Påskeaften for de rike, og de andre

Verden er ikke rettferdig. På grunn av at vi er født i Norge har vi en månedslønn folk flest i verden ikke kan drømme om, vi kan reise hvor vi vil, gjøre hva vil, vi har en stat vi kan forvente arbeider for oss, og vi kan både forvente og forlange å få oppfylt våre rettigheter. Vi er privilegerte så vi ikke skjønner det selv.

Våre dager begynner å ligne hverandre nå. Vi våkner tidlig. Jeg sjekker nyheter, og skriver ferdig bloggposten fra dagen før, mens jeg i løpet av samme tiden spiser en overdådig frokost, denne gangen bestående av salat, smørbrød fra ovnen og koteletter, og med en liter øl, siden det var lørdag.

Så var planen vi skulle gå sammen alle tre til det Olia kaller park Slavjanskij, parken ved Lavra-klosteret, og monumentene for andre vrdenskrig. Det hadde vært veldig koselig, men vi kom oss aldri av gårde. Det var barnet som skulle spise litt, så var det det ene, så det andre, og så sovnet både mor og barn, og da vi endelig skulle komme oss ut, var det fare for regn, og Olia ville etter en del om og men heller være inne.

Blant nyhetene en nyhetsfattig påskedag var en liten reportasjesnutt på ti minutter laget for et uavhengig nyhetsprosjekt kalt «The nose». Det er frilansjournalist, Francesca Ebel, som dekker flyktningesituasjonen på ukrainsk side. Det er lenge siden tallet på flyktninger rundet millionen, nok til å kalles en flyktningekatastrofe i de fleste andre konflikter i verden. Her er det imidlertid russisk side som er mest opptatt av flyktningene, siden en svært stor del av dem kommer til dem, og har en historie å fortelle som passer til deres narrativ.  Flyktningene i Ukraina får liten oppmerksomhet.

Flyktningene i reportasjen til The nose kommer for en stor del fra Debaltsevo, den siste byen som falt i opprørernes hender, det siste store slaget i krigen, etter at fredsavtalen var undertegnet. Dette slaget var spesielt også med det at befolkningen i den lille byen fikk god til å bli evakuert før bombene falt. Det ble satt opp busser, og folk kunne selv velge om de skulle til ukrainsk eller opprørernes side. Menneskelig, men ikke mer enn at disse menneskene reiste fra hjemmene sine, med de eiendelene man kunne ta med i en buss, og med håp om at ikke deres leilighet skulle være blant dem som ble bombet.

Jeg tok med det avsnittet for å vise at de som blir intervjuet på denne filmen i utganspunktet var pro Ukraina, nok til å flykte til ukrainsk side. Det er likevel en grim historie de forteller. Det er ikke bare at de ikke får penger, ikke har jobb, slike ting som kan være vanskelig å forlange fra en fattig stat i store problemer. De har også store problemer med det ukrainske byråkratiet. De får ikke registrert seg, får ikke de nødvendige dokumentene, dermed må de oppholde seg på flyktningemottakene, trygge for bomber, men en eksistens uten liv.

Det stiller de tre artiklene under til Leonid Bershedsky på Bloomberg view, i et litt annet lys. Særlig den første, om at noen og 30-åringene bygger det nye Ukraina, om lithaueren som jobber med å forenkle byråkratiet, og svarer ja på stort sett alle henvendelser, det skulle vel også være mulig å lage noen forenklinger med flyktningeregistreringen. Vanskelighetene for mediene å gjøre avtaler, og jobbe, hører til det samme problemet.

https://twitter.com/bershidsky/status/583555782253350912

Alene gikk jeg ut på gaten, med BBC Newshour på øret, en spesialutgave om valget i Nigeria. Også der er korrupsjonen omfattende, også det landet er delt, også der er nok håpet større enn realitetene gir dekning for, når det gjelder hva som er mulig å få til. Det er en gammel general som kommer til makten, etter at han med det fengende navnet Good Luck Jonathan, har hatt makten siden 1999. Før det har Nigeria Afrika-rekord i antall statskupp. Ved siden av alle de andre enorme problemene, sliter de veldig, veldig med den lave oljeprisen, og de har vanvittige Boko Haram å sloss med.

Jeg går inn på en italiensk restaurant, Prego, en dyrere enn jeg vil klare å få min kone inn i. Her må man betale over hundre hryvnaer for et måltid, opp mot 40-50 kroner hvis man vil ha drikke til, når det finnes billigere alternativ, foretrekker min kjøre kone dem. Jeg bestemmer meg for å være litt kakse. Jeg vil ha vin, ikke øl. Så jeg forsøker å bestille en liten flaske på 500 ml, som det står i menyen, men denne mengden finnes ikke. Jeg må ha glass, eller helflaske.

Så blir det helflaske. Glass er for lite, og med vin er det bedre med litt for mye enn litt for lite, noe av kosen er jo at det skal være nok, og bestiller man glass, bekymrer man seg alltid om man skal kjøpe et til. Med en flaske slipper man det problemet. Jeg skjønte at mine treningsplaner med det ville bli erstattet av andre planer, men det fikk så være. Jeg bestilte en kjøttrett i kremtet soppsaus og potetmos, ikke akkurat italiensk, heller slik vi lager oksekjøtt hjemme, men det fikk også gå. Menyen var på ukrainsk og på engelsk, i en by der så godt som samtlige snakker utelukkende russisk, og en del av byen der alle gjør det.

Jeg fikk ikke Internett til å virke med en gang, så det ble til å gjøre ting på nettbrettet der Internett ikke var nødvendig. Deriblant å lese videre i Richard Sakwas bok om krisen i Ukraina, en bok som provoserer, inspirerer og informerer meg mye om dagen. 

There were other creative ways in which Russia could be damaged, including giving Iran unrestricted access to energy markets to offset Moscow’s position, as well as the right to enrich uranium.

Denne posten vil også bli skrevet ferdig dagen etter den er postet.

Gode dager i Kiev, tross alt

Lille Ira vår er blitt syk. Da jeg kom ned hit sist torsdag hadde søster Tanja litt feber, eller temperatura, som de kaller det her. Nå har hun nok smittet barnet vår. Lille Irisjka våkner varm som en ovn, og er slapp og tung i kroppen. Hun liker langsomme, rolige leker, og slett ikke «sport», som vi kaller det, når hun får trent seg litt. Dårlige, ukrainske bleier har også gjort henne litt sår. På toppen har hun tenner som trenger seg frem. Det er mer skriking og ulykkelig gråt, enn vanlig.

Men mama Olia og hennes mor, babusjka, gjør alt i menneskelig makt for at barnet likevel skal ha det behagelig. De lager bleier i «sovjetisk stil», uten at jeg på bloggen skal gå inn på hva det er for noe. Det er betraktelig mer arbeid for de voksne, men Ira er ikke rød lenger. Og enda hun er litt syk, så har hun ikke mistet appetitten. Hun spiser grøt og morsmelk til det kommer opp igjen av seg selv.

Mor til Olia gjør mye mer enn man kunne forvente av henne. I dag morges kom hun inn klokken seks eller hva det var, etter en urolig natt for oss, og tok med seg lille Ira, så Olia og jeg fikk sove noen timer. Barneoppdragelsen er annerledes her, mindre dill, og veldig klare meldinger fra voksne til barn om at slik skal det være. Ira vår er en viljesterk ung kvinne på seks måneder, hun kan holde hele min slekt som gissel, men babusjka i Kiev har levd hele livet sitt med to svært viljesterke døtre, en meget viljesterk mann, og nå viljesterke barnebarn nummer to. Et spebarn er ingen match. Ira kan hyle så mye hun vil, nå skal hun skifte klær og i vognen, og så skal hun bysses i søvn. Sånn er det bare. Og sånn ble det.

Olia våknet meget lykkelig etter noen timer sammenhengende søvn på morgenkvisten. Hun fikk også trukket seg fra noen eksamener, og dermed lettet litt av presset på egn skuldre. Forgårs var hun også hos frisøren, og betalte en skammelige sum av 35 griven (hryvnaer er korrekt norsk navn på valutaen, men det bøyes griven i flertall, stort sett, så det er det vi sier, den ukrainske h er for oss g, også), 5 av dem var tips. Delt på tre kan man se hvor lav timelønn for denne frisøren må være. Men for Olia var det deilig, den tiden hun bodde her og var oversetter, ergret hun seg over at frisørene tjente mye bedre enn henne, nå fikk hun sin revansj.

Gjennom dagen tar babusjka seg av Irina store deler av tiden. Det er alltid hun som går tur med henne, for eksempel. Og ofte tar hun vognen inn på sitt rom, og vugger barnet i søvn i den. Olia og jeg kan drive med vårt. Og enda oftere kan jeg drive med mitt. Olia trengs som reddende engel med sitt magiske bryst, som vi kaller det, noen ganger.

I dag reiste vi til handlesenteret Arsjan, for eksempel, Olia og jeg. Det var som å være kjærester igjen. Det er uvant å gå, uten å ha barn og barnevogn å tenke på. Olia viste noen boligblokker de holdt på å bygge. Hun hadde ringt og forhørt seg om kjøp av leilighet der, det kunne være både lurt og nødvendig, når den lille familien vår etter hvert blir for stor. Vi bor jo ganske oppå hverandre, hunden Mike og katten Pudrik, søster Tanja og barnet Tais, Olia, Ira og jeg, og babusjka, i en tre roms leilighet. Men det blir nok ikke noe kjøp med det første. Olia syntes de var frekke i telefonen, med en potensiell kunde, og hun stoler ikke på at pengene er trygge, om hun betaler dem inn noe sted. Ikke liker hun det politiske og økonomiske systemet i Ukraina, heller. Hun vil ikke betale penger til oligarker (uten at hverken hun eller jeg har undersøkt hvem som står bak dette byggeprosjektet).

Det er store problemer i Ukraina om dagen, veldig store problemer. Men ikke alt er nattsvart. Leonid Bershedsky har en tekst på Bloomberg view, der han skriver om forsøkene på å reformere den ukrainske økonomien, og at det finnes dem som reelt forsøker å få det til. Det er imidlertid veldig langt frem. Olia sier de kommunale avgiftene i Kiev nå beløper seg til 3000 UAH (hryvnaer). Det er så høyt at det er vanskelig å tro, tatt i betraktning at pensjonene vel fremdeles telles i hundre, og gjennomsnittslønnen ut i fra hva jeg vet, er godt under dette. Men som en tidligere kollega av meg sa det, han var fra Odessa, ukrainere har alltid hatt høyere utgifter enn inntekter, regnskapet har aldri gått opp, men de lever og får det til på et vis, likevel.

På kjøpesenteret Arsjan har de en egen butikk i to etasjer med sjokolade fra Roshen. Det er firmaet til Porosjenko, presidenten, navnet har han fra sitt eget navn. Det er jo litt spesielt, vår statsminister skal vel ikke eie aksjer en gang, for ikke å komme i konflikt mellom statlige og egne interesser. Dit er det langt frem for Ukraina. Porosjenko lovet at han skulle sete businessen sin om han ble valgt til president. Man kan knapt holde det mot ham, at det ikke har skjedd. Men Olia og jeg får oss ikke til å kjøpe sjokoladen hans, enda så innbydende og vakkert innpakket den er.

Så viser Olia at hun godt skjønner forskjellen på menn og kvinner, og det elsker jeg henne for. – Sett deg her, du , kjøp deg en kapputsjino (jeg må nesten skrive det på russisk, siden det er det det er, her), så skal jeg handle i mens. 

Dermed kan jeg ta opp nettbrettet, og lese videre i Richard Sakwas bok, Frontline Ukraine, som jeg liker så godt, og som provoserer meg så veldig. Med alt som er hendt, og alt som er sagt og gjort i den snart halvannet år lange krisen. Denne gangen var det kapittelet om krigen i Donbass, en krig som i Sakwas versjon ikke ligner den vi har kunnet følge i norske medier. Her opptrer ikke Russland i rollen som aggressor. Her er det Kiev, som samler fotballpøbler – og når det ikke nytter, hæren og frivillige bataljoner – for å slå ned et opprør som ikke er så altfor ulikt det som brakte dem selv til makten. Igjen er det denne Avakov, som jeg skrev om i går, den utrolige innenriksministeren, som gjør seg gjeldende. Men det er veldig mange andre navn og hårreisende utsagn og beslutninger, få av dem på russisk side. Det er vanskelig å ta Sakwa i faktafeil.

En kilde som går igjen i dette kapittelet er Keith Gessen, Why not kill them all. I London review of books. Den skulle gjøre regimet i Kiev vanskeligere å like, og kanskje gjøre det vanskeligere for folk å hevde at dette er et russisk initiert opprør, nesten til og med at det er pro russisk. Sakwa argumenterer i hvert fall med at russerne motvillig blir dradd inn, og at russiske styrker først for alvor og utvilsomt er med i august 2014, da opprørerne er under sterkt press, og ser ut til å tape, mot voldsomme ukrainske angrep. Chris Nineham har en gjennomgang av boken på en nettside jeg ikke kjenner og ikke vil gå god for, men som det ikke skulle være noe å si på her.

Etter et par timers handling kommer Olia ut, også hun lykkelig. Hun har fått handlet helt i fred, uten at noen har forstyrret henne. At jeg også har hatt det fint er helt som det skal være. Nå finner vi en marsjrutka, 5 griven koster de nå, ikke 3,50, som i sommer, men de bringer oss like greit dit vi skal, uansett. Og i norske penger er det under to kroner.

Så skiller vi lag. Olia for å gå hjem til barnet, jeg for å gå ned til Pervak for en businesslunsj og noen øl, og for å skrive denne bloggposten. Det er gode dager i Kiev. Tross alt.

Frontline Ukraine: Maidan og Krim

I denne posten har jeg tenkt å ta for meg hvordan Richard Sakwa beskriver Maidan-demonstrasjonene, februarrevolusjonen og Russlands annektering av Krim. Det er kapittel 4 og 5 i boken hans, Frontline Ukraina – Borderland of crisis. Her bruker han imidlertid de samme kildene som vi alle har hatt tilgang til, og skriver veldig mye av det samme som jeg allerede har skrevet, og har like lite dekning for å uttale seg om de mest kontroversielle og ukjente tingene, som oss andre. Her er ikke noe sjokkerende nytt, ikke noen aha-opplevelser, og ikke så mange slående formuleringer og briljante sammenhenger som i de tre første kapitlene.

Særlig Maidan-kapittelet ser ut til å være skrevet litt i hastverk, boken kom jo ut i november i fjor, så noen steder har det gått fort i svingene. For eksempel går ikke summen av antall drepte politifolk de enkelte dagene og sammenlagt opp, noe som ser ganske rart ut, siden tallene står i samme avsnitt, like under hverandre, og det ikke akkurat er krevende regning å se at dette er galt.

Men jeg skal ta det grundigere, bare ikke i dag, i morgen.

I mens kan dere jo kose dere med dette intervjuet med Sakwa, fra 9. mars i år. Noen av uttalelsene hans er ganske oppsiktsvekkende, som at Jatseniuk er den farligste mannen i Europa, og han er klar på at Minsk-II-avtalen bare er en begynnelse, og at Kiev må presses for å gjøre forholdene akseptable i Donbass (her skal jeg være forsiktig med å oversette, siden den engelske siden er en oversettelse fra tysk, og med dobbel oversettelse kan man komme feil ut med hva Sakwa opprinnelig sa). Sakwa mener en videre deling av Ukraina er sannsynlig, og at regimet i Kiev heller forsterker problemene, enn å løse dem.