Endelig en behagelig flyreise hjem

Det kunne gått atskillig verre. Fly klokken 0610 om morgenen. I fjor krasjet vi på motorveien på vei mot et slikt fly. Irina har vært over de 90 lovlige dagene for utlendinger i Kiev, og vi hadde bare fotografi av fødselsattesten og mama Olias pass å overbevise passkontrollen at Irina også er ukrainer. Deretter var det en times skifte av fly i München, der vi også må gjennom ny sikkerhetskontroll, passkontroll og bane mellom terminalene. Til slutt var det hele 5 timer venting i Oslo, der vi er nå.

I SAS Lounge.

Jeg har reist tilstrekkelig til å være sølvkunde i Eurobonus. Det gir tilgang til Longue visse deler av året, men jeg var usikker på hvordan det virket når vi kommer fra utlandet for deretter å fly innenlands. Norge er noe helt spesielt med disse greiene her, på grunn av tollkontrollen. Boardingkortene våre rakk bare til Oslo, så er meningen vi skal ta med oss bagasjen gjennom tollen, for så å sjekke den inn på ny. Skrekktanken var at vi skulle bli stående utenfor hele flyplassen i påvente at det skulle bli to timer før avgang, da det er lov å sende bagasjen. Vi gamblet på at bagasjen klarer seg selv, oppsøkte longuen – og slapp inn!

Der har vi kost oss med god mat og drikke, nødvendig etter en veldig lang morgen (og kort natt), med sparsommelig servering på flyet fra Kiev til München og München til Oslo. Jeg har fått grei vin og førsteklasses kaffe, Irina har fått sjeldne mengder brus, og dessuten chips. Hun har sloknet. Jeg har tid til å skrive dette innlegget, før vi går ut og sjekker inn bagasjen vår, og reiser videre til Sola klokken 1600.

Vi hadde øvd på å våkne om natten. Det vil si, Irina hadde øvd. – Nå sover jeg, sa hun til meg på russisk, og så må du vekke. Deretter la hun seg på sengen med øynene igjen, jeg vekket henne med ordene at nå skal vi fly, og hun spratt opp av sengen på et øyeblikk. Med denne treningen perfeksjonert gikk vi til sengs i elleve-tiden, med alarm klokken 0330.

Klokken 0307 vekket babusjka meg. Hun mente vi trengte en halvtime. Det trengte vi nok ikke, men det er aldri dumt å ha litt god tid. Lille Irina var lys våken på et øyeblikk, og ble kledd i nydelige klær, mens jeg gjennomførte mitt lille morgenstell. Så var det Irina som hadde en runde på toalettet, og så var vi klar.

Taxien kom 0340, som avtalt. – Det er en Skoda, sa lille Irina på snart fire, til babusjkas formidable forundring. Der er en Toyota, der er en BMW, fulgte Irina opp, og pekte på bilene rundt. Hun var i storform. For en gangs skyld hadde vi fått plass til all bagasjen vår i koffertene, mye på grunn av den ganske bra kofferten jeg har kjøpt til Olia, og det at vi hadde rett til en ekstra koffert på grunn av sølvkortet. Den ekstra kofferten var Irinas lille trillekoffert, som godt kunne passert som håndbagasje.

Jeg fulgte nøye med på at taxisjåføren ikke sovnet. Det stedet vi krasjet i fjor virket ganske trygt da vi gjorde det, på langs, mot en vegg. Men når jeg ser det nå igjen, så er det bare meter om å gjøre, så hadde vi kunnet gått med fronten inn i denne murveggen. Disse bilene har ikke sikkerhetssele bak, og med farten ukrainske taxisjåfører har på motorveien, er det best å ikke tenke på hva som kunne skjedd.

Denne gangen gikk alt helt, helt forbilledlig. Den nye superkofferten var 27 kg, men triller seg lett, og det var ikke noe problem med vekten, siden Irinas lille kompenserte. Innsjekk gikk helt fint, og passkontrollen var akkurat som vanlige passkontrollen. Han spurte ikke engang om de noen-og-nitti-dagene Irina har vært i Ukraina. Lettelsen min var enorm, da dette hindret var overstått. Enorm.

Vi var med vilje veldig tidlig ute, i tilfelle det skulle bli noen problemer. Så nå hadde vi en veldig god time sykt tidlig på morgenen, der på flyplassen. I det lille lekeområdet for barn hadde to engelskspråklige lagt beslag på alle plast-pute-byggeklossene, og Irina satt tålmodig og så ut i luften. Først når det kom en russiskspråklig og tok seg til rette, løp Irina også til. Da ble det også god fart og moro. Veldig koselig, var det å se og høre. – Jeg skal reise til Norge! forklarte Irina, med store håndbevegelser. – Vi skal reise fra nummer 7, sa Irina om gaten vår.

Da jeg måtte på toalettet kort før boarding, ville ikke Irina være med. Hun ville heller leke. Greit nok, skal Irina være barn av meg, må hun finne ut av litt ting, hun vil alltid møte grenser som blir presset bort. La nå tre-åringen leke der på flyplassen, mens jeg er på et kort toalettbesøk, 50 meter unna. Mens jeg er der, hører jeg det blir annonsert boarding av vårt fly. Men jeg kan ikke forlate toalettbesøket før jeg er ferdig.

Da jeg kommer ut, er de andre barna vekk, og Irina står oppvakt midt på gulvet. Dette er alvor for henne. Hun skjønner at flyet snart går, og at far er vekk. Jeg roper på henne, og da hun endelig hører, kommer hun med vilt oppsperrede øyne og roper, gate 7! Gate 7! Vi kommer oss til gate 7, like ved siden av. Køen er enorm, men vi kommer oss av gårde i rute, landet i rute. Og alt er under steel control, for å si det på engelsk.

I München har vi bare tiden og veien. Det er sikkerhetskontroll, passkontroll, flyplasshotell, toalettbesøk, og gate. Og boarding.

Flyet til Oslo går også fint. Vi bestiller fin drikke, eplejuice, tomatjuice og sprudlevann til Irina, kaffe, vin og sprudlevann til meg. Irina har det supergøy, viser hvordan hun skal organisere drikken, drikker litt her og der, dupper av noen øyeblikk, men spiser ingenting. Det tørre brødet med ost og egg frister ingen. Italieneren ved siden av meg ler rått da han sier det skal være fra Italia.

Så det er veldig, veldig godt at vi kom inn på denne Loungen. Det vanskeligste var å finne den. Gardermoen er egentlig ganske uoversiktlig, for oss som ikke så altfor vant med å være der. Det er flere avdelinger, har jeg nå lært meg, og jeg kjente meg ikke igjen der vi var. Vi gikk litt rundt omkring på måfå, Irina ville til lekerommet, jeg ville til Lounge, og det var også spørsmålet om vi skulle hente bagasjen vår.

Det hjalp da vi fikk satt Irina i en trillevogn. Da fikk vi gått i mitt tempo. Og da fant vi loungen. Så var det bare å legge kortene på bordet, bokstavlig og billedlig talt. Sølvkortet mitt var gyldig, og jeg sa fra at vi kom fra München og skulle videre til Stavanger. Det var greit. De er virkelig hjelpsomme her, når man først har rett til å være her, jeg fikk utskrevet boardingkort, og fikk senere beskjed om at jeg måtte hente bagasjen. Deretter var det aktuelt med innenriksloungen, eller jeg kunne også komme tilbake hit, på en måte jeg ikke helt skjønte. Uansett kunne vi godt ta oss tid til å spise ferdig.

Det har vi gjort til gangs. Dette er 3 timer siden. Mange kopper espresso, glass vin, brus, sprudlevann og små porsjoner med chips, pasta og salat. Snart reiser vi videre. Snart ser vi igjen hun vi elsker aller, aller mest – Min kjære kone, og Irinas mor, Olia.

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Hva er det med SAS?

Så er det nettopp annonsert at flyselskapet SAS skal motta nye milliarder fra den norske, den svenske og den danske stat. Det delvis statseide skandinaviske flyselskapet har lenge slitt, og de med hukommelsen i orden vet godt at dette ikke er første gangen SAS har fått statlige penger for å komme seg gjennom forskjellige kneiker. Ofte har det med pengene fulgt krav om «bedre økonomisk styring» og varsel om at «dette er siste gang vi vil fylle på med penger». SAS har vært – og er delvis fortsatt – et flyselskap av den gamle tid, da hver stat hadde sitt store eller lille flyselskap, og man i det store og hele slapp konkurranse fra brysomme konkurenter som drev effektivt. Jeg vet ikke om mange selskap i konkurranseutsatt næring som har ødelagt sånn for seg selv, med tjukt av streiker og forskjellige slags arbeidskonflikter. Fortsatt er det 35 fagforeninger å forhandle med, er det siste tallet jeg hørte. Det er klart, en slik mastodont har ingen sjanse til å konkurrere mot et strømlinjeformet og slankt selskap som for eksempel Norwegian.

Man kan saktens spørre seg hvor lenge vi skal la selskapet overleve på dopede midler fra utømmelige statskasser. En gang må statene kunne si at nå er det siste gang, og så la det være siste gang. Etter forrige statshjelp i 2009, da finanskrisen hadde gjort sitt, virket det som det lå alvor  trusselen om at dette var siste gang. Så skjer det altså igjen, tre år etter. Hvorfor kan ikke statslederne våre stå ved sine ord?

På noen måter har de gjort det. Pengene blir denne gangen ikke gitt som en gave, det blir gitt som et lån. Sammen med en rekke banker og Wallenbergstiftelsen (som også var involvert i 2009) har de skandinaviske landene gått inn med midler det er meningen SAS skal betale tilbake. Det er et lån, men et lån SAS ikke ville fått, om ikke de skandinaviske landene hadde stått som garantister. Det fulgte også store krav om å kutte kostnader, for å komme inn med statshjelpen.

Likevel er det kanskje betenkelig at disse pengene kommer. Det er konkurransevridende, andre flyselskaper og transportselskaper kan ikke regne med slike statlige redningsaksjoner. Pengene statene garanterer er tapt hvis SAS går konkurs, og konkurs er en høyst reell mulighet. SAS hadde kanskje gått konkurs nå, om det ikke var nettopp for denne garantien. Og SAS har slik de driver sin virksomhet store problemer med å tjene penger. Det går mer penger ut, enn inn.

På den annen side har SAS gjort en ganske bra snuoperasjon siden problemene under finanskrisen. Det er ikke lenger problemer innad i SAS som gjør at flyene blir forsinket, de ansatte der har langt på vei sluttet å streike, og det er heller ingen mystiske sykemeldinger og merkelige gå-sakte-aksjoner. Nå er det Avinor og flygelederne som sørger for at SAS får problemer. SAS fremstår som et mye mer offensivt selskap nå, enn på begynnelsen av 2000-tallet, der de trodde de kunne utkonkurrere Norwegian av gammel vane. Nå ser det ut som de har skjønt de er lillebror og i utfordrerposisjon. De har gjort en del riktige grep, passasjertallet er steget, og de er – i hvert fall sett utenfra – et bedre drevet selskap.

Det er ikke den løpende driften som gjør at de nå har fått problemer. Det er en høyst uforutsigbar utgift som pluselig har gjort seg gjeldende. Det vil si, utgiften er forutsigbar, men den har ikke vært gjeldende. Det dreier seg om pensjonsutgiftene. Pensjonsutgiftene er en kjempeutfordring for hele den vestlige verden. Det er noe så enkelt som at vi lever lenger. Det betyr at pensjonsutbetalingene går over flere år. Dette koster penger, og pengene må tas fra et sted. Innbetalingene øker ikke like sterkt som utbetalingene gjør.

For SAS blir dette en utgift på 12 milliarder kroner som nå skal inn i regnskapet. Det tar bort omtrent hele egenkapitalen. Uten egenkapital, har ikke selskapet noe å tære på når de ikke går med overskudd. De har ikke penger å betale utgifter med. Og det er ikke så moro å gi lån til noen som ikke har noe å tilby pant.

Det er nye regler som gjør at pensjonsutgiftene fra 2013 må inn i regnskapet. Jeg mener det er en god regel. Pensjonsutgiftene er reelle, og de må bli synlige. De vil bli et stort problem, ikke bare for SAS, men for en rekke selskap, og også for en rekke stater. I Norge har vi oljefondet å tære på, eller Statens pensjonsfond utland, som det heter. Det finnes flere sånne fond som skal finansiere pensjonsutgiftene, private og offentlige. Men når økonomien i den vestlige verden langt på vei har krasjet, er det ikke så lett å få gode renter på investeringene disse fondene må gjøre.

Hva er det med SAS, var spørsmålet i overskriften. Her har de kommet opp i problemer de ikke helt selv er skyld i. De har gjort grep som reduserer pensjonsutgiftene fra 12 til 7,6 milliarder kroner. Det er likevel en formidabel utgift. Det er nok til å kunne slå selskapet konkurs, om ikke statene kommer inn og  hjelper på en eller annen måte.

Fra Norwegian kommer klager om at SAS stadig overlever på skattebetalernes regning. De må trå litt forsiktig. De ansatte der har ikke så gode pensjonsbetingelser, som de ansatte i SAS. De har ikke så gode lønnsbetingelser heller. Kanskje kan vi som bare er passasjerer i flyene glede oss over at Norwegian med det gir oss billigere reiser. Men kanskje er det også for oss en ikke helt ønsket situasjon, når vi kan fly billig, fordi Norwegian benytter flygere og annen arbeidskraft fra lavkostland. For de ansatte i SAS er det en alvorlig situasjon at de må gå ned i lønn, de risikerer å miste jobben, de risikerer at selskapet de jobber i går konkurs, og de risikerer at det ikke finnes jobb hos konkurrenten, fordi disse henter arbeidskraften sin utenlands til en lavere pris.

Kanskje var det riktig å gi SAS statshjelp, denne gangen.

Vanskelig navneendring

For en tid tilbake hadde jeg det jeg trodde var en gladpost om at min kone nå har tatt mitt etternavn, og heter Olga Salen i stedet for Olga Iurzhenko. Jeg skrev også en post da endringen var gjennomført. Jeg skrev så kjekt at selve handlingen er grei, man går bare til folkeregisteret og spør om å få navnet endret, og så venter man noen uker til man får et brev i posten om at navneendringen er gjennomført. Jeg skrev videre – litt mer innsiktsfullt – at det gjenstår jo litt arbeid, all dokumentasjon, alle registere og alle papirer der hennes gamle navn står, må jo strengt tatt omgjøres, og dette er en omstendelig jobb når hun er registrert både i Norge og Ukraina. I den siste posten skrev jeg om et ganske konkret problem, hvilket navn vi skulle bestille flyreisen vår for sommerferien i.

Som jeg også har skrevet i en post, så er reisen nå bestilt, kjøpt og betalt, og vi valgte å oppføre det navnet som faktisk gjelder. Kanskje ville det enkleste være å bare bruke det navnet hun har legitimasjon for, men det ville jo være litt rart også om det var sånn man måtte gjøre det. Vi var ikke sikre på om vi ville rekke å forandre passet så kort tid før reisen. Olia var særlig usikker på det, hun er ikke godt vant med ukrainsk byråkrati, og har på forskjellige måter opplevd så mye venting også med det norske, at hun ikke riktig kan tro at det heller er til å stole på. I alle fall når det er litt korte tidsfrister, som det er her. Vi hadde imidlertid en backup plan om at vi kunne reise med det gamle passet + dokumentasjonen for navneendringen, om det skulle vise seg nødvendig å gjøre det på den måten.

Jeg kontaktet selvsagt SAS for å forsikre meg om at alt var riktig gjort. Den eneste lille tabben var at jeg gjorde denne forsikringen etter at reisen var bestilt. I dag ringte de nemlig fra SAS (jeg kontaktet dem i går på kontaktsidene deres), og ba oss forandre passet fortest mulig og betale det nødvendige for å få hastebehandling.

Olia er jo tapper i slike situasjoner. Selv om hun hadde aldri så lite lyst, gikk hun straks til politiet for å få endret passet. Men hos politiet kunne de selvfølgelig ikke endre det. Olia er nemlig ikke norsk, hun er ukrainsk, og politiet i Norge har ingenting med ukrainske pass å gjøre. Dermed måtte hun kontakte den ukrainske ambassaden i Oslo. Det gjorde hun selvfølgelig også, men der er man med en gang over i ukrainsk system, og der kunne de for tiden ikke skrive ut nye pass, fordi de mangler materialet å gjøre det på. De har ikke det nødvendige papiret, tror jeg det var Olia forklarte. Og det var ingen som kunne si noe på når dette ville komme slik at pass kan skrives ut på ny.

Dermed er vi i den leie situasjonen at vi har to flybilletter fra Bergen til Kiev den 25. juni, det er Eivind og Olga Salen, som er ingen andre enn oss. Men Olga har som det ser ut nå altså ikke noe fullgodt bevis for at det er hun som er Olga Salen. Dokumentasjonen fra folkeregisteret er gjort på en vanlig utskrift og inneholder ikke noe bilde. Det vanskeligste å kopiere der er stempelet, og i en flyverden livredd for terror ser ikke dette ut til å holde.

Jeg har kontaktet SAS på nytt for å høre hva vi skal gjøre. Det er for dumt hvis vi ikke kan reise på de billettene vi faktisk har kjøpt, og som faktisk er oss. Forhåpentligvis får dette en lykkelig avslutning, men det er uansett dumt at en enkel navneendring skal føre til vanskeligheter som dette.

Tilbake i Bergen etter sedvanlige problemer på reisen

Borispol flyplass i Kiev har sine mangler i forhold til hypermoderne, stålbørstede flyplasser i vest, men den tar igjen på det som er viktigst, man kommer raskt igjennom dem. Selv på Flesland og Sola bør man ikke være altfor lenge etter de anbefalte to timene før avreise, for å være på den sikre siden at man kommer med i god behold. Den helautomatiske innsjekkingen innebærer vel stort sett bare en ekstra kø, siden man uansett må stå i kø for å levere kofferten fra seg etterpå.

Fra Kiev reiste vi klokken 1300 når flyet skulle gå 1515, og det er lenger fra Kiev til Borispol enn både fra Bergen til Flesland og Sandnes til Sola, likevel finner man seg bestandig ute i god tid. Det er når man skal inn i landet køene er, og også de går raskere enn de pleide. Avskjeden tok forresten lenger enn et kvarter, så klokken var heller 1320 da vi la i vei med vår faste sjåfør, Andrej.

Jeg skal ikke ta mange detaljer på reisen. Vakrest var det fra Kiev til Dusseldorf med Lufthansa. Det var rikelig med både mat og drikke, rikelig fordi jeg også fikk Olias porsjoner, og utenfor vinduet var det store deler av turen sol og skyfritt og god utsikt. Alt vel.

På Dusseldorf måtte vi gjennom ny sikkerhetskontroll. EU og land utenfor EU stoler ikke på hverandre, og flyplassen stoler ikke på vann servert oss på Lufthansas egne fly.Så det mistet vi. Jeg skjønner ikke at verden ikke irriterer seg mer enn den gjør over disse tøysete kontrollene.

Fra Dusseldorf til København var det slutt på maten og vinen. Heretter var det SAS, og nå måtte vi betale. Dermed ble det ikke mer vått og tørt på oss denne flyreisen. I tillegg var reisen plaget av at det ble mørkt og vi mistet utsikt, og jeg mistet MP3-spilleren min ved å legge den igjen i flyet. Det er elementært: Sjekk alltid vesken foran deg og setet du satt på før du går ut.

Selv om Olia heltmodig forssøkte å få tak i den igjen ved å på noen måte komme seg inn i flyet igjen, var det sjanseløst. Når flyet først er forlatt, skal det være fysisk umulig å komme seg inn i det igjen. Det har med sikkerhet å gjøre, og en slik sikkerhet kan til og med jeg være enig i.

Det førte imidlertid til at jeg mistet MP3-spilleren min. Vi hadde heller ikke tid til å få tak i den på flyplassen, siden vår neste tur fra København til Bergen var i løpet av en liten time. Jeg har kontaktet SAS i dag, men anser sjansene for å få spilleren tilbake som små. Hadde det enda vært på Gardermoen, hadde det nok vært håp, men fra Kastrup til Norge og Flesland tror jeg ikke noe på det. Vi får se.

Underveis fra Bergen til København kom det melding fra kapteinen om tåke i Bergen, og fare for landingsforholdene. Olia og jeg ville nok klare oss fint med en gratis natt i hotell i nærheten av Oslo, men for en skremt familie i Kiev som ventet tekstmelding ved landing ville det være fælt. Heldigvis gikk det bra, det vil si vi landet i tåka.

Det siste sedvanlige uhellet var at det gikk noe i stykker under reisen. Denne gangen er det ganske utrolig, det er få som pakker så oppmerksomt og forsiktig som Olia. Men bagasjen blir tøft behandlet under reisen, som vi selv kunne se da bagasjen ble losset av flyet i Dusseldorf og slengt i fraktevognen. Og hvor varsomt alt enn var gjort, åpnet lokket seg på en honningkrukke, sprakk en ølboks og spraymekanismen i en hårspray knakk, slik at også noe hårspray rant ut. Det er ergerlig når sånt skjer, og ergerlig det ikke skal være mulig å få en koffert med innhold helskinnet fra Kiev til Norge med fly. Særlig sprekkingen av ølboksen må regnes som et kunststykke.

Det gikk ut over bøker, klær og litt forskjellige andre ting, men ikke i særlig grad utover oss. Det var en reise fra Kiev og hjem med sedvanlige uhell.

Det er ikke lett å se hva som er gjort galt i pakkingen her.