Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Barn

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Ny kirke, Moderne kirke, Kirke på 2000-tallet, Ny arkitektur

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

Slektstre

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Kryddersmør, Salater, Rødløk

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

DSC_0507

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Servering, Oppdekning, Dåp, Borddekning

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Barn, klatre, mur

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Bunad, Blå kjole, Dåp, Dåpsselskap

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

Bursdagsselskap trettende dag jul, med 13 til bords i 2013

Det var ingen garanti for at det skulle bli vellykket i dag, da jeg inviterte den nærmeste familien til bursdagsselskap i dag. Tvert om, nesten, forhold utenfor det jeg blogger om gjorde at jeg rett og slett måtte sende en sms rundt om, og insinuere at det kanskje ikke var så lurt å komme. Alle kom allikevel – det er første gang på et par år vi er samlet absolutt alle – og det ble et riktig trivelig selskap. Merkelig, men et ugjendrivelig faktum.

Mye skyldes Olia. Hun strever litt med disse selskapene, som ikke er med hennes familie, og ikke er som i hennes kultur. Det blir også ganske mange av dem, siden vi er ganske mange folk. Olia har moren og søsteren, lille Tais, og fetteren i New York. Det er alt. De blir sjelden flere enn disse, som oftest færre, siden fetter Dennis slett ikke så ofte kommer seg over til Europa. Det blir derfor ganske voldsomt for henne når vi hver gang er 10 – 12 stykker som en standard.

Jeg tenkte derfor å invitere til brødmat, for det kan jo også jeg lage i stand, om Olia ikke vil involvere seg. Men brødmat ville ikke Olia høre snakk om, sånt går ikke an å servere gjester. I det hele tatt hadde hun ganske mange tanker om hva som gikk an og ikke, og hvordan alt skulle være. I fjor forsøkte jeg å lirke det til så det passet for oss. I år bestemte jeg meg for å la henne stå for styringen. Fullt og helt.

Grunnet et par andre ting kom vi ikke i gang med forberedelsene før sånn halv to. Da gikk Olia og hentet to hele laks, og ville ikke høre snakk om at dette kanskje kunne være i overkant. Jeg bekymret meg også over at mange nordmenn ikke liker fisk, og at Olia plutselig kan få veldig anstrengt forhold til folk som ikke liker noe. Så jeg forsøkte å finte inn litt spekemat, eller noe.

Jeg trengte ikke bekymre meg.

Verken Olia eller jeg er planleggere. Enda vi gikk sammen til butikken i går, var det litt av hvert som vi trengte, men ikke hadde. Hvem skulle trodd det, sånn selskapet ble. Jeg skrelte litt poteter, siden vi hadde litt lite ris, og så ble det fløtegratinerte poteter i tillegg. Og så sendte hun meg til gardsutsalget på Skjæveland for å kjøpe paprika til en spesialdelikatesse med fylte paprika, så vi også kunne få brukt noe av all kjøttedeigen vi hadde. Da jeg ringte for å høre om det vår noe mer vi trengte, mens jeg var der, var hun rasende for at jeg hadde kjøpt matfløte i stedet for kremfløte, og hun hadde stått et kvarter og forsøkt å kreme den likevel.

Selvsagt ble vi forsinket. Med det ble heldigvis gjestene også. De kom litt etter litt, så vi liksom kunne fase oss inn, all maten kunne lages, og stoler og bord settes på plass. Det ble jo etter hvert en ganske artig og uhøytidelig løsning, der alt vi hadde av stoler stod rundt spisebordet, og de som hadde plass på dem, kunne spise. De som hadde spist ferdig, forlot plassen, og overlot den til en annen. Sånn fikk barna spist i en fart, og sluppet pinen med å måtte sitte ved bordet, når de heller vil løpe og leke. Overraskende nok var det laksen som gikk rett hjem, særlig blant barna, de ropte og skrek etter den, og var spesielt begeistret for å finne bein. Som lille Benjamin klokelig sa: du må spise mye for å finne mange bein.

Du måtte i det hele tatt spise mye for at det skulle merkes i matfatene. Første pulje ble skiftet ut, en ny kom det til bords. Men det gjorde sannelig også nye retter. De omtalte paprikaene kom, Olia hadde insistert på en til hver, men de ti som kom var også rikelig i overflod. Den første laksen slet med å bli halvspist, enda vi alle gjorde store innhogg. På kjøkkenet lå enda en laks, like stor, nyttet og urørt. Brød fra jærbakeren var hele tiden tilgjengelig, flere salater, plommetomat og agurk. Alt laget ferskt av Olia etter at hun hadde tatt en løpetur i formiddag.

Barna var også i bemerkelsesverdig godt humør denne dagen. Det er svært sjelden dagens barn ikke maser etter skjerm og dataspill. I dag maste de etter penn og papir, for de løp kappløp fra rommet til stuen, og tok tiden og ville skrive det ned. Stolene og sofaen i stuen er veldig digre og tar veldig mye plass, men de er også deilige og klatre i. Og slik Olia har plasser dem, kan man klatre, hoppe og løpe i alle retninger. De store guttene tok seg av dette, mens de halvstore jentene tok seg av Benjamin som nå var blitt hund ved navn Hugo. Han ble matet med agurk. Trude og Tone ble stolte mødre til barn som spurte etter agurk i en skål, og ikke sjokolade.

Så var det kaffe. Rundt alt dette her ble det også fikset forskjellige ting, det må ingen glemme. Nå har vi ringeklokke, og Lars gjorde et oppriktig forsøk på å få på plass kjøkkenlampen i taket, men måtte gi opp, fordi vi – eller jeg – veldig klønete har somlet bort skruene vi kjøpte til dette formålet. Under arbeidet fant han imidlertid frem til hele kaffeserviset vårt, sterkt bra, siden vi akkurat skulle drikke kaffe.

Til kaffen hadde mor laget firkløverkake, pepperkaker og kokosboller, mor til Espen flere julekaker, og så er det alltid Olia som klarer å trikse frem noe. Denne gangen hadde hun kjøpt festlig snop, med biler som motiv. Det gikk rett hjem blant barna, og flere av de voksne.

Plutselig var det på tide å gå hjem. Det gikk også i pulver. Først var det Nygård og Sivertsen, så Tonje, mor og Espen. Det var en pussig vellykket bursdag fylt av tallet 13. Til og med gavene var av bemerkelsesverdig kvalitet, virkelig nyttige ting, som kommer godt med. Takk til alle som kjøpte dem til meg, og som var i så godt humør og blide og fornøyde når de kom på besøk.

Gourmetmat og lysbilder

Det var en kveld som var den laget bare for meg. Vi samlet oss hos mor, alle vi fire barna og henne, og vi spiste en bedre fireretters middag før vi så på lysbilder fra livene våre. Det er akkurat som jeg liker det, god mat og mye av den, og så mengder på mengder av lysbilder.

Jeg tror ikke de andre er så opptatt av maten og lysbildene som jeg er det. Jeg vet mor liker å lage mat, og det er alltid kjekkere å lage den for et meningsfylt selskap. Når det skal være gorumetmat og spesiell anledning, kan man også snope seg til litt dyrere mat enn man spiser til vanlig. Første rett var en liten aperitiff, jeg er ikke kar til å si hva den bestod i, sviske og skinke, kanskje, fingermat med tannstikk i, veldig godt. Andre rett var asparges surret sammen av bacon, tror jeg det var. Hovedretten var en kyllingrett i spennende saus, og ris og salat. Desserten var sjokoladepannacotta. og alt var ledsaget av italiensk rødvin.

Det er ikke så ofte vi får møtes alle sammen, og bare oss. Vi er nå alle blitt gift, Trude og Tone har barn, og Tonje bor i Slovakia. Jeg kan på direkten ikke huske sist gang vi var samlet slik, bare oss, kanskje er det så lenge siden som den gang far døde? Ellers er det nå blitt Tonje som ikke kan, siden hun bor så langt unna, men nå var hun på besøk i anledning hun får opplæring i en sommerjobb hun skal ha, og dermed kunne også hun være med.

Etter maten var det lysbilder. Jeg er en varm tilhenger av lysbilder. Jeg tror vår tids unge generasjon går glipp av noe som ikke får oppleve ekte lysbilder. De får selvsagt noe til gjengjeld, digitale bilder og distribusjon på internett. Det er gratis å ta hundrevis av bilder av hver minste anledning, og med dagens kvalitet selv på mobilkamera blir kvaliteten ypperlig selv om fotografen ikke har anstrengt seg det minste for å tenke ut hvordan bildet skal være. Det blir masseproduksjon, konsum, bilder er ikke lenger noen stor begivenhet.

Den gang det var lysbilder kostet en film på 24 eller 32 bilder en del penger, og det kostet enda mer å fremkalle den. Man hadde ikke anledning til å klikke i vei, og slette de dårlige bildene hvis man gadd. Man måtte mene noe med bildene. Det kan man selvfølgelig gjøre også i dag, jeg er selv veldig glad i å fotografere, og har mange, mange bilder som viktige minner fra alt jeg har opplevd de siste årene. Bildene betyr noe for meg. Men lysbildene får ekstra betydning, i det at det er så få av dem. Hvert eneste ett er en skatt.

Og så har man anstrengelsen man må gjøre for å se på dem. Det er ikke bare å skru på en hvilken som helst datamaskin, og la dem flimre over skjermen.  Man må hente frem lysbildeapparatet, altså fremviseren, og man må hente bildene og en skjerm å vise dem på. Man må skru av lyset, sette seg ned og se på dem. Man kan ikke la dem rulle forbi mens man egentlig holder på med andre ting. Man trykker på knappen når det ene bildet skal skiftes ut med det neste, man får den karakteristiske lyden, man kan justere litt på skarpheten, men man kan ikke trylle et dårlig bilde godt som man kan i dag. Men man får bildet stort opp på skjermen, og kan diskutere det og snakke om det før man skifter over til det neste. Jeg er ikke i nærheten av å komme i samme stemning av å se på bilder på en dataskjerm. Det er en helt annen opplevelse.

De eldste bildene vi har er fra 1971-72, da mor og far ennå ikke hadde giftet seg, de er så unge at de ser ut som en spøk, og de viser helt andre kvaliteter ved seg enn det vi barna har lært å kjenne dem med. De nyeste bildene er fra slutten av 1980-tallet, da Tonje nettopp er født og jeg trer frem som en smukkas med fluffy hår og hockysveis. Mellom der finnes det hundrevis av bilder fra mor og fars og vår families liv. Vi ser når mor og far bor i studentleilighet i Oslo, vi ser når jeg blir født, vi ser vi flytter til Selje og bor der, vi ser Trude blir født, Tone blir født, vi vokser alle til, vi forandrer oss alle. Særlig mor kjører løpet fra 70-talls-look til fullblods 80-talls, mens far legger av seg forfengeligheten, kinnskjegget og barten. Vi ser mange turer og ferier, de viktige turene jeg hadde med far og bestefar, hvordan det så ut på Ganddal, hvordan alt har forandret seg.

Og vi ser hvordan ikke så mye har forandret seg i grunnen. Mor og far lager det koselig sånn som Olia og jeg lager det koselig, hun lager mat og han spiser, det pyntes og fotograferes, det er høytidsstemt i hverdagen. Trude og Tone ligner på barna sine, i utseende og væremåte, trekkene og stilen går igjen, slekten går sin gang. Barna sitter på kjøkkenbenken og baker med hele kroppen, Tone setter seg i badekaret med klærne på, Trude gjør seg til i forkledning, jeg står ansvarsfullt med orienteringskartet i hånden, 8 år gammel.

Fra klokken litt over elleve begynte det å tynnes ut i rekkene. Tonje måtte legge seg, fordi hun skal på jobb. Så måtte også mor, Tone og Trude gå. Jeg gav meg aldri. Jeg så gjennom alle bildene. Siste halvdel helt alene. De var vel ferdige sånn litt før klokken to på natten. De andre gikk glipp av mange skatter. Og jeg skulle gjerne hatt mor der til å forklare meg hvem de var, alle disse menneskene som smilte og var glade på bildene fra før jeg var født.

Mor har nå satt i gang tiltak for å få bildene digitalisert. Det er selvfølgelig veldig bra, så vil de bli bevart for alltid. Men dette er lysbilder. For virkelig å komme til sin rett må apparatet av, lyset må skrus av og man må ha god kaffe eller god vin. Så må man sitte og se og se og se, i timevis, hvert bilde en evighet, for med disse bildene er det som om selve tiden viskes ut, den gang gjelder som nå, livene våre og slekten knyttes sammen.

60 års dag hos mor i Kvednadalen

Hvem skulle trodd det bare for få år siden? Mor ble 60 år, og det var feiring ikke i Gaupeveien 5, men i et rekkehus på Klepp stasjon. Far skulle ikke være med, han er død, Tonje ikke heller, hun er i Slovakia sammen med sin ektemann og studerer medisin. Jeg var der, men min ukrainske kone var det ikke, hun var på jobb på et sykehjem i Stavanger. Resten av familien var der også, Trude og Tone med sine familier, der alt står bra til og alle er friske. Det eneste som var som man kunne vente, var at det ble servert god mat, middag med kalkun, kaffe med trøffelkake og firkløverkake. Det er her ingen forkleinelse for kaken Tone bakte, men jeg spiser bare kun disse to kakene. Etterpå tok jeg bilen og kjørte hjem med matrester til Olia, i morgen kjører jeg tidlig ut og henter mor så vi kan kjøre sammen på jobb. Livet har sannelig forandret seg.

Sannelig har livet forandret seg. Men det er nå engang slik det er med livet, og man har bare å tilpasse seg de nye vilkår som blir budt. 60-årsdagen var den siste av de store tingene mor hadde dette året, det har sannelig vært mye for hennne. Forhåpentligvis kan hun hvile litt nå. Nå er det frem til jul ikke noe spesielt som venter, og julen vil ikke være mer spesiell enn at det er første jul i nytt hjem. Det blir veldig spesielt, både for henne og for oss, som har flyttet inn i vårt gamle hjem i Gaupeveien.

Det er imidlertid ingen spor av klage eller vemod hos noen av oss. Vi har nå en gang i Salen-familien vendt oss til å ta tingene som de kommer, å få sorgene unna og dyrke de tingene som gjør oss glade. I dag var det bursdagen til mor. Hun kom og hentet meg etter at hun hadde vært i Gudstjeneste, Olia og jeg er foreløpig fjernt fra å få oss bil, så om jeg ikke blir hentet, må jeg sykle, løpe eller ta kollektivtransport. Det hadde gått helt fint, forresten. Men nå hadde det seg nå slik at mor kunne stikke innom. Jeg hadde hatt en av mine vanlige søndagsmorgener, der Olia stikker grytidlig på jobb, tidligere enn grytidlig, forresten. Solen er ikke i nærheten av å stå opp når hun må sykle av gårde for å rekke arbeidstiden i Stavanger. Jeg har mine datating, jeg sjekker litt på nettet, skriver litt, og spiller mine daglige parti sjakk. Så er det søndagsfrokost med rundstykker, te og egg.

Klokken 1230 kom mor, og vi reiste ut til henne. Hun tok som alltid med seg et lite flytelass. Det føles slik at hun flytter og flytter, men tingene hun har her ser ikke ut til å minke. Det er for øvrig helt greit, vi har god plass. Hos mor var min oppgave å bære til spisebordet, og så kunne jeg ta en dusj i hennes moderne bad, og sette meg på arbeidsværelset og fortsette mitt uhøytidelige dataarbeid.

Litt før klokken fire, eller om det var litt etter, kom gjestene. Det er jo litt mindre plass og det er mange flere trapper i det treetasjers rekkehuset, enn det er i vårt toetasjers hus på Ganddal. Det er heller ikke så mange leker for ungene. Men unger greier nå vanligvis å leke med det som er, om det så bare er et trappegelender, og ut i fra hylene i overetasjen hørtes det ut som de hadde mye moro der også.

Til middagen ble som det har hendt før Waldorfssalaten glemt. Jeg syntes så tydelig jeg så mor skjære opp druer, så jeg var ganske sikker på at hun hadde laget den, men ikke sikker nok til at jeg våget å spørre. Det ville være lettere å holde ut uten Waldorfssalat, enn det ville dumt om mor hadde glemt å lage det og vi spurte etter den. Men mor har laget kalkun i årevis, og glemmer selvfølgelig ikke salaten, den hører selvsagt med. Hun glemmer bare å sette den på.

Heldigvis er jeg i stand til å spise i kolossale mengder, så da salaten endelig kom, hadde jeg ennå litt plass igjen om de fleste var mette. Det var også et herremåltid, det skal sies, selv uten Waldorfsalat.

Det var kjekt å være samlet litt igjen og vi fikk snakket om en rekke med ting. Dessverre fikk ikke Olia være med. Hun har litt leie arbeidstider for slike familiesammenkomster, og hun er ikke helt der ennå at hun vil finne på å be om endret arbeidstid fordi hun skal i familieselskap. Da må hun bli tryggere på både arbeidet og familien, hadde jeg nesten sagt.

Alle gode ting kommer til en ende. Det samme gjelder dette lille selskapet, som var mors første forøsk på å få samlet alle i sitt nye hjem. Det viste seg verken å være problemer med plassen, stemningen eller arrangementet, alt gikk helt fint. Jeg fikk til og med ta bilen hjem, og slipper med det å sykle til jobb i morgen. I stedet henter jeg mor, spiser frokost hos henne, og så kjører vi sammen.

Det går seg til alt i hop. Gratulerer med dagen og takk for et hyggelig selskap, til mor.