Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Tur til Veda-fjell med Irina

I dag fikk Irina og jeg vår eneste ordentlige søndagstur på sensommeren, og tidlig høst. Tidligere søndager har vi bare reist til stranden, besøkt slekt, eller tatt det rolig, først i dag pakket vi bæremeis med tradisjonell niste, og gikk til småfjells. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev.

Det er sterke, men nå avdempede følelser for meg å reise motorveiene og rundkjøringene til Melshei hvor vi parkerer. Alt går gjennom min barndoms landskap, slik jeg kjente det og gikk tur i det. Det er veier og boligfelt nå. – Dette er utviklingen, sier de, men man kan vel også si det koster dem svært lite å ta jordbruksjord eller turterreng for nye boligfelt med rekkehus. Det er gode penger for de som bygger dem, og for de som selger dem, og for kommunen. Det er nok viktigere enn utviklingen, tenker jeg. Det er i alle fall viktigere enn turterreng og jordbruksjord.

Heller ikke Melshei og området rundt der får ligge i fred. Skaarlia er for lengst utbygd, og mer skal det bli. I tillegg blir det boligfelt ved skytebanen, ser det ut til. I alle fall er det mørk asfaltvei der nå, og tydelig tilrettelagt.

Lille Irina vet heldigvis ikke noe om dette. Hun får verden som den er, og tenker ikke annet enn at det er som dette den må være. Hun er veldig glad for å sitte i bæremeis. Det er lenge siden, nesten så hun ikke husker det, og bare kom på det igjen når hun så den. I alle fall ville hun sitte i bæremeis fra hagen til garasjen, garasjen ligger inntil hagen, og hun ville straks i meis da vi gikk ut av bilen.

Det får hun lov til. Jeg er bare glad for å være med henne, nå som hun snart skal reise, og jeg skal være uten henne i tre uker. Jeg snakker og snakker på norsk, forteller om alt jeg ser, og lar hun snakke med, på sin blanding av norsk og litt russisk.

Det viser et skilt til Veda-fjell, men vi trenger ikke noe skilt, og vil ikke ha noe skilt. Vi går vår egen vei, strake veien, vi ser jo fjellet med masten veldig tydelig, det er ganske klart hvor veien må gå. Veien med skiltet er en drøy omvei, rundt en del andre fjell. Selvsagt har jeg gått den også, jeg er godt kjent i nærområdet mitt.

Oppe på en høyde, der, er et hus som har satt opp et godt gjerde rundt. Det er tydelig de som bor der har mye penger, de har gjerdet inn det meste, og alt ser fint og nytt ut. Huset er også nytt. I dette området var det bare gårder før.

Det er omvei å gå rundt gjerdet, og vi må ned i søle og langs kanten av små skrenter og fjell, men det får så være, det går fint. Jeg tar Irina ut av bæremeisen, og lar henne gå selv. Hun løper av gårde. Ei kurenne er hun ikke vant med å gå over, ellers er det bare lek og glede, hun er fin i farta.

Jeg ser de har satt opp et skikkelig gjerde med både piggtråd og advarsel om elektrisitet. Jeg kan vanskelig tro hva jeg ser, elektrisk gjerde her? Og så med piggtråd? Dette gjerdet er ikke for dyr, men for mennesker. Men Norge har allemannsretten, den sikrer allmenn ferdsel i utmark, vi er i vår fulle rett å gå der, og det skulle bare mangle. Jeg løfter Irina over gjerdet med piggtråd og strømtråd, og setter henne trygt på andre siden. Det er verre med meg. Jeg vil ikke ta noen sjanser, og vil ikke prøve meg over før jeg har kontroll. Jeg vil prøve et annet sted enn der jeg prøvde første forsøk, og mens jeg er der, og ser der er det enda vanskeligere. Mens jeg er der, forsøker Irina å klatre tilbake til meg. Hun vet ikke noe om strømgjerde, tar i det, og faller ned bakover på ryggen i gresset. Hun gråter, og jeg er ennå ikke over.

Bravo, Sandnes. Vi i Rogaland er notoriske for alle gjerdene vi setter opp, og all piggtråden vi vil ha på toppen. Sånn var det også i min barndom. Det gjør oss rogalendinger som går på tur, også vante med å komme over slike gjerder. Som regel er det også lagt til et sted å komme seg over, enten med at et punkt er lavere, litt ødelagt, eller at det er satt opp port eller trappestige. Her var gjerdet høyt og helt, og med piggtråd på toppen, og en elektrisk tråd bak den igjen. Utspekulert.

Men jeg måtte over, for Irina lå i gresset og gråt på andre siden. Fremdeles ville jeg ikke ta noen sjanser, og ramle, og kanskje sette foten fast noe sted. Jeg ville ikke bli skadet, det vet man jo om noen som er blitt, foten hektet fast i piggtråd, låret skrapt opp. Dog kommer jeg over til slutt, ganske så irritert.

Nå er det tid for sjokolade og eplejuice, og reparasjon. Etter en stund slutter Irina å gråte, sjokket var nok større enn smerten. For sikkerhets skyld begynner det å regne også, men vi har regnjakke i bæremeisen, og Irina synes det er bare gøy å få den på. Gresset er i høyeste laget for henne å gå i, så jeg setter henne snart i messen.

Der sitter hun hele veien opp til toppen.

Oppe på fjellryggen blåser det ganske kraftig, nede i lavlandet har vi vært helt i le. Her er vi også på stien, motorveien, kan det kalles, flere folk ser vi gå opp og ned. Da vi er kommet oss opp til den nest høyeste toppen, setter jeg Irina av, så hun kan gå det siste stykket opp. Herfra går hun også nesten hele veien hjem, i skikkelig ulendt terreng, og ofte utenfor stien.

Fra Veda-fjell kan vi se det meste av Sør-Rogaland med Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er derfor det er satt opp mast med antenne her. Havet dekker horisonten. Vante og Sandnes-heiene går innover. Synet er flott, og jeg tar mange, mange bilder av lille Irina, som tusler rundt der på toppen.

Det blåser såpass mye at det er ikke noe å spise nisten på toppen. Så vi vil gå et stykke ned for å finne le. Men det er ingen steder det er både le og sitteplass og fint, vi går faktisk hele veien ned til skogen. Den smale skogsstiene er enkel for voksne, men krevende for lille Irina og en voksen med et lite barn i hånden. Irina har holdt meg i hånden, og stort sett gått ned fjellsiden selv, også det med en del krevende partier. Jeg må som voksen få det til smidig, slik at Irina ikke et øyeblikk er i tvil om at far klarer alt, og at hun får akkurat passende utfordringer å klare selv.

Nytt av denne turen er at Irina her og der setter seg ned, og vil bli fotografert. – Bilde, sier hun. Jeg tror for meg selv at dette er noe hun sier når hun er litt sliten, og vil ha en liten pause. Men hun setter seg så kjekt ned på hvilket som helst sted, at jeg fotograferer henne jo litt også. Jeg tror ikke ennå hun helt har grepet om at bilder vi tar og senere ser på, har en sammenheng mellom en situasjon vi har vært i, jeg tror ikke hun skjønner at bildet jeg tar der hun sitter, blir værende på mobiler og datamaskiner. Men barnesinnet er ugjennomtrengelig, hun sitter nå der og blir tatt bilde av. Vi er kommet til et punkt der jeg må lirke henne videre.

Etter en stund vil hun, og får lov til, å sitte i bæremeisen igjen. Der sitter hun til vi kommer til en trapp over et gjerde. Det vil hun klatre over selv. Trappen er ganske høy, men slike gjerder forserte hun første gang i vår. Hun har vokst og utviklet seg flere måneder siden det, trappen volder små problemer. Så er det på moderne vis et skilt om man trer inn i beiteområde for storfe og sau, med instruksjoner om hvordan man skal oppføre seg. På skiltet er logoen til Sandnes kommune.

Det er ikke le for vinden her heller, det var det inne i skogen, men vi foretrekker åpne områder og vind, enn å sitte inni tette skogen å spise. Irina er veldig glad, og spiser mine hjemmelagde rundstykker med stor entusiasme. Osten ramler riktignok ned i sauemøkk og søle, men det får være så sin sak, her har vi en god lunsj.

Og så er det hjem. Det er forunderlig langt å gå. Jeg vil ikke rundt småfjellene, der stien går, jeg vil skjære over, og ta korteste vei. Prisen er en god del ulendt terreng, høyt gress og søle. Irina er imidlertid i storform, og trasker avgårde, godt tilsølet på joggeskoene, og med innsikten at det lønner seg å gå på steinene. Den store hiten er en sang som går på YouTube, om Johnny-Johnny som har spist sukker, og ikke vil si det. Sangen går Johnny, Johnny – Yes papa, – eating sugar – no papa – telling lies – no papa – open wide – ah,ah,ah, men lille Irina får det ikke skikkelig, og sier både eating sugar, eating lies, uten at det gjør noe med humøret. Sangen er fin, for hun kan synge, og jeg kan svare, eller omvendt. Godt fornøyd er jeg også med at hun er utviklet nok og intelligent nok til å leke med sangen, skifte ut tekst, eller synge en annen melodi til den. Veldig fornøyd er hun når hun skifter ut det hele med: ned til bilen?

Etter lang tid ned skråninger og over marker, er vi nede på en sti som vil lede ned mot veien og parkeringsplassen. Irina er som vanlig ikke klar over hva hun egentlig har gjort, hvor langt hun har gått, og i så vanskelig terreng. Det er nok ikke mange som har gått denne strekningen før de er tre. Akkurat den veien vi gikk, er det kanskje ikke noen. Men Irina synger i vei om Johnny som eter løgnene sine, og ned til bilen, og det hele. Hun er skitten på klærne. Regnjakke er for lengst av, det samme er den tykke genseren, som var blitt litt våt. Turen har vart i flere timer. Klokken er over fire og nærmer seg fem, vi var ute før tolv, tror jeg. Godt over fire timer, altså.

Det var en skikkelig søndagstur.

Russ’93 – 20 år etter

Forrige gang var det 15 års jubileum. Nå har vi blitt fem år eldre, og fem år bedre. I 2008 var vi på Sandnes brygge, i en fest som startet litt forsiktig, men tok fint av for enkelte utover kvelden og natten. Denne gangen hadde i hvert fall vi i klasse 3F bestemt oss for at det fikk være nok nostalgi og mimring og vas, nå skulle det være fest og gass, og ingen sjenanse og usikkerhet over hvor gamle og annerledes vi har blitt.

Jeg har blitt veldig annerledes siden sist. Jeg har giftet meg, jeg har kjøpt hus, flyttet hjem, i det samme huset jeg bodde i som barn og ungdom. Det var veldig naturlig vi hadde vorspielet her, også siden dette huset nå har litt ferdig vorspiel-stemning, røft og rufsete som det er.

Men som gift mann er ikke alt så enkelt lenger. Jeg må for eksempel vaske først, en tanke som ville vært nokså fremmed for meg i alle tidligere utgaver av  meg selv. Og om jeg hadde fått en slik tanke, hadde jeg aldri rukket å få den gjennomført før gjestene kom. Nå var det et visst håp, siden jeg ble pisket i gang av min kjære, vakre Olia. Hun har herlig disiplin og herlig kustus på meg, men er litt rufsete og uhøytidelig selv også, så hun passer godt for meg. Vi rakk jo aldri å vaske ferdig, og vi spøkte morsomt at det er fint vi får gjester av og til, så vi får ryddet huset. Men det må ikke skje for ofte, haha.

Det var morsomt mye snakk på Facebook om når vi skulle begynne. Som om slike klokkeslett hadde noe å si. Det var ingen som var i nærheten av å komme i nærheten av når de hadde planlagt. Så hvorfor planlegge, sier nå jeg? Huset står her, og jeg er her, det er bare å dabbe innom, og forventer du det skinet og fresj (skrevet på den måten, selvfølgelig på den måten) så må du jo ikke komme til meg. Det var ingen som så ut til å klage. Og heller var det ingen grunn til å klage.

Det var tvert i mot veldig, veldig gøy. Meget kledelig hadde ringeklokken sluttet å virke denne dagen, eller en av de andre dagene, siden jeg fikk den til bursdagen min nå i januar. Så gjestene liksom bare fadet inn, plutselig var de der i gangen. Svært bra, også med det, at klinken i døren heller ikke virker, så det går egentlig ikke an å lukke den igjen uten å låse den. Så den stod åpen, slik at det var lett og forståelig bare å gå rett inn.

Som på alle kjekke vorspiel – for ikke å si alle vorspiel, for hva er vel vorspiel om det ikke er kjekt? – er selve festen nesten litt forstyrrende. Man kommer seg aldri ut i tide, aldri. Jeg følte det var noen som var veldig nøye på å bestille maxitaxi, det kom i alle fall en maxitaxi, men vi var ikke nede på Charles og de før kvart over åtte, er jeg fortalt. En time og et kvarter etter festen skulle begynne. Meget bra.

For at vi menn skulle få oss en borddame – vi er da sjenerte, vi får det fort ikke til om det ikke blir ordnet for oss – skulle alle damer gi fra seg en av skoene sine. Så skulle vi trekke. Nå i ettertid har jeg jo analysert meg selv, og kommet til at det ikke er tilfeldig at jeg trakk den som stakk seg mest ut, en knall rød. Og jeg ble godt betalt, med en veldig interessant borddame, en som har levd og lever et skikkelig interessant liv, der det på ny blir vist at livet gjerne velge sine egne veier, og man må gjøre med det det beste man kan ut i fra forutsetningene man får. Hun her er en tøffing, hun var det den gang, på gymnaset, og har enda større grunn til å være det nå. Det var veldig artig å snakke med henne,  og vi snakket jo langt videre enn den middagen jeg hadde trukket henne for.

Gamle, gode Kjetil Kristoffersen var der også, han er en av dem som må få fullt navn i blogginnlegg. Han var en av dem som gikk i a-klassen allerede på barneskolen, en gandalitt, som jeg, og en som ser ut til å ha klart seg riktig bra i livet, og blitt riktig behagelig å være med.

Dette koselige middagsbordet ble brutt opp av det skulle være quiz. Da havnet jeg på et annet lag. Noen spørsmål var pinlig enkle, som hovedstedene i land anerkjent av FN, og formelen for pytagoras, men det hele ble avgjort av rekkefølgen på hitlisten den uken, det året vi var russ.  Så vårt lag kom på andre plass.

Etterpå var det Katrine som kom. Det er koselig at hun og jeg ser hverandre med fem års mellomrom. Det ble for lenge med de 15 årene fra skolen sluttet til forrige fest,  og nå også er det akkurat som hun er en nær venn det er naturlig å invitere i bryllupet, om jeg ikke allerede var gift. Vi to forlot bordet for å ta en prat med en kar som ikke var med for fem år siden, og som er typen som selv velger veier å gå. Han er skikkelig, han er noe ekstra, og slik ble vi stående der ute og utveksle komplimenter. 40 år er vi snart, men ennå er vi slik at vi kan bli svimle av glede når noen sier noe bra om oss, og vi ser at de mener det og har grunn for det.

Dans og moro hører også med. Forrige gang skrev jeg om en svingpartner som var flink til å ramle når vi danser. Det er sånt jeg liker godt, for det betyr at man ikke er så opptatt av å holde igjen. Hun var der denne gangen også, og denne gangen ble det til at vi ikke danset med andre enn hverandre. Jeg er også opplært av min ukrainske kone, jeg kjøper vin til damene nå, det skal ikke være noe tull med det. Og denne min dansepartner ramlet virkelig imponerende denne gangen. Hun fløy omkring, det var kjempegøy.

Vi skulle videre til neste sted, vi var nødt til det, de stengte jo. På neste stedet kom vi ikke inn, men vi fikk «VIP-billetter» (det må i hermetegn, det må bare i hermetegn) til det som tidligere het Pøbben, med ø, før det var lov å skrive med ø. Nå het det Storm, eller noe sånt tull, men det var jo Pøbben eller Pearl Harbor eller den mest pøbbete puben i Sandnes. Der gikk vi inn, snart 40-åringene. Og vi danset jo ungdommen ut av dansegulvet.  Jeg og min dansepartner ramlet også frivillig nå, hele rommet i bruk, hele rommet i fest.

Så skulle vi hjem. Det var to  gamle klassekamerater fra b-klassen på barneskolen, c-klassen på Høyland ungdomsskole, som sørget for det. Vi har vært barn sammen, vi tre. Nå sitter vi i hver våre liv, men alle på Ganddal. Og alle internasjonale på en måte det ville vært helt umulig å forestille seg, den gang vi var barn og unge på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Men sånn er det med livet, vi kan liksom styre det litt, men ofte tar det sine egne veier, og så sitter man der, fornøyd av helt andre grunner enn man hadde trodd.

Sånn er det jo kjekt med disse gjenforeningsfestene. Hva er det blitt av oss, hva skjedde.

Usett & Uhørt på Cementen kl 1900

Enkeltmannsforetaket Eivind Salen skal på scenen i Stavanger i kveld. Det samme skal Rune Lothe og Pål Rønelv fra Bergen, og to fra Rogaland. Det er bare å innfinne seg der, det blir morsomt, og koster litt over 100 kr tror jeg det var. Sjekk nettsidene til humorfestivalen, eller dropp det og kom.

Det blir også komikk i morgen kl 2100, da på Sandnes Brygge, og da med Bergen stand up show, hvor Christoffer, Grim, Thomas og Vidar er de andre, og jeg også der med. Dette showet spilles også på lørdag på Cementen, også da kl 2100.

Til da vil jeg bruke tiden til å lære meg tekstene mine, og finpusse dem, så oppdateringene her i cyberspace vil være litt sånn bare rundt noenlunde.

 

 

Russ’93 – 15 år etter

I 1993 var vi avgangskullet og russen ved Sandnes videregående skole. Vi var ved vår ungdoms fulle fem, skolen var det viktigste i livet, men det viktigste fikk aldri ta overhånd, det var ut hver helg og hver dag for å sjekke hverandre opp, det hadde vi gjort i tre år, og nå var sluttspurten, livet etter gymnaset var ikke til å forestille seg, hva det skulle bli av oss, var noe vi snakket om som spøk. Vi var 19 år og trodde ikke det var mulig å bli over 20, det var ungdommen og høyden av vår skjønnhet, de senere år kunne bare bli en eneste lang stabilitet.

Og i går traff vi hverandre igjen på Sandnes brygge. Vi var blitt leger, sykepleiere og ansatt i StatoilHydro, vi var blitt feite, skallete og gråhårete, vi var blitt familiefedre og familiemødre i rekkehus og for det meste eneboliger, vi var blitt bosatt på alle andre steder enn der vi bodde før (skjønt, de fleste som var der i går, bodde fortsatt i Rogaland), og vi hadde 15 år med mye lenger liv, enn de 12 årene det tok å bli ferdige med skolegangen.

Du store min tid så gamle vi var blitt, i hvert fall til å begynne med. Jeg for min del, hadde et oppnådd mål om å kjenne alle jeg gikk ut sammen med, og jeg pleier jo å huske godt, både navn og ansikter og alt annet, men da jeg så en gjeng sitte utenfor bryggekafeen med en øl eller en vin, så kjente jeg riktignok igjen initativtaker og tidligere russepresident, Rolf, men ellers så var det så ukjent at jeg ikke kunne være sikker på jeg hadde kommet riktig, så jeg gikk bare forbi bordet. Førstemann inne som kjente meg igjen, kjente ikke jeg igjen i det hele tatt, enda jeg egentlig var god venn med ham i gymnastiden, og med de jeg den gangen bare visste hvem var, men ikke var så mye med, stod det enda verre til med.

Men så begynte det å komme noen folk fra min gamle klassse, 3C som jeg trodde det var, 3E som jeg rettet det til, 3F som det faktisk var, først Katrine, den gamle flamme, så Kitty, som i gymnastiden tilbrakte en del tid på pianokrakken, som hun sa, og som nå sa like udødelig at de tre gymnasårene var de beste jeg har hatt, Olav Foss Gjesdal – som må skrives i sitt fulle navn, Oltedals store sønn, som var prikk lik seg både i væremåte og utseende, Eskill L, nei, må jeg ikke skrive hele navnene, den litt langhårede halvpøbelen som nå var blitt millimeterkort, Erlend som den gang var en spjæling uten skjeggvekst, og nå en tøffing med fullskjegg, Sara som var så forarget da hun hadde tolket et dikt feil, og bare for det fikk dårlig karakter på en norskanalyse, og Veslemøy, som hadde snudd på det og hatt stabile forhold gjennom hele skoletiden, og byttet litt etterpå. Vi kjente hverandre igjen, vi mimret.

Og når koden var knekket på hvordan vi så ut, kom de andre frem også, Tor Erlend – som fortsatt husker at han ble hedersgjest på En havefest i 1994, og som jeg så godt husker at i gleden over å motta prisen, hoppet over rekkverket på terassen og ramlet ned på gresset i dressen sin, sånn skal priser mottas, Christian, Ole Andre, Sigbjørn, Heine, Jo og så mange andre, mange fra Ganddal, Anne Jorun – som nå er post doc i Oslo, Annette som er IT-konsulent, Trine som har flyttet hjem med mann fra Sør Afrika, Therese som er så lik seg, Jorun som både er lik seg og doktor, Linda som alltid bare nesten bodde på Ganddal, og Kjetil og David fra der borte med Fobben.

Etter at konversasjonen var unnagjort, og det tok sin tid, jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jeg snakket riktig mye med folk jeg ikke snakket mye med i gymnastiden, så jeg forandrer meg ikke heller, jeg utvider min bekjentskapskrets, som jeg alltid har gjort, og jeg holdt ikke det minste igjen når det var dans og moro. Det var swing til disko og hiphop, slik som «Jump! Jump» eller hva den heter, og flere andre vi russedanset til på starten av 90-tallet, sanger som overhodet ikke var laget for swing, men som vi danset til likevel, slik det skal være. Til min store glede registrerte jeg at min dansedame flere ganger ramlet over ende, godt passende til et av mine motto «at om det ikke går galt av og til, tar du ikke store nok sjanser», det at hun hver gang reiste seg opp igjen viser bare at det var skikkelig gøy. Og jeg forklarte henne som alltid at når noe blir litt feil, må du bare ta en ekstra snurr, slik at det ser planlagt ut.

Til slutt ble vi kastet ut, som vi alltid blir på norske skjenkesteder, og som  alltid altfor tidlig. Vi var en god gjeng som målbevisst gikk mot skjenkestedet Megleren, for mer øl og mer moro, men da fire av oss plutselig oppdaget at alle andre var vekk, skjønte vi at stedet kanskje ikke var så åpent som det burde. Og det var det heller ikke. Dermed var det bare å reise hjem, eller, se toget stå oppstilt på perrongen, og skjønne at vi aldri kom til å rekke det, og i stedet vente en time på neste tog, og la Asgeir Ueland kjøpe seg en kebab.