Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.

Brann!

Reisen til Novij Svet fikk en dramatisk slutt i går. Mens vi stod og ventet på bussen, hørte vi plutselig smell, og så røyk og flammer som om det var fyrverkeri. Jeg skjønte imidlertid at slik tykk, svart røyk og slike flammer på lang avstand, det er noe alvorlig som brenner. Og i området som brant er det bare hus og butikker.

Ganske riktig. Det var et hus som brant. Olia gikk først opp og så, litt oppi gaten, og kunne på avstand se hva det var. Så fikk jeg lov å gå (vi stod i busskø, en av oss måtte holde plassen i køen), jeg løp helt bort.

Det var katastrofe. Det var et helt kompleks som brant, slik som det vi bor i i Alusjta. Hos oss er vi helst opptatt av om liv går tapt, fordi eiendeler kan erstattes. Det er lett å si for oss som kan erstatte dem. De som eide dette huset mistet alt de har. Her er ingen forsikring, ikke noe fond, ingen støtteordninger. De må stole på familie og venner for et sted å bo.

På toppen mistet de den viktigste inntektskilde, med leieinntekter nå i høysesongen. Det er så vidt alt går rundt når alt fungerer. Og så denne brannen.

Da jeg kom var det noen unge gutter som prøvde seg med vannslange mot flammene. Varmen ble snart så intens at det var ikke mulig å komme nær nok til å få vannet bort, og det sørgelige vannet hjalp ingenting.

Det kom en brannbil. Men heller ikke brannfolkene virket særlig optimistiske. Det er et stort problem med vannforsyningen her på Krim, og under Brann merkes det svært godt. Brannbilen måtte ha hjelp av vannbilen, en gammel lastebil fra Sovjettiden med en liten vanntank på. Og denne lastebilen hadde store problemer med å komme seg frem og få parkert fornuftig. Her på Krim parkerer man overalt, og privatbilene stod mildt sagt i veien langs de smale gatene.

Nå tok imidlertid folket makten. En gjeng gutter og menn tok tak, og løftet den mest håpløst parkerte bilen bort med rå samlet styrke. Så fikk brannfolkene koblet slangen til vanntanken, og kunne gå i gang med å slokke hovedbrannen.

Samtidig var det dramatikk på andre siden. Husene står tett, som i Norge for 100 og 200 år siden, det var stor fare for spredning, slik det den gang alltid var hos også.

Der stod fortvilte huseiere og hva vet jeg, gjester, turister og lokale, alle slags folk, og forsøkte å finne vann og bøtter, slik at de fikk hindret brannen i å spre seg til dem. I dette var brannmannskapene til ingen hjelp, de var på andre siden, i kamp med hovedbrannen.

Gripende var det å se små barn bære ut små katter fra nabohuset. Dette huset var nydelig utsmykket, alt gjort på egen hånd, ingen penger og andre til å gjøre det for seg her. Det ville være en forferdelig tragedie om også dette huset tok fyr.

En gruppe menn hadde klatret opp på taket, der de hadde tilgang på oppsamlingsdunken for regnvann. Her hadde de nok vann til å kjempe skikkelig mot brannen, som nærmet seg dramatisk. Det var en desperat kamp, får flammene tak, må veggen skiftes ut. Flere menn og bøtter kom til her hvor hovedkampen nå stod.

Så var det en på gaten som oppdaget store flammer like utenfor vinduet nede. Raskt var et par unge menn på plass her også, slo ut plastvinduet med knyttneven, men kunne ellers ikke gjøre så mye, fordi de manglet vann.

I nabohuset skrudde en gammel kone på vannslangen for å fylle opp plasyflasker og små dunker. Men trykket på vannet var så lavt, at det kunne vanskelig monne. Folk løp omkring på jakt etter vannkilder, alt mens brannen krøp nærmere, ukjent hvor.

Også fra det andre nabohuset, der den gamle konen fylte vannflasker i plast, også der hoppet menn opp på taket, og bruke regnvannsdunken som vannkilde. Det er det eneste som monner, og som går raskt nok å fylle bøtter med.

Jeg skulle gjerne blitt der til kvelden, og sett hvordan dette gikk. Men vi hadde bussbillett fra Sudak klokken seks, nå nærmet den seg fem, og det tar tid fra Novij Svet til Sudak. Gladelig skulle jeg latt alle busser fare, og heller kjøpt nye billetter, sånn ville det vært i ungkarsdagene. Men nå er jeg med Olia, og jeg kunne ikke godt ha henne stående i busskø, mens jeg kikket på brannen. Jeg måtte tilbake.

Jeg løp, jeg hadde en tanke om at kanskje Olia ville la et par busser gå, så vi fikk se hvordan dette kom til å gå. Men hun stod først i en lang busskø, lenger enn hva som får plass i en liten marsjrutka, og hun var ikke særlig interessert i å gi fra seg plassen for å se på en brann hun ikke hadde noe med.

Slik ble det til at vi reiste hjem.

Posten er under arbeid…

Pusjkina, tror jeg

I dag var Olia og jeg ute på et lite eventyr. Mellom Santa Barbara og Partenit skal det være et sted som heter Pusjkina. Det var dit vi prøvde å reise i dag.

Vi har vært der før, tror vi. Det er et veiskilt det står Pusjkina på, og vi har gått nedover fjellskråningen i nærheten av dette skiltet. Jeg har minner og fotografier, det var her jeg lærte det russiske ordet for plommer. Det var svært styr og veldig kronglete å komme seg ned, men til slutt var vi i Utjos, et fint sted å ende opp. Kunne vi klare noe lignende i dag, ville vi være fornøyde.

Forrige gang vi prøvde oss havnet vi i Gutzuf. Det er vanskelig å komme seg av på riktig sted. Denne gangen gikk vi av like etter avkjørselen ned til Santa Barbara og Utjos, noe som umulig kan være så altfor galt. Jeg somlet med å komme meg over veien etter at bussen var kjørt, jeg ville ta av meg på overkroppen, og for dette ble Olia rasende. Man spøker ikke med trafikken her nede, Olia er oppriktig redd, og lar redselen få utløp i sinne. I dette raseriet gikk vi feil vei, altså mot avkjørselen til Utjos, den kjedelige og forferdelige veien, som fører til det veldig kjekke. Alt mens Olia gav meg på hodet, som de sier det på russisk.

Så stoppet vi opp. Var det virkelig dette vi ville (ikke at Olia skulle skjelle meg ut, for det ville vi virkelig, i hvert fall hun)? Vi kunne snu og se om vi fant dette her vi kaller Pusjkina. Det kunne bli helt mislykket, kanskje måtte vi gå i timer i Krims sommervarme, bare for å ende opp med å snu, fordi det ikke går noen vei ned til sjøen. Sånn kan det være her nede, praktfull sjø og kyst, men ingen vei ned dit, alt er gjerdet inn og stengt. Det ville likevel være et eventyr å prøve, så vi prøvde.

Første og beste lille vei til venstre tok vi. Det tok ikke lang tid før det var eventyr nok for meg. Jeg er så glad i nye steder, vil alltid være der jeg ikke har vært, se hva som er i mellom, lenger borte, på andre siden. Her var det et lite vann. Det var så skittent at det ville vekke avsky i Norge, men dette er Krim, sørsiden. Her er knapt vann annet enn i sølepytter. Dette var noe som kunne kalles en stor en, nesten litt skikkelig, en 20-30 meter fra ende til ende, kanskje. Jeg fotograferte selvsagt, men ikke med mobilen, så jeg kan ikke laste opp ennå.

Nåvel, dette vannet var ikke aktuelt å bade i, vi måtte ned til sjøen, og var fremdeles omtrent helt på toppen. Det var også litt uklart hvordan vi skulle komme nedover da vi tok inn en smal vei ved noen hus, og hørte en stemme snakke til oss.

Det var en av beboerne ved et av husene. Han har sikkert sjelden sett folk langs denne veien. Nå lurte han på hvor i all verden vi skulle. – Til sjøen, sa Olia. – Ujos, sa jeg. – Denne veien fører ikke til sjøen, sa han. Jeg føler nesten jeg befinner meg i korrespondentbrevet til NRKs «Verden på lørdag». Mannen var imidlertid hjelpsom, og kom ut og snakket med oss. Han ville ha oss på bilveien, men hele poenget var jo at vi ikke ville gå den.

Alright, sa han. Det finnes en vei. Og så forklarte han og pekte, små skogsstier, tråkk, litt til høyre og venstre, alltid nedover.

Så gikk vi. Det var intet mindre enn nydelig. Vegetasjonen er jo altfor tørr til å holde norsk standard, men det er alltid spektakulært å komme bratt ovenfra og gå ned mot sjøen. Vi tok mange bilder med speilreflekskameraet, jeg regner med å poste siden.

Etter hvert kom vi også til steder vi kjente igjen. Da hadde vi allerede gått lenge. Det var et pensjonat, der hadde Olia fotografert voldsomt for tre år siden. Nå kunne vi ikke helt skjønne hvorfor, for stedet lå overgrodd og i skyggen, det var ingenting ved det som innbød til ekstra oppmerksomhet.

Vi tullet oss litt bort, rundt her, og brukte litt tid på å gå frem og tilbake i tøyseland. Veibeskrivelsen fra den vennlige husbeboeren holdt ikke lenger. Jeg ville mandig finne egne veier, mens Olia kvinnelig spurte om hjelp. Begge fant vi på vår måte riktig vei.

Og nå kom vi til plommeland. Det er en samling hytter, merkelig plassert, veldig langt fra sjøen, og ingen komfortabel vei ned dit. Men selve hyttene er fine og idylliske, og det er vakkert rundt, om det bare ikke hadde vært så varmt. Og så har de noen uvanlig fruktbare plommetre. Olia og jeg kan spise så mye vi vil, uten at det engang synes på treet. Dette er verdens overflod, at et eneste tre kam bære så mye frukt, og hver eneste plomme på treet, kan bli nye trær med like mange plommer.

Vi spiste så mye vi orket, og fikk på denne måten slukket tørsten litt også. Veien videre nedover gikk langs en lang, merkelig trapp (alltid rart med trapper av jern, midt i ødemarken). Og så kom vi til det vanskeligste punktet: inngjerdingen.

Inngjerdingen

Jeg husket det fra tre år siden. Enda så vanskelig det var å komme ned hit, så mange usikre veier, så var det her det var mest umulig. Den viktigste grunnen til ikke å gi opp, er at det er så lang vei opp igjen. Når vi har kommet så langt som til hit, kanskje 2/3 av veien, kanskje mer, så må vi bare videre.

Men det er gjerde, som kanskje burde kalles mur, for å gi riktig bilde av hva dette dreier seg om, og det er vakter ved den eneste porten.

Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.

Valg i Russland

Det er presidentvalg i Russland. Og det kommer nok til å bli det siste på en stund. Reglene er endret, så det er valg hvert sjette år. Så når Putin nå vinner, kommer han til å sitte frem til 2018. Da er det meget mulig at han vinner en gang til, eller han har funnet en arvtager han frivillig gir makten til. Det er lite som tyder på at Putins regime – som har hatt makten siden år 2000 – skal gi den fra seg igjen. Slik er det det fungerer der borte.

Ved en feil ble innlegget lagret som kladd i stedet for postet. Så den blir hentet frem og redigert ferdig lenge etter at valget er over og resultatet kjent. Det ble ingen overraskelser. Putin vant med betryggende margin. Han fikk over 60 prosent av stemmene, godt over de 50 prosentene han måtte ha for å unngå en annen valgomgang, og selvfølgelig langt foran neste kandidat på listen.

Fra vesten kommer kritikken om at valget ikke var demokratisk. Det var det selvsagt ikke, det var russisk. Russland har aldri hatt noe ordentlig demokrati, og heller ikke noe egentlig i nærheten. Et vanlig mål for om en stat kan regnes som fungerende demokrati, er om det sittende regimet noen gang har tapt i valg, og frivillig gått av. I Norge og andre ekte demokratier er dette en selvfølge, det er ikke en gang et spørsmål om valgresultatet ikke skal bli akseptert. I Russland har det aldri noensinne skjedd at den som har hatt makten, har gitt den fra seg frivillig.

Det beste eksempelet er da kommunistene avholdt valg etter revolusjonskuppet sitt i 1917. De tapte valget, men beholdt makten likevel, og gikk til full borgerkrig mot motparten for å forsvare den. Fullt så vilt gikk det ikke for seg da Jeltsin overtok for Gorbatsjov. Riktignok var det valg, og riktignok flottet Jeltsin seg med demokratiske paroler og han kritiserte Gorbatsjov for ikke å være demokratisk nok. Men Jeltsin oppløste parlamentet, og han sendte tanks inn i Moskva og skjøt på dem som var uenige med ham. Ganske ulikt det Gorbatsjov gjorde i en parallell situasjon, da det var Jeltsin som stod på barikadene, og Gorbatsjov som kunne skyte ham ned.

Russland var ikke noe demokrati på 1990-tallet. Det var knapt nok en stat. Det var kaos. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi var en fiasko av monumentale dimmensjoner. Det er bare i Russland man kan feile så grandiost. Korrupsjonen florerte. Det har den alltid gjort i Russland, særlig i Sovjettiden. Men problemet ble noe mindre under Gorbatsjov, og mye verre igjen under Jeltsin. Politiet var gjennomkorrupt, og gav slett ikke den beskyttelsen man forventer i en fungerende rettsstat. De var en del av problemet. For å sikre lov og orden og beskytte egne interesser måtte man henvende seg til mafiaen. Det var dem som mot en klekkelig sum kunne garantere at butikken din stod trygt.

Putin overtok dette landet her ved århundreskiftet. Det var demokratisk valg, på russisk vis, full kontroll hos statsmakten. Likeledes gikk det i neste valg, og da Putin fulgte konstitusjonen og overlot makten til Medvedev i en periode. Presidenten kan bare sitte to perioder etter hverandre. Mens Medvedev var president, var Putin statsminister, en veldig synlig statsminister. Og nå er han president igjen.

Selv om dette er typisk for Russland og ingenting annet enn en forlengelse av en tradisjon de alltid har hatt, så er det kanskje grunn til å bli litt deprimert om man er glad i landet. Siden Putin satt første gang er presidentperioden forlenget, den er nå 6 år, slik at han over to perioder kan sitte til sammen 12 år. Det er frem til 2024. Putin vil kunne stivne i makten, som de gamle sovjetiske statslederne. Da han kom til makten første gang hadde han noe å bevise. Det har han ikke lenger. Nå ser det ut som det å holde på makten er blitt det viktigste. Stagnasjon er ikke et erklært mål, men det ligger der som det naturlige målet, siden fremgang vil det ikke bli, og nedgang er verre.

Ta for eksempel en ting som disse motkandidatene Putin hadde under valget. Selv jeg ville stemt for Putin i dette selskapet. De nærmeste rivalene, eller hva man nå skal kalle dem, «de mest seriøse» blir i hvert fall helt feil, det er bajasen, ultranasjonalisten Sjirinovskij og kommunisten Zjuganov. Ingen av dem vil du ha til å styre et land. De to andre var Putins tidligere venn, Sergej Mironov, og Russlands nåværende venn, Mikhail Prokhorov. Sistnevnte er en av Russlands aller rikeste menn, og som hos alle Russlands rikinger er pengene tjent på det ville 90-tallet, da det var plent umulig å slå seg opp på redelig vis. Men det var gode muligheter for skruppelløse kjeltringer. Vi har sett hvordan det gikk med en av dem, Mikhail Khodorovskij, da han utfordret Putins maktapparat. Khodorovskij sitter i dag i fengsel, høyprofilert, og selskapet hans, Yukos, er revet fra hverandre etter russiske rettsprinsipper. Altså: Retten er hos den som har makten. For meg er det utenkelig at en luring som Prokhorov har utfordret Putin uten enten å være sikker på å vinne, eller det er avalt spill. Jeg går for det siste, underbygget av det at Prokhorov ikke er i nærheten av å vinne, og at han ikke med et eneste ord har kritisert Putin gjennom hele valgkampen.

De egentlige motkandidatene er satt ut av spill før valget kom i gang. Man har denne elegante regelen, to millioner underskrifter. Det er kravet for å få lov til å stille. Det er statsmaktene som kontrollerer underskriftene, altså Putins menn, og da kan man lett og greit avvise enhver brysom kandidat med at underskriftene ikke er ekte. Hvem gidder vel kontrollere? Og hvordan skal man gjøre det i praksis? To millioner er nesten halve Norges befolkning.

Så er det alle formene for valgjuks. Det blir knapt forsøkt skjult. Og det er en vanvittig åpenhet i ting som ikke er viktig, som for eksempel det absurde webkameraet i alle valglokaler, og film som skal bli tatt vare på i 500 år. Hvem forsøker man å lure? Og hvorfor ha juks på toppen, når det allerede i det lovlige jukset lenger nede i systemet allerede er garantert at Putin vil vinne?

Det er skumle greier. Putin er blitt konform med makten. Protestene i storbyene plager ham selvfølgelig, det samme gjorde utbuingen han nylig opplevde. Det er klart for ham at han ikke har den samme støtten han hadde før. Og selv om han er en mann etter russisk stil, han liker harde virkemidler, så er han ikke i posisjon til å sende militæret etter demonstrantene. Han kan banke dem opp, men han kan ikke skyte dem. Sånn har også det russiske samfunnet blitt noe utviklet.

Høstferie i iskaldt Ukraina

Det var en spesiell dag i går. For to år siden var det avslutningen på høstferien, og jeg reiste hjem fra Russland hvor jeg hadde vært. Under flyturen fra København og hjem døde min far. Jeg ble oppringt av min søster Tone som hulkegråt. Jeg hadde ikke engang kommet hjem, jeg stod med koffertene utenfor Hotell Neptun ved byporten da jeg fikk nyheten.

I går ble høstferien ikke avsluttet, men påbegynt. Olia og jeg reiste til Kiev, og planen var at vi skulle videre til Krim med en gang. Med på Krim er det som i resten av Ukraina iskaldt for tiden. Vanligvis er det fortsatt greit å bade på Krim i begynnelsen av oktober, nå er det 14 grader om dagene der nede, og halvparten om kveldene. I Kiev er det frostnetter. Her er iskaldt.

Så etter en resolutt bestemmelse av moren reiser vi ”nikoda”, som betyr ”ingen steder”. Vi blir her i Kiev, i leiligheten i Petsjersk.

Det ble feiret med bedre middager, alltid flerretters til fest i Ukraina, vin og vodka. Mor og far til Olia var med, jeg og Olia var med, og lille Taias på ett år var med på sitt vis. Søster Tanja jobber til sent på kveld og rakk ikke festen før i alle fall jeg og flere med meg hadde sovnet. Olia kunne i dag morges rapportere at hun og søsteren hadde pratet sammen til klokken tre om natten, på søstres vis.

Den lille familien Iurzhenko har vært rammet av en del ulykker den siste tiden. Både moren og faren er det vi i Norge ville kalle førtidspensjonister, de ville hos oss vært uføretrygdet. I Norge utløser det rettigheter, i Ukraina utløser det uløselige vanskeligheter.

Det var ikke mulig å merke på dem. De så alle godt ut. De vender ikke klagene sine ut, og en uinnvidd ville på overflaten tro at alt stod godt til.

I går gjorde det også det. Som den eneste uten kjønns- eller sykdomsforfall var det jeg som ble satt til å tømme vodkaflaskene, og det var en oppgave jeg tok meget alvorlig.

Det var en spesiell dag i går, og det vil også bli en spesiell høstferie.

Til doktoren med tett øre

De ukrainske og russiske legene er skammelig dårlig betalt. Fastlønnen for leger her i Ukraina ligger på godt under 1000 hryvna i måneden, ikke engang 800 kroner. De kan og må spe på lønnen med litt ekstra betaling fra pasientene, det som på godt norsk kalles bestikkelser, eller kanskje på bedre norsk «tips», som drikkepenger på en restaurant. Disse ekstrabetalingene gjør legene upopulære, det er slett ikke noe statusyrke, de blir kalt korrupte svindlere, og det er utbredt støtte til den lave månedslønnen. De fortjener ikke bedre.

Det skulle sette noelunde rammen for det å være lege her nede. I dag skulle jeg besøke en av dem. Jeg har som alle andre voks i ørene. Og jeg har kanskje litt mer enn alle andre en tendens til at når jeg får vann i dem, tetter det seg til, og jeg får som en ørepropp i dem. Dette har vært en gjenganger de siste årene, men aldri verre enn i år. Det begynte straks jeg badet, og forverret seg raskt og effektivt. Til slutt var det venstre øret helt ute av drift, og det høyre virket bare fordi det venstre ikke virket i det hele tatt. Jeg gikk omkring som i en film hvor lyden var skrudd av, jeg visste her burde være lyd, men hørte ingenting.

Å miste hørselen har sine fordeler. Man slipper en del kjedelige samtaler. Til gjengjeld går man også glipp av en del interessante. Og man plager livet av dem rundt seg. – Du er helt døv! sa Olia flere ganger. Og jeg kunne ikke si henne i mot.

Jeg var i min ukuelige optimisme og altovervinnende ubekymrethet innstilt på å la også dette bero til det gikk over av seg selv. Jeg ønsket det ville gå over hurtig, det skal være sagt, det var helt pyton å ikke få med seg det som ble sagt rundt omkring. Men ideen om å gå til legen var ikke min, men min mors, og det var ingen ide, men en befaling. Takk også til skype, som formidlet samtalen.

Her i Ukraina trenger man ikke bestille time eller noe sånt. Det er bare å finne frem til legekontoret, finne sin plass i køen, og vente. Alt dette overgår nok allerede mulighetene til en utlending. Jeg ville vært ganske fortapt uten Olia, selv om jeg etter hvert ikke er så aller verst stødig i russisk. Skulle det være nødvendig for andre å finne frem, er det bare å spørre. Og tro endelig ikke du har funnet frem til legen når du har funnet frem til bygningen legen befinner seg i. Arbeidet har bare så vidt begynt. Hvis du ikke behersker noe russisk, skal du være ganske trengt for å komme deg helt frem til mål.

For meg ordnet Olia alt. Hun visste veien til legekontoret, valgte riktignok nabobygningen først, som også var svært legeaktig, om det var et sykehus eller noe, jeg skal ikke være den som uttaler meg. I den riktige bygningen leste Olia den også for meg uleselige tavlen, og fant frem til riktig etasje og riktig fløy, og spurte som man skal de som satt foran riktig dør hvem som er «poslednij», «sistemann i køen». Med fingrene blir det pekt hvem som er foran oss, vi blir nummer fire.

Så var det å vente. Jeg er feilskapt med det at jeg er blitt så fryktelig ømfindelig for smerter og ubehag. Jeg får så vondt, og det er så fryktelig, jeg tåler det bare ikke. Å få vann spylt inn i ørene med stor kraft overgår min grense for nervøsitet. Jeg ønsker ikke noe slikt ubehag, det kan både kile og gjøre vondt. I den dystre korridoren vi satt og ventet, skjevt gulv og slitte vegger, mobiliserte jeg tankekraften mot foredragene om den amerikanske borgerkrig jeg nettopp hadde hørt. Det var standard legebehandling amputasjon, armer og ben. Den dyktige kirurg utmerket seg ved at han greide å skjære lemmet raskt av. «Kan de, kan jeg,» tankte jeg.

Legen var en tartar. I den mangefoldige historien til Krim har de en ganske spesiell plass. Vi i Norge okker oss over vår rasistiske historie mot tartarer og sigøynere, men selv på vårt verste er vi ikke i nærheten av slik det er i Sør-Europa og særlig i Øst-Europa i dag. Det er åpenlys forakt, her er ingen særskilt norske forbehold om at «jeg er ikke rasist, altså», her er rasisme en selvfølge. Noe annet vil jo si at man ser på tartarer og sigøynere som skikkelige folk. Merk forresten at vår norske bruk av ordet tartar ikke er den samme som den russiske, en tartar er noe annet her, enn hjemme.

Jeg er imidlertid nordmann. For meg er alle like, jeg dømmer etter person og ikke etter rasetilhørighet, og forstår at hos oss er det naivt og overflødig å skrive setninger som det der. Legen og Olia hadde en kort dialog, problemet var ikke så mye russisken, som at jeg ikke hørte den. Men jeg forstod såpass at jeg skulle sette meg ned, og at da jeg sa «ja iz Norvegii», «jeg er fra Norge», så hadde det ingenting med spørsmålet å gjøre.

Amputasjoner i den amerikanske borgerkrig for gjennom hodet mitt da den tartarske legen fant frem de ukrainske, smårustne legesakene, for å titte og pirke i øret mitt. Allerede ved første skrape raste alt sammen, og jeg klarte ikke å sitte stille. Heldigvis ble det med den skrapen i det øret. Men dessverre har jeg to.

Etter denne lille pirkingen, som altså for meg med min lave smerteterskel representerte et uhyre ubehag, var det tid for spyling. Det var den gamle, sovjetrussiske sykepleierens jobb. Jeg skrev «sovjetrussisk», litt i vanvare, litt bevisst. Hun er skrekkbildet fra perioden, gammel, feit, pløset, og litt for sminket og med litt for farget hår. – Sett deg, ikke rør deg, hold denne, sa hun på russisk, og at jeg ikke forstod alt skyldtes verken at jeg var redd eller ikke skjønte russisken, men at jeg altså var tett i ørene og ikke hørrte. Karakteristisk slo hun over i nebbete tysk, som jeg nå kan dårligere enn russisk.

Spyleinstrumentet var en forvokst sprøyte. Vannet kom fra en diger gammel kaffekanne der det stod «tjistaja voda», «rent vann» på. Hun opplevde en av sine få gleder i livet da hun kunne sprute vannet med stor kraft inn i øret mitt. Det var det nærmeste hun var å lyse opp under hele behandlingen. Om hun hadde hatt evnen til å smile, var det her hun hadde smilt. – Smotrite, sa hun, «se». Og det var virkelig mye voks og graps jeg hadde i det venstre øret, det var helt biologisk riktig at jeg ikke hadde hørt, øret hadde vært tett. Hva som var i det høyre øret, fant hun ikke verdt å vise meg.

Til slutt var legen inne med en bomullsdott og smurte litt med et eller annet. – Hører du nå, spurte han på russisk, og det var som om jeg følte for å skru lyden litt ned.

47 hryvna kostet legebehandlingen, 20 av disse var for utstyret. Hvordan kan man være kritisk til slike legebesøk? Hvordan kan man forlange at de skal smile og være vennlige? I Norge ville jeg ha måttet ut med 300 kroner, og så kan man krangle om smil og vennlighet er verdt de drøye 250 kronene i differanse. For meg er det ikke det, så jeg går mer enn gjerne både til leger og tannleger her nede. Og selve behandlingen er det ingenting å si på, den blir gjort skikkelig. Min nå utmerkede hørsel er vitnesbyrd på det.

Den lange historien om kjøp av en kontorstol

Jeg begynte onsdag på  å skrive hvordan vi begynte på stolkjøpet vårt, og feilte fra starten. Denne skal handle om hvordan prosjektet fortsatte, men tro ikke den vil føre frem til mål. Den er så langt vi kom denne fredagen, og fortsatt er kommet søndag 4. juli hvor posten blir skrevet.

Saken begynner egentlig med romflyttingen tirsdag, jeg så da veldig tydelig at Olia har to fine skrivepulter men ikke en eneste skikkelig kontorstol. Vi flytter ut og inn på kjøkkenstoler, som blir stående på kjøkkenet, balkongen og rommet til Olia helt vekselvis. Det er heller ikke noen skikkelig god stol å sitte i her nede, det er trestoler, foruten en stol med et slags mykt overtrekk, det er liksom godstolen. Jeg tenkte jeg kunne spytte i med litt penger, og foreslo en kontorstol. Det ble straks vedtatt, ved siden av en rekke av de andre tingene som ble foreslått utbedret, og forsøkt gjennomført den fryktelige dagen onsdag. Kort fortalt for de som ikke gidder sjekke opp posten, var vi i butikker i timevis, og endte opp med å bli mistenkt for tyveri, og ikke få kjøpt noen stol. Butikken vi hadde prøvesittet mange stoler i, og som Olia hadde foreslått som den beste, var nå også utelukket.

Så begynte Olia arbeidet med å lete på internettet. Og her fremviste hun en tålmodighet som gikk over min fatteevne og tålegrense. Hun fant ganske snart samme stol vi hadde bestemt oss for i en annen butikk, billigere, og med levering og montering inkludert. Denne butikken, som het Mebelini, og hadde fine og pålitlige nettsider, hadde også flere stoler, hvor vi bestemte oss for en som var enda bedre (i hvert fall så den bedre ut), og bestilte den.

Det virket for godt til å være sant. 1200 hryvna, gratis levering og montering, betaling cash kontant til den som leverer. Det kom bekreftelse på mail, og neste dag ringte de. Det var noen problemer. Butikken befinner seg i Dnjeperpetrovsk, omtrent 40 mil fra Kiev. De var ikke så ivrige etter å kjøre opp en stol uten å få betalingen på forhånd. Og Olia ville på ingen måte betale på forhånd. Dette er ukrainsk tillit, den er lik null. Jeg prøvde meg med at om det er mulig å betale med visa, så er firmaet ganske sannsynlig til å stole på, men Olia ville verken stole på firmaet eller på visa, og under ingen omstendighet betale på forhånd. – Dette er Ukraina, sa hun.

Dermed ble telefonsamtalen forlatt med at de sa de ikke ville komme om vi ikke betalte på forhånd, og Olia sa vi ikke ville betale om de ikke kom. Vi veddet hun og jeg, en flaske vin mot en øl, på at de ikke ville komme, mot at de kom. Olia mente at når de måtte levere for å få pengene, så kom de.

Siden kom hun mer i tvil om sitt eget veddemål, og fortsatte å søke på internett etter kontorstoler torsdag kveld og fredag formiddag. Fredag formiddag bladde vi oss gjennom et firma som sikkert hadde tusenvis av kontorstoler til øynene våre ble store og altfor våte, vi måtte kort sagt ut og lufte oss litt. Olia forsøkte å lede oss til enda en møbelbutikk, som om vi nå var viljeløse zoombier under en fremmed makt, som om det nå var demonisk bestemt vi skulle kjøpe den fordømte stolen. Det er noe av det nærmeste vårt ekteskap har vært en krise.

Vi bestemte oss for å roe oss. Vi er lykkelige. Solen skinner. La oss glemme stolen for en stund. La oss gå litt hvert til vårt, slappe av. Olia reiste opp til Petrovka (stedet med bokhandelen) for å kjøpe en spansk-russisk ordbok, jeg spaserte fra Petsjersk metrostopp oppover mot Arsenalnaja for å ta meg en lang spasertur i en by jeg liker godt. Jeg kunne selvsagt vært med Olia og kjøpt ordboken, men jeg er en mann, og liker ikke å handle. Selv bøker kan jeg av og til få nok av. Av og til vil jeg bare ha litt fred.

Det var ingen problemer. Olia reiste opp til Petrovka, og jeg gikk min spasertur og fikk spist meg en god lunsj på veien. Ja, jeg var i riktig så godt humør og alle gryende kriser var tilbakelagt da jeg kom tilbake.

Olia kom en stund etter. Sint som et uvær. Hun hadde glemt mobiltelefonen sin, og lånt min, men jeg hadde tatt nøklene, og kommet hjem mye senere enn henne. Hun hadde gått lenge rundt og ventet, og til og med ringt på en gang uten at jeg hadde hørt det (jeg oppfattet rett og slett ikke at det var lyden til ringeklokken). Hun hadde også funnet stolen vi trengte. Nettopp der oppe på Petrovka, der finnes også et stort varemagasin. Hun hadde prøvesittet stolen, den samme vi hadde bestilt, «Konsul», heter den, og den var god og alt i orden. Det var bare å reise opp og kjøpe den.

Jeg hadde flere ganger under den manglende handelen vært på nippet til å godta en hvilken som helst stol for å få saken ut av verden. Men jeg hadde tatt meg i det, denne stolen skulle jeg sitte i i årevis. Det ville være dumt å gjøre en dårlig jobb i innkjøpet.

Nå skulle imidlertid alt være klart. Det var et siste lite offer. Sette meg i metroen med Olia, reise opp til butikken, og så få fraktet stolen hjem igjen. Det var drøye to timer igjen til Brasil – Nederland. Vi ville akkurat rekke det om vi gikk med en gang.

Ved fotgjengerovergangen før metrostoppet Petsjersk sa vi til hverandre at nå skjer det, nå får vi stolen. Jeg tok imidlertid det forbehold at den er ikke i hus ennå, vi hadde vært sikre før.

Vi kjøper metrotalonger, legger inn i automaten, kommer igjennom. Vi kjører ned rulletrappen. Olia har hele tiden forsøkt å komme i kontakt med firmaet Mebelini, der vi hadde bestilt stolen. Hun hadde endt opp med å skrive en tekstmelding til dem, om at vi ikke ville ha stolen allikevel. På vei nedover rulletrappen ringer de, og kommer med et konkret tilbud. Det er hundre hryvna lavere enn stolen vil koste der vi er på vei. Det er levering i løpet av neste uke.

Og Olia og jeg står overfor et vanskelig valg. Skal vi fortsette til varemagasinet, kjøpe stolen, og få saken ut av verden og stolen på plass? Eller skal vi skifte til tilbudet som vitterlig er bedre. «Vitterlig bedre» er et godt argument, for Olia ble det avgjørnde at denne stolen var hundre hryvna billigere. Så hun forsøker der nede i metroen å få kontakt med Mebelini, fortelle dem at vi tar stolen deres likevel. Men mobilen virker ikke.

Så Olia skriver en tekstmelding i stedet. Hun skriver at deres tilbud er best, og at vi vil ha stolen fra dem.

Og der står vi nå. Det hører bare med til historien at vi har ikke fått svar på denne tekstmeldingen. Moren og søsteren ler, og sier at vi vil aldri få stolen før vi har reist til Krim. Jeg er langt mindre optimistisk, kanskje vil vi aldri få stolen overhodet.

Jeg har i løpet av uken blitt noen erfaringer rikere hva det egentlig vil si å bo i et land som Ukraina.

Internett på USB i Ukraina

Dette var liksom posten jeg skulle skrive da alt var kommet i orden her nede, og jeg fikk stabilt internett på min egen datamaskin gjennom USB-penn fra people.net. Men det viste seg at jeg fikk ikke tid til å skrive denne posten heller i tide. Så jeg skriver den i ettertid. Og ettertid vil si søndag 4. juli, mens Olia er ute og handler et eller annet, og det plasker ned regn utenfor en ganske kald dag i Kiev.

Forrige gang jeg var i Kiev hadde jeg trådløst nettverk som virket. Det vil si, det var noen i nærheten som hadde, og som jeg kunne logge meg på i leiligheten. Ellers har jeg basert meg på nettkafeer og Olias eget internett, som har vært en anordning som bare virker på hennes egne gamle og svææært trege maskiner. Jeg ønsket kort sagt noe nytt.

Første forsøk var lørdag. Vi gikk opp bakken i Shovikotsjnaja gaten, nede der gaten vår, Leci Ukrainky, ender. Det er en gate med mange minner, her opp gikk vi i vårt forholds aller mest kritiske øyeblikk, før vi var blitt ordentlig sammen, og Olia hadde fått det for seg at jeg bare var ute etter å more meg med henne og andre russisk/ukrainske jenter, og jeg måtte overbevise henne om at det overhodet ikke var slik. Jeg husker dette hver gang vi går oppover her, og husker hvor fortvilet Olia så ut. Nå var det jeg som ble litt sånn halvfortvilet, for banken var stengt, og det var der vi kunne bestille internettet vi skulle ha. Herfra gikk vi videre til det som skulle bli lørdagens ukrainske sjakkparti.

Neste gang vi forsøkte var mandag. På ny var banken stengt, og Olia begynte å lure på om denne avdelingen var stengt for godt. Siden husket vi datoen, det var 28. juni og grunnlovsdag dagen før. I Ukraina og Russland er systemet slik at om en nasjonalhelligdag faller på en helgedag, så vil neste mandag være fridag. Det er blant de få rettigheter til arbeidernes fordel. Men det betydde altså at banken var stengt, og at vi måtte forlate den enda en gang med uforrettet sak.

Neste dag, tirsdagen, gikk med til å skifte til rom med balkong. Mirakuløst nok ble det også tid til å stikke ned til banken, og kjøpe internett på USB for 645 hryvna. Betingelsen var to måneder, og maks 5 gigabyte nedlastning. Etterpå kostet det 40 kopek per megabyte, eller noe sånt, det tilsvarer cirka 35 øre. Ikke imponerende billig, men det beste som var, så vi tok det.

Men vi hadde forregnet oss, om vi hadde regnet med at det virket. Olia er regelrett mandig i å gå på uten å lese bruksanvisningen, og når hun gjør det, lese den med skarpt blikk for akkurat den siden hun skulle åpne. Jeg leser ikke bruksanvisning i det hele tatt, og gikk rett på, satte inn USB-pennen og så driverne innstallere seg automatisk. Så var det å prøve internett, som ikke virket, og prøve forskjellige ting for å få det til å virke, uten at det virket. Feilmeldingen var at han fikk ingen kontakt med enheten. Olia forsøkte iherdig å forandre passord og telefonnummer og prøve løsninger som ikke hadde noe med feilmeldingen å gjøre, det virket aldri. Og bruksanvisningen stod på ukrainsk, hva Olia leste fikk hun ikke mer ut av enn at internett virket akkurat like lite. Ingen kontakt med enheten.

Så vi måtte ut etter hjelp. Det er en møysommelig prosess som måtte vente til neste dag, onsdagen, som altså skulle bli en fryktelig dag fra den ene butikken til den andre, og alt sammen tregt og uten at det skulle komme noe særlig ut av det. Planen var å ta med USB-pennen og datamaskinen inn på kontoret, gi det til eksperten, og se han få det til å virke. Men da vi kom til den oppgitte adressen, var det ingen antydning til å være noen dataforretning der. Antydning til bygningsarbeider er riktigere å si.

Det var ingen annen utvei enn å gå tilbake til banken på høyden igjen, opp bakken. Olia prøve å ringe dem på kontoret, men ble møtt av en telefonsvarer hun ikke stolte på et øyeblikk, og la rett på. Vi slepte oss opp bakken til banken i varmen, og fikk der beskjed etter en kort telefon at kontoret hadde flyttet. Det var ikke nummer 18, men nummer 8, eller noe sånt, altså et par hus lenger bort. Vi måtte gå pent gå tilbake, og fant det ganske pinlig like ved der vi hadde vært, men altså ikke ved korrekt adresse.

Der inne viste det seg at feilen for at det ikke virket var vår, og den var ganske pinlig. Det fulgte med et lite SIM-kort, det skulle selvfølgelig monteres inn i pennen. Det stod også på de første sidene i bruksanvisningen, som vi hadde hoppet over for å komme til det viktige. Med SIM-kortet på plass virket USB-pennen som bare det. Siden har vi hatt det, og nå kommer vi til å ha det. Det tok oss fire ganger opp bakken til banken og atskillige timer brukt, men nå har vi løst alle problemene, og fra nå av er internett stabilt på min bærbare datamaskin og alle datamaskiner vi måtte ønske.

For interesserte er merket vi bruker People.net, og vi har ikke hatt noen problemer med det siden det først kom i gang.

Olia får hjelp hos People.net til å innstallere internettet skikkelig.