Reise i Norge, 2017

Jeg sitter på Flesland, klar for et formiddagsfly til Stavanger. Det avslutter en reise Stavanger – Oslo – Bergen for en lang langhelg.

Det er blitt alt sammen veldig fancy i Norge. Både Flesland og Sola flyplass er oppdatert til det ugjenkjennelige, men ikke til det bedre, spør du meg. Flyplassene er sterile, umenneskelige, du blir reisekveg og businesskunde, alt er lagt til rett for at ting skal se skikkelig fint og dyrt ut, og at du skal bruke penger.

Sola har jeg skrevet om før. Der er alt lagt opp så det skal være tungvint og irriterende å kjøre venner og slektninger til flyplassen. Man tvinges til å parkere tullete langt unna, og man står mellom bommer, der man har et kvarter på seg, eller så må man betale. I Kiev kan hvem som helst parkere rett utenfor inngangsdøren til Flyplassen, slik man også kunne før ved norske flyplasser. Kollektiv transport er vel og bra, men den er veldig dyr, og i Rogaland bor vi slik at det er vanskelig å finne gode ruter. For oss på Ganddal, er det for eksempel buss eller tog til Klepp eller Sandnes, og så kanskje derfra en flybuss som bruker lang tid og kjører på kryss og tvers til Sola.

For å reise ut til Flesland er det nå mulig å ta bybanen. Det ville vært fine greier det, om det bare hadde vært mulig å betale for den. For å gjøre det, må man enten kjøpe Skyss-kort eller laste ned app. Jeg får fnatt av alle disse kortene og appene man må skaffe seg for å gjøre helt vanlige og dagligdagse ting i vår tid. Kunne man ikke bare betale for varen, og så er det greit? Kortene og appen gir elektroniske spor jeg ikke er interessert i å legge fra meg, og som jeg ikke liker å bli tvunget til å gjøre. Telefonen min vil jeg bestemme over selv, og kort jeg skaffer meg har en tendens til å forsvinne, eller ende opp som rot.

På flybussen går det gudskjelov ennå an å betale med visakort. Prisen er steget til 125 kroner, men bussen kjører nå direkte, og tar bare 20 minutter. Bussholdeplassen er imidlertid flyttet lenger unna på bystasjonen, og skiltingen var mildt sagt mangelfull. Det var fullt av tegninger og skilt med I for informasjon, men ingen informasjon å se, og ingen å spørre. Alt så veldig fint ut. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle, og måtte spørre tilfeldige forbipasserende.

Her på Flesland har de laget det til så fancy at jeg blir rent fremmedgjort. Det er en stor, åpen, ren avgangshall, med grusomt ekko, og den summingen som kan gjøre én øredøv og søvnig. Min gate, nr. 18, har ingen sitteplasser (!), man kan bare ta plass på to fancy restauranter, med merkenavn, og kjøpe seg noe. Jeg har aldri sett noe lignende i hele verden. At man ikke kan sitte og vente på sitt eget fly?

De har pusset tingene opp for latterlige pengesummer, men resultatet er ikke noe gøy. Det er påtrengende rikmannsnykker, flashing av velstand og penger, dyre luksusrestauranter og overprisede merkebutikker, og det på bekostning av helt vanlige sitteplasser og steder å gjøre av seg. Det er nesten ikke til å tro.

NSB, som jeg tok fra Oslo til Bergen, er et eget kapittel, beslektet, men annerledes. Enda så mye subsidier og støtte og skattefrihet de får for å være miljøvennlige, klarer de ikke å konkurrere med fly på pris. Nattoget fra Oslo til Bergen kostet mellom fem og seks hundre kroner. Sovevogn, som jeg unte meg, kostet 950 kroner i tillegg. NSB insisterer på at det skal være «hotellstandard», og dermed hotellpriser, men det kan ikke engang late som det er i nærheten. Det er samme, enkle kupeene som de alltid har hatt, og de samme sengene man alltid finner på tog. Det eneste som er hotellstandard, er prisen.

Så min konklusjon er at Norge er blitt et overpriset, sterilisert og kjølig land å reise i. Kanskje er det ledd i et forsøk på å få folk til å bruke egen bil? Denne reiseverden med flyplasser, togstasjoner og fly og tog er en jeg vil holde meg unna. Det er fullt av skilt og informasjon over høyttalere med påminnelser om hvor bra alt er, og hvor inderlig de som selger meg billetten ønsker meg en behagelig reise, men det fungere ikke engang som dryss over en påtrengende erkjennelse om at alt dette er kjøp og salg.

Lyntog og fly

Det var som om de hadde samkjørt publiseringen. På en gang får vi den store utredningen om lyntog, den som et utvalg nedsatt av regjeringen har arbeidet med et par år, og meldingen om at flyselskapet Norwegian kjøper over 200 nye fly. Rapporten om lyntog konkluderer negativt, det er ikke lønnsomt, verken økonomisk eller i klimautslipp. Klimaregnskapet vil ikke gå i null før et halvt århundre, frem til da vil det være positivt for klimaet at en slik jernbane ikke blir bygget. Fly er å foretrekke. Og nå ser det ut som det skal bli enda flere flyreiser, de 200 flyene må jo settes inn et sted. Likevel mener jeg det er gode nyheter vi er blitt servert i dag.

Jeg mener det mange ganger er sunt å tenke hvordan vi hadde sett på tingene om Norge ikke hadde vært en egen stat, men en del av Europa. Vi hadde ikke hatt usannsynlig med oljepenger å bruke på oss selv, disse pengene måtte fordeles over hele Europa, eller hele verden. Når det kommer til klimaspørsmålet er ikke denne måten å se tingene på så dum, temperaturøkningen vi har i vente henger jo ikke sammen med hvor i verden utslippene kommer fra.

Hvis oljerikdommen vår fantes i et europeisk fellesskap, og man skulle vurdere hvor det kunne være lurt å utrede mulighetene for lyntog, så er ikke akkurat fjell- og fjordlandskapet i det tynt befolkede Norge som faller oss i øynene. Det vil være dyrere å bygge, både pengeøkonomisk og klimaøkonomisk, og det vil være færre som vil få glede av det. Det er tjukt av storbyer i Europa som ikke har lyntogforbindelse, og hvor landskapet er flatt og fint som om det var tenkt ut til å brukes for lyntog. Vi har for eksempel St. Petersburg og Moskva, millionbyer med større befolkning enn Norge og Sverige til sammen. Landskapet er paddeflatt, det går fly noe sånt som en gang i halvtimen, i tillegg til vanlige tog og busser. Her er det lurt å bygge lyntog. Å bygge mellom Bergen og Stavanger er ekstravagant.

Den norske regjeringen liker utredninger. Godt er det, for det hadde tatt seg ut om beslutninger ble tatt uten skikkelig bakgrunnskunnskap. Men noen utredninger ser nyttigere ut enn andre, og av og til kan det se ut som om regjeringen setter i gang utredninger bare for å vinne tid, eller for å skaffe seg ryggdekning for upopulære avgjørelse som uansett må komme. Jeg mener også å huske at det var et nokså samlet storting som gikk for lyntogutredningen.

Akkurat når det gjelder tog, har vi imidlertid her i landet nok av problemer med de helt vanlige togene. De går ganske sjelden, er veldig dyre og holder altfor ofte ikke rutetabellen. Det er rart hvordan subsidierte NSB tar mer for billetten enn de ganske godt skattlagte flyselskapene for samme strekning. Er det togets elektrisitet som er dyrere enn flyenes bensin, kanskje? Vårt eneste lyntog i dag går frem og tilbake til Gardermoen flyplass, og tar mer for billetten enn mange flyreiser for å komme dit. Jeg har vanskelig for å se hvordan lyntog over større strekninger skulle klare det bedre.

Jeg håper debatten om lyntog nå raskt blir lagt død, det er en blindvei i diskusjonen. Samferdselspengene bør heller gå inn i den ordinære jernbanen. Den entydige konklusjonen i rapporten om lyntogene skulle gjøre det umulig å argumentere videre for den.

At flyparken er så ny og moderne som bare mulig er gunstig for både klima og lommebok. De nye flyene har mindre utslipp, og er billigere i drift. De vil konkurrere ut gamle fly som ikke er effektive. Det er også finansiert av ærlige og redelige penger, og ikke gratispengene vi har funnet i Nordsjøen. Det er god butikk, mens lyntog bare vil være flottenfeieri og vifting med rikdommen vi har.

Å sykle til jobb i Rogaland

En grytidlig, mørk morgen der min kone har satt seg på sykkelen for å sykle i regn og vind fra Ganddal til Sandnes for derfra å ta bussen videre til Stavanger og en bydel der, skal jeg skrive en post om hvordan det er å sykle til jobb i Rogaland. Vi bor på jærsiden av Sandnes, midt mellom Stavanger og Jæren, min kone og jeg, og vi har syklet i begge retninger. Jeg har gjort det frivillig, min kone har gjort det i helgene når det ikke finnes alternativ. Det er bare lørdager alternativet om å sykle til Sandnes og ta buss videre derfra finnes. Søndager er det ingen bønn. Da må hun sykle den lange veien inn til Stavanger, samme hva vær det er, minst halvannen time før jobben starter klokken halv åtte.

Særlig Sandnes har forsøt å opparbeide seg et navn av å være sykkelbyen. Det går en stund tilbake i tid. Jeg mener det var i en konkurranse med Sandefjord eller en annen by på S. En bestemt dag skulle de to byene se hvem som klarte å mobilisere flest syklister. Sandnes vant helt overlegent. Dermed var vi sykkelbyen.

Det er også lagt litt arbeid i å gjøre seg fortjent til navnet. Det gjelder ikke bare i Sandnes, men i hele regionen. Jeg lurer på om det ikke finnes en målsetting om at alle veier skal ha sykkelsti ved siden av, eller i hvert fall at det på alle strekninger skal være mulig å ta seg frem på sykkel uten å måtte sykle i bilvei. Målsettingen er til og med sånn passelig fulgt.

Likevel er det lett å la seg irritere når man skal ta seg frem på sykkel. Det gjelder kanskje særlig fra Sandnes til Stavanger, men også fra Sandnes til Bryne. Til tross for at fylket kan opprettholde skrytelisten sin, det er lagt til rette for sykkel overalt, så er tilretteleggingen mange steder lagt slik at det passer bedre å skryte av den enn å bruke den.

For eksempel er det dette med underganger. De er de aller fleste lagt helt vinkelrett på kjøreretningen, og med en krapp sving nederst i en bakke for å komme inn i den. Ofte er de lagt midt i en lang, flat strekning der man kan få god fart, for så å måtte bremse helt ned for å komme seg inn i undergangen. «Komme seg inn i undergangen» – det høres ut som en dødsdom. Noen steder kan det også føles slik. For disse undergangene er det mest trafikkfarlige man møter som syklist. Det er svært fristende å holde en litt større fart enn man egentlig burde når man svinger inn i dem, det er jo så sjelden man møter noen. Om man likevel gjør det, venter kollisjonen. Slik er det de fleste knall og fall jeg har hørt om har skjedd. Vi er gærne etter sikkerhet nå om dagen, og bruker både lys foran og bak, i tillegg til hjelm, refleksvest, refleksbånd, fullforsikring, alt som kan betales med penger, bare for ikke å utbedre den største egentlige risikoen. Det er bare å lage undergangene litt mer oversiktelig. Den nye undergangen ved Foss Eikeland viser at det ikke er umulig. Hvorfor er ikke alle underganger lagt slik?

Et annet problem man møter som syklist er kryssende bilvei. Kjører man bil fra Sandnes til Bryne kan man kjøre hele strekningen uten å bremse, man har alltid forkjørsrett. Det er selvfølgelig, man kjører på hovedvei. Sykkelstiene er svært sjelden hovedveier. Der har man også fått til å lage krysningspunktet et stykke inn på den møtende veien, ofte så kraftig at man til og med må bremse for å klare svingen. Det gjør at biler selv om de stopper for møtende trafikk, det vil si møtende biler, ikke trenger stoppe for oss. Da må de i så fall være oppmerksomme flere meter før innkjørselen. Mange bilister er det, ære være dem for det, men det er deres og ikke myndighetenes fortjeneste. Og så lenge ikke alle er det, kan man som syklist ikke oppføre seg noe i nærheten som en bil, motorsykkel eller moped gjør det – bare holde farten når man er på forkjørsvei.

Jeg har ikke nevnt et ord om kvaliteten på sykkelstiene. Rogalendingene er blitt mer bortskjemte enn jeg husket dem fra før jeg flyttet tilbake, jeg synes alle mennesker har godt av å finne seg til rette med at ikke alt er tipptopp alltid. Det hadde vært veldig kjekt om vi syklister kunne forvente samme standard på våre veier, som bilistene på sine, men det er en stor utgiftspost jeg ikke ville stemt for, om man stemte på slikt.

Jeg synes likevel det kanskje kunne vært mer oppe i transportdebatten i Rogaland, nå som økonomiske grenser er til for å flyttes i spørsmålet om bybane, lyntog og Rogfast. Det er skryteprosjekt for politikere som ønsker å peke på seg selv som en som satte spor etter seg. Det er det samme som i sykkelprosjektene, det er viktigere å vise dem frem at de blir brukt.

For en brøkdel av summene disse prosjektene krever kunne man oppnådd fantastiske forbedringer i sykkelforholdene mellom Bryne og Stavanger. Til Stavanger kunne man forkortet reisetiden på sykkel med et kvarter om det fantes en «motorvei» for oss. Et kvarter ekstra har mye å si om morgenen, og vil gjøre sykkelalternativet aktuelt for litt flere enn fanatikerne. Det ville være et skryteprosjekt å føle seg vel med, og ikke bare til å late som om man har gjort noe bra. Det er heller ikke så brautende som de andre skryteprosjektene er, der vi egentlig skryter av å ha funnet olje og har penger til å gjøre alt vi vil og alt det andre ikke har mulighet til, haha.