Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Skitur ved foten av Dalsnuten

Jeg liker ikke så godt å tilbakeposte innlegg. Men denne gangen gjør jeg det, for å få et innlegg på den dagen Irina og jeg hadde en helt herlig søndagstur ved foten av Dalsnuten. Her brøt hun virkelig mange grenser, og viste seg som den turjenta jeg gjerne vil ha henne som.

Siden hun ble født har hun og jeg vært ute sammen så godt som hver dag. Er det fridager, forsøker vi å komme oss lenger, gjerne opp i terrenget. Søndager er søndagstur. Året jeg var i pappapermisjon med henne, var det daglig. Hun har gått gradene, raskt, fra vogn, til bæremeis, til nå å gå selv. Og alltid har vi presset grensene for hva det egentlig går an å gjøre med vogn, med bæremeis, når hun går selv.

Etter at hun lærte å gå selv for alvor, har det ikke vært så altfor lett å få henne med. Hun har likt bedre alle slags aktiviteter, heller en lekeplass enn ut i naturen. Så mange lørdager har vi løst på den måten, og mange søndagsturer har vi gjort korte. Etter hun ble tre, har det ikke vært altfor mange helt skikkelige. Og vi har ennå ikke etablert at vi går uten bæremeis. Hun er tre år, så det er jo tidlig, men med Irina er det bare å komme raskest mulig til sånn det skal være.

I dag pakket jeg matpakke, solbærtoddy og sjokolade i sekken. Skiene hennes hang jeg utenpå, og så kjørte vi opp til parkeringsplassen ved Dalsnuten. Det er en enorm parkeringsplass, men i nye Sandnes er det mange folk, og de reiser alle til de samme utvalgte plassene. Det var smekkfullt. Vi fant bare allernådigst en plass å stå, med bilen, siden vi som vanlig var litt sent ute.

Irina var i praktslag. Ikke før var hun ute av bilen, før hun løp av gårde. Jeg hanglet meg etter, uten helt å få hektet på alt som skulle på sekken, og alt som skulle på meg selv, og på Irina, skikkelig. Irina gikk latterlig lettkledd, alle de tykke klærne var hos meg, men det bekymret henne ikke det minste. Hun beveget seg varm. Og hun stakk fra meg da jeg måtte på do lite grann, så langt frem at folk spurte for sikkerhets skyld om hun var min, hun jenta som satte av gårde på egen hånd, oppover.

Jeg har også denne driven Irina ser ut til å ha, at det gjelder å komme seg opp neste høyde, rundt neste sving, for å se hva som var der. Hun kan umulig være kjent i dette terrenget, umulig å huske hvordan det var da hun gikk her, og var to år, og med bestemor. Det er en tur min mor og jeg har tatt flere ganger, på denne tiden av året, også før Irina ble født.

Da vi passerte den første, mørke granskogen gikk Irina med på å ha på seg litt mer klær. Hun fikk en ordentlig jakke, hun fikk skisko i stedet for de fine støvlettene, og hun fikk en turbukse som kunne bli våt, utenpå den tynne innebuksen. Så var det videre.

Ingen andre forsøkte seg på ski. Men noen la merke til at vi hadde ski på sekken. Barn på tre år trenger ikke tykke snøen for å kunne gå, og ikke store flekken for å ha utbytte. Så fort det lå jevnt over grusstien, i et tynt lag, spente jeg skiene på henne, og så fikk hun gå. Da var vi ca 100 meter fra det vannet som ligger ved der den siste oppstigningen begynner. Og det var det vi tok rasten vår.

Den rasten fungerte utmerket. Riktignok hadde lokket på toddyen sprettet opp, så alt var rent ut, men Irina hadde eplejuice, og jeg hadde litt sjokolade. Mer enn spising, var det å renne opp og ned den lille skråningen på denne siden av vannet. Jeg har aldri vært på denne siden av vannet, på nedsiden. Vi har alltid gått opp på høyre side, og ned igjen på venstre. Oppsiden og nedsiden har vi aldri vært ved. Særlig nedsiden er fin. Der var det denne dagen også solrikt og flott,  og den lille slake hellingen var passe bakke for Irina på ski. Hun rant ned, mens jeg holdt henne. Hun er et stykke unna å finne ut av hvordan det skal gjøres, når det går et stykke nedover i ulendt terreng. Så er hun altså ikke mer enn tre år.

Herfra tok turen seg opp, slik turer så mange, mange ganger gjør. Det var allerede kjekt og fint, men nå ble det storveis. Irina hadde tendenser til å bli lei av skiene, særlig lei av å ramle med dem, og jeg vet av erfaring hun kan bli veldig kald på føttene om hun får snø inn i skoene. Da kan hun også bli litt passiv. Så jeg geleidet henne nedover, denne lille markflekken, på nedsiden av vannet ved Dalsnuten.

Vi kom til et lite gjerde, der passet det å ta av skiene, og jeg benyttet anledningen til å kjenne på føttene til Irina, og finne ut at de var helt fine. Alt var greit. Jeg viste henne også en liten robåt, som lå nedfrosset i isen, selv med islagt vann inni. Og jeg begynte å hive isklumper og isflak ut på isen. Det var nemlig en liten myr med litt myrvann og is på, på vei ut til det store vannet. Der var det rikelig med isflak å løsne, og rikelig med muligheter for Irina å få trene seg å gå på isen, og få lært seg hva slags is som holder, og ikke, og hvordan man skal gjøre det.

Vi var der sikkert en time. Fra det var dag, til solen begynte å gå ned. Irina gav seg aldri med å hive is på isen, eller ned i vannet i den lille kanalen som rant, og jeg gav like utrettelig nye isbiter å hive. Aldri kommer jeg til å si til Irina at vi må gå, sånne øyeblikk. Aldri er det noe viktigere å gjøre.

Omsider, da vi skulle bevege oss videre, var vi i skyggen, og det var kaldt. Irina satte av gårde først, mens jeg ordnet sekken. Terrenget er ingen hindring for henne, ikke når hun ikke har ski å skyve på. Hun kom seg over gjerdet, når jeg fikk vist henne hvor vi skulle. Og hun satte av gårde videre oppover, opp til vi kom i solen igjen, og kunne juble over det.

Så var det sjarmøretappen ned. Her fikk Irina endelig skjønt hvordan hun skal gå i terreng, hva hun skal gjøre når det blir for bratt, og hvordan hun skal løse det når det blir vanskelig. – Ja umeiu, ja umeiu, sa hun igjen og igjen på russisk, – jeg klarer det, jeg klarer det. Hun var ikke i nærheten av å måtte ha hjelp, ikke noen steder. Hun gikk langt foran, eller langt til siden for meg, helt selvstendig, og helt lykkelig. Engang prøvde hun til og med der det var for høyt, sånn at bena ble hengende og dingle, og hun ikke fast grunn under. Også der kravlet hun seg opp igjen, og prøvde på nytt, lenger unna. Ingen hjelp, ingen problem.

Nederst var det is på det første vannet også, selvfølgelig. Der var det et annet barn som lekte, med sine foreldre. De kastet is på isen, begge. Og de kom så smått i lek. Begge var tospråklige, så de snakket ikke så mye som andre treåringer gjerne gjør, og det var ikke helt umiddelbar og trygg kontakt. Men særlig Irina gir seg ikke, og prøver på ny og på ny, til det blir en slags lek ut av det.

Far til denne jenta prøver seg på isen. Den er nok ikke helt trygg, så han åler seg utover på magen. Den lille jenta hans, åler seg også ut. Jeg sender Irina etter dem. Hun har gått av å være i kontakt med folk. Isen holder kanskje ikke meg, men den holder ganske sikkert henne. Å falle gjennom isen er farlig, så det skal man ikke risikere, men den er tykkere utpå enn inne på land, og når man faller igjennom, er det alltid fordi man har gått på farlige steder. Her kunne det være farlig borte ved noen siv, og borte der den lille bekken rant ut i vannet. Så var det usikkert for oss voksne helt inne med land, der så mange hadde ødelagt isen at den ikke hadde fått frosset skikkelig fast.

Jeg skal ikke si det ikke var skummelt. Far til den andre jenta var der ute og passet på, han var herfra og bedømte isen til å være temmelig tykk. Så når det var trygt for hans barn, var det trygt for mitt også. De to barna holdt snart opp å krype, og løp omkring. De moret seg med å slenge isklumper, og det var alltid noe eget når de slengte dem for langt og i feil retning. Da var det viktig de hørte på oss, og ikke løp inn i sivet, for eksempel.

Irina lekte vel over en halv time der ute på isen. På den tiden lærte hun seg også å gå på is, noe hun har hatt problemer med og vært litt engstelig for tidligere. – Jeg klarer det, jeg klarer det! ropte hun nå, på russisk. Den andre lille jenta falt et par ganger, Irina falt aldri. Hun har motorikken i orden, supergullet vårt. Så har hun også vært i tidlig trening, og så raskt som mulig kommet seg til enhver utfordring, og alltid i form av lek.

Fra vannet og inn var ren sjarmøretappe. Irina løp, mer enn gikk, slik hun pleier å gjøre det. Vi var begge veldig lykkelige da vi reiste hjem, det hadde vært en skikkelig tur.

Første sykkeltur med Irina – 3 år, 3 måneder!

Det er veldig tidlig ennå, men hun er vårt første barn. Vi prøver.

Jeg kjøpte sykkel til lille Irina til jul. Optimismen var nok større enn forstanden, for det er en normal tohjulssykkel, uten støttehjul. Jeg tenkte å hoppe over stadiet med gåsykkel, sånne barna har nå om dagen, uten trøer, og jeg husker fra min egen barndom at støttehjul bare er irriterende. Nå er det nok litt andre tider. Støttehjulene er blitt mye bedre, og gåsykkel er meget lurt. Det er helt klart det er det Irina skulle hatt.

Men alright, det var søndag, dårlig vær, og jeg tenkte vi kunne gjøre turen vår enkel. Egentlig hadde jeg håpet å kunne reise et sted det var snø, så vi kunne gå litt på ski. Men vi måtte i så fall reise veldig langt, og i dette været og i den formen vi var i, så var det lite aktuelt. Det ble sykkel i stedet.

Irina er knøttliten, stor for alderen, selvsagt, men 3 år er jo veldig lite. Sykkelen var av minste type, men den var likevel så stor at hun ikke kunne sitte normalt på den, og rekke ned til trøene. Hun måtte vri og vende på seg, og bøye seg veldig fremover, for også å rekke bort til styret. Rett som det var, endte føttene skjevt, sånn at hun bremset, ufrivillig. Noen balanse kunne det ikke være snakk om. Noe sykling i rette forstand, heller ikke.

Dog skal Irina ha det, at hun har skikkelig pågangsmot,hun er ikke av den engstelige og forsiktige typen. Så hun setter seg på sykkelen, og trår til. Jeg holder henne i jakkekragen, og går ved siden. På denne måten får vi nesten en tur som vi fikk det så mange ganger det året jeg var i fedrepermisjon, og hun ennå var så liten at hun kunne sitte i vogn. Nå som hun går selv, er det fast og begrenset hvor langt vi kommer om vi tar ut fra huset vårt, og ikke kjører noe sted. Det er lekeplass og butikk i enden av hver retning, noen hundre meter og opp til en kilometer.

Nå kunne jeg dytte på, så vi kom oss forbi Kiwien oppe på toppen av Lundehaugen. Da ble hun også sliten, og ville hjem. Det måtte overtalelse og triks for å få henne med videre. Jeg kunne nok klare å bære både henne og sykkelen, men jeg hadde ikke lyst. Hun må kunne gå selv. Det gikk langsomt. Vi måtte ha lang pause. En liten tursjokolade hadde vi med, siden det var søndag.

Borte i Sørbø-hagene er det en del lekeplasser som fikk opp humøret en del. Særlig hjelper det at det var litt andre folk der. Alle problemer med å være sliten og ville hjem, var borte nå, vi var ute et par timer til. Men nå var det så som så med sykkelturen. Det var bare de få meterne mellom hver lekeplass.

For første gang satt hun også på en sånn taubane, sånn jeg husker de hadde i Dyreparken i Kristiansand på 80-tallet, og som de så fikk på Ganddal skole, ganske utrolig. Nå har de en like borti her. Og lille Irina på tre år og tre måneder, klamret seg fast, og seilte hele linen lang, gang på gang på gang. – Kruto! sa hun på russisk. – Kult, tilsvarer det, mens det egentlig betyr «stupbrat» (kult, eller cool, betyr som kjent egentlig «kjølig»).

Videre traff jeg litt gamle kjente, hun litt nye kjente, hun fikk lekt litt, jeg fikk gått gjennom noen gloser, og vi hadde det ganske som vanlig. Gjentatte ganger må vi konstantere at andre småbarnsforeldre og barn ikke er i nærheten av vår tålmodighet, de gir seg med en eneste gang, holder bare noen minutter, før de må videre til noe annet. For meg, og Irina, er det sånn, at evigheten er vår horisont. Så lenge det er gøy, blir vi værende. Vi har ingenting som er viktigere.

Det var litt regn og vind og surt da vi gikk ut, men vi var godt kledd i regnbukse og regnjakke og støvler. For Irina begynner de hun har å bli i minste laget, noe som hindrer henne litt, eller kanskje man skulle si, ikke så rent lite. Det gjorde det ekstra vanskelig å få til dette med sykkelen, det var tydelig at buksene strammet. Men hun har rikelig med både pågangsmot og stayerevne, egenskaper som kommer godt med i denne verden, hun kravlet seg opp på sykkelen, og tråkket i vei som best hun kunne, mens jeg gikk ved siden av, med et godt tak i jakkekragen hennes.

Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!

Siste søndagstur i høstferien 2016

Overskriften satt ikke helt. Lille Irina og jeg tok oss en liten tur i dag bak Stokkalandsfjellet, fra Ullvaren til Plassatjern, og tilbake. Det er en ingentingtur for oss, og står ikke i stil til de andre turene vi har hatt denne ferien. Men vi hadde også andre ting å gjøre, vaske bilen for eksempel, og avslutte ferien.

I går ble en spesiell dag. Både konemor Olia og jeg var veldig trøtte, og sov stort sett hele dagen. Irina syslet med seg selv og nettbrettet i stua. Hvem vet hva hun gjorde? Vi sov. Først klokken fem tok jeg henne med rundt vannet en tur, på trehjulssykkelen, og uten mat vi spiste. Det var et pliktløp til oss å være. På henne gjorde det inntrykk å mate endene (og måkene, de fordømte måkene som har slått seg til i ferskvann, hva er det som skjer her i verden og naturen?), og hun svingte seg litt i stengene de har satt opp (og som allerede er ødelagt). Ellers satt hun stort sett på sykkelen. Da vi kom hjem hadde Olia laget middag. Vi spiste den, og så fyrte jeg opp i peisen. Sånn gikk den dagen.

I dag, derimot, våknet vi i toppform. Vi spiste en god, lang søndagsfrokost. Jeg fikk hørt kantater av Bach, som jeg liker så godt, og Irina fikk både spist litt, sett film og spilt spill. Alle hadde vi våre morgener. Olia forsvant ut for å hogge ved. Alle hadde sin morgen.

Jeg gjorde litt rekognosering hvor vi skulle hen. Det var meldt vind, så det kunne ikke bli noen fjelltopp, om de er aldri så lave her i nærheten. Det var lurest med skog. På Google Earth sjekket jeg om det var mulig å parkere langs Åslandsvegen, det renner en fin bekk ved siden av den, vi kunne kanskje gå langs med den? Men alle parkeringsplassene så usikre ut. Og jeg hadde ikke så lyst til å kjøre så langt. I dag måtte turen bli overstått. Vi hadde også andre poster på programmet.

Derfor kjørte vi til Ullvaren, parkerte bilen ved ridesenteret, og gav oss av gårde. Irina ville som alltid ha «mat» med en gang. Jeg hadde med sjokolade, men den gode, rene melkesjokoladen var spist opp. Erstatningen med frukt og nøtter falt ikke så godt i smak.

Et fælt øyeblikk kom da hun ville ha noe å drikke, sok, sa hun på russisk. Det betyr både saft og juice. Jeg hadde varm solbærsaft, eller «toddy», som vi kaller det. Jeg tenkte hun var stor nok til å skjønne hun ikke måtte drikke når jeg sa det, – det var varmt, sa jeg, – jeg må helle i vann. Og før jeg hadde fått hentet frem det kalde vannet å kjøle saften ned med, hadde hun forsøkt seg med en litt for stor slurk, og hylte ut i fornærmet gråt.

Det gjorde vondt, også for meg. Hun løp av gårde, med den karakteristisk gråten hun har når hun føler seg dårlig behandlet, når hun føler tilliten er brutt. Det tok lang tid før hun tilgav meg. Men så var det glemt, og akkurat som om det ikke var hendt.

Plassen rundt Plassatjern er vel striglet for min smak, benker og bålplasser og steiner til bord, men det er det eneste vannet i nærheten, og det beste stedet i le for vinden. Så vi var der. Irina rotet med pinner i vannet, og kastet dem uti, hun balanserte på benkene som var satt ut, og klatret opp på steinene. Vi var der en liten time, kanskje.

Så var det å lokke henne videre med å se på sauene. Turen gikk gjennom skogen, på en sti, men nå ville hun snart i bæremeisen. Det var imidlertid ikke lenge før vi kom til sauene, da måtte hun ut og kikke på dem. Det var mange sauer på marken, tydeligvis et godt bruk.

Det finnes fremdeles stier jeg ikke har gått i området som er mitt nærmeste, men få av dem som byr på noen overraskelser. De leder alle sammen tilbake til grusstien, litt lenger borte. Bare i korte strekk får man følelsen av å være på virkelig tur, å være i terrenget. Nå skal de lage ekstra asfaltvei gjennom her.

På vei tilbake til bilen bryter solen frem. Det er nydelig høstsol, lavt på himmelen, og med et flott lys på høstbladene. Jeg er veldig glad i alle årstidene, spesielt glad i høsten også. Noen av de beste turene er om høsten. Temperaturen er passe, og fargene og lyset blir ikke bedre.

Vi setter oss ned en ekstra gang, og spiser en appelsin. Det er et av ordene Irina har inne, og har hatt inne lenge. Det er fint med det at det er det samme på russisk og norsk, så det følger ingen forvirring med det for henne. Så glad i å spise appelsinene er hun imidlertid ikke lenger. Hun drikker heller litt varm solbærsaft. Ikke for varm denne gangen.

Turen varer bare et par timer, og litt til. Ingenting for oss. Vi reiser den korte veien hjem igjen, kjører forbi et par damer som har jogget forbi oss der vi satt. Det er gang- og løpeavstand hit, og rart at ikke flere gjør det, så mange det er som går rundt Stokkalandsvannet.

Hjemme får vi vasket bilen, og båret inn litt grapseved og brensel. Resten dekker jeg til for vinteren. Kvelden og ferien avsluttes med god kaffe, småkaker og lefser foran peisen.

Åslandsnuten – en fantastisk søndag

I dag var en fantastisk dag. En av de beste i mitt liv. Sånt skal man ikke skrive ofte, jeg gjør det heller ikke ofte. Men det var en dag med min lille familie, en vanlig dag, uvanlig bra, og min gode kone og kjære barn var – de også – fantastiske.

Det er høstferie, som jeg skrev om i går (eller i dag, og tilbakeposter). Jeg hadde stor glede av peisen i går kveld, satt og brant og drakk rødvin, hørte på BBC World Service og Podcast, hadde det helt fint, strålende. I dag tidlig våknet jeg etter en god natts søvn, og til nydelig vær, som det også var meldt. Til frokost laget jeg ferske rundstykker, som lyktes meg mer enn vanlig, store og luftige, og spist på terrassen. Første frokost på den nye terrassen. Lille Irina løp rundt, konemor Olia kom etter hvert.

Irina var herlig i hele dag. Da hun våknet, og kom inn i stuen der jeg satt, gikk hun ikke til brett og data og spill og youtube, hun gikk til lekene sine, og lekte analogt. Med ord og fakter, veldig sjarmerende å se på, hun har jo ikke helt utviklet språk ennå, så det er vanskelig å forestille seg hva som foregår i hodet hennes når hun leker. Men løver, elefanter og dinosaurer går til værs, og blir stilt opp på rekke. Byggeklosser blir stablet sammen, revet ned, endret og bygget opp igjen.

Olia var nyforelsket i hele dag, enda hun ikke hadde noen spesiell grunn til å være det. Indrefilet (som i går) og ferske rundstykker pleier ikke gjøre store forskjellen med henne, det er andre ting som setter hennes stemning, og i dag var det nok sant å si ting uavhengig av meg. Jeg for min del har vært nyforelsket alle syv årene vi har vært gift.

Jeg satt på den ene stolen jeg har båret opp på terrassen, Olia satt på en pute ved siden av, og Irina på krakken sin. Hun leste en bok, var full i aktivitet, denne dagen. Veldig nysgjerrig på alt som fantes i verden. Neba – himmel – var et nytt ord hun lærte i dag, og hun pekte mot himmelen, og sa det og forklarte.

Så var det ut på tur. Irina og jeg skulle til Åslandsnuten. Jeg pakket nybakte rundstykker med ost, sjokolade, druer, pepperkaker (fra i fjor) og yoghurt. Litt saft og litt vann å drikke, og så litt varmt vann på termos jeg ville prøve å ha kokekaffe i. Olia blir aldri (eller veldig sjelden) med på turene våre, det er fin avlastning for henne å få fred. Enten arbeider hun, som oftest gjør hun det, men i dag slappet hun av.

Jeg hadde et lite mål om at Irina skulle gå mest mulig selv, denne turen. Det er slutt på at jeg har med øretelefoner for å høre podcast med In our time mens hun sitter i bæremeisen og sover. Jeg var litt i stuss om jeg skulle ha med bæremeis i det hele tatt, kanskje bare prøve en vanlig sekk. Mitt turantrekk var kortbukse, og den nye turjakken jeg har kjøpt for rolige turer. Irina stilte i bukse og fleece. I knappeste laget for oss begge, når solen var vekke, som den gjerne var.

Irina var lykken selv som var ute og løp, da hun slapp ut av bilen. Dette var kjekt! Hun fór bortover veien, inn grinda da jeg åpnet den, og oppover bakkene. Seu, kunne hun si, for hun kjente igjen landskapet, og vet det pleier være sauer der det er gras og stein. At hun sier det på den måten, har gjort meg oppmerksom på at jeg er litt byasaktig med det ordet, ingen jærske saoe, her, jeg sier virkelig seu. Det gjør hun også.

Hun hadde god fart, Irina, men så var det slutt. 100 meter oppi hogget var det å sette seg plump ned, og sende i vei strømmen av ord som gjør at hun får en sjokolade. Som regel prøver hun seg med mat, men hun sier mye annet også, en god del uartikulert. Jeg forsøker å presse på så vi kommer noe lenger opp før sjokoladepausen, sånn opp til selve fjellet, kanskje, der terrenget skifter litt.

Irina går i utmerket humør 10-15 meter til, men så er det mat. Nå følger en tid der det er pause hver femte meter. Vi hilser og snakker med de fleste som passerer forbi, Irina har som mål å gå opp til toppen, mange er imponert. Hun har selv litt motivasjon av steinene, så lenge vi klatrer på dem, får jeg lurt henne oppover. Hun er ikke i nærheten av å syte eller klage, det er bare mat, hun setter seg ned. For henne er det jo ingen vits å gå lenger enn vi er. Sånn er hele livet hennes. Alt er interessant nok. Det er sjelden noe et annet sted er bedre eller mer interessant enn der hun er nå.

Til slutt setter jeg henne litt i bæremeisen. Det går en 100 – 150 meter slik, opp til vi er nær toppen. Da er det ut å gå for henne igjen. Hun får motivasjon av at det er en båt ute på sjøen langt, langt unna, utenfor jærstrendene. Vi kan se den om vi er på toppen, eller slik at vi har fri utsikt mot vest, mot sjøen. Der det er litt for høyt eller vanskelig, løfter jeg henne litt.

Sånn kommer vi opp til toppen. Der spiser hun youghurt med hele seg. Bokstavlig talt.

Jeg spiste rundstykkene, drakk kaffen, og kom ingen vei med druer eller gamle pepperkaker. Deretter var det å følge etter henne, som løp omkring der oppe på toppen. Jeg er veldig glad for at hun tidlig får trening i å bevege seg i norsk terreng, å komme seg opp og ned steiner og skråninger, vite hva som går og ikke går, vite hvordan man gjør det. Så langt jeg er godt fornøyd. Hun setter rompa opp, og beveger seg resolutt på alle fire, bestemt og greit. Der det ikke går, gir hun opp, som hun skal.

Ned igjen stikker hun rett og slett fra meg. Jeg har ikke fått ryddet ned i bæremeisen, før hun forsvinner nedover det lille passet som er der oppe. En ganske spesiell følelse. Jeg vet det er ikke noe farlig der borte, alt som kan skje er at hun kan falle å slå seg. Men det er noe eget å ha toåring 100 meter unna og vel så det på toppen av et fjell, og på vei ut av syne. Jeg måtte likevel rydde tingene ned i meisen, og gjorde det, før jeg enkelt tok henne igjen. Hun tuslet fornøyd og ubekymret nedover.

Store deler av nedstigningen leide jeg henne. Da kunne jeg gå omtrent i vanlig tempo. Flere ganger ble hun hengende og dingle i armen, uten at hun så ut til å reagere noe på det, hun er råsterk i de tynne fyrstikkarmene sine. Hun henger seg og spreller i hver eneste stang vi møter på vår vei, løfter beina og svinger frem og tilbake, blir sterk av det. Små barn skal man være forsiktig med, når man holder dem etter armene. Lille Irina har ingen problemer, for kortere tidsrom. Hun er villig med, i det tempoet jeg går, og flytter føttene nesten helst symbolsk enkelte ganger, det er jo like greit å bare henge med.

Noen ganger går hun selv. Det er ganske bratt, ikke for erfarne fjellfolk, men for en toåring. Så hun kan nesten sette seg ned, og skli. Hun finner den beste veien for seg selv, prøver seg der hun kan klare det og der hun kanskje kan klare det, men vil ha hjelp om det blir litt for skummelt og vanskelig. Aldri noe grining eller klaging, hun trenger bare en hånd for å stige ned om humpen er for stor.

På et tidspunkt kommer vi i snakk med ei dame som blir mektig imponert da hun får vite at Irina bare er to år, ikke engang to år og en måned. Hun har nok sett oss, som vi går. Irina har nettopp spist yoghurt, på en liten ekstra pause vi hadde. Hun spiste uten skje, den fant jeg ikke, og ble enda mer tilsølet enn til vanlig. Men det sjernerte henne ikke, hun gav seg i vei med å bli med i samtalen hun også, med de ordene hun kunne. Båt, tre, stein. Så fikk damen vite hva vi hadde sett, og hva vi så. Da de fikk kontakt fant Irina ut hun kunne tøyse litt også, og trakk luen ned over ansiktet, før hun trakk den opp igjen med et stort smil, se her!

Hun ble sjarmert i senk, den damen, som alle blir og burde bli. Irina fortsatte nedover med store øyne og stor iver, etterpå. Nå var vi blitt vante, jeg kunne gå litt i forveien, hun komme etter. Jeg kunne løfte henne over gjerdet, så vi slapp å gå helt bort til grinda. Det var bilvei, så jeg sa hun måtte stå stille mens jeg også kløv over lenger borte, noe hun gjorde. – Nå kan du komme, sa jeg, og hun sprang. Stort smil. Nå var det bilen.

Der sovnet hun pladask.

Hjemme ventet altså konemor med indrefilet og stor kjærlighet. Vi hadde en god og koselig middag, om enn den ikke var etter kokekunstens regler, indrefileten ble stekt så den kjente hvem som bestemte.

Etterpå var det å lage seg god kvalitetskaffe på presskanne, og trekke ned i kjellerstuen for å fyre opp i peisen. Der sitter jeg ennå. Mitt gamle musikkanlegg fra studietiden i Bergen virker ennå, det har ikke vært i bruk siden i fjor vinter, og knapt nok da. Olia var nyforelsket, jeg er fremdeles det, lille Irina kom også ned og danset litt og underholdt. Det er vanskelig å vite hva mer man skal be om. Det har vært en fantastisk dag i en tid som må være høydepunktet i livet, tiden som småbarnsfar i en lykkelig familie. Og så jeg som er så glad i peis, terrasse, natur og god mat. Her er det overflod av alt.