Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Nøtteknekkeren i Sandnes kulturhus

Min mor,min søster og jeg var i dag og så balletten Nøtteknekkeren av Pjotr Tsjajkovskij i Sandnes kulturhus. Det er for meg litt uklart hvem som egentlig fremførte balletten. På sidene til kulturhuset står det at det er produksjonskompaniet «Classic show entertainment», og at disse igjen presenterer St. Petersburg Classical ballett theatre. Bildene som er på Sandnes kulturhus sine hjemmesider er heller ikke hentet fra forestillingen de selv presenterer. Og truppen som har forestillingen har omtale på engelsk på wikipedia, men ikke på russisk. De har flotte navn, men ved å undersøke litt nærmere, ser man at dette ikke er den ytterste eliten av russiske ballettkunstnere. Solistene er knapt å finne ved å søke etter dem på nettet. Dette er ikke kjente navn, dette er det nest beste og kanskje et godt stykke under der igjen også.

Men man skal ikke være smålig. Sandnesfolket går ikke på kulturhuset for å se flott ballett, de går for en kulturopplevelse og er ikke så nøye på kvaliteten. Jeg skriver det i beste mening. Ingen fikk så stor applaus, som hovedpersonen, etter å ha gjort en alvorlig feil og nesten snublet i en liten oppvisningsdans.

Jeg synes det er veldig flott at de setter opp russisk ballett slik at vi får sjansen til å se det også i Sandnes, og jeg er veldig glad mor inviterte meg med på det. Men denne forestillingen her vil nok ikke overbevise noen til å bli svorne fans. Det er også umulig når musikken blir spilt over høytalere, og ikke av levende musikere. Det er som å gå på rockekonsert, og så er det bare CD-platen som blir spilt av, mens musikerne står og hopper på scenen. Det skal væere live. Og for den klassiske musikken, blir det desto viktigere, siden denne musikken virkelig er levende når den blir spilt live. Her er ingen elektroniske forsterkere, eller tekniske hjelpemidler. Her er instrumentene og deres vellyd. Det er slik man blir revet med.

Og da kan man virkelig bli revet med. Tsjajkovskijs musikk er forførende vakker, og dansingen til den har virkelig virkning når den er ordentlig utført. Jeg er russofil, og inhabil med alt som har med russisk kultur å gjøre. På Sandnes kulturhus i dag var det mer norsk kultur, enn russisk kultur. Det var å være litt folkelig velvillig, og godta noe som bare var sånn måtelig greit nok. Det var neppe noen som ble berørt og beveget av musikken og dansen i dag. Jeg ble det i hvert fall ikke.

Derimot ble jeg godt berørt av vinen vi drakk før og etter. Det var en riktig trivelig kveld, og min mor og min søster og jeg fikk snakket om mye. Det er også viktig.

 

Posten blir skrevet ferdig senere.