Turer og jobb

Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.

Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.

Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.

Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.

Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.

Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.

Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.

Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.

Hei, Jæren, Melshei, Pålsberget

Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.

Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.

Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.

Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.

Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.

Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.

På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

image

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

image

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

image

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

image

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!