Santa Barbara

Santa barbara
10. Juli, 2012

Opprinnelig var planen at vi skulle til Gurzuf i dag. Det ville være neste på listen i mønsteret etter hver dag å reise til stedet nærmere og nærmere Alusjta fra Jalta, altså begynne lengst unna, i Massandra, og så ta det derfra. Gurzuf ville være neste på listen. Men Olia endret planene. I dag skulle vi til Santa Barbara.

Santa Barbara er favorittstedet vårt, særlig mitt. Det er det eneste stedet mellom Alusjta og Jalta det er skikkelige klipper å stupe fra. Det er også noen små øyer å svømme ut til. Også på dem er det mange fine stupeplasser, og vannet der ute er klarere, så man kan se fisker og i det hele tatt gjennom vannet.

Fra Alusjta går busser til Santa Barbara, eller til Utjos like ved. De koster 10-12 griven, og går hele tiden. Men Olia insisterer på å gjøre det økonomisk. Vi tar trolleybuss langs hovedveien, og spaserer ned til Santa Barbara. Det er 4-5 km, og tar godt over timen. I stekende solskinn, og med aggressive biler i begge retninger. Jeg tror det bare er Olia og jeg i hele verden som velger å gjøre det slik. Jeg har i hvert fall aldri sett noen andre spasere her.

Men for Olia er dette et barndomsminne og en del av oppdragelsen, og jeg har aldri vært redd for å bevege meg til fots. Vi går,

Olia har langt fra vendt seg til den sterke solen her nede. Hennes hud er vant med vår i Kiev, før sommer på Krim. Det er noe ganske annet enn vår i Sandnes, og sommer på Krim. Mange stiller betimelige spørsmål om det i det hele tatt var våt i år, noen husker noen varme dager i mars, og det var i hvert fall en dag med finvær i påsken. Det har ikke vært nok for Olia.

Så hun holder seg i skyggen. Jeg er imidlertid et ekte jærmenneske, som ved minste antydning til sol kaster klærne og leser avisen på terrassen. Jeg har underlag, som far også alltid det. Derfor bader jeg konstant, og tilbringer deg meste av tiden ute på en av øyene. Jeg svømmer bare innom Olia i skyggen av og til, for å sjekke at alt er ok.

Det er det vanligvis. Olia har kjøpt damemagasin med syoppskrifter, og lese lidenskapelig. Når jeg svømmer innom, har hun alltid noe konkret på gang. Hun vil kjøpe mat til oss, eller hun vil ta seg en svømmetur selv.

Olia vil økonomisere med maten også. Men her setter jeg grensen. Jeg vil spise i hvert fall ett av måltidene på Korona, den beste restauranten på Krim, etter min erfaring. Det hører også med at vi spiser der, vi gjør det hver gang.

Bildet er fra restauranten. Olia har bestilt en suppe som serveres kald, jeg den lokale fisken, Sudak. Tradisjonen tro har vi søtlig krimsk vin til.

Også i dag var det ønske om Edderkoppen på russisk. Utjos har i det hele tatt en kinosal russisk over alle grenser. For en symbolsk sum kan man her se film, eller teater, eller hva det nå er som blir vist. Og det er ingen synlige restriksjoner på hva man har lov å ta med seg inn.

I dag var det imidlertid ikke liudima pauk som gikk, men katten med syvmilsstøvlene. Det et ikke så interessant. Derfor reiste vi hjem.

20120710-173825.jpg

Olia har reist

Omstendighetene har gjort at Olia har måttet reise tilbake til Kiev en dag tidligere enn planlagt, og en dag tidligere enn jeg. Selv om jeg har brukt årevis på å reise rundt i verden alene, det vil si reise rundt i Italia og Russland, stort sett, så var det vemodig å følge Olia til bussholdeplassen og se henne av gårde med bussen. Det er bare to dager til jeg ser henne igjen, i morgen reiser også jeg, og allerede fredag er vi sammen i Kiev. Men jeg er nå en gang blitt vant til henne, og savner henne med en gang.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å bare gjøre ingenting denne dagen. Bussen til Olia gikk ti på halv to, og jeg hadde deretter tenkt å stikke ned til stranden her i Alusjta, stupe litt, og så være ferdig med sjøbadingen for i sommer. Men da jeg stod der med Olia vendte den gamle eventyrlysten tilbake. Det stod en annen buss der, skilt til Utos, like ved siden av favorittstedet, Santa Barbara. Jeg er så godt vant at det er allerede litt skummelt å reise slik ut på eventyr uten Olia, hva om jeg ikke kommer meg hjem igjen, for eksempel, eller det blir noe trøbbel. – Sett deg på bussen, sa Olia. – Den kjører deg til Santa Barbara, litt dyrere enn bussen vi pleier å ta, men hvis du vil bruke de pengene er det bare å sette seg på.

Litt dyrere ville si 8 kroner, så det var avgjort mulig å stå det i. Og det ble en flott dag for meg der i Santa Barbara, selv om ikke Olia var der annet enn i tankene. Jeg gikk av bussen da den var kommet helt frem, fant en tilfeldig liten, nokså ubrukt vei å gå på til Santa Barbara. Den var så lite brukt, at jeg så mitt snitt til å få på meg badebuksen der. Så var det opp på berget, der i Santa Barbara, legge fra seg posen med tingene mine, en MP3-spiller, penger, visakort og litt klær, og stupe rett uti vannet fra berget selv. Det var naturligvis helt herlig. Og min lille frykt for at tingene skulle bli stjålet ble snart helt overvunnet av gleden ved å bade, og lysten til å svømme ut til småholmene litt uti sjøen. Jeg svømte ut til alle sammen, og stupte fra de høyeste plassene. Det var alt som det skulle være.

Med sjeldne mellomrom stakk jeg innom berget for å se om sakene mine fortsatt var der. Tiden på berget ble også brukt til å drikke en øl, tappet i plastglass, og lov til å frakte hvor man vil. Jeg så meg også ut det høyeste stupestedet som var der. Ingenting kunne hindre meg fra å stupe derfra, utenom en skikkelig skittstripe som seg innover fra sjøen. Det var brunt og ufyselig, og hvor det kom fra, var ikke godt å si. Og det veldige motet som ingenting kunne hindre, utenom denne skitten, ble et lite hakk lavere når skitten forsvant og jeg endelig kunne stupe. Et lite hakk lavere var snakk om 20 centimeter, og fortsatt moderat rekord for meg. Jeg er ingen superstuper, 3 meter var cirka dette, og høyere kommer jeg neppe til å stupe noen gang.

Etter dette kraftstupet svømte jeg ut til øyen aller lengst borte. Der stupte jeg også fra alle de mest skremmende stedene, deriblant ett som jeg avgjort ikke turde å stupe fra i fjor, men som jeg regelrett elegant stupte fra i år. Jeg svømte fra denne øyen til en annen liten holme, som også har noen fine stupesteder, og stupte i vei herfra også. Til sist var det tilbake til berget, sjekke om tingene var på plass, og så ta runden. Først et stup fra stedet jeg startet badingen denne dagen, et sted jeg må innrømme Olia forbyr meg å stupe fra, men det er bare fordi hun påtar seg rollen som kvinnelig bekymret. Det er ikke farlig, man skal stupe virkelig dårlig for å slå seg herfra, og jeg stuper virkelig ikke dårlig. Neste sted var lavt, men slik at man på stupe litt utover for å komme over en liten steinhelle ved land, og stupe litt utover må man uansett gjøre. Så gjensto bare fra høyden, det jeg tenkte skulle være mitt siste stup denne dagen og denne ferien. Det var høyt, men jeg vet jo at jeg stuper rett ned i vannet med hodet først, og at det da ikke kommer til å gjøre vondt. Det gjorde det da heller ikke, det gjorde godt.

Dagen ble avsluttet i henhold til tradisjonen, middag på Korona, den beste restauranten i Santa Barbara og på Krim. Vår faste kelner kom prompte med to menyer selv om det bare var jeg som kom, og jeg måtte dessverre meddele ham om at denne dagen ble det bare meg, Olia var hjemme. Jeg fikk likevel spist godt, og skålte med Olia, selv om hun ikke var der.

Det siste punktet for nervøsitet var om jeg ville komme meg på noen buss hjem.  Jeg har overhodet ingen kontroll på busstidene, men har noenlunde skjønt at går man til holdeplassen før solen går ned, så kommer det en buss en eller annen gang. Det gjorde det denne gangen også. Og jeg fikk også reist hjem for åtte kroner.

Mens jeg opplevde alt dette satt Olia og svettet på en buss til Kiev. Det er ingen rettferdighet i det. Hun er fremme litt over klokken fem i morgen tidlig. Jeg reiser med buss til Simferopol klokken 0836 i morgen og videre til Kiev med tog klokken 1048. I Kiev vil jeg være 0415 fredag morgen. For meg er det lenge å være borte fra Olia. Tenk at det er ikke lenger siden enn i fjor, at da sommeren sluttet, hadde jeg flere måneder foran meg uten minste mulighet til å se henne og være med henne.

Tre utflukter fra Alusjta

Jeg tenkte jeg skulle vente med å skrive nye bloggposter til jeg hadde fått skrevet ferdig de gamle, men ser at dagene de går, og tid til å skrive ferdig bloggposter har jeg ikke. Jeg har satt i gang fullt kjør med leseprogram i russisk litteratur, det er «Krig og fred» som må til pers, og jeg har til hensikt å ta igjen det tapte fra alt jeg ikke fikk lest i eksamensperioden som for meg i år varte ganske lenge. Lesingen begynner fra dagslyset. Seks står jeg opp, da er det nydelig å lese ved det lille bordet vi har utenfor vinduet vårt. Det er akkurat passe kjølig, og sollyset er ikke så sterkt. Og siden vi legger oss tidlig her nede, det er ikke stort å gjøre når nattmørket kommer, så får jeg også nok søvn. Frokosten tar vi når brødet blir kjørt ut til butikkene, sånn mellom åtte og ni en gang, og så er det fortsatt lesing til vi legger ut på dagens utflukt. Denne posten skal handle om uftluktene.

Første utflukt var på tirsdag. Planen var å reise til Partenit, men vi gikk av på feil stoppested, og havnet i stedet i Santa Barbara. Begge steder er kjente for oss, og når jeg får tid, skal jeg skrive om hvordan det var. Den tiden tar jeg meg nå, vel kommet tilbake til Kiev, og flere uker i ettertid. Vi tok altså bussen denne varme sommerdagen. Fra Alusjta til Jalta koster trollybussen 2 hryvna, litt under 2 kroner, og man kan gå av omtrent hvor som helst langs den kanskje halvannentime lange trollybusstrekningen. Merk at trolleybussen går svært langsomt, er regnet som lite bekvem, og derfor er billig. Minibusser går raskere, er ubetydelig litt mer behagelige, og koster 3-4 ganger mer, altså nesten åtte kroner. Det er også mulig å stå i.

Slik ser det ut på trollybussen. Komforten taler for seg selv. Den er det ingenting å si på.

Men Olia og jeg foretrekker altså trollybussen. Det er tradisjon for henne, og den er det ikke jeg som har tenkt å bryte. Veistrekningen mellom Alusjta og Jalta går litt oppe i fjellene, med praktfull utsikt ned mot havet og opp mot de enda høyere fjellene, men ikke særlig bebodd. Bebyggelsen ligger nede ved havet. Og det kan være litt vanskelig å huske hvor man skal gå av, for å komme til de forskjellige stedene. Denne gangen kom vi altså til stoppet som fører til Santa Barbara, mens vi egentlig ønsket oss til Partenit.

Skiltet oppe ved veien sier det er 4 kilometer ned til Utos. Santa Barbara ligger en halv kilometer foran, de er så tett at man like godt kunne skåret gjennom og gitt hele bebyggelsen samme navn. Går man langs vannkanten er det i alle fall meningsløst å snakke om når man er i det ene og det andre. Men Utos har en park, et gammelt, ærverdig pensjonat, eller en gammel fyrsteville som til Olias stor irritasjon er omgjort til pensjonat, og også en gammel kirke. Santa Barbara er en ren ferieby, utelukkende med ferieleiligheter, feriebutikker og hoteller. Her er ikke noe næringsliv utenom turismen. Fra bussholdeplassen oppe ved hovedveien og ned til Santa Barbara er det altså 3,5 kilometer, nesten som fra Ganddal til Sandnes, for de som bor der i området, eller fra Bergen til Nesttun, for de som bor der. Det er ikke mange utenom Olia og jeg, som velger å gå.

Det er også tradisjon for henne. Og jeg er som sagt ikke den som vil bryte den, selv om man for et ensifret antall kronestykker kunne fått transport helt ned, eller for en liten tjuekroning kunne gjort reisen i taxi. En hvilken som helst gammel bil i gamle Russland er å regne som taxi, det er bare å strekke ut hånden, avtale pris, og reise. Russerne regner denne type taxi som både sikrere og bedre enn den offentlige typen, som de generelt regner det meste bedre og sikrere enn det som er offentlig.

Uansett, Olia og jeg tok ingen taxi. Vi gikk den kanskje halvannen time det tar å gå ned. Kanskje tar det mindre, neppe mer, vi har ikke aktiv klokke på disse turene, og går i vårt eget tempo. Eller vi går i hvert vårt tempo, er kanskje riktigere å si, siden jeg har en tendens til å havne langt foran Olia, og hun må rope på meg for å fortelle meg noe, ta bilde av meg, eller få meg til å gå litt mer inn til siden, for å passe meg litt bedre for de viltkjørende bilene her. I solsteiken er det varmt å gå. Og jeg har mine minutters irritasjon, når Olia vil ta bilde med meg midt i solen, gjerne sittende, gjerne på huk, gjerne i andre positurer som medfører aktivitet for å komme til dem.

Det eneste bevarte bildet av dem vi tok på vei ned til Santa Barbara denne gangen.

Nede i Santa Barbara er imidlertid enhver irritasjon forbi. Det er den beste badeplassen på Krim, i hvert fall for en nordmann av min støpning. Denne dagen var imidlertid badingen litt forsiktig. Vi var litt sent ute, det var jo strengt tatt til Partenit vi ville, og vi hadde ikke spist noe særlig i løpet av dagen. Så etter et par dukkerter var det bort til restaurant Korona, favorittrestauranten vår, den vi alltid besøker når vi er her. Vi har også vår faste kelner, og da vi ikke fikk ham denne gangen, var Olia frisk nok til å spørre etter ham. Og mens Olia var på toalettet kom han til meg, og håndhilste som på en gammel god «tjuvak». Det er svært god mat her, det er pent og det er billig, og mer kan man ikke forlange av en restaurant.

Olia på restaurant. Først og fremst bestiller vi vin.

Etter restaurantbesøket er det alltid litt nerverpirrende hvordan vi skal komme oss hjem igjen. Strekningen fra hovedveien og ned er mulig å gå nedover, men opp igjen er det ikke like aktuelt. I fjor hadde Olia og jeg et par mer eller mindre planlagte uhell, der vi ble strandet i Santa Barbara etter siste buss var godt, og måtte ta taxi til hovedveien eller helt hjem til Alusjta. Så lenge det er lyst går imidlertid bussen fra Utos, og den kan man sitte på også fra Santa Barbara. Den koster 8 hryvna, og bringer oss hjem til Alusjta.

Jeg vil ikke være dårligere, og koser meg også med vinen. Og maten.

Det er alltid gode dager i Santa Barbara.

*

Andre utflukt var i går, onsdag. Da reiste vi til den botaniske hagen her på Krim, Niktinskij sad, heter den. Der fikk Olia utfolde sin fotograferingsbegeistring, og jeg nådde mitt høydepunkt i begeistring da vi kjøpte hvert vårt glass vin. Får jeg tid, skal jeg skrive mer. Og som med utflukten til Santa Barbara har jeg fått tid akkurat nå, et par uker etter reisen, og trygt stasjonert tilbake i Kiev.

Olia og jeg var på Krim en god måned i fjor. Vi hadde den gang ikke tilgang på internett, så bloggingen ble det så som så med, men jeg tror det fortsatt er mulig å lese noenlunde om hvordan det var, om man blar seg tilbake til juli og august 2009. Mesteparten av tiden var vi i Alusjta. Og det var ikke mye mellom Alusjta og Jalta med omegn vi ikke fikk sett, de beste stedene opptil flere ganger. Men den botaniske hagen besøkte vi ikke. Jeg skjønte ikke helt vitsen med en hage i sommervarmen, jeg ville i sjøen og bade.

Det var i fjor. I år var jeg interessert i å se et sted jeg ikke hadde vært, om det var aldri så «botanisk» og «hage». Det heter også «Niktinskij sad», og var vel etter hva jeg forstår gammelt herskapshus med standsmessig park for fyrst Nikitin, men dette er ikke ordentlig kildesjekket, så opp til standarden til en helt grei blogg er det ikke. Det var imidlertid nok til at jeg ble med på turen.

Som alltid starter utfluktene våre ved bussholdeplassen i Alusjta. Det er å vente på trollybussen til Jalta, som går omtrent hvert kvarter, tror jeg, og når den kommer, storme på, for å forsøke å finne seg en sitteplass. Niktinskij sad er bare et av mange stoppesteder langs ruter, og helt usynlig fra der stoppet er. Så enten må du eller bussjåføren vite hvor du skal av. Denne gangen var det bussjåføren som visste det, og fikk oss av på riktig sted.

Denne søylerekken er plassert der veien ned mot den botaniske hagen begyner. Selve hagen er et par kilometer lenger nede.

Som vanlig venter en liten spasertur etter å ha forlatt bussen. Det er et par kilometer før man kommer til selve den botaniske hagen, og man kan regne med det er en og annen taxisjåfør som vil tilby deg transport, og overdrive lengden på turen. Det var det i alle fall for oss.Vi var imidlertid ikke interesserte i en taxi for en pusletur som dette. Vi pleier jo gå like ned til sjøen samme hvor vi går av langs hovedveien til Jalta, og den botaniske hagen ligger bare litt over halvveis ned. Det er ingenting. På veien tok Olia sine sedvanlige bilder. Og vi hadde også en liten matbit på en hjemlig kafe uten ølservering, sikkert fordi de eldre damene som drev den ergret seg slik over alkoholforbruket. Olia og jeg bestilte te.

Jeg leser litt spansk, av alle ting, på denne hjemmlige kafeen på Krim, for å forberede meg på en senere tur til Spania.

Vi var en tid usikre på om vi hadde gått for langt til den botaniske hagen. Den dukket opp nokså plutselig, og da var vi ikke i tvil. Det var stor inngangsport, stort område for folk som vurderte å gå inn, og dette området hadde sine kafeer og salgsboder å friste turistene til å bruke litt penger før de gikk inn i den botaniske hagen. Det var lang kø for å komme inn, så det kunne saktens friste å kjøpe noe. Olia og jeg lot imidlertid denne fristelsen være, og nøyde oss med å bruke de 15 hryvnaene hver det kostet å komme inn.

Her står jeg bakerst i køen på vei inn i hagen, eller for å betale for å komme inn i den.

Også inne i hagen ville Olia aller helst fotografere, og aller helst ha meg med på bildene i forskjellige mer eller mindre naturlige positurer. Jeg stilte mer eller mindre medgjørlig opp, men må innrømme at jeg i varmen ville satt større pris på å luske rundt i parken, og få med meg blomstene visuelt sett. Det er ikke så viktig for meg å være med på bilder med dem. Men jeg er en gift mann, og min kones vilje teller også. Og ganske så snart fikk vi den felles vilje å stikke innom en kafe og kjøpe oss et glass vin. Da ble med ett hagebesøket mye bedre.

Olia er helt i overkant begeistret for dyr. Og fotograferte denne katten mens vi satt og drakk vin på utekafeen.

Jeg vet ikke hvor sterkt jeg vil anbefale denne botaniske hagen for andre turister til Krim. Kanskje vil jeg skrive en mer omfattende post om den senere år. I sommervarmen er det nok mer å anbefale å bruke tiden ved sjøen, når man først velger å reise til et sydlig og varmt sted som Krim. Stor og flott er hagen, mange vakre blomster har den, men jeg tror nok jeg i alle fall vil sette den litt nede på listen over steder viktige å besøke på Krim. Slik sett gjorde Olia og jeg den riktige vurderingen, med å vente med å besøke hagen til vi hadde besøkt de fleste av de andre plassene på halvøyen.

Slike insekt finnes nok ikke i Norge. Men de finnes i den botaniske hagen på Krim, og de lar seg fotografere!

Dagen endte som de alltid gjør, med at vi fortsatte nedover til vi kom til sjøen, og badet i den. Badeplassen var helt på det jevne, standard Krim.En lang og uforståelig betongmolo fra Sovjettiden går ut i sjøen, og fra den kan man stupe. Vannet er akkurat litt skitnere enn det som er helt behagelig, men ikke verre enn at man kan se noenlunde ned til bunnen. Som badeplass er det bedre andre steder, det er vanskelig å se for seg noen være her, som ikke først har vært i den botaniske hagen.

Slik ser det ut, der vi badet. Det ser jo ikke så verst ut.

Vi måtte et stykke oppover for å finne bussen hjem igjen. Men til slutt fant vi den. Jeg skriver ikke mer om det. Jeg skriver generelt ikke mer om denne dagen, og denne utflukten. Den var på det jevne, og det jevne er på Krim høy standard.

*

Tredje utflukt var i dag, og gikk ikke så langt, bare rett ned til stranden like her nede. Jeg skal skrive om den turen også.

Men nå skal jeg sove, for i morgen tidlig er en ny dag med ny lesing og nye utflukter. Jeg må forresten få med at mens jeg leser russisk litteratur, leser Olia økonomi, spansk og matematikk  i den rekkefølgen. Så det er ikke bare jeg som leser. Flere detaljer – og bilder – kommer.

Avslutningstur til Santa Barbara

Dette var den siste dagen vår i Alusjta, og vi tenkte å tilbringe den ved favorittstedet vårt, Santa Barbara. Santa Barbara skal jeg ha skrevet om før, så noe tillegg om stedet vil jeg ikke komme med her. Det var den vanlige prosedyren å komme dit: opp til busstasjonen og vente, og så inn i første og beste trollybuss til Jalta. Så er det å gå av i Naparis, eller hva det heter, hvor det venter en 40 minutters svingete vei bratt nedover til fots, før vi er fremme der vi vil være.

Man ser sjøen langt der nede, og ikke et helt fornøyd uttrykk hos meg over den lange veien dit.

Vi fant oss et sted på betongmoloen ut til den lille øya eller klippen noen meter fra stranden. Olia foretrekker betong fremfor naturstein, og siden jeg for det meste bader, diskuterer jeg ikke med det. Så der lå vi.

Olia posisjonert på klippen vi lå på.

Vi hadde med oss fotoapparatet til Olia denne dagen, og hun tilbrakte mesteparten av tiden på å fotografere en seilbåt hun var svært fascinert av. Jeg tilbrakte en del tid på å posere foran den.

Jeg viser - på kommando - frem seilbåten Olia vil ha meg til å posere foran.

Ellers er Santa Barbara et praktfullt sted for svømming, for oss som liker å svømme ut til klipper og stupe fra dem. Jeg benyttet denne siste dagen til å svømme ut til de tre hovedklippene nær byen, altså ikke de flotteste litt lenger mot vest, og til å stupe flittig fra høye punkter på dem. Jeg har forklart Olia at for oss menn er det svært viktig å stupe fra store høyder, fordi det er så tøft, og hun ble øyeblikkelig inspirert, og diktet opp flere teaterstykker for meg å skrive beslektet med temaet. Ellers tilbrakte hun mesteparten av tiden med å sole seg.

Et stup - ikke fra klippene, men fra bryggen i Santa Barbara, Krim.

Til kveld var det som alltid til favorittrestauranten vår, Korona. Denne gangen var det å åpne alle sluser når det gjaldt bestillinger, det var ingen begrensning verken med mat eller vin, og kvaliteten var som alltid på topp. Av vin er absolutt å anbefale Massandra, hvitvin, muskat. Den er mye søtere enn hva vi vanligvis forbinder med hvitvin, og gir nok sterkere ideer om likør enn om tradisjonell hvitvin, men hva gjør det når den smaker utmerket?

Santa Barbara, Korona

Olia, godt fornøyd, etter middag og med is og vin.

På veien hjem viste Olia et toppmål av ubekymring når det gjaldt å finne transport. Mens jeg var smått engstelig for utsiktene til en lang, svingete vei oppover i totalt mørke, og med fortvilte forsøk på haik for hver eneste lysende bil som kjørte forbi, om det bare ville komme noen, så fotograferte hun alt som var og pratet i vei på ubekymret norsk om hvor flotte bildene hennes var, og hvor unødvendige det var av meg å bekymre meg.

Olia er helt ubekymret og vil gjerne ha meg fotografert foran en trehest før vi prøver å få skyss hjem.

Det viste seg også at hun hadde rett. Vi hadde knapt kommet utenfor porten inn til den lille byen, før en komfortabel varebil stoppet opp og tok oss med hele veien til Alusjta for 30 griven. Som alltid pratet Olia livlig i vei med sjåføren, mens forsøkte å gjøre inntrykk av å være russisk ved å la være å ta på meg sikkerhetsselen. Olias prat var klart mest suksessfull, i det de utvekslet telefonnummer etterpå, i fall de skulle trenge hverandres tjenester.

Santa Barbara, Krim

Restauranten vi var på i det vi forlater den.

For oss var det etterpå bare å gå lykkelige til sengs. Forresten fant vi noen slanter vin og champagne hjemme også å drikke, vi hadde tre åpnede flasker stående, hvorav jeg tok meg av Champagnen, og Olia nøyde seg med et fullt glass som hadde blitt stående siden i går. Klar melding til de som mener vin er udrikkelig etter å ha blitt åpnet og stående en natt eller to eller flere.

Vi var meget godt fornøyd med oppholdet vårt i Alusjta, og avslutningen var oppholdet verdig. Det var bryllupsreisen vår, dette, 20 dager i Alusjta. Og den vil fortsette, vi har enda 14 dager igjen før toget vårt går fra Simferopol. Etter det har jeg enda noen dager i Kiev, før det er jevnt over slutt, og jeg må tilbake til Norge.

Til den tid er lenge. Det nærmeste som gjelder er morgendagens bussbillett til Sevastopol, og så er det bare å ta det videre derfra. Bloggen vil være oppdatert.