Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

… og en dag uten Olia…

I dag ble det for mye styr med Olia for lille Irina og meg. På et  tidspunkt forlot vi bare lekeplassen der vi ventet på henne, og satte oss i en buss som kjørte forbi, og reiste til et sted vi aldri har vært.

Dette var også dagen den tidligere presidenten i Georgia og guvernøren i Odessa, Mikhail Saakashvili, annonserte på Facebook at han er rasende over å ha mistet sitt ukrainske statsborgerskap. Han har tidligere også mistet sitt georgiske, så nå er han statsløs. Det er ganske typisk i de tidligere sovjetrepublikkene, at de nye makthaverne arresterer eller på andre måter gjør livet surt for de gamle, og behandlingen Saakashvili har fått skiller seg vel bare ut med at vestlige medier skriver om det på en annen måte. Av en eller annen grunn er de støttende til Saakashvili, også nå, de få som skriver om saken.

Karakteristisk er innlegget til Saakashvili på Facebook, skrevet først på engelsk, så på ukrainsk. Det er myntet på et utenlandsk publikum. Han var en del av glansbildet som ble forsøkt tegnet etter Maidan, da utlendinger ble hentet for liksom å «rydde opp» i ukrainsk politikk og økonomiske affærer. Det glansbildet er det ikke mye igjen av nå. Verken hos Saakashvili, de andre politikerne som overtok makten, eller i Ukraina selv. Hadde vestlige politikere og medier gjort jobben sin, hadde ikke dette kommet som noen overraskelse. Jeg har fremdeles vanskelig for å få hodet mitt rundt hvordan vi i Norge kunne støtte sånne folk. Det har svekket min tiltro også til det norske systemet.

Min kone Olia gjennomlever og har gjennomlevd en del av Ukrainas problemer. På 90-tallet, etter Sovjetunionens oppløsning, gikk landet gjennom en økonomisk kollaps som den vestlige verden i sin eufori over den kalde krigens slutt og kommunismens fall, ikke har vært villig til å sette seg inn i og forstå, og i alle fall ikke på disse landens egne premisser. Hun har i seg en redsel for økonomiske problemer som på meg virker irrasjonell, og som jeg ikke ser i noen andre jeg kjenner. I går førte det til at vi ikke kom oss til stranden, i dag førte det til nye – små – problemer.

Først gjaldt det en ekstra sum på regningen til mobiltelefonen, det kom en SMS inn om at hun hadde blitt trukket noe småmynt for å ha benyttet seg av et tilbud, hun selv mente ikke å ha benyttet seg av. Slik ble vi forsinket ut igjen, sånn som i går og flere ganger tidligere, og jeg blir i den tette sommervarmen mer gretten enn jeg pleier å være. Det er også kjedelig å vente med et lite barn, vi er liksom der ute på lekeplassen eller bussholdeplassen, uten helt å vite når Olia kommer. Når Irina er ferdig med å leke, og vil videre, er det vanskelig å holde på henne.

Et eller annet arbeid eller annet borte ved Arsenalnaja metro, gjorde at bussene gikk helt sykt denne dagen. Både nummer 38 og 55 dukket opp nede i Boulevard Lesu Ukrainka, der vi stod, uten å ha noe der å gjøre. Olia ville derfor ta metro, hun er den mest utålmodige av alle når hun kommer, men jeg fikk til slutt overtalt henne om at det er nettopp veien til metroen som er problemet. Selvsikker i min egen russisk, er det også jeg som spør en av busskonduktørene som merkelig står og venter med bussen sin, om hva som har skjedd siden noen av bussene går disse rare rutene. Jeg hadde også en idé om hva det var, siden jeg hadde vært på morgentrening, og sett politiet stoppe biler og buser der med Arsenalnaja, sett et uvanlig trafikkbilde. Vi fikk vite at vår buss, fantastiske 118, gikk normalt.

Så vi satte oss på den, reiste over broen, bare et stopp lenger enn vanlig. Olia ville ordne noe i banken. Det var slik vi mistet henne, for denne dagen, vi så henne ikke igjen før til kvelden. Irina og jeg skulle vente ved en lekepark. Jeg viste henne hvilken lekepark det var, det var umulig å misforstå, Irina og jeg gikk bort til den, Olia i banken. Denne banksaken har vært et tema i flere år, det dreier seg om en konto Olia hadde mens hun bodde her, hun vil gjerne ha pengene sine ut, naturlig nok. Det har vist seg latterlig vanskelig. Sist hun prøvde manglet hun riktig pass, det norske passet var ikke godt nok, hun måtte ha ukrainsk, så det har hun skaffet seg. Jeg tenkte det ville være en ren formalitet, men alt tar tid, så det er kjekkere for Irina og meg å vente på en lekeplass, enn inne i banken.

På lekeplassen var det allerede et par unger. Irina hylte som vanlig av glede, – masik! sa hun, i sin skjønne feiluttalelse av maltsjik – gutt, – masik er søtt kjælenavn man kan bruke på kjæresten sin, eller barna sine eller bamsen. Hun løp bort, lenge før meg, og satte i gang sine sedvanlige forsøk på kontakt. Jeg fulgte ikke så nøye med, men gikk for å sette meg på en benk, og se over tysk grammatikk og gloser på mobiltelefonen, et tema disse siste dagene av sommerferien, før tyskstudiet begynner til høsten. Irina kom imidlertid løpende bort til lekeapparatene, uten barna, og gav seg til å leke alene.

Jeg skjønte raskt hvorfor. Det var et eller annet merkelig med dem. De var som vi ville sagt det da jeg vokste opp, ikke snille. Det var to gutter og ei jente, et par år eldre, og de lekte ikke med Irina sånn som andre barn her nede. Det var akkurat som de gjorde narr av henne, liten og mindre enn dem som hun var. Irina er tøff, robust og rask, hun løp rundt og etter og med de større guttene, hun har en veldig fart alderen tatt i betraktning, og henger med, men det var tydelig av ansiktsuttrykket at dette ikke helt var som hun hadde ventet, og ikke helt som det pleide. Litt senere så jeg den eldre jenta gråt, det ble knuffing med den ene gutten, langt unna der foreldrene satt, men det var ganske tydelig at her ville ikke disse foreldrene ordne opp, problemene disse barna eventuelt hadde, ville vare ved.

Kort sagt, hadde det vært vanlig, hadde jeg tatt med meg Irina og gått. Nå ventet vi imidlertid på Olia, og vi hadde sagt vi skulle være på akkurat denne lekeplassen. Skulle vi gå til banken, og møte henne der, ville det være stor risiko for at vi ville gå forbi hverandre på veien. Det var jo også sjanser for at Olia hadde bestemt seg for å gå innom noen butikker og boder på torget her i dette området, det var til og med gode sjanser at det var akkurat der hun var, for ærendet i banken skulle ikke ta så lang tid, som det nå hadde tatt. Vi ble derfor sittende, til Irina tok kommandoen selv, og løp av gårde nedover gaten, mot elven og stranden.

Da gikk jeg med. Irina hadde hatt en leke, en sånn beholder med gusj, – slim, tror jeg vi kaller det i Norge, Olia hadde kjøpt det i den tro at det var en sprettball. Barna på lekeplassen hadde vært veldig, veldig nysgjerrige på akkurat denne leken, og nå hadde jeg klare mistanker om at de hadde tatt den fra henne. Men jeg var ikke sikker, og ville ikke konfrontere dem. Dessuten er det ikke noen kjedelig leke å miste, fra en forelders synspunkt, det blir jo mye graps med dem. Jeg syntes også det var bra å komme meg vekk fra denne lekeplassen, og ungene som var der.

Jeg sendte Olia en melding fra min norske telefon til hennes ukrainske, noe vi svært, svært sjelden gjør, om at Irina og jeg gikk ned til stranden. Jeg forklarte nøye og på norsk, for å unngå misforståelser. Jeg ville si nøyaktig hvilken strand. Mens vi gikk, kom imidlertid buss 108 forbi, akkurat i det vi var ved et busstopp. Det var et tilbud for godt til å avslå, det er sånn vi liker det, Irina og jeg hoppet rett inn. På vei mot nye eventyr. Denne bussen har vi aldri tatt før, men det var den karen ved lekeparken i Rusanivka hadde tipset om, for å komme til en annen strand enn de vanlige, her nede.

Jeg sendte en tekstmeldig om det også. Først at vi hadde gått ombord i bussen, så at vi hadde funnet frem til stranden. Jeg forklarte hvor stranden var, slik at Olia helt sikkert ville finne den, om hun hadde prøvd. Jeg brukte min norske til hennes ukrainske, men kunne ikke være sikker på at hun hadde sin ukrainske med seg. Dessuten hadde Olia vært opptatt av at hun skulle hente en drill, denne dagen. Det var bare så vidt vi fikk henne med oss, i første instans. Nå var hun altså vekk. Ingen svar kom på mobilen, ikke dukket hun opp.

Det var gråvær i Kiev, denne dagen, skyet og varmt. Olia hadde kjøpt meg en pose å ha tingene i, og helt tilfeldig gitt meg denne posen de vi skilte lag, fordi den «var så tung i vesken». Det var bare derfor vi hadde med badetøy, et par leker, og minimalt med skift. Posen var elendig, og allerede i ferd med å rakne. På andre siden av Levoberezjna har vi svært sjelden vært, så bussen kjørte inn med oss i nytt terreng. På første stopp gikk vi av, Irina fikk sørget for at vi fikk kjøpt oss en halvliter kvas, og hun var også veldig ivrig på å få oss inn i et supermarked like ved.

– Horosji masakin, sa hun søtt og overbevisende, i det som skulle vært – horosji magasin, «det er en bra butikk». Det var det kanskje, men med en raknet pose og en halvliter kvas i plastglass, så var ikke jeg så ivrig på å finne det ut. Jeg måtte ta med meg Irina med makt, opp på skuldrene med henne, og posen og kvasen i hånden på et vis. Så var det å gå på, for å komme oss til stranden han hadde snakket om.

Retningen til elven var selvsagt, og fra morgenbading i Hydropark hadde jeg sett det var en strand i området, så det var ikke noen sjanse for at vi ikke skulle finne den. Som karen hadde sagt, hadde den også sitt å tilby. Det virket imidlertid litt uferdig, nytt og uferdig, med mange fine lekeplasser, boder til å skifte, dusj til å skylle seg, det var satt opp en god del, men virket allikevel litt tomt. Det var en båtrestaurant der, hvorfra det ble spilt tung bass-musikk, og hvori folk gikk i fine klær, kanskje det var et lukket selskap? I tillegg var det en kioskkafe med høyst begrenset utvalg, viktig for meg – ikke øl og ikke kaffe.

Så alright, vi badet i vei, Irina og jeg, jeg litt mer nervøs enn vanlig, for verdisakene i den skrøpelige plastposen, men alt gikk jo fint, selvfølgelig. Bunnen i elven var god, det var et flott sted å bade, når vi først var kommet dit. Men det var nok ikke helt verdt de ekstra anstrengelsene, det finnes strender lettere å komme seg til. Det var nok også derfor området virket litt halvferdig og halvtomt, både av ting og mennesker.

På himmelen samlet det seg tunge, mørke skyer. Det er nokså standard at det blir meldt tordenvær, her nede. Nå så det ut til å bli alvor. Jeg viste Irina skyene, hun har fått gått inn ordene grom og gromit, torden og tordne, så nå var hun helt enig i at det gjaldt å komme seg hjem, – bystro, bystro! (bistro, bistro – fort, fort!). På skuldrene var det lenger til metroen enn jeg hadde tenkt, og enn det kunne se ut, det var et stykke å gå, og mot slutten kom også regnet. Det var fascinerende å se hvordan området med det ble forandret, fra en sløv sommerby der folk og biler beveget seg langsomt, til nå hvor gater og fortau var fulle av folk som så ut til å ville komme seg hjem. Det ble på et øyeblikk trafikkork. På alle busstopp og på metrostasjonen var det tjukt med folk.

Irina og jeg får imidlertid sitteplass. Såpass høflige er det alltid noen som er. Vi går av ved Arsenalnaja, der bussene nå går som vanlig igjen, og vi kommer oss hjem. Jeg er litt engstelig, for jeg har ikke nøkkel til leiligheten, så om det ikke er noen hjemme, kan Irina og jeg og plastposten bli stående ute i limbo. Artig nok er det hunden Mike, som kommer løpende, og viser at i alle fall Babusjka og Tasia er i området. De pleier å slippe hunden fri, man er ikke så nøye med båndtvang her nede, og hunden Mike var mye mer opptatt av å følge et spor han hadde funnet, tisse og grave og gjøre hundeting, enn å hilse på oss. Irina, derimot, løp etter Mike som vanlig.

Snart etter hadde vi funnet babusjka og Tasia, og jeg hadde blitt låst inn i blokka, der Olia var, så vi med en gang kunne oppklare alle misforståeler og alt som var skjedd. Hun hadde hatt en ubehagelig opplevelse i banken, og ikke fått pengene sine. Irina var igjen ute på lekeplassen, som vanlig, der hun løp omkring med hunden Mike, søskenbarnet Tasia og de andre barna. Og her var det som det skal være, bare gøy og moro og lek.

Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Irinas første synging

Det er en overdrivelse å kalle det sanger. Og kanskje å presse det å kalle det synging. Men det er helt innenfor, som man nå sier det, å si hun nå er etter sanger og nynner med og treffer toner og ord når vi synger for henne.

Litt dumt, vil jeg si, er den aller første sangen Twinkle, Twinkle, little star. Det er en engelsk sang, jeg kjenner den best av tittelen, og at man ikke skal si det til astronomer, for de kan ikke fordra problemet med at stjernene blinker, og at det derfor blir vanskeligere å analysere lysbølgene den sender til jorden. De er svake nok som det er, og blir verre av at de må gjennom atmosfæren, at stjernene ser ut som de blinker.

Det var på turen til – eller «til» – Vårlivarden forleden. Irina gikk og trallet og trallet, og det var mor som sa det var Twinkle, Twinkle little star. Det viser seg at Irina har melodien på en av lekene hun har fått til bursdag eller jul, da med en dum, norsk tekst. Men Irina nynner ikke teksten, hun er etter melodien. Og det er helt utvilsomt, det er den.

Jeg har synget for Irina siden etter hun ble født. Det er mange ting med å være far og ha barn som jeg føler er laget for meg, eller jeg er laget for det. Som om hele livet har vært en forberedelse til det, som om jeg er med i en virkelig og nåtidig versjon av En bønn for Owen Meney, eller en annen amerikansk roman, der alt får sin forklaring til slutt. Å synge har jeg alltid vært glad i, god stemme har jeg knapt nok hatt, men jeg tar det igjen med å ha en enestående hukommelse når det gjelder tekst. Så jeg kan synge temmelig mye forskjellig, og liker det temmelig godt. Repertoiret Irina har fått høre, er rikt.

For at bloggposten ikke skal bli for lang, sikter jeg rett inn mot blinken. På norsk er sangen Ro, ro, ro min båt en sang som har gått igjen. Den passer godt når Irina sitter på fanget, vendt mot meg, og jeg holder henne hendene hennes. Da kan vi begynne å ro, så blir det ro, ro, ro min båt. Jeg kan den på engelsk og dansk også, dansk er kult, lært i gladfylla på hyttetur på Kvamskogen med danske Trine, Vovende, vovende, vovende, sier de, og så er det så morsomt sånn de sluker alle konsonanter, og slurver med alle vokaler. På norsk er det grei skuring.

Ro, ro, ro min båt, ta din åre fatt. Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over kattegat.

Sannelig tar ikke Irina etter båt, fat og –gat. Der synger hun med. Og det er med strålende, ekstrovert smil, sangen er blitt en hit igjen, hun digger den, og foretrekker at det går litt voldsomt for seg med vuggingen. – Båt, sier hun, så jeg vet hvilken sang jeg skal synge.

En annen sang hun er etter, er russisk. Den går utenpå sangene jeg ellers har skrevet om her. Ro min båt, er kul, men den russiske sangen er vakker. Jeg kaller den etter den første linjen i refrenget, Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol, men jeg så min kone fra Kiev, Olia, skrev inn noe annet, da hun søkte sangen på YouTube. Så alright, refrenget er i alle fall slik

Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol

Pust vsegda budet njeba (himmel)

Pust vsegda budet mama (mamma)
Pust vsegda budu ja – (jeg)

Den har jeg sunget lenge, og vist på YouTube. Det er den første sangen Irina sovnet etter, sovnet uten mors bryst (riktignok spilte vi en sang til, etterpå, men det var denne sangen som gjorde susen). Irina kaller sangen, solntse, og vil se solntse, på YouTube. Så synger hun med på solntse, njeba, mama og ja. Sol, himmel, mama og jeg. La disse tingene alltid være til. Et herlig barneønske!

Irina bruker alle disse ordene noenlunde i virkeligheten også, så hun har en idé om hva de betyr, hva det er. Himmel – njeba – kan hun, men jeg er ikke helt sikker på hun har hundre prosent klart for seg hva solen egentlig er. For sol – og måne – er hun veldig ivrig, men peker litt i hytt og vær, hvor den er. For himmel – njeba – peker hun på himmelen. Mama har hun kunne lenge, selvfølgelig, men jeg tror ikke hun har skjønt at ja er jeg, at hun er ja, at hun kan si jeg, om seg selv. Og det enda jeg rimelig ofte har avsluttet hele sangen med å spørre a kto ja (men hvem er jeg) – Irina!

Så hun skal vite helt sikkert det er henne. La henne være for alltid! Pust vsegda budet ona!

Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Gladfull

Denne posten er mildt omskrevet for bare å handle om møtet med den norskkyndige ukrainere på strandkafeen i Hydropark. Opprinnelig het posten «Nok en dag på høyre side av venstre bredd». Det stoffet er lagt i morgendagens post.

———–

Friskt morgenøl på en strandkafé i Hydropark. Treningen er unnagjort. Klokken nærmer seg nå ti. Antagelig våkner de hjemme. Men disse siste dagene unner jeg meg en tappeøl etter treningen, der er så godt med det ufiltrerte, og det jeg drikker hjemme bekrefter det at melk i ølglass gjør glasset ubrukelig etterpå. Ølet blir dovent med en gang. Sånt bryr ikke min kjære kone Olia seg om, og drikker melk og serverer is og yoghurt i alle glass hun få tak i. Vår kjærlighet består, vår kjærlighet består.

På bordet ved sden av meg sitter et par og drikker øl, de også. Han spør meg hva klokken er, om jeg kan se på mobiltelefonen min hva klokken er, og jeg sier den er kvart over ti, eller «ti femten», som jeg må formulere det. Jeg er litt forsiktig med å si klokkeslettene som de sier dem i dagligtalen, det er lett å trå feil med preposisjoner og tall på russisk, men må få det i rett kasus, og sjansen for feil er sterkt til stede. Så det er tryggere bare å si de to tallene på den digitale klokken. Mitt inntrykk er at de gjør det oftere selv også, det er ikke så naturlig her som hos oss å si «kvart over» og «fem på halv» og alt sånn. De snakker også om klokken på en annen måte, slik også vi gjorde det opprinnelig. I stedet for å snakke om klokkeslettene ett, to, tre, og så videre, så snakker de om første, andre og tredje timen, og så videre. Dermed blir ikke halv fire halv fire, men halv av den fjerde, pol tjetvortovo. Det var litt om russiske klokkeslett. Ti femten rekker lenge.

Det gikk litt tid. Jeg skrev på min bloggpost, de satt der og snakket. Jeg gikk og kjøpte meg en ny øl, etter litt tvil, morgenen gikk over i formiddag, og jeg ville jo hjem også, men fristelsen etter ufiltrert, friskt øl ble for sterk, og jeg hadde jo også lyst til å få skrevet noenlunde ferdig bloggposten min. I likhet med leserne synes jeg ikke noe om at det blir for mange liggende halvgjort. Som før lot jeg dem bruke det samme plastglasset. Nettopp på BBC har de hatt en sak om det enorme forbruket av plastkopper for kaffe. I England er det 5000 slike kopper i minuttet. Alt blir søppel. Gjenbruket, eller resirkuleringen, er helt ubetydelig. Her jeg gjør min ubetydelige innsats ved i det minste å bruke plastglasset og -koppene flere ganger. Det tenkte jeg – selvtilfreds – mens jeg gikk tilbake med ølet mitt.

Så spurte de på sidebordet om jeg hadde fyrstikker. Zazjegalka (tror jeg). Dette var et ord jeg ikke kunne på russisk, og jeg måtte avsløre jeg var utlending. Han spurte hvor jeg var fra, og jeg sa jeg var norsk. Så satte han i gang med å snakke på en makeløs norsksvensk, helt uten kontroll på verbtidene, men mer enn godt nok til at det gikk an å skjønne hva han sa. Han hadde vært i Norge, Sverige og Danmark (jeg var i Sverige, Norge og Danmark), og han var veldig opptatt av at han kunne forstå norsk, eller svensk, men han kunne ikke snakke det.

Jeg fortale ham på norsk at det var bra, det gikk godt an å skjønne hva han sa, men han var ikke mottagelig for sånn informasjon. Det var ikke helst fordi han var så dårlig i språket, men fordi han var så god og full. Ansiktet lyste rødt som en tegneseriefigur. Jeg vet ikke kunne svensk. Han var så glad at han ikke kunne klare å sitte, men måtte reise seg litt også. Han kunne fortelle han kunne mange språk. Norsk, eller svensk, tysk, engelsk, russisk og ukrainsk. Islandsk, derimot, det var veldig vanskelig. Det sa han hele tiden, med et enormt smil.

Damen hans var også full, men hun var sløvere. Hun fikk med seg jeg var utlending, og begynte straks å snakke engelsk. Engelsken hennes var atskillig verre enn min russisk, begrenset ordforråd og dårlig samsvarsbøyning, men hun fikk sagt, igjen og igjen, at dette var en bra mann. Hun hadde imidlertid for seg at han plaget meg, og at han radlet tull på de merkelige språkene hun ikke skjønte, så hun ville liksom unnskylde ham. He’s a good man.

Jeg sa jeg også kunne litt tysk, og dermed snakket vi på tysk. Hans tysk var omtrent som norsken, veldig primitiv. Min er også elendig, særlig når jeg snakker, russiske ord detter ut hele tiden, for jeg er så vant med at det er fremmedspråket jeg kaver med. Damen ville snakke engelsk, jeg tilbød min russisk, men ingen av dem fikk med seg hva jeg sa, og snakket i vei, hver i sin samtale. Først da jeg snappet opp hun het Olga, og kunne si det heter kona mi også, hun er fra Kiev, alt på russisk, så reagerte de. Damen ville ennå ikke tro det, ja ne veriu, ja ne veriu, samme hvor raffinert jeg sa at dette må du bare tro på, for dette er rent faktum, jeg snakker russisk, som du hører, selvsagt med høflig form, De. Han – som het Dimar – fikk det med seg, og snakket litt russisk, det språket som ville gjort det mest mulig for oss å ha en meningsfull konversasjon.

Men helst ville han snakke på de språkene han så sjelden får praktisert. Det var norsk, og svensk, og dansk, som er likt, men islandsk som er veldig vanskelig. Og han var plutselig opptatt av å fortelle meg at på dansk teller de enogtjue, toogtjue, mens på norsk og svensk er det tjueen, tjueto, det var et artig poeng for ham, men noe jeg aldri har tenkt på, annet enn jeg vet det ble bråk i Norge da vi offisielt gikk fra den danske tellemåten til kun den norske en gang på 50-tallet. Hun forklarte også damen hvordan dette var, på dansk adinidvadset, dvaidvadset, mens norsk og svensk, dvadsetadin, dvadsetdva. Han er en god mann, sa damen igjen.

Så hadde damen et personlig utbrudd, at hun hadde disse marerittene, og fødselsmerker på armen, eller hva det var hun ville ha frem. Hun hadde noen røde prikker, så ikke alvorlig ut i det hele tatt. Hun fortalte også at det ikke var bra å røyke, men at hun røykte. Alt dette var på engelsk. Den gladfulle mannen sa at russisk og ukrainsk var som norsk og tysk. Dette har jeg hørt sagt på norsk, og jeg har lest det, men det er første gang jeg hører det direkte fra en som har russisk og ukrainsk som morsmål, og som også har lært seg de skandinaviske språkene og tysk. I hvert fall fått seg en ide om hva det går i. Ennå har jeg det inntrykk av at det er en utbredt oppfatning i Norge og Vesten at russisk og ukrainsk er like språk, om det er som norsk og svensk, dansk og svensk eller italiensk og spansk, at det ikke er noe problem for de å forstå hverandre, og at det bare er vond vilje fra de russiskspråklige i Ukraina som gjør at de ikke vil snakke ukrainsk.

Jeg hadde veldig bra lyst til å kjøpe meg en øl til, og bli her litt utover formiddagen med mine interessante, nye venner. Vi skålte veldig, og da de oppdaget at mitt glass var tomt, så helte han litt av sitt flaskeøl over til meg. Skål, sa vi, på norsk. Han var veldig nær definisjonen på gladfull. Skal man forklare hva det er, se på ham. «Jeg vet ikke snakke norsk, jag snakke svensk, islandsk veldig vanskelig». Men familieforpliktelsene ble for sterke for meg. Klokken nærmet seg elleve, de venter med varm, stor og god frokost til meg, og etter jeg har spist den, skal vi ut å gjøre sprell. Konemor Olia ville ikke gitt meg noen problemer for å ta noen øl med kjekke, nye venner en formiddag i Hydropark, uten mulighet for å kunne si i fra, men det er jo også veldig, veldig kjekt å være med dem, min kjære kone, og kjære barn.

Så jeg brøt opp, sa jeg måtte gå og spise frokost (det må være første gang i livet jeg bryter opp godt lag over øl for å spise frokost, når ølet ikke er resultat av et langt nachspiel). Vi sa farvel på en rekke språk, damen var veldig opptatt av at vi måtte ta i hendene, og knyttneve mot knyttneve, knytte bånd, eller hva som var poenget, hun var glad og full hun også, men sløvere, det gikk langsommere med henne. Han fyren, Dimar, han var russisk gladfull, som bare russere kan være det. Det var en veldig god morgen for ham.

Sommerliv i Kiev – Irinas nye ord!

Hun ligger ved siden av meg, i vognen, på kafeen Kvartal på venstre bredd av elven Dnjepr. Hun sovnet i bussen på vei bort hit. Vi rakk den akkurat. Den stod klar til å svinge ned mot broen i det vi kom opp ulitsa Kutusova ved der vi bor. Jeg spurtet over veien for å komme med denne bussen, kunne ikke vente på grønt lys, buss 55 går ikke så ofte. I 31 grader blir det varmt og klamt i en overfylt buss, som vi er vant med her. Irina løste det med å sovne. Og her sover hun ennå.

Vi har fått skikk på datamaskinen til Olia nå. Så dager jeg ikke er på morgentrening kommer jeg til å skrive ferdig eldre innlegg. Første uken skal være så godt som ferdig nå. Mer kommer. Jeg skriver når jeg har tid, og med den anledningen jeg har for hånden. Dette er på iPhone, siden sonyen er lav på batteri.

Lille Irina er en engel her nede. Jeg har nettopp hørt program om engler på In our time, som jeg har skrevet en del om, så jeg skal kanskje være forsiktig med ordene. Irina er en engel i den bruken av ordet vi har i dagligtalen, et skjønt vesen umulig å la være å elske.

Hun er i en alder der det skjer fort både psykisk og fysisk. En dag springer hun opp en trapp for første gang, en annen kommer hun seg ned fra lekeapparater uten å måtte legge seg på magen og dingle med beina til de når bakken. Hun klatret opp alle apparatene allerede da vi var her i vår, så der har hun ingenting å gå på. Hun løper mer enn hun går. Og i vannet er hun et kapittel og en hel bok og et flerbindsverk for seg selv. 

Og hun snapper stadig opp ord. Det er ingen dyrelyder hun ikke har tak på nå, de fleste på russisk, hunden og aksenten på sau på norsk. Så for Ira sier nå hesten «i-gå-gå», hanen «kokiriko» og grisen «khro-khro-khro». En film på YouTube har hjulpet henne her, det er en traktor som kjører med en tilhenger, og så skal barnet gjette hvilket dyr det er basert på sangen den synger. Irina har stålkontroll på den nå.

Og hun fanger også opp skikkelige ord. Senest i dag fikk hun endelig med seg forskjellen mellom «mer» og «det er alt», på russisk jesjo og vsjo. Hun har sagt jesjo en stund, når hun vil ha mer å drikke for eksempel, men i dag kom også vsjo. Russerne bruker de to ordene svært flittig, vsjo litt sånn som italienerne bruker basta.

Andre nyttige ord hun var et pi, bydeformen av verbet «å drikke», altså «drikk!». Det kan hun si hver gang hun vil ha noe å drikke, det hjelper veldig. Særlig her, som de er så opptatt av at alle må spise godt, men ikke ser ut til å tenke på drikken i det hele tatt.

Så har hun et morsomt «whopa», eller «åpaa», som de uttaler det, det er litt som et norsk «hoppsan» eller «oisan». Enda morsommere er «ukh tyyy», direkte oversatt «å duu», men russerne bruker det helt annerledes enn vi. Det er når noen har sagt eller gjort noe spesielt, noe litt overraskende, litt imponerende, litt verdt å legge merke til. Det er russisk for viderekomne, morsmålsbrukerne sier det hele tiden, men det er sjelden jeg hører det fra noen som har russisk som fremmedspråk. Irina er morsmålsbruker, som vi vet. 

Akh – tyyy! Effekten når Irina sier det er nesten ubeskrivelig. Hun bruker det selvfølgelig helt rett, som oftest når hun gjentar oss, men i uttrykket ligger også en anerkjennelse av den man sier det til. Og det er jo veldig søtt når vi voksne får en slik anerkjennelse av lille Irina på 1 år og 10 måneder.

Jeg vil også ha med at det at vi er på venstre bredd av elven betyr at vi atter er i gang med badingen her nede. Når Irina våkner er det rett i elven. Ohpaa!

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.

Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!