Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Vi har det fint i Kiev.

Lavere temperaturer når ferien går mot slutten

Det er rart med det, her i Kiev, når temperaturen først faller, gjør den det gjerne med 10-15 grader, og i stedet for sol, får vi regn. I sentrum gikk folk i langbukser og jakker i dag, på strendene var det tomt, kunne vi se. Irina, Olia og jeg hadde også vår tur ned til byen, sentrert rundt at Olia skulle kjøpe noen blomster og gå til tannlegen. Mens Olia var og fikk sine tenner behandlet, reiste Irina og jeg hjem for en tidlig – og endelig kjølig – kveld.

I går var siste søndagen i sommerkiev for i år. Som alltid denne sommeren, og stort sett den forrige, reiste vi over til venstre bredd, og området jeg nå vet heter Rusanivka. Det er et sted som passer for søndagsidyll, til å gå og tasse langs promenaden, sløve på stranden, bade, og kjøpe kaffe og leskende drikke i noen av utsalgene som er satt opp. Søndager er det også et orkester som spiller opp, med et par av de lokale ivrig dansende. Søndager hører jeg hjemme her.

Vi reiste et stopp lenger enn vanlig denne søndagen. Jeg har etter 8 års intens bruk omsider slitt hull på sandalene jeg kjøpte på Krim etter vi giftet oss, det soleklart mest brukte fottøyet jeg har hatt, vil jeg tro, men nå må jeg altså finne nye. Der på venstre side av Dnjepr, over Patona-broen, har de billig utsalg, marked, vil vi vel kanskje kalle det. Fullt av boder med all slags ting, og billigere enn andre steder i byen. Vi fant ikke sandaler i rett størrelse, det var virkelig størrelse 41 som dominerte, alt virket til å være 41, og det var heller ikke en type som kunne matche de jeg hadde. Likevel syntes selv jeg det var interessant å gå der, mellom bodene, og vi kjøpte en rekke med ting, helst til Irina. Jeg også kjøpte, en badering.

Så var det å gå over broen litt lenger oppe i kanalen, kanalen som heter Rusanivka, og har gitt navn til området, slik at vi kom liksom litt på oppsiden. Der var det en lekeplass vi ikke har sett før, malt i pastellfarger, liksom en lekeplass for jenter. Der løp Irina bort, og lekte en liten halvtime, eller så. Olia og jeg daffet oss i skyggen.

Deretter var det ned til den lille vika vi pleier å bade ved. Her er vannet litt ekstra varmt, siden det ikke er så stor gjennomstrømming, og solen får varmet det godt opp på solrike dager. Denne dagen skulle det ikke være nødvendig, riktignok, med et par og tredve grader i skyggen, er det bare bra vannet er litt kjølig. Irina koste seg i den nye baderingen, og jeg kunne slenge henne omkring slik jeg pleier.

Neste post på programmet er lekeplassen like ved, der Irina har lagt sin elsk på den lille barnekarusselen. Hun liker seg også godt borte i sportsapparatene lenger borte, selv om disse er for voksne. Denne gangen falt hun ned fra det ene, uten at det gav henne grunn til å gråte noe særlig. Jeg stod og passet på, at hun ikke skulle falle, men jeg holdt også øye på ei lita jenta som prøvde seg på et annet apparat, uten at det var noen foreldre i nærheten. Jeg syntes dette så skummelt ut. Og i det jeg vurderte om jeg skulle spørre henne om hun trengte hjelp, falt vår egen Irina rett ned i bakken. Det var å skrubbe vekk sand og graps, sjekke at tenner og alt var på plass, så var det videre i mer aktivitet.

Den foregikk borte på restauranten Pesto. Så varmt som det er, er alle restauranter og steder med aircondition velkomne, og denne restauranten har også et lekerom for barn. Da får det heller stå seg at maten ikke holder italiensk kvalitet, selv om det er italiensk den gir seg ut for å være. Jeg bestiller øl og spaghetti carbonara, Olia melon og en hamburger og franske, det var visst mer i denne restaurantens ånd, og Irina var som alltid ellevill i lekerommet.

Vi reiste tidligere hjem enn vi pleier, klokken var sikkert mellom seks og sju, jeg er ikke sikker. Jeg hadde noe jeg gjerne skulle ha gjort, og trengte datamaskinen for å få det til, så den tok jeg med meg til en av kaffebarene i nærheten. Med aircondition. Olia fikk sin blabla med moren sin, og Irina fikk lekt med Tasia og de andre barna på lekeplassen.

Det var en varm dag, en fredelig dag, en dag som de fleste andre her i Kiev, og akkurat som vi vil ha dem. Det eneste vi kunne ønske, er litt kjøligere, noe vi har fått oppfylt i dag, til overmål.

Mandag på kaffestedet – ny varmebølge i Kiev

Med en tidlig morgen uten trening har jeg endelig klart å bli oppdatert på bloggen igjen. Poster som er gjort ferdige er den for i går og for forgårs, i tillegg fra tre poster fra tidligere tilbake. Noen av dem er riktig morsomme og interessante, for de som er interesserte i de tingene jeg denne sommeren blogger om, hvordan vi har det her nede i Kiev, vår lille norsk-ukrainske familie.

I går kom solen og varmen på ny til Kiev, og nå skal den vare ut ferien. Ennå var det i går rundt 25, altså levelig, fra nå av skal det bli rundt 30 og opp mot 35. Altså for mye. Det vil bli mange turer til venstre bredd, og Kievs mange strender, for å avkjøle oss i elvevannet.

Det gjorde vi også i går. Om morgenen gikk jeg gjennom tyske eksempelsetninger og grammatikk på vei til og fra trening, atskillig lurere enn å gå gjennom dette for meg ennå vanskelige stoffet sene kvelder etter kveldsmat og øl. På ny fikk jeg kontroll over sakene. Det samme gjaldt for treningen, der mengden selvfølgelig gir resultater, og for foredraget på øret, den amerikanske revolusjon og krigen som fulgte. Det var sol, men kraftig vind, så ganske få folk både i anlegget og på stranden. På vei hjem stakk jeg innom kaffestedet, for en kopp cappuccino og flere gloser på mobilen, nå russiske, og hentet fra russiske dikt og poesi. Den slags gloser fester seg godt nå, etter år med møysommelig arbeid og trening.

Frokosten var russisk pasta, pelemeni, og i stedet for å trøtte meg selv ut med nyheter, gikk jeg over til PC og blogging etter hvert som frokosten trakk ut. Da lille Irina kom og ville ut, ble alt lagt til side, og vi gjorde oss raskt klar til avgang. Irina og jeg først, Olia med alle tingene kort etter.

Søndagen har jeg fått innarbeidet en rutine, da reiser vi til Rusanivka, den kunstige øyen klemt inni kanalen med samme navn, og en sidearm av elven Dnjepr. Bussen som frakter oss dit er nummer 118, superbussen som er ny av året, og vi er alle sammen pene, friske og i godt humør. Akkurat denne dagen vet jeg knapt hvem av oss som overgår alle, før jeg skjønner at det som vanlig må være Irina, nå i blått skjørt og lysebrun, lett genser. Håret i hale på toppen, og aktiv på skuldrene mine, eller løpende rundt på bakken, alltid på farten. Olia er også svært pen, i lett sommerkjole, og jeg er også pen, fordi jeg føler meg så glad og lykkelig.

På vei til stranden vår har vi en liten kaffestopp, det er rutine, men nå i det siste har vi begynt å ha den ved aller første sjanse, en liten kiosk som ikke egentlig er noe kaffeutsalg, og der maskinen de bruker til å lage kaffen er sånn billig som noen har hjemme på kjøkkenet. Ikke de store og kraftige dedikerte kaffeutsalg har. Men kaffen er grei, og Irina har en liten lekeplass med et par disser og en liten sklie. Lekeplassen så vi ble laget i fjor, bokstavelig talt, de hamret og spikret den opp, som del av restauranten ved siden av. Lekeplassen finnes ennå, restauranten er konkurs, og det er ikke spor i den uthulte bygningen hva som en gang var der.

Vi følger ofte Irinas rytme. Når hun vil videre, går vi også. Et toalettbesøk av stor type blir tatt på strak arm, det som ikke er ren rutine, finner vi ut av på stedet, og så er det rutine etterpå. Jeg fikk mye skryt av Olia her, det kan jeg godt legge ut på nettet, fordi jeg reagerte så raskt da Irina sa hun måtte på do, slik at truse og klær ble reddet. Olia hadde bare med den lille vesken sin, og ikke en hel sekk, og dermed ikke så mye skift å sjonglere med, som hun pleier.

Irina husker at det er en restaurant her som har et gøyt lekerom, «gøyt» er et ord som ikke er lov å skrive eller bruke på norsk, men som er i ferd med å gli inn allikevel. Irina husker det er et gøyt rom, men hun husker ikke i hvilken restaurant, så hun vil inn i alle, med den etter hvert gjennomskuelige forklaringen «jeg er sulten». Det at hun sier hun er sulten, går rett i hjertet på moren, hun får det som regel som hun vil da, om det gjelder å komme seg inn et sted eller få utsatt leggetiden, men nå har vi spist tung frokost, og det er bedre å vente med spisingen til etter vi har badet. Olia har også kjøpt grapsemat i kiosken vi kjøpte kaffen i, hun liker denne frityrstekte fast-food plasten, jeg rører den ikke, og Irina er et sted mellom meg og Olia. Men at hun ikke ville ha denne maten, svekket argumentet hennes om at hun var sulten.

For likevel å lokke Irina med til stranden, smatt Oia unna for å kjøpe noen leker. Jeg ble stående igjen med en grinete unge, som ville inn i lekerommet til en restaurant vi ikke ville inn i ennå. Jeg løste dette med å sette Irtsjik resolutt på skuldrene mine, og så lange ut mot småstranden vår. På veien kjøpte vi en molotsjnij koktail, en melkecoctail, med jordbærsmak, og dermed var alt greit. Coctailen koster 30 griven, omtrent 10 kroner, og blir servert i halvlitersglass. Det er i meste laget for et lite barn, noe også Olia påpekte da hun kom. Min norske innvending om at dette er den eneste størrelsen de tilbyr, blir møtt med liten ukrainsk forståelse. Her nede må man lære seg ta det alltid finnes veier rundt, man kan forhandle, be om ting som ikke er på menyen, ønske tingene blandet sammen på en annen måte. Jeg har selv sett Olia det samme utsalget komme med den interessante bestillingen: et eller annet som passer for barn, og som ikke er kjemikat.

På stranden gjorde de nye lekene til Irina stor lykke. Det var en plasthval og en plastsel, antageligvis, de var ikke så godt laget at det var helt tydelig å se hva det var. Men de fløt i vannet, og kunne ta opp vann i seg, som det igjen gikk an å sprute ut av munnen ved å klemme på dem. Irina fikk seg straks en venninne å leke med disse plastlekene med. Hun og jeg var også litt lenger uti, nå og da, for å gjennomføre vår type bading, av den litt villere og mer intense typen. Bunnen virket til å være litt skaket opp av vinden, den var veldig ujevn, og med et så stort hull at Olia rett og slett mistet balansen, og snublet i det. Det gjorde også at lille Irina kunne gå fra vann til livet til vann til halsen på et skritt, noe hun ikke likte helt. Hun er trygg i vann, men dette er å overdrive. Det er enda godt instinktene i henne er såpass på plass, at hun skjønner at vann kan være farlig, selv om det stort sett er kjekt.

Mye graps er også virvlet opp fra bunnen. Jeg er for lengst forbi barndommens dilldall om at det var ubehagelig å trå i bunn med planter, tang og tare, trå på annet enn fast sandbunn. Nå trår jeg i hva som helst, så lenge det ikke er farlig, eller stikker. I Kiev har de noe som stikker skikkelig. Det er noe som ser ut som en helt meningsløs plante, noe som onde har tenkt ut for å demoralisere og lage vondt, nesten som miner, bare at de gjør mindre skade. De er runde, og har spisse tagger på alle kanter. Trår man på dem, gjør det selvfølgelig vondt. Det er ingen sjanse for å trå på dem, uten også å trå på en pigg. Jeg vet ikke hvilke planter disse tingene en gang har hørt til, hvor de har falt ned fra. At de eksisterer selv på denne måten, på bunnen av elven, har jeg ingen tro på. De finnes også på stranden. Men alle som trår på én eller finner én, plukker den opp og kvitter seg med dem. Jeg kvittet meg med et par, ved å kaste dem inn blant vannliljene like ved.

Vi var ikke så veldig lenge å badet denne dagen. Bunnen var dårlig, det blåste litt, og vi hadde ikke noe teppe eller pledd å ligge på. Vi gikk heller opp til lekeparken. Der kunne vi voksne sitte på benker, mens Irina løp rundt og lekte. Etter at dissene ble fjernet fra lekeplassen, er det en liten snurrekarusell som er slageren. Her er Irina ganske ustoppelig, og fullstendig uredd. Hun løper bort til den, og tar tak og vil om bord, samme hvor mange andre og hva slags folk som er på den allerede. Denne gangen var det en gjeng litt eldre gutter, 6-7 år, og de var ikke så veldig interessert i å ha med en lita jente på to år og ti måneder. De ville kjøre fort. Irina skjønte kanskje dette, for hun tok tak i snurrekarusellen, og løp rundt og rundt så fort hun bare kunne, før hun hoppet oppi og snurret hun med. Det gikk imidlertid ikke fort nok for guttene, som gjentatte ganger ba oss ta Irina bort, de ville kjøre fort. Jeg tok Irina bort, til vill hylgrining, og ingen sjanse for trøst. Irina skulle tilbake. Guttene ba på ny om at Irina ikke måtte bli med, de skulle kjøre fort, men nå fikk vi Irina til å forstå at hun bare måtte sitte på plassen sin og holde seg fast, så kunne guttene snurre så fort de ville.

Det er akkurat som om Irina i denne lille snurrekarusellen ikke er i stand til å bli svimmel. Problemet med at guttene ville kjøre fort, var ikke at hun da ble redd, men at Olia og jeg så at Irina ikke holdt seg fast, og ikke satt skikkelig på plassen sin. Så fort hun gjorde dette, var ingen fart stor nok, ingen lengde for lang, det gikk rundt og rundt og rundt og rundt så fort de tre guttene bare kunne få det til. Irina satt med et stort smil, øynene igjen, og snurret rundt på hodet også, akkurat som om hun ville forsterke effekten hun var i. Guttene lekte de var på metro, og den ene annonserte med høytalerstemme at dørene lukkes, neste stopp — , og så var de i gang. Alt sammen på russisk.

Også ved andre apparater presset Irina grensene denne dagen. På treningsapparater, for voksne, fikk hun det til hun også på et vis, et slikt apparat som vi også har i Norge, der man holder seg i en stang og beveger føttene. Irina rakk ikke opp til denne stangen, men kunne svinge på føttene likevel. Og hvis hun satset litt, kunne hun vippe seg opp til stangen også, og henge litt i den. Etter en stund klarte hun alt sammen selv, uten hjelp fra meg. Det er jo litt skummelt, for alt er tungt og av jern, og når disse fotfestene svinger, vil det gjøre vondt å få dem på seg, om hun skulle ramle eller noe. Det lille dunket hun fikk for dagen, fikk hun da hun forsøkte å svinge seg i en jernstang, og smalt kinnet litt i jernbjelken opp til tverrstangen stangen var festet i. Da var det også på tide å gå.

Nå var det Pesto, restauranten. Irina viser seg så tøff og uredd at vi voksne foreldre ikke er helt sikre på om vi skal være bekymret eller stolte. Denne gangen var det en ett år eldre jente hun kranglet litt med, i alderen tre og fire er det stor forskjell, Irina snart tre, hun allerede fire. Hun hadde også den litt eldre broren sin med seg. Men Irina gav ikke fra seg territoriet sitt uten kamp. For oss som satt  utenfor lekerommet, og bare kunne se inn gjennom glassburet, så fikk vi ikke med oss hele opptrinnet, og hvem som til å begynne med hadde rett. Det gjaldt i alle fall en gummiball som hang i en snor, og som begge ville snurre på og leke med, og ikke med hverandre. Barnepasseren var inne og skilte dem noen ganger, og også Olia og jeg var lynraskt på pletten flere ganger. Hva vi er sikre på, er at Irina ikke må få det for seg at hun har rett på ting andre har, og at hun må lære seg å vente på tur. Vi vil heller ikke at hun skal få ideer om at det nytter å grine seg til ting. Irina var veldig insisterende på at hun skulle ha den ballen, tre voksne (barnepasseren, Olia og jeg) og to barn (jenta og broren) var ikke nok til å overbevise henne om noe annet. Hun ville ikke gi seg, gråt og pekte på ballen. Moren til den andre jenta kom også, og mente at det nok var hennes som var problemet, hun var jo ett år eldre. Til tros for det, hadde jeg en bestemt følelse av at det var hun som måtte beskyttes. At Irina var parat til å kjøre over henne. Men hun var beintøff hun også, og gav ikke opp kampen om ballen hun heller.

Det var ingen stor situasjon. Irina var straks i godt humør da vi tok henne ut av lekerommet. Og hun stakk innom igjen, og rutsjet litt, helt uredd for denne jenta som satt nede i ballene hun rutsjet ned i, ingen vonde følelser eller frykt. Her tenker jeg hun vil gjøre det bra i lagsport, ingen skumle spillere på det andre laget vil skremme henne i kampen om ballen.

På vei hjem var det litt lek på de tre lekeplassene på veien. Først er det en stor, som gjennom dagen ligger sånn i solsteiken at den er umulig å være på, men nå i kveldssolen er grei. Deretter er det den på baksiden, der vi nå i år har fått noen kjente. Så er det den lille, utenfor den nedlagte restauranten, der vi begynte dagen. Til slutt er det opp på skuldrene til far, og bort til bussholdeplassen. Hjemme venter babusjka med kveldsmat.

Her på kaffestedet har de et system med klisterlapper for hver kaffe man kjøper. For hver sjette får man en gratis, jeg bestiller alltid espresso når det er gratis, den billigste. Men i dag, da jeg etterpå skulle ha en cappuccino, ville de ikke ha mer penger enn til en espresso. 10 griven fikk holde, prisen for en espresso. Cappuccino koster 14. Sånn er det her. Jeg fullfører cappuccinoen, fullfører denne posten, og så er det hjem til frokost og en ny dag. Akkurat som de andre.

Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.

Første virkelige feriedag her i Kiev

I går fikk vi vår første ordentlige feriedag her nede. Vi tok bussen over elven til venstre bredd, og fant der den lille favorittstranden vår. Dagen ble satt av til bading og lek for Irina, rolig slaraffenliv for Olia og meg.

Det var meldt 28 grader og delvis skyet sol, så været var ganske passe. Vi kom oss av gårde før det var altfor sent. Olia hadde som vanlig et eller annet å ordne, denne gangen gjaldt det å bytte til seg et nettbrett, og jeg hadde planer om å få kjøpt meg et simkort. Det er kanskje merkelig at Olia og jeg ikke kan nå hverandre på telefon her nede. Vi har ikke kjøpt ukrainsk simkort, og det er vanskelig å se for seg hvilken pnikk som skulle gjelde for at vi skulle bruke våre norske telefoner med norske priser. Som regel har ikke Olia en gang med seg sin norske telefon ut.

For meg var det de pågående sjakkturneringene som var utslagsgivende. 3G internett koster ingenting her nede, småpenger, og jeg kunne for under hundrelappen få gratis samtaler og sms, og nett opp til 2 gigabyte, noe sånt. Men det var søndag, og de vanlige utsalgene var ikke åpne.

Så det ble ikke noe simkort. Ikke hadde Olia særlig med batteri på sin telefon heller, hun har fått somlet seg til å kjøpe et ukrainsk sim-kort, men av frykt for tyveri har hun innstallert det i en gammel telefon vi arvet fra mor, en gammel Samsung. Dermed måtte vi også – som alltid – avtale nøye hvor vi skulle møtes, og la det være på et sted det er mulig å oppholde seg lenge, for det er aldri godt å si når Olia kommer. Altså på stranden. Cirka en time, sa hun.

Lille Irtsjik forteller oss navnene på trolleybussene, autobussene og marsjrutkaene her nede, og er påpasselig med rødt og grønt lys. Fra Druzjba Narodov går det i marsrutka over Patona-broen, og så går Irina og jeg av på første stopp. Det er de kanskje en drøy kilometer til den lille stranden vi skal til, kanskje litt mer. Jeg har håp om at Irina skal gå mest mulig alene. Det er hun flink til. Veldig flink, alderen tatt i betraktning.

Det er mye som har blitt verre her i Kiev og i Ukraina årene vi har reist ned hit. Det har jeg skrevet litt om før, skal skrive mer om senere. Noe er også blitt bedre. Den gamle lekeplassen med slitte, gamle leker er erstattet med en virkelig flott båt. I den kan barna løpe rundt og være sjøfolk og sjørøvere og hva de vil, og rutsje ned i flere rutsjebaner. I tillegg til den var det nye husker, eller disser, som vi sier i Rogaland, nytt klatrestativ, en ny liten sklie, og en flott sandkasse, også den formet som en båt. En klar, klar forbedring. Nå blir det enda kjekkere for oss å være på stranden vår, og lettere å lokke Irina bort fra vannet når badingen tar overhånd.

Det gjorde den. Som vanlig. Når jeg først fikk henne uti vannet, og skvettet litt vann på henne så hun fikk dukket, så var hun ustoppelig. Det var ikke vanskelig å få henne uti heller, forresten. Hun synes det er veldig, veldig kjekt. Og hun parkerer alle andre barn og voksne, både her, og i Norge, hvor vi har badet litt i Giskehallen. Hun er med på absolutt alt, ethvert sprell, hun liker å bli kastet opp i luften, snurre rundt, stå på mine knær, klenge seg til meg mens jeg svømmer, på rygg og på bryst, – ja ne boius, ja ne boius! roper hun, etter først ikke å ha ville ta i et sneglehus som fløt. I vannet er hun ikke redd for noen ting.

Og hun holder ut lenger enn alle. Jeg har også bra stayerevne, i vannet som i det meste, men i Irina nærmer jeg min overmann, eller overjente. Hun blir aldri ferdig, vil alltid mer. Av og til forsøker jeg å lirke henne opp, hun er ikke redd for å gå selv, med vann helt opp til halsen, og på gjørmete og grapsete bunn, hun går rolig inn på land, bøyer overkroppen og løfter armene til værs bak seg, går litt på denne morsomme måten, så snur hun og løper ut i vannet igjen. Og igjen. Og igjen.

Det er godt vi har lekeplassen. Jeg kan få henne opp dit, når leppene er blå, og de begynner å dirre. For meg gjør det ingenting, jeg tror friske mennesker ikke har noe vondt av å være iskalde en stund, det går over, men jeg vet at her i Kiev er de redde for det. Så jeg vil ikke at det skal se ut som jeg plager barnet. Om det skulle være fare for det, så mye hun ler og hyler av glede. Det er ikke vanskelig å se at det er hun som er drivkraften, hun som pusher på, hun som vil ha mer, jeg som bare lar henne få lov og kaster og slenger henne som hun vil, og liker det.

Mens vi er på lekeplassen kommer Olia. Hun har bedre kontroll på antrekk, og den slags, og får på Irisjka noe ordentlig, før det er på tide med mer bading. Nå med alle tre, litt vekselsvis, den ene alltid på land for å passe sånn halvveis på tingene. Den på land fotograferer og filmer litt også.

Et sted her får jeg lurt meg unna til en restaurant, med internett. Jeg ser det er drammatikk i sjakkturneringene, særlig i Paris, der vår mann Carlsen har en liten kollaps akkurat i det jeg ser på, men der de spiller i et format jeg ikke helt kan like. Dette er amerikanisert showsjakk, liksom medie- og sponsorvennlig, med en tidskontroll som øker presset på utøverne og øker sjansene for feil, liksom mer action. Mer kontroverser, og ting å diskutere. Jeg foretrekker den ekte varen, der spillerne skal få sjansen til å tenke ut de beste trekkene, og der det er et poeng å vurdere hvilke stillinger det er lurt å bruke tenketid på. I Showsjakken endte det opp med at de spilte på tilleggstiden, 3 sekunder per trekk. I Khanty-mansisjk og VM for lagsjakk gikk Norge som ventet grundig ned mot Kina, mens Russland vant over India og holder følge ett poeng bak. Mens jeg så dette, spiste jeg en Spaghetti Bolognese til 124 griven, og ble turistsvindlet med øl til 94 griven for to stykker. Jeg ba om lyst øl, og fikk etter ukrainsk standard dyrt importøl, Heiniken. Det enkle måltidet ble mye dyrere enn det som er vanlig her nede, men til omlag 80 norske kroner står jeg det selvsagt lett over. Det er ikke noe å mase om.

Jeg kjøpte et par kaffe med meg til Olia og Irina. På pavenyen spiller et lokalt ompaorkester, blåsere og slagverk, stort sett, gamle slagere, og av det lille jeg kan om denne typen musikk, kan jeg høre at dette er bra nivå. De kan sine ting, og det er helt gratis. Irina vil selvfølgelig bade enda mer, leke enda mer, og det er vanskelig å få henne med oss når Olia omsider vil hjem. Vi tar den tiden vi trenger. Irina skal ikke hjem med makt, denne dagen her. Det er også hennes ferie.

På veien til metroen ved Livoberezjnaja stopper vi på en lekeplass til, og med noen lekebiler vi betaler 20 griven for at hun skal få kjøre. Egentlig koster det 40, men Olia får prutet det ned, det er jo ikke mye vår lille Irina kan kjøre. Dette er hennes første forsøk, og hun finner vel ikke helt ut av det. Det går i rykk og napp, og hun klarer ikke å koordinere gassen og rattet, og hun får heller ikke til konseptet med å variere trykket på gassen. Det er maks eller ingenting.

Så gjenstår bare den drøye kilometeren til metroen. Olia kjøper øl til meg og is til Irina, som niste på veien. Det er romantisk og harmonisk. Litt regn legger ikke noen demper på noe.  Om noe, så øker det farten vår litt.

Irina liker godt å kjøre metro. Så for henne blir det en flott avslutning, på en flott dag. Den første virkelige feriedagen vi har her nede. Solfylt, og på stranden.

Åslandsnuten – en fantastisk søndag

I dag var en fantastisk dag. En av de beste i mitt liv. Sånt skal man ikke skrive ofte, jeg gjør det heller ikke ofte. Men det var en dag med min lille familie, en vanlig dag, uvanlig bra, og min gode kone og kjære barn var – de også – fantastiske.

Det er høstferie, som jeg skrev om i går (eller i dag, og tilbakeposter). Jeg hadde stor glede av peisen i går kveld, satt og brant og drakk rødvin, hørte på BBC World Service og Podcast, hadde det helt fint, strålende. I dag tidlig våknet jeg etter en god natts søvn, og til nydelig vær, som det også var meldt. Til frokost laget jeg ferske rundstykker, som lyktes meg mer enn vanlig, store og luftige, og spist på terrassen. Første frokost på den nye terrassen. Lille Irina løp rundt, konemor Olia kom etter hvert.

Irina var herlig i hele dag. Da hun våknet, og kom inn i stuen der jeg satt, gikk hun ikke til brett og data og spill og youtube, hun gikk til lekene sine, og lekte analogt. Med ord og fakter, veldig sjarmerende å se på, hun har jo ikke helt utviklet språk ennå, så det er vanskelig å forestille seg hva som foregår i hodet hennes når hun leker. Men løver, elefanter og dinosaurer går til værs, og blir stilt opp på rekke. Byggeklosser blir stablet sammen, revet ned, endret og bygget opp igjen.

Olia var nyforelsket i hele dag, enda hun ikke hadde noen spesiell grunn til å være det. Indrefilet (som i går) og ferske rundstykker pleier ikke gjøre store forskjellen med henne, det er andre ting som setter hennes stemning, og i dag var det nok sant å si ting uavhengig av meg. Jeg for min del har vært nyforelsket alle syv årene vi har vært gift.

Jeg satt på den ene stolen jeg har båret opp på terrassen, Olia satt på en pute ved siden av, og Irina på krakken sin. Hun leste en bok, var full i aktivitet, denne dagen. Veldig nysgjerrig på alt som fantes i verden. Neba – himmel – var et nytt ord hun lærte i dag, og hun pekte mot himmelen, og sa det og forklarte.

Så var det ut på tur. Irina og jeg skulle til Åslandsnuten. Jeg pakket nybakte rundstykker med ost, sjokolade, druer, pepperkaker (fra i fjor) og yoghurt. Litt saft og litt vann å drikke, og så litt varmt vann på termos jeg ville prøve å ha kokekaffe i. Olia blir aldri (eller veldig sjelden) med på turene våre, det er fin avlastning for henne å få fred. Enten arbeider hun, som oftest gjør hun det, men i dag slappet hun av.

Jeg hadde et lite mål om at Irina skulle gå mest mulig selv, denne turen. Det er slutt på at jeg har med øretelefoner for å høre podcast med In our time mens hun sitter i bæremeisen og sover. Jeg var litt i stuss om jeg skulle ha med bæremeis i det hele tatt, kanskje bare prøve en vanlig sekk. Mitt turantrekk var kortbukse, og den nye turjakken jeg har kjøpt for rolige turer. Irina stilte i bukse og fleece. I knappeste laget for oss begge, når solen var vekke, som den gjerne var.

Irina var lykken selv som var ute og løp, da hun slapp ut av bilen. Dette var kjekt! Hun fór bortover veien, inn grinda da jeg åpnet den, og oppover bakkene. Seu, kunne hun si, for hun kjente igjen landskapet, og vet det pleier være sauer der det er gras og stein. At hun sier det på den måten, har gjort meg oppmerksom på at jeg er litt byasaktig med det ordet, ingen jærske saoe, her, jeg sier virkelig seu. Det gjør hun også.

Hun hadde god fart, Irina, men så var det slutt. 100 meter oppi hogget var det å sette seg plump ned, og sende i vei strømmen av ord som gjør at hun får en sjokolade. Som regel prøver hun seg med mat, men hun sier mye annet også, en god del uartikulert. Jeg forsøker å presse på så vi kommer noe lenger opp før sjokoladepausen, sånn opp til selve fjellet, kanskje, der terrenget skifter litt.

Irina går i utmerket humør 10-15 meter til, men så er det mat. Nå følger en tid der det er pause hver femte meter. Vi hilser og snakker med de fleste som passerer forbi, Irina har som mål å gå opp til toppen, mange er imponert. Hun har selv litt motivasjon av steinene, så lenge vi klatrer på dem, får jeg lurt henne oppover. Hun er ikke i nærheten av å syte eller klage, det er bare mat, hun setter seg ned. For henne er det jo ingen vits å gå lenger enn vi er. Sånn er hele livet hennes. Alt er interessant nok. Det er sjelden noe et annet sted er bedre eller mer interessant enn der hun er nå.

Til slutt setter jeg henne litt i bæremeisen. Det går en 100 – 150 meter slik, opp til vi er nær toppen. Da er det ut å gå for henne igjen. Hun får motivasjon av at det er en båt ute på sjøen langt, langt unna, utenfor jærstrendene. Vi kan se den om vi er på toppen, eller slik at vi har fri utsikt mot vest, mot sjøen. Der det er litt for høyt eller vanskelig, løfter jeg henne litt.

Sånn kommer vi opp til toppen. Der spiser hun youghurt med hele seg. Bokstavlig talt.

Jeg spiste rundstykkene, drakk kaffen, og kom ingen vei med druer eller gamle pepperkaker. Deretter var det å følge etter henne, som løp omkring der oppe på toppen. Jeg er veldig glad for at hun tidlig får trening i å bevege seg i norsk terreng, å komme seg opp og ned steiner og skråninger, vite hva som går og ikke går, vite hvordan man gjør det. Så langt jeg er godt fornøyd. Hun setter rompa opp, og beveger seg resolutt på alle fire, bestemt og greit. Der det ikke går, gir hun opp, som hun skal.

Ned igjen stikker hun rett og slett fra meg. Jeg har ikke fått ryddet ned i bæremeisen, før hun forsvinner nedover det lille passet som er der oppe. En ganske spesiell følelse. Jeg vet det er ikke noe farlig der borte, alt som kan skje er at hun kan falle å slå seg. Men det er noe eget å ha toåring 100 meter unna og vel så det på toppen av et fjell, og på vei ut av syne. Jeg måtte likevel rydde tingene ned i meisen, og gjorde det, før jeg enkelt tok henne igjen. Hun tuslet fornøyd og ubekymret nedover.

Store deler av nedstigningen leide jeg henne. Da kunne jeg gå omtrent i vanlig tempo. Flere ganger ble hun hengende og dingle i armen, uten at hun så ut til å reagere noe på det, hun er råsterk i de tynne fyrstikkarmene sine. Hun henger seg og spreller i hver eneste stang vi møter på vår vei, løfter beina og svinger frem og tilbake, blir sterk av det. Små barn skal man være forsiktig med, når man holder dem etter armene. Lille Irina har ingen problemer, for kortere tidsrom. Hun er villig med, i det tempoet jeg går, og flytter føttene nesten helst symbolsk enkelte ganger, det er jo like greit å bare henge med.

Noen ganger går hun selv. Det er ganske bratt, ikke for erfarne fjellfolk, men for en toåring. Så hun kan nesten sette seg ned, og skli. Hun finner den beste veien for seg selv, prøver seg der hun kan klare det og der hun kanskje kan klare det, men vil ha hjelp om det blir litt for skummelt og vanskelig. Aldri noe grining eller klaging, hun trenger bare en hånd for å stige ned om humpen er for stor.

På et tidspunkt kommer vi i snakk med ei dame som blir mektig imponert da hun får vite at Irina bare er to år, ikke engang to år og en måned. Hun har nok sett oss, som vi går. Irina har nettopp spist yoghurt, på en liten ekstra pause vi hadde. Hun spiste uten skje, den fant jeg ikke, og ble enda mer tilsølet enn til vanlig. Men det sjernerte henne ikke, hun gav seg i vei med å bli med i samtalen hun også, med de ordene hun kunne. Båt, tre, stein. Så fikk damen vite hva vi hadde sett, og hva vi så. Da de fikk kontakt fant Irina ut hun kunne tøyse litt også, og trakk luen ned over ansiktet, før hun trakk den opp igjen med et stort smil, se her!

Hun ble sjarmert i senk, den damen, som alle blir og burde bli. Irina fortsatte nedover med store øyne og stor iver, etterpå. Nå var vi blitt vante, jeg kunne gå litt i forveien, hun komme etter. Jeg kunne løfte henne over gjerdet, så vi slapp å gå helt bort til grinda. Det var bilvei, så jeg sa hun måtte stå stille mens jeg også kløv over lenger borte, noe hun gjorde. – Nå kan du komme, sa jeg, og hun sprang. Stort smil. Nå var det bilen.

Der sovnet hun pladask.

Hjemme ventet altså konemor med indrefilet og stor kjærlighet. Vi hadde en god og koselig middag, om enn den ikke var etter kokekunstens regler, indrefileten ble stekt så den kjente hvem som bestemte.

Etterpå var det å lage seg god kvalitetskaffe på presskanne, og trekke ned i kjellerstuen for å fyre opp i peisen. Der sitter jeg ennå. Mitt gamle musikkanlegg fra studietiden i Bergen virker ennå, det har ikke vært i bruk siden i fjor vinter, og knapt nok da. Olia var nyforelsket, jeg er fremdeles det, lille Irina kom også ned og danset litt og underholdt. Det er vanskelig å vite hva mer man skal be om. Det har vært en fantastisk dag i en tid som må være høydepunktet i livet, tiden som småbarnsfar i en lykkelig familie. Og så jeg som er så glad i peis, terrasse, natur og god mat. Her er det overflod av alt.

 

 

Ikke til Krim ennå

I dag, temmelig nøyaktig om 45 minutter, var planen at Olia og jeg skulle reise til Krim. Men vi har byttet bort billettene. Turen til Krim blir senere, om den overhodet blir noe av. Foreløpig har vi det veldig godt i Kiev.

Å bytte togbillett er lett her i Ukraina. Det er en egen luke eller et eget kontor på togstasjonene (de mindre har nok ikke noe sånt kontor, men få som leser blogg på norsk, vil finne på å prøve å bytte togbilletter på en mindre stasjon i Ukraina, det er for øvrig bare å gjøre det i billettluken, da, eventuelt). I Kiev har de et eget bygg som en slags reservestasjon, i nærheten av hovedstasjonen, for å avlaste køene der. Innfødte og kjennere går alltid dit.

Olia og jeg gikk dit. Først kjøpte Olia billettene der. Så gikk hun og byttet bort sin billett. Deretter gikk jeg og byttet bort min. Jeg kan da ikke reise til Krim uten henne, som det en stund var forslag om.

På denne reservestasjonen var det å stå i riktig kø til det var min tur, stikke billettene inn i luken, si jeg kommer ikke til å reise, og få penger igjen etter en viss prosentsats. Jeg tror vi tapte til sammen en hundrelapp, på dette stuntet som ikke ble noe av.

Olia har vært litt dårlig, men er nå i sin fineste form, travelt opptatt med å sy gardiner og planlegge fremtiden vår. Hun er bare litt forkjølet. Denne forkjølelsen gjør at moren ikke vil ha Olia reisende til Krim. Det er også høysesong med dyre togbilletter. Om dyre togbilletter her ikke er egnet til å skremme en nordmann, vi bør alltid tie stille når det er snakk om dyr kollektivtrafikk, så har vi det så fint i Kiev, at det er ikke noe å stresse til Krim etter. Det vil jo bare bli en gjentakelse av siste års ferier uansett. En hyggelig gjentakelse av en hyggelig ferie, riktignok, men det er ikke sånn at vi føler vi har noe uopplevd på Krim.

I dag hadde vi en skikkelig slaraffensøndag. Jeg leser tappert Tsjekhov, eller skriver på et eller annet, som oftest sittende på balkongen, når Olia ikke krever min oppmerksomhet. Hun har sydd gardiner, sittet og pratet, og gjort ting som for henne er avslappende og kjekt. Frokost, lunsj og middag har vi fått servert av moren. Alltid overdådig, og alltid med øl eller vin eller hundre gram vodka, som de kaller det.

Det var også noe å feire. Det skal ikke så mye til. Tanya har hatt noen dager fri fra jobb, i forbindelse med at Dennis var her. Det var ferien hennes. I morgen begynner arbeidet igjen. Da var det nødvendig med sjampanskoje i dag. Så det drakk vi til middag. Og skålte for hverandre og for gode dager i Kiev.

Regnværsdag hjemme

I dag kom regnet. Det er underlig å skrive sånn på vestlandet, som om det er lenge siden regnet har vært her. Men nå har vi hatt den kaldeste, tørreste og mest solrike mars måned vi kan huske, og det har fortsatt inn i april. Graset ligger brunt på Jæren. Det er april, og ikke orden på noen ting.

Her ser vi hvor brunt Jæren ligger, Vagleskogen til venstre, Figjoelven rett frem. Brunt. Bilde fra fredag.

Men i dag kom regnet. Det gjorde det også forsvarlig å ha en innesøndag. Det er kjekt å gå tur, og solskinnet lokker, men det er noe avslappende med søndager det også er godt å nyte hjemme av og til.

Jeg har alltid tenkt at den sinnsykdommen jeg ligger nærmest er manisk depressiv, med bare manisk som nummer to, men i de siste tiden har jeg blitt mer moden og forstått at jeg kanskje ligger nærmere å være litt autistisk. Være litt asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Ting klistrer seg i hodet, faktahukommelsen er upåklagelig, og i visse hverdagslige gjøremål må det være en viss rutine. For eksempel søndags frokost, da skal det være te og kokt egg.

Så dere kan tenke dere hvor endevendt alt ble hos oss da jeg stod opp litt tidlig, og bare begynte å spise av pizzaen Olia hadde laget for i går til frokost. Så stod Olia opp, og hun er det mest antiautistiske man kan tenke seg. Være null asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Hun har ingen rutiner i det hele tatt, ingen system, hun kan spise kokt egg hver dag hele uken, morgen og kveld, åpne vin på tirsdager og drikke vann på lørdager. Plutselig slår hun til med fløtegratinerte poteter på en tirsdag. I studieårene gikk ikke en tirsdag hos meg uten fiskepinner eller fiskepudding til middag.

Olia bare begynte å spise frokost av seg selv i dag. Hun laget te, det gjør hun alltid. Men ellers skar hun bare opp litt brød, la det i brødfatet, spiste rett fra det, og tok med litt pålegg hun satte ved siden av og spiste litt forskjellig. Mens hun pratet i vei, som alltid, som alltid. Ingen tallerken, kniv, glass, eller noe. På det samme bordet vi spiste middag eller om det var frokost eller noe annet i går, og som nok ikke var helt ryddet, også av andre ting enn mat. Gradvis frokost, kan det kalles. Også jeg spiste av skivene etter hvert. Men jeg måtte ha tallerken, og kniv, og glass. Og jeg fant det frem til Olia også. Først når vi var ferdig å spise hadde vi dekket på.

Formiddagsoppgaven i dag var et problem som angikk differensialligninger. Vi kranglet, rett og slett kranglet (Diskusjon er en utveksling av kunnskap, krangel en utveksling av uvitenhet – Sitat fra sitatboken jeg fikk en tenåringsbursdag ikke langt fra 1990, et eksempel på min autistiske hukommelse) over Eulers identitet, e^i Pi = -1. I læreboken stod det i = e^i pi/2, så det er klart, det var jo litt å heve stemmen etter. Olia er en spesiell student med det at hun ikke bare lytter etter det som blir sagt, hun er mer uenig enn enig. Dette var bare en bitte liten del av et større problem, en generell løsning til ligningen Y»» + Y = 0, altså fjerdederiverte til Y + Y = 0.

Det var bare å sette seg ned ved skrivepulten, gå i gang. Olia tok den kaotiske søndagsformiddagen til sitt høydepunkt, da hun også laget kaffe – på en søndagsmorgen! Jeg hadde til overmål nettopp pusset tennene, etter frokosten. Men kaffen kom godt med til løsningen av den omstendelige ligningen. Det var virkelig kjekt, jeg måtte innom imaginære og komplekse tall, få en liten repetisjon på det, jeg måtte forsikre meg om hva de riktige, eksakte verdiene til cosinus- og sinusfunksjonene er, og jeg måtte være helt stødig på regneregler med potenser. Det var ikke så imponerende at jeg fikk det til, som at Euler gjorde det, den gang han fant det ut. Jeg kan bare forestille meg hvor berusende det må ha vært, når man ser at alt bare løser seg, ideen fører frem, man kommer i mål. Man har funnet løsninger til ligningssystemer ingen i hele verden er i stand til å lese. Det er virkelig briljant enkelt, når man bare har funnet den riktige metoden. Og sammenhengen mellom reelle og imaginære tall, størrelsen e og de trigonometriske funksjonene cosinus og sinus, det er noe som skulle skape begeistring i matematikkretser.

e^xi = cos x + i sin x

De som ikke forstår seg på det, har gått glipp av en glede. Dette er ligningen sin.

Olia var veldig glad for at jeg fant løsningen på dette, og med det hele oppgaven. Hun kysset meg skikkelig for det.

Jeg gikk i gang med dagens andre hovedgjøremål: Titus Andronicus, av William Shakespeare. Det er sikkert hans minst kjente og minst vellykkede tragedie, men det er hans første, og i dag og i resten av helgen har jeg gjort skikkelig arbeid med den for å skrive om den i litteraturbloggen. Så det var liksom det jeg ville gjøre noe med i dag, da. Det er bare det, at akkurat dette stykket her, er det neppe noen som har særlig interesse av å lese noen om. Og de som er så interessert i Shakespeare at de vil bruke tid på dette stykket, de finner nok andre kilder for kunnskap om emnet enn en norsk blogger.

Men jeg kan ikke ta hensyn til sånt. Jeg liker når det blir kombinasjon av ting få folk gjør, det er ikke så veldig mange her i Norge som på samme dag er i stand til å løse differentialligningenY(4) + Y = 0, og greie ut om stykket Titus Andronicus av William Shakespeare, arbeide og finne interesse i begge deler samme dag. Det er et veldig merkelig stykke, det har store svakheter, men ikke sånn at det helt går an å avvise stykket. Karakterene er litt flate, det er ikke helt lett å finne motivasjonen for handlingene, utviklingen er nok litt tilfeldig, det er en ganske komisk avstand mellom den overdådige veltalenheten og den helt groteske handlingen. For det er i det Titus Andronicus utmerker seg. Her er voldekt, lemlestelser, drap og kanibalisme, det å drepe et menneske er som å drepe en flue – bokstavlig talt, det blir slått i hjel en flue i stykket, og det blir reagert på det, «den har en far og en mor», som det sies. Første gang jeg leste det syntes jeg bare det var fascinerende, og kunne egentlig ikke helt tro på at handlingen var sånn som det vitterlig stod at den var. Den er virkelig ekstrem. In yer face er ikke bare 90-tallet, dette er blod og gørr. Men nå har jeg lest stykket på ny, og også lest mer om det, og sett at stykket tross sine svakheter også har kvaliteter. Stykket er fremdeles fascinerende, men ikke bare fordi det er så dårlig og rart.

Nåvel, denne dagen tenkte jeg også å ha lunsj, siden frokosten ble så merkelig. Også her grep Olia inn, og begynte å skrelle poteter når klokken var bare litt over tolv. Tidlig middag. Vi fikk også tid til å avvise fryseren denne dagen, det tok jeg meg av, og der fant vi også dagens middag. Laks. Det ble overdådig. Russisk potetmos, jeg vet ikke hva hun gjør, jeg vet bare at den er litt annerledes, god laks, sitron og agurk- og tomatsalat. Kjempegreier. Olia toppet det med litt «Sirniki», som vi kaller det, en slags «ostelapper», som det kanskje kunne hete på norsk. Cottage cheese er en viktig ingrediens.

På kvelden tok vi oss en liten rusletur i regnet. Det var Olia, hun gikk rundt og sparket hit og dit, rastløs. «Jeg må bevege meg», sa hun, hun søkte jobb, begynte å få lemmings i blodet. Hun ville ikke ut i pøsregnet, hun ville vente til det stoppet. I overimorgen, sa jeg.

Vi gikk ut. Det blåste og var kaldt, det regnet. Hun fant plutselig ut at hun ville jogge (null asberger, det er i hvert fall helt sikkert), så det var bare å henge seg på i langbukser, genser og ytterjakke. Etter en stund sluttet joggingen, og vi gikk igjen, i det som lå an til å bli rundt vannet. Men så oppdaget Olia at jeg var klissvåt på buksen, det var jo en vanlig langbukse i regnet. Da var det ingen bønn, da måtte vi hjem. Jeg har gått med våte bukser og klær hele mitt liv, det hjalp ingenting, hjem.

Jeg stjal meg til et bilde av Olia da vi kom hjem. Kul, som alltid.

Hjemme var det fremdeles kaffe på trakteren. Det var fremdeles litt vin siden fredag. Jeg kunne spille dagens sjakkparti, et kvarter hver, siden det var helg, en artig seier mot en som kalte seg «Dnieper», altså fra Ukraina, og med en uvanlig åpning 1. e2 – c5 2. b4. Det ble kaotisk, og akkurat i rette, feile øyeblikk, i den kritiske fasen, da alt skulle avgjøres, og jeg gjorde en dum feilberegning som forlenget partiet en stund. Men med alle mine lette offiserer i behold, og et tårn, ble det ganske greit mot hans to tårn og løper. Stillingen var helt åpen, jeg hadde h,g, a og b bonden, han f, g og h. Så løperne og springerne mine stod og passet på hverandre, og det viste seg umulig for ham å flytte rundt på tårnene sånn at de ikke snart ble rammet av en gaffel.

Nå er det kveld, og det venter en ny arbeidsuke. Forhåpentligvis vil regnet føre til at det blir litt grønnere og friskere her. Vi vil gjerne at naturen rundt oss skal stå i stil med hvordan vi føler oss.

Snøklokker. Skinnende hvite i regnet.

For øvrig: Bildene i denne posten er lenker til Googles fototjeneste, Picasa. Det er første gangen jeg prøver det. Det ser ut til at bildene blir litt små, men det er veldig praktisk, siden bildene blir lastet opp automatisk fra Sony Xperia. Det sparer også plass på WordPresskontoen, der jeg begynner å nærme meg grensen.

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17’de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.