G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.

 

Nettverk for scenekunst

Jeg har nettopp hatt besøk av Ingrid som jobber i Avangarden i Trondheim. Hun har vært i møte med nettverk for scenekunst her i Bergen. Dette nettverket består foruten Avantgarden av Black box i Oslo og Teatergarasjen BiT i Bergen, de får tilgi meg om jeg skriver noen av navnene feil.

Det var fridag for meg i går, så da Ingrid kom med morgenflyet fra Trondheim, kunne hun bare fly like inn til meg til en fin og lang frokost. Hun kjøpte med seg noen rundstykker og ferskt pålegg på veien, så det ble riktig så godt, men hun hadde ikke fått med seg at far er død, så det ble en del alvorlig prat om det i starten.

Klokken ett skulle hun i møte med nettverket. Teatergarasjen har fått nye lokaler (kontorlokaler) i Strandgaten 205 – tvers over gaten fra der jeg bor. Så det var kort vei, og rett fra frokostkaffen til møte. I mellomtiden tok jeg min ukentlige løpetur med sørgelig resultat.

Ingrids møte og min løpetur var ferdig så godt som samtidig, og vi kunne ha først ettermiddagskaffe, så ettermiddagsvin. Russisk type, rød og tørr fra Kuban-steppen, du verden. Og da forlot vi også norsken, og hadde siste times prat på rask og uriktig russisk, som vi sa det på russisk.

På kvelden var det teaterprogram med nettverket, det er oktoberdans for tiden. Jeg fikk også være med og se forestillingen «Couple-like» med Keren Levi & Ugo Dehaes fra Nederland, Belgia og Israel. Tja, nå er ikke jeg noen ekspert på moderne dans, enn si dans i det hele tatt, så noen kvalifisert bedømming av forestillingen er ikke jeg den som kan gi. Men jeg er nå av den oppfatning at skal det være dans, så skal det være estetisk, mens denne truppen var mer opptatt av å formidle et budskap og en stemning, og til å utforske forholdet mellom to mennesker. Her skjønner ikke jeg nok av dansens formspråk til å forstå hvordan dette skal kunne være mulig, jeg får ikke mer ut av en danseforestilling enn hva jeg visste på forhånd, og kampen mellom de to, det at hun bare ham, han av og til henne, den ene klatret på den andre, den ene tok, den andre gav, og så videre, var kanskje fine bilder på et forhold, men altså ikke helt en form jeg kan se er egnet til å utforske noe mer enn det.

Men her var publikum annerledes innredet enn jeg, de var kjempefornøyd, og det var utsolgt på Verftet, og stor applaus. Det var også skikkelig gjort, selv en ikke-danser som jeg kunne se at her var det ikke noe tullball, ingen musikk og ingen staffasje (karakteristisk nok ble det helst spilt musikk når de ikke danset), og ikke noe billig publikumsfrieri. De var tro mot det de holdt på med, og dem som liker dans, kan vanskelig bli skuffet av disse to.

Jeg var imidlertid mer på hjemmebane når vi etterpå gikk for å spise middag på Altona bar og restaurant. Riktignok er ikke jeg overbegeistret for den norske gourmetløsningen for restauranter, med hovedvekt på eksotiske retter og ingredienser, og en eventyrlig smaksrikdom, men med minmiale mengder. Her spiste jeg – nei, nå har jeg allerede glemt navnet på fisken – og ikke husker jeg noen av grønnsakene heller, foruten at det var noen potetskiver der, og de var det gjort mye med, men mange var det ikke. Dog var det eventyrlig velsmakende, og man fikk sjansen til å fylle magen med litt loff før maten kom. Og hvitløkssmøret de der serverte – var fantastisk.

Kvelden ble avsluttet med øl og vin på Logen, øl til meg, vin til Ingrid.

I dag var det lørdagsfrokost og mimring og oppsummering før Ingrid tok flyet hjem til Trondheim og sin kjære Pål, og hunden Frida. Neste gang vi sees er når jeg kommer på besøk til Trondheim for hennes neste teaterproduksjon med Pontenegrinerne: «Dirigenten», på Avantgarden scene. Ingrid regisserer som vanlig, men med dette stykket debuterer også som dramatiker, og det blir jo veldig spennende. Det er artig at vår lille grupper med det lille, rare navnet «Teaterskapet», har fostret to riktig så produktive og levedyktige teaterkompanier, «Salen teater» hos meg, og «Pontenegrinerne» hos henne. Jeg var fristet til å legge til riktig «så suksessrike» også, men da måtte jeg nok ha utelatt meg, for Pontenegrinerne har jo virkelig blitt lagt merke til og fått både bra mediedekning og gode publikumstall. Veldig bra – og vel fortjent!