Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.
Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.
At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.
Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.
Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.
Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.
Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.
Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.
I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.
Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.
Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.
Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.
Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.
Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.
Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.
Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.
Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.
Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.
Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker. Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.
Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.
Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.
Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.
President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.
Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.
Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.
Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.
Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.
Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.
Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.
De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.
Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:
Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.
Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?
Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.
Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.
Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:
B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.
Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.
Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.
Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.
Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.
Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.
Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.
Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.
De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.
Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.
Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.
Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.
Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.
Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.
Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.
Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.
To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.
Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.
Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.
Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.
Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.
Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.
Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.
I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.
Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».
Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.
Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst. An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.
Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.
Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.
Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.
Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.
Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.
I går ble jeg syk. Det er noe jeg har for vane å bli, når det altfor lenge er altfor varmt, og du aldri får noe fred for klam svette og kroppens egne nedlkølingsporosesser. Det er som om organismen sier «Dette gidder jeg ikke lenger – her er min protest». Sykdommen gjorde at jeg nokså tidlig på dagen måtte til sengen, der jeg stort sett ble værende til i dag morges. Det gjorde også at jeg fikk god tid å høre på nyhetssendinger og gamle opptak på nettet. Det var en dyster opplevelse. Dømt etter kommentarene jeg får her og mine sveip over norske medier er folk flest nokså optimistiske til hvordan det kommer til å gå i Ukraina, og i konflikten mellom NATO og Russland. Det er det ikke dekning for.
Da George W. Bush ble president i USA fikk han og landet hans etter kort tid en voldsom sympati i verden, etter angrepene 11. September. Få kriger har vært mer støttet enn den de så startet i Afghanistand, og det som etter hvert utviklet seg til det nokså voldsomme «krigen mot terror». Sympatien han hadde greide Bush nokså effektivt etter hvert å rydde vekk, hatet og forakten mot ham nådde etter hvert høyder man må til dagens omtaler av Putin for å finne maken til. Motstanden mot Bush var så sterk at neste president, Barack Obama, fikk fredsprisen for ikke å være han.
Nå er det også sterke krigshissere i amerikansk politikk. De er den ene av to leire, den andre ønsker en mer diplomatisk linje, og vil være villige til kompromiss. Hvilken side står vi i Norge på? Støtter vi diplomatiet, eller støtter vi linjen fra Bush, den som ser verden slik at «the one with the biggest gun win»?
Tendensen er å nedtone betydningen krigshisserne i Wahington har. Det blir bagatellisert, oversett, man ser heller til Russland som aggressoren. Og Russland og Putin er aggressoren samme hva USA og NATO måtte finne på, slik det er bortimot umulig å få den engelskspråklige verden med Norge som del av den, til å mene noe negativt om det nye regimet i Kiev. Det er Russland som er skurken. Alle andre parter i konflikten kan gjøre som de vil.
Slik ha vi fått den vanvittige situasjonen at plutselig organiserer både Russland og NATO store militærøvelser like opp til hverandres grenser. Men i vest har det grodd fast et syn at de russiske øvelsene er «aggressive» og «ukloke», mens våre øvelser er «for forsvarets skyld» og «nødvendige». Det samme er plasseringen av nye baser og permanente NATO-styrker i Polen og Baltikum, stikk i strid med alle løfter og avtaler, og en åpenlys provokasjon mot Russland.
Også mine kommentatorer pleier å forklare meg at dette er «helt nødvendig» fordi Russland er en trussel, og NATO er en forsvarsallianse som må forsvare sine medlemsland. Det er en ganske utrolig måte å se verden på, helt uten forståelse for at andre land kan føle seg truet av vår «sikkerhet». Jeg har tenkt ut analogien at hvis naboen leier en permanent vaktstyrke med maskingevær rettet mot deg, din familie og ditt hus, så vil du ikke føle deg særlig trygg.
De siste dagene har vært riktig skumle, som jeg også skrev om i gårsdagens post. På mandag uttaler en russisk general at en ukrainsk offensiv mot Donbass for å ta tilbake områdene, vil føre til en full russisk invasjon. Rapportene fra fronten tilsier at kampene tiltar, og at ukrainsk side frakter tunge våpen inn i området der slike er forbudt etter Minsk-avtalen. Det er ingen garanti for at dette vil gå bra. Garantien begynner å nærme seg det motsatte, dette kommer til å gå riktig ille.
På BBC Newshour i går var det intervju med Ian Kearns, leder av European Leadership network, en engelsk tenketank. Han advarer mot den militære opptrappingen mellom NATO og Russland. Det øker sjansen for uhell og misforståelser, og man kan skli inn i en konflikt ingen av sidene egentlig ønsker. Rapporten har fått mye oppmerksomhet, det er bare å søke på nettet. Dette er skikkelige saker, og ikke naiv, norsk optimisme om at alt vil gå bra.
Det kommer ikke til å gå bra. Jeg tror jeg kan si det så sterkt nå. Det har vært forsøk på fredelig løsning, vi har Minsk-avtalen, forhandlet frem etter en diplomatisk kraftanstrengelse av Tysklands Angela Merkel, vi har noen initiativ fra John Kerry, og samtalene i Normandie-formatet (Russland, Ukraina, Tyskland, Frankrike) går sin gang. Problemet er at kreftene som ikke ønsker noen fredelig løsning eller noen avtale, er for sterke. De befinner seg i Kiev og i Washington, og de torpederer ethvert forsøk på kompromiss og tøvær. Det kan de gjøre i ly av et hylekor som sier Putin har skylden.
Syk som jeg var i går kunne jeg høre gjennom en rekke gamle programmer i serien til The nation, der programleder John Batchelor snakker med professor emiritus Stephen F. Cohen. Der var det mye destruktivt å finne, mye å miste nattesøvnen av, men saklig, faktabasert og informativt, som alltid når professor Cohen er involvert. Man kan rive seg i håret av at så lite av den informasjonen når frem til tradisjonelle medier, slik at folk flest fikk et mer balansert forhold til konflikten, og skjønte mer av hva som er på spill. Det ville også dempe den uforbeholdne støtten krigshisserne har, så lenge våpenopptrappingen er rettet mot Putin og russerne.
For eksempel var det et program i begynnelsen av juli, eller slutten av juni, der det ble annonsert at president Poroshenko hadde lagt frem et forslag i nasjonalforsamlingen om å erklære avsettelsen av Janukovisj ulovlig. Det er jo fint i tråd med det Russland og Putin alltid har hevdet, og med Ukrainas egen konstitusjon og egne lover og regler. Men det var kanskje litt uventet at dette var noe Ukraina selv skulle mene?
Årsaken var at president Poroshenko frykter for sin egen stilling. I perioden forslaget ble lagt frem var det varslet store demonstrasjoner fra den høyreekstreme gruppen, Pravyj sektor, og det kunne være en reell sjanse for at de eller senere demonstrasjoner vil velte Poroshenko, som Janukovitsj tidligere ble veltet. Poroshenko er heller ikke mer populær enn Janukovtisj var, han er mindre.
Det gjør jo noe med legitimiteten til hele dette vanvittige styret som har kapret Ukraina, og forvalter landet delvis som ren amerikansk vasallstat, delvis som en nasjonalistisk frisone. Bare ikke kall det demokratisk og liberalt, i de to størrelsene er Ukraina i klasse med Russland.
Noe annet som har fått passere i fred i massemediene er hva villmarken Saakashvili drive med i Odessa. Professor Cohen har fullt litt med på det. Han har også bakgrunnsinformasjon som tilsier at det er helt rett når russerne hevder han er plassert der av Washington. Det bærer fingeravtrykkene til John McCain og Joe Biden. Det har også vært en god del skriverier om ham i Washington Post, det nærmeste man kommer en lyttepost til det hvite hus. Her har amerikanerne litt av de samme mulighetene som russerne har med alle sine statsmedier. De kan annonsere nyhetene her, så blir det ikke så offentlig og kontroversielt.
Stygt over alle grenser er at Saakashivili vil erstatte huset til handelsforeningen, eller hva vi skal kalle det, huset der noen og førti pro russere ble brent inne mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, den bygningen vil Saakashvili gjøre til et sjøfartssenter. Så er det akkurat som om hele brannen aldri har skjedd. Ukraina setter strek over historien i beste Sovjet-stil, som Cohen formulerte det.
Den vandrende kanonen på dekk, Saakashivili, har også stengt russernes transportlinje til Transdenistria. Transdenistria er utbryterrepublikken i Moldova, den vestlige folk med sine moralske kompass straks kan fastslå er ulykkelig russisk, men der noen enkle fakta skulle justere det synspunktet. Transdenistria var dem første regionen som erklærte uavhengigheten fra Sovjetunionen, og de har lenge tettere tilknytning til Russland, noe russerne ikk vil gi dem. Det har vært en krig der på 90-tallet, og russerne har halvannet tusen fredsbevarende styrker i området. Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.
Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse. Det er amerikanere som nå ønsker en full konfrontasjon med Russland, krigshisserne, de som følger i linjen fra George W. Bush, og som nå har frikort til å ture frem som de vil, fordi på forbausende kort tid har man fått det for seg at Russland er en aggressor og en trussel.
Russland har to alternativer for å kunne fortsatte å forsyne fredaatyrkene i Transdenistria. De kan enten lage en luften, som vestmaktene gjorde i Berlin (en sammenligning russerne selv bruker), eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.
Det går altså faretruende mot full konflikt mellom USA og Russland. Det er ikke Russland som styrer inn mot den konflikten, men Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk, og NATO kryper helt opp mot landets grenser. Russerne føler seg også dypt urettferdig behandlet, fullstendig forståelig når man kjenner historien, som russerne gjør, og amerikanerne ikke. Folk som føler seg urettferdig behandlet er farlige. De kan bli irrasjonelle.
Man kan også spørre seg hvor lurt det er å behandle en mektig paranoid nabo som for å vise ham at det er god grunn for hans paranoia. Etter konflikten startet har også Russland gått i antidemokratisk retning. Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.
I går kom også det nyeste programmet i samtalene mellom programleder John Batchelor og professor emiritus Stephen F. Cohen. Der blir de to alternativene diskutert, enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett, og uten kan Ukraina bli med i NATO. EU er neppe noe tema lenger, de som satte i gang hele driten, ser nå hva Ukraina er for noe, og er ikke interessert i noe ukrainsk vrakgods. De har nok med egne problemer. USA vil selvfølgelig heller ikke gi Ukraina den hjelpen de egentlig trenger, der er konflikten med Russland viktigst. Og så er det andre alternativet, å forsøke å ta tilbake med opprørsområdene med makt, starte den krigen den russiske generalen advarer mot.
I Norge er sikker folk mest opptatt av sommeren som går mot slutten. Vi lever i en verden der ganske mye kan gå mot slutten om vi fremdeles lar generalene, machomennene (av begge kjønn) og krigshisserne styre showet. Foreløpig ser jeg ingen antydning til at man vil ta til fornuft, og satse på samarbeid og diplomati. Det ser ut til at man vil kjøre dette ulykksalige toget til endestasjonen. Det gir grunn for svartsyn.
I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.
Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.
I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.
Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.
Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.
På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.
Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.
Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.
Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.
Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.
Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.
Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.
I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.
Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.
Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.
Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.
Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?
Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.
En helt grei blogg 