Hvorfor det nå er fare for atomkrig

I dag har jeg brukt litt tid på å se gjennom og svare på kommentarene jeg har fått i det siste. Det har vært ganske deprimerende. Det er utrolig hva folk får seg til å skrive, som regel uten å vise til kilder, og ofte også uten å tenke to tanker på rad.

Den stakkars pianisten som ikke fikk spille for Toronto symfoniorkester på grunn av uttalelser hun har kommet med på Twitter, der har mine ellers ærverdige kritikere hengt seg opp i at hun ikke fikk sparken, noe jeg heller ikke har skrevet. Videre angriper de eksempelet jeg la ut, en kommentar der Ukrainas statsminister, Jatseniuk, har skrevet på sin egen nettside (eller en offisiell ukrainsk nettside, under hans kontroll, så man ikke igjen skal henge seg opp i detaljformulering – det skal være nettsiden til den ukrainske ambassaden i USA) en melding så hårreisende at ingen sivilisert statsleder skulle komme med den, han bruker til og med uttrykket subhumans. Det har mine ellers ærverdige kritikere vondt for å gå med på, for i likhet med resten av Norge og den engelskspråklige vestlige verden, så nekter de å innse hva som egentlig foregår i Ukraina, og hva slags regime vi egentlig støtter.

Det er en offisiell side, det var på engelsk, skulle være på engelsk, og foruten dette uttrykket med «undermennesker», var det litt av hvert annet å henge seg opp i, for eksempel at de skal utrenske (wiping out) de som drepte dem og rense vårt land for ondskapen (cleaning our land for the evil). Denne ondskapen de skal utrenske er altså innbyggerne i Donbass, man skal virkelig anstrenge seg for å lese den teksten på annen måte. Siden har en eller annen skjønt at det ikke tar seg ut å bruke subhumans, så det ordet er erstattet med inhumans. Men internett glemmer ikke, og om noen vil låse hodet sitt fast i at det ikke kan komme noe vondt fra Jatseniuk og hans regime i Kiev, og alt som blir sagt stygt om ham er noe russerne finner på, så er det et youtube klipp her det er vanskelig å komme bort fra.

Det er kommunikasjonssjefen i Det hvite hus, Jan Psaki, som 16. juni 2014 får spørsmål nettopp om denne kommentaren fra Jatseniuk, om bruken av begrepet undermennesker, med alle de nazistiske undertonene Jatseniuk utmerket godt kjenner, og som mine damer og herrer er en del av ukrainsk ultranasjonalistisk språkbruk. Det er slik de snakker. Som kritikerne her på bloggen vrir og vender Jan Psaki på seg selv og saken når hun får spørsmålet, hun snakker om at man må «sette det inn i kontekst», og at «vi i USA har ord vi bruker og ikke bruker». Hun er ikke i nærheten av å ta avstand fra det, som heller ikke mine flittigste kritikere er det, eller noen som helst i Norges land.

Det er derfor denne situasjonen er så fordømt farlig. Vanari oss i Norge, vi har ingen makt og ingenting vi skulle ha sagt, hva som skjer her er bare et symptom på hva som foregår ellers i verden. Et tydelig slik symptom fikk vi da Senterpartiets tidligere leder, Liv Signe Navarsete, tok til orde for at Norge kanskje måtte velge en mykere linje mot Russland, at vi kanskje er for strenge. Uttalelsen kom med all verdens forbehold, at hun selvsagt var i mot Russlands oppførsel i Ukraina, at hun støttet Ukraina, men at vi altså kanskje var litt strenge. Jeg vet ikke om reaksjonen på min arbeidsplass er representativ, der var det i alle fall ingen tvil om at Navarsete måtte klabbe nebbet igjen og fortsette å være i glemselen. Jeg har ikke sett noen kommentatorer eller politikere av betydning følge opp Navarsetes utspill. Tvert i mot har vi fått den famøse kronikken i Aftenposten, der forsvarsministeren sammen med kolleger i Skandinavia og Baltikum vil ha oss til å ruste opp og stå sterkere sammen mot trusselen fra Russland.

Dette er ille nok i Norge og Skandinavia, men selv samlet og med Baltikum vil vi ikke være noen forsvarsmakt av betydning. Vi vil bruke noen millioner eller milliarder på militært utstyr og militære øvelser, og fremprovosere storstilte russiske militærøvelser i nordområdene, og kanskje sørge for at det blir plassert noen flere russiske soldater og farligere russisk utstyr på grensen mot oss. Det er helt forferdelig, selvsagt, men det blir neppe krig av sånt, om det ikke skulle skje ved et uhell.

Atskillig verre er det at det store og mektige landet USA er helt uten kritiske røster når det gjelder politikken mot Russland. Mine alltid oppvakte kritikere vil alltid kunne hoste opp en og annen amerikaner som er kritisk, jeg kan hjelpe dem med Stephen Cohen, en amerikaner som sier akkurat det samme som jeg gjør her. Det finnes ikke en amerikansk politiker som kan uttale noe som helst som innebærer en forhandlingsløsning med Russland. Som i Norge kan ingen aktiv politiker mene det som er temmelig åpenbart, at det er vår politikk med EU-utvidelse og NATO-utvidelse som har ført til katastrofen i Ukraina og den geopolitiske krisen. Og at Russlands reaksjon ikke skulle komme som noen overraskelse, den har vært varslet mer enn tydelig. Og at regimet i Ukraina slett ikke er noe vestvendt, liberalt demokratisk regime som vi gjerne skulle ønske, men et nasjonalistisk, antiliberalt kjeltringregime Ukraiana har vært plaget med gjennom store deler av sin historie.

Det går ikke an å si. Og det går heller ikke an å innrømme nederlaget, det vil jo også være å innrømme fiaskoen denne politikken har vært. EU skulle være et fredsprosjekt, nå har de ledet Ukraina i krig med fare for at denne skal spre seg. EU skulle være en arena for handelssamarbeid og annet samarbeid på tvers av landegrense, nå er Europa preget av sanksjoner, brutte kontrakter og brudd på kommunikasjonslinjene. Om det ikke er Russland som har skylden for dette, ligger dagens og den nære fortids politikere syltynt an med tanke på ettermælet i historiebøkene.

Derfor er det så fordømt farlig at USA ikke kommer til å gi seg. Derfor håper USA at fredsavtalen ikke skal holde, og fyrer opp med uttalelser om at etterretningen har sett både det ene og det andre, de pøser på med nye sanksjoner, og de støtter Kiev hundre prosent samme hva de måtte finne på, fordi hvis krigen blusser opp igjen, kan USA gå inn med flere våpen — og så er det ikke godt å vite hva de egentlig tror vil skje da. For også USA må skjønne at Russland aldri vil gi seg.

Allerede i mars i fjor sa Putins propagandalakei, Kiselov, at Russland er det eneste landet i verden som kan redusere USA til radioaktiv aske. I april det året sa USAs utenriksminister, John Kerry, at Obama-administrasjonen var fullt klar over at eskaleringen av krisen i Ukraina kunne lede til atomkrig (i et intervju med Wall street journal, 28. april, 2014). I mars i år sa Putin det samme, litt sterkere, under den mye omtalte dokumentaren om overtakelsen av Krim, at ordren hadde blitt gitt om å gjøre atomvåpnene klar. Hvorfor denne uttalelsen kom i mars i år, kan man lure på, og det er professor Stephen Cohen som lurer først, ikke jeg.

Så derfor er jeg så redd og forbannet at jeg ikke kommer til å slutte å skrive som jeg gjør, uansett hva man beskylder meg for å være og å mene. Den ignorante vestlige politikken har ødelagt landet vårt, ødelagt Ukraina, det landet er ikke til å kjenne igjen, selv om det å gå rundt i gatene i Kiev og være blant vanlige folk er omtrent som før, så er nasjonalismen, volden, drapene, bombingen, fattigdommen, ikke til å holde ut. At vestlige politikere og vanlig menigmann kan få seg til å si at dette er noe «Russland har ønsket», det er i høyden ganske spesielt sagt. Men det er noe man kan si og slippe unna med, i motsetning til når man sier som jeg at denne saken har to sider, og vi er ikke på den riktige.

Jeg er engasjert, følelsesladd, dette betyr noe for meg personlig. Jeg har i hele mitt voksne liv fulgt ganske nøye med på Russland, først gjennom litteraturen, så gjennom historie, politikk og alle mulige andre ting. Siden 2004 har jeg reist i Russland, og lært språket. I 2009 giftet jeg meg, med en kvinne fra Ukraina, registrert ukrainer, men som føler seg som en del av den russiske verden, og som føler at de tar fra henne identiteten hennes om hun ikke får lov til å være russer, om hun plutselig bare må være ukrainer. Hvert år siden har jeg reist ofte til Kiev, og til Krim, brukt feriene. Jeg har fulgt normalt med på nyhetene, som man gjør når man er litt ekstra interessert.

Men jeg er ingen stor ekspert. Jeg har ikke brukt livet mitt på dette. Og min kjennskap til USA er gjennom aviser og nettmedier, der har jeg ikke full kontroll på hva som foregår og har foregått. Det har Stephen Cohen. Han har jobbet med forholdet mellom USA og Russland/Sovjetunionen siden 1960-tallet. Han har vært rådgiver for president Bush, faren. Han sier situasjonen aldri har vært så farlig siden Cuba-krisen, og han peker på ganske så reelle ting som gjør denne krisen ekstra farlig. Blant dem er nettopp det at den amerikanske politikken er helt uten motstemmer. Selv når han ikke frem, han lar seg intervju av obskure kanaler på youtube (deriblant Russian Today, der han blir intervjuet av Larry King, vel verdt å se, hetsen mot Russian Today og andre russiske nyhetsmedier er en del av problemet, motstemmer blir ikke tolerert, det er som når en av mine kritikere kaller meg «Kremlin Troll», sannheten forsvinner ikke selv om man nekter å se den), skrive tekster for the nation.

Det er mange å velge mellom. Det er bare å skrive inn Stephen Cohen på Youtube, sette av en kveld. Det er antageligvis mye bedre enn det du ellers ville sett på TV. Kanskje tar Cohen feil, velsigne Gud vår jord, ville det vært, men kanskje har han rett. Kanskje har han noen poeng. Da må vi endre politikken. Foreløpig ser viljen til det ut til å være lik null. Det gjør ham redd. Og jeg. Sjansen for atomkrig er liten, men den er til stede. Det er allerede en forverring jeg ikke kan leve med.

26. januar – Mye interessant, blant annet at Obama nevner RT (Russian today) sammen med Boko Haram og ISIS som «trusler i verden», og et ukrainsk flyangrep mot Gorlovka, et angrep jeg ikke fikk med meg, og neppe mange andre.

24. februar – Om forberedelsene til møtet i Minsk, og den andre fredsavtalen. Blant annet hvordan Porosjenko må ta telefoner for å høre hva han skal gjøre.

14. mars

2. april

Det er nok av andre også å se på, hvis man ikke vil lese, Noam Chomsky, John Mearsheimer, Stephen Walt. Richard Sakwa finnes der også, men han har jeg ikke sett, bare lest. Det er alternative stemmer, i obskure, men ingen er i nærheten av å vise dem tilbake med argument.

Ingen frelse i påsken

I dag er det den helligste dagen i året for alle ortodokse kristne. Det er selve påsken, søndagen som kroner påskeuken. Kristus er oppstanden, hilser man hverandre med. Det er en gledens dag, og en dypt hellig dag. Og det er en dag for Kiev igjen å bombe igjen i Donetsk.

Det er så dystert å følge med på disse nyhetene. Det er nye rapporter om at Kiev ikke klarer å ta vare på sine flyktninger, internasjonale hjelpeorganisasjoner bruker så sterke ord som at det ukrainske byråkratiet kveler forsøkene på å nå ut med hjelp til de som trenger det. Summen flyktningene får er 884 UAH for de med nedsatt funksjonsevne (disabled people), og 442 UAH for de som er i stand til å arbeide (abled-bodied people). Delt på tre får man det i norske kroner. Det er ingenting. Og det er ikke engang de lave summene som er hovedproblemet, det er at pengene ikke blir utbetalt.

Jeg tenkte jeg skulle benytte tiden da jeg er ufrivillig alene, til å få lest og skrevet mye, få gjort mye. Men i dag var jeg så plagsomt trøtt. Jeg fullførte gårsdagens post i dag morges, men etter så å ha spist frokost og lest litt, hadde jeg bare behov for å sove. Og jeg sov bort hele dagen. Jeg vet ikke hvorfor.

I boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraine – Crisis in the borderland, så har jeg nå kommet til kapittel 9, Frontline politics. Det går saktere å lese boken enn vanlig. Jeg har den på nettbrett, på Kindle, noe som gjør det svært lett å sjekke fotnotene, og når det er lenke på nettet, sjekker jeg dem også. Det er ganske utrolig så mye som er skrevet, og som jeg ikke har fått med meg, enda så tett jeg har forsøkt å følge konflikten. Mange av kildene ligger åpne på nett. Hva Sakwa gjør, er å sette dem i system, og trekke av sine mange, mange år i faget, og ikke gå i fellen med å ha som forutsetning at Putin er en maktsyk tyrann, som forsøker å gjenopprette Russland som imperium, stikk i strid med alle internasjonale lover og regler.

Jeg skal gi hvert av kapitlene i boken hans en egen bloggpost, og jeg skal utrettelig jobbe for å spre dette synet om at Russland er bare en av partene som deler skylden for katastrofen i Ukraina. Og å gi Russland skylden alene, og å fortsette med den politikken vi nå er godt i gang med, den leder ikke så mye til en ny kald krig, men til Armageddon, i følge Sakwa. Og han argumenterer så overbevisende at det skremmer meg inderlig.

Professor emeritus Stephen Cohen er 76 år, og har jobbet hele livet sitt med Russland og Sovjetunionen, og forholdet landet har til USA. Han er svært anerkjent, med kontakter på aller øverste nivå i begge land, og var blant annet rådgiver for president Bush sent på 80-tallet. Han har nå trukket seg noe tilbake, men er aktiv i magasinet og nettstedet The nation, der han jevnlig legger ut tekster og intervjuer. Sakwa refererer til ham ofte, og jeg forsøker å ta litt igjen av alt jeg har gått glipp, etter først å ha blitt oppmerksom på Cohen en gang i fjor, i en sak som gjaldt problemene han fikk som følge av sine meninger.

Jeg så et av videointervjuene i dag, This is the last thing Putin wanted, et intervju som varer så kort at det går an å høre det i bakgrunnen en gang, det varer omtrent 20 minutter, men er skjemmet av latterlig musikk som bryter inn for at det skal bli reklamepause, midt mens Cohen snakker om en verdenssituasjon han kun vil sammenligne med Cuba-krisen. Det er den verste sikkerhetspolitiske situasjonen vi har vært i i vår levetid, vi som ennå er i arbeidsfør alder, det er første gang det er reell fare for at USA og Russland havner i krig, og i en slik krig er det reell fare for at det vil bli brukt atomvåpen.

Ingen ønsker selvfølgelig en slik krig. Men ingen ser heller ut til å gjøre det som er nødvendig for å unngå det. I vår verden er narrativen den at Russland ikke gjør det som er nødvendig, at det er de som ikke backer unna, men det er i anstendighetens navn høyst uklart hva våre politikere egentlig vil ha dem til å gjøre. Å kutte støtten til Donbass og respektere våpenhvilen, det gjør Russland som bare juling, i motsetning til Kiev, som verken respekterer de sivile eller militære forpliktelsene ved den. Å trekke seg ut av Krim, som også er et krav, er fullstendig umulig for dem. Det kan bare skje om Russland går i oppløsning, noe som fort kan være et mål for enkelte, men noe hele den vestlige verden kan gå med på?

Det må være lov å minne om at verden ikke har noen gode erfaringer med stater i oppløsning. En stormakt med atomvåpen, i oppløsning, er ikke noe man skulle ønske.

Stephen Cohen har en artikkel fra 30. juni, De amerikanske haukers taushet om Kievs ugjerninger, der han saklig, etterrettelig og nøkternt gjør rede for hva galt Kiev har gjort så langt, han siterer en student, Pietro Shakarian, som har en blogg, der man finner ytterligere informasjon (Siste post: Ekvalisering og dehumanisering i Øst-Ukraina). Det blir igjen veldig beklemt, at vi liksom bare skal overlate Donbass og Krim til nasjonalistiske ukrainere som kaller dem umennesker og undermennesker? Det er med respekt å melde rent tøys at dette hadde gått helt fint, om det ikke hadde vært for russisk intervensjon, eller invasjon, som enkelte heller velger å kalle det. Det er enorme problemer også når det kommer til Ukraina, alene for seg selv, med dype, rasistiske holdninger, voldsforherligelse, og diskriminering. Dette er ikke Ukraina i nærheten av å ta noe oppgjør med, og heller ikke er vi det, vi som støtter dem. Vi reagerer bare på volden, når det er russere eller russisk-støttede opprørsstyrker som utfører den.

I artikkelen til Cohen reagerte jeg særlig på denne uttalelsen fra president Porosjenko, han som liksom skal være en av de moderate:

Han har kalt beboerne i de bombede byene «gjenger av dyr» og sverget på å ta «hundreder av liv for hvert liv av våre tjenestemenn»

Sånn snakker ikke en europeisk leder. Ikke om sine egne landsmenn. Putin får sine uttalelser klippet og vridd så de ikke er til å kjenne igjen, de blir tatt ut av sammenheng, mistolket, feiltolket, alt for å gjøre ham og Russland onde og uberegnelige, alt for å forsvare politikken vi fører mot ham og landet hans. Fra ukrainske ledere strømmer det ut mye verre ting, som knapt nok blir registrert, her hos oss. Det blir imidlertid oppfattet i opprørsområdene i Donbass og Krim, og er med på å gjøre en gjenforening ukrainerne ønsker, både umoralsk og umulig.

Det var særlig en del i kapittelet til Sakwa som opprørte meg, underkapittelet som kalles «The two united states». Ideen er at USA på den ene siden er erke-eksponenten for fri og liberal handel og internasjonal liberalisme, konkurranse og åpne økonomier, stabilitet og orden, en modell de fleste av verdens land har akseptert, inkludert Russland og Kina. På den andre siden er USA senteret i et geopolitisk maktsystem, der landets lederskap blir utfordret av såkalte rising powers. Ukraina-krisen faller ikke så mye i den første, som i den andre kategorien. Det er ikke snakk om at Ukraina skal inn i det vestlige systemet, at de skal ta del i vår velstand og økonomiske liberalisme, det må de gjerne gjøre, men det er ikke det som er poenget. Det her er beinhard maktkamp, og det er mye, mye viktigere for USA å vise Russland – og Europa! – hvem som er Sjefen, enn det er å hjelpe Ukraina. Hadde målet for alle vært det beste for Ukraina, så hadde dette vært løst for lenge siden. Delvis selvstyre for regionene, normale valg, det hadde latt seg løse som ingenting, særlig siden Ukraina ikke har noen vital betydning for verken Europa eller USA. Men her er det hauker i det amerikanske systemet, som kan benytte anledningen til å svekke Russland litt, kanskje til og med få satt dem på plass. Det er anledning for militæret, og NATO, å gjøre seg relevante igjen, gjennom å skape seg en trussel som er litt reell, i motsetning til alt det andre tullet NATO har kriget mot og villet forsvare oss mot.

Det er nok av lenker om dette også, sjokkerende, oppsiktsvekkende. Vi likte jo å se på oss selv som fredselskende, her i Europa, jeg likte i hvert fall av at vi forsøkte å være det. Og så er vi nå igjen på full fart mot randen av storkrig, over en konflikt og en krise, som vi skjønner fint lite av, og bryr oss fint lite om. Det er for sent å redde Ukraina, det landet er fortapt, men det skulle fremdeles være mulig å gjøre resten av verden mulig å leve i, om man på begge sider gir seg med hatretorikken, om man satser på vennskap, ikke fiendskap, om man satser på samarbeid, ikke konfrontasjon. Det er bare to år siden vi var der, men de destruktive kreftene har vunnet frem. Og de er fremdeles i full sving.

I dag var det påske. Det blir ingen oppstandelse.