Bilbombe og cyberangrep i Kiev

Det passet seg nesten litt godt at gårsdagens post omhandlet en del av problemene Ukraina etter Maidan sliter med. Mens jeg satt og skrev, var allerede nyheten om en bilbombe som drepte en ukrainsk offiser her kjent, og kort etter ble Ukraina hardest rammet av cyberangrepet Petya.

Jeg for min del hadde en fridag i går. Mama Olia og babusjka gav meg fri fra alt barnepass og samvær, så jeg kunne rusle rundt i Kievs gater som i ungkarsdagene. Ikke at det er så kjekt lenger, jeg har liksom gått fra meg, og det meste av tiden brukte jeg på å lese en tysk roman og plotte inn tyske gloser for å forberede meg til et nytt studium fra i høst. Bare sånn måtelig så jeg over nyhetene.

Den beste kilden for å lese om bilbomben er avisen en artikkel i avisen The Guardian, skrevet av Alec Luhn. Luhn er korrespondent i Moskva, han gjorde selv et stort nummer av han ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene mot Putins menn og korrupsjonen tidligere i vår, og han har fulgt Russland og de omkringliggende landene tett de siste årene. Artikkelen i Guardian er balansert, navnet på offiseren blir nevnt, oberst Maksim Shapoval, fra etterretningstjenesten, og ukrainske offisielle kilder ble sitert på at dette var terrorisme, og at Shapoval hadde vært med i kampene i øst, i Donbass. Den sedvanlige anklagen mot Russland blir lagt i munnen på en Jurij Butusov, redaktør av et nettsted Censor.net, det er han som i en post på Facebook skriver at Shapoval ledet en enhet som kjempet i Øst-Ukraina, og at russisk etterretning kan stå bak. Jeg har verken hørt om Butusov eller om nettstedet hans.

Luhn setter også drapet på Shapoval i sammenheng med flere andre drap i Ukraina de siste par årene, alle i Kiev, og både pro og anti det nye regimet i Kiev. De mest prominente som er blitt drept er journalisten Pavel Sheremet, også han drept av en bilbombe, det russiske parlamentsmedlemmet Dennis Vornonenkov, som ble skutt, og journalisten Oles Buzina, som også ble skutt. Særlig for Buzina er det utenkelig at det var russisk etterretning som skjøt, Luhn skriver selv Buzina var «pro russisk», noe som kanskje er en overdrivelse, men han var sterkt kritisk til det nye regimet. Det er langt flere enn disse tre som er drept, eller har dødd under mystiske omstendigheter, og langt flere som er mot det nye regimet, enn som er for det. Tar man med attentat begått i den rebelske regionen Donbass, så blir det riktig uhyggelig.  Men drap som kan knyttes opp mot Russland og særlig mot Putin, får mye større oppmerksomhet i vestlige medier. Sånn bygger vi, og opprettholder, fiendebilder.

For oss med familie i Kiev og bekjente i andre deler av Ukraina, er det bra at slike drap og attentat blir presentert også som et ukrainsk problem, og ikke bare et russisk. De siste par årene, etter Maidan, har det vært atskillig flere i Ukraina enn i Russland, atskillig flere enn i Russland under Putin, samlet sett, faktisk. Mye av det Russland med rette blir kritisert for under Putin, som sensur og politisk motivert vold og arrestasjoner, er mye her i Ukraina, under det nye styret satt inn etter Maidan-demonstrasjonene. Forfatteren Anton Khurkov er for Maidan, han støtter det nye Ukraina, og har skrevet mange artikler og gitt ut bok om endringene som har skjedd. Hans mest kjente bok er Døden og pingvinen, fra 1996, der han skriver om det nye Ukraina etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var Ukraina – som Russland – plaget av en sterk nedgang i levestandarden, og av mange høyprofilerte drap og attentat. Tiden vi er inne i nå, minner uhyggelig om den.

Cyberangrepet Ukraina ble rammet av stiller i en annen kategori. Her var Ukraina bare et offer blant mange. Kildene som skriver om dette angrepet er veldig mange, mine lesere kan google det frem like lett som jeg. Jeg har lest og fått med meg at det er metroen, flyplassen, sentralbanken, elektrisitetsverket og atomkraftanlegget i Tsjernobyl som er rammet, blant annet. Her er det også hintet til at Russland kan stå bak, men den beskyldningen er anstrengt, siden det russiske oljeselskapet Rosneft er rammet, blant flere russiske virksomheter. På meg ser det helst ut til å være økonomisk motivert. Siden de som står bak angrepet krever løsepenger for å frigjøre de rammede datamaskinene. Borer man seg litt ned i materien, og sjekker ryktestrømmen og diskusjonene på sosiale medier, ser man at en kar som Edvard Snowden mener at feilen som gjør at dette angrepet virker, er en åpning amerikanske NSA brukte for spionasje, en feil i Windows som ikke er blitt rettet. Feilen har et navn: Eternal Blue.

Her er nok også en del storpolitikk, og anklager i flere retninger. Amerikanerne vil gjerne ha skylden på noen de er i mot, som Russland, Nord Korea, Kina eller Iran, mens de som er mot USA gjerne vil ha skylden på dem. Angrepet er i alle fall virkelig nok, og det andre store angrepet bare på noen måneders tid. Så det virker som vi har å gjøre med et veldig reelt problem, som det bør komme reelle løsninger på, og man ikke burde bruke tiden på å slå hverandre i hodet med beskyldninger. For folk med bare vanlige datakunnskaper, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan disse angrepene virker, noe som gjør dem desto skumlere, og noe som gjør at det kan danne seg ideer om litt av hvert. Jeg liker å få tingene forklart på en måte så man kan forstå dem. Det bør man forsøke med disse cyberangrepene også. Foreløpig synes jeg diskusjonen rundt dette består av mye støy.

Vi som er her nede merker ikke stort til det. Min kone Olia hadde ikke engang hørt om det da hun kom hjem for kvelden (derimot hadde både hun og moren hørt om bilbomben, like i nærheten der Olia, barnet og jeg var i går, så det syntes de var skummelt). Min kjære mor uttrykte bekymring for at en SMS hun sendte på iMessage ikke ville komme frem. Jeg kunne ikke betale regningen for et måltid på restauranten Pervak med visa, visa virket ikke, så jeg måtte betale kontant. Kanskje var dette på grunn av hackingen? På BBC leser jeg at metroen ble rammet slik at det ikke gikk an å betale med kort, der, noe jeg sant å si ikke visste gikk an å gjøre i det hele tatt. Alle bruker det sjetonger, og sjetonger kjøper man for småbeløp det er meningsløst å bruke visa for. Så her vet jeg ikke hva ellers så etterrettelige BBC har hatt i tankene. At de skriver som de gjør, indikerer imidlertid at metroen sannsynligvis har virket, noe jeg ikke visste om den gjorde, og noe som heller ikke spilte noen rolle, siden jeg ikke hadde bruk for den.

Antagelig virker alt sammen helt fint i dag. Går det lang tid før banksystemene begynner å virke, får vi problemer med at kontantene løper ut. Men det tror jeg skal mye til. Så vi er ikke bekymret. Vi er forbannet, frustrert og irritert over det som skjer i Ukraina, alle drapene og volden, krigen, korrupsjonen, sensuren og den elendige økonomien, men vi forsøker å holde også disse negative følelsene i sjakk. Det er jo sommerferien vår. Vi vil gjerne glede oss i den.

Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

Deilig er jorden, folkens

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre
riker på jorden
Går vi til paradis med sang.

Dette ble for mye for en skole i Stavanger. Av hensyn til de som går der og jobber der, nevner jeg ikke navnet på den. Det er ganske flaut. Og det kan få noen og enhver til å spørre seg hva de egentlig driver med på barneskolene rundt omkring, når gamle barnesanger og julesanger blir forbudt. Hva skal da være lov, liksom?

Om det er humanistene i human-etisk forbund som står bak denne aksjonen, eller hva det er, så skal de kanskje være litt forsiktige. De kristne lever ennå i skammen over å ha ønsket forbud mot filmer som Life of Brian og diverse rocketekster. Det blir bare flaut. Det ser ut som de kristne har lært.

Jeg tenkte jeg ikke skulle skrive så mye om selve saken om barneskolen i Stavanger. Mange nok skriver om den og harselerer om den. Det har nådd nasjonale medier, og skolen har «beklaget» med at det er et «internt dokument» som er blitt offentlig «ved en feil», og at de skal synge Deilig er jorden likevel.

Ja-ha, ja. Det ser ut som det skal litt mer til for å legge denne saken død. Kanskje de heller skulle prøvd seg med at det var en spøk, som kom feil ut.

For lenge siden, en annen tid, var det også noen som nektet å syne Deilig er jorden. Det var ved et juleselskap, og årsaken den gang var så mye elendighet i verden. Da reiste en kvinne som heter Ruth Meier seg, og holdt en gripende forsvarstale for livet, for troen på det. Det er kanskje de færreste som vet sånn uten videre hvem Ruth Meier er for én, mer kjent er hun som skrev disse ordene om henne: Gunvor Hofmo.

Ruth Meier er jødinnen som ble arrestert av tyskerne sammen med de andre norske jødene under krigen, sendt til Auschwitz, hvor hun døde. Hun var bestevenninne til Gunvor Hofmo. Hofmo kom aldri over det, og skrev noen av de sterkeste diktene som er skrevet i norsk litteratur, før hun tilbrakte 22 år, eller så, på Gaustad sinnssykehus.

Dere kan lese selv hvordan Gunvor Hofmo skildrer episoden, i boken Mørkets sangerske, på nasjonalbiblioteket. Jeg tror lenken skal føre dere direkte til riktig side. Mørkets sangerske er navnet Jan Erik Vold satte på Hofmo, og er et navn som har festet seg. Hofmo hadde aldri noe lyst livssyn. Men hun beundret Ruth Meier, som hadde det. Som jøde, med nazisme og antisemettisme på farlig fremmarsj, reiste hun seg og holdt en forsvarstale for livet. For troen på det. Jeg siterer Hofmo ordrett, fra dagboken hennes (om diktning og annet).

Jeg leste nettopp en del om og av Hofmo, og bet meg merke i dette om Ruth Meier og Deilig er jorden, allerede før de på en Stavangerskole bestemte at den teksten er for drøy. Deilig er jorden, folkens. Jeg skulle gjerne – ved hjelp av magi eller noe – arrangert et møte mellom rektoren på Stavangerskolen og Ruth Meier, slik at rektoren kunne forklart jødinnen at den sangen kan virke støtende på noen.

Verden er gått av hengslene, jeg synes vi skulle forsøke å hekte den på plass igjen. Da gjelder det å skille det som er farlig og ufarlig, viktig og uviktig. En god tommelfingerregel er at det vanligvis er farligere å forby eller sensurere en sang, enn å synge den. Det er også smart, ufarlig og viktig å være nysgjerrig på andre trosretninger enn ens egen. Det kan jo være andre har skjønt noe du ikke helt har skjønt. At jorden er deilig, for eksempel.