid til meg, at bussen skulle hå klokken seks, det var tjue på seks. Nå var klokken fem, og vi måtte opp og hente tingene våre, og helst dusje litt og skifte litt også. Det gamle ekteparet var veldig behjelpelige, så behjelpelige at det hindret oss litt. Vi fikk låne dusjen, snilt nok, siden vi nå strengt tatt var sjekket ut, og så ble vi tilbudt friskt vann å drikke. Vi kjøpte også mer drikke, og gamlefar hadde gode råd med pakkingen.

Nå var klokken 1723, og det begynte å haste litt med å komme oss av gårde til holdeplassen. Olia er opplært i den russiske tradisjonen at vi skal sitte på bagasjen og være stille en liten stund, før vi kan dra. Men gamlefar kunne verken være stille eller sitte i ro. Han var full av spørsmål om ting vi kanskje hadde glemt, og veldig opptatt av den ene plastposen han mente var for tung, og som selvsagt også var det.

Til slutt måtte vi skjære igjennom. Olia utnyttet et brøkdels sekund stillhet, og så kunne vi gå. Det ble litt heseblesing, tunge plastposer med mye mat og drikke, og mange folk som slett ikke hadde travelt som vi. Men vi kom oss frem åtte minutter før tiden. Og bussen var tjue minutter forsinket. Så alt gikk veldig bra.

Vi kom til Simferopol i god tid før toget skulle gå. Jeg fikk kjøpt et par liter vann før vi gikk ombord, det var nødvendig, for toget var smekkfullt og varmt. Alle køyene var opptatt i plastkarten vi reiste i, både oppe og nede, og i korridoren. Jeg slet denne kvelden, og drakk opp nesten alt vannet før natten, men Olia pratet med medpassasjerene, og var godt i form.

Heldigvis var det ikke så varmt og svett neste morgen. Jeg kunne drikke meg uttørst på Krimsk vin, det hadde vi nok av. Den siste slunten vann drakk jeg ikke før vi var i Kiev, og da helst for å slippe å drasse med oss flasken videre. Ellers var det som alltid en fin og avslappende togtur, der Olia hadde laget rikelig og god mat, og serverte den som en russisk mor. Hun led ikke som jeg i varmen, og hadde en kjempetur der skravla gikk fra start til mål.

Så kunne vi sette føttene på Kievsk jord. Det er kjekt for meg at ferien fortsetter, Kiev er ikke mye mindre eventyrlig enn Krim. Vi hadde knapt gjort innhogg i all maten og drikken, så posene var fortsatt tunge. Men det er kort vei fra stasjonen til bussholdeplassen like utenfor, og buss nr 14 stanser like ved leiligheten.

Der ventet mor og søster til Olia, det vil si, vi møtte søsteren i trappen, på vei til jobb, men moren ventet med suppe og rikelig tilbehør. Hun var sliten, og det var lett å forstå. I leiligheten har det vært remont praktisk talt alle tre ukene vi har vært borte.

Remont er det russiske ordet for reparasjon, men det brukes i videre betydning også for oppussing, og for alt som ikke virker, og må fikses. Her er det remont i hele leiligheten. Alle rommene er utsatt, tingene er stuet sammen, til og med balkongen er full av barneleker.

Alt dette går selvsagt greit å leve med, litt rot skremmer ikke meg. Det er hjemmekoselig. Verre er det at badet og toalettet er aller mest utsatt, de er begge deler ribbet. All vask må foregå på kjøkkenet, og da med så skånsom bruk av vann som mulig. Helst ikke.

Det samme gjelder toalettbesøk, man bør la være. Og man, så må man unngå å trekke opp etter seg. Sånn skal jeg ha det gjennom helgen, og sånn har moren og søsteren med lille Tais hatt det i tre uker.

I morgen reiser Olia tilbake til Norge. Det blir sørgelig, og uvant å være her i Kiev uten henne. Mandag reiser jeg videre til Riga, for mellomlanding og overnatting, og så venter Barcelona og Spania. Halvannen uke skal jeg være uten Olia. Det er verre enn at hele stedet her er til remont.

20120726-203522.jpg

Champagne på toget

Olia og jeg er på vei til Krim igjen. Det er to gode år siden sist. I fjor var vi opptatt av å kjøpe hus, spare penger og jobbe, i år har vi råd og anledning. Det ønsker vi å ha hvert år fremover.

Det er selvsagt ikke Internett på toget, generelt sett er det lite av det på hele Krim, så det er uklart når dette blir postet. Men det er gøy å skrive det, og gøy å være her. Enda så mye NSB anstrenger seg med komfort og ustabilt Internett, rekker de ikke russiske tog til anklene.

Et eksempel: da morgenen kom og klokken var åtte, stanset vi ved en stasjon, og ble stående der en stund. De gjør det slik her, ved store stasjoner er det lengre stopp, så folk kan få strekke på beina og få seg en røyk. Og så går folk langs perrongen og selger kald drikke. Først og fremst øl. I Norge ser man på klokken når man kan ta seg sin første øl, og på toget er det ikke snakk om, her er det god forståelse for at ingenting er bedre enn en kald øl. Når som helst på dagen, og særlig på tog.

Olia og jeg har tatt det en klasse opp. Vi har russisk champagne, eller sjampanskaja, som det heter her. Avtalen var at vi skulle åpne den når vi kom til Krim, altså selve halvøyen. Det er imidlertid ikke helt enkelt å vite, så da vi så en god del vann, særlig var det jeg som så en god del vann, så bestemte vi oss for at nå måtte det være. Særlig var det jeg som bestemte det. Det er bedre å drikke champagne ved en feil, enn å la være å drikke det ved en feil.

Og det slo veldig godt an. Vi drakk opp flasken etter en kort stund. Snart etter var vi fremme i Simferopol. Der er det marsjrutka videre til Alusjta, varmt og klamt, men veldig billig.

I Alusjta blir vi straks omringet av folk som vil ha oss til å bo hos dem. Men vi har vår faste vert her i småbyen, i hvert fall håpet vi å ha det. Det er et gammelt ektepar, vi bodde der da vi var på bryllupsreise, de har honning, skilpadde og kanin, vi er allerede nostalgiske. Det var dit vi ville.

Og det ble et hyggelig gjensyn. Den gamle babusjka husket oss med en gang, og skammet seg over at prisene var steget til 160 hryvna. Det er ikke i nærheten av så mye norske lønninger har steget, og den ukrainske valutaen har falt, for oss er dette billigere enn det var for tre år siden.

Tenk tre år siden. Så mye har skjedd, og så er vi tilbake på akkurat samme stedet. Vi bestilte straks og betalte for hele ferien.

20120706-182503.jpg

20120706-182518.jpg

20120706-182542.jpg

20120706-182600.jpg

20120706-182622.jpg

Togtur alene fra Krim til Kiev

Klokken litt før 0430 i dag tidlig rullet toget mitt fra Simferopol litt forsinket inn på stasjonen i Kiev. Jeg hadde blitt vekket av vognvertinnen en drøy halvtime tidligere. Nå stod jeg der med all bagasjen, sekk, bag, fotoapparat og en bærepose med lett bedervet mat. Siden Olia måtte reise tidligere, var jeg alene, og måtte selv finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra stasjonen til leiligheten vår i Petsjersk. Det gjorde jeg resolutt da jeg så det ville bli tvilsomt med busser, og jeg uansett ikke ville være helt sikker på hvilken buss jeg skulle ta. Jeg gikk.

Det tar en svært drøy time fra stasjonen og hjem. Underveis gikk nattmørket over til morgengry. Jeg hørte på en forelesningsrekke om Beethovens symfonier, og var kommet til den første av de store, nummer 3, Eroica. Det var fint følge på veien. Jeg ville gått riktig så fonøyd, om det ikke var for at bagasjen var tung og strammet over skuldrene, og enda mer at bæreposen med bedervet mat var så tung at hempene i den ville ryke om jeg bar den som en vanlig bærepose. Jeg måtte holde under den, og der lekket det væske fra et eller annet. To liters honningkrukker sørget for tyngden.

Jeg hadde vært underveis i så godt som et døgn. Morgenen startet dagen før klokken ti på seks i Alusjta. Jeg våknet av meg selv og av sollyset, lenge før vekkerklokken jeg hadde satt til klokken syv. Jeg leste to kapitler av «Krig og fred», som jeg håpet å få gjort, og fikk også spist en liten frokost av Georgisk brød (lavasj) og honning. For virkelig å runde av oppover hadde jeg også en slump vin å drikke opp, hvit Muskat fra Massandra, en søtlig, rødlig hvitvin som minner mer om likør. I åttetiden var jeg ferdig med lesingen og med frokosten, fikk pakket ned de siste sakene mine, og til og med kjøpt en ny liters honningkrukke fra det hyggelige vertskapet vi bodde hos. På vei til bussholdeplassen kjøpte jeg to nye lavasjer for reisen.

Bussen til Simferopol gikk klokken 0836, og jeg var der cirka et kvarter før. For andre reisende som satser på bussforbindelsene på Krim, så kan det være en liten nervepåkjenning å finne frem til den rette bussen. De sentrale bussholdeplassene kan være ganske store, og bussen din kan finne på å plassere seg hvor som helst. Det er oppsatt skilt hvor de forskjellige bussene skal gå, men du kan ikke stole helt på at skiltene blir fulgt. Ofte er plassen under det rette skiltet allerede opptatt, og din buss må bare finne seg en annen plass å stå, noe sjåførene av dem ikke ser ut til å ta særlig tungt. I de verste tilfellene kjører de inn på plassen bare et par minutter før de skal av gårde igjen, så om du ennå ikke har funnet bussen din fem minutter før avreise, er det ikke sikkert det er din feil. Jeg hadde ingen problemer med å finne min buss denne dagen. Og bussene er uten sammenligning mye billigere enn enhver annen reisemåte. Knapt 13 kroner betalte jeg for den timelange reisen.

Vi kom frem til Simferopol klokken halv ti, i god tid før togavgangen som skulle være 1048. Selv om jeg allerede hadde spist frokost, tenkte jeg det kunne være lurt å spise litt til. I nisteposen hadde jeg stort sett lavasj og honning, samt restematen Olia og jeg ikke hadde fått spist opp, og som jeg allerede før avreise ikke var helt sikker på om jeg kunne stole på. Som det så ofte skjer med meg førte denne ekstraspisingen til at jeg kom litt knapt ut med tiden. Antagelig mistet jeg noen penger ut av lommen også i alt surret jeg holdt på med, en ukrainsk femtilapp var i alle fall mistenkelig borte. Det samme var forresten toget. Jeg har jo reist en del med tog i Ukraina og Russland, sjekk bare bloggpostene mine om Den transibiriske jernbane (søk i søkefeltet, eller trykk på Tags). Men om det skyldes at det var lenge siden jeg hadde hatt ansvaret selv, eller at togtavlen i Simferopol er annerledes enn de andre, eller kanskje aller mest at jeg var blitt litt stresset, jeg skjønte i alle fall ikke hva de to tallene etter toget mitt betydde. Det stod både 4 og 6, og forresten var det ingen tydelige tall å se over skinnegangene. Til det første er å si at det første tallet er plattformen, det andre er togsporet, mens til det andre er å si at tallene står ganske tydelig hvis du benytter undergangen under skinnene, og ikke som jeg ville bruke overgangen over dem. Jeg spurte meg frem, første og beste kommende togpassasjerer visste ingenting, og da jeg spurte en vognvertinne om «dette var toget til Kiev», så kunne hun greit svare «ja», det var bare ikke mitt.

Men jeg kom meg nå ombord og inn i riktig kupe sånn fire minutter før toget skulle gå. Planen min om å kjøpe litt ekstra drikke og en tradisjonsrik flaske øl var allerede urealistisk. Jeg fikk greie meg med det jeg hadde, en halvannenlitersflaske vann fra Alusjta, og en god rest tørr hvitvin Olia og jeg hadde tatt hvert vårt glass av.

Det skulle vise seg å bli noe så til de grader for lite væske. Noen av de nyere togene her er ustyrt med «Konditsioner», eller «Aircondition», som det heter på norsk. På dette toget betydde det lite mer enn at vinduene i kupeene ikke lot seg lukke opp. Det var ingen antydning til airondition. Det var en god seier for oss gamlekara, som synes ingenting er som et åpent vindu når det gjelder frisk luft og kjølige rom. Men seieren smakte ikke godt på dette toget. Kupeene var vendt mot vest denne reisen, altså den siden solen går ned, hvilket betydde at solen stod rett inn i kupeen gjennom hele dagen. Og det ble så varmt, at jeg fikk problemer med å skrive gloser fra Krig og fred, papiret ble vått av svetten min. På benken jeg satt på var en regelrett dam av svetten min. Det var ikke værende for meg i kupeen.

Ute i korridoren var det bare et lite hakk bedre. Her var det et par vindu som lot seg åpne, noe som i det minste gav litt luftsirkulasjon i varmen. Men jeg svettet her også, og drakk foruroligende raskt opp både halvannenlitersflasken med vann og restflasken med vin.Ved noen av stasjonene har toget lengre stopp. Og ved et av stoppene på et kvarter, tok jeg sammen med mange andre passasjerer sjansen på å styrte bort til de nærmeste kioskene og bodene for å kjøpe meg litt påfyll. Det var en nervepåkjenning. Jeg så jeg var langt etter de fleste andre, og sistemann i hovedkøen i hovedbutikken. Jeg løp til neste og stilte meg, der førstemann svært irriterende i den litt pressede situasjonen ikke kunne få seg til å bestemme hvilken sort is han skulle ha. Nestemann forsøkte å svindle til seg en litersflaske ved å betale for en halv, og måtte bruke mye tid på å bytte om penger og snakke om hvor mye han hadde betalt, og  hva han hadde fått. Så kom jeg, kjøpte som et lyn en halvlitersflakse med vann og en halvlitersflaske med kvas.

Halvlitersflasken med vann drakk jeg opp med en gang, mens kvasflasken drakk jeg opp en kort stund etterpå. Siste mulighet for å kjøpe mer vann var hos vognvertinnen. På ordet «voda» som selv de som ikke kan russisk vet betyr «vann», gav hun meg en barneflaske brus så søt at jeg bare ville følt meg enda mer tørst av å drikke den. Først da jeg hadde gitt opp, og var på vei tilbake til plassen min, foreslo hun en flaske vann med sitronsmak. Jeg slo til, 7 hryvna for 0,7 liter vann til romtemperatur. Romtemperatur ville på dette toget antagelig si noen og førti grader. Det sier sitt at jeg til tross for all denne drikkingen, ikke var på do en eneste gang før kvelden. Det er elleve timer og mer enn fire liter væske uten toalettbesøk.

Det siste jeg vil ha med fra selve togturen er mine medpassasjerer i kupeen. Det var en mor mot femtiårene og hennes lille gutt. Tradisjonen tro bød de meg av maten sin, straks jeg var kommet på, og min forsiktige «jeg har allerede spist» hjalp ingenting. Det ble «butterbrot c syrom i kolbasom», «skiver med ost og pølse». Saltede tomater ble også servert. Og da jeg på kvelden ville ha te til aftensmaten min med honning og lavasj, så gav de meg av sin egen. De ordnet varmt vann for meg, og hadde tepose selv. Den lille gutten ble også en fin samtalepartner for meg gjennom turen. Han het forresten Daniel, som nevøen min, og var omtrent på samme alder. Vi ble på en av stasjonene stående og se på togene og på himmelen, da han plutselig begynte å snakke. På de første spørsmålene sa jeg bare «da» og lignende enstavelsesord, men på spørsmålet «otkuda vy», hvor er du fra, så måtte jeg bare svare at jeg er fra samme land som Alexander Rybak. Den lille gutten hadde flere ganger hørt «Fairytale» uten høretelefoner på mobilen sin, og sunget med som Trond Viggos «Hjalmar». Det ble en fin samtale. Små barn snakker språkene sine enkelt og perfekt. Når du snakker med dem og sier noe galt, forstår de det ikke, og hvis de forstår det, men det likevel var galt, så retter de deg og fortsetter samtalen som ingenting. Når det er ord de bruker som du ikke forstår, forklarer de dem, enkelt og likefrem. Jeg fikk vite at lille Daniel har en hund, er glad i musikk og liker dyr, og at han nettopp har lært å svømme. Jeg fortalte ham at jeg liker Ukraina, at jeg har en kone fra Kiev, og at jeg forstår russisk ganske godt, men at jeg ikke snakker helt korrekt, det blir en del feil. Det var lille Daniel helt enig i, men det gjorde ingenting.

Så det var togturen min. Og det var årsaken til at maten i bæreposen mer enn sannsynlig var bedervet og dårlig. Men jeg bar den likevel hjem, slik at Olia kunne bestemme hva som skulle kastes, og hva vi kunne spise. Det var lyst og fint da jeg kom frem til leiligheten sånn litt over halv seks. Jeg var i tvil om jeg skulle legge meg og sove litt, eller om jeg bare skulle starte dagen nå. I alle fall måtte jeg få meg litt vann, for natten hadde også vært svett og varm, og å gå fra stasjonen til andre siden av sentrum hadde også krevd sitt for tørsten. En liten skuffelse ventet meg imidlertid da jeg kom frem til døren, og ringte Olia. Jeg fikk feilmelding på telefonen. Jeg ringte igjen, ny feilmelding. Jeg har kjøpt et ukrainsk telefonkort for 100 hryvna, men aldri innstallert noe slikt selv, det er alltid andre som har gjort det for meg. Nå måtte jeg, og klarte det, det er jo ganske enkelt og bare å følge instruksjoner. Men tross jeg fikk nye 100 hryvna inn på telefonkontoen, fikk jeg ikke kontakt med Olia. Og jeg kviet meg for å ringe på. Jeg vet det er små barn i huset, og at alle der inne trenger søvn. Jeg ville ikke vekke andre enn Olia. Et par korte støt på ringeklokken gav ingen respons, og jeg bestemte meg for å kjøpe det vannet jeg trengte, og eventuelt bare vente utenfor til huset våknet. Det ville ikke gjøre meg noe.

Ukraina er og blir uvirkelig. Det var vanskelig til umulig å finne en åpen kiosk før seks i sentrum rundt Petsjersk. Men det store supermarkedet som ligger der var allerede åpnet. Så der gikk jeg inn, og kjøpte både halvannenliters og femliters dunk med vann, pluss både eplejuice og appelsinjuice. På vei tilbake ringte moren til Olia, og fortalte at Olia var hos faren denne natten, og at hun, moren, ikke hadde hørt meg da jeg var der. Det var jo ikke så rart, jeg hadde gjort mitt beste for ikke å bli hørt. Nå kom jeg imidlertid greit inn, fikk tatt meg en dusj, og lagt meg ned for en svært god og frisk morgensøvn.

Bryllupsreise til Alusjta på Krim

Denne posten skal handle om hvordan vi finner frem til huset vårt, og hva som skjer der.

Vi forlot forrige post da vi forlot huset for å ta toget til Krim. Russisk overtro gjør at man ikke kan gå tilbake til huset etter å ha forlatt det når man er på reise. Det gjorde at jeg ikke tok med migrasjonskortet mitt, og heller ikke gikk tilbake for å hente det.

Vi tok enkelt trolleybuss til togstasjonen. Ingen taxi her.

Vi var ute i god tid, og kunne i ro og mak finne plassene våre. Det var mye ledig på toget, og fin ro, selv om vi lå på plastkart.

Om natten bredde Olia over meg, slik som en fremmed hadde gjort på toget fra Rostov na Don til Krasnodar, (skrevet om i denne posten her: Joda, fra Rostov til Krasnodar).

Nisten jeg hadde forsøkt å kjøpe ble ikke spist i det hele tatt, nisten Olia hadde var stor suksess.

I Simferopol var solen. Vi fant oss rimelig raskt en buss, og reiste til Alusjta.

I Alusjta gikk Olia straks i gang med å finne leilighet.

Etter noen få forsøk, fant vi en vi ville slå oss i ro i for 20 dager.

Bryllupsreisen var begynt.

Til Krim på bryllupsreise

Denne bloggposten er meget passende skrevet på toget, om morgenen, på vei til Krim. Min kone sover ennå, jeg er våken, har vært det lenge, og har bestemt meg for skrive litt mens jeg nyter utsikten og tilværelsen. At jeg sitter på dette toget, viser at alt har gått bra, og at vi er i rute. Hvordan vi kom dit, er hva denne bloggposten skal handle om. 

Og før jeg fikk skrevet noe som helst, våknet min kjære kone, slik at skrivingen måtte vente, og foregå i huset vårt i Alusjta, lenge etter at vi hadde kommet helt frem og alt var godt. Sånn går det av og til. *** Og som om det ikke var nok, gikk det ytterligere noen uker, slik at deler av teksten også er skrevet i vår nye leilighet i Alupka. Så sammenhengen vil kanskje være så som så.

Det siste som skjedde i går (altså dagen før bloggposten, smilefjes) var at vi fikk sendt av gårde søknaden om familiegjenforening i Norge. Dermed var alt klart for avreise, og starten på den egentlige ferien. Jeg hadde trodd vi bare kunne sende av gårde søknaden mandagen etter bryllupet, maks tirsdagen, og så reise påfølgende onsdag i ro og mak til Krim. Slik gikk det altså ikke, vi måtte vente en ekstra uke.

Men når den uken var gått, kunne vi altså sende søknaden. Det gjorde vi, og så gikk vi hjem og slappet av. Kampen mot ukrainske myndigheter er litt stressende, så vi lot være å kjøpe togbilletter med en gang, det holder med ett gjøremål hver dag, av og til.

Onsdag morgen eller det vil si formiddag gikk vi enkelt og greit og kjøpte togbillettene. Etter fjorårets togreise alene gjennom Sibir var jeg godt vant med å bestille billetter i små billettluker, men det var nå herlig å ha en innfødt til å gjøre det også. Hun visste sågar om et ekstra utsalg, hvor det var mindre køer enn på Hovedjernbanestasjonen. Og vi fikk akkurat de billettene vi ville: Til Krim samme kveld, 2305 var det vel, om jeg ikke husker feil, og til Simferopol neste ettermiddag. Plastkart. Det vil si en slags andre klasse, jeg har skrevet mer om det andre steder på bloggen, sjekk for eksempel tag «Russiske tog», eller posten Å reise med den transsibirske jernbanen. Hjemreisen skulle være 12. august, første klasse.

Min driftige kone hadde også en plan. Da hun skulle sende søknaden om familiegjenforening dagen før, viste det seg at hun manglet en kopi av det ene dokumentet, og kunne skaffe seg det hos en notarius i nabobygningen. Denne hadde imidlertid ingen oversetter, og min arbeidsomme kone tenkte at dette kunne være en jobb for henne, eventuelt meg. Her var det sikkert mange som trengte en første og beste oversetter fra norsk til russisk eller engelsk. Så vi rakk innom hit for å forhøre oss om dette, før vi reiste hjem for å pakke.

Jeg var jo litt stresset med tanke på pakkingen, jeg hadde jo ikke begynt pakkingen i det hele tatt. Ei heller hadde jeg kjøpt flybillettene hjem igjen, eller sjekket når arbeidet startet opp igjen etter ferien. Jeg hadde i det hele tatt en hel del ting og gjøre, og kunne må jeg få lov til å si godt utsatt denne jobbsøknaden på notariuskontoret, men det er herlig å være gift med en kone som på noen felt er roligere enn jeg. Hun tok pakkingen med knusende ro, og var ferdig etter å ha pakket en sekk mindre enn min håndbagasje. Da hadde hun i tillegg tatt med to tepper for oss begge til å sitte på. Og alle klær, sminkesaker, alt en kvinne trenger, pluss norsk lesestoff i Dagbladet og Stavanger Aftenblad, pluss. Jeg gratulerer henne. Hun imponerer meg.

Selv skjønte jeg ikke før det var for sent at det tok seg aldeles pinlig ut at jeg skulle tumle rundt med hele store kofferten, pluss hånbagasje større enn hennes bag. Men gjort var gjort, pakket var pakket, både Olia og hennes mor lo av meg, og det gjorde de rett i. Jeg var førstereisegutt, og viste det med all tydelighet i pakkingen. Neste gang skal jeg klare meg med mindre.

Jeg tenkte å få oppdatert bloggen med en siste post om at nå reiser jeg, men datamaskinen til Olia streiket akkurat i det jeg var i ferd med å poste den. Viktigere var det da at jeg fikk kjøpt flybillettene hjem, og sjekket ut at jeg kom hjem i tide til jobben. Mens jeg gjorde alt dette, sørget Olia for vår utmerkede niste.

Og da tiden var inne og alt var klart, satte vi oss ned etter russisk tradisjon, og ventet litt i stillhet på koffertene, før vi forlot huset. Bryllupsreisen var begynt.

Den kronglete veien hjem

Det ble en kronglete vei hjem på alle måter denne gangen. Både reisen gjennom Russland med tog og fly fra Sotsji til Rostov, Rostov til Mosvka, Moskva til St. Petersburg, og så fly derfra til København, og derfra og hjem til Bergen. Men den aller tyngste og verste og lengste ble fra bussholdeplassen ved festplassen i Bergen, og hjem til leiligheten på Nordnes. Der fikk jeg en telefon som gjorde alt annet tungt i livet ubetydelig.

Jeg sparte en del penger på å reise hjem som jeg gjorde, men det er strevsomt, og jeg mistet tid på ferie, og brukte tid på reise. Fra Sotsji gikk toget klokken seks lørdag kveld, og fra rundt fire var jeg på vei for å finne jernbanestasjonen. Som vanlig tar jeg det gående, og med all bagasjen. Frem til da hadde jeg badet og bare badet, og tatt meg en lang og god lunsj på favorittrestauranten min, Rimskij. Så jeg nøt ferien til det siste, men det siste kom kanskje litt for tidlig, og jeg kom også litt skjeivt ut med det å finne stasjonen. Jeg følte meg så kjent at jeg kunne ta det uten kart, men så kjent var jeg ikke, og jeg havnet innpå noen markeder, i stedet for på hovedgaten opp til stasjonen. Men det gikk nå til slutt, jeg var fremme i god tid. 

Utsikt fra toget fra Sotsji

Utsikt fra toget fra Sotsji

Togstrekningen fra Sotsji til Rostov er vakker, den går helt inntil svartehavskysten. Men det blir tidlig mørkt, og jeg var også trøtt, så jeg la meg tidlig i overkøyen min. Og jeg våknet om morgenen klokken seks i Rostov. Der er jeg kjent, og tok greit ut med kofferten og bagasjen på vei opp for å finne meg først og fremst frokost, dernest en nettkafe. Allerhelst skulle det være WiFi, men vanlig internettilgang ville også være bra, jeg hadde flere ting det hastet med å sjekke opp. Flyet til Moskva skulle gå klokken 1245, og jeg regnet ut at jeg måtte komme av gårde til flyplassen senest klokken 1100.

Jeg hadde sett meg ut det jeg tror er byens eneste WiFi forbindelse da jeg var der sist, det er en kafe godt oppe i Bolsjaja sadovaja. Og da jeg kom dit i 7-tiden var det vitterlig folk inne der på vei ut, og jeg gikk glad inn for internett og frokost. Men det viste seg at stedet stengte, og ikke åpnet klokken sju. Så det ble plastikkfrokost på McDonalds i stedet. Og ikke noe internett.

Det ble ikke noe internett, faktisk. Og det viser hvor uviktige de viktige tingene egentlig er. Alle nettsteder åpnet klokken 1000 eller 1100, og de som åpnet klokken 1000, lå så langt unna, at det ble langt å komme seg bort dit. Dermed skar jeg igjennom, og fant meg en pub og tok meg en øl, og det var veldig bra og veldig rett. Det var en flott pub som lå helt nede i hovedgaten, og de ringte også og bestilte taxi for meg, og avtalte en pris under halvparten av hva jeg var forespeilet. Så her sparte jeg inn de to ølene og mer til, og hadde en trivelig formiddag på kjøpet. Den skulle ikke forbli like trivelig. Det kan dere lese om i posten Trøbbel i Rostov, fra i går.

I Moskva kom jeg i kontakt med internett igjen. Tiden der benyttet jeg på restaurant. Jeg var godt fornøyd til at jeg klarte å resonnere meg frem til hvilken metrostasjon jeg skulle til, og hvor denne restauranten lå, som Vladimir hadde anbefalt meg i sommer. Det var Majakovskaja, og restauranten heter bare PilsnerUrquell, og er amerikansk nummeret opp fra hurtigmat, Hamburgere, kylling og biff, pommes frites og tomat og salat, og forskjellige Mexicanske variasjonsmuligheter, ikke det jeg ville gått på til vanlig, men de har internett der, og dyrt er det ikke. Så der tilbrakte jeg ettermiddagen.

Toget til St. Petersburg er lett å greit å finne på Leningradskij-stasjonen, og på kupe er det luksustog. Man sovner og er fremme.

Kupe på toget fra Moskva til St. Petersburg
Kupe på toget fra Moskva til St. Petersburg

Mitt tog gikk 2130 og var fremme litt over fem. Enda det går fire, fem nattog og flere dagtog, pluss fly, mellom Moskva og St. Petersburg, er de som regel godt fulle, og man er ikke garantert plass på det billigste og beste alternativet. Men det dyreste er heller ikke noe dyrt, og denne ferien var det jo et tema og komme inn i en russisk by grytidlig om morgenen. Og i St. Petersburg er jeg jo også noenlunde kjent. Moskvatogene kjører inn til Moskovskij-stasjonen, som ligger helt nederst i berømte Nevskij prospekt. Den er det bare å vandre oppover, og man har en god formiddag.

Jeg brukte også formiddagen til å spise en god frokost, og en enda bedre lunsj. Turen til flyplassen gikk lett og greit, det samme flyreisen hjem via København. 

Frokosten min i St. Petersburg

Frokosten min i St. Petersburg

Svett og fæl og lenge udusjet gikk jeg hjem fra flybussen i Bergen, klar for å ordne meg inn i hverdagen igjen, da jeg får telefon fra min søster Tone om at min far er død, og hverdagen vil aldri mer bli den samme.

Den kronglete veien hjem var soleklart verst de siste metrene.