Turer og jobb

Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.

Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.

Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.

Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.

Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.

Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.

Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.

Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.

Hei, Jæren, Melshei, Pålsberget

Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.

Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.

Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.

Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.

Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.

Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.

På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.

Tur med Irina på ryggen langs Figgjoelva

I blant er det godt å la verden være verden, sette Irina i bæremeisen, og komme seg ut på tur. Det gjør Irina og jeg hver søndag. I helgen har det vært småflom i Rogaland, der vi bor, og derfor gikk turen langs Figgjoelven, for å få se vår kjære elv i stor vannføring en karakteristisk vinterdag sent i november.

Forrige søndag gikk vi opp til Åslandsnuten, ruten fra Foss-Eikeland, og rundt. Det var en kald dag til november å være, kuldegrader og sol. På vei opp gikk det fint, Irina sov, og det var sol. På toppen var det så kaldt at det ikke gikk an å slappe av skikkelig, tross solid niste, og på vei ned ble det egentlig altfor kaldt for Irina å sitte i bæremeisen. Tappert holdt hun ut mens jeg på sedvanlig vis forvillet meg inn i et kratt, på skyggesiden av fjellet, og bratt og galt.

Derfor valgte vi en mer moderat tur i dag, nede i lavlandet. Jeg tenkte først å kjøre til Vagleskogen, nå som vi har bil, men slo det fra meg, siden bilen også binder med at man er nødt å gå tilbake til den. Ved å gå de par tre kilometerne det er til fots til Vagleskogen kan vi gå direkte hjem igjen, ned over eller rundt Bogafjellet.

Irina er fantastisk for tiden. Alltid i strålende humør, hun klapper i hendene når hun våkner, klar for en ny dag, med helt enorme muligheter. Hun har begynt å ta hånden vår, og lede oss til steder hun vil ha oss. Meg vil hun ha bort til en tøytiger vi har kjøpt. Det var opprinnelig en gave fra Olia til slekten min, fra den gang vi hadde bestemt oss for å gifte oss, og hun brukte det vesle hun hadde av penger til å kjøpe gaver til mine mange søstre og til mor. Tigeren var imidlertid så stor og fin at det ble vanskelig å avgjøre hvem som skulle ha den, så den endte opp hos oss. Irina elsker den, og hun hyler av glede når jeg beveger på den. Det vil hun jeg skal gjøre hele tiden.

Dagene er korte nå i dypet av vinterhalvåret, så det var bare å komme seg ut like etter frokost. Det var nybakte rundstykker til den i dag. Jeg våknet klokken seks, og satte i gang med å bake og å rydde på kjøkkenet. Da Olia og Irina våknet noen timer senere var rundstykkene ferdig rullet ut, og ferdig hevet. Det var bare å steke dem. Egg og te hører også med til en søndagsfrokost. De nybakte rundstykkene fungerte også som niste, sammen med appelsin, banan og melkesjokolade. Til å drikke har vi alltid varm solbærsaft, som jeg spyler ut med kaldt vann på turen, så Irina straks kan drikke den. Alt får plass i en lomme i bæremeisen.

Olia er full i hodet av eksamen og oppussing av huset, hun ringer straks vi har kommet oss ut. – Eureka, sier hun, hun har funnet ut av hvordan vi skal få til bra maling på huset, hun har sett det på YouTube. Oppussingen vi hadde håpet å få ferdig før vi reiste på sommerferien i år kommer nå garantert til å gå over vinteren. Sannsynligvis vil vi reise enda en gang til Kiev, før vi får malt huset.

Etter Olia har fått snakket ut har Irina sovnet, jeg er nederst i Elgveien, og Irina har sovnet. Da kan jeg sette på en Podcast, fra In Our Time med Melvin Bragg på BBC4, tror jeg det er. På søndagsturer hører jeg fra arkivet, tema Historie. Jeg har mange minner fra programmet, og har hørt på det siden jeg kjøpte iPhone juleferien 2011-12. På mange løpeturer rundt Frøylandsvannet det året hørte jeg programmene som hadde med naturvitenskap å gjøre. Rundt Stokkavannet i Stavanger pleide jeg å høre programmer om kultur og litteratur.

Det kommer fremdeles nye programmer i denne serien. Jeg husker fra et av de gamle at programleder Melvin Bragg oppfordret lytterne å sende inn sine ønsker om hva som skal være tema. Jeg tenkte hva jeg da ville ønske, hva slags tema vil jeg høre tre kunnskapsrike professorer snakke sammen om, ledsaget av en programleder fri for kjekkaserier og med solid, faglig fundament. Det er britisk kvalitet, svært skikkelig gjort. – Slaget ved Lepanto, tenkte jeg, det er noe jeg gjerne skulle hørt mer om, og som passer til konseptet. Programmer med avgrenset tema pleier å fungere best.

Til min overraskelse kom slaget ved Lepanto som tema nå nettopp, og jeg lurte på om jeg skulle avbryte rutinen med å høre gamle programmer jeg har hørt før, om igjen, når jeg går på mine søndagsturer med Irina. De nye programmene hører jeg heller når jeg går tur med vognen, ukedagene. Men de siste par ukene har det vært så mye dramatisk i nyhetene, at det har overtatt helt, og jeg har hørt på nyhetspodcast eller nedlastede foredrag om islam.

Valget falt imidlertid på et program om det tredje korstoget, før jeg hørte et program om Abbaside-kalifatet i Bagdad fra 700-tallet.  Det hørte jeg mens jeg nådde frem til Vagleskogen, og valgte stien lengst mulig til høyre, nærmest mulig jernbanelinjen, for å få med meg mest mulig av elven. Aldri har jeg sett den så stor i dette området her. Den gikk nesten helt opp til stien nede ved den. Steiner der jeg har sittet og spist, eller stått på, lå nå under vann. Det fosset og freste der den før har rent stille.

Irina våknet da vi kom frem til det store hesteområdet på Foss-Eikeland. Også her forsøkte jeg å gå nærmest mulig elven, en vei jeg ikke har prøvd før, og som egentlig så litt tvilsom ut, om det gikk an å gå her, eller om man ville ende opp i en hesteinnhengning. Det siste gikk fint, det viste seg å være et feste så man kunne komme seg ut av strømgjerdet som gjerdet området inne. Med Irina våken går det heller ikke an å høre Podcast, så den skrudde jeg av, etter en god diskusjon om hva Abbaside-kalifatet var for noe, og hva de gjorde. Dette var en periode da Bagdad på mange måter var regnet som verdens sentrum, og da den islamske kulturen var helt overlegen den kristne.

Vi hadde oss en liten rast bak Dekkhotellet på Foss-Eikeland. Der går det en liten bro over en liten sideelv fra hovedelven, en sideelv som til vanlig er så liten at en bare er en bagatell, men som nå rant som en vanlig elv. På det som nå var en fullblods øy med fossende elv rundt, spiste Irina en banan, og fikk prøve seg å gå rundt litt. Tykt kledd som hun var fra moren, ble det helst fall med det, så hun klarte seg egentlig bedre på armen min.

Oi, det fristet litt å bare gå raskeste veien hjem, da vi kom ut på Kvernelandsveien igjen. Vi hadde allerede gått 7 kilometer, det var kaldt og kjølig, langt over midt på dagen, og valgte vi å krysse Figgjoelven over til andre siden, så var det ingen bønn, da ville nærmeste, nest bro være ytterligere noen kilometer, ved Mågedalshølen, og derfra er det enda en god del kilometer hjem. Vi kunne også ta en mellomløsning, holde oss på vår side av elven, men likevel gå rundt fjellet.

Noe av det jeg liker best med meg selv er at jeg stilt overfor valg som dette her alltid velger det som medfører mest arbeid, det som medfører mest aktivitet, motstår trangen til å hvile og ha det enklest. Vi krysset elven ved Foss-Eikelandsbroen, gikk på sørsiden, og jeg skjønte med en gang det var riktig. Vagleskogen er jo en filleskog, det blir aldri ordentlige naturopplevelser der, det er som en forvokst park. Langs den nedlagte Ålgårdbanen ved Figgjoelven mellom Foss-Eikeland og Bråstein er det noe annet. Der dukker trærne opp som de selv vil, mye stilig og vakkert å se på, og lille Figgjoelven nesten mektig med alt vannet den hadde å føre med seg.

Alt dette fortalte jeg Irina, naturligvis, alt om den nedlagte Ålgårdsbanen og hvor fint det var, og om Figgjoelven som nå hadde mye mer vann enn til vanlig. Irina satt i bæremeisen, og pludret tilbake. Noen ganger gled luen hennes ned i øynene på henne, da sa hun fra med lyder som var misfornøyde.

Vi hadde en lang og god rast ved en kulp mange har funnet ut det er fint å raste. Det er laget til en gapahauk der, eller «gapahuk», ser jeg det staves, det er et ord jeg ikke er vant med å bruke. Vi har alltid foretrukket naturens egne rasteplasser i familien vår, jeg liker ikke når det er så tilgjort, så tilrettelagt. En stein og en stubbe, tilfeldig plassert av isbre eller jordens egne bevegelser, det er sånn jeg liker det best. I turområdene i Sandnes er det ikke så mange slike igjen. Også langs Figgjoelven er det satt opp en rekke med hus, rett og slett, eller vegger og tak over hode for laksefiskere, men med en kvalitet og komfort som overgår det fattige mennesker i denne verden bor i.

Det var så mye vann på denne rasteplassen vår at steiner som før lå i vannet nå lå under det, og steiner som før lå ved vannet nå lå omringet av det. Jeg satte Irina på en av dem, og fotograferte i vei. På et av bildene kom hun ikke med, for hun var i ferd med å ramle uti, og jeg måtte konsentrere meg om å fange henne før hun røk nedi med hodet først. Fire rundstykker med brunost og med servelatpølse og majones, de forsvant, sammen med den varme solbærsafta. Irina likte seg veldig godt her, tuslet rundt, løp rundt, og tok det ikke så nøye at hun ramlet hele tiden. Jeg løftet henne snart opp igjen.

Det er ikke mange fra Lundehaugen på Ganddal som går til dette området til fots, vet jeg. Vi gjorde det aldri før, da vi bodde her i min barndom. Vi gikk i det hele tatt sjelden på denne siden av elven, og når vi gikk på den andre, kjørte vi først til Ullvaren, og gikk derfra. Nå hadde jeg ennå et godt stykke til Mågedalshølen og Bråsteinsnuten, og derfra er det også så langt å gå at folk flest kjører. Klokken var så mye at jeg så vi ikke ville komme oss hjem, før det var mørkt.

Alt dette forklarte jeg Irina. Jeg fortalte henne at vi så en svane, den satt i sivet, og jeg minnet henne stadig om at det var mye mer vann i elven, enn vanlig. Over broen, der vi i familien Salen og de nystiftede familiene derfra har hatt det vi kaller «påskeplassen», der var det så mye vann at jeg måtte fotografere. Opp over gjerdet derfra er et av mine favorittområder rundt der vi bor, der åpner det seg med karakteristisk grønt gras og stein, slik det skal være i vår del av Rogaland. Her er det ennå ikke utbygd, her er det som det var. Dyrene får ennå beite. Som ekstra belønning løp noen rådyr rundt på markene, hoppet og spratt, som vi har sett antilopene i Afrika gjøre på TV, og spratt til og med over gjerdet markene var stengt inne med.

Det ligger en pøl av et vann like ved, her. I mitt hode heter det her «Robin Hood-plassen» for det ligner litt på sånn jeg ser for meg Sherewood-skogen, samme fargen på gresset, og litt trær og ryddig, passende for å utkjempe kamper med lille John, og de andre muntre menn. Det skumret, og var på tide å sikre seg ut av skogen. Det var ikke godt å være der når det ble helt mørkt.

Etter å ha prøvd noen stier jeg ikke har gått på før kom jeg trygt og greit tilbake på hovedstien igjen. Det er sånn det pleier å være, både her, og i Bergen, der jeg bodde i mange år, man går ikke lenge på ukjente stier før man er tilbake på kjente. Irina sov mer eller mindre, nå, så jeg satte på en ny Podcast, nå om Katarina den store av Russland. Det var skikkelig, ikke noen forsøk på å score politiske poeng, i dette programmet er kunnskapen sin egen glede. Det var også den morsomme detaljen fra brevskrivingen med Voltaire, at Katarina hadde fordreid ham litt, og sagt at i Russland er bøndene ofte så leie av å putte kylling i gryten, at de gjerne kan finne på å legge i kalkun i stedet. Noe av diskusjonen i programmet gikk ut på om hun var bare fasade, slik hun er beskyldt for å være, eller om det var noe mer med henne. Noe av konklusjonen var nok at reformprogrammet ikke stakk så altfor dypt, og at hun blankt kopierte en del av opplysningstidens ideer fra Vesten, på en måte som ville gjort at hun ville blitt beskyldt for plagiat, om hun hadde vært student. I det hun har skrevet viser hun ikke at hun greide å tilpasse de vestlige ideene russiske forhold. En frisk og fin inngang til en person som ofte blir diskutert på andre måter, og i andre sammenhenger. Dette var tsaren som stod for delingen av Polen, og som jaget bort tyrkerne og andre i de nå så kontroversielle områdene i Ukraina og på Krim.

Det siste programmet var om renessansen i Karolingerriket til Karl den store. Det fikk jeg ikke hørt skikkelig. Irina våknet, og det ble mørkt og skikkelig kaldt. Vi havnet nå også i boligområdet på kanten av Bogafjell, ferdige med naturopplevelsene. Jeg gikk på for å komme oss hjem, og bestakk Irina med sjokolade når det ble for vanskelig for henne. Hjemme ventet et langt bad, og en god middag, før jeg malte presskannekaffen og fyrte opp i peisen. Irina holdt det gående til langt over ti, som hun pleier. Min kone Olia var full av tanker og ideer når det gjelder oppussing. Med andre ord en helt vanlig søndag hos oss.

Dette var en lang post. Det var deilig å skrive om annet enn terror og krig, skrive om det som gjør livet verdt å leve, og det som gjør at det er viktig å bevare det, og ta vare på verden vi lever på. Det går an å gjøre seg mange tanker om det, med stadige negative nyhetsmeldinger fra de mange konfliktområdene som nå er, og med klimatoppmøte i Paris til uken som kommer. Det var deilig ikke å la tanker om dette være hovedsaken, der jeg gikk med min skjønne lille datter i den enkle, men vakre naturen i nærområdet vårt.

Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Gjerder, Jæren

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

DSC_0633

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

DSC_0635

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

DSC_0636

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

DSC_0637

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

DSC_0639

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

DSC_0652

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

Dalsnuten, Sandnes, Vinterkulde

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Revholdstjørn, Vann med is

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Revholdstjørn, Motlys, Is på tjern

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Sandnes, Dalsnuten, Vinterdag

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde - til Instagram - av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Tjern med is

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.

Søndagstur til Danilels bursdag

I går var det meldt nydelig vær. Det var også meldt bursdag hos Daniel Nygård, i juvelveien på Kverneland. Da var det å slå fluer i samme smekk, enkle beslutninger – det var å kombinere søndagsturen med å gå bort til ham. Det er en avstand på sånn cirka halvannen mil, om man går riktig vei, som ingen kan forvente at man gjør.

Olia var på jobb denne dagen, så jeg måtte gå turen alene. Da allierer jeg meg med mobiltelefonen, min iPhone, som ingen for 10 – 12 år siden skulle trodd jeg ville bli fortrolig venn med, men som nå er en grei intellektuell partner, et godt fotoapparat og til og med trådløst internett med alt det fører med seg. Skamløst benyttet jeg meg av 3G denne gangen, og lastet kontinuerlig opp bilder på Instagram. Hvem skulle trodd jeg kunne komme til å leve sånn i tiden.

Men grunnelementene er de samme. Det er gode fjellsko, turklær og ryggsekk. Det skal gås. Jeg hadde sjekket kartet (også på iPhone, sånn er det), og lagt opp en løype som ville få meg over Figgjoelven ved Møgedalshølen, så oppover dalen vest for Åslandsnuten, og passe på å krysse Åslandsveien før jeg kom til Fjermestadveien, som jeg heller eventuelt kunne følge nedover. Den ville jo tross alt lede meg frem til målet.

Jeg kom meg av gårde sånn i tolvtiden. Etter frokost ble jeg døsig, og slumret meg gjennom store deler av Søndagsavisen på P2, før jeg begynte pakkingen.

Første del av turen er den kjedeligste og dummeste. Det er opp langs Stokkalandsfjellet, som nå er å gå i byggefelt og villahus, vi må mye lenge før vi er i turterreng, enn det var da jeg vokste opp. I denne delen av turen hørte jeg passende om arven etter det britiske imperiet, kledelig kjedelig, som grus- og asfaltveiene jeg gikk på.

Deretter blir det mer terreng i Stokkalandsskogen. Selv om jeg er her ofte, er det ikke helt selvsagt hvordan man kommer seg til Bråsteinsnuten, og videre derfra til Møgedalshølen. Det er lett å la seg forvirre litt, og mange stier leder feil vei, som den gang mor og jeg overhodet ikke fant frem, julen 2009, den verste julen i våre liv.

Nå gikk det imidlertid rimelig greit. Jeg holdt meg mye – litt for mye – i rydningene for kraftledningene. Det er en uting. Heller ingen elektrisitet, enn slike vederstyggeligheter i naturen vår. Det er tøffest med dem som tar sine standpunkt til endes.

Med appen RunKeeper på kan jeg etterpå se nøyaktig hvor jeg gikk. Jeg ser da at jeg hadde en delvis ufrivillig ekstra sløyfe, så jeg kom opp til Skrudstjørna, like ved foten av Bråsteinsnuten. Men den var bare delvis ufrivillig, for jeg vet at om man kommer ned på feil side av den lille fjellknausen ved Møgedalshølen, så kommer man seg ikke tørrskodd til broen. I flomtider som dette kommer man seg dit neppe i det hele tatt.

Det er etter broen jeg kommer i sjeldnere terreng, om man kan bruke ordet sjelden i denne mening. Jeg er der sjeldnere. Så langt. Her begynte det også å bli friskere radioprogram. Det handlet om kelterne, og akkurat her, om hvordan de ikke ville gi fra seg erobrede hodeskaller for gode summer penger.

Rett ved foten av Åslandsnuten er det noe som heter Mogedalstjørn. Der er det vakkert. Nå i januar står solen lavt på himmelen så å si hele dagen, det blir veldig vakkert lys. Og nå var det sauer ute på vinterbeite. Til og med det var en estetisk opplevelse, å se sauer springe.

Når man går etter et kart i hodet sitt, der retningen er klar, og det langsiktige målet er å krysse først en, så en til, bilvei, så står man rimelig fritt om man vil ta til høyre eller venstre ved forskjellige hindringer. Jeg kom meg veldig elegant over Åslandsveien. Det var kjempegreier, et karakteristisk sted med et stort tre og en liten bekk, Lambakk heter det der. Jeg hadde meg en sjokoladepause. Kortest mulig. På podcasten hadde de begynt med Krim-krigen. Det katastrofale angrepet fra britenes lette brigade, ved Balaklava.

Det var mange fotovennlige steder og øyeblikk på turen. Alt sammen ble lagt ut, eller forsøkt lagt ut, på Instagram. Et av forsøkene ødela plottingen for treningsappen RunKeeper. Den stoppet litt oppi stien på andre siden av veien, der fra hjørnet av Lambakkskogen. Jeg har bare hukommelsen å stole på hvor jeg gikk hen, derfra.

Men hukommelsen er veldig til å stole på. De drev med veiarbeid, det så ut til at de bygget en ny vei, der opp fra Åslandsveien. Hvem vet hva de tenker med den. For en som er i mot kraftledninger trengs hvert fall ikke flere veier. Det er alltid mer terreng som trengs.

Fri som jeg var kunne jeg gå nokså der jeg ville. Jeg valgte alltid den veien som gav mest terreng. Jeg husker jeg krysset en bilvei, men tenkte at dette umulig kunne være Fjermestadveien. Så jeg fortsatte ufortrødent. Det var oppi her jeg fotograferte det falleferdige huset jeg la ut på Instagram. Oppi her ble det også slik at jeg måtte begynne å tenke på at jeg måtte komme frem noenlunde på tiden.

Så jeg satte opp farten. Det var bare fjell og ukjente jærheier i alle retninger, så jeg hadde få muligheter til å anslå hvor langt jeg hadde igjen, eller finne riktig vei, om jeg skulle la meg forvirre. I horisonten så jeg en bilvei, det måtte være Fjermestadveien. Jeg gikk frem til den, krysset noen marker det er ugreit å krysse i sesongen, krysset veien også. Det ville bli for kjedelig å gå ned langs etter den.

Omtrent her åpnet jærlandskapet seg ut mot havet. Det er alltid en glede, da er det alltid lett å orientere seg. Som regel skal vi i retning havet. Nå også skulle jeg det. Jeg skulle også retning Frøylandsvannet. Fra der jeg skulle er det fin utsikt til det. Men Frøylandsvannet, det store, digre, var ikke å se. Så det var nok ennå et stykke igjen.

Jeg gikk helt bort til Mosvannet, før jeg for alvor vendte mot vest. Jeg husker at jeg hadde sett noen vann på kartet, og at jeg ikke skulle dit, men jeg husket ikke hvordan disse vannene var plassert i forhold til dit jeg skulle. Jeg holdt meg i terrenget. Jeg fikk fremdeles mange opplevelser med det. Solen stod lavt hele dagen, nå var den på vei ned. På en mark hoppet et rådyr foran meg.

Til slutt feiget jeg ut, og gikk tilbake til bilveien. Alternativet var et stykke skogkratt. Det vil som regel være et fristende alternativ, men nå begynte jeg å bli sent ute. Jeg måtte gå nedover Fjermestadveien i god fart. Nå fikk jeg startet RunKeeper-appen også, og hadde god kontroll med hvor jeg var og hvor fort det gikk. Jeg kom frem akkurat samtidig med Sivertsens.

Og det ble en trivelig bursdag også. Trude hadde laget kyllingsuppe, nå på en annen måte enn en annen gang. Big deal, som de sier på engelsk. Det var kjempegodt, og nå hadde jeg turappetitt. Det ble noen tallerkener, kan man si, og en god neve focacciabrød. Dessert kunne jeg også forsyne meg av ubeskjedent. Det er noe av fordelen med et aktiv liv. Det forsvarer aktiv spising. Jeg liker begge deler.

Takk for en fin bursdag, og for en fin tur!

Badetur til Blåmannen

Eller en bomtur til Sandviksfjellet. Mulighetene for overskrift er mange for denne bloggposten, som er plassert dagen turen fant sted, men skrevet dagen etter.

Olia har en del ting å tenke på om dagen, så vi bestemte oss for å ta en liten rekreasjonstur til fjellet. Eller vi bestemte oss kort og godt for å ta en tur i fjellet, det er uansett veldig bra. Det skulle ikke være noen stortur, liten sekk, noen middagsrester til meg, noen brødrester til Olia, ikke noe kokeapparat, ikke noe varm drikke, vann. Men Olia var fra første øyeblikk klar på at vi måtte ta med oss badetøy. For virkelig å forsikre meg om at hun kom til å gjøre det, veddet jeg en liten øl med henne, bader hun, får hun den.

Min plan var Sandviksfjellet. Der er det et det et lite vann, ikke altfor lite vann, det samme vannet jeg bader i etter løpeturene mine opp Stoltzekleiven, forresten, og like ovenfor dette vannet er det enda et vann, virkelig lite. Et av de to vannene kunne vi bade i, gjerne det øverste, siden det ville være færre folk der, og siden jeg er en konservativ mann, som mener tingene skal være rett. Det er steder for løping, og steder for tur.

Av noenlunde samme grunn gikk vi ikke opp Stoltzekleiven eller den såkalte Skredderdalen, vi gikk opp Fløyen, men til venstre like ovenfor Skansen. Jeg hadde det håp at vi da skulle komme godt inn på Sandvikssiden. Men vi må nok ha gjort et eller annet feil, om det håpet i det hele tatt kunne blitt oppfylt, for vi befant oss plutselig like ved Granebo barnehage hvor Olia har jobbet, og det er vitterlig på Fløysiden. Da vi etter en tids og en streknings videre gange enda ikke hadde kommet oss vestover mot Sandviken, åpnet det seg for oss et valg. Vi kunne insistere på Sandviken, eller fortsette veien vi gikk til den naturlige og vakrere enden, Blåmannen.

Heldigvis var Olia med på det. Dette er noe av det viktigste i mine personlige integreringsforsøk, jeg er jo selv villig til å bli litt uintigrert, det er ikke alle måtene vi gjør tingene på jeg er like enig i, og måten vi skal mene tingene på kan jeg også stille meg på siden av, av og til. Men hun må lære seg å gå tur. Det er godt for kropp og sinn, og noe vi har drevet med her i landet siden vi lærte å bo her. Olia blir villig med ut, og synes alt er vakkert, men kan plutselig finne på å å ville snu, eller raste på de aller mest urastmilde steder, for å lage et nytt ord i en ny post. Denne gangen var hun imidlertid med, uten en eneste pausestopp, hele veien forbi der vi stoppet opp forrige prakttur, opp til Brushytten (som nå kunne hete Bruskomplekset, så fancy de har gjort det der oppe nå), og videre den vakre stigningen langs med skrenten opp til selve Blåmannsplatået.

Der oppe på toppen ligger det et veldig vakkert vann, som var mitt mål for turen, som den var blitt. Olia hadde da allerede lenge vært nokså utålmodig, og foreslått enhver vannpytt som mulig badested på veien. Hun ville gjerne bade mens hun var varm etter oppstigningen til Fløyen, og måtte nå bade etter varmen fra en ny oppstigning.

Jeg er en erfaren turmann, og vet det er bedre å gå litt ekstra, for å komme til et enda litt bedre sted å være. Det er fint på den siden vi var, men det er enda finere på andre siden, og spesielt var det et lite nes av en stein jeg hadde merket meg. Dit skulle vi. Og dit gikk vi.

Den første som badet var Olia. Hun hadde hatt badetøyet under hele veien opp. Og var nå sporty nok til å få av seg tøyet i en fei, gå ned til vannet, kjenne på kulden, men ikke nøle et sekund før hun dyppet hele kroppen oppi, og ikke nøle neste sekundet heller før hun var oppe igjen. Det var bading nok for henne. Vi har det hele festet på film, med norske og russiske kommentarer.

Så var det min tur. For meg måtte litt mer omstendelig skifting til, og det ble lagt merke til på andre siden av vannet. – «Skifter de? Skal de bade? Er det derfor de skifter?» Det var herlig å høre, særlig siden alt ble sagt på umisskjennelig østlandskdialekt. – «Det har da ikke vært noe badevær i Bergen i sommer.»

I det hele tatt trakk det til med tilskuere på andre siden, og jeg skjønte at her var ikke tiden inne for pysetakter. Det var om å gjøre å bade, som om det var den selvsagteste ting av verden, og noe alle gjorde like naturlig som de satte seg ned og spiste en appelsin. Jeg gikk rolig ned til vannet, ene foten uti, andre, og gled av gårde med hele kroppen. Det var iskaldt selvfølgelig, men det kunne jo ikke de på andre siden vite. Og det kunne ingen se på meg.

Jeg svømte. Jeg svømte frem og tilbake, på magen og ryggen, dukket under, lurte på å gå opp igjen, men valgte å være uti enda litt til, før jeg på ny lurte på å gå opp, og på ny ble lenger. Det var i det hele tatt ikke så verst, etter at kroppen først var blitt avkjølt.

Da jeg endelig ville opp igjen, ville jeg opp på et noe tøffere sted enn jeg hadde gått uti. Og da dette stedet ikke var så lett som det burde, var Olia etter meg og forlangte at jeg skulle ta hånden hennes, slik at hun kunne dra meg opp og kaste på meg et håndkle. Akkurat som med mor, hadde jeg latt være å ta med håndkle selv, men hun hadde tatt med, og insisterte på at jeg skulle bruke det. Hun brukte det til og med på meg. – Mama, sa jeg på russisk.

Så var det matpausen. Den falt beleilig sammen med en ordentlig regnværsbyge, som til å begynne med slett ikke så ut til å være noen byger. Himmelen ble rett og slett dekket av mørke skyer, og det var ingen retning med håp om bedre vær. Det ble en glimrende anledning å lære Olia å være ute i regnvær også. Vi hadde ingen mulighet til å komme hjem på det blunket hun ønsket, vi var oppe på Blåmannen. Og vi var midt i matpausen. Jeg spiste boksen med kald kjøttdeig og spaghetti, rart å spise kaldt, selvsagt, men himmel og hav, vi var til fjells, godt var det. Først etter det kunne vi begynne å bevege oss nedover i regnværet. Og vi hadde ikke kommet langt før det var sol igjen, og hele stresset var bortkastet.

Nedturen fikk jeg overtalt Olia til å ta på oppsiden av Blåmannen. Altså vi gikk over ryggen på den, ned i øst, og så rundt tilbake til Brushytten. Det er en klassisk og kjent tur for alle som går i Bergensfjellene. Og selv om jeg etter hvert har vært der oppe en del, slutter det aldri å overraske meg hvor mye det egentlig er plass til der oppe på Blåmannsryggen. Den ser jo ganske beskjeden ut nedenfra. Og fra alle retninger, egentlig.

Nedover kom også Olia skikkelig i gang med fotograferingen. Bloggposten vil bli utstyrt med rikelig med bilder, når jeg får tid til det. Det er fryktelig langt fra Brushytten og hjem. Til og med fra Fløyen og hjem, og fra byen og hjem er det langt, når man ellers har vært ute på en lang tur, og føler turen er ferdig når man forlater naturen. Strengt tatt forlater man jo ikke naturen og det vakre før man er godt nede i bykjernen, og selv der nede er jo havet å hvile øynene på. I det hele tatt. Da vi kom hjem gikk jeg i dusjen, og Olia i gang med matlagingen. Herlig Plov. Og rekreasjonen og behovet for den var helt glemt.

Med Olia opp Stoltzekleiven

Fjellene i Bergen har det ved seg at man må gå ganske rett opp for å komme opp på dem. Og turterrenget i Bergen befinner seg på toppen, så skal man gå ordentlig tur, så har man å komme seg opp. Det kan bety at turer i Bergen kan bli en liten utfordring for lite turvante. Og Olia som har bodd hele sitt liv i sentrum av Kiev, må nok havne i denne kategorien, mens jeg som har gått turer hele mitt liv, like kategorisk havner i den motsatte. Nå som er gift må vi derfor finne ut av det, og dermed har vi å komme oss opp, som jeg så greit skrev det i starten. I dag valgte vi – det vil si jeg – en av de tyngste oppstigningene som er her i området, beryktede Stoltzekleiven.

Ruten vi gikk i fjellene, sånn cirka. Stoltzekleiven til venstre.

Det skulle være en slags semitur. Første juni skal jeg ha min siste eksamen, og Olia skal ha sin norskprøve tre, det er tirsdag, og det var så å si en tur bare for å lufte oss litt. Riktignok er søndag en turdag, og man bør hvis man kan komme seg ut, men vi tilbrakte nå en gang morgenen, og veide sånn halvveis frem og tilbake. Når man veier slik frem og tilbake om tur, og jeg er med, så vet jeg at det blir, og vi bestemte oss for å ta ut like godt med en gang. Tre timer var anslaget jeg brukte for hvor lang tid den ville ta. Liten sekk ble brukt, rester av gårsdagens middagsmat, appelsin og banan, sjokolade og kjeks, vsjå (det er russisk og betyr «alt»).

En humle på turen, flott fanget av Olia med vårt Nikon D5000.

Som vanlig begynner turen for Olia lenge før den begynner for meg. Det vil si allerede straks. Vi har nå en gang kjøpt dette speilreflekskameraet vårt, Nikon D5000 for kjennere, og Olia er nå en gang begeistret for å ta bilder. Denne gangen begynte fotograferingen like oppi Sandviken, sånn litt mellom Mariakirken og festningen, der med Bikuben, der er det en benk med Rhododendron omkring, og der skulle Olia fotografere meg. Så var vi i gang.

Blomster i forgrunnen, jeg i midten, mer blomster i bakgrunnen. Det er bilder som Olia liker å ta.

Jeg var ivrig etter å komme meg bort til foten av fjellet, og ikke minst opp, Olia var ivrig etter å fotografere alt som var. Vi har forskjellige holdning til fotografering på tur, Olia og jeg, og vi har forskjellige kritierier for hva som er et godt fotografi. Jeg liker naturlige bilder, slike som fanger øyeblikket, slike som fanger situasjonen på kameralinsen, kan man si, jeg liker å fotografere mens den som blir fotografert knapt merker det, og i alle fall ikke gjør noe ut av det. Slike bilder like jeg. Olia mener at bildene må ha Mysl, det er russisk og betyr «tanke». Det må være en idé  bak dem. Hun vil at bildene skal være fine som fotografi, flott komponert, spesielle og interessante også for dem som ikke er med på dem. Så hun vil ha bildene så til de grader oppstilt, og ønsker derfor at jeg skal sette meg på en benk det ikke kunne falle meg inn å sette meg på, fordi det vil bli fine bilder der. Og så vil hun ha meg til å gjøre forskjellige ting, mens hun tar bilder fra forskjellige vinkler. Signaturen hennes er at det dukker opp en plante i forgrunnen eller en grein i øvre del av bildet, og så er selve hovedmotiet lenger bak, mens enda et vakkert bakgrunnsmotiv er bak der igjen. Vi har svært, svært, svært mange slike bilder etter hvert.

Et typisk, kunstnerisk bilde fra Olia. Blomster i forgrunnen, ting i bakgrunnen.

Nåvel, Olia eksperimenterer og finner ut av speilrefleksen, trikser og fikser med zoom-knappen og automatisk og manuel fokus, og er svært mye mer fornøyd med sine bilder enn med mine. Akkurat for denne turen har hun forresten et poeng, hun fikk til mange blinkskudd, mens mine bilder som liksom skulle» fange situasjon», fanget situasjoner man kan spørre seg hvorfor man plent måtte fange.

Et av mine bilder som liksom "fanger situasjonen". Olia spiser en banan på rasteplassen, uskarpt, snålt komponert ogrart lys.

Uansett kom vi frem til foten av fjellet til slutt. Sandvikstrappene kunne begynne. Jeg var forberedt på å spise en appelsin der, ved foten av fjellet, men Olia hadde visst glemt denne avtalen, og gav seg straks i gang med å gå oppover. Vi var imidlertid ikke kommet langt før første pause var ønsket. Her været jeg et kritisk øyeblikk, skal det bli turfolk av oss, må hun få det inn i blodet at det er verdt å gå litt ekstra for å komme til et vakkert sted å raste. Der nede i granskyggene som hun ville stoppe opp, var det uaktuelt. Jeg kjenner Soltzen godt, siden jeg løper her en gang i uken, og jeg vet at første ordentlige sted er cirka en kvarting opp trappene. Så vi måtte fortsette, og jeg fikk oss til å fortsette. Et lite kritisk øyeblikk oppstod da Olia enda en gang ville stoppe opp, og jeg sa nå er det bare rundt neste sving, men husket feil, slik at det var enda en dobbeltsving. Heldigvis oppfattet ikke Olia at øyeblikket var kritisk, og alt gikk bra.

Etter den lille rasten med appelsin og banan gikk Olia riktig så jevnt oppover. Hun hadde et antrekk jeg bare ville foreslå min verste fiende, strømpebukse, Olabukse, t-skjorte og allværsjakke, mens jeg til og med hadde fjernet t-skjorten i varmen. Men Olia er av typen som ikke kan ta av seg en jakke for sitt bare liv, om t-skjorten under ikke er fin, så hun fortsatte trofast og sa hun hadde det bra.

Olia nær toppen av Stoltzekleiven gir inntrykk av å være sliten. Merk t-skjorten under allværsjakken.

For virkelige kjennere hadde vi vår siste lille pause der det er naturlig å hoppe over det øverste trinnet, hvor det er et tre man kan ta tak i og skyve seg opp til et lite platå som er der lenger bak, eller kanskje man bare skal kalle det en sving. Herfra begynner den siste stigningen med steintrapper, og man vil vanligvis være helt utslitt om man tar i. Jeg fortalte Olia at dette stedet er et kjennemerke, og dermed stoppet hun opp. Etter å ha stått der noen minutter, og latt noen andre slitere passere oss, så fortsatte vi. Og derfra fortsatte vi helt til topps.

Olia er over den siste kneiken, og har bare sistemetrene bort til toppen av Stoltzen.

Oppe på toppen rappet jeg fotoapparatet, og gjorde noen av øyeblikksfotografiene mine. De blir riktignok alltid noe mindre øyeblikkelige av at Olia aldri lar seg fotografere uten å gjøre noe med det, så det blir alltid en pussig kombinasjon av liksom-i-farten og oppstilt, men det er bare komisk. Olia kom seg i alle fall helt opp, og var i godt humør mens hun gjorde det. Mer kan ingen forlange.

Olia passerer målområdet på toppen av Stoltzekleiven, og skjønner ikke at det er noe å ta bilde av.

Der oppe overtok Olia fotoapparatet, fotograferte flittig i den praktfulle utsikten, og så var det til å konsentrere seg om nistematen. Jeg har så langt i en bisetning nevnt vi hadde med restemiddag fra i går. Det var Plov, en sentralasiatisk rett med kjøtt, ris og gulrøtter som hovedingredienser, og fantastisk smak på norske fjell. Dette gikk rett hjem, både for Olia og meg. Olia var overlykkelig fordi hun hadde laget noe så godt, og jeg var også overlykkelig for dette. Vi trengte ikke engang varme den opp, den ble spist rett fra isboks med skje, mens vi fra Sandviksfjellet så utover sjøsystemet og øysystemet utenfor Bergen, Øygarden, Askøy og Lindås, fjord, bukt og vik, og havet bakenfor. Det var flott.

Olia tar et mer storslått bilde av meg enn jeg har tatt av henne.

Et delmål i min plan for turen var å vise Olia ruten jeg jogger når jeg er på joggetur. Sentralt i den er at jeg pleier spandere noen minutter som i fint vær kan bli til timer, oppe ved vannet bak Stoltzen. Det er et helt vanlig, nydelig lite fjellvann som vi har så mange av her i Norge, der knauser, skog og fjell vennlig speiler seg, og alt er til for ditt behag. Olia var fra seg av beundring for vannet, og jeg tok det som et kompliment som om det var jeg som hadde laget det. Hun fotograferte iherdig, jeg spiste litt sjokolade, alt var idyll her også. Av kurositeter må med at Olia slo til med 6 fotografier av en enslig stokkand som svømte rundt (her teller jeg bare bildene som ikke ble slettet). Det er forskjell på dyrelivet i verden, det som er vanlig et sted, er eksotisk et annet.

Et av seks vakre andebilder.

Tilfeldigvis falt turen vår sammen med 7-fjellsturen i Bergen, og siste del ned Skrædderdalen gikk i flokk og følge. Olia syntes til og med dette var artig, og fotograferte blant annet en liten kvartett folkemusikkere som satt i grøftekanten og spilte Hardingfele for turgåere som passerte et kontrollpunkt. Selvsagt fotograferte hun også den lille fossen som er der, turen nedover dalen blir jo ledsaget av en sjarmerende liten bekk, og ved en anledning blir den til en oss. Det koster penger i Ukraina, og Olia lo godt av spøken om at her måtte vi betale 30 griven (myntenheten i Ukraina).

Olia vil selvfølgelig ha meg på huk foran den lille fossen i Skrædderdalen.

Tradisjonen tro blir turpostene mine omstendelige, som turene også gjerne blir det. Anslaget på tre timer var tapt omtrent halvveis. Olia var glad da vi endelig kunne sette foten på asfalt igjen, hun syntes nesten det var vel så tungt å gå nedover, og det er jo et poeng, den er jo så bratt at den gir muskler i beina, om den ikke er like slitsom som turen opp. Utgangen av Skrædderdalen (eller inngangen til, om man vil) er ved Mulesvingen barnehage, en av mange barnehager Olia har jobbet ved, og som hun har et litt ambivalent forhold til. Det gjelder ikke akkurat Mulesvingen, akkurat, men bare systemet generelt, og hvordan barnehagene fungerer i Norge, og hva man gjør og ikke gjør. Det er ett av mange kultursjokk Olia har møtt, og er i ferd med å overvinne.

Gjennom hele turen var jeg sprek og fin, og den som presset på for mer fart og mer innsats, og lengre sløyfer. Da vi kom hjem, overtok Olia. Selv om hun hadde all grunn til å være vel så sliten som jeg, satte hun i gang med en overdådig middag, kjøtt og stekte poteter, og så alt sammen blandet i ildfast form til slutt, pluss to salater, den ene nykomponert, som også middagsretten var det. Det sier sitt at klokken ni var den ferdig. Det var en kraftfull avslutning på en kraftfull dag. Jeg hadde strengt tatt mer å gjøre denne dagen, og det er generelt svært sjelden jeg dropper søndagskaffen. Denne dagen ble det imidlertid ikke noe av, jeg sovnet. I sympati med meg mer av nødvendighet for henne, sovnet Olia også.

Typisk positur for Olia i det hun gir alt for å ta et flott bilde.