Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.
Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.
Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.
Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.
Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.
Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.
Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.
Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!
Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.
Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.
Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.
Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.
Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.
Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.
Vi fortsatte.
Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.
Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.
Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.
I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!
En helt grei blogg 