Russland setter grense med Norge og sikrer Svartehavsflåten på Krim

Det har vært en aktiv dag for Russland. Her i Norge er vi naturlig nok mest opptatt av delelinjen i Barentshavet. Den er da også en bragd, i over 40 år har norske og russiske myndigheter  forsøkt å sette denne grensen, uten at man har klart å få det til før i dag. Oppgaven har selvsagt blitt forvansket at det er sannsynlig at det finnes store verdier der oppe, både olje og gass er godt mulig, og det står om store beløp om grensene blir satt her eller der. I Norge har vi jo gode minner fra en lignende grenseoppdeling med Storbritannia, praktisk talt all olje i Nordsjøen kom inn under våre grenser den gang da, og resultatet er rikdommen vi i Norge nå velter oss i. Kanskje vil vi oppleve noe lignende med grensen i Barentshavet?

Historisk er det uansett, og regjeringen Stoltenberg med utenriksminister Støre i en viktig funksjon fortjener alle gratulasjonene de får, jeg slutter meg opp om dem og gleder meg over at dette spørsmålet endelig er løst.

I russiske nyheter er det nok allikevel kanskje en annen nyhet som overskygger denne. Ingen land i verden grenser til flere land enn Russland, og med en riktig god del av dem er det grensetvister og uenighet om hvilke områder som hører til hvem, Norge utmerker seg bare med at dialogen med oss alltid har vært fredelig. Jeg tror sant å si russere flest ikke er så altfor opptatt av at de har nordområder og at det finnes gass der oppe, det finnes gass så mange steder i Russland. For russere flest og kanskje også for landets øverste myndigheter utsiktene for Svartehavsflåten på Krim viktigere.

Denne flåten er et resultat av en stat som aldri skulle oppløses allikevel ble oppløst. Det var så å si en del av limet i Sovjetunionen, det at de ulike republikkene var så vevd sammen, at det var helt utenkelig at noen av dem plutselig skulle ut og klare seg på egen hånd. Derfor gjorde det ingenting da den ukrainske partisekretæren, Nikolaj Khrutsjov, i jubileumsåret 1954, 400 år etter 1654 hvor Stenka Razin herjet, om ikke hukommelsen nå spiller meg et puss. Jubileum var det i alle fall, og Khrutsjov gav like godt hele Krim i gave fra den russiske Sovjetrepublikken til den ukrainske. 37 år senere skjedde det utenkelige, Sovjetunionen ble oppløst, og Ukraina stod igjen ikke bare med Krim, men også med den sovjetiske svartehavsflåten som var stasjonert der.

Det var mange problemer med denne flåten. Et av de større var at den hadde atomvåpen, og det hadde tatt seg ut om Ukraina gjennom det skulle bli et nytt land med atomvåpen. De avsto heldigvis, og lot alle atomvåpnene blir flyttet tilbake til Russland, og lot også Svartehavsflåten bli stående, den var nå en gang russisk, som Krim også hadde vært det.

Men det er selvsagt problematisk å ha et fremmed lands flåte stasjonert i sin havn. Det gjelder særlig i et såpass betent og spesielt forhold som det mellom Ukraina og Russland. Her skal man nesten være litt forsiktig med å uttale seg, om man ikke er direkte involvert i striden. Og er man direkte involvert i striden, skal man i alle fall la være å uttale seg. De er strengt tatt gode venner, og du vil finne mange ukrainere som vil føle seg like mye som russere og slett ikke vil være opptatt av forskjellen mellom landene, som du også vil finne ukrainere som hater Russland til en slik grad at alt annet er bedre.

Kort og godt gikk avtalen om stasjoneringen av Svartehavsflåten ut på dato om få år, jeg lurer på om det var i 2012. Russiskvennlige Viktor Janukovitsj ble i så måte valgt i grevens tid i det betente presidentvalget som jeg også har skrevet om her på bloggen. Han har nå forlenget avtalen med Russland frem til – 2042. Det er en mannsalder. Man kan forestille seg reaksjonene til de som hater Russland verre enn alt. Eller som nordmann kan man kanskje ikke forestille seg en slik reaksjon, vi har levd for lenge i freden og velstanden. På NRK-radio hørte jeg opptak fra nasjonalforsamlingen i Ukraina, der kastet de egg mot presidenten, altså det var opposisjonen som kastet, ikke demonstranter. Demonstrantene stod utenfor, og banket blant annet opp en russisk TV-fotograf.

Det hører med til historien at Russland ikke fikk den lange avtalen gratis. De forplikter seg til å selge russisk gass til Ukraina til 70 % av markedspris i den samme perioden. For gassavhengige Ukraina er dette svært store penger, og slik jeg kan se det uten å ha satt meg altfor godt inn i det, en ganske god avtale. Ukraina trenger penger.

Men for de som protesterer er det ingen trøst å være fattig slik at man er tvunget til å gå med på avtalen. Stoltheten sitter mye dypere for den jevne russer og ukrainer enn pengebegjæret. De avskyr at de er avhengige av russisk gass og av å få rabatt på den.

Fra russisk side må med at de ikke har så altfor mange alternativer til en flåte på Krim. Kystlinjen de selv har til Svartehavet er grunn, og ikke noe sted for svære krigsskip. Det er også litt som kreves for å bygge opp en marin flåtebase av verdensformat, for det er det denne Svartehavsflåten er, det er ikke mange land i verden som har flåte til å matche denne. Russerne var nokså avhengige av å få beholde flåten sin i Sevastopol de også. Og Krim er en autonom stat i staten i Ukraina, det er vel så vidt jeg vet vel så mange russere som ukrainere der, og språket er helt utelukkende russisk. Det er ikke på Krim den russiske Svartehavsflåten blir oppfattet mest provoserende, etter hva jeg har registrert.

Som man ser er det fredeligere forhold mellom Norge og Russland. Det er kjekt å se at også dette fører frem. Det er også en historisk begivenhet. Endelig har Russland og Norge etter alle de år en klart definert grense. Det er verdt en liten feiring, om man finner gass der oppe eller ikke.

En bomtur til Sevastopol

Dette var dagen hvor vi skulle reise fra den koselige boligen ingen i Norge som ikke har vært her vil kunne forestille seg, og forlate det koselige gamle ekteparet som hadde leid den ut til oss. Våre 20 lykkelige dager var forbi.

 

Jeg hadde fått presset igjennom at vi skulle til Sevastopol. Jeg hadde vært der før, i 2007 under høstferien min, da jeg fikk med meg Odessa, Jalta, Sevastopol og Kiev, men enda ikke hadde begynt å skrive blogg, og av de stedene må jeg si at det var Sevastopol som gjorde klart dårligst inntrykk. Det var en erketypisk, russisk storby med altfor mye betong og altfor lite trivsel. Den har imidlertid en rik historie, og av den hadde jeg ikke fått med meg alt, og derfor ville jeg tilbake dit.

 

Så vi kjøpte oss bussbilletter hele veien fra Alusjta til Sevastopol for noe sånt som 20 kroner, eller så, betydelig mindre enn hundrelappene jeg hadde brukt for å ta taxi fra Jalta til Sevastopol sist gang. Det lønner seg å være gift, og ha en russisk kone til å ordne opp. For dem som vil til Krim og klare seg selv, er å vite at det alltid finnes bussbilletter, om man bare er stødig nok i russisk til å komme seg til kassen på busstasjonen – eller автоваксал, som det heter her. Taxi er enklere og raskere, og et eventyr i seg selv, så jeg angrer ikke på at jeg tok taxi sist gang, selv om jeg sikkert ville greid å kjøpe meg billetter. En taxitur her nede er et eventyr i seg selv, og er man stødig nok i russisk, så får man en flott samtale og en grei innføring i forholdene på Krim uansett.

 

Avgang

Bussen hadde avgang klokken 0915, og ikke 1030, som jeg trodde, så det var bra jeg hørte på Olia og satte vekkerklokken på 0700, som hun krevde, og ikke 0800, som jeg ønsket. Flott setning. Jeg hadde altså hodet innstilt på 1030 og riktig så god tid da vi våknet. Ingenting var naturligvis pakket, dagen før hadde vi oss en avslutningstur til Santa Barbara, favorittstedet vårt, og en ordentlig avslutningsmiddag med rikelig av Krimsk vin og alt annet på favorittrestauranten vår. Skulle bare mangle da at vi begynte å pakke da vi kom hjem.

 

Så jeg hadde god tid, og satte meg til for å lese dagens kapitler av Anna Karenina da jeg hadde pakket mitt. Vi hadde også noen åpnede flasker vin stående, og jeg satte meg fore å drikke dem opp sånn på morgenkvisten. Det var leit å la dem stå igjen, selv om de også hadde gjort god nytte hos den trivelige barin vi bodde hos. Plutselig sjekket Olia bussbillettene på ny, og fant ut den skulle gå et kvarter tidligere enn hun trodde. Vi var i hastverk.

 

Jeg pakket sammen bøkene og styrtet vinen (ikke uten å skjenke et nytt glass), og så gikk jeg inn og la på plass de siste ledninger og krimskrams jeg fortsatt hadde liggende, mens Olia serverte frokosten. Hele tiden drev den gamle barin og tumlet rundt, og når vi snakket med ham hadde vi sjarmerende god tid, da var det som bussen ikke hadde avgang i det hele tatt.

 

Da vi endelig hadde pakket og spist alt, hadde jeg gjort heroisk forsøk med vinflaskene, og forlot stedet med den ene flasken tømt, den andre bare med en halvskvett igjen. Jeg hadde også med et fullt pappkrus for reisen, Ukraina er herlig slik, man er ikke pripne på sånt. Før avreise satte vi oss ned for en siste liten prat og avslutningsseanse med det gamle ekteparet. Olia ville gjennomføre den tradisjonelle stillheten på kofferten før hun gikk, men den gamle Barin pratet og romstrerte i ett sett, så den tradisjonelle stillheten var på brøkdelen av et sekund, og så gikk vi.

 

Bussturen

Jeg kan bare i en setning skrive rett ned hvor fornøyelig det er å sitte morgenberuset av vin med et fullt pappkrus enda mer vin i en skranglete liten minibuss på den vakre strekningen fra Alusjta til Sevastopol langs sørkysten av Krim. Det er blått Svartehav på den ene siden, stupbratte, høye fjell på den andre, og hele tiden vinranker, grønne trær og planter i mellom, alltid noe nesten verdt å fotografere. Når man i tillegg har en vakker russisk kone ved siden av, er lykken fullkommen.

 

Ankomst Sevastopol

Jeg hadde flere ganger spurt Olia om hun visste hva hun skulle gjøre da vi kom frem til Sevastopol, og hun hadde hele tiden sagt hun hadde det hele under kontroll. Jeg var allikevel litt skeptisk da vi kom frem. Det var som jeg husket det, en litt for stor og litt for uskjønn by, og en busstasjon som lå midt ute i ingenting i utkanten av byen.

 

Olia var imidlertid blid og målrettet. – Der er en restaurant, sa hun på russisk, der ordet betegner mye mer enn det vi ville kalle restaurant på norsk, deriblant dette stedet med en liten bod, og grønne plaststoler og plastbord å sitte på, – der kan du kjøpe øl, og så kan vi spise nisten. Hun skjønner hvordan en mann tenker.

 

Nistematen og ølet fra plastkrus på denne kafeen skulle bli høydepunktet under oppholdet vårt i Sevastopol.

 

Sevastopol

Over mange av byene jeg besøker i Russland og Ukraina og andre steder, skriver jeg en liten oversikt over byens historie. Over Sevastopol vil jeg ikke gjøre noe slikt, selv om byen klart ville fortjent det. Dens historie er mye mer interessant enn byen er nå, med betydning både under Krimkrigen og andre verdenskrig, og også udødeliggjort gjennom Lev Tolstojs Sevastopol-fortellinger. Det var også disse tingene som gjorde at jeg ville besøke byen. Men på en varm sommerferie med en kone som har såpass sunne interesser i livet at hun vil sole seg, bade og bli brun, så var ikke dette noen god ide.

 

Etter at vi hadde spist nistematen spurte Olia første og beste person hun fant på holdeplassen et eller annet på russisk som jeg ikke fikk med meg, og så vinket hun på meg og vi gikk øyeblikkelig inn i en marsjrutka. Denne reisen var heller ikke så verst, vi fikk sett byen, og den massive mengden båter til kai på havnen der russeren også har sin Svartehavsflåte, gjør inntrykk. Byen har også noen fine steder, og selvsagt en rekke monumenter fra alle krigene den har vært med på.

 

Olia hadde imidlertid spurt oss frem til stranden. Den lå et meget godt stykke utenfor sentrum. Da vi kom dit var det å lempe ut all bagasjen, og gå på jakt etter et sted å bo. Det er slett ikke så lett i Sevastopol, som i alle de andre småbyene langs kysten og sikkert også ellers på Krim. Årsaken er nok den opplagte at til Sevastopol kommer det ikke turister.

 

I et uvirkelig, sandete landskap med veier og boligblokker fra Sovjettiden fant vi frem til tre hus midt i en eng, der det ene hadde rom til leie for en eller annen pris. Men det var muligens det skulle leies ut til noen andre, så vi satte fra oss koffertene (det vil si min, Olia hadde bare en liten sekk), og gikk for å bade.

 

Badingen var fryktelig. Stort mer er ikke å si om den. Det var ikke ordentlig hav med vid utsikt, bare en liten bukt med skittenbrunt vann og ting som lå og fløt, til overmål var vannet kaldt, hvordan det må ha gått til. Olia betegnet treffende stranden som samme kvalitet som Hydropark i Kiev, og alle som har vært der, vet hva det innebærer.

 

Det var med klare ord ikke noe særlig med noen ting. Så Olia bestemte på vegne av oss begge at her var det bare å komme seg tilbake dit vi kom fra. Jeg fikk inn kompromisset at vi i hvert fall skulle på vestsiden av Jalta denne gangen, så vi fikk se noen nye steder. Olia gikk med på det. Og så var det bare å hente koffertene, finne den samme marsjrutkaen som hadde fraktet oss hit ut, og reise tilbake til busstasjonen. På busstasjonen var det å kjøpe første og beste bussbillett til Alupka.

 

Alupka

Alupka er en by som egentlig har ganske mange severdigheter. De viktigste av dem hadde vi fått med oss allerede mens vi bodde i Alusjta. Man er like under Aj-Petri, det høye fjellet med taubane, og like ved Voronskovskij dvorets, det flotte palasset til den gamle russiske prinsen. Byen er liksom blitt til som følge av disse severdighetene, og er en ordentlig ferieby, der all virksomhet er tilknyttet ferielivet.

 

Til Alupka kom vi mens det ennå var ettermiddag. Her var vi tilbake til det vante, det var rom til leie overalt, og folk flest kom direkte fra stranden eller var på vei dit. Det var ordentlig feriestemning.

 

Olia nølte ikke noe særlig med å finne rom til innkvartering. Hun ville ha det billig (Alupka er en dyrere by enn Alusjta, kort og godt fordi den ligger nærmere severdighetene jeg nevnte), og i det lyktes hun med til gangs. Jeg er matematiker, og liker å være konkret. Kort sagt: Rommet vårt var 5 kvadratmeter.

 

Der slo vi oss imidlertid lykkelig til ro. Olia laget oss et lite middagsmåltid under de håpløse kjøkkenforholdene, vi drakk en kopp te laget på vannkoker, vi la oss. Og det var det.

Russiske panoramamuseum

Det er mye å velge å skrive om her i Russland. De har kuttet vannet i leiligheten, sånt gjør de stadig vekk om sommeren, det er bare å leve med det, og husverten viste seg å være en sjakkspiller, men jeg utspilte ham i to lange partier nå i natt. Jeg har også fått flere gaver – hvor utrolig det enn kan virke, og jeg har vært i restauranter og i parker og opplevd litt av hvert, selvsagt. Mer om det siden, denne posten skal handle om en spesiell type russiske museum.

De kalles panoramamuseum, og er en spesialitet fra Sovjettiden. Jeg ser dem overalt der det har vært en russisk krig, og jeg har ikke sett dem andre steder, selv om ideen sikkert er blitt kopiert. Enhver som har et minstemål av kjennskap til Russland, vet at de er svært opptatt av krigene de har utkjempet, spesielt når de har blitt angrepet, og slått tilbake. Disse krigene har på mange vis vært spesielle, russerne har for eksempel godt på dundrende nederlag i alle som en av dem, og alltid tapt langt mer både i mannskap og materiell enn i invasjonsstyrkene.

Triumfbuen i Kutuzovskij prospekt, nær Park Pobedy metrostasjon

Triumfbuen i Kutuzovskij prospekt, nær Park Pobedy metrostasjon

I Napoleonskrigen, som russerne feirer som en seier, vant franskmennene alle slag som var, også det avgjørende ved Borodino, og det var slett ikke ledd i noen strategi fra russernes side, som man kanskje kan lære i barneskolen, at russerne slapp franskmennene inn, for så å brenne ned ressursene, slik at franskmennene stod uten forsyninger, det som kalles den brente jords taktikk. Russerne forsøkte med alle tenkelige midler å hindre dem, som de også forsøkte med tyskerne knappe 150 år senere, de tapte, og de tapte grundig, det er bare det at russerne aldri blir fullstendig beseiret. Da må man gå hele veien til Vladivostok (i hvert fall til Uralfjellene), ellers vil alltid russerne kunne trekke seg tilbake og slå til når fiendens soldater begynner å lure på hva denne seieren egentlig vil føre frem til. Napoleon, for eksempel, var overbevist om at et inntog i Mosvka ville føre til en meget gunstig forhandlingsposisjon i fredsforhandlingene som nå ventet, men så ventet det bare ingen fredsforhandlinger. Russerne overgav seg ikke, selv om den gamle hovedstaden ble erobret og brent ned. Og så var det Napoleon trakk sine styrker tilbake,  og russerne kunne liksom ri ved siden av, og tvinge Napoleon til å holde retretten på de krigsherjede områder, slik at soldatene døde av sult og kulde og utmattelse, sånn vant russerne på en måte krigen, på en ganske overbevisende måte. Men de mistet langt flere menn, og mange, mange byer, deriblant Moskva, men sånn er det, her blir det feiret som full seier, og hærfører Kutuzov som en stor helt. Han er på diger sokkel og ridende til hest ved siden av museet, og paradegaten museet ligger i, er oppkalt etter ham.

 

En sedvanlig digresjon, det der. Det er panoramamuseene dette skal handle om. De er alle bygget opp på  samme måte. De handler om en krig, det er russerne som blir angrepet og det er mulig å fremstille det ærerikt for russerne, og det er plassert i samme by (eller like ved, som Moskva 12 mil fra Borodino) som det viktige slaget panoramaet fremviser. Så har de et ordinært museum, der de stiller ut de vanlige tingene, alle slags gjenstander som har vært brukt eller har tilknytning til slaget eller krigen, uniformer, våpen, redskaper, alle mulige ting, pluss malerier av offiserene og av slagformasjonene, alltid i overkant romantisk fremstilt, og alltid lett å se hvilken nasjonalitet maleren har. Spesielt russiske malere legger ingenting i mellom i å fremstille egen tapperhet, og fiendens usselhet, perfeksjonert i Sovjetiske malere fremstillinger av nazi-tyskerne og den røde hær under Den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig heter her borte.

 

Alt dette er bare oppvarming til selve panoramautstillingen, det er den som spiller hovedrollen, og skal være den store avslutningen. Det foregår alltid i toppetasjen i museet, og museet er alltid helt rundt, og kuppelformet. Det er dette som gir panoramaeffekten. Du kommer opp trappen i midten av panoramet, og så kan du se rundt deg 360 grader, der veggene er dekorert med scener fra slaget, altså malt, og gulvet mellom deg og veggen er formet som et slags autentisk terreng fra slaget, med gresstuster, forhøyninger og groper, og ikke minst ødelagte kanoner og brente hus, og hva som ellers måtte være i syne for dem som deltok i slaget. Det går ofte slik at modellene på gulvet ser like ut som dem som er malt på veggen, slik at de liksom forsvinner inn i hverandre, og gir inntrykk av å være akkurat det synet soldatene fra den gang hadde. I Panoramamuseet fra Borodino her i Moskva, hadde de også høytalere, som spilte geværskudd, rop og trommeslag til angrep. Det er egentlig ganske artig, og særlig i byer der slaget direkte var er det flott, for da vet du at du umiddelbart etterpå kan sjekke om terrenget de har malt, stemmer med virkeligheten.

Det er flere enn jeg som tar bilder

Det er flere enn jeg som tar bilder

Jeg har vært på og husker godt tre slike museer, dette i Moskva, det i Volgograd, som selvsagt viste frem slaget om Stalingrad, og nok må ta gullpremien i denne konkurransen, det museet var virkelig bra, og museet i Sevastopol som viste krimkrigen, flott det også.

Sånn ser det ut med statuen av Kutuzovskij og panoramamuseet, når man kommer fra Kutuzovskaja metrostasjon

Sånn ser det ut med statuen av Kutuzovskij og panoramamuseet, når man kommer fra Kutuzovskaja metrostasjon

Det er en etterlevning fra Sovjettiden, og det er artigere enn det er historisk korrekt. Hovedsaken har vært å få frem det heroiske. For eksempel viser museet i Volgograd godt frem den Sovjetiske soldaten som ofrer livet med å ligge med en håndgranat i hånden, til en tanks kjører over ham, eller hvordan det var, han ofrer i hvert fall livet for å ødelegge en tysk maskin, og det har godt kommet med i veggmaleriet.

Følgende youtube-film gir et noenlunde inntrykk av hvordan det ser ut, og virker når høytalerne er skrudd på.

 

 

Det ser ut til at billedproblemet er løst. Så da vil bilder bli lagt ut forløpende på alle tidligere poster, og jeg vil skrive videre på denne litt utover kvelden her i Moskva.