Barnetur «til» Vårlivarden

Jeg måtte sette «til» i hermetegn i dag. Vårlivarden ligger ute mellom Hommersåk og Ims, forbi Vatne, virkelig i utkanten av Sandnes, men ikke så altfor langt fra der min slekt har sin opprinnelse og deler av slekten fortsatt bor. Det er en topp som går 387 meter over havet, ingenting for fjellandet Norge, men høyt for vårt område, så utsikten er god, om man kommer seg opp. Det gjorde ikke vi. Vi hadde med lille Irina, på to år og snart to måneder, fra Myrland til Kvelvane gikk hun som beina var trommestikker, men så var det slutt, så var det mat. I stedet for å ta en topptur, og en vanlig rundtur, tok ti rundturen før vi var halvveis engang, og gikk ned over nedlagte Kvelvane gård og tunet på en gård der det ennå bodde folk.

Irinas bestemor, min mor, skulle være med på turen i dag. Det var en stund siden, hun har vært ganske opptatt i det siste, så Irina og jeg har operert på egen hånd, eller sammen med Tone. Irinas mor, min Olia, liker seg best når hun kan være hjemme og lese fag, ordne med huset eller drive med sitt, det er sjelden vi får med henne ut. I går reiste vi imidlertid alle tre for å se på mors nye kaffemaskin, en deLonghi, kjøpt til bursdagen hennes, og vi benyttet selvsagt anledningen til å smake litt på kaffen. Si hva man vil, men kaffen er bedre fra de skikkelige maskinene. Litt mer penger i potten, og mye bedre kaffe – det er det verd. Vi avtalte også å reise sammen på tur.

Mor syntes det ble litt i lengste laget å reise helt til Vårlivarden, det er noen mil fra der vi bor, og selve turen er heller ikke så kort. Dessuten var været så som så, og vi ville ikke komme oss ut før litt utpå dagen, og det blir allerede tidlig mørkt. Sånt ville ikke jeg høre snakk om, Vårlivarden skulle det bli, så da Irina begynte å bli våryr midt om høsten, reiste vi av gårde og ventet på mor nede i Ganddal sentrum med prixen og brasen, butikken og gatekjøkkenet. Der skjer det ingenting som helst, men mer skal det heller ikke til for at Irina og jeg skal ha det ganske greit.

Jeg er ganske knyttet til årstidene, jeg er jo det, følger med på årets gang og hvordan naturen forandrer seg, og er svært opptatt av at det blir mørkere og mørkere i mørketiden, for så å bli lysere og våres igjen. Oktober er den beste høstmåneden. Da kan man få passe varme dager, trærne har ennå bladene på, og høstfargene gir et fargespill ingen andre årstider byr på. Det gjelder å gå tur i skog og li, finne frem til Løvskogen, gå der det er blader å se. I år var det altså Vårlivarden.

Innover fra Vatne og Hana er det allerede fjell og natur som dominerer. Inn veien mot Ims er det bjørketrær på begge sider, gule og fine i bladene. Opp mot Myrland har man allerede en liten turopplevelse, fra bilen.

For lille Irina begynner imidlertid turopplevelsen da hun kommer ut. Da er den til gjengjeld stor. Hun er som en liten hund, den blideste av alle, og også med et stort behov for å gi uttrykk for denne gleden. Hun løper av gårde, først av alle. I dag lærer hun seg å si «folk», det er «folk», når folk kommer. Sett i sammenheng med at hun fra før er i stand til å si «det er sau», «det er hund» og det er stort sett det, så blir det ganske koselig. Mennesket finner sin plass når Irina setter navn på dem.

Hun er fabelaktig til å komme seg opp terrenget på de små føttene sine. Det skal ikke mange centimeters høyde før hun må klatre, eller ned på alle fire, noe hun gjør uten å mukke. Her i området rundt Vårlivarden, som ellers rundt i småfjellene på Sandnes, mellom Gandsfjorden og Høgsfjorden, så ligger steinene midt i stien, og det er krevende og anstrengende for et lite barn å gå over og rundt. Ingen sak. Irina fyker oppover, og pludrer i vei, i sitt karakteristiske språk.

Nå er også bestemor med og får se hvordan det er når Irina og far er på tur. Irina går selv, overalt og hvor som helst, og blir bare løftet og leid om det er sørpe eller umulig, hun må finne ut av det selv, og til en viss grad kan hun velge selv hvor vi skal hen. Om det er noe hun vil se nøyere på, får hun alltid lov, alltid. Denne gangen hadde hun lyst på inn i skogen, heller enn oppover langs stien. Inne i skogen var det pinner, den store slageren denne måneden og i høst. Å løfte pinner, og å slå med dem i vann, eller bare kaste dem, eller bære dem.

Den vesle skogen Irina hadde tatt inn i var enklere for et lite barn, enn for en hel voksen. Greinene hang lavt, men Irina kom seg under dem. Vi voksne måtte gjennom. Til slutt var det slik det gikk, jeg måtte inn, og hente henne ut. Fra nå av gikk det saktere. Irina trengte matstasjoner, litt sjokolade, litt boller, og det ble stadig mer klart at det var ganske urealistisk å komme seg helt opp til Varden. I hvert fall før første, ordentlige rast.

Jeg husket det var en stor åpen plass oppe på veien, men ikke at den plassen het Kvelvane, og at det er en gård der. Uansett gikk vi opp dit. Siste del slengte jeg Irina oppover, mer enn hun gikk selv, holdt henne i armene, og slengte i vei. En liten fjellhylle var litt vanskelig, både for bestemor og Irina, men så var vi der.

Med bestemor på tur er det litt mer kvalitet på maten. Jeg hadde nå med hjembakte rundstykker, som alltid (men denne gangen ikke ferske, de var fra frysen), og litt sjokolade og varm solbærsaft. Mor hadde i tillegg hjembakte boller, horn og juice til Irina, litt forskjellig. Det var stort, åpent og fint, så Irina og jeg kunne tusle rundt og se på ting. Jeg forsøker å lære henne navnene på trærne, de letteste først, gran, furu og bjørk. Det er i ferd med å gli inn.

Irina er fri som et englebarn, og går langt av gårde på egenhånd. En nettside som kaller seg Godturen har en fin beskrivelse av turen opp til Vårlivarden, de har også en rammetekst i grønt om Kvelvane gård. Det står at det var begynt på en vei, den var tenkt helt ned til Hetland, men kom ikke akkurat så langt. Som den ligger, er den en fin påminning om hva det gjaldt om i en tid som var. Her er det laget med håndkraft. Og huset som ligger der, har ingen veiforbindelse. Kanskje var det derfor ingen helt holdt ut å bo der?

Lille Irina løper bortover veien så bestemor blir nervøs. Det er ganske langt ned, et par meter på det meste, og Irina vil også klatre opp på steinene langs kanten. Da må far bort, og stødig sørge for at dette blir helt trygt.

Vi er på dette stedet ganske lenge, før Irina finner ut at det er nok, og rett og slett setter seg i bæremeisen. Da er det på tide å gå hjem. Jeg får med meg mor på veien videre til gården, og ned, så det blir en liten runde. Mor er skeptisk, hun synes det er tryggest å gå ned samme vei, der det er røde merker fra turistforeningen, og alt er helt, helt trygt. Men med veien nedenfor i syne er det riktig så trygt å gå ned veien jeg har tenkt også. Den største utfordringen er faktisk at det plutselig står noen hester akkurat i området vi har tenkt å gå. Noen av gårdene er ennå i drift.

En av gårdene i drift går vi altså forbi, rett over tunet. Irina i bæremeisen har rappet luen min, og satt den på sitt eget hode. Nå begynner hun å bli svært trøtt, og sovner søtt akkurat i det vi er i ferd med å nå frem til bilen. I den er det ennå en god halvtime før vi er hjemme. Det var ganske langt å kjøre for en så kort tur. Slik vi gikk, kunne vi jo gått et sted nærmere. Men det var en fin opplevelse, og en fin kjøretur også. Irina hadde det helt topp, og satt med røde kinn og oppvakt ansikt hele kvelden, til hun sovnet rolig og nybadet og lykkelig, klar for nye dager og eventyr.

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

Dalsnuten, Sandnes, Vinterkulde

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Revholdstjørn, Vann med is

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Revholdstjørn, Motlys, Is på tjern

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Sandnes, Dalsnuten, Vinterdag

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde - til Instagram - av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Tjern med is

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.