Godt nytt år fra en helt grei blogg

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt her igjen. Inngangen til et nytt år inviterer til det.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Honningkjøp på basar

I dag skulle jeg kjøpe honning på basar. Det skjedde veldig brått, jeg var på vei hjem, og så de solgte honning der. Olias fetter, Dennis, hadde en dag honning, og jeg liker jo den ukrainske honningen veldig, veldig godt. Så nå ville jeg også kjøpe.

Om det er basar eller torg det skal kalles, vil ikke jeg uttale meg om. Det er gamle koner som står og selger varer fra kjøkkenhagen. De fleste har bare noen få, utvalgte produkter, og selv om disse torgkonene er en sterk tradisjon i russiske land, så møter de etter hvert konkurranse fra stormagasin og butikkjeder. Så veldig lønnsomt å stå og selge kan det umulig være, så billig det er, og så lite de får solgt.

Jeg kjøper derfor med glede. Jeg gikk bort, og det virket til å være en slags misforståelse av noe, for hun brukte ordet djevusjka, som betyr jente. Etterpå kunne det på meg høres ut som hun leende forsøkte å forklare hvorfor hun brukte ordet djevusjka, når jeg kom, men det hadde ingen virkning, for jeg forstod lite av det hun sa.

Jeg spurte hvor mye den kostet. 35 griven, eller hryvnaer, som er den korrekte skrivemåten. Det er ingenting, omtrent 30 kroner. Da Dennis kjøpte honning, sa han den var fra Poltava. Jeg tenkte derfor dette var noe å spørre om, hvor honningen var fra. Så jeg spurte om det, ot kuda etot mjod, hvor er denne honningen fra?

Hun svarte et eller annet. Men det hjalp ikke meg. Jeg visste ikke hvor dette var. Så jeg sa det, ja ne znaio eto mesta, jeg kjenner ikke dette stedet. Og hun forklarte hvor det var, eller så var det noe annet hun forklarte. Jeg skjønte lite.

Mens hun stod der og forklarte, tenkte jeg at alt dette har jo ingenting å si, jeg kommer til å kjøpe denne honningen uansett. Og det gjorde jeg.

Russisk minnemarkering

Søndag døde far til Olia. Han hadde vært syk lenge, og familien hadde fått sorgen i kraftige doser etter hvert som sykdommen forverret seg.

Torsdagen før kom Olia tilbake til Norge etter et ukelangt opphold i Kiev. Hun hadde reist ned på en liten ferie etter å ha tilbragt sommeren i Norge, med sommerjobb på sykehjem. Det ble siste gang hun så faren sin.

Søndag kveld jobbet Olia og til dels jeg veldig med å finne passende flybilletter til Kiev. Olia måtte selvfølgelig tilbake til familien sin. Jeg husker selvfølgelig godt hvordan det var når min far døde. Da må man sette alt annet til side, og være mest mulig sammen med familien.

Det var imidlertid ikke mulig å finne særlig gode billetter. Så da jeg gikk på jobb mandag morgen, var situasjonen uavklart. Jeg spurte likevel om permisjon de tre siste dagene i uken, for å bli med min kone til Kiev. Onsdag morgen var fine billetter med Baltic air, via Riga, og med grei retur søndag ettermiddag. Min arbeidsgiver var svært forståelsfull, og innvilget permisjonen uten spørsmål og uten unødvendig papirarbeid. Det var kjekt og godt for meg.

Men Olia og familien hadde i mellomtiden kommet til den uventede beslutning at det ikke var nødvendig å reise til Kiev. Årsaken er sammensatt, men det hadde nok avgjørende betydning at familien til Olia har langt utviklet flyskrekk. De var rett og slett redde for oss om vi skulle reise ned, og mente det ikke var nødvendig å risikere livet for denne reisen.

Så jeg trakk permisjonssøknaden, og gikk på jobb likevel. Det samme gjorde Olia, det vil si, hun gikk på et forkurs som begynte denne uken ved universitetet i Stavanger. Det var uvant for oss. Vi ville hatt store problemer med å gå på jobb eller skole etter at vår far døde. For Olia ble det en fin måte å bearbeide sorgen på.

I dag var det imidlertid verken jobb eller studier for Olia. Det var det heller ikke for mor. Så de to hadde en omfattende rydde- og ordne dag i forbindelse med at mor skal flytte, og vi skal ta over. Jeg kom også tidlig hjem fra jobb, og gikk straks i gang med min oppgave, som er plenen og hagen.

Dette var også dagen da far til Olia skulle bisettes. I den forbindelse skulle Olia ringe til Tanja, søsteren, sånn i litt over to-tiden. Jeg stod da ute i hagen, og forsøkte å løsne på repet jeg har bundet opp epletreet med. Plutselig ropte Olia, og ville ha meg inn. Det var på kort varsel tid for minnemarkeing.

Det skulle bli gripende. På spisebordet stod PCen, tilkoblet Skype, og der fortalte mor til Olia på russisk hva vi skulle gjøre. Det ble duk, blomster og lys, litt mat, litt drikke, i all enkelhet. Stearinlyset ble plassert på faren sin plass. Han skulle være med i ånden, og fikk både mat på tallerkenen og noe i glasset. Det var russisk massandra og russisk vodka.

Samtidig hadde moren og søsteren til Olia en lignende markering i Kiev. Det var sterkt. Olia sa at nå skulle bare de fine tingene huskes og snakkes om. Hun la selv ut, sterkt grepet, på sitt sjarmerende norsk som hun nå har lært så godt at hun til og med tar dialekten vår, og egentlig ikke gjør andre feil enn at hun blander inn bokmålsord, og ikke sjonglerer riktig med tonefallet som vi gjør det her i Norge, og i Rogaland. Hun snakker helt uten aksent, og med stort ordforråd. Det var veldig sjarmerende å høre når hun i denne stemningen med dette språket fortalte om faren og familien sin.

Det ble en verdig minnemarkering, selv om det ble veldig annereldes fra det vi her i Norge er vant med. Jeg er glad jeg er gift med Olia, og får mange sånne opplevelser. De er mestere i å få mye ut av lite. Her var det litt brødskiver, litt honning, smør og ost, litt vodka og vin, og et betydningsfullt stearinglys. Det var en russisk minnemarkering for en flott mann.

Tilbake i Bergen etter en spesiell høstferie

Det ble en spesiell høstferie i Kiev denne gangen. For første gang bodde vi alle sammen i leiligheten i Petsjersk, hvor tidligere bare Olia og søsteren bodde, og det var riktig så god plass selv om også jeg kom på besøk. Nå bodde også faren og moren der, i tillegg til selvsagt minstebarnet Taias. Planen var opprinnelig at Olia og jeg straks skulle reise videre til Krim for ikke å pine på plassen, men moren bestemte straks vi var kommet ned at ingen skulle reise noen steder, i Krim var altfor kaldt. I Kiev var også kaldt, og jeg hadde pakket kofferten for sensommerferie.

Som vanlig hadde også Olia mye å gjøre, både for meg, seg selv og for resten av familien. Hun var gjerne opptatt hele dagene. Jeg hadde et mandig leseprogram med russisken, parallellesning av «Oblomov» og «Krig og fred», og ikke de korteste delene av dem. Mine dager gikk mye med til det. Frokost og kveldsmat spiste vi sammen, mens jeg stort sett tok lunsjen i forbindelse med min daglige rusletur i byen, der jeg også hørte forelesninger på engelsk om de gamle vikingene i Norge, Sverige og Danmark.

På toppen sluttet jo datamaskinen min å virke, så jeg ble avskåret fra internett som jeg ikke er så altfor avhengig av, og fra skrivingen som jeg er ganske avhengig av. I tillegg fikk vi jo bekymringen om hva vi skulle gjøre med problemet, om det lot seg løse og eventuelt hvordan.

I dag var vi likevel enige om at det hadde vært en bra høstferie. Vi er alltid sent ute med pakking og det meste. Denne gangen slo vi vel en slags rekord, da vi et par timer før vår faste sjåfør Andrej skulle hente oss, ikke engang hadde kjøpt kofferten Olia skulle pakke tingene hun skulle ha med i. Og det så ikke ut til at hun ville få kjøpt den heller, for på markedet der hun hadde planlagt å gjøre det, solgte de verken kofferter eller noe som lignet på kofferter. Gode råd er gjerne dyre, denne gangen kostet det oss omtrent 75 kroner å ende opp med en stor, men uformelig bag vi i det minste kunne legge ting oppi.

15 minutter før vi skulle dra gjorde familien det russiske familier gjør så flott. De tryller frem en liten fest på et øyeblikk. Det rett før vanvittig rotete kjøkkenet blir på ett minutt ryddet tilstrekkelig til at det på et runt bord kan serveres fem glass vin fra Krim, Olia har kjøpt noe skinke som skjæres opp og settes frem, vi har to typer brød, vi har sylteagurk, og hva mer trengs egentlig? Vi skåler for en lykkelig hjemreise og for at våre drømmer skal gå i oppfyllelse. Og jeg tar meg av mesteparten av spisingen av maten.

Minuttet før taxien skal være der har vi det tradisjonelle øyeblikks stillhet, der alle sitter uten å si og gjøre noen ting. Koffertene skal være pakket, alt skal være klart, etterpå er det bare å gå. Jeg som ikke er overtroisk i det hele tatt, har tenkt litt på dette her, og kommet til at det er en fin tradisjon for et folkeslag som lett stresser seg opp. I dette øyeblikket med stillhet er man nødt til å roe seg ned, tenke at det som blir glemt, blir glemt, og komme seg av gårde på reisen.

Faren klemmer Olia gripene og sier «Derzji, Olia, derzji». Og så kan leserne gjette hva det betyr. Et fast håndtrykk med meg, og vi er av gårde.

Flyturen er som flyturer flest, bortsett fra at jeg som gift mann nå får en ekstra flaske vin for hver reise. Denne gangen gikk det fra Kiev til Amsterdam, og fra Amsterdam til Bergen med KLM. I Bergen var det det absolutte pøsregn. Blandet med vin gjorde det sitt til å dynke sekkene og bagene våre skikkelig. Når i tillegg til at en ølboks også denne gangen hadde ødelagt seg på veien, var det en del av tingene vi hadde med som fikk en ødeleggende dose væske over seg. Slik er det. Det er mye lettere å leve med dette, når Olia ordner opp (mens jeg skriver blogg), enn da jeg måtte rydde alt sammen (eller bare holde hendene til hodet og gi opp, og gå til sengs for å utsette alt til en annen gang).

Neste gang til Kiev blir vinterferien i månedsskiftet februar/mars. Neste reise blir om en halvannen uke. Da er det min familie som skal besøkes på Ganddal, og denne reisen faller fint sammen med feiringen av mors bursdag. Nå er det leggetid og fra i morgen – arbeidstid.

Ukrainsk navnedag for lille Taias

Som nevnt i posten for 5. august ble Olia og jeg tante og onkel mens vi var på bryllupsreisen vår på Krim. Olias søster, Tanja, fødte et nydelig lite jentebarn den 4. august. Hun lå og ventet på oss da vi kom hjem i forgårs, og ville ikke gjøre større ære på sin tante og onkel enn å sove hele tiden. Det var nå likevel stor ære.

 

I dag ble barnet registrert med navn og alt det andre man får i Ukraina, jeg kjenner ikke systemet her. Hun fikk også utstedt pass, og er nå altså offisiell borger i Ukraina under navnet Taias Vladimirjevna Jurzjenko.

 

Det ble straks etter feiring. Olia og jeg tok turen til supermarkedet her i nærheten, et marked man ikke tror selv om man ser det, og kjøpte ytterligere alt hva man trenger til feiringen. Tanja og mamma Irina hadde allerede kjøpt inn russisk champagne.

 

Så dermed ble det enda en liten russisk fest på meg. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at det skulle bli en vane, men nå er det sannelig i ferd med å bli det. Maten besto av vannmelon, brødskiver, skinke og ost, og tomater, alt sammen vakkert skåret opp, og alt sammen friskt og godt. Og så satt vi der og skålte og spiste og drakk, og utvekslet mange fine ord, og enda flere humoristiske.

Hovedpersonen selv gjorde hva hun kan best, hun sov.

 

*

Og med dette hadde jeg tenkt å ende bloggposten. Men dagen hadde mer å by, og jeg ville ikke vært gjest i et ukrainsk hjem, om jeg ikke var budt mer mat. To timer senere, eller så, etter at jeg nærmest hadde forspist meg på melon og brødskiver med ost og skinke. Fire store skiver melon, og fire skiver brød med tykke biter av skinke og like tykke biter av ost. Mamma Irina sørget for å gi meg et nytt stykke melon, straks det forrige så ut til å være oppspist. Og Olia ryddet tallerkenen for meg.

 

Etter maten måtte jeg straks inn og hvile. Og etter å ha hvilt en stund, stod jeg opp for å skrive bloggposter. Og da jeg hadde gjort det en stund, kom moren inn og sa det var tid for mat. Olia hadde i denne først hvilt litt med meg, så gått for å lage mat. Men det var ikke hennes mat som nå ble servert, det var mamma Irinas varmrett. Det var en suppetallerken av stor størrelse fylt opp til det rant over, og i suppen lå et stort kyllinglår og ytterligere kyllingstykker, pluss rikelig av forskjellige typer grønnsaker. Det smakte utmerket, og med lite grann hjelp av viljen fikk jeg ned hele porsjonen.

 

Og på ny måtte jeg inn og hvile. Forrige gang jeg hvilte hadde jeg med meg litt eplejuice å slappe av med, nå hadde jeg ikke engang det. Og ikke ble det skriving av bloggposter heller. Det ble hvile.

 

To timer senere kom Olia inn og sa at nå var hennes rett klar. Sult var på denne tiden ikke noe spørsmål, men enda mindre var det et spørsmål å la være å spise maten Olia så kjærlig hadde laget til. Og ikke før hadde jeg spist opp min egen porsjon, så måtte jeg hjelpe henne med hennes også. Det smakte utmerket, men nå kan det ikke bli mer mat på meg på en stund. Ikke før neste morgen.

Mitt russiske bryllup i Kiev!

 

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg jeg «>noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

                  Olia! Nå kommer jeg til deg!

På vei…

  Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

Og her er vi hele søskenflokken

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg jeg «>har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden aldri «>skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

  Brudeparet forlater leiligheten

Registerpunkt

Vielsen foregår ved Kievs Sentrale Departement for Sivil Registrering, klønete oversatt direkte fra engelsk av meg. Jeg har ellers bare den ukrainske benevnelsen, og ukrainsk verken forstår jeg eller har lastet ned alfabetet til, det blir noe sånt som ”Tsentralnij viddil rjeestrtsii sjliobiv M. Kieva”, forkortet ZAKS. Jeg er ikke helt sikker på om alle slike registreringspunkter blir forkortet ZAKS, vårt ble i hvert fall det. Og Olia forenklet det enda mer, og kalte det hele tiden ”Registerpunkt”, slik at jeg til og med trodde det var det offisielle navnet.

  Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.

Uansett, da vi kom dit lenge før avtalt tid klokken 12 var stedet allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

  Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.

Mens vi ventet strømmet andre brudefølger frem og tilbake, etter hvor langt de hadde kommet i seremonien. Alle hadde smilende ledsagere med navneskilt, som forklarte hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. På storskjerm vistes til overmål film av andre bryllup på samme sted, delvis for å sette stemningen, men mest for å reklamere nye brudepar til å betale for en slik filming av sin egen seremoni.

  Man kan kysse bruden så ofte man vil

På dette punktet var vi forresten ganske godt gift allerede. Vi hadde begge stempel i passet om at vi nå var gift, Ukraina er et av ytterst få land som fortsatt stempler passene ved ekteskap. Jeg liker det.

Så var det endelig etter en drøy halvtime vår tur. Jeg tror halvtimen var temmelig drøy, for vi skulle være der tolv, og begynne kvart på ett. Men vi var der lenge før tolv og begynte en god stund etter kvart på ett. Mange fine bilder ble tatt mens vi ventet.

  Ganske utrolig…

 Seremonien

Skal man gifte seg i en ortodoks kirke må man regne med en seremoni på opptil 4 timer og enda mer. I russiske kirker finnes ingen stoler, og man må stå hele tiden, både brudeparet og brudefølget. Det er også presten som trer ringen på fingeren, en meget symbolsk handling som ikke blir riktig om man ikke er ortodokst troende, eller vil gifte seg inn i den russiske kirke. Og man må uansett til ZAKS – eller registerpunkt – for å gjøre alle nødvendige registrendinger. Så vi giftet oss der på registerpunktet, som det ble hetende for oss. Og de hadde også der fått laget til en ganske fin seremoni.

  Ingrid og Olia snakker russisk?

I Norge vet jeg at man har man generalprøver før man gifter seg, der man går gjennom seremoniene, og liksom øver seg. I Ukraina har man jeg «>jeg «>ikke noe sånt, der var min opplæring at like før vi gikk inn, så fortalte Olia meg på engelsk «whatever she asks, just say yes», eller «da», på russisk. Det skulle tenkte «>jeg klare å huske, tenkte jeg. Men hva jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke ville skjønne hva som ble sagt. For det første stod jeg jo der svimmel av lykke, for det andre snakket de ikke russisk, men ukrainsk. «Tak», sa Olia, plutselig, noe som på russisk betyr «slik», og jeg tenkte straks at her var instruksjonen den, at kvinnen ble spurt om hun ville gjøre sånn og sånn, elske og ære, være trofast, alt det vakre og vanlige, men at de i Ukraina ikke svarer «ja», men «slik», i betydningen: «slik vil jeg gjøre det.» Annen forklaring fant jeg ikke på dette «tak». Men annen forklaring var det, og det er selvfølgelig at «tak» betyr «ja» på ukrainsk.

Etter en stund stund «>ble det min tur. Det ante meg at jeg skulle si noe, da hun som ledet seremonien tidde stille en stund. Jeg ventet enda litt, i tilefelle det skulle være en kunstpause, men så samlet jeg meg sammen akkurat som jeg gjorde når jeg bestemte meg for å gifte meg med henne og fri, det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satset alt på et høyt og tydelig «da». 

Det var riktig. Og nå fulgte utdeling av ringer, vi hadde ikke øvd, men det var ikke vanskelig å treffe, og alle sammen gråt, særlig ukrainerne til Olia som ligger litt foran i følelsesliv, alt er litt sterkere der borte. Så de gråt skikkelig. Og så ble mødrene hentet opp, og stod så fint ved siden av oss, som det er bilde av i en annen post, og på Olias lysbildeserie på Flickr. Deretter – eller om det var før dette – rekkefølgen husker jeg ikke lenger, så var det å skrive under dokumentene, og drikke rituell champagne. Så det var derfor vi hadde stresset slik med å kjøpe de glassene, her kom de til bruk.

Til slutt forlot vi det mest formelle rommet, og var på ny ute i foajeen. Nå var champagnen åpen for alle, for nå var vi lovformelig og lykkelig gift. Nå skulle vi ut og kjøre lomousin, og feire.

  Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne…

Kjøring i limousin og bilder

Etter registreringene og seremonien kommer det som i russiske bryllup utgjør et av tyngdepunktene. Man skal reise rundt i flotte biler, og ta bilder av brudeparet i naturskjønne og historiske omgivelser. Hele brudefølget skal være med, og det blir holdt kontroll over at alle har noe godt i glasset, det skal ikke være stusselig.

  Noen av de kulere blant brudefølget.

Olia tenkte nå at hun kanskje hadde kjørt litt mye limousin, og foreslo at hun kanskje skulle sitte i en av de vanlige bilene nå, sammen med meg, slik at også andre fikk prøve limousinen. Det kom selvfølgelig ikke på tale, hun var jo med på å la kjøringen i limousin være et eventyr, hun var jo langt på vei selve eventyret, og i alle fall årsaken til limousinen. Selvfølgelig skulle hun ha hedersplassen. Og jeg skulle ha den enda større hedersplassen, ved siden av henne.

  I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.

For dem som er veldig godt kjent i Kiev, så kjørte vi først ned til statuen med de tre vikinger ved elven. Etter sagnet var det disse som grunnla byen, og det ble her mange fine bilder med elven i bakgrunnen. Siden kjørte vi opp til et sted der jeg ikke har vært før, det var et slags parkanlegg, med fine hus i eventyrstil, og noen finurlige statuer å fotografere ved. Det er dukketeateret i byen, har jeg siden fått vite. Her gikk Olia amok i forslag til motiv, det var ikke måte på, fantasien løp løpsk, og det var forskjellige temabilder, morobilder, bilder med forskjellig bakgrunn, alt mulig, det tok flere timer, faktisk stort sett den tiden vi hadde til rådighet før middagen. Resten av gjestene kortet ventetiden med å kjøpe seg noen øl på den lokale kafeen.

  Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.

Ved neste etappe kom Pål og Ingrid også med i limousinen. De virket vel vante, og fant enkelt både whisky og vodka, i tillegg til all champagnen vi allerede hadde. Alt var betalt for, så det var bare å forsyne seg. Haken var bare at klokken nærmet seg halv fem, fem begynte middagen, og vi hadde fortsatt det viktigste stedet igjen å fotografere. Det er oppe på høyden, der det er praktfull utsikt over Dnjepr og den nye (og riktignok ikke så veldig prakftulle) betongbyen. Også Kiev er blant de byer der de fattige bor i øst, her er arbeiderne og folket, dette er betongblokkene. På østsiden av Dnjepr er ingen turistattraksjoner. Men som kulisse for fotografering blir også dette nokså vakkert, store, åpne utsyn pleier jo være tiltalende for øyet. Og det er også på disse høydene det gamle, ærverdige klosteret  Lavra er plassert, starten for den russisk-ortodokse kirke. Her finnes også minnesparken for andre verdenskrig, monumentalt anlagt, som alltid i det gamle Sovjetunionen. Brudefølget løp frem og tilbake, og vi fikk faktisk rukket å få tatt et par bilder, før vi måtte kaste oss i bilene og kjøre til middagen.

  Her er vi i fullt arbeid med fotografering.

Nå gjaldt det også å få drukket det som var av Whisky. Ingrid så sant at det var litt tidlig, der vi kjørte til disse høydene sånn litt før halv fem, men klokken ti på fem var det ikke tidlig lenger, og det ble servert whisky til alle som ville ha. Den ble herlig styrtet da vi kom til restaurant Kazbek klokken 1700. Der var det middag i georigsk stil, og med en ordentlig russisk bryllupsfest med det meste av alt som der hører til.

  Her blir et vakkert bilde tatt

Middag

Hele mitt liv har jeg drømt om, at om jeg noensinne giftet meg – som jeg jo også forresten drømte om, men den drømmen var litt mer hverdagslig, – så skulle jeg ha en bryllupsmiddag som står i stil til meg og min personlighet. Det skal være drømmemåltidet på drømmedagen. Og for meg er det jo ting som jeg terper på når det gjelder mat, to ufraviklige og like viktige krav, det skal være kvalitet, og det skal være kvalitet. Jeg drømte derfor om en bryllupsmiddag, der gjestene satt fornøyde til bords og jeg satt uvirkelig med min kone, og maten bare kom, og kom, og kom. Jeg drømte om at forretten skulle være overdådig som et fullt måltid, og at man også før forretten skulle ha litt å bite i, mens man ventet. Når hovedretten kom, skulle alle være mette, og overrasket over at det kom mer mat. Men med tiden og vinen og stemningen til hjelp, får man alltid ned litt til fordi det er så godt, og aldri tar det slutt, aldri tar det slutt. Nettopp slik ble min bryllupsmiddag.

  Pynt…

Det var mulig siden jeg giftet meg i Russland, det vil si Ukraina, eller Kiev, som jo er en gammel russisk by og den eldste hovedstaden. Der er det mulig å gi kommandoen, fyll på med mat og vin, ingenting skal være tomt aldri. Og maten var som restauranten far Georgia. Det er i min verden det tredje beste kjøkkenet som finnes. Det nest beste er Italia, og det beste er min kones, har jeg lært meg til å si. Så sånn er det. Av nasjonale kjøkken er det ingen som slår Italia, men ingen som slår Georgia når det gjelder å være undervurdert. All mat fra Kaukasus er førsteklasses, er du i ØSt-Europa og ser en restaurant fra Armenia eller Georgia kan du være helt trygg, dette er supermat.

  Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.

Og Georgia har også spesialisert seg på småretter. Da vi kom var bordet tomt, men aldeles nydelig dekket, jeg ville bare begynne å gråte om jeg ikke hadde vært så lykkelig. Vi satte oss ned, og maten begynte å komme, og vinen begynte å komme. Og slik fortsatte det egentlig, time ut og inn, etter beste russiske bryllupstradisjon. Det var ikke helt lett å avgjøre når smaksvekkere og apertiffer gikk over i å bli forrett, og når hovedretten overtok for forretten, og om det var en eller flere av det ene eller andre. Hele tiden stod det fullt av alt mulig lekkert å forsyne seg av, og hele tiden kom det mer. Og når hovedretten kom, var alle mette, og Pål uttrykte drømmesetningen «er det mer mat nå?» Han hadde spist disse smårettene som om det var hovedretten, som man jo også skal. Det var drømmemiddagen til drømmebryllupet, og etter hva jeg forstår, helt vanlig standard i Russland. De vet å dekke opp til stor fest.

Av finurlige episoder kan jeg sikkert nevne at min søster Tonje er på vei mot dødelig allergisk mot nøtter, og særlig valnøtter. Mor hadde så søtt og omsorgsfullt skrevet en mail til meg om at dette måtte vi ta hensyn til, med utførlige forklaringer om eller «>hva som ville skje, om hun likevel fikk i seg valnøtter, og ikke «>hvordan hun og vi da måtte gjøre, for at hun skulle redde livet. Så det var sikkert lurt å si fra på forhånd om hva hun eller «>ikke tålte, som hun så fint konkluderte til slutt, og som vi selvfølgelig gjorde. Vi fikk beskjed om at det var valnøtter i den ene salaten, eller i en av de første rettene, eller hva det var, det var noe det skulle være valnøtter i, men det skulle ikke være noe problem, det var bare å forsyne seg av noe annet. Problemet var bare at vi ikke riktig visste hvilken rett valnøttene var i, og heller ikke husket på det da maten kom, og vi spiste. Om det var mor eller Tone som oppdaget av noe de satt og spiste på — og som forresten jeg også spiste på, men jeg har aldri spist valnøtter bevisst, og aner ikke hvordan det smaker. Nå vet jeg det smaker godt, for det var valnøtter vi spiste. Tonje også. Dette var helt i begynnelsen av middagen, akkurat den tiden de høflige av oss ikke ønsker noe videre oppmerksomhet om seg selv, i hvert fall ønsket Tonje ikke det. Så nå stod hun overfor valget om hun skulle tygge valnøttene ned, og diskret svime av og bli kjørt til nærmeste sykehus i håp om at livet lar seg redde, eller diskret gå ut på toalettet og spytte nøttene ut igjen. Hun valgte det siste, men lyktes ikke i det hele tatt i å gjøre det diskret, og fikk all den videre oppmerksomheten hun ikke ønsket, men som skapte god stemning da den kom. Og med Tonje gikk det helt bra.

  Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.

Som det også gjorde med alle andre. Middagen er en drøm for selv. Av ekstra russiske tradisjoner til fordel for brudeparet, særlig for brudgommen, vil jeg si, for min del, er at gjestene stadig vekk roper «gorka! gorka!» som detaljert innvidde i russisk litteratur og Maksim Gorkij, vet at hans kunstnernavn Gorkij betyr «bitter», og «gorka» er samme ordet, og årsaken til det blir sagt, er at det er så mye bitterhet i forsamlingen. Det er veldig russisk komisk, for i den alltid muntre forsamlingen som sier det og klapper i hendene og kanskje tramper litt mens de gjør det, virker det ikke til å være mye bitterhet. Men den lille bitterheten som er, og som blir så kraftfullt uttrykt, må brudeparet døyve, og det kan de bare gjøre med et søtt kyss. Brudeparet kan også selv rope «gorka!», noe jeg selv prøvde ut en del ganger.

Talene

En bryllupsmiddag blir aldri ordentlig fullendt om den ikke er fylt opp med taler, og det russiske systemet er russisk, like så mye som det norske er norsk. Det var morsomt når jeg og Olia diskuterte ikke «>dette på forhånd, det vil si at det var jeg som diskuterte, for Olia var ikke dette noe å tenke på. Talene sier seg selv, som kan stå som det russiske synet på dette. Jeg spurte om det var noen som styrte talene, hvem som skulle si hva når, men det var jo ikke nødvendig i så små bryllup, og neppe i det hele tatt. «Alle reiser seg opp og sier sitt, den ene etter den andre,» sa Olia greit. Jeg spurte om det var noen bestemt rekkefølge på talene, men det var for henne et komisk. Til slutt spurte jeg om det bare er slik at man slår på glasset når man har noe å si, og til det klarte hun ikke å holde seg lenger, og sprutet ut i latter: «man trenger da ikke slå på glasset!»

Så sånn fungerer talene der nede. Dennis – som var en veldig kjærkommen gjest, omgjengelig som han var, og et utmerket bindeledd mellom de forskjellige miljøene. Han snakket like godt russisk, som engelsk, og oversatte enkelt og greit, uten noe mer med det. Plutselig hadde han reist seg opp, og så sa han bare hva han hadde på hjertet akkurat der og da, før alle ropte Gorka, og vi kysset. Veldig greit. Siden reiste mama Irina seg opp, og sa at også hun hadde sittet på akkurat samme restaurant da hun giftet seg tilbake i 1979. Og så reiste de seg bare opp, den ene etter den andre, Dennis for sikkerhets skyld tre ganger. Ingen problem.

De fleste fra Norge ikke «>kom og sa at de ikke kom til å holde noen tale her, for de hadde ikke ikke «>forberedt noe. Men i Russland trenger man da ikke å forberede noe! Her er det ikke veltalenheten som teller, men følelsen. Her er den tankevekkende og velformulerte talen ikke noe mål, her skal man gråte, og her skal man le. Og det er veldig lett, for russerne gråter og ler for ingenting, de kaster seg inn i følelsene på en måte som sjarmerer meg rett i senk. Så når mine søstre sier jeg er en god bror de alltid har beundret, er det aldri så sant og aldri så rørende som her, og når mor forteller hvor glad hun er for at jeg gifter meg og at det er med Olia, så går det rett i hjertet der det for anledningen ikke finnes noen norsk beskyttelse. Følelsene er umiddelbare. Ingrid sier i sin tale mot slutten av kvelden at jeg har betydd mye for henne, og det er alldeles gripende. Som jeg husker det, sitter alle og hikster av lykkelig gråt. Men jeg kjenner at jeg på ny er grepet av den russiske stil, og kaster meg inn i følelsene.

Til slutt er det min tur. Og jeg har bestemt meg for å holde min tale på russisk for å gjøre kvelden komplett. At jeg skulle holde bryllupstalen på russisk i mitt eget bryllup aldri «>jeg «>har ikke engang en drøm klart å få til i hodet mitt, før det altså skjedde her midt i virkeligheten. Det må man si. Det var kveldens siste tale, og jeg «>kunne «>jeg tok runden rundt bordet og fortalte hvor mye alle hadde betydd for meg, og Dennis oversatte, og ingen hadde noe forsvar, for nå var vi i Russland, og der er alle sterke, fine helt sanne og ikke noe man må tenke over. Runden sluttet med min kjære, vakre, nå strålende kone, Olia. Og til henne kunne jeg bruke de største og skjønneste ordene på russisk jeg kunne, for alt fint om henne er sant, og aldri har jeg ment det sterkere enn der og da, og aldri skal jeg heller gå tilbake på det. Hun er min lykke, og nå som jeg har fått denne lykken, er min viktigste oppgave i livet å ta vare på den. Og det skal jeg gjøre, som jeg forsikret om da, og som jeg forsikrer igjen nå, på ny.

Avslutning

Dans og moro

Av tingene jeg ikke har skrevet om er mye, tross jeg har skrevet en del, som man ser. Plutselig kommer en georgisk sangerinne inn, og det blir dans og moro, alle svinger seg, i Russland finnes ingen blygsel slike øyeblikk. Plutselig er det også en kake som kommer inn, med fyrverkeri. Det er bryllupskaken, Olia og jeg skal skjære i den, og vi skal også mate hverandre litt, noe som alt sammen er veldig gøy, som man forstår. Og etterpå oppstår gjerne en god del bitterhet, som vi må kysse bort.

  Foreviget…

Så er det kastingen av brudebuketten, der russerne følger det som jeg tror også er en amerikansk tradisjon, at den som fanger buketten, er den neste som må til pers. Det er bare jenter som deltar, og det er svært hvor «>viktig å vinne. Her var det søster Tonje til meg og kusine Natasja til Olia som var kandidater, alle de andre var allerede gift, og ingen kan på noen måte klage på den stemningen som ble bygget opp før blomsten ble kastet. Ingen skulle være det minste i tvil om hvor viktig dette var, og hvor engasjert også publikum i tillegg til deltakerne var i det som skulle skje. På hojende telling til tre kastet Olia buketten rett til Tonje, som avtalt, kan man si, så resultatet av tevlingen ble et lite antiklimaks. Et slikt kast går jo ganske fort, særlig i forhold til tiden det tok å bygge opp tilstrekkelig stemning.

Forresten brukte Tonje blomsten for alt det var verdt utover hele kvelden, og forsvarte den svært godt, for eksempel når den ble tatt, da hun uforsiktig hadde latt den være igjen, en gang hun skulle på toalettet.

  Tonje har sikret seg brudebuketten.

Vin og dessert kom det også etter hvert, og kaffe, og cognac. Og cognacen – russisk cognac – ble fylt på som vinen ble det, diskusjonen om halvtomme og halvfulle glass er ingen diskusjon her, glassene skal være fulle. Akkurat som alle festens deltakere. Lovprisningene fløt nå helt ubegrenset, akkurat som drikken, og den ene etter den andre kom bort til oss brudeparet, og fortalte hvor glade de var, hvor vakkert alt var, hvor kjekt de hadde det, og hvor lykkelig hele verden var, for at vi nå giftet oss. Det siste var nå mine ord, men jeg blir jo lett revet med.

Og den kvelden ble jeg revet med til himmels.

Og hjem

Hjemturen ble vidunderlig, en parademarsj på 500 meter i taxi for oss, 50 meter til fots for de andre. Vi hadde funnet leilighet til mor og søstrene mine så nærme restauranten som mulig. Det var nabohuset nevnte 50 meter unna. Det ble likevel ble for mye for Tone, som gikk kompromissløst over ende, og slo kneet til blods. Er det fest, så er det fest.

  Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.

Og Olia og jeg tok taxi sammen med alle de andre russerne, eller ukrainerne, de føler seg litt som begge deler, disse her, vi tok alle sammen samme taxi hjem til leiligheten til Olia og søsteren, der vi nå alle sammen bodde.

Nå var det de utrolige og uvirkelige tingene som i løpet av denne dagen plutselig ble sanne. Olia og jeg var gift, det er et faktum og en sannhet, og denne herlige sannhet skal vare ved hele livet. 

Jeg har lagt ut 24 av de offisielle bildene fra bryllupet i denne bloggposten her. Min søster Tonje skriver om det og har også mange bilder i sin egen blogg, her. Min kone Olia har lagt ut 32 av de offisielle bildene på Flickr photostream her.