Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Irinas første synging

Det er en overdrivelse å kalle det sanger. Og kanskje å presse det å kalle det synging. Men det er helt innenfor, som man nå sier det, å si hun nå er etter sanger og nynner med og treffer toner og ord når vi synger for henne.

Litt dumt, vil jeg si, er den aller første sangen Twinkle, Twinkle, little star. Det er en engelsk sang, jeg kjenner den best av tittelen, og at man ikke skal si det til astronomer, for de kan ikke fordra problemet med at stjernene blinker, og at det derfor blir vanskeligere å analysere lysbølgene den sender til jorden. De er svake nok som det er, og blir verre av at de må gjennom atmosfæren, at stjernene ser ut som de blinker.

Det var på turen til – eller «til» – Vårlivarden forleden. Irina gikk og trallet og trallet, og det var mor som sa det var Twinkle, Twinkle little star. Det viser seg at Irina har melodien på en av lekene hun har fått til bursdag eller jul, da med en dum, norsk tekst. Men Irina nynner ikke teksten, hun er etter melodien. Og det er helt utvilsomt, det er den.

Jeg har synget for Irina siden etter hun ble født. Det er mange ting med å være far og ha barn som jeg føler er laget for meg, eller jeg er laget for det. Som om hele livet har vært en forberedelse til det, som om jeg er med i en virkelig og nåtidig versjon av En bønn for Owen Meney, eller en annen amerikansk roman, der alt får sin forklaring til slutt. Å synge har jeg alltid vært glad i, god stemme har jeg knapt nok hatt, men jeg tar det igjen med å ha en enestående hukommelse når det gjelder tekst. Så jeg kan synge temmelig mye forskjellig, og liker det temmelig godt. Repertoiret Irina har fått høre, er rikt.

For at bloggposten ikke skal bli for lang, sikter jeg rett inn mot blinken. På norsk er sangen Ro, ro, ro min båt en sang som har gått igjen. Den passer godt når Irina sitter på fanget, vendt mot meg, og jeg holder henne hendene hennes. Da kan vi begynne å ro, så blir det ro, ro, ro min båt. Jeg kan den på engelsk og dansk også, dansk er kult, lært i gladfylla på hyttetur på Kvamskogen med danske Trine, Vovende, vovende, vovende, sier de, og så er det så morsomt sånn de sluker alle konsonanter, og slurver med alle vokaler. På norsk er det grei skuring.

Ro, ro, ro min båt, ta din åre fatt. Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over kattegat.

Sannelig tar ikke Irina etter båt, fat og –gat. Der synger hun med. Og det er med strålende, ekstrovert smil, sangen er blitt en hit igjen, hun digger den, og foretrekker at det går litt voldsomt for seg med vuggingen. – Båt, sier hun, så jeg vet hvilken sang jeg skal synge.

En annen sang hun er etter, er russisk. Den går utenpå sangene jeg ellers har skrevet om her. Ro min båt, er kul, men den russiske sangen er vakker. Jeg kaller den etter den første linjen i refrenget, Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol, men jeg så min kone fra Kiev, Olia, skrev inn noe annet, da hun søkte sangen på YouTube. Så alright, refrenget er i alle fall slik

Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol

Pust vsegda budet njeba (himmel)

Pust vsegda budet mama (mamma)
Pust vsegda budu ja – (jeg)

Den har jeg sunget lenge, og vist på YouTube. Det er den første sangen Irina sovnet etter, sovnet uten mors bryst (riktignok spilte vi en sang til, etterpå, men det var denne sangen som gjorde susen). Irina kaller sangen, solntse, og vil se solntse, på YouTube. Så synger hun med på solntse, njeba, mama og ja. Sol, himmel, mama og jeg. La disse tingene alltid være til. Et herlig barneønske!

Irina bruker alle disse ordene noenlunde i virkeligheten også, så hun har en idé om hva de betyr, hva det er. Himmel – njeba – kan hun, men jeg er ikke helt sikker på hun har hundre prosent klart for seg hva solen egentlig er. For sol – og måne – er hun veldig ivrig, men peker litt i hytt og vær, hvor den er. For himmel – njeba – peker hun på himmelen. Mama har hun kunne lenge, selvfølgelig, men jeg tror ikke hun har skjønt at ja er jeg, at hun er ja, at hun kan si jeg, om seg selv. Og det enda jeg rimelig ofte har avsluttet hele sangen med å spørre a kto ja (men hvem er jeg) – Irina!

Så hun skal vite helt sikkert det er henne. La henne være for alltid! Pust vsegda budet ona!

Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Gladfull

Denne posten er mildt omskrevet for bare å handle om møtet med den norskkyndige ukrainere på strandkafeen i Hydropark. Opprinnelig het posten «Nok en dag på høyre side av venstre bredd». Det stoffet er lagt i morgendagens post.

———–

Friskt morgenøl på en strandkafé i Hydropark. Treningen er unnagjort. Klokken nærmer seg nå ti. Antagelig våkner de hjemme. Men disse siste dagene unner jeg meg en tappeøl etter treningen, der er så godt med det ufiltrerte, og det jeg drikker hjemme bekrefter det at melk i ølglass gjør glasset ubrukelig etterpå. Ølet blir dovent med en gang. Sånt bryr ikke min kjære kone Olia seg om, og drikker melk og serverer is og yoghurt i alle glass hun få tak i. Vår kjærlighet består, vår kjærlighet består.

På bordet ved sden av meg sitter et par og drikker øl, de også. Han spør meg hva klokken er, om jeg kan se på mobiltelefonen min hva klokken er, og jeg sier den er kvart over ti, eller «ti femten», som jeg må formulere det. Jeg er litt forsiktig med å si klokkeslettene som de sier dem i dagligtalen, det er lett å trå feil med preposisjoner og tall på russisk, men må få det i rett kasus, og sjansen for feil er sterkt til stede. Så det er tryggere bare å si de to tallene på den digitale klokken. Mitt inntrykk er at de gjør det oftere selv også, det er ikke så naturlig her som hos oss å si «kvart over» og «fem på halv» og alt sånn. De snakker også om klokken på en annen måte, slik også vi gjorde det opprinnelig. I stedet for å snakke om klokkeslettene ett, to, tre, og så videre, så snakker de om første, andre og tredje timen, og så videre. Dermed blir ikke halv fire halv fire, men halv av den fjerde, pol tjetvortovo. Det var litt om russiske klokkeslett. Ti femten rekker lenge.

Det gikk litt tid. Jeg skrev på min bloggpost, de satt der og snakket. Jeg gikk og kjøpte meg en ny øl, etter litt tvil, morgenen gikk over i formiddag, og jeg ville jo hjem også, men fristelsen etter ufiltrert, friskt øl ble for sterk, og jeg hadde jo også lyst til å få skrevet noenlunde ferdig bloggposten min. I likhet med leserne synes jeg ikke noe om at det blir for mange liggende halvgjort. Som før lot jeg dem bruke det samme plastglasset. Nettopp på BBC har de hatt en sak om det enorme forbruket av plastkopper for kaffe. I England er det 5000 slike kopper i minuttet. Alt blir søppel. Gjenbruket, eller resirkuleringen, er helt ubetydelig. Her jeg gjør min ubetydelige innsats ved i det minste å bruke plastglasset og -koppene flere ganger. Det tenkte jeg – selvtilfreds – mens jeg gikk tilbake med ølet mitt.

Så spurte de på sidebordet om jeg hadde fyrstikker. Zazjegalka (tror jeg). Dette var et ord jeg ikke kunne på russisk, og jeg måtte avsløre jeg var utlending. Han spurte hvor jeg var fra, og jeg sa jeg var norsk. Så satte han i gang med å snakke på en makeløs norsksvensk, helt uten kontroll på verbtidene, men mer enn godt nok til at det gikk an å skjønne hva han sa. Han hadde vært i Norge, Sverige og Danmark (jeg var i Sverige, Norge og Danmark), og han var veldig opptatt av at han kunne forstå norsk, eller svensk, men han kunne ikke snakke det.

Jeg fortale ham på norsk at det var bra, det gikk godt an å skjønne hva han sa, men han var ikke mottagelig for sånn informasjon. Det var ikke helst fordi han var så dårlig i språket, men fordi han var så god og full. Ansiktet lyste rødt som en tegneseriefigur. Jeg vet ikke kunne svensk. Han var så glad at han ikke kunne klare å sitte, men måtte reise seg litt også. Han kunne fortelle han kunne mange språk. Norsk, eller svensk, tysk, engelsk, russisk og ukrainsk. Islandsk, derimot, det var veldig vanskelig. Det sa han hele tiden, med et enormt smil.

Damen hans var også full, men hun var sløvere. Hun fikk med seg jeg var utlending, og begynte straks å snakke engelsk. Engelsken hennes var atskillig verre enn min russisk, begrenset ordforråd og dårlig samsvarsbøyning, men hun fikk sagt, igjen og igjen, at dette var en bra mann. Hun hadde imidlertid for seg at han plaget meg, og at han radlet tull på de merkelige språkene hun ikke skjønte, så hun ville liksom unnskylde ham. He’s a good man.

Jeg sa jeg også kunne litt tysk, og dermed snakket vi på tysk. Hans tysk var omtrent som norsken, veldig primitiv. Min er også elendig, særlig når jeg snakker, russiske ord detter ut hele tiden, for jeg er så vant med at det er fremmedspråket jeg kaver med. Damen ville snakke engelsk, jeg tilbød min russisk, men ingen av dem fikk med seg hva jeg sa, og snakket i vei, hver i sin samtale. Først da jeg snappet opp hun het Olga, og kunne si det heter kona mi også, hun er fra Kiev, alt på russisk, så reagerte de. Damen ville ennå ikke tro det, ja ne veriu, ja ne veriu, samme hvor raffinert jeg sa at dette må du bare tro på, for dette er rent faktum, jeg snakker russisk, som du hører, selvsagt med høflig form, De. Han – som het Dimar – fikk det med seg, og snakket litt russisk, det språket som ville gjort det mest mulig for oss å ha en meningsfull konversasjon.

Men helst ville han snakke på de språkene han så sjelden får praktisert. Det var norsk, og svensk, og dansk, som er likt, men islandsk som er veldig vanskelig. Og han var plutselig opptatt av å fortelle meg at på dansk teller de enogtjue, toogtjue, mens på norsk og svensk er det tjueen, tjueto, det var et artig poeng for ham, men noe jeg aldri har tenkt på, annet enn jeg vet det ble bråk i Norge da vi offisielt gikk fra den danske tellemåten til kun den norske en gang på 50-tallet. Hun forklarte også damen hvordan dette var, på dansk adinidvadset, dvaidvadset, mens norsk og svensk, dvadsetadin, dvadsetdva. Han er en god mann, sa damen igjen.

Så hadde damen et personlig utbrudd, at hun hadde disse marerittene, og fødselsmerker på armen, eller hva det var hun ville ha frem. Hun hadde noen røde prikker, så ikke alvorlig ut i det hele tatt. Hun fortalte også at det ikke var bra å røyke, men at hun røykte. Alt dette var på engelsk. Den gladfulle mannen sa at russisk og ukrainsk var som norsk og tysk. Dette har jeg hørt sagt på norsk, og jeg har lest det, men det er første gang jeg hører det direkte fra en som har russisk og ukrainsk som morsmål, og som også har lært seg de skandinaviske språkene og tysk. I hvert fall fått seg en ide om hva det går i. Ennå har jeg det inntrykk av at det er en utbredt oppfatning i Norge og Vesten at russisk og ukrainsk er like språk, om det er som norsk og svensk, dansk og svensk eller italiensk og spansk, at det ikke er noe problem for de å forstå hverandre, og at det bare er vond vilje fra de russiskspråklige i Ukraina som gjør at de ikke vil snakke ukrainsk.

Jeg hadde veldig bra lyst til å kjøpe meg en øl til, og bli her litt utover formiddagen med mine interessante, nye venner. Vi skålte veldig, og da de oppdaget at mitt glass var tomt, så helte han litt av sitt flaskeøl over til meg. Skål, sa vi, på norsk. Han var veldig nær definisjonen på gladfull. Skal man forklare hva det er, se på ham. «Jeg vet ikke snakke norsk, jag snakke svensk, islandsk veldig vanskelig». Men familieforpliktelsene ble for sterke for meg. Klokken nærmet seg elleve, de venter med varm, stor og god frokost til meg, og etter jeg har spist den, skal vi ut å gjøre sprell. Konemor Olia ville ikke gitt meg noen problemer for å ta noen øl med kjekke, nye venner en formiddag i Hydropark, uten mulighet for å kunne si i fra, men det er jo også veldig, veldig kjekt å være med dem, min kjære kone, og kjære barn.

Så jeg brøt opp, sa jeg måtte gå og spise frokost (det må være første gang i livet jeg bryter opp godt lag over øl for å spise frokost, når ølet ikke er resultat av et langt nachspiel). Vi sa farvel på en rekke språk, damen var veldig opptatt av at vi måtte ta i hendene, og knyttneve mot knyttneve, knytte bånd, eller hva som var poenget, hun var glad og full hun også, men sløvere, det gikk langsommere med henne. Han fyren, Dimar, han var russisk gladfull, som bare russere kan være det. Det var en veldig god morgen for ham.

Sommerliv i Kiev – Irinas nye ord!

Hun ligger ved siden av meg, i vognen, på kafeen Kvartal på venstre bredd av elven Dnjepr. Hun sovnet i bussen på vei bort hit. Vi rakk den akkurat. Den stod klar til å svinge ned mot broen i det vi kom opp ulitsa Kutusova ved der vi bor. Jeg spurtet over veien for å komme med denne bussen, kunne ikke vente på grønt lys, buss 55 går ikke så ofte. I 31 grader blir det varmt og klamt i en overfylt buss, som vi er vant med her. Irina løste det med å sovne. Og her sover hun ennå.

Vi har fått skikk på datamaskinen til Olia nå. Så dager jeg ikke er på morgentrening kommer jeg til å skrive ferdig eldre innlegg. Første uken skal være så godt som ferdig nå. Mer kommer. Jeg skriver når jeg har tid, og med den anledningen jeg har for hånden. Dette er på iPhone, siden sonyen er lav på batteri.

Lille Irina er en engel her nede. Jeg har nettopp hørt program om engler på In our time, som jeg har skrevet en del om, så jeg skal kanskje være forsiktig med ordene. Irina er en engel i den bruken av ordet vi har i dagligtalen, et skjønt vesen umulig å la være å elske.

Hun er i en alder der det skjer fort både psykisk og fysisk. En dag springer hun opp en trapp for første gang, en annen kommer hun seg ned fra lekeapparater uten å måtte legge seg på magen og dingle med beina til de når bakken. Hun klatret opp alle apparatene allerede da vi var her i vår, så der har hun ingenting å gå på. Hun løper mer enn hun går. Og i vannet er hun et kapittel og en hel bok og et flerbindsverk for seg selv. 

Og hun snapper stadig opp ord. Det er ingen dyrelyder hun ikke har tak på nå, de fleste på russisk, hunden og aksenten på sau på norsk. Så for Ira sier nå hesten «i-gå-gå», hanen «kokiriko» og grisen «khro-khro-khro». En film på YouTube har hjulpet henne her, det er en traktor som kjører med en tilhenger, og så skal barnet gjette hvilket dyr det er basert på sangen den synger. Irina har stålkontroll på den nå.

Og hun fanger også opp skikkelige ord. Senest i dag fikk hun endelig med seg forskjellen mellom «mer» og «det er alt», på russisk jesjo og vsjo. Hun har sagt jesjo en stund, når hun vil ha mer å drikke for eksempel, men i dag kom også vsjo. Russerne bruker de to ordene svært flittig, vsjo litt sånn som italienerne bruker basta.

Andre nyttige ord hun var et pi, bydeformen av verbet «å drikke», altså «drikk!». Det kan hun si hver gang hun vil ha noe å drikke, det hjelper veldig. Særlig her, som de er så opptatt av at alle må spise godt, men ikke ser ut til å tenke på drikken i det hele tatt.

Så har hun et morsomt «whopa», eller «åpaa», som de uttaler det, det er litt som et norsk «hoppsan» eller «oisan». Enda morsommere er «ukh tyyy», direkte oversatt «å duu», men russerne bruker det helt annerledes enn vi. Det er når noen har sagt eller gjort noe spesielt, noe litt overraskende, litt imponerende, litt verdt å legge merke til. Det er russisk for viderekomne, morsmålsbrukerne sier det hele tiden, men det er sjelden jeg hører det fra noen som har russisk som fremmedspråk. Irina er morsmålsbruker, som vi vet. 

Akh – tyyy! Effekten når Irina sier det er nesten ubeskrivelig. Hun bruker det selvfølgelig helt rett, som oftest når hun gjentar oss, men i uttrykket ligger også en anerkjennelse av den man sier det til. Og det er jo veldig søtt når vi voksne får en slik anerkjennelse av lille Irina på 1 år og 10 måneder.

Jeg vil også ha med at det at vi er på venstre bredd av elven betyr at vi atter er i gang med badingen her nede. Når Irina våkner er det rett i elven. Ohpaa!

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.