Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.

Takstmann og fotograf

Det blir en ny tilbakepostet bloggpost i dag, skrevet lørdag 2. april, lagt til torsdag 31. mars, da den skal gjelde. Det var den dagen fotografen kom på besøk, og fotograferte en leilighet som en uke i forveien hadde vært mer enn kaotisk, og bare et par dager i forveien hadde sett ut som noe ment for billigsalg. Denne posten skal handle om kraftanstrengelsen Olia og jeg måtte gjøre for å få alt ferdig i tide, og hvordan vi klarte det.

Dette gir en pekepinn på hvordan leiligheten så ut før arbeidet endelig tok til - og lenge etter. Dette er tirsdag morgen.

Søndag kveld kom vi lykkelige hjem fra flytteturen til Rogaland, som jeg allerede har skrevet om. Mandagen var vi begge på jobb, og begge nokså tafatte når ettermiddagen og kvelden kom, og det var tid for oss å gjøre noe. Olia har også innslag av den samme optimismen som jeg har, at alt kommer til å gå helt fint, ingen grunn til å stresse. Min optimisme strakte seg til de høyder at jeg takket ja til en middagsinvitasjon hos Håkon i Sædalen dagen etter, hele tirsdagen ville da gå tapt, og vi ville bare ha onsdagen til å gjøre absolutt alt. Olias optimisme strakte seg dithen at hun så sent som lørdagen på IKEA i fullt alvor og vel så det ville kjøpe maling for å male om hele leiligheten i enda litt lysere farger.

Dette bildet fra mandag ettermiddag gir også en liten pekepinn om hvordan det ser ut, og hvilket arbeid som må gjøres.

Begge fikk vi vår optimisme satt på plass. Olia ble overtalt til ikke å kjøpe malingen. Jeg sendte tekstmelding til Kristin (til Håkon) om at vi ikke kunne komme på noen middag, vi måtte vaske ned leiligheten. Og det måtte vi virkelig, det trengte tid.

Med livet som innsats.

Tirsdagen ble ikke Olia sendt på barnehageoppdrag. Da jeg kom hjem hadde hun imidlertid ikke kommet stort lenger enn til den borteste kortveggen. Der hadde hun til gjengjeld tatt vindu, karmer, vegg og persienner, i tillegg til å få tatt av trekket på sofaen og lagt det i vask. Vi spiste middag, og fortsatte arbeidet utover kvelden og natten. Da vi endelig fikk lagt oss til å sove hadde jeg følelsen av at vi ikke var kommet stort lenger enn da vi begynte.

Slik så hyllene og kjøkkenbenken ut tirsdag ettermiddag. Det er mye som skal vekk.

Onsdagen var Olia i oppdrag, mens jeg hadde tidlig fri. Tiden ble brukt til å gjøre leiligheten noenlunde klart for takstmannen som kom klokken 1400. Fremdeles hadde jeg imidlertid følelsen av at det meste gjensto. Takstmannsbesøket var for øvrig fort gjort. Han var knapt inne en halvtime, spurte mer enn han sjekket, og forsvant uten å ha oppdaget et eneste problem med leiligheten vår. Jeg tok en løpetur opp Stoltzen og videre.

Overalt i leiligheten er det ting.

Olia var på ny ubekymret. Hun hadde funnet tid til en liten handlerunde før hun kom hjem. Og hun hadde også god tid til middag. Etter middag var det kake, og så la hun seg ned til å hvile. Først klokken 2200 stod hun opp. Jeg var noe nær nervøs. Det meste gjensto.

En tung tørketrommel skal ned i boden.

Og blant de tingene som gjensto, var flere ting jeg ikke i det hele tatt eller bare med store vanskeligheter kunne klare alene. Det var tunge ting som måtte bæres ned i boden, eller i alle fall ut på gangen. Og ikke vil jeg være den som får trekket på sofaen igjen. Olia var til å begynne med stuptrøtt etter flere netter med lite søvn. Men nå var hun innstilt på å ta i et tak, så hun gav seg grundig i gang med å vaske mikrobølgeovnen. Jeg var noe nær stresset, og innsiden av mikrobølgeovnen er ikke akkurat det viktigste for fotograferingen. Men Olia ville altså begynne med den, «for å våkne».

Onsdag ettermiddag/kveld/natt fortsetter arbeidet. Nå med grundig vask av ovnen.

Det var et tappert arbeid vi – og særlig hun – gjorde den kvelden. Hun vasket også ovnen, grundig, kjøleskapet utvendig og flere andre ting. Min oppgave var mer eller mindre å bære ting bort, fremdeles lå mye – svært mye – og fløt. Vi fikk båret ned tørketrommelen, Olia la på trekk på sofaen, jeg punkterte, jeg måtte bare legge meg. Olia var fremdeles våken noen timer, og styrte på. Halv tre eller halv fire var hun i seng, begge klokkeslettene husker jeg at jeg så på i løpet av natten, og halv syv var det opp igjen. Olia skulle tidlig opp på jobb, og hun ville gjerne gjøre siste finish før hun dro. Litt over åtte forsvant hun.

Halv elleve begynner det å ligne noe i leiligheten.

Så hadde jeg fire timer til fotografen skulle komme. De kom godt med. Grunnlaget var ganske lagt, jeg måtte bare få vekk ting, få de inn i skap eller ut på gangen, og så skadet det ikke å få vasket litt ekstra. Jeg unnlot ikke å kose meg med litt musikk på ørene, først R.E.Ms nye plate, så Theme time radio our med Bob Dylan som radiovert. Det siste kan få hvem som helst i godt humør, selv når de rydder og vasker. Temaene jeg fikk høre gjennom mens jeg drev med arbeidet mitt var «Devil» og «Wedding», begge deler passet veldig bra til hva jeg drev på med. – See you next week, sure as hell, avsluttet Dylan programmet om djevelen.

Det nærmer seg.

Og det ble ganske tidlig klart at dette kom til å gå helt fint. Vi har ganske mye skapplass, og nå hadde vi både satt ned i boden og tatt hjem til Ganddal med hard hånd. Resten fikk plass i et eller annet skap, eller ble enkelt og greit satt ut på gangen. Vaskingen var allerede gjort, nå ble den gjort en gang til. Det er klart selv jeg kan få det skinnende rent da.

Skinnende rent en time før tiden. Tingene på toppen av hyllen har jeg foreløpig glemt.

Ti minutter før fotografen kom kunne jeg sågar legge meg ned på sengen og vente. Da hun kom klokken fem over tolv var alt klart. Det gjensto for henne bare å plassere fruktfatene, og for meg bare å ta ut klokkeradioen og IKEA-lampen som forstyrret med ledningee sine, og så ble leiligheten intet mindre enn beboelig. Etter en halv time var fotograferingen gjort. Vi har halvannen uke til visning. Da må det også vaskes inni skapene, inni tingene, og vi kan ikke skjule rotet vårt i skap og på gangen. Men vi er veldig godt i rute, og både fotograf og megler var meget fornøyde med bildene.

Slik ble det seende ut til slutt. Fotografen kan komme (Bortsett fra tingene på toppen av skapene, som fortsatt er glemt).

Til og med Olia gispet da hun kom hjem. «Her vil jeg bo», sa hun. Leiligheten er til salgs. Det er bare å legge inn bud, eller komme på visning 11. februar mellom halv seks og halv sju.

Og slik så det ut på gangen...

Jobben er gjort

Det er flere som i forskjellige formuleringer har sagt at «her er en jobb å gjøre» når de har kommet inn i leiligheten min. Det er en leilighet som avslører at her bor en som bryr seg om andre ting enn hvordan det ser ut. Den levner ingen tvil om hva som er viktig for meg. Bøker på flere forskjellige språk velter ut av bokhyllene, en omfattende CD-samling er lett tilgjengelig og spredt rundt, to datamaskiner står klar, flere gitarer er plassert her og der, og overalt ligger ting som helt klart ikke skal ligge der det ligger. Det har i det hele tatt vært litt av hvert å si om hvordan det ser ut her.

Tonje gjør klar til å omplassere bøkene mine

Mor og Tonje har tidligere vært her hver for seg, min søster Tone har også vært her, og hver gang har besøkene ført med seg til dels store forandringer. Det har som regel kommet noe nytt inn i leiligheten, som regel har noe gått ut, og som regel har det vært et skifte til leilighetens fordel. Det har som regel blitt flyttet på noe, som regel er noe satt frem og noe satt bort, og ofte så enkelt at føles helt tøysete at jeg ikke har kommet på det selv. Og om jeg har kommet på det, har jeg ikke gjort det. Det har alltid blitt ryddet og som regel blitt rent på steder jeg ikke visste jeg hadde. Denne gangen var mor og Tonje her på en gang, begge i et par dager, og begge i lang tid mens jeg har vært på jobb ikke har kunnet forstyrre dem. De har fått ordne opp i fred.

Og nå er det virkelig ordnet opp her. Det er omtrent en annen leiligeht. Det ser for første gang fornuftig ut. Jeg hadde det jo bra med de tingene jeg hadde, jeg er nå en gang slik at jeg ikke bryr meg så nøye om hvordan det ser ut, så lenge jeg kan drive med mitt, og mitt kan jeg stort sett drive med så lenge jeg har noe å lese på og skrive med, da er jeg i gang. Men jeg ser jo at det er mye bedre enn slik det ser ut nå. Nå er det bra her.

I dag gikk jeg ned på hotellet der de bor for å spise frokost med dem, det er en tradisjon fra tiden far levde. Jeg er jo alltid klar til å spise frokost i timesvis, men mor og Tonje blir anige, som vi sier på Rogalandsk, de må ut og gjøre noe, rekke noe, pakke, ordne. Det er to forskjellige verdener dette her. Min verden er å ta det fullstendig med ro så lenge det er mulig, og i min verden er dette stort sett mulig. Vi begynte klokken cirka litt over ni, de var ferdige allerede ti, da jeg hadde flere kaffekopper igjen å drikke og avisen fra i går igjen å lese. Da frokosten på hotell Ludvig (eller Holberg, kanskje) ble avsluttet halv elleve, gikk jeg hjem og satte på ny kaffe og lot lørdagstradisjonen tro frokosten gli naturlig over i lunsjen, med risengrynsgrøt.

Mor og Tonje stakk forresten oppom, og for første gang siden onsdag kunne vi sitte og bare slappe av. De fikk forresten opp noen bilder og forskjellig, rett skal være rett, og de la også noen planer for flere bilder, alt ska lvære rett. Men det var forholdsvis rolig, jeg drakk kaffe, de var her og tok det med ro til de skulle reise. Det var jammen bra de kom en dag tidligere enn planlagt, ellers ville dette bli den eneste helt fredelige stunden vi hadde.

Mor og jeg middagen første dagen

For meg ble det kanskje vel mye vasking og kasting. Noe av det som forsvant ut var helt ok, noe av det som ble vasket var temmelig rent, og av og til er det godt å bare ta det litt med ro og slappe av også. Men jeg er veldig glad for hjelpen jeg fikk. Og leiligheten er her som et stående argument om at mor og Tonje har gjort veldig mye riktig. Det er bedre her nå. Det er det ingen tvil om.

Takk skal de ha! Og takk for besøket! Velkommen igjen!

Det kvinnelige gen

Jeg nevnte at når mor og Tonje var på besøk, så ville det skje noe med leiligheten min. Det kan på ingen måte kalles noen overdrivelse.

I går kom de, mor hadde med god biff stroganov laget hemme på Ganddal, jeg åpnet en flaske vin for dem, og vi fikk spist litt før det var ut på stand up der jeg skulle opptre. Det gikk bra publikum lo, og ingen lo mer enn mor, selv om det også var svært mange andre som lo. Etterpå gikk vi tradisjonen tro på biskopen, der mor og Tonje ble introdusert for noen av de andre trivelige komikerne i Stand up Bergen, og for Steve Fletcher fra Boston. Vi ble til og med introdusert for noen publikummere, og det er jo slett ikke verst, det var veldig kjekt.

Den vinflasken vi hadde åpnet var ikke drukket opp, og det gjorde jeg noe med da vi kom hjem. Det ble i det hele tatt noe sent, men det forhindret ikke at det ble tidlig opp, og da var det at det kvinnelige gen begynte å virke. Jeg skrudde på radioen da jeg våknet tidlig på morgenen, for å høre nyhetene på P2, mor gikk inn og skrudde på tørketrommelen. Siden har det stått på tørketrommel, vaksemaskin eller oppvaskmaskin hjemme hos meg. Det er helt utrolig så de finner ting å vaske.

Klokken sånn henimot lunsjtid gikk jeg på jobb, mens mor og Tonje så på hverandre og ikke bare med blikk, men også med ord, spurte hverandre om de var klare og om det klødde i fingrene etter å komme i gang, og ikke bare med nikk, men også med ord, sa de at det gjorde det. Så gikk jeg, og da jeg kom hjem så det annerledes ut. Det er ingen overdrivelse, det er mildt sagt.

Jeg hadde forventet å komme hjem til tomt hus, mor og Tonje skulle ut og treffe Pia, et søsken- og tantebarn, men de satt i sofaen som jeg hadde forlatt dem, og spiste. Det var lunsj. Leligheten så helt annerledes ut. I hyllene var bøkene på plass, og ikke i hauger. På overalt var det ikke støv, men rent. Fra badet hørtes den umiskjennelige lyden av tørketrommel.

Jeg var sliten etter jobb, og satte meg ned for å spise lunsj og drikke te og slappe av og le litt av det gode arbeidet som var gjort. Mor og Tonje satt bare og vippet opp og ned, det var ikke helt ferdig, fortsatt var noen bøker som ikke var på plass, fortsatt var noen ting som kunne gjøre seg bedre et annet sted, fortsatt var noen knagger og noen greier som kunne henges opp, fortsatt var planer om handletur til Ikea og nyinnkjøpt og ikke minst – heller fremfor alt – kasting – å tenke på. Å være omringet av alt dette arbeidet og ryddingen tok helt knekken på meg, jeg sovnet langsomt inn, først i stolen, så i sofaen. Det kom opp noen knagger, tørketrommelen gikk på igjen, de skulle liksom gå til hotellet de skal ligge på de to siste nettene, men det var liksom også hele tiden et eller annet å gjøre, selv om det var penere her enn det noensinne har vært siden jeg flyttet inn.

Jeg kan garantere for hele den blogglesende verden at det er ikke bare skitne ting som har blitt vasket i dag. Også rene sokker og skjorter har gått gjennom maskinen, sånn i alle tilfellers skyld. Kopper, kar og kniver er vasket opp, fordi det fortsaatt var noen minutter til oppvaskmaskinen kunne bli satt på. Jeg fatter det ikke, fatter det bare ikke. Jeg eier ikke dette genet, jeg eier det stikk motsatte.

Men jeg er dem evig takknemmelig. Selv en med et gen som mitt ser at det er mye finere her nå.

Mor og søster på besøk til stand up!

I dag kommer mor og Tonje på besøk. Mor har byttet ut bilen som hun og far hadde sammen, med en ny og mindre, og i den kommer hun og min søster kjørende i dag. De kommer en dag tidligere enn planlagt, slik at de skal få se meg opptre med stand up på Rick’s i kveld. Og jeg har tenkt: alright, da må jeg tenke ut et bra manuskript.

Og det har jeg gjort, det har jeg selvfølgelig, som alltid gjort. Det er fullt opp med ny tekst i vante spor, men med flere nye ideer og også av typen som tar litt sjanser, det er så absolutt ikke et show på tomgang fra min side i dag. Men stand up skal man ikke snakke så mye om på forhånd, den som vil kan se, det begynner klokken 2100 på Rick’s, og det lønner seg nok å være tidlig ute for å få god plass, og kanskje må man også kjøpe billetter på forhånd. Dere kan lese mer på http://www.standupbergen.no/.

Det er gøy å stå på en scene og snakke tøv på en morsom måte, men hovedsaken i dag vil nok være besøket. Det er første gang mor kommer alene, og første gang Tonje kommer med mor. Det blir antagelig en oppheving av standarden på middag og måltid, selv om jeg hver dag lager middag riktig samvittighetsfullt og aldri vil slurve med kvaliteten. Erfaringsmessig blir leiligheten alltid litt forandret etter at mor eller noen av søstrene mine har vært her, det er rart med det, det ser annerledes ut.

Og så er de jo begge to hyggelig selskap. Så dette blir et hyggelig besøk frem til lørdag.

100 % meg selv

Jaja. Det er tusen ting jeg skulle gjøre. De fleste av dem skikkelig viktige. Ja, det der er ikke i nærheten av å være en underdrivelse å si. I morgen reiser jeg til Russland. Og så skjer det en rekke med ting etterpå også, og også før skjer det en god del ting som skulle vært ordnet. Det er legio. Men av de tingene som er gjort og under kontroll kan jeg bare nevne en liten håndfull.

Jaja. Sånn har det alltid vært å være meg. Jeg har brukt mitt liv på å leve med det. Det dreier seg om så enkle ting som å skrive ut billettene, pakke kofferten, og ha hjemreisebillettene kjøpt når utreisen går. Det skulle liksom være dagens post. Jeg brukte formiddagen til det. Jeg begynner sent på jobb om torsdagene, og hadde litt tid, der, og jeg søkte på hjem fra Kiev, St. Petersburg og Moskva, og det var så mange muligheter at det gikk ikke an å bestemme seg for noen ting. Jeg ville ikke gjøre noe forhastet. Jeg gikk på jobb først.

Og på jobb er det slitsomt for tiden. Jeg kommer hjem uten den futt og fart jeg liker meg i. Jeg har tvert i mot behov for å hvile. Og på torsdagen varer hvilen bare frem til innebandy klokken seks, og så er jeg hjemme på ny klokken åtte, og da er det som kjent kveld. I dag ringte også Ingrid, full av gode nyheter, og så fikk jeg en tekst jeg skulle se på, fine greier det også, men så var klokken halv elleve og jeg hadde forresten spist middag også.

Det er så mange ting som skulle vært ordnet. Men i dag blir de ikke ordnet av meg. Min plan går ut på å legge nytt sengetøy på sengen, jeg har fått vasket tøy i dag, det har jeg vitterlig fått gjort. Og det er alt sammen hengt til tørk. Men da er det til gjengjeld så nok, så nok.

I morgen er det litt tid mellom jeg kommer hjem fra en beinhard dag på jobb, til flyet går klokken halv ti. Da skal jeg få gjort alt i hop. Jeg mangler en god differense mellom håndfullen under kontroll, de tusen tingene uten, men jeg skal få gjort det alt sammen i morgen. Det kommer til å gå helt fint. Jeg er 100 % meg selv.